Untitled - Tomo Trading

øyne.
Nå, da Rasmus Rødskjegg hadde fått sitt gamle liv tilbake, oppdaget
han at det var ingenting som stemte. Han slet ikke bare noe grusomt
med å finne seg selv, men også hans venn og hans kvinne hadde vendt
ham ryggen. Dessuten var det et mylder av bilder, i form av hendelser,
som arbeidet inne i hodet hans. I begynnelsen var nattens mareritter
bare en forvirrende revy. Den ene hendelsen etter den andre hopet seg
opp, og han klarte ikke å finne hverken begynnelse eller slutt, foran
eller bak. Det var ingen sammenhenger og han måtte innse at to år av
hans liv vitterlig var borte.
Problemet var nå heller et om hvordan han skulle fortsette.
Det som sto for ham var at han måtte, på ett eller annet sett, vinne
tilbake det tapte. I første omgang sin venn og kvinne.
Rødskjegg innså samtidig at han slet med to bevisstheter. Den ene
tilhørte Lokeson og at den andre var hans egen. Han oppfattet også at
han hadde levd utenfor sitt eget legeme uten å vite hvor han hadde vært.
Likevel hadde han alltid vært til stede, gjennom livet som Lokeson
hadde ført for ham.
- Men hvor i faen har jeg vært!
Det var også en rekke faste holdepunkter som sto frem, og de var
som sannheter for ham.
Det at han hadde kjempet meg frem som konge over Ragnareid, var
den ene.
At Ragnarokk kunne komme, når som helst, var den andre.
- Hva i huleste bryr jeg meg om Ragnarokk, var den eneste setningen
som vokste frem fra bevisstheten til den gode gamle Rasmus Rødskjegg.
Han visste at han hadde betalt prisen, mistet venner, også Eldgjær. Når
han kjente etter, var det som om noe inne i ham hadde dødd. En tomhet
han ikke klarte å favne. Det han ikke visste var hvordan han skulle få
sitt liv på plass igjen.
- Det er mer mellom himmel og jord enn det er tillat deg å vite, var
en annen sannhet som brant i hans indre.
Slik var det at Rasmus ble sittende alene. Vårsolen flommet inn i
tronsalen, varmet, men værelset forble kaldt og mørkt. Alle holdt seg
på ærbødig avstand, og det var ingen som våget å si ham imot.
Dette var noe Gudleik Lokeson hadde lært dem.
Mens han satt og funderte over sin skjebne, gled døren inn til tronsalen
opp og Eldgjær kom inn i rommet.
166