Untitled - Tomo Trading

Vinden spaknet og regnet stoppet. Da Rasmus så opp mot himmelen
hadde skyene trukket bort og det var blitt stjerneklart.
- Eldgjær, hvisket han igjen.
I det fjerne åpnet himmelen seg og et sløret omriss av henne lyste
i mørket.
- Ja, herre. Det glitret i det lyse håret, i øynene.
- Du kom!
- Jeg er din dronning, og du befalte, hvisket det.
Hun var alt han ønsket seg. Et løfte om fred, varme og hvile. Begynnelsen
til et nytt liv.
- Jeg skal bygge vårt rike, Eldgjær, sa han.
- Og jeg skal stå ved din side, svarte hun.
Natten trakk seg sammen, Eldgjærs ansikt blandet seg med stjernene
og forsvant. Han lukket øynene, og omrisset av henne sto igjen
på netthinnen.
Rasmus åpnet øynene. Himmelhvelvingen var tom og hans bønner
lå ubesvarte. Alt virket så meningsløst, og han ante ikke hvor han
skulle begynne. Med ett virket livet, krigene, vandringene og råheten
så avskyelig. Til og med mennene, våpnene, leirbålene og livet han
elsket, fikk en bismak av forakt.
I bakgrunnen hørte han vinden, og den var blandet med stemmer.
Rødskjegg kastet seg flat og lå urørlig i den våte lyngen, og lyttet. Han
trodde at han gjenkjente stemmen til Kjartan Kongsvenn, men var ikke
sikker. Lukten av menn og ram svette rev skarpt i den rene fjelluften.
Flere stemmer, og så den han visste tilhørte Kjartan.
Det var hans menn, hans hær og hærførere. Han hadde funnet
dem.
- Kjartan! brølte han og spratt opp fra lyngen.
Det ble stille.
- Rasmus!? - Er det deg?
- Ja!
- Hvor?
- Her! ropte han og strakte ut de veldige armene.
Kongsvenn så ham, bykset over liggende og krypende menn, og falt
sin venn om halsen.
- Hvor har du vært! utbrøt han.
Rasmus svarte ikke. Han bare holdt rundt ham. Hvor godt det var
å være tilbake. Nå var han ikke alene. Han var blant sine egne.
- Men hvor, Rasmus ...? gjentok Kongsvenn.
112