Untitled - Tomo Trading

- Kom, Eldgjær, sa han og løftet henne.
Eldgjær la armene rundt halsen hans, lot ham ta henne i armene
og bbære henne ut i vannet. Hun holdt ham fast, og klamret seg enda
hardere til ham da han senket henne ned i det iskalde vannet.
Hun kjente imidlertid ikke kulden.
- Vil du dette, Rasmus? hvisket hun.
- Det kan jeg love deg at jeg gjør, svarte han.
Bena hennes delte seg under vannet og fløt opp. Kroppen fulgte etter.
Så senket den seg og la seg rundt midjen hans. Rasmus trakk henne ned
og som hun kjente ham, kjente han henne. Samtidig flommet det han
hadde av livskraft ned i det iskalde lemmet, hans manndom, og den sto
som den aldri tidligtere hadde gjort.
- Å Rasmus, sukket hun.
Det skvulpet av hav mellom dem, og det tirret Rasmus. Han trakk
henne ned og løftet henne samtidig som han holdt henne tett inntil
seg.
Så kjente Rasmus at havet steg.
Han trodde først at det var hun som red ham, opp og ned, men det
som burde ha vært et lite bølgeskvulp, ble til en bølge som bare ble
høyere og høyere. Det var som om hele havet ble presset opp rundt
dem, som en dønning, og at den la seg innover mot stranden.
- Å Rasmus! gjentok hun.
- Å ja! hvisket han.
Men samtidig ble han urolig. Han var god, men ikke så god.
- Hvorfor bryter ikke bølgen? tenkte han.
Vannet steg helt til halsen innen den begynte å synke igjen. Det var
ikke bare at han lyttet, men kulden tappet hans lem for sin manndoms
kraft.
Den var blitt til en skrukket pløse og falt ut av henne.
- Hva er det, Rasmus? spurte hun.
For Rasmus Rødskjegg vokste følelsen av uro mens han stirret utover
mot den belgmørke horisonten. Gjenskinnet fra månen glødet svakt og
lyset ble fanget av en diger kveil, som var som en gyngende stripe som
buktet seg bortover havflaten, og som var på vei mot land.
- Havet lever, hvisket han.
Rasmus hadde ikke før sagt ordene før en kveil av en ormelignende
kropp brøt havflaten. En lang rad taggete finner viste seg, sank, og ble
borte.
- Hva er det, Rasmus!? gjentok hun.
122