Untitled - Tomo Trading

Var det en ting Rasmus Rødskjegg ikke forsto, var det hvordan en
kvinnen påvirke ham slik som denne gjorde. Han satt, nesten lammet,
helt betatt og hun var blitt til en besettelse. Han klarte ikke å forme en
eneste tanke, og var klar over det. Han visste heller ikke hvor det kom
fra. Det som plaget ham mest var at han satt med en forestilling om at
han, med henne, kunne leve et evig liv. Tanken hadde ikke bare bitt seg
fast, og men han fikk også syner inn i fremtiden. Den passerte i en slags
revy, bilde for bilde, inne bak netthinnen hans. Verre var at han følte
en slags avmakt; og at dette gjorde ham redd. Det handlet plutselig om
ansvar, og han kjente hvordan det snørte seg til i halsen.
- Eldgjær! hvisket han idet hun snudde seg for å gå.
Hun enset ham ikke.
Han forsøkte å la tankene nå inn til henne, men hun reagerte ikke.
- Eldgjær, gjentok han, uten at stemmen fulgte ordet.
Hun stoppet, snudde seg og så direkte på ham. Øynene hennes var
dype og det lekte et smil i dem. I deres dybde lå det en utfordring, og
den fikk ham til å svelge hardt.
- Gå, sa Lokeson og viftet henne bort.
Hun snudde og gikk, men omrisset av henne, det dype, sto fremdeles
tilbake. Rasmus ville be henne bli, men våget ikke. Han var fange i et
fremmed hus, og hun tilhørte en annen.
- Eldgjær! hvisket han for tredje gang, men denne gangen klarte han
å forme ordet. Hun kastet et blikk over skulderen, smilte, og så var hun
borte.
Rasmus Rødskjegg satt stille. Han forsøkte å huske øynene hennes,
102
Kapittel 7
ØSTVIKYR