Untitled - Tomo Trading

eise seg, men klarte det ikke.
Han ble bare dradt ned i en enda dypere søvn.
Det var også i grålysningen at Lokeson ble båret frem av stormen.
I samme øyeblikk som vinden løyet, sto han utenfor hos Rasmus Rødskjegg.
Han smatt inn i det lille huset og krøp bort til sengen og stilte
seg over ham.
Rasmus Rødskjegg stinket av fyll.
Bak lukkede øyelokk smilte han imidlertid.
Rødskjegg var som Lokeson trengte ham, full og forelsket.
- Tiden er inne, Rasmus, sa Lokeson lavt.
Rasmus Rødskjegg hadde ikke bare bygget sitt lille rike i Østvikyr,
men han hadde etablert seg som høvding. Også Eldgjær hadde funnet
en plass i hjertet hans, og dette var kraften han søkte etter. Nå skulle
Lokeson bruke varmen fra Rødskjeggs kjærlighet til Eldgjær, den som
brant i hans indre, i sitt eget ærend. Rasmus ville ikke vite et noe som
helst. Til det var han for bedøvet.
Det Gudleik Lokeson nå trengte, var et nytt ansikt, slik at han kunne
bevege seg helt fritt på jordens overflate.
- Du vil ikke kjenne et noe som helst, sa Lokeson og bøyde seg
frem.
Lokeson forberedte seg. For en gud som Loke var det å innta Rødskjeggs
legeme en enkel sak.
Det skulle heller ikke skje en gang for alle. Bare inntil hans verk
var fullført.
Forvandlingen startet.
Der, ved sengekanten, gikk Lokeson nærmest i oppløsning. Sakte
forvandlet han seg fra menneske tilbake til ånd og ble mer og mer usynlig.
Det som til slutt sto tilbake var bare en tett skygge. Så la skyggen
seg over Rasmus Rødskjeggs ansikt og gled sakte inn i munnen som
sto på vidt gap.
Stanken av dårlig ånde var til å kveles av.
Likevel, skyggen mistet sin form og fortsatte inn under huden på
det døddrukne legemet. Den fant veien inn i hjernen, overtok hjertet og
til slutt livskraften. Det eneste han ikke rørte ved var sjelen, den måtte
være like hel.
Neste dag var det ikke Rasmus Rødskjegg, men Gudleik Lokeson som
forlot det lille huset i Østvikyr. Det var Lokeson som gikk i Rasmus
Rødskjeggs legeme, og det eneste synlige tegn var et svakt skinnende
143