nr 2-2010 (pdf)

Fisk
&Vilt
Nr.2 - 20 10
Forum for lokal vilt- og fiskeforvaltning
Omsetning av jakt og fiske
Lokal elgforvaltning - hvem skal gjøre jobben?
Fiskeressursenes muligheter og begrensninger

Fisk
&Vilt
Utgiver: Norges Skogeierforbund
ISSN: 1500-2047
Utvikling og redaksjonell
produksjon SKOGeieren
Lay out
Trond Brudevold
Redaktør
Øyvind Wang, tlf 91 69 88 57
Adresse
Norges Skogeierforbund
P.B. 1438 Vika, 0115 Oslo
Trykk
Aktietrykkeriet A/S
Neste utgave mai 2011
Forsidefoto: Kjell-Erik Moseid
Stort potensial, men hva så?
I en rapport som Norges Skogeierforbund
har utarbeidet for Landbruks- og
matdepartementet, anslår vi 5,8 milliarder
kroner som en mulig omsetning
for jakt og fiske i 2020. Noen har stilt
spørsmål ved realismen i dette beløpet,
som vil kreve en økning på anslagsvis 60
% sammenlignet med dagens nivå. Vi ser
ingen grunn til å holde en forsvarstale
for disse bergningene (som uansett inneholder
mange forbehold), men tror det
kan være fornuftig å beskrive noen forutsetninger
som vi mener må oppfylles
dersom potensialet skal utløses.
Ingen betviler at vi i norsk utmark har ressurser
som ikke er optimalt utnyttet. Skal
vi få til en vekst på 50 – 60 % de neste 10
årene, kreves det imidlertid bidrag og innsats
fra mange forskjellige aktører. Myndighetene
må legge forholdene til rette
gjennom gode rammebetingelser og
effektive økonomiske virkemidler. God
ressursforvaltning må sikre bærekraftige
og høstbare bestander av fisk og vilt.
I tillegg må grunneierne være motivert
for kommersiell utnyttelse av utmarksressursen.
De må få kompetanse om markedsorientert
produktutvikling, og markedstilgang
for produktene
må sikres gjennom gode
og effektive distribusjonskanaler.
Dette
stiller store krav til
alle involverte,
men vi føler at
de det gjelder
har en grunnleggendepositiv
holdning til
næringsutvikling
basert på
jakt og fiske.
Dette er et godt
utgangspunkt for
det videre arbeidet.
Flere i den sittende
regjering, ikke minst statsråd
Lars Peder Brekk, har flere
ganger pekt på de mulighetene
som ligger i en bedre utnyttelse av
utmarksressursen. Landbruks- og matdepartementet
har allerede bekreftet
at denne muligheten også vil bli
Fisk&Vilt 2- 2010
beskrevet i den nye meldingen til stortinget,
som de skal levere i løpet av 2011.
Innovasjon Norge har etter hvert fått
betydelig kompetanse på utvikling og
markedsføring av naturbaserte opplevelser,
og bruker dette i stadig større grad
i sitt arbeid. Rammebetingelsene og lovverket
for utvikling av naturbaserte tilbud
kan selvsagt alltid bli bedre, men vi
oppfatter at utviklingen sakte men sikkert
beveger seg i positiv retning.
Alle grunneiere kan selvsagt ikke drive
med jakt og fiske som tilleggsnæring. Vår
oppgave blir å sørge for at de som ønsker
å utvikle tilbud får tilgang til den kompetanse
og de verktøy som er nødvendig
for å lykkes. Dette vil gjelde både for produktutvikling,
ressursforvaltning og distribusjon.
DinTur og Inatur er to eksempler på selskaper
som har spesialisert seg på salg av
denne typen produkter, og som primært
er etablert for å øke grunneiernes omsetning.
De nærmer seg en samlet omsetning
på 150 mill kroner gjennom sine systemer
og opplever begge en kraftig vekst.
Vi tror at en videre utvikling av disse store
nasjonale distributørene, vil være en viktig
brikke i arbeidet med å øke den totale
omsetningen fra jakt og fiske.
