Untitled - Tomo Trading

- Fortvil ikke, Rasmus. Jeg skal holde min hånd over deg. Det finnes
mer mellom himmel og jord enn det er gitt deg å vite.
Lokesons ansikt mistet sin glatthet, fikk dype rynker og ble eldgammelt.
Kroppen ble tynn, spinkel og krokete. Alder fortærte legemet mens
Rasmus så på.
- Gudleik!!
Huden tørket inn, trakk seg enda strammere rundt skallen og øynene
ble presset frem som to store, blodskutte kuler. Tennene ble sorte, håret
hvitt. Så falt Gudleik sammen og ble liggende som en forkrøplet liten
haug på steingulvet.
- Farvel, Rasmus!
Smuldringen fortsatte, kroppen ble til støv. Kun Lokesons klær lå
igjen og dekket til den lille støvhaugen. Rasmus Rødskjegg var målløs.
- Slik var Eldgjærs hevn, tenkte han fortvilet. Avstanden var større
enn han trodde.
Den tunge døren til tronsalen gled opp og Eldgjær kom som en skygge
inn i rommet. Hun så på begeret og smilte.
- Har jeg virkelig gjort deg så vondt? spurte Rasmus.
- Ja.
- Så vondt at du vil min død?
- Så vondt at jeg vil se deg dø, svarte hun.
- Forlat meg og la meg være i fred, Eldgjær! sa Rasmus.
- Nei, jeg skal sitte her og se på at det skjer!
Rasmus Rødskjegg lukket øynene.
- Jeg kan fortelle deg at jeg ikke kommer til å dø, Eldgjær - så det
er bare å fjerne begeret, sukket han tungt.
- ... men?
- Fjern det!
En blanding av bitterhet og redsel var å lese i Eldgjærs øyne da hun
tok med seg det tomme begeret og forlot tronsalen.
Rigor Svarte var blitt forvist. Gudleik Lokeson hadde satt Rigor Svarte
helt på bar bakke. Han hadde hjulpet ham ut av Ragnareid, ved å løfte
ham opp og ut og ved å plassere ham i Tåkeskaret. Der var Rigor
Svarte overlatt til seg selv, med ett budskap: Bygg et presteskap som
skal tjene Vallhall.
Nå satt han dypt inne i en hule, med beine i kors og øynene igjen.
175