Untitled - Tomo Trading

Det virket som en evighet før bønnen trengte gjennom, men da
dro også Rødskjegg i tømmene slik at hesten grov bakbeina inn i en
gnistrende skrens. Det skjærende lyset i øynene forsvant.
- Kjartan!?
Kongsvenn nikket.
- ...hva gjør du her?! utbrøt han.
- Fulgte etter deg.
Det hvite skinnet i Rasmus Rødskjeggs øyne kom tilbake.
Kongsvenn klarte ikke å fri seg fra galskapen som brant i Rødskjeggs
øyne. Han måtte være besatt.
Vindstyrken økte. Klangen av dryppende vann ble høyere, ekkoet
dypere. Det ga gjenklang i tåken og lød som torden. Var det ulingen
fra vinden som lød som smerteskrik fra en såret ulv? Lyden rev i marg
og bein. Sverdet til Rasmus Rødskjegg glødet.
Kongsvenn ble fylt med en ny og ukjent redsel. Tåken begynte å
lukke seg rundt dem, til slutt var den så tett at den stengte dagslyset
ute.
- Ri, Kjartan! skrek Rødskjegg.
Kjartan rykket i tømmene, hvirvlet hesten rundt og sporet den med
all sin kraft. Også den var redd. Kulden trengte inn og rørte ved hans
livskraft. Kroppsvarmen ble tappet, og kreftene minsket. Samtidig følte
Kongsvenn en klam hånd som famlet i hans indre og forsøkte å rive
sjelen til seg.
Han visste at kampen sto om livet. Sjelen var fortsatt uberørt, men
han visste ikke hvor lenge det ville vare. Han måtte vekk, og det fort.
Hesten tordnet nedover, ut gjennom munningen på Tåkeskaret og
endelig ut på Østvikyrs sletteland. Kjartan var kald og svak. Det var
såvidt han klarte å holde seg på hesteryggen. Alt var fjernt, tiden sto
stille.
Da hestene endelig stanset, ség Kjartan av hesteryggen, ned i gresset
og ble liggende. Oppe i Tåkeskaret lød et iskaldt ekko mellom fjellveggene,
men så døde det. Samtidig slapp varmen fra solen gjennom.
Livet kom sakte tilbake til Kjartan Kongsvenn. Grepet løsnet. Atter
en gang kunne blodet renne fritt i årene. Kongsvenn var glad for at han
levde.
- Levde, tenkte han. Hadde det noensinne vært spørsmål om noe
annet? Sakte åpnet han øynene og oppdaget at han lå med hodet i fanget
til Rasmus Rødskjegg.
- Du lever! hvisket Rødskjegg.
146