Den mest arbeidskrevende oppgaven de
neste 10 årene vil sannsynligvis ligge
innen ressursforvaltningen. Erfaringene
viser at nedgang i bestandene får umiddelbare
konsekvenser for det økonomiske
utbyttet. Mange bestander av fisk og
vilt har spesielle utfordringer, men ingen
ting bør være uoverkommelig dersom det
offentlige, kompetansemiljøene og
grunneierne spiller på lag.
Alt i alt er det selvsagt mye som skal klaffe
dersom vi skal nå det anslåtte potensialet
på nesten 6 milliarder kroner i 2020.
Vi må allikevel ha troen på at dette kan
være mulig og vurderer i hvert fall ikke
pessimisme som et relevant verktøy på
det nåværende tidspunkt. Det tradisjonelle
landbruket er i tilbakegang i flere
bygder og en bedre utnyttelse av alle tilgjengelige
ressurser er helt nødvendig
dersom distriktene ikke skal avfolkes. Fisk
og vilt er så definitivt en slik ressurs.
2
Øyvind Wang

Omsetning av jakt og fiske i Norge
I 2004 publiserte Reiselivsbedriftenes
Landsforening og Norges Skogeierforbund
en rapport som presenterte
noen estimater for omsetningen innen
jakt, laksefiske, annet innlandsfiske og
naturbaserte opplevelser. I arbeidet
med en ny melding til Stortinget som
kommer i 2011, ønsket myndighetene
et oppdatert estimat for denne sektoren.
På oppdrag fra Landbruks- og
matdepartementet har Norges Skogeierforbund
laget en vurdering av
nåsituasjon og potensial for sektoren.
Av Øyvind Wang
Statistikkgrunnlaget for omsetning
innen jakt og fiske er
fortsatt til dels mangelfullt,
og dette betyr at enkelte av
tallene i en slik analyse må
baseres på anslag og kvalifiserte gjetninger.
Sammenlignet med tallene fra
rapporten i 2004, viser sektoren totalt sett
en klar vekst i omsetningen. Fra 3.070 millioner
kr i 2003 til 3.589 i 2009, en vekst
på 17 %. Resultatene varierer mye mel -
lom forskjellige typer jakt og fiske, og for
enkelte segmenter er det også snakk om
en tilbakegang.
Antallet fiskere og jegere i Norge ser
ut til å holde seg relativt stabilt, men en
trend er at den enkelte bruker stadig mer
ressurser på å utøve sine hobbyer. Dette
er ikke overraskende, og kan forklares
med en generelt sterk kjøpekraftsvekst
i det norske samfunnet de siste ti årene.
Tall fra SSB (Levekårsundersøkelser) viser
også at husholdningene som følge av
dette bruker stadig mer penger på kultur
og fritid.
Tilbakegang for laksefiske og
småvilt
Laksefiske har hatt store utfordringer
knyttet til utviklingen i bestanden de siste
årene, og tallene for omsetning viser da
faktisk også en nedgang. Kan man få
bukt med problemene er det allikevel
liten tvil om at laksefiske fortsatt har et
stort potensial for økt verdiskaping.
Etter en gjennomgang av materialet
mener man at det ble gjort en feilvurdering
av småviltjakten i 2004. Dette tallet
er derfor justert ned i den nye analysen.
Sviktende rypebestander over hele landet
har også ført til en reell stagnasjon i
dette segmentet.
Vi ser at negativ utvikling i bestander
gir umiddelbar effekt for etterspørsel, og
3
med det også for omsetning og lokal verdiskaping.
Problemene for rypebestanden
og utfordringene for villaksen er tydelige
eksempler på dette de siste årene.
Dette illustrerer samtidig at god ressursforvaltning
kanskje er den aller viktigste
faktoren også for kommersiell suksess
og videre positiv utvikling for sektoren.
Bedre for innlandsfiske og storvilt
Det er de siste fem årene utviklet en del
nye enkeltprodukter med høy foredlingsgrad,
basert på innlandsfiske. Disse
produktene tiltrekker seg primært nye
grupper av utenlandske kjøpere. Innlandsfiske
er generelt inne i en spennende
utvikling. Man har her det høyeste antallet
utøvere og dermed det største markedet,
det er ingen ressursknapphet og
det er fortsatt mye å gå på når det gjelder
mulighetene for å øke døgnforbruket
pr fisker.
