Untitled - Tomo Trading
Untitled - Tomo Trading Untitled - Tomo Trading
- Nei, for jeg har vært i Vesterlund, bet han tilbake. - Så, nå har du lyttet til Alvekongen, og tror at du vet alt som er å vite. Om hvem jeg er og hva jeg gjør! - ... du har forrådt meg, hvisket Rasmus. - Min oppgave er fullført, sa Lokeson, resten blir din skjebne, Rasmus. Rødskjegg forsto plutselig at Lokeson og han var kommet til en skillevei. Han visste også at Lokeson var i ferd med å forlate ham. - Du kan ikke bare gå! - Jeg er kommet for å ta farvel, Rasmus. - Hvorfor!? Hvorfor lot du Rigor Svarte stå som vokter over inngangen til Tåkeskaret? Lokesons øyne smalnet, men Rasmus fortsatte: - Du ga ham armbåndet, og makten til å bruke det. - Spør Alvekongen, sa Lokeson. - Det er du som vet! - Det var ikke annen måte å gjøre det på, Rasmus. - Du har gitt meg en fiende! Lokeson nikket. - Jeg har gitt deg nok en fiende. - Du har gitt ditt rike en trussel. - Det blir dine våkenetter, smilte Lokeson. Så trakk han frem det korte, lysende sverdet og la det foran ham. - Det er herved ditt. Rasmus så på sverdet, og stirret kaldt på Lokeson. Han tenkte på Zork. - ... og spådommene? - De er ekte nok, Rasmus. - Du visste dette!? Lokeson svarte ikke. Han kastet et blikk på begeret. - Nå, sa han, skal jeg redde deg fra en sikker død. Rasmus reiste seg samtidig som han strakte hånden etter det. Lokeson snappet det fra ham. - Det er fylt med gift. - Du lyver! - Se, sa Lokeson, løftet begeret til munnen og tømte det. - Vokt mitt rike vel, Rasmus. Giften begynte å virke og sakte ség Gudleik Lokeson i kne. - Gudleik! 174
- Fortvil ikke, Rasmus. Jeg skal holde min hånd over deg. Det finnes mer mellom himmel og jord enn det er gitt deg å vite. Lokesons ansikt mistet sin glatthet, fikk dype rynker og ble eldgammelt. Kroppen ble tynn, spinkel og krokete. Alder fortærte legemet mens Rasmus så på. - Gudleik!! Huden tørket inn, trakk seg enda strammere rundt skallen og øynene ble presset frem som to store, blodskutte kuler. Tennene ble sorte, håret hvitt. Så falt Gudleik sammen og ble liggende som en forkrøplet liten haug på steingulvet. - Farvel, Rasmus! Smuldringen fortsatte, kroppen ble til støv. Kun Lokesons klær lå igjen og dekket til den lille støvhaugen. Rasmus Rødskjegg var målløs. - Slik var Eldgjærs hevn, tenkte han fortvilet. Avstanden var større enn han trodde. Den tunge døren til tronsalen gled opp og Eldgjær kom som en skygge inn i rommet. Hun så på begeret og smilte. - Har jeg virkelig gjort deg så vondt? spurte Rasmus. - Ja. - Så vondt at du vil min død? - Så vondt at jeg vil se deg dø, svarte hun. - Forlat meg og la meg være i fred, Eldgjær! sa Rasmus. - Nei, jeg skal sitte her og se på at det skjer! Rasmus Rødskjegg lukket øynene. - Jeg kan fortelle deg at jeg ikke kommer til å dø, Eldgjær - så det er bare å fjerne begeret, sukket han tungt. - ... men? - Fjern det! En blanding av bitterhet og redsel var å lese i Eldgjærs øyne da hun tok med seg det tomme begeret og forlot tronsalen. Rigor Svarte var blitt forvist. Gudleik Lokeson hadde satt Rigor Svarte helt på bar bakke. Han hadde hjulpet ham ut av Ragnareid, ved å løfte ham opp og ut og ved å plassere ham i Tåkeskaret. Der var Rigor Svarte overlatt til seg selv, med ett budskap: Bygg et presteskap som skal tjene Vallhall. Nå satt han dypt inne i en hule, med beine i kors og øynene igjen. 175
- Page 124 and 125: et lengelsesfullt blikk mot strande
- Page 126 and 127: lært seg til å sette pris på. Ik
- Page 128 and 129: - I Østvikyr? - Både troll og hek
- Page 130 and 131: skjegg. - Vi gjør jo ingenting å
- Page 132 and 133: Trampeklappet ble til applaus. Rasm
- Page 134 and 135: var det en helt ny verden som utspa
- Page 136 and 137: Rasmus så at noen hadde vært der
- Page 138 and 139: Det var noe mer enn nyskjerrighet,
- Page 140 and 141: Stemmen lød som et hult ekko. Rasm
- Page 142 and 143: Zork ventet. Endelig! Mot ham kom e
- Page 144 and 145: lys fra Rødskjeggs øyne. Istedenf
- Page 146 and 147: Det virket som en evighet før bøn
- Page 148 and 149: 148 Kapittel 10 HEKSEN RINTZGLIR To
- Page 150 and 151: Og så var det den fordømte talen.
