Untitled - Tomo Trading
Untitled - Tomo Trading Untitled - Tomo Trading
hadde hengende rundt halsen, og klemte til. - Som du kjenner mitt navn, lo han tilbake. - Stakkers naive menneskebarn, sa heksen og knyttet hendene. Så åpnet hun dem slik at håndflatene viste, og fra hver grodde det frem en liten gjennomsiktig boble som lettet fra den. Boblen hang uvirksom i luften, rett over håndflatene hennes. Så var det flere bobler som vokste frem og de slo seg sammen til en større kule. - Nå, Rasmus, sa heksen. Kulen løftet seg, svevde bortover og la seg ved Rasmus Rødskjeggs føtter. Den skinte med et isblått lys og utstrålte kulde, og Rødskjegg følte hvordan den tappet ham for varme. - Forlat Tåkeskaret, Rødskjegg, knegget heksen. Rasmus følte hvordan frykten arbeidet med forstanden. Han ville flykte, men kroppen ville ikke lystre. Han ville drepe, men Lokeson holdt ham. - Forsvinn heks, og ta din uhygge med deg! skrek Rødskjegg og rev frem det korte sverdet. Det lyste blågrått. I samme øyeblikk sverdet forlot sliren eksploderte den lille kulen i et regn av isblå gnister, knallgul ild og gråsort røyk. Drønnet slo oppover skaret. Rett foran Rasmus Rødskjegg sto det plutselig en liten sortkledd skikkelse. Over hodet hadde den en hette som skjulte ansiktet. Der hvor øynene skulle ha vært, lyste det nakne flammer som sto inni noe som lignet istapper. I hånden holdt skikkelsen et sverd som oste frostrøyk. Den lange kalde sverdspissen pekte rett mot ham. Det var Zork som holdt sverdet i den andre enden. - Døden skal erobre din sjel, Rødskjegg, hvinte Rintzglir. Rasmus forsto at Zork, som regjerte over inngengen til Hel, var den som skulle kjempe mot ham. Men Zork var allerede død og kunne ikke drepes. Hvordan skulle han kjempe mot døden selv? Umulig. Det var en kamp han ikke kunne vinne. - Eldgjær, hvisket han. Samtidig med at han tenkte på kvinnen han elsket, kjente han at varmen sivet ut i kroppen. Kulden vek, mens ømheten han følte for sin kvinne vokste. Han skulle kjempe. Han hadde lovet henne det, og ingenting kunne få ham til å bryte det løftet. - Du tror du har vunnet, hvisket Rasmus. - Og jeg skal fortære din sjel, hveste Zork. Rasmus ble fylt av ro. Han hadde en følelse av at han hadde kontroll. Hverken trolldom eller dødens krigere var noe nytt for Gudleik 156
Lokeson, og det var guden Loke som rådet over Rasmus Rødskjeggs sjel. Zork visste ikke at Lokeson allerede hadde vært i Hels rike og at han kjente hans styrke. Samtidig visste Lokeson hvor vanskelig det var å ta livet til en skygge som Zork; men med Eldgjærs varme brusende gjennom kroppen, visste han at han hadde en sjanse. Rasmus Rødskjegg løftet sverdet og holdt det fremfor seg, som et slags skjold. Det stod som et vern, mens amuletten lyste i et stadig varmere lys. Den hentet sin kraft fra Eldgjærs varme, som igjen ble forsterket av kraften av en far som