Untitled - Tomo Trading

at foran dem lå en dyp og langstrakt vidde; og det på tross av at han
aldri tidligere hadde vært der.
- Er vi alene? tenkte han.
- Nei, hvisket det inne i ham, og samtidig hørte han vinden, og at
den ulte i det fjerne.
Midt ute på den åpne vidda satt Rasmus Rødskjegg. Nattemørket var
tett og han ante hverken hvor han var eller hvordan han var kommet
dit. Det siste han husket var at han var i Ragnareid festning, hadde
sittet og stirret Lokeson inn i øynene, og at han hadde drukket ett eller
annet brygg. Så at han ble sendt i et hjernespinn over stedet som het
Østvikyr; og så at det svartnet for ham.
Nattemørket var ikke bare tett, men det hadde begynt å regne. I det
fjerne hørte han vinden, og så kjente han at den økte. Den pisket innover
vidda, rev i lyngen og regnet trengte gjennom klærne. Han var kald og
våt.
Rasmus følte seg elendig, men innerst inne brant det en ild som ga
ham velvære. Han var forelsket, og kvinnen het Eldgjær.
Han hadde også fått tid til å tenke, og det var en rekke ting som ikke
stemte. Lokeson hadde forlangt at han, og hans menn, skulle slå rot i
Østvikyr, og å beskytte det.
Men hva kunne han utrette?
Lokeson var ingen dødelig, om det var han sikker. Han var blitt
nedkjempet, og Lokeson hadde nær på drept ham; men samtidig visste
han at det aldri hadde vært snakk om det.
Han var satt til å leve.
Det var nå gått opp for ham at Lokeson hadde lekt med ham!
Rasmus Rødskjegg stirret inn i natten, og følte seg enda mer alene
enn han hadde gjort på lenge.
Hvor var mennene og våpnene?
- Måtte Hels ild fortære deg, Gudleik Lokeson! utbrøt han, men
stemmen ble slukt av natten.
Han kunne heller ikke hindre at tankene hans raste videre, og at
navnet Eldgjær krøp inn til ham. Han måtte ha henne, men visste at
det var umulig. Hun var så fjern og kald, men samtidig så nær og kjærlig.
- Skjerp deg, Rasmus, sa han til seg selv, men klarte fortsatt ikke å
få henne ut av tankene.
- Jeg skal bli din, hadde hun sagt.
111