Untitled - Tomo Trading

lært seg til å sette pris på. Ikke bare opplevde han at ting ble grønt, men
han måtte bøye ryggen til plogen og grave i jord. Etter å ha sådd, og
fikk han like stor glede i å se hvordan blader, blomster og jordfrukter
vokste seg til.
Til sin store overraskelse, fant han at han likte lukten av jord.
At ting ble grønt, fascinerte ham, og da han endelig kunne høste,
frydet han seg til alt overmål.
Til slutt var stabburene, som sto bortenfor langhuset, klar til å møte
en ny vinter.
Han likte imidlertid ikke å bli kalt bonde og det var ikke uten en viss
lengsel at han kikket utover havet. Det var bygget ett mindre langskip,
som lå i viken. Ett til lå på beddingen.
- Han klarer ikke å holde på oss, tenkte Rasmus Rødskjegg og
skjenket Lokeson en tanke.
Han følte samtidig at Lokeson var alltid i nærheten, alltid til stede;
men han så ham aldri. Av og til kastet han et blikk mot himmelen for
å forsikre seg om at så ikke var tilfelle.
Men også Rasmus Rødskjegg hadde sine svarte øyeblikk.
- ... Fange! freste han, og forbannet sin egen situasjon.
Han hadde også forstått at flere av hans mennene planla sin flukt,
fra Østvikyr, og at han var den siste som ville få vite det. Heller ikke
Kjartan Kongsvenn diskuterte dette med ham.
I tillegg hadde han en snikende mistanke til at Lokeson visste både
om planene og at han kjente til tidspunktet.
Gudleik Lokeson hadde det med å vite slike ting.
«Blodhiger» hang på veggen. Oftere og oftere gikk Rasmus bort og
kjærtegnet det.
- Vår tid vil komme, sa han.
Midt i Østvikyr ble det også bygget et langhus, som hadde form av
en hall, og nå skulle den innvies.
Det som ikke kunne forsone seg med sine liv i Østvikyr syntes at
det var bortkastet, at det smakte av røtter.
Kjartan Kongsvenn var blant dem som bygget skip.
Mens skipene ble bygget, kom drømmene om frihet og et liv i viking,
nærmere, og utålmodigheten vokste.
Så var det det som rørte seg inne på Gråvidda.
- Bare vent, Rasmus Rødskjegg. Øyeblikket da du skal tjene er
nesten her, hvisket ørnen til vinden som igjen våket over Østvikyr.
126