elsket sin datter over alt på jord. Den del av kraften ble hentet ut av en gravhaug som lå langt inne på et myrland. - Du har skjendiget henne en gang, ropte Rødskjegg. - Hvem? - Livet du en gang tok er kommet tilbake for å hevne seg. Rodskjegg så at Zork trakk unna. Rødskjegg fulgte etter ham. - Kom, ditt elendige krek! ropte Lokeson i Rødskjeggs skikkelse. Lokeson visste at det ikke ville ta lang tid før Zork endelig forsto at Rødskjegg ikke var et menneske, men at han var en av Vallhalls egne. Ville Zork så forregne seg på varmen som nå strømmet inn i sjelen som egentlig tilhørte Rødskjegg? Ville han trekke det han kunne av varme ut av Rødskjeggs kropp, og tro at det var slutt? Lokeson regnet med det. Dersom Lokeson tok feil, var det bare Rasmus Rødskjeggs liv som ville gå tapt. Zork trakk seg tilbake og vek unna for sverdet som Rødskjegg holdt mellom hendene. Rasmus Rødskjegg tok ett skrit frem. Det så ut som om Zork ville gi seg men, så, med lynets hurtighet hvirvlet han rundt og kjørte det isbekleddde sverdet inn for et fellende slag. Rasmus spratt unna. Frostrøyken sto idet han møtte sverdet med sitt eget. Stål bet mot stål, og fra berøringspunktet kom et gnistregn. Det lyste opp hele Tåkeskaret, og først da fikk Rasmus se at ansiktet til sin motstander var et dødninghode. Med en forrykende kraft kjente han støt etter støt gjennom kroppen. Kulden tappet ham for krefter, trakk alt han eide av varme. Ville han ha kroppsvarme nok å ta av? Døden hentet sin kraft fra kulden. Hadde han mer varme enn kulde? Støtene økte i intensitet og kroppen til Rødskjegg ristet. Han visste 157
- Page 106 and 107: - Jeg vil ikke! skrek det i Rødskj
- Page 108 and 109: var Rødskjegg. - Marsj! Ordren kom
- Page 110 and 111: seg og så tilbake. Bak lå flere f
- Page 112 and 113: Vinden spaknet og regnet stoppet. D
- Page 114 and 115: - Før dine menn til Østvikyr, Ras
- Page 116 and 117: Stedet var tomt. - Det var som ...!
- Page 118 and 119: 118 Kapittel 8 KONG RASMUS Rasmus R
- Page 120 and 121: seg selv i full visshet om at hun i
- Page 122 and 123: - Kom, Eldgjær, sa han og løftet
- Page 124 and 125: et lengelsesfullt blikk mot strande
- Page 126 and 127: lært seg til å sette pris på. Ik
- Page 128 and 129: - I Østvikyr? - Både troll og hek
- Page 130 and 131: skjegg. - Vi gjør jo ingenting å
- Page 132 and 133: Trampeklappet ble til applaus. Rasm
- Page 134 and 135: var det en helt ny verden som utspa
- Page 136 and 137: Rasmus så at noen hadde vært der
- Page 138 and 139: Det var noe mer enn nyskjerrighet,
- Page 140 and 141: Stemmen lød som et hult ekko. Rasm
- Page 142 and 143: Zork ventet. Endelig! Mot ham kom e
- Page 144 and 145: lys fra Rødskjeggs øyne. Istedenf
- Page 146 and 147: Det virket som en evighet før bøn
- Page 148 and 149: 148 Kapittel 10 HEKSEN RINTZGLIR To
- Page 150 and 151: Og så var det den fordømte talen.
