Untitled - Tomo Trading

var det en helt ny verden som utspant seg for ham, der han så skygger
av konger og av menn. Han gjenkjente Rigor Svarte, men ikke de
andre. Han forsto at Østvikyr hadde tilhørt Vesterlund, og at det hadde
en forhistorie som var båret frem av bedrag, svik og mord. Nå var det
dem som krevde sitt, og de forsøkte å trenge inn til ham.
Samtidig var det dem som forsøkte å stenge stemmene ute.
- Din tid er kommet, sa Lokeson, som alltid var næværende.
- Han er kommet for å hente deg, Rasmus! sa stemmene som nå
kadde klart å trenge inn i Rødskjeggs underbevissthet.
- Du må ikke lytte til dem, lød Lokesons stemme.
- Gudenes veier er ikke dine, sa stammene.
Rasmus følte at de som snakket til ham var noen som en gang hadde
vært, at de hadde regjert i Vesterlund, og at også de hadde kjempet for
å hindre Loke i å gjøre riket til sitt eget.
I halvørske følte Rasmus en dragning mot et gamlet myrholt som lå
ett eller annet sted innenfor rikets grenser. Hvor det lå, visste han ikke.
Dette var heller ikke den første gangen han, i sine drømmer, hadde følt
en dragning mot stedet.
- Det er ikke bare Loke du har å frykte, men også Zork, sa stemmene.
- Jeg kommer, hvisket Rødskjegg.
På tross av at han lå flatt ut, ble han loftet opp og ut av sitt legeme og
ført opp og ut i en verden som hverken var jord, himmel eller helvete.
Han var på vei mot myrholtet.
- Jeg kommer, sa Rødskjegg.
Skritt for skritt, og med fast beslutsomhet satte han en fot fremfor
den andre. Like bestemt gikk han over en åker av duggvått gress, uten
å kjenne bakken under føtterne. Han ble ført fremover, opp en skråning
og ned en annen. Inn gjennom skogholt og ut på eng, stadig på
vei nedover mot myren.
- Hvem? var tanken som naget.
Inne i sengen sov ikke bare Rasmus Rodskjegg urolig, men han hev
og kastet på seg. Han ropte ut og famlet og marerittene var begynt å
herje med ham.
Både Eldgjær og Kongsvenn gikk inn til ham. De stilte seg over
sengen og forsøkte å vekke ham, men til ingen nytte. Marerittene må
ha vært harde, for Rasmus Rødskjegg sitt ansikt var forvrengt i smerte
og han lå badet i svette.
- Han har et maretitt, sa Kongsvenn.
134