Untitled - Tomo Trading

for tørst til å reagere på at innholdet kunne være noe annet enn mjød.
Han klarte heller ikke å stoppe før han hadde tømt halve innholdet.
Lokeson, som så vidt hadde fuktet leppene, satte fra seg begeret
uten å ha rørt innholdet.
Plutselig kjente Rødskjegg at kreftene forsvant. En salig sløvhet
krøp innover ham og hadde en nummende effekt. Brygget skjøt ut i
blodårene, opp i hjernen og ned i hjertet. I Rasmus Rødskjegg vokste
det frem et savn han ikke visste at han hadde.
Han hadde alltid vært alene.
Andre følelser begynte også å røre på seg og ensomheten i hans liv
ble med ett virkeliggjort.
Trylledrikken virket.
Det snørte seg i halsen på Rasmus Rødskjegg, og en angst for å være
alene våknet til liv. Han måtte arbeide hardt for å fortrenge lengselen
etter noe rent, mykt og varig.
- Eldgjær, hvisket han.
Var det kvinnens nærhet som gjorde det?
- Jeg har ingen uskyld, var de neste ordene som krysset hans lepper.
Med ustø hånd løftet han kruset for annen gang og drakk. Han klarte
bare ikke å rive tanken vekk fra kvinnen. Om han bare kunne konsentrere
seg! En tråd maktet han imidlertid å holde på: Det å bli konge!
Ved den tanken smalnet Lokesons øyne.
- Forsiktig med dine tanker, Rasmus Rødskjegg, sa han. - Du regjeres
av Valhalls vilje, og den er det ikke gitt deg å leke med.
- Jeg hører deg, svarte Rasmus.
- Og min makt skal du heller ikke betvile! bet Lokeson.
Gudleik Lokeson tok frem det lille sverdet sitt og holdt det opp
foran Rasmus Rødskjegg. I luften risset han en sirkel og sverdspissen
etterlot en sølvgrå tåke, som ble hengende ubevegelig. Sirkelen ble først
melkehvit, så vokste den frem som en kule. Mens Rødskjegg stirret på
den fikk den et hvitt, skjærende skinn.
- Se dypt, sa Lokeson.
Rasmus førsøkte å la være, men klarte det ikke. Den lysende rammen
vokste utover sine grenser og fikk dybde. Det svimlet for ham. Øyelokkene
ble tunge og kroppen lett. Det var som om han svevde. Sakte ble
han dradd innover i kulen. Rasmus strittet imot, men Lokesons stemme
skar inn til margen.
- Du er i min vold, Rasmus Rødskjegg.
105