Untitled - Tomo Trading

Alle visste at dersom de ikke klarte å presse uhyggen tilbake, ville
de få en enda verre fiende å hanskes med, og det var Zork.
Rødskjegg så spørrende på Lokeson. Hadde han virkelig vært
der?
- Det haster, Rasmus!
Rasmus kjente spenningen og at Lokeson geleidet ham gjennom
hans opplevelser. Var det mulig å være tilskuer til sin egen krig? Var
det mulig å kjenne slagene som falt og ikke føle smerte? Han opplevde
død og var skånet for eimen av blod og liv som ebbet ut.
Kampen raste videre. I hendene på Rødskjegg vokste det frem store
ildkuler. De brant med blågrått lys og en kald flamme. Med all sin kraft
slengte han den ene ildkulen etter den andre innover i skaret. Da de
traff, rev blennende lysglimt dype arr i tåken. Flammene lyste opp hele
skaret og fikk trollene til å trekke tilbake mot Gråvidda.
Trollene brølte og flere falt. Lysstyrket i ildkulene var så kraftig at
de virket som sollys, blendet trollene og forvandlet dem til stein. Våpen
som ble kjørt inn i de døde skrottene hakket plutselig mot fjell. Rasmus
kjente at kroppen dirret, kald svette brøt frem. Han satt fortsatt i sengen,
stirret Lokeson inn i øynene, og var blendet av det hvite lyset.
Dypt inne i det grå tåkehavet skimtet han så omrisset av det største
trollet han noensinne hadde sett. Det kom mot ham og holdt frem den
ene hånden. Midt i håndflaten satt et forkrøplet lite uhyre med et rynkete
ansikt og en lang nese som var full av vorter.
- Heks, tenkte Rasmus, og visste samtidig at de små vesenene skydde
ingenting når det gjaldt ondskap. De små øynene hennes lyste av hat.
- Rødskjegg, knegget hun.
Det ble stille. Seier lyste i trollets ene øye og han holdt henne frem
i varsom andektighet.
- Ja, heks.
Det ville bli trolldom mot trolldom, så kraftig at selv guder ville
bukke under. Våpnene hang stille. Alle ventet.
- Vet du hvem jeg er? spurte hun.
Rasmus så opp mot den stygge skapningen som satt i hånden på
trollet.
- Rintzglir, dronning over heksedømmet nord for Hel, svarte han.
Den lille heksen reiste seg i full høyde og strakte frem begge armene.
Øynene hennes lyste.
- Du kjenner mitt navn, hveste hun.
Med den ene hånden tok Rødskjegg et godt grep om amuletten han
155