Untitled - Tomo Trading

- Hva er det som feiler det deg? spurte han seg selv idet han forsto
at Rasmus Rødskjegg var på vei opp mot Zorks rike.
Stien som førte opp mot Tåkeskaret var godt gjengrodd, men ikke vanskelig
å se. Den slynget seg mellom kampesteiner som lignet statuer
av sønderrevne legemsdeler. En arm og en hånd her; et hode og en fot
der. Det var som å ri gjennom en slagmark hvor gudene hadde hugget
hverandre i småbiter. Men det var ikke guder. Det var restene av troll
som var tatt av sollyset. I den tidlige morgendisen så det ut som om de
levde. Følelsen av uhygge knøt seg i Kongsvenn. Rødskjegg satt stramt
på hesteryggen og var upåvirket av sine omgivelser. Uten å stanse eller
vise tegn til å snu, fortsatte han inn i dette området som hadde kostet
så mange liv og var egentlig forbudt å entre.
Fjellet ble brattere, førte inn i en trang kløft og videre langs en smal
sti. En kald vind tok til å blåse, og Kjartan Kongsvenn forsto med en
gang at dette var ingen vanlig vind. Den lå som en klam kjempehånd
rundt ham, og forsøkte å trekke pusten fra ham. Hesten ble også urolig,
og Kongsvenn måtte bruke makt for å drive den videre.
- Hva er det du gjør, Rasmus! tenkte han.
Med vinden kom en tung og ugjennomtrengelig tåke. Den la seg
som et gråhvitt teppe nedover fjellsidene. Sikten forble like klar.
- Tåkeskaret! sa han til seg selv.
Bare klangen av hover og lyden fra dryppende vann kunne høres.
Ellers var stillheten fullkommen. Ekkoet fra hover og vann ble kastet
frem og tilbake. Det slo opp etter de blankpolerte fjellveggene, ble
fordreid i tåketeppet, og forsterket til en øredøvende klang.
- Hvor skal du, Rasmus? sa han høyt.
Ekkoet fra Kjartans stemme lød som en vill, hul latter. Hesten til
Rasmus Rødskjegg kastet på hodet, gikk opp på to og knegget vilt. Hele
skaret fyltes med en jamrende lyd. Rødskjegg reagerte momentant,
hugget hælene inn i flankene så hesten plantet hovene i bakken. Han
dro i tømmene og formelig kastet hesten rundt. Som et lyn rev han det
korte lille sverdet opp av sliren og sporet hesten så den nesten lettet
fra bakken. Sverdet brant med et kaldt, blågrått lys. Rødskjeggs øyne
hadde et hvitt, skjærende skinn. Lyset skar uhygge inn i det krigerske
ansiktet.
Kongsvenn satt som lammet. Han så at Rasmus hevet sverdet og
kom stormende mot ham.
- Rasmus?! hvisket han.
145