- Page 152 and 153: hans føtter. Han tok et skritt til
- Page 154 and 155: forsvunnet. Lokeson visste at ingen
- Page 158 and 159: ikke om han klarte å holde stand,
- Page 160 and 161: lett etter ord, følt seg frem og l
- Page 162 and 163: Bare kald luft fylte favnen. Hun kj
- Page 164 and 165: Kongsvenn visste at Zork ikke var d
- Page 166 and 167: øyne. Nå, da Rasmus Rødskjegg ha
- Page 168 and 169: Kvelden etter bryllupet, da Rasmus
- Page 170 and 171: med ordene han brukte, men også me
- Page 172 and 173: fra en sikker død og hadde holdt s
- Page 174 and 175: - Nei, for jeg har vært i Vesterlu
- Page 176 and 177: Han var forvist fra Ragnareid, og v
- Page 178 and 179: 178 Kapittel 12 VINDENS HERRE Gudle
- Page 180 and 181: Vinden løyet, nesten som for å hi
- Page 182 and 183: - Hvem lignet det på? - På den so
- Page 184 and 185: han trodde at han allerede var død
- Page 186 and 187: etter mannen. Den gamle mannen var
- Page 188 and 189: 188 Kapittel 13 ET HODE FORSVINNER
- Page 190 and 191: umulig å få tak i. Han tok seg sa
- Page 192 and 193: - Elsk meg! hvisket hun. Det var da
- Page 194 and 195: felle, gjorde det ikke lettere. Det
- Page 196 and 197: Han flyttet blikket tilbake til sin
- Page 198 and 199: Det var ingen annen utvei. Hun måt
- Page 200 and 201: Og hvilken arving har du båret fre
- Page 202 and 203: desperasjonen over å stå alene, u
- Page 204 and 205: presset opp i myrenem, nedenfra og
Lokeson, og det var guden Loke som rådet over Rasmus Rødskjeggs<br />
sjel.<br />
Zork visste ikke at Lokeson allerede hadde vært i Hels rike og at<br />
han kjente hans styrke. Samtidig visste Lokeson hvor vanskelig det var<br />
å ta livet til en skygge som Zork; men med Eldgjærs varme brusende<br />
gjennom kroppen, visste han at han hadde en sjanse.<br />
Rasmus Rødskjegg løftet sverdet og holdt det fremfor seg, som<br />
et slags skjold. Det stod som et vern, mens amuletten lyste i et stadig<br />
varmere lys. Den hentet sin kraft fra Eldgjærs varme, som igjen ble<br />
forsterket av kraften av en far som elsket sin datter over alt på jord.<br />
Den del av kraften ble hentet ut av en gravhaug som lå langt inne på et<br />
myrland.<br />
- Du har skjendiget henne en gang, ropte Rødskjegg.<br />
- Hvem?<br />
- Livet du en gang tok er kommet tilbake for å hevne seg.<br />
Rodskjegg så at Zork trakk unna. Rødskjegg fulgte etter ham.<br />
- Kom, ditt elendige krek! ropte Lokeson i Rødskjeggs skikkelse.<br />
Lokeson visste at det ikke ville ta lang tid før Zork endelig forsto at<br />
Rødskjegg ikke var et menneske, men at han var en av Vallhalls egne.<br />
Ville Zork så forregne seg på varmen som nå strømmet inn i sjelen som<br />
egentlig tilhørte Rødskjegg? Ville han trekke det han kunne av varme<br />
ut av Rødskjeggs kropp, og tro at det var slutt?<br />
Lokeson regnet med det.<br />
Dersom Lokeson tok feil, var det bare Rasmus Rødskjeggs liv som<br />
ville gå tapt.<br />
Zork trakk seg tilbake og vek unna for sverdet som Rødskjegg holdt<br />
mellom hendene.<br />
Rasmus Rødskjegg tok ett skrit frem.<br />
Det så ut som om Zork ville gi seg men, så, med lynets hurtighet<br />
hvirvlet han rundt og kjørte det isbekleddde sverdet inn for et fellende<br />
slag. Rasmus spratt unna. Frostrøyken sto idet han møtte sverdet med<br />
sitt eget.<br />
Stål bet mot stål, og fra berøringspunktet kom et gnistregn. Det<br />
lyste opp hele Tåkeskaret, og først da fikk Rasmus se at ansiktet til sin<br />
motstander var et dødninghode. Med en forrykende kraft kjente han<br />
støt etter støt gjennom kroppen. Kulden tappet ham for krefter, trakk<br />
alt han eide av varme. Ville han ha kroppsvarme nok å ta av?<br />
Døden hentet sin kraft fra kulden. Hadde han mer varme enn kulde?<br />
Støtene økte i intensitet og kroppen til Rødskjegg ristet. Han visste<br />
157
Change language