Untitled - Tomo Trading

Tiden gikk fort. Det var høst som var i ferd med å bli vinter. Det
var blitt høstet, og mat ble lagret slik at den ville holde seg vinteren
igjennom. Dette var noe de lærte av folket i Østvikyr.
Tiden gikk enda fortere. Ikke før hadde vinterstormene lagt seg, enn
at det var i ferd med å bli vår.
For hver knopp som spirte, følte Rasmus at han lærte noe.
Så kom tiden da det ble både sådd og høstet på ny, og de hadde
begynt å smi og å lage nye våpen.
Spesielt Jostein Hamrekors viste seg å være en dyktig våpensmed.
Var det en ting de Rasmus Rødskjeggs menn hadde felles, så var
det at de så frem til dagen de skulle legge alt dette bak seg, og dra.
De snakket til stadighet om det som kom ned fra Tåkeskaret.
Av og til ble det snakket om en ørn, som lå på vingene og speidet
over Østvikyr. Dessuten var de menn av havet, og det var det vanskeligere
å endre på.
- Tiden er snart kommet, tenkte Lokeson.
Hans rike skulle ikke bare bygges, men det skulle bygges stort,
sterkt, og skulle vare i evig tid.
Rasmus Rødskjegg, derimot, fant at han likte seg.
At høst ble til vinter ga en tilfredstillelse som var ny, og det var nok
av stor fisk i skjøen, både torsk og annen fisk. Det ble bygget hjeller,
og etter urgammel skikk, ble fisken hengt til tørk.
Måten man gjorde det på var at man kuttet fisken i nakkeroten,
fjernet hodet, og så ble den spjelet den fra halerot og frem, inntil ryggraden.
Med ett kutt, ble ryggraden fjernet, så ble fiskene buntet to
og to og slengte den over en påle til tørk. I kulden ble fisken frøsset
nærmest øyeblikkelig, og det var kulden som gjorde at den tørket. Sakte
fordampet vannet, slik at den ble tørr.
Var den bare halvtørr, ble den kalt for boknafisk.
Ble det for kaldt, fikk den frostskader. Ble det for varmt for fort, altså
noen grader over frysepunktet, tinte den for fort, og det kunne oppstå
brannsår, som skjemmet den.
Østvikyr var et velegnet sted til å henge fisk, og da tørrfisk var en
ettertraktet vare på den andre siden av havet, var ikke Rasmus Rødskjegg
fremmed for å krysse de store havstrekninger, å reise i Vesterled,
eller dra sørover og nedover til sydlige farvann, og å drive handel med
tørrfisk som levevei.
Men akkurat den sesongen var kort. Det var våren Rasmus hadde
125