Ellers er det utviklingen i antall felte
hjort som er det mest iøynefallende i statistikkene
de siste årene; fra 24.550 dyr i
2003 til 37.000 dyr i 2009. Nyere undersøkelser
(Andersen et al, NINA 2010) viser
Fisk&Vilt 2- 2010
at jegerne bruker betydelig mer penger
på sin hobby nå enn for 10 år siden. Dette,
sammen med store høstbare bestander
av hjortevilt, løfter omsetningen knyttet
til jakt.
Potensialet for videre vekst vurderes som
stort, og man mener det er realistisk med
en økning i samlet omsetning for sektoren
på 50 - 60 % frem mot 2020.
ANSLÅTT OMSETNING OG POTENSIAL
Omsetning Omsetning Potensial
2003 2009 2020
Jakt 508
Småvilt 75 44 1.260
Storvilt 195 214
Tilleggstjenester 560 840
Innlandsfiske
Fiskekort 260 335 513
Tilleggstjenester 635 1.025 1.582
Laksefiske
Fiskekort 400 382 573
Tileggstjenester 945 749 1.381
Totalt 3.070 3.589 5.877

Hva vil grunneierne med
Utvikling av jakt og fisketurismen
er en uttalt målsetting hos
myndigheter og grunneierorganisasjoner.
I en rapport levert til
Landbruks- og matdepartementet
vises det til at det er realistisk
å øke omsetningen innen
jakt, og lakse- og innlandsfiske
fra dagens 3,6 til 5.9 milliarder
kroner i 2020. Den jevne grunneier
som sitter på jakt og fiskerettene
er sentral i så måte,
og hva slags målsettinger han
har med sin rett er avgjørende
for å nå dette målet.
Av Stian Stensland, UMB
Gjennom forskningsprosjektet
Laks og verdiskaping i Trondheimsfjorden
gjennomførte
Universitetet for miljø og biovitenskap
(UMB) en spørreundersøkelse
sommeren og høsten 2008
blant samtlige elveeiere i Verdalselva,
Stjørdalselva, Gaula og Orkla. Av 1200
utsendelser fikk vi inn 712 svar. Den høye
svarprosenten kombinert med en ikkesvarsundersøkelse,
gjør at vi kan si oss
rimelig sikre på at svarene er representative
for grunneierne i disse fire store
Trøndelagselvene. Resultatene som presenteres
oppsummerer et vitenskapelig
arbeid 1 publisert i september 2010.
Jakt og fiskeretter er som kjent en del
av grunneierretten og hører i de aller fleste
tilfeller til en landbrukseiendom. Med
høy takt i nedlegging av driftsenheter i
jordbruket og gode lønnsbetingelser utenfor
landbruket, er det grunn til å tro at
dagens og morgendagens rettighetshavere
gjør andre prioriteringer angående
jakt og fiskeretter enn forgjengerne. I
dette studiet undersøkte vi hvordan elveeierne
i Trondheimsfjorden prioriterte
ulike målsettinger med fiskeretten sin, og
hvilke faktorer som påvirket disse prioriteringene.
Hvem er elveeierne?
Elveeierne i studiet er hovedsaklig menn
(82 %), og de fleste (85 %) bor på eiendommen
der fiskeretten er. Aldersspen-
Fisk&Vilt 2- 2010
4
Børre Dervo

fiskeretten sin?
net blant grunneierne er 18 – 93 år, med
en snittalder på 53 år. Gjennomsnittlig
arbeidsmengde utenfor eiendommen var
et halvt årsverk for gruppa sett under ett,
mens 64 % av elveeierne hadde noe
arbeid utenfor eiendommen. Nesten to
av tre elveeiere fisket ikke etter laks i
2007-sesongen. Videre var 28 % ikke eller
lite interessert i lakseforvaltningen i sitt
vassdrag, mens 72 % var noe eller veldig
interessert.
