Untitled - Tomo Trading

- Din urtedrikk! hvisket hun og vinket inn en trell.
- Eldgjær? hvisket Rasmus.
- Sett urtedrikken på kongens bord, beordret hun uten å ense ham
me annet enn ærbødig avstand.
Oppgitt lukket Rødskjegg øynene. Bilder av kvinnen han hadde
elsket dukket opp.
Nå var det nok. Skulle ha ta sitt liv tilbake, var dette så godt et sted
å begynne som noe annet.
- Ut! brølte han og stirret kaldt på trellen.
Eldgjær stivnet og trellen spratt til, for så å springe ut av rommet.
Begge kjente kongens vrede og hadde lært seg det å adlyde hans minste
nykke.
Eldgjær stod rakrygget og høygravid, og så på ham.
- Meg også? spurte hun.
- Nei, ikke deg!
Rasmus visste at barnet ikke var hans. Samtidig forsto han hva hun
måtte ha gjennomgått. Han ville fortsatt ha henne, og han var villig til
å kjempe for det.
- Hvor vakker hun er, sa han til seg selv.
- Hva vil kongen? klarte hun å stamme frem.
Raseriet til Rasmus Rødskjegg forsvant like brått som det kom,
stemmen hans ble mild.
- Sett deg, Eldgjær, sa Rasmus, og pekte på en stolen som sto rett
foran ham.
Forakt lyste av øynene hennes.
Eldgjær gikk bort, satte seg, og hele tiden var hun opptatt av å kaste
nervøse blikk mot begeret med urtevin som sto ved kongens side. Avstanden
hadde aldri vært så stor, hatet så intenst.
Rasmus følte at han hadde brutt muren mellom dem. Nå gjensto det
å begrave fortiden.
- Om du bare visste, Eldgjær.
Eldgjær leste mykheten i øynene, men klarte ikke å vike. Avstanden
var for stor.
- Du har drept det som drepes kan, min herre konge. Vent ikke mer
av meg.
Hvor skulle han begynne? Hvordan skulle han finne de riktige ordene
som ville løse opp i knutene? Han hadde klart å sette sammen en del
av puslespillet opg valgte å fortelle det som det hendte:
167