Untitled - Tomo Trading

fortelle. Det var ting han måtte få Rasmus til å forstå.
- Jeg har lånt din kropp, og nå får du den tilbake, sa Lokeson kaldt
og rolig. Så fortsatte han:
- Riket er bygget og Tåkeskaret er stengt og forseglet. Tiden er inne
for at du kan føres tilbake til ditt eget liv.
- Ikke snakk vrøvl, Lokeson.
- Det handler om hullet i ditt eget liv.
- Hvilket hull?
- ... i livet ditt.
- ... mitt liv?
- Du skal innta din plass som konge over Ragnareid.
- ... hva fabler du om, Gudleik? I går var det innvielsen av festhallen.
Det var bryllup og jeg ble utropt til konge; og så ble jeg full.
- Det er to år siden, Rasmus.
Hodesmertene forsvant og tretthet veltet innover ham.
- Ikke vær uforstandig, Lokeson.
- Det er forstanden jeg forsøker å gi deg tilbake.
- To år?!
- Mitt verk er fullført. Nå er det du som skal regjere.
- ... jeg er jo konge!
- Du har ikke vært her på to samfulle år.
- Men hvordan?
- Du ble satt til å overvinne Zork, og det har du klart, sa Lokeson.
- Du har seiret.
Rasmus grep seg til halsen for å holde amuletten, men den var der
ikke. Han kastet et blikk opp på veggen, ventet å se et sverd som glødet,
men bare gamle trofaste «Blodhiger» hang der.
Levde han i en drøm?
Alt virket plutselig så fjernt. For hver tanke han klarte å få på plass
var det flere tanker som svevde uten koblinger. Til slutt ble forvirringen
han følte bare verre og verre.
- Hvor har jeg vært, Gudleik? hvisket han med en stemme som kunne
ha tilhørt en gammel mann.
- Ikke her, for jeg har tatt din plass, levd ditt liv og pustet din luft.
Grensen for Rødskjeggs evne til å fatte hadde nådd bristepunktet.
I et ubehersket byks var han ute av sengen, skulle til å reise seg og å
gripe etter Lokeson, man han bare falt og lå langstrak på gulvet.
- Hvor har jeg vært!? ble spørsmålet han gjentok.
Lokeson så kaldt på kreket som var av menneskeslekt som lå ved
151