En tredel av elveeierne er del av et sameie
der en enkelt fiskerett er eid i lag med
andre eiendommer og hver enkelt har
medbestemmelse på hvordan retten brukes.
De som er eneeiere har i gjennomsnitt
betydelig kortere fiskerett (snitt 644
m på en side) enn hvert enkelt sameie (ca
1500m). Imidlertid er det stor variasjon
blant eneeierne, og 55 % av dem eier mindre
enn 400 m.
Utleie og inntekter.
Bortimot halvparten (43 %) av elveeierne
leide ut fiskeretten sin på langtidsbasis
(minimum 1 år) enten direkte til fiskere
eller noen som solgte videre. Nesten
en tredel (29 %) drev kortsalg, mens 12
% tilbød et eksklusivt fiske med begrenset
antall kort/ukeleie med ekstra tjenester
som eksempelvis overnatting, mat
eller guiding. En av fem elveeiere hadde
ikke utleie av fiske, hovedsakelig fordi
man ønsket å fiske selv eller hadde en dårlig
fiskerett. Som vi ser er det stor variasjon
i utleiemåte, eieform og kvaliteten
på fiskeretten. Denne variasjonen gjenspeiles
også i inntektene fra fiskeretten
der gjennomsnittlig nettoinntekt fra lakseturisme
var omtrent 30 tusen kroner.
En tredel av elveeierne totalt sett, og to
av tre i Verdalselva hadde ingen nettoinntekt
fra fiskeretten.
Målsettinger med fiskeretten.
Som man ser av tabell 1 var det å ta vare
på fiskeressursen den målsettingen som
ble gitt høyest prioritet av elveeierne. Dernest
fulgte de to beslektede målsettingene
å ha godt fiske på eiendommen og
påvirke forvaltningen. Inntektsrelaterte
målsettinger ble ikke gitt like høy prioritet,
men det var stor variasjon innad i
elveeiergruppa på disse. Det var en positiv
og sterk sammenheng mellom prioritering
av inntekt og å ta vare på fiskeressursen.
Ikke uventet ble inntekts -
målsettingene nedprioritert av de elve-
5
eierne som så rekreasjon og fiske for meg
selv og familie, venner som viktig.
Målsettinger Gjennomsnitt
Ta vare på fiskressursen 5.47
Ha godt fiske på eiendommen 5.12
Påvirke forvaltninga av elva 4.62
Sikker og stabil inntekt 4.38
Tilby lokale fiskere laksefiske 4.11
Størst mulig inntekt 3.96
Rekreasjon og fiske for meg selv,
familie og venner 3.93
Sosial kontakt med fiskere 3.64
Tabell 1. Elveeiernes målsettinger med sin fiskerett
på en skala fra 1 (svært lavt prioritert ) til 7 (svært
høyt prioritert).
Hva påvirker målsettingene?
Økende størrelse på variablene interesse
for lakseforvaltning, antall egne fiskedager,
valdkvalitet og nettoinntekt fra
laksefiske ga økende prioritering av å ta
vare på fiskeressursen. Variabler som valdlengde,
inntekt fra eiendommen, bopel
på eiendommen og arbeidsmengde utenfor
bruket ga ikke en statistisk signifikant
påvirkning. Økende verdi på interesse
for lakseforvaltning, valdkvalitet, nettoinntekt
laksefiske, inntekt fra eiendommen
og bopel på eiendommen medførte
høyere prioritering av inntekt, mens
arbeid utenfor eiendommen og antall
egne fiskedager trakk ned.
Forklaringer.
Undersøkelsen viser ulike og til dels motstridende
prioriteringer av målsettingene.
