Untitled - Tomo Trading

skal du regjere; og du har ett år på deg til å samle din skare. Klarer du
det ikke, blir oppgaven gitt til en annen.
- ... og hvilken trygghet har jeg på at det er slik det blir?
- Her, sa Lokeson og tok av seg armbåndet og ga det til Rigor
Svarte.
Zork var egentlig en vond alve. Da han døde, nektet han å gå over i
Helheimen. Da han ikke kunne vende tilbake til livet, valgte han å
bygge sitt eget underjordiske velde, og å gjøre seg til hersker over
inngen til Hel.
Men han ville tilbake til Vesterlund. Den som hindret ham var
Alvekongen, en som ikke kunne drepes på vanlig sett. Trollkraften
hans var for sterk. Således var det for Zork bare en vei tilbake til livet,
nemlig å tappe trollkraften fra armbåndet og det smale sverdet og bli
sterk. Klarte han det, ville han få evig liv. Derfor jaktet han på dette
som alvene hadde gitt Loke i forvaring.
Rasmus svevde videre. Han ble ført over viddene og inn forbi
Tåkeskaret og innover Grellandet. Det han fikk var et fugleperspektiv
over riket som skulle ha sine bånd til Ragnareid, og hele tiden følte han
Lokesons nærvær. Gråvidda, som gold og naken, tok imot ham og han
visste at det var Rintzglirs rike. Fjell, så langt øyet kunne se, med sine
dype og mørke vann, speilet seg i en knallblå himmel og han følte at
også de iskalde vannflatene var en del av ham.
- Du er i ett med Ragnareid, sa stemmen som var hans følgesvenn.
- Om bare du vil tro meg, hvisket han til Eldgjær.
Rasmus fortsatte å fortelle, og Eldgjær lyttet. Desto mer han fortalte jo
mer fascinert ble hun. Innerst inne hadde hun et ønske om å tro på ham,
men våget ikke helt. Fortellingen var så uvirkelig at den fikk en klang
av sannhet. Hun husket også advarselen de hadde fått av Ægir.
- Kunne hun tro ham? Hennes øyne mildnet. Han hadde sådd tvil,
motviljen hun følte mot ham var begynt å slippe taket. Det Rasmus
fortalte var for utrolig til å være oppdiktet.
- Tenk om han snakker sant? hvisket en liten stemme inni henne.
Kunne hun godta det?
- Og slik har Lokeson også styrt ditt liv, sa han.
Nei, og atter nei, skrek det inni Eldgjær. Ikke Lokeson. Det var ham
som hadde reddet henne fra Rigor Svarte, hadde reddet Karl fra Reivik
171