- Page 152 and 153: hans føtter. Han tok et skritt til
- Page 154 and 155: forsvunnet. Lokeson visste at ingen
- Page 156 and 157: hadde hengende rundt halsen, og kle
- Page 158 and 159: ikke om han klarte å holde stand,
- Page 160 and 161: lett etter ord, følt seg frem og l
- Page 162 and 163: Bare kald luft fylte favnen. Hun kj
- Page 164 and 165: Kongsvenn visste at Zork ikke var d
- Page 166 and 167: øyne. Nå, da Rasmus Rødskjegg ha
- Page 168 and 169: Kvelden etter bryllupet, da Rasmus
- Page 170 and 171: med ordene han brukte, men også me
- Page 172 and 173: fra en sikker død og hadde holdt s
- Page 176 and 177: Han var forvist fra Ragnareid, og v
- Page 178 and 179: 178 Kapittel 12 VINDENS HERRE Gudle
- Page 180 and 181: Vinden løyet, nesten som for å hi
- Page 182 and 183: - Hvem lignet det på? - På den so
- Page 184 and 185: han trodde at han allerede var død
- Page 186 and 187: etter mannen. Den gamle mannen var
- Page 188 and 189: 188 Kapittel 13 ET HODE FORSVINNER
- Page 190 and 191: umulig å få tak i. Han tok seg sa
- Page 192 and 193: - Elsk meg! hvisket hun. Det var da
- Page 194 and 195: felle, gjorde det ikke lettere. Det
- Page 196 and 197: Han flyttet blikket tilbake til sin
- Page 198 and 199: Det var ingen annen utvei. Hun måt
- Page 200 and 201: Og hvilken arving har du båret fre
- Page 202 and 203: desperasjonen over å stå alene, u
- Page 204 and 205: presset opp i myrenem, nedenfra og
- Page 206 and 207: flaggermusen. Nå da de var kommet
- Page 208 and 209: Kongsvenns egen hest steilte. Han m
- Page 210 and 211: en verden der svik og hat var livsk
- Page 212 and 213: på vårparten ville det begynne å
- Page 214 and 215: - Hva? - Greit, Kjartan, du kan ta
- Page 216 and 217: Etterpå, da han lå utmattet ved s
- Page 218 and 219: Men hun var aldri alene. Verre var
- Page 220 and 221: - Kulden etser seg innover i kroppe
- Page 222 and 223: kilte seg inn mellom fjellveggene.
- Nei, for jeg har vært i Vesterlund, bet han tilbake.<br />
- Så, nå har du lyttet til Alvekongen, og tror at du vet alt som er å<br />
vite. Om hvem jeg er og hva jeg gjør!<br />
- ... du har forrådt meg, hvisket Rasmus.<br />
- Min oppgave er fullført, sa Lokeson, resten blir din skjebne, Rasmus.<br />
Rødskjegg forsto plutselig at Lokeson og han var kommet til en<br />
skillevei. Han visste også at Lokeson var i ferd med å forlate ham.<br />
- Du kan ikke bare gå!<br />
- Jeg er kommet for å ta farvel, Rasmus.<br />
- Hvorfor!? Hvorfor lot du Rigor Svarte stå som vokter over inngangen<br />
til Tåkeskaret?<br />
Lokesons øyne smalnet, men Rasmus fortsatte:<br />
- Du ga ham armbåndet, og makten til å bruke det.<br />
- Spør Alvekongen, sa Lokeson.<br />
- Det er du som vet!<br />
- Det var ikke annen måte å gjøre det på, Rasmus.<br />
- Du har gitt meg en fiende!<br />
Lokeson nikket.<br />
- Jeg har gitt deg nok en fiende.<br />
- Du har gitt ditt rike en trussel.<br />
- Det blir dine våkenetter, smilte Lokeson.<br />
Så trakk han frem det korte, lysende sverdet og la det foran ham.<br />
- Det er herved ditt.<br />
Rasmus så på sverdet, og stirret kaldt på Lokeson. Han tenkte på<br />
Zork.<br />
- ... og spådommene?<br />
- De er ekte nok, Rasmus.<br />
- Du visste dette!?<br />
Lokeson svarte ikke. Han kastet et blikk på begeret.<br />
- Nå, sa han, skal jeg redde deg fra en sikker død.<br />
Rasmus reiste seg samtidig som han strakte hånden etter det. Lokeson<br />
snappet det fra ham.<br />
- Det er fylt med gift.<br />
- Du lyver!<br />
- Se, sa Lokeson, løftet begeret til munnen og tømte det. - Vokt mitt<br />
rike vel, Rasmus.<br />
Giften begynte å virke og sakte ség Gudleik Lokeson i kne.<br />
- Gudleik!<br />
174
Change language