Slik variasjon er trolig gjeldende også for
andre naturressurser, og spesielt de med
et turismepotensial. Det er ikke uventet
at å ta vare på fiskeressursen prioriteres
høyest, men man skal også huske på at
dette er det sosialt akseptable svaret å gi,
Fisk&Vilt 2- 2010
Laks og verdiskaping i Trondheimsfjorden
Forskningsprosjektet kom i gang fordi man ønsket en biologisk og
økonomisk evaluering av oppleieavtalen i Trondheimsfjorden, der
elveeierne over femårsperioden 2005-2009 betalte sjølaksefiskerne
for ikke å fiske. Prosjektet var eid av organisasjonen Elvene rundt
Trondheimsfjorden. NINA og UMB stod for forskningen. Norges Forskningsråd
støttet prosjektet økonomisk. I tillegg hjalp lokale elveeierlag
til med datainnsamlingen. Sluttrapport fra prosjektet ventes
omkring jul i form av en NINA-rapport. I tillegg kommer det flere
vitenskapelige publikasjoner og en doktorgradsavhandling. En populærvitenskapelig
oppsummeringsrapport fra prosjektet kan leses her:
http://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/temahefte/2010/41.pdf
mens størst mulig inntekt ikke føles like
”rett” å svare. Med det mener vi ikke at
elveeiergruppa egentlig prioriterer annerledes
og har f. eks inntekt på topp, men
at forskjellen i score mellom de i virkeligheten
kan være lavere. Det er også
interessant å merke seg at så mange elveeiere
velger kapitalinntekt fra fiskeretten
sin ved å leie ut valdet på langtidsbasis,
i stedet for legge inn mer arbeidsressurser
og selge valdet eksklusivt til en vanligvis
høyere pris.
Grunner til at flere ikke velger eksklusiv
utleie kan være flere. Risikoen med å
satse på en lakseressurs som er utenfor
elveeiernes kontroll er en opplagt grunn.
Det kan også være at det finnes bedre
måter å bruke arbeidskraft og ressurser
på eller utenfor eiendommen, og for
mange er dette den beste måten å sikre
husholdningens inntekt. Mangel på kompetanse
eller interesse for laksefiske kan
være en annen grunn. Motstridende målsettinger
mellom individuelle elveeiere
eller innad i sameiene kan også hindre
slik bruk. Mange elveeiere mangler en fiskerett
av god nok kvalitet til at den kan
selges eksklusivt, og dagens tilpasning
med kortslag eller langtidsutleie er for
mange trolig også optimal slik situasjonen
er i dag.
Oppsummering.
Resultatene fra dette studiet forteller at
vellykket samarbeid innen fisketurisme
og lakseforvaltning, må være basert på
åpenhet om og forståelse av at elveeierne
er en gruppe med til dels svært forskjellige
målsettinger med fiskeretten sin.
Studiet har trolig overføringsverdi til
annen naturressursforvaltning, og spesielt
der man er avhengig av samarbeid
mellom grunneiere.
Stensland, S. 2010.
Fishing Rights and
Supply of Salmon
Angling Tourism in
Mid-Norway. Scandinavian
Journal of
Hospitality and Tourism.
Vol 10, No. 3,
207-230.

§
Den gangen viltnemndene
Den lokale elgforvaltningen –
Hvem skal gjøre jobben?
skrev ut fellingstillatelser til
hver enkelt skogeier ut fra en
lokal fordelingsnøkkel mellom
okser, kyr og kalver var det den
statlige viltnemnda som forvaltet
elgen med faglig veiledning
fra fylkets viltkonsulent. Den
tiden skulle være forbi. Det er
lenge siden Direktoratet for
Naturforvaltning fastslo at viltkonsulentene
hadde nok med å
forvalte det utvidete viltbegrepet
og måtte avlastes når det
gjaldt elgforvaltning.
Av Knut Solbraa
Stortinget bestemte at denne
skulle være basert på grunneiernes
bestands- og avskytingsplaner.
Dette falt i tid
sammen med store beiteskader
i skog. Det var da logisk at ansvaret
ble overført til grunneierne med kommunen
som kontrollmyndighet.
Det er påpekt at kommunen burde
sette opp generelle krav til grunneiernes
driftsplaner for å lette planarbeidet. Dette
har ført til at noen kommuner har utarbeidet
detaljerte, kommunale forvaltningsplaner
med forholdstall for andel
kalver, ungdyr, kyr og okser og ønsket
avskyting for noen år fremover.
