Untitled - Tomo Trading
Untitled - Tomo Trading Untitled - Tomo Trading
var Rødskjegg. - Marsj! Ordren kom fra en heller lite mandig stemme, og det gjorde Kongsvenn enda mer frustrert. Han forsøkte å se, men fikk bare en spydspiss i rygggen. Han skulle til å hvirvle rundt, forsåke å slå, men besinnet seg. - Marsj, gjentok stemmen. Det var bare å følge på, å marsjere. I tillegg til å være lenket på hender og føtter, hadde han en løkke rundt halsen, som igjen var festet til mannen foran og bak. - Fortere! sa stemmen. Kongsvenn kjente hvordan solen steg og at varmen økte. Litt lengre ut på dagen måtte fangevokterne trekke seg litt unna fangetoget; stanken av menn var til å kveles av. Kongsvenn forsøkte å huske, men alt etter at de hadde tent på bålene var blankt. Han husket bare vinden og at den kom med full styrke fra intet. Trolldom!? Det ene ordet fylte Kongsvenns hjerne. Han hadde hørt sagn om et rike mot nord og at der regjerte både heks og troll og det som verre var. Han hadde avskrevet det som oppspinn. Nå var han ikke fullt så sikker. Om han bare kunne få tankene til å klarne. Han løftet hodet, men fikk straks en ny spydspiss i nakken. Hodet ble slått tilbake. Et glimt hadde han imidlertid fått. Foran ham, i en dis som enda ikke var oppløst av varmen fra solen, steg en kald grå fjellkjede mot himmelen. Steile skråninger og trange daler steg opp fra slettelandet og forsvant inn i et tungt skydekke. - Er det dit vi skal, tankte han. Bak ham, rett over horisonten, sto et smalt grått tårn som glødet i morgensolen. Marsjen fortsatte. Terrenget ble mer ulendt. Flate sletter ble til åsrygger og engene mistet sin frodighet. Lenkene var tunge, og hvert skritt krevde mer. Kreftene ble tappet. Likevel måtte de fortsette. Nå og da smalt et piskeslag som ga gjenklang i den tynne fjelluften, men ellers var det stille. Svermene av mygg og fluer var nå forsvunnet. Plutselig hektet Kongsvenn foten i en rot. Han styrtet nesegrus inn i fjellskråningen. Sand og småstein boret seg inn i ansiktet. Blodet fløt 108
men smerten uteble. Munnen ble fylt med grus. Stønn og banning fra dem foran og bak, men han hørte dem ikke. Tenk å kunne bli liggende?! Noen ropte, men ordene hang uvirksomme i det tomme hodet. En pisk falt. Hviningen av flettede lærstrimler skar gjennom luften. Huden på ryggen til Kongsvenn ble løftet fra kjøttet og det hvite skinnet av bein lyste før det ble dekket av friskt blod. Denne gangen kjente han smerten. Det var ikke noe trolsk over piskeslaget, og en intens svie løftet ham på beina. Nå ble Kongsvenn våken. Trettheten hadde forsvunnet, og han beveget seg med iver. Smerte var noe han forstod. Han var igjen blitt kriger og hærfører for sine menn. - Du er ikke her, Rasmus, men du er heller ikke langt unna, tenkte han. Det var blitt kveld. Heten var borte, og kulden trakk ned fra vidda ovenfor. Fjellet var brattere enn det så ut til å være fra avstand, og fotfeste ble mer og mer vanskelig å finne. Tørst og sult gnaget. Av og til hørtes det et skrik, fulgt av banning. Klirringen av lenker lød som et stadig jammer i bakgrunn. En mann skled, og seilte utfor utenfor en skrent. Han var holdt av kjettingene, og det lød både grynt og banning idet kjettingen strammet til og holdt mannen svevende på utsiden av en skrent inntil han kunne hales opp igjen. Kongsvenn hadde ikke hørt lyden fra piskene på lenge. Han løftet hodet, ventet å kjenne snerten av pisken, men til sin forbauselse skjedde det ingenting. Han reiste seg opp i full høyde, og oppdaget at fangevokterne var borte. - Ved Odin! skrek han og rykket i lenkens slik at de som sto foran skled og falt. - Hva fa´en! Andre stanset, og til slutt kom fangetoget til ro. Klirringen av kjetting stilnet og menn sto stille. - Hva i huleste! ropte én. - De er borte! Så oppdaget flere at de var alene. - Hvor er de? - Få av dere lenkene - fangevokterne er borte! Lyden av klirrende kjetting, bannende menn og raslingen av stål fylte luften. Kongsvenn snudde seg, for å se hvor de var. Der sto de, midt oppe i en fjellskråning, og de var alene. Han snudde 109
- Page 58 and 59: Nesten i samme øyeblikk løftet Ka
- Page 60 and 61: det gikk opp for henne at Lokeson i
- Page 62 and 63: på vei mot Lokesons hjerte. Dolken
- Page 64 and 65: 64 Kapittel 5 LOKES SVIK Åsgårds
- Page 66 and 67: varte ikke lyset lenge nok. Samtidi
- Page 68 and 69: Det ville ikke bli enkelt. Mest bet
- Page 70 and 71: og mugne luften. Rintzglir gikk bor
- Page 72 and 73: En gang tidligere var Zorks rike bl
- Page 74 and 75: Slik fortsatte de innover mot land.
