Untitled - Tomo Trading

lett etter ord, følt seg frem og lyttet til hjertet. Han skulle gi heder til
sitt folk og skape fred. Han hadde til og med sett ut mot grensene som
soknet til Grellandet, og uttrykt et håp om fred.
Han hadde tenkt som en konge.
Så, da han endelig skulle fremføre talen sin, som han hadde dummet
seg ut!
Eldgjær smilte me seg selv. Mjøden hadde bedøvet angsten, og dradd
ham ned i en salig rus. Fremdeles kjente hun sjokket hun følte over å
se ham rase ned i bordflaten, ta overbalanse og sige ned på gulvet.
Dagen etter, hvor hun gledet seg til at han skulle våkne. Dette fordi
Rasmus fremdeles var usikker og myk. Føyelig nok til å bli elsket; nær
og stor, men likevel fjern og liten.
- Kanskje det var akkurat slike menn som ble store konger, tenkte
hun.
Den kvelden, etter at han og Kjartan kom tilbake fra sitt ritt, var
han både fjern og fraværende. Han snakket knapt til henne, og når han
gjorde det, var det i form av korte beskjeder. De kom nærmest som
ordre. Til og med kveldsmaten rørte han ikke. Da han gikk og la seg,
rullet han over på siden, og sovnet.
Likevel, mens Rasmus lå og sov satt Eldgjær og betraktet ham. Han
virket tilfreds. Nå skulle hun dele hans drømmer og leve med hans
bekymringer. Lykkelig hadde hun så glidd inn i sin egen søvn.
Natten hadde vært både kald og grå; men hun enset det ikke. Vinden
hadde ult utenfor, men heller ikke det hadde plaget henne.
Da Rasmus Rødskjegg våknet var han ikke bare tverr, sur og mutt,
men han var totalt utilnærmelig.
Nå, to år etter, reiste Eldgjær seg fra en kald seng. Hun gruet seg til
denne dagen som hun hadde gruet seg til alle de andre. Bitterhet, skuffelse
og fortvilelse var alt hun hadde igjen. Drømmene hun knapt våget
å erkjenne at hun hadde var, med ett svøp, blitt knust.
Nå møtte hun Rasmus Rødskjegg med kald overbærenhet - det
var hennes hevn. Hun hadde gitt alt. Nå hadde hun sluttet å gråte. Hun
tenkte heller ikke over spørsmålet om når det egentlig gikk galt. Etter
to år med å ofre, hadde hun nå bare seg selv å ta vare på.
Hvis bare forandringen i Rasmus Rødskjegg hadde skjedd gradvis,
ville alt ha vært så mye enklere. Hun ville ha hatt muligheten til å legge
seg inntil ham, trekke av hans varme og gitt av sin egen. Men hun fikk
aldri den muligheten. Allerede den første morgenen ble hun drevet ut
160