Untitled - Tomo Trading

Rasmus så at noen hadde vært der før han, om enn for lenge siden.
Det var en overgrodd forhøyning midt på kollen og, og den hadde vært
satt der av menneskehånd.
Rødskjegg kjente et sug i mellomgulvet, og opplevde det som en
dragning. Forhøyningen lignet en gravhaug.
Rasmus forserte krattet, klatret over en steinrøys og så gikk han rundt
kollen. Først den ene veien, så den andre. Normalt var slike gravhauger
bygget av stein og kledd først med jord og så med torv. De hadde en
oval fasong, som for å markere legemet de skjulte. Denne var også oval,
men den hadde en sjaktlignende fure som førte inn i den ene enden.
Også den var overgrodd med dvergbjørk og kratt. Men enden i sjakten
var plan, akkurat som den skjulte en inngang.
Eldgjær og Kongsvenn sto og studerte Rødskjegg mens han sov, og
var bekymret for ham.
- Som han kaver! sa Eldgjær.
- Vokn opp, sa Kjartan og ristet i ham.
Rasmus hev seg rundt, satte seg halvt opp i sengen og så på dem
med vidåpne øyne.
- Vik fra meg! sa han.
I sine drømmer arbeidet Rasmus med å finne inngangen til gravhaugen
og begynte å flekke bort underkratt og torv som dekket det flate
partiet inn i gravkammeret. Han løftet bort en svær stein, og under lå
en slett, rektangulær steinhelle.
Nå formelig sto Rødskjegg i sengen.
- Vekk! ropte han.
Eldgjær og Kongsvenn rygget.
Rasmus fant kraftig lang staur og kilte den innunder hellen. Han
løftet og presset, og grov frem småstein og jord for å få et bedre grep.
- Kom, Eldgjær, det er best vi lar ham være! sa Kongsvenn og rygget
ut av det lille soverommet.
Under torvet var hellen forseglet med myrjord, som ble holdt fuktig
av jordvannet i torvet. Det hadde tørket, men ikke helt. Av og til måtte
Rødskjegg grave med hendene. Av og til kilte han stauren inn mellom
sprekkene med stein, og vippet dem ut, en etter en. Hardt arbeid var
han vant til. Også muskelene verket. Så var han også sikker på at det
var en gravhaug, og at den ikke hadde vært åpnet. Ikke siden den døde
ble forseglet.
- Merkelig at ingen har plyndret den, sa han til seg selv.
136