Dette fratar planområdene muligheter
til å velge egne strategier, kan sees
som en utidig innblanding i privat
næringsdrift og gir god grunn til å diskutere
hvem som bør ha ansvar for hva
innen moderne elgforvaltning.
Kommunens oppgave
Kommunens oppgave må være å sørge
for at lokal elgforvaltning ligger innenfor
de rammer som relevante lover setter,
og at den ikke går ut over andre interesser
i utilbørlig grad. Aktuelle lover er skog -
loven, jaktloven og naturmangfoldsloven,
som blant annet krever at naturens mangfold
og produktivitet skal bevares (jaktloven).
Det skal være mulig å få opp furu de
fleste steder hvor furu er det treslaget
som gir best økonomisk resultat (skoglo-
Allerede midt på 60-tallet var det
stor skepsis blant ihuga skogbrukere
til elgens frammarsj. Det
ble manet til større avskyting. Det
fikk vi, men var luten hard nok?

ven). Elgen må heller ikke redusere sjansene
for å få opp alle treslag som naturlig
hører hjemme i området og ikke ødelegge
sårbare skogsamfunn eller
levemuligheter for andre organismer
(naturmangfoldloven).
Det bør ikke være for mye elg i villahagene
eller på offentlige veier og jernbaner,
og dyrene bør ikke være til sjenanse
på andre måter.
Faglig bistand
Dette setter grense for hvor stor elgtetthet
som kan aksepteres. Optimal elgtetthet
må delvis bestemmes ut fra tilgangen
på beite ved å sette en grense for
hvor hardt viktige plantearter kan beites.
Beitearter som kan overvåkes er helst furu,
bjørk, rogn, osp, selje, eik og vier. Grensen
kan være at det ikke må være beitemerker
på mer enn 35 % av siste årets
skudd i snitt for foretrukne beitearter ved
taksering neste vår.
Kommunens primære funksjon bør
være å sørge for at beitene takseres og
kontrollere at slike grenser ikke overskrides.
Videre bør kommunen medvirke
til en rasjonell inndeling av jaktområder
og en god organisering av jakta. Fleksibel
jakttid og rask tillatelse til felling av skadeelg
utenom jakttid bidrar til en god forvaltning.
Kommunen har det endelige
ansvaret for å samle inn jaktstatistikk.
En viss faglig veiledning fra kommunens
side også på grunneiernes ansvarsområder
kan være nødvendig for å oppnå
gode resultater. Det er likevel forbausende
at enkelte kommunestyrer overprøver
skogeiernes ønsker om elgkvotens
sammensetning, mens de lar et omfattende
overbeite få fortsette. Dette minsker
både beiteproduksjon, fremtidige
skoginntekter og biologisk mangfold.
Grunneierens oppgave
Grunneierne må ha ansvar for å organisere
forvaltningsområder og regulere elgtettheten
- og dermed beitebelastningen
- innenfor den grensen som er satt av
kommunen. Det er viktig med et samarbeid,
slik at naboer - så langt det er aktuelt
- har felles strategier når det gjelder
kvoteinndeling og bestandsregulering.
Med langttrekkende elger må forvaltningen
være regional, ofte over flere kommuner.
Effektiv forvaltning sørger for
at avskytingen gir en optimal vinterstamme
i størrelse og sammensetning.
Den kan gjennomføres ved at områder
med store skader skyter flere elger per
arealenhet enn områder med lite skader
og at områder med god beitetilgang får
felle flere dyr enn magrere områder.
Forvaltning etter lovverket
Det må være grunneiernes ansvar å finne
ut hvor mange dyr som må skytes for å
ha beiteuttaket under kontroll. Det må
avgjort være grunneiernes rett å bestem-
7
me sammensetningen av
jaktuttaket for å kunne
utnytte tilgjengelige beiteressurser
på en best
mulig måte.
Noen liker å skyte kalver,
mens andre tar ut
eldre dyr for å få mer
kjøtt. Begge deler må
være tillatt. Aktivt viltstell
bør premieres, store lokale
skader bør erstattes.
