Untitled - Tomo Trading

et lengelsesfullt blikk mot stranden. Det ville ikke gå. Mellom ham og
stranden lå en del av den svarte kveilen glinset svakt i lyset fra månen.
Nei, han våget ikke.
Atter en gang brøt Ægirs stemme gjennom: - Lytt til ditt indre,
Rødskjegg.
Rødskjeggs armer verket, men han våget hverken å senke henne
ned i vannet igjen, eller å ikke røre på seg.
- Hva mener du, Ægir? spurte han spakt.
- Loke vil bruke deg, men du må sto imot.
- Hva tror du jeg er! ropte Rødskjegg ut i mørket.
- Du må ikke tillate det, sa ekkoet som var Ægirs røst.
Hånlig forakt for menneskets skrøpelighet kokte gjennom vannet:
- Det er Odins øye som ser, og det er han som befaler, sa Ægir.
- Hvorfor kan ikke Odin stoppe Loke selv?
- Ingen spør Odin om hvorfor, Rasmus...!
- Hvordan skal jeg ...?
- Lytt til din sjel, Rasmus.
Ægir hadde ikke før sagt ordene enn at hodet på sjøormen forsvant.
Den dukket under havflaten, og kveilen som lå mellom ham og land,
trakk bort.
- Er den borte? hvisket Eldgjær.
Rasmus Rødskjegg snudde og gikk sakte mot land.
- Skynd deg, Rasmus.
- Det er i orden, Eldgjær, den kommer ikke tilbake.
Rasmus Rødskjegg visste at han fortsatt var i Lokesons grep, at
Ægir hadde gitt ham Odins befaling og at han hadde et problem. Guder
tok ikke hensyn til at han bare var en vanlig dødelig. Svar hadde han
ikke.
Han hadde mistet lysten på kvinnen Eldgjær.
Det skullle ikke gå ett år før han fikk lyst på henne igjen.
Eldgjær og Rasmus Rødskjegg hadde slått rot i Østvikyr. De hadde
bygget, sådd og fått noen hysdyr. Eldgjær hadde gjort det lille langhuset
til et hjem, og Rødskjegg dro både titt og ofte på fiske, og fangstene
var gode.
Rasmus Rødskjegg hadde det godt med seg selv. Mennene hadde
funnet seg i at Østvikyr var et hjem, og at de skulle bli. Noen hadde tatt
seg til rette i gårdene omkring, mens andre hadde bygget nytt. Noen
hadde satset på fiske, mens andre hadde brutt jorden og sådd.
124