Untitled - Tomo Trading

Bare kald luft fylte favnen. Hun kjempet fortvilet med en kropp som
ikke fikk slukket sine flammer. Hun var ung og sterk, kroppen krevde
sitt.
Kjartan Kongsvenn var en hun kunne søke trøst hos, som lyttet til
henne.
- Jeg klarer det ikke, gråt hun.
- Klarer ikke hva, Eldgjær?
- Kulden, ensomheten.
Kjartan så fortvilelsen i øynene hennes, og rakte frem en hånd.
- Men hva kan jeg gjøre?
- Hold meg. Bare hold meg, ba hun mykt.
Kjartan Kongsvenn holdt henne fast inntil seg, kroppen hennes ristet.
Også han følte at avstanden til Rødskjegg var blitt en uovervinnelig
kløft. Også han kjempet med ensomheten.
- Stakkars deg, å ha gått så lenge, hvisket han.
Hun var så liten og spe; duften av henne så kvinnelig. Så varm. De
stod tett sammen lenge, helt til kroppsvarmen tente en liten bro mellom
dem. Eldgjær løftet hodet fra Kjartans bryst, og la sin munn mot hans.
En liten gnist slo inn, tente et bål som ble til en altoppslukende ild, og
så ble hun hans.
Ikke lenge etter sitt ritt inn i Tåkeskaret besluttet Rødskjegg at det
lille huset han hadde i Østvikyr ikke var høvelig nok, og flyttet inn i
langhuset.
Eldgjær ble tilbake.
Festhallen ble omgjort til storstue og Rasmus Rødskjegg fikk laget
en trone han kunne sitte på. Det var en diger og rund stol med rett rygg.
På hvert av spirene som stakk opp av ryggstøet, fikk han skåret inn et
ørnehode. Tronen plasserte han i enden av hallen og sammenkalte sine
menn til rådslagning.
Det neste han gjorde var å erklære krig mot vondskapen som holdt
til i Tåkeskaret.
Han tok opp vakthold mot Grellandet.
Han stengte grensen til Vesterlund og de dype skogene.
Han var konge!
Det ble smidd flere våpen og menn ble sendt opp i Tåkeskaret for
å sørge for at Zork ikke bevegde seg inn i Østvikyr.
Zork var ikke annet enn en usynlig skygge, og noen kom tilbake,
andre ikke.
162