Untitled - Tomo Trading

Vesterlund, fulgte stiene både oppover og nedover kystlinjen, men hun
dro ut av skogene, rundt på baksiden av festningen, og opp og inn i
fjellene.
For Miriam ble det å ri rundt om i Reifjellene til en besettelse. Hun
hadde tatt ruten mange ganger, og hver gang følte hun datterens nærvær.
Hun håpet alltid på nye tegn, et eller annet mirakel, men det kom
ikke.
- Hun er der ute, gjentok hun overfor seg selv.
Det var først en morgen, da hun var i ferd med å sale hesten, at
det gikk opp for Miriam at hun bare hadde trakket rundt omkring i de
samme gangene og ridd de samme stiene, og at svaret lå ikke der.
- Jeg må komme videre, sa hun da hun endelig innså at hele hennes
hverdag var gått i stampe.
Der og da tok hun en beslutning. Om hun så skulle ri til jordens
ende, skulle hun finne sin datter. Forskjellen var at denne gangen skulle
hun ikke tilbake til festingen før hun hadde gjort det.
Hun tok to hester, og den ene ble lasset med proviant.
Denne dagen, som så mange ganger tidligere, red Miriam inn i
Vesterlund. Der fortsatte hun i utkanten av skogen, på langs av riket og
videre opp på vidda. Den var like gold og naken som den alltid hadde
vært, men denne gang var hun fast bestemt på å fortsette.
Alt ble plutselig nytt for henne, og hun så sin omverden i et nytt
lys. Her og der var det lyng og et lavt bjørkekratt, som hun så for første
gang. Av og til lurte hun på hvordan de små, forkrøblete trærene egentlig
fant nok næring til at de kunne reise det opp og over det nakne fjell, og
att på til stå imot både vær og vind.
Hun undret seg over hvordan røttene klarte å bore seg ned gjennom
fjellet, for å finne feste.
Også hesten så ut til å merke den nye iveren i henne. Den gikk med
hodet hevet og ørene frem. En del av trettheten, som hadde ligget som
et lokk over henne, forsvant også.
Etter tre dagers ritt, på den andre siden av Reifjellene, kom Miriam
ned i et frodig sletteland der hun skimtet en ny fjellkjede i der fjerne.
Mellom der hun var, og fjellkjeden, ble landet kalt Østvikyr, og var
en del av Grellandet.
Det var mot fjellkjeden hun nå satte kursen.
Miriam red fra gard til gard og spurte om noen hadde sett tre ryttere
som bar på et barn.
Svaret var alltid det samme, «Nei».
17