Untitled - Tomo Trading

hadde hengende rundt halsen, og klemte til.
- Som du kjenner mitt navn, lo han tilbake.
- Stakkers naive menneskebarn, sa heksen og knyttet hendene. Så
åpnet hun dem slik at håndflatene viste, og fra hver grodde det frem en
liten gjennomsiktig boble som lettet fra den. Boblen hang uvirksom i
luften, rett over håndflatene hennes. Så var det flere bobler som vokste
frem og de slo seg sammen til en større kule.
- Nå, Rasmus, sa heksen.
Kulen løftet seg, svevde bortover og la seg ved Rasmus Rødskjeggs
føtter. Den skinte med et isblått lys og utstrålte kulde, og Rødskjegg
følte hvordan den tappet ham for varme.
- Forlat Tåkeskaret, Rødskjegg, knegget heksen.
Rasmus følte hvordan frykten arbeidet med forstanden. Han ville
flykte, men kroppen ville ikke lystre. Han ville drepe, men Lokeson
holdt ham.
- Forsvinn heks, og ta din uhygge med deg! skrek Rødskjegg og rev
frem det korte sverdet. Det lyste blågrått.
I samme øyeblikk sverdet forlot sliren eksploderte den lille kulen i et
regn av isblå gnister, knallgul ild og gråsort røyk. Drønnet slo oppover
skaret. Rett foran Rasmus Rødskjegg sto det plutselig en liten sortkledd
skikkelse. Over hodet hadde den en hette som skjulte ansiktet. Der hvor
øynene skulle ha vært, lyste det nakne flammer som sto inni noe som
lignet istapper. I hånden holdt skikkelsen et sverd som oste frostrøyk.
Den lange kalde sverdspissen pekte rett mot ham.
Det var Zork som holdt sverdet i den andre enden.
- Døden skal erobre din sjel, Rødskjegg, hvinte Rintzglir.
Rasmus forsto at Zork, som regjerte over inngengen til Hel, var den
som skulle kjempe mot ham. Men Zork var allerede død og kunne ikke
drepes. Hvordan skulle han kjempe mot døden selv? Umulig. Det var
en kamp han ikke kunne vinne.
- Eldgjær, hvisket han.
Samtidig med at han tenkte på kvinnen han elsket, kjente han at
varmen sivet ut i kroppen. Kulden vek, mens ømheten han følte for
sin kvinne vokste. Han skulle kjempe. Han hadde lovet henne det, og
ingenting kunne få ham til å bryte det løftet.
- Du tror du har vunnet, hvisket Rasmus.
- Og jeg skal fortære din sjel, hveste Zork.
Rasmus ble fylt av ro. Han hadde en følelse av at han hadde kontroll.
Hverken trolldom eller dødens krigere var noe nytt for Gudleik
156