Untitled - Tomo Trading

plass ved Rødskjeggs høyre side.
Rasmus Rødskjegg satt mutt og brydd.
- Kom igjen, Rasmus! sa Kongsvenn og klasket ham på skulderen.
- Du er det eneste jeg egentlig har, sa Rasmus spakt.
- I kveltd er det blot. Det skal tevles og vi skal ha det morro.
Drikkehorn og mjødboller gikk fra munn til munn. Vindtørket kjøtt
og strimler av tørrfisk ble skåret og slukt, sammen med lefse og helstekt
sau. Langbordene stod tett og folk var stuet sammen. Rasmus Rødskjegg
satt ved den langveggen i en diger utskåret trestubbe, men Kongsven
klarte likevel ikke å løfte ham ut av hans tungsinn.
Eldgjær satt ved hans andre side.
- Drikk, sa Kongsvenn, og fylte Rødskjeggs beger til randen.
- Ja, sa Rasmus, uten å vise glede.
Til slutt satt Rødskjegg der. Han så ut som om han sov, men var
egentlig drivende full.
- Dette er Østvikyrs konge, tenkte Kjartan. Det eneste som egentlig
manglet var en krone tredd nedover det nyvaskede håret hans.
- Han burde ikke ha vasket seg, sa Kjartan halvt til seg selv. Hår
og skjegg strittet alle veier. Rødskjeggs menn satt på benkene eller på
gulvet. Det var fest og Rødskjegg var full, men ikke lykkelig. Hans
krigsfrender ravet over bordene og mjød skvatt fra overfylte drikkehorn.
Grådige hender famlet etter mat, drikke, og oppunder kvinneskjørt,
mens skrik, banning og latterbrøl druknet i støyen.
- Leve kong Rasmus!
- Signe dronning Eldgjær !!
- Måtte Frøya holde sin hånd over dem!
- Mer mjød!
- Tale, tale, tale! Taktfaste tramp og rop om tale. De hadde det
med å holde taler, gjenoppleve minner, mane frem bragd etter bragd.
Rasmus elsket det. Smilet var bredt i det knallrøde skjegget. Nybadet,
vannkjemmet og nyklippet virket han nesten skikkelig der han satt på
sin trone. Hadde han bare ikke vært så full.
- Tale, tale!
- Leve kong Rasmus!
Det var ingen vei utenom. Rasmus pustet tungt mens han famlet
etter drikkehornet. Øynene glitret som aldri før. Eldgjærs øyne var
stive, og boret seg inn i ham. Kjartan dunket i ham med albuen, man
han fortsatte å jobbe seg opp fra setet. Endelig kom han seg på bena.
131