Untitled - Tomo Trading

For Rasmus Rødskjeggs menn var det ingenting av det en forstår med
sesonger, at vinter blir til vår og at sommer blir til høst.
De var opptatt med andre ting.
Og tiden bare gikk.
Grunnen til at mennene ikke fortalte hverken om fluktplaner eller
om hva de foretok seg, var at Rasmus Rødskjegg var for oppslukt av
Eldgjær.
- Han er så fortapt i henne at han ser ikke annet, sa flere.
Kongsvenn var også skjøvet ut i kulden. Heller ikke han var interessert
i å bygge gard og grend, og måtte bruke tiden på andre måter.
Helst satt han sammen med mennene.
Der hadde han rikelig anledning til å snakke om tiden før Vesterlund.
Han opplevde det som en nedvergelse å bo i Østvikyr. Han følte det slik
at livet var i ferd med å renne ut mellom fingrene hans, og han søkte
tilflukt i livet han hadde hatt.
Det var toktene før Vesterled, og bragdene de hadde utført.
Hvor Rasmus Rødskjegg klappet på «Blodhiger» som hang på veggen,
konsentrerte Kongsvenn seg om skipene som ble bygget.
Han hadde også fått mistanke til at Rasmus Rødskjegg hadde også
inngått en slags pakt, men han visste ikke med hvem.
Ingen av dem snakket om flukt eller oppbrudd.
- Ørnen har øyne og vinden har ører, sa Rødskjegg.
Derfor snakket de om andre ting. Spesielt var grenselandet mot
Faldnir.
Bare det at Rasmus Rødskjegg lyttet heller ikke her.
Det var midtsommer. En gruppe menn satt rundt et bål nede ved stranden
og følte nærheten til havet.
- Det er Grellandet! sa en.
- De kommer ned gjennom Tåkeskaret, sa den ene av mennene.
Mannen het Karl Krumved og var en av Østvikyrs egne.
- Bare om natten? spurte Heilgeir Ove, en av mennene til Kongsvenn.
Karl Krumved var tydelig oppskaket og hadde Heilgeir Oves fulle
oppmerksomhet.
- Jeg har kjent lukten av dem, fortsatte han forsiktig.
- Ikke tull!! sa en annen som satt med vidåpne øyne.
- Hvordan vet du at det er troll?
- Stanken.
127