Untitled - Tomo Trading

- Hvilket vil si?
- At såvel sverdet som amuletten blir satt til å regjere i Lokes
sted.
- Hvor er de nå?
- Du, når du har vunnet dem tilbake, er det du som skal bære dem,
svarte Reit.
Det var hans sitt siste ord før han gikk i oppløsning og atter en
gang ble utestengt fra en verden som tilhørte mennesket og mennesket
alene.
Drømmene, som kom som et mareritt og som hadde funnet veien
inn i Rødskjeggs verden hadde tok slutt. Rødskjegg ble atter en gang
tillatt en rolig søvn.
Helt siden ørnen hadde landet i Faldnir hadde Zork våket over sitt
Østvikyr. Han fryktet ørnen. Østvikyr var hans, og ingenting skulle
rokke ved det. Først var Rasmus Rødskjegg bare en inntrenger. Nå var
han blitt til noe farligere.
- Konge!? freste Zork.
Også han hadde oppfattet at Lokeson aktet å gjøre Rødskjegg til sin
egen, og aktet å stoppe ham. Denne natten hadde han én oppgave, og
det var å ta sjelen til Rasmus Rødskjegg og fortære den.
Det før Lokeson inntok den.
Sakte skled han opp fra verden som var hans rike, fortsatte ned
Tåkeskaret og videre ut blant folk.
I en årrekke hadde Østvikyr vært hans jaktmark.
- Jeg trenger hans kraft! sa han til seg selv.
Den mørke skyggen som skled fra busk til kratt og inn bak stein og
holdt seg til skyggene, gikk nesten i ett med natten.
Det verket i ham. Hvordan skulle han klare å finne ut hvem som
var Rødskjegg? For å stå imot Loke og hans trollkraft, måtte han tappe
av Rødskjeggs livskraft. Han måtte fortære sjelen og gjøre den til sin
egen. Først da ville han han ha krefter nok til å stå imot Lokes inntog
i riket.
Zork holdt seg i utkanten av Østvikyr. En slik sammenstimling av
folk, støy og måten de ravet rundt på, hadde han aldri opplevd; og han
trakk seg unna.
- Kom til Zork! hvisket han. Ordene sivet innover mot festhallen,
dirret i mennenes indre og trakk dem til seg. - Kom til meg! lød den
hissende lyden.
141