- Page 76 and 77: hverken drøftelser eller planleggi
- Page 78 and 79: knallrøde skjegget strittet i alle
- Page 80 and 81: lodde balansen i sitt eget liv. Hvo
- Page 82 and 83: dradt inn i et mørke og inn i en v
- Page 84 and 85: land eller han kunne holde stø kur
- Page 86 and 87: Like fort som stormen hadde begynt,
- Page 88 and 89: De hugget seg fremover og dypere in
- Page 90 and 91: - Du har klart det, hvisket ørnen
- Page 92 and 93: I samme øyeblikk som Rødskjegg tr
- Page 94 and 95: Lokeson til å komme på andre tank
- Page 96 and 97: Samtidig, mens Rasmus Rødskjegg ho
- Page 98 and 99: - Hyggelig sted, sa Rødskjegg. - S
- Page 100 and 101: som kalles Østvikyr. Der skal dere
- Page 102 and 103: Var det en ting Rasmus Rødskjegg i
- Page 104 and 105: - Han henter sine offre i Østvikyr
- Page 106 and 107: - Jeg vil ikke! skrek det i Rødskj
- Page 110 and 111: seg og så tilbake. Bak lå flere f
- Page 112 and 113: Vinden spaknet og regnet stoppet. D
- Page 114 and 115: - Før dine menn til Østvikyr, Ras
- Page 116 and 117: Stedet var tomt. - Det var som ...!
- Page 118 and 119: 118 Kapittel 8 KONG RASMUS Rasmus R
- Page 120 and 121: seg selv i full visshet om at hun i
- Page 122 and 123: - Kom, Eldgjær, sa han og løftet
- Page 124 and 125: et lengelsesfullt blikk mot strande
- Page 126 and 127: lært seg til å sette pris på. Ik
- Page 128 and 129: - I Østvikyr? - Både troll og hek
- Page 130 and 131: skjegg. - Vi gjør jo ingenting å
- Page 132 and 133: Trampeklappet ble til applaus. Rasm
- Page 134 and 135: var det en helt ny verden som utspa
- Page 136 and 137: Rasmus så at noen hadde vært der
- Page 138 and 139: Det var noe mer enn nyskjerrighet,
- Page 140 and 141: Stemmen lød som et hult ekko. Rasm
- Page 142 and 143: Zork ventet. Endelig! Mot ham kom e
- Page 144 and 145: lys fra Rødskjeggs øyne. Istedenf
- Page 146 and 147: Det virket som en evighet før bøn
- Page 148 and 149: 148 Kapittel 10 HEKSEN RINTZGLIR To
- Page 150 and 151: Og så var det den fordømte talen.
- Page 152 and 153: hans føtter. Han tok et skritt til
- Page 154 and 155: forsvunnet. Lokeson visste at ingen
- Page 156 and 157: hadde hengende rundt halsen, og kle
men smerten uteble. Munnen ble fylt med grus. Stønn og banning fra<br />
dem foran og bak, men han hørte dem ikke.<br />
Tenk å kunne bli liggende?!<br />
Noen ropte, men ordene hang uvirksomme i det tomme hodet. En<br />
pisk falt. Hviningen av flettede lærstrimler skar gjennom luften. Huden<br />
på ryggen til Kongsvenn ble løftet fra kjøttet og det hvite skinnet av<br />
bein lyste før det ble dekket av friskt blod. Denne gangen kjente han<br />
smerten. Det var ikke noe trolsk over piskeslaget, og en intens svie løftet<br />
ham på beina. Nå ble Kongsvenn våken. Trettheten hadde forsvunnet,<br />
og han beveget seg med iver. Smerte var noe han forstod. Han var igjen<br />
blitt kriger og hærfører for sine menn.<br />
- Du er ikke her, Rasmus, men du er heller ikke langt unna, tenkte<br />
han.<br />
Det var blitt kveld. Heten var borte, og kulden trakk ned fra vidda<br />
ovenfor. Fjellet var brattere enn det så ut til å være fra avstand, og<br />
fotfeste ble mer og mer vanskelig å finne. Tørst og sult gnaget. Av og<br />
til hørtes det et skrik, fulgt av banning. Klirringen av lenker lød som<br />
et stadig jammer i bakgrunn. En mann skled, og seilte utfor utenfor en<br />
skrent. Han var holdt av kjettingene, og det lød både grynt og banning<br />
idet kjettingen strammet til og holdt mannen svevende på utsiden av<br />
en skrent inntil han kunne hales opp igjen.<br />
Kongsvenn hadde ikke hørt lyden fra piskene på lenge. Han løftet<br />
hodet, ventet å kjenne snerten av pisken, men til sin forbauselse skjedde<br />
det ingenting. Han reiste seg opp i full høyde, og oppdaget at fangevokterne<br />
var borte.<br />
- Ved Odin! skrek han og rykket i lenkens slik at de som sto foran<br />
skled og falt.<br />
- Hva fa´en!<br />
Andre stanset, og til slutt kom fangetoget til ro. Klirringen av kjetting<br />
stilnet og menn sto stille.<br />
- Hva i huleste! ropte én.<br />
- De er borte!<br />
Så oppdaget flere at de var alene.<br />
- Hvor er de?<br />
- Få av dere lenkene - fangevokterne er borte!<br />
Lyden av klirrende kjetting, bannende menn og raslingen av stål<br />
fylte luften. Kongsvenn snudde seg, for å se hvor de var.<br />
Der sto de, midt oppe i en fjellskråning, og de var alene. Han snudde<br />
109
Change language