Untitled - Tomo Trading

lys fra Rødskjeggs øyne. Istedenfor «Blodhiger» bar han et bredt sverd
i sliren, og også det lyste kaldt. Rundt halsen hadde han en amulett som
ikke var blitt båret i manns minne.
Det var mange som snudde på hodet idet Rødskjegg kom ut av huset
den morgenen. Han var i en gedigen bakrus. Ansiktet var oppblåst og
øynene gjenklistret. Gudleik Lokeson hadde problemer med balansen,
og han led.
- Eldgjær kan ikke ha vært blid, sa en kvinne.
- For en skam, sa en annen.
- Hva kan man vente, sa en tredje.
Kjartan Kongsvenn våknet. Gjennom to smale sprekker, som var øynene,
brant dagslyset inn i den omtåkete hjernen. Han led.
- Litt av en fest, var den eneste tanken han klarte å samle.
- Hvor var Rasmus? var den neste tankten.
Kjartan løftet seg fra sengen. Med ustø hånd tredde han på seg
klærene og så gikk han ut. Østvikyr lå nesten folketom. Med opphovnede
øyne myste han nedover mot stranden og oppdaget Rasmus
Rødskjegg.
- Ja, ja, gamle venn, tenkte han.
Kjartan kom opp bak Rasmus, slo ham på skulderen og stirret inn
i to tomme øyne. De gjenkjente ham ikke.
- Hva med et friskt horn med mjød for å døyve smerten, Rasmus?
hvisket Kjartan.
Rasmus Rødskjegg enset ham ikke. Han bare fortsatte ned der han
hadde hesten sin. Han satte bitt og tømmer i kjeften på hesten og hev
en sal over ryggen. Så klatret opp på hesteryggen.
- Ikke nå, sa han, og sporet hesten og red ut av Østvikyr.
- Hva i huleste, tenkte Kongsvenn som så etter sin venn.
Han så at Rødskjegg fortsatte i retning Faldninr og Tåkeskaret, og
av en eller annen grunn fikk han det for seg at Rødskjegg ville fortsette
innover mot Grellandet.
- Det siste marerittet måtte ha slått sprekker i forstanden din, ropte
han etter rytteren som var på vei over slettelandet, mot fjellene som
reiste seg i det fjerne.
Kongsvenn var rådsnar. Han fikk plukket en hest frem av innhengningen
utenfor langhuset til Rasmus Rødskjegg, fikk seletøyet på plass,
og slengt en sal på ryggen til en annen hest på rekord tid. Deretter steg
han til hest, og fulgte etter.
144