Grunneierne har også
ansvar for å forvalte
elgen riktig i forhold til
lover og Levende Skog,
rapportere resultater av
beitetakster, Sett Elg,
slaktevekter og felte dyr
og for at det drives en forsvarlig
jakt innenfor satte
rammer. Deler av grunneiers
ansvar for jakta må
delegeres til jegerne ved utleie. Resten
bør grunneierne selv ta på seg og løse på
en faglig god måte.
Forsker og veileders oppgave
Som forsker og veileder vil jeg legge til
noen linjer om denne virksomheten. Når
det spørres om hvorfor forvaltere velger
bestemte kvoter er et vanlig svar at det
er jo slik vi er bedt om å gjøre. Vedkommende
kan sjelden forklare hvorfor.
Det må være en prioritert oppgave å
arbeide for at lokale forvaltere selv kan
sette mål for hvilken vinterstamme de bør
ha.
De må videre kunne legge opp forvaltningen
slik at de får en slik stamme.
Forvalterne må se Sett Elg, aldersbestemmelser,
fertilitetsundersøkelser, slaktevekter
og beitetakster som mulige hjelpemidler
til å få en bedre forvaltning; ikke
ukritisk samle mange data og lage fin grafikk.
Hvilke data?
Hvilke data trengs egentlig? Sett Elg er
viktig for å sjekke om vi har en elgstamme
med passende sammensetning og produktivitet.
Det er som regel tilstrekkelig
for forplantningen å ha én okse per 3 kyr
eller flere, overskytende er «fôringsokser».
Antall kalver per kalvku vil ofte ligge
mellom 0,8 og 1,2 der det er nok kvalitetsbeite
sommerstid til at dyrene legger
på seg det de kan.
Lave tall tyder på for høy elgtetthet og
et stort kalvetap. Også slaktevektene viser
om det er godt sommerbeite. Åringer i
godt hold veier i snitt rundt 140 kilo. Beitetakster
viser om beitet går ut over fremtidig
tømmer- og beiteproduksjon og biologisk
mangfold, slik at beitetrykket må
ned.
Beitetakstenes møkktellinger viser forandringer
i elgtetthet bedre enn Sett Elg
og kan forklare variasjoner i beiteuttak.
Fisk&Vilt 2- 2010
Et resultat av feilslått forvaltning, men hvem - utenom elgen
- har skylda for denne elendigheten?
Tall fra Sett Elg og slaktevekter kan brukes
til å beregne virkningen av forskjellige
avskytingsmodeller (Solbraa 2008 &
2009). Enkelte samler mer data enn de
bruker i forvaltningen og burde kanskje
disponere penger annerledes.
Konklusjon
Kommunen skal passe på at forvaltningen
av elg og elgens leveområder, samt
organisering og utførelse av jakt følger
lovverket og ikke skaper problemer for
omgivelsene, kontrollere grunneiernes
planer, godkjenne flerårige bestandsplaner
og samle inn statistikk. Kommunen
må ikke sette unødvendige grenser
for grunneiernes næringsutnyttelse.
Grunneierne skal organisere jaktområder,
lage drifts- og avskytingsplaner ut
fra egne og offentlige målsetninger og
sørge for at jakta gjennomføres etter planene.
De må samle inn de dataene som
er nødvendige for en god forvaltning og
sørge for rapportering etter jakta.
Forskere og veiledere bør arbeide for
å gi planleggerne tilstrekkelige kunnskaper
til selv å lage gode mål og planer
og å gjennomføre datafangst, dataanalyser
og jakt slik at målene nås.
Litteratur:
Solbraa, K. 2008. Elg i Atndal og naboområder
– forvaltning av elg og skog.
Oppdragsrapp. 4 – 2008, Høgskolen i
Hedmark. 89 s.
Solbraa, K. 2009. Elg i Atndalen – beiteskader,
kalvefrekvenser, kalveskyting.
