Untitled - Tomo Trading

fra en sikker død og hadde holdt sin hånd over henne. Det var til og
med Gudleik Lokeson som hadde ført henne og Rasmus Rødskjegg
sammen, gitt dem begynnelsen på et liv. Så hadde Rasmus Rødskjegg
sviktet.
Dermed brast også hennes viljen til å tro på ham.
- At jeg har vært offer for Lokesons verk! Det tror jeg ikke, utbrøt
hun og reiste seg.
- Jeg hadde ikke ventet det, sa Rasmus.
Eldgjær så på ham med fornyet forakt. Han, for sin del, følte at han
ville være alene.
- Gå nå, sa han og lukket øynene.
Bak lukkede øyelokk lyttet han at hun gikk bortover gulvet. Han
hørte at hun åpnet døren og at hun nølte litt. Så kom lyden av at døren
ble lukket bak henne.
Begeret med urtedrikk sto tilbake, ved Rødskjeggs side.
Da Eldgjær var gått, så Rasmus ingen annen utvei enn å gli tilbake til
der hvor marerittene herjet. Han måtte møte smerten, favne og forstå.
Han måtte vite hvilket bilde skjebnen hadde tegnet for ham. Det var
noe han bare måtte gjøre innen han kunne vende tilbake til det han nå
oppfattet som den virkelige verden, og det med forstanden i behold.
Rasmus Rødskjegg hadde ikke åpnet øynene og han arbeidet med
et forsøk på å gjenskape de bilder han hadde fått av Lokeson.
Det tok tid, men atter en gang følte han at han kroppen løftet seg og
at han svevde.
Nå stengte han alt annet ute.
Rasmus Rødskjegg klarte å finne veien over både vidde og fjell, å
gjenskape inntrykkene han hadde fått, inntil han til slutt fant at han var
på vei ned mellom Vesterlunds trekroner.
- Her har jeg vært før, sa han bekreftende.
Sansene var i helspenn. Han følte lunheten og visste at han nærmet
seg den innerste kjerne i de dype skogene. Han visste også at Vesterlund
var skjermet og at alt var avhengig av at alvekongen ville tillate at han
brøt igjennom.
Der, han var tilbake. Han husket hvordan alvene lekte i skogen,
fortalte om sagn som var glemt mens spådommer raslet i løvet. De var
skjebnens voktere. Rasmus forsøkte å lytte til dem, som han hadde
gjort så mange ganger tidligere, men ingenting kom. Årsaken var grei.
Han var ikke alene. Som et hult ekko fra en fjern fortid skar Lokesons
172