Untitled - Tomo Trading

skjegg.
- Vi gjør jo ingenting å stille opp mot dette, det som kommer innenfra
Hels rike, konstaterte Kongsvenn.
- Vi her her, har en oppgave, og vi skal vente.
- Du er naive, Rasmus, sa Kjarten.
Mye hadde bidratt til at det var slått en brist i tilliten til vennen, og
han mislikte det. Han lurte fortsatt på hvorfor Rasmus ikke ville gjøre
mer for å trygge riket? De hadde våpen, var mange og kunne etterhvert
trenge en real kamp, som i gamle dager. Om det så var en trussel som
kom fra Grellandet, ned gjennom Tåkeskaret, var det bare å møte den.
Det Kongsvenn ikke forsto var hvorfor han holdt igjen?
- Du har alltid ønsket å være konge, Rasmus, dristet han seg til å
si.
Rasmus følte trusselen i Kjartans skulende blikk.
- Vi må vente, sa han.
Kongsvenn visste at det var kvinnen Eldgjær som holdt ham. Han
vissta også at Rasmus hadde inngått en pakt med Lokeson og at det var
dette som gjorde at han holdt tilbake. Mere var det ikke. Kjartan hadde
imidlertid begynt å innse at Rasmus ikke kunne fungere uten kvinnen
som nå holdt en slags klo i nakken hans. Han visste fullgodt at det var
Eldgjær som gjorde at avstanden til vennen vokste, og det var ingenting
han kunne gjøre for å forhindre det.
- Jeg er konge, og Eldgjær er min dronning, svarte Rasmus Rødskjegg,
som om det skulle forklare det meste.
- Du har vel også tenkt å forbli i dette gudsforlatte stedet.
Det han bet seg mest merke i, var at Rasmus svarte ham ikke.
Kjarten Kongsvenn fant at det var kvinnen som gjorde det.
- Vil du ende dine dager her?
- Å være konge i Østvikyr er ikke den verste måten å ende sine dager
på! var svaret Kongsvenn fikk.
- Hva med meg?
- Også du vil ende dine dager i Østvikyr, sa Ramus.
Ingen andre sa noe. De bare stirrret pinn i bålet eller lyttet med et
halvt øre.
Allerede neste dag hadde Kjartan Kongsvenn lagt alt bak seg. De skulle
innvie festhallen, og han skulle ikke være den som la en demper på
festen.
Han kledde seg i sin fineste stas, gikk ned til festhallen, og fant sin
130