Untitled - Tomo Trading

Også Kjartan Kongsvenn ble beordret opp i Tåkeskaret, men han
nektet å dra. Han så på seg selv som Rasmus Rødskjeggs venn og
kampfelle, og ikke som en kriger som kunne sendes hit og dit på befaling,
uten annen mål og mening enn at han skulle forsvare noe han
ikke hadde det minste interesse i. Tåkeskaret var ikke hans problem.
Han så heller ikke på Østvikyr som sitt, og angrepet på Ragnareid var
bare en kamp de tapte.
Det var heller ikke, etterhvert, noe som bant ham til Østvikyr.
Bare at han ikke visste hvordan han skulle komme videre.
Til og med Kjartan Kongsvenn ble kalt inn i tronsalen og måtte stå
til rette for Rødskjegg. Tronen var slik at han satt høyt oppe, og kunne
se ned på folk, og de måtte se opp til ham.
Kjartan hadde jobbet både langt og lenge med å fordøye avstanden
som hadde vokst frem mellom ham og hans kampfelle. De hadde lover
hverandre troskap, og dette var et brudd han ikke klarte å forsone seg
med.
Han åpnet den tunge døren, lot øyene venne seg til tussmørket og
så tok han et skritt inn i den store hallen. Hvorfra han sto, kunne han
se Rasmus Rødskjegg rett inn i øynene, men han fikk ikke øyekontakt.
Desto lengre frem han kom, desto mindre følte han seg.
Kjartan Kongsvenn var blitt kalt til audiens hos kongen.
Avstanden mellom dem var å ta og føle på.
- Hva er det som går av deg, Rasmus? spurte Kongsvenn.
- Når jeg snakker til deg har du å lytte, sa han og satte seg bedre til
rette i den veldige tronen.
- Jeg er din venn og kampfelle, og ikke en underståtter, sa Kongsvenn,
som etterhvert irriterte seg mer og mer over nykkene til Rødskjegg.
- Vi gikk inn i dette som likemenn og slik skal det fortsette, fortsatte
han. - Det er ikke bare jeg som føler det slik, men mennene ...
- Stille, brølte Rødskjegg og hevet den ene hånden.
Kongsvenn rygget et par skritt tilbake, la hodet på skakke og så på
sin venn.
- Hva er det så Herren vil? spurte han.
- Vi skal ta ham i ett eneste slag, sa Rødskjegg.
- Ta hvem?
- Zork!
- Det har ramlet for ham, tenkte Kongsvenn.
- Vi skal erobre Gråvidda, og vi skal regjere! fortsatte Rødskjegg.
163