Untitled - Tomo Trading

ort på denne måten var, for å si det mildt, uvant.
Frontstykket på den tunge kjolen gled opp til midjen. Fløyelsmyk
hud glinset i kveldslyset. Brystene sto mot ham. Om bare han kunne?
Noe inne i ham brast.
- Jo, han kunne.
Rasmus hugget tak i et bryst.
- Eldgjær!!
- Elsk meg!
Ordene hun ikke våget å si spratt ut av henne.
- Elsk meg! gjentok hun.
Den andre hånden hans lynte nedover kroppen hennes.
- Nei! skrek det i ham.
Hånden stoppet.
- Nei, han kunne ikke.
Fingrene hans dirret og kroppen kjempet imot. Så gjenvant han
fatningen. Han løsnet grepet om brystet, og kjente at han ble roligere.
I et lite øyeblikk hvilte fingertuppene hans på en hard brystvorte, før
han endelig slapp taket.
Så kaldt alt ble!
Sakte la han armene rundt henne og trakk henne inntil seg. Skulle
hun bli hans og måtte han gjøre det vakkert; men hvordan? Månen hadde
så vidt kommet frem og kastet et mykt skinn over det svarte havet.
For Eldgjær hadde den grove vikingen trengt inn forbi det hun
hadde til vern. Det var noe i øynene hans. Det var noe som var skjørt
og krevde ømhet. Også hun følte at hun ville ha noe som varte evig.
Rasmus trakk pusten og kjente stanken av ram svette.
Den var hans.
- Kom, sa han, og tok henne i hånden.
Med sakte, forsiktige skritt ledet han henne ned til vannkanten.
Luften var kjølig. Han hadde noen å dele livet med! Han kunne bli
konge! En god konge. Det jublet inne i ham. Hun skulle stå ved hans
side, og sammen skulle de klare det.
Sakte vrengte han av seg den tykke vadmelskoften, rykket opp
snøringen på leggingen, og fikk av seg buksen. Til slutt sto han naken
i mørket og lyttet til havet som slikket mot fjæresteinene.
Han rakte frem den andre hånden og berørte henne. Kittelen hennes
lå tilbake oppe på stranden og også hun var naken. Huden hennes hadde
nuppet seg og var blitt ru. Likevel var den som fløyel under hendene
hans.
121