Untitled - Tomo Trading

- Før dine menn til Østvikyr, Rasmus.
Måtte han fortsatt leve med sitt svik? Usikkerheten tårnet seg opp.
- Kom, følg meg, sa han lavt.
Fremdeles hadde han tid. Drømmen om å bli konge var ikke knust.
Det måtte bare gjøres på en annen måte.
- Videre.
Nå måtte han komme seg ned fra vidda og lengst mulig bort fra
Ragnareid.
Rasmus jaget på, men fikk ikke fred. Det var også en annen som ikke
ville slippe taket; og det var henne. Hvordan kunne han komme seg
ut av det? Mennene stolte på ham, og han følte det som et svik. De
var villige til følge ham, gjøre alt han ba om, og nå var det ham som
sviktet. Han bannet lavt.
- Fordømte kvinne!
Han visste hva han gikk til. De få gangene han hadde involvert seg
med et kvinnemenneske, hadde det alltid endt på samme måte. Faktum
var at når Rødskjegg endelig begynte å kjenne sine kvinner, forvandlet
de seg til noen dyr som så absolutt skulle styre livet hans.
- Nei, det var bedre med en kamp og en real plyndring, bannet han
lavt.
Dessuten var det nok av friller. Tanken streifet ham. Kanskje også
hun var en heks; eller kanskje et hulder.
- Jeg må få henne på avstand.
Nå var det viktigere å få mennene ned fra vidda og skaffe dem mat,
våpen og hvile.
Rødskjegg drev dem fremover. I grålysningen kom Kjartan opp ved
siden av ham. Han ønsket å snakke om vinden og trolldommen som
holdt dem.
- Hva mener du, Rasmus?
- Om hva?
- Om vinden.
- Vinden!? spurte Rødskjegg.
- Vinden som vokter over Vesterlund og har en trollmann til herre,
sa han omsider.
- Du mener ...
- Ja, jeg lurte på hvem trollmannen var.
- Han heter Lokeson, og er hersker over dette fordømte sted.
- Er det alt du vet?
114