Untitled - Tomo Trading

Stedet var tomt.
- Det var som ...!
Det var fyr i ildstedet, mat sto på bordet og klær lå godt sammenbrettet
midt på gulvet. Vinden hadde kommet ham i forkjøpet og jaget
folkene bort. Ikke bare det, men den hadde befalt dem å legge igjen
både mat og klær før de rømte. Om det noensinne hadde bodd folk i
Østvikyr. Så var det vinden. Hvilken makt hadde den egentlig?
- Var også vanlige husmenn i vindens vold?
Rasmus var nå sikker i sin sak. Vinden var Lokesons sjel; og der
gjaldt det å adlyde. Den var Valhalls befaling. Han hadde ikke noe valg.
Han måtte fortsette mot havet og late som ingenting.
- Kom, ta de husene dere vil ha, og ta dem i bruk. Vi blir her, sa
Rasmus.
- Hvor er menneskene, spurte Kongsvenn.
- Også de er i vindens vold, sa Rødskjegg.
Kjartan Kongsvenn ga ordrene videre, men nå valgte han å holde
større avstand til sin venn.
- Hva driver deg, Rasmus?
- Ikke spør, Kjartan.
- Men hva nå?
- Bare la oss komme oss vekk, bet Rødskjegg.
Avstanden mellom dem var blitt så stor.
- Hvor skal vi, Rasmus?
- Til havet, svarte han.
Kjartan så på sin kampfelle:
- Hvilket hav, Rasmus!?
- Det som ligger i enden av slettelandet.
- Du har vært her tidligere, sa Kongsvenn forbløffet.
Rødskjegg så på ham, bet ordene i seg og snudde ryggen til. Han
trengte å komme seg bort.
- Eldgjær, hvisket han.
- Ja, lød svaret i vinden.
Den trykkende følelsen av ensomhet var borte; og Østvikyr lå foran
dem. Rasmus skulle bygge et rike i Lokesons skygge. Mennene skulle
bygge skip, smi våpen og bli sterke.
Han var ennå ikke slått.
Imens gikk mennene fra hus til hus og gård til gård og flyttet inn.
Nede ved havet var det et langhus, og heller ikke her var det folk. Rasmus
Rødskjegg flyttet inn i et lite kårhus og Kjartan tok et annet like
ved. De bodde nå nesten vegg i vegg, med utsikt over havet.
116