Untitled - Tomo Trading

hans føtter. Han tok et skritt tilbake for å ta det nærmere i øyesyn.
- Svar meg, tryglet Rasmus, som nå så opp på skikkelsen som ruvet
overham.
Det Rasmus famlet etter den ene knaggen som ville tillate ham å
gjenvinne fatningen. Han hadde ikke krefter, og hele kroppen hans
begynte å ristet i spasmiske rykkninger.
- Svar meg, sa han igjen, denne gangem med ansiktet presset mot
steingulvet.
For første gang siden tidenes morgen følte Lokeson et stikk av
medlidenhet for noe utenfor seg selv. Han bøyde seg ned, strøk Rasmus
Rødskjegg over håret, og tok til å løfte ham.
- Reis deg, Rasmus.
Berøringen lindret smerten og mens ordene trengte gjennom forsvant
også angsten Rasmus Rødskjegg følte. Lokeson, gjennom sine tanker,
hadde gitt han halmstrået han trengte. Ristingen stanset og han ble rolig.
Faktum var at han var utmattet. Lokeson betraktet ham. Hvor mye
kunne han fortelle? Hvor mye var det gitt et dyr av menneskeslekt å
forstå?
Lokeson hjalp Rasmus helt opp, og førte ham bort til sengen igjen.
I det livløse blikket lå det et berettiget krav om å få vite.
- Se meg inn i øynene, befalte Lokeson.
Rasmus Rødskjegg løftet blikket.
Det hvite skinnet i Lokesons øyne begynte å gløde. Rasmus følte
først at han ble dradt inn i dem, så at han ble tappet for krefter og dernest
at han begynte å sveve.
- Følg med, sa Lokeson.
Rasmus Rødskjegg ble ført inn i en tusmørk spiral, som i et slags
hjernespinn.
- Se dypere, hvisket Lokeson og fokuserte blikket på et punkt i
dybden i Rasmus Rødskjeggs eget blikk.
For Rasmus Rødskjegg ble alt svart. Han så bare et og annet sprakende
lysglimt. og han visste at han ble ført inn i en annen verden.
- Hjelp, hvisket han.
Rasmus Rødskjegg ble ført ut av Østvikyr og videre opp til Æsenes
rike. Det var ikke ord, men bilder Lokeson manet frem for ham.
Så talte Gudleik Lokeson til ham.
- Jeg, Gudleik Lokeson, kommer fra hinsides stjernene; og mennesket
kjenner meg som Guden Loke. Dette riket har nå kraften til å
overleve, for slik er min vilje, fortsatte han.
152