Untitled - Tomo Trading

Det var også ting han så, men ikke forsto.
- Jeg tror han er i ferd med å tørne, sa han til Eldgjær.
Også Eldgjær hadde fått et problem.
Det var ikke bare at hun gikk med Kjartan Kongsvenns barn, men
hun innså plutselig at Kongsvenn både var høy, rank og mager, og at
med det mørke blikket sitt, fylte han bildet av den som hun hadde dannet
seg av sin livs kjærlighet.
- Det gikk opp for henne at Kongsvenn var redningsmannen fra sin
fantasiverden, den hun hadde plassert på et sted langt ute på en fjern
horisont.
- Så, Kjarten, det var deg jeg har ventet på, hvisket hun til seg
selv.
Ikke lenge etterpå fant hun veien inn til Kjartans seng, uten at hun
våget å se ham rett inn øynene.
- Hva skal vi gjøre? spurte hun.
I Kjartans øyne leste hun den samme smerten hun selv følte og hun
så hvilken kamp han førte med seg selv. Hun visste at han forsøkte
å skyve henne fra seg, men at han ikke klarte det. Også han trengte
varme.
Rasmus var hans venn og han var den eneste han følte at han ikke
kunne bedra. Det hele gjorde ham kvalm.
- Jeg føler både bedrag og svik, sa han til Eldgjær.
- Ikke jeg, Kjartan.
- Hvorfor ikke?
- Rasmus er blitt til en som ingen av oss kjenner. Han er ikke den
jeg elsket, han som var din venn. Han kjenner oss ikke.
- Han er likevel konge.
- Skyggen er for mørk til at vi kan leve i den, Kjartan,, hvisket
hun.
- At han kunne finne på å ri inn i Tåkeskaret! sa Kjartan bittert og
trykket Eldgjær inntil seg.
- Hvorfor er Rasmus blitt slik? tenkte Eldgjær. Det var noe annet som
også plaget henne; noe med øynene hans. De var så uhyre lik Lokesons
øyne.
Det gikk heller ikke lang tid før Eldgjær våget å erkjenne at hun gikk
med Kjartan Kongsvenns barn. Det gikk enda lengre tid før hun våget
å si det til ham. At barnet kunne være Rasmus Rødskjeggs våget hun
ikke tenke på. Han hadde, tross alt, tatt henne iblant. Enda verre var det
dersom barnet arvet det kalde skinnet som brant i Rasmus Rødskjeggs
165