Untitled - Tomo Trading

og tilbake over det frodige slettelandet.
- Eldgjær, hvisket han.
Kulden hadde mistet sitt grep.
- Det var Zork, sa Lokeson.
Rasmus svevde videre. Nå ble han ført utover mot Østvikyr. Havet
lå i det fjerne. Han kjente duften av grønt gress, jord og sjø, varmen
fra solen.
- Dette blir ditt nye hjem, hvisket Lokeson.
Nå ble Rasmus redd. Var det dette han ville?
Så, der ved strandbredden så han omrisset av en høy, rank kvinne.
- Eldgjær!
- Du og dine menn skal slå seg ned og befolke landet, sa Lokeson.
Rasmus var revet mellom en følelse av fantasiflukt og ønsket om å
slå rot. Det var tanken på henne som hadde fordrevet kulden, hun hadde
gitt varmen og tillatt ham å leve.
Øynene hennes hadde ømhet.
- Hva gjør du her?
- Venter på deg, svarte hun.
Ordene trengte sakte igjennom.
- Hvorfor?
- Fordi jeg er din dronning, svarte hun.
- Min ...!
- Dette er Østvikyr, Rasmus. Du er konge og jeg er din.
Rødskjegg våknet brått. Han satt fortsatt i tronsalen. Utmattelsen
ség innover ham. Eldgjær sto ved siden av Lokeson og smilte svakt.
Øynene hennes glødet.
Imens var Kjartan Kongsvenn og resten av Rødskjeggs menn på vei til
Østvikyr. Der var ingen vaiende faner. Det som hadde vært en sikker
seier ble til et nederlag ingen forsto noe av. Seiersrop og blanke våpen
var borte og bare fortvilte menn og eimen av ram svette som dirret i
morgenbrisen var tilbake.
Vesterlunds hær hadde tvunget Rødskjeggs menn på beina og drev
dem foran seg. Lenkene hang tungt rundt ankler og håndledd og de var
grepet av forvirring.
Hvordan kunne slikt skje? tenkte Kjartan Kongsvenn. Han fattet
det ikke. Det siste han husket var vinden som kom ned fra fjellene. I
neste øyeblikk var han tatt til fange. Rundt ham så han mennene. Også
de hadde et forvirret drag over ansiktet. Den eneste han ikke kunne se,
107