Untitled - Tomo Trading

Stemmen lød som et hult ekko.
Rasmus så i ham et ansikt som var hardt og øyne så klare som glass.
Han sto rett i ryggen og var stram.
- Ingen ydmykhet der, tenkte Rasmus, og ble mer på vakt.
Allerede på avstand kjente Rasmus lukten av inngrodd kropp. Klærene
var av filler.
- Rasmus av Østvikyr, gjentok mannen.
Rasmus stoppet.
- Villig du hjelpe en stakker som har vært forfulgt av uhell? spurte
mannen og rakte frem en hånd.
- Og hvorfor skulle jeg det? spurte Rasmus.
- Fordi du må ta vare på ditt eget hell, sa han.
- Ditt navn, fremde?
- Eldgjær er min datter, svarte mannen.
Rasmus kjente at det ilte kaldt nedover ryggen.
- Amuletten du bærer rundt halsen er min, sa den fremmede.
Rasmus, som fortsatt lå i halvørske, grep seg til halsen og famlet etter
amuletten, men han kjente ikke noe smykke. Han grep etter sverdet,
men også det var borte.
- Hvem er du? ropte Rødskjegg, men da han var i ferd med å stige
opp av marerittet sitt, smuldret alt bort for ham.
Så husket han hvor han var. Det hadde vært innvielsesfest og han
hadde holdt tale. At han hadde drukket seg fra sans og samling visste
han, og våknet til at alt måtte ha vært en drøm.
- Hva vil du meg, fremmed? spurte han men visste fullgodt at drømmen
var over og at en ny dag var begynt.
- Loke er i ferd med å overta ditt liv. Du kan ikke hindre det. Bare
husk at Eldgjær elsker deg.
- Hvordan vet du dette?
- Min egen skjebne er låst av den som vil bygge et rike på jorden,
ingen ringere enn Loke selv,
- Hvem er du?
- Reit, konge over Ragnareid.
- Hva gjør du her?
- Det er en del av forbannelsen. Jeg er satt til å vandre mellom himmel
og jord inntil det kan forløses.
- Hva med sverdet og amuletten?
- De bæres av Loke, er Eldgjærs folkearv, og skjebnen har bestemt
at de skal bæres av Ragnareids konge.
140