Oppdragsrapp. 3 – 2009, Høgskolen i
Hedmark. 30 s. (Bestilling av rapportene:
asgeir@mathiesen-atna.no)

Økonomi, lønnsomhet
og potensial i turistfiskebedrifter
I forbindelse med prosjektet Innovativ fisketurisme i innlandet
(INNOFINN) er det sett nærmere på økonomien i bedrifter som har
satset på å utvikle denne type turistfiske. Med turistfiske mener vi
fiskere som er på overnattingstur - både norske og utenlandske.
Mange bedrifter har ferskvannsfiske som aktivitetstilbud, men det
er få rendyrkede turistfiskebedrifter. Her mangler en gode oversikter,
både over antall og økonomiske resultater.
Av Birgitta Ericsson og Svein Erik Hagen, ØF og Hogne Øian, NINA.
Kommersiell fisketurisme i ferskvann
utgjør en liten del av
norsk reiseliv, og drives i stor
grad som tilleggsvirksomhet
enten til gardsdrift eller overnattingsvirksomhet
som ikke er direkte
rettet mot fisketurister. Det er store variasjoner
mellom bedriftene i omfang på
og omsetning av den fiskerelaterte delen
av virksomheten (jfr. tabellen). Hovedbildet
i disse bedriftene er at omsetningen
har økt de siste 4-5 åra. Kostnadene har
ikke økt i samme takt som omsetningen.
Bare to av foretakene har ført opp egne
tall for lønnskostnader. I praksis betyr trolig
dette at de ikke har brukt annen
arbeidskraft enn sin egen, eventuelt med
bidrag fra andre familiemedlemmer. Trolig
har flere av eierne en genuin interesse
for fiske. De er derfor villige til, i alle
fall i en oppstartsfase, å legge mye arbeid
i utviklingen av eget foretak, selv om timelønnen
kan være lav i forhold til alternativ
bruk av egen tid. Tallene for omsetning,
driftsresultat og verdiskaping tyder
på at disse bedriftene drives godt i den
forstand at de har en jevn vekst, de har
positivt driftsresultat og gir et bidrag til
verdiskapingen i lokalsamfunnet.
Kundeundersøkelsen som er gjennomført
i forbindelse med dette INNOFINN- prosjektet
viser at fiskeferiepakken i svært
mange tilfeller ikke inkluderer mer enn
overnatting og eventuelt fiskekort. I 2008
var det for eksempel 16 % av kundene
som betalte for guiding, mens matservering
bare forekom i 4 % av tilfellene. Det
ligger følgelig en klar utfordring i å selge
fiskeferiepakker som inkluderer et større
vare- og tjenesteinnhold.
Små og sesongavhengige
Bedriftene i undersøkelsen er både små
og sesongavhengige. De sliter i større eller
mindre grad med velkjente småbedriftsproblemer,
både med tanke på organisering
og drift. Et hovedproblem syns å
være knyttet til hvordan man skal bli synlig
i markedet. Enkelte norske fiskebedrifter
har kontakter med spesielle turoperatører
i utlandet, særlig Tyskland
men også Polen, Island og Storbritannia.
Valg av turoperatør bestemmer i stor grad
nasjonalitets fordelingen på den enkelte
bedrift. De fleste bedriftene har imidlertid
ikke slike kontakter, og mange ser deltakelse
i messer som en viktig markedsføringskanal.
Det siste er likevel dyrt og
INNTEKTER, DRIFTSRESULTAT OG VERDISKAPING FOR FEM TURISTFISKEBEDRIFTER
2008/2009. Kroner
Foretak 1 Foretak 2 Foretak 3 Foretak 4 Foretak 5
Omsetning 557 000 107 700 261 000 150 000 204 000
Driftsresultat 162 000 73 700 166 000 20 000 99 600
Verdiskaping* 339 000 97 700 166 000 20 000 99 600
* Summen av lønnskostnader og driftsresultat er brukt som et forenklet uttrykk for verdiskaping.
Fisk&Vilt 2- 2010
tidkrevende for små bedrifter, der eier
driver alene og må ta seg av de fleste oppgaver.
Tilsvarende dilemmaer er også
framtredende i svenske undersøkelser om
fritidsfiske og turisme.
Kundeundersøkelsen viser at internett
er en svært viktig informasjonskilde når
det gjelder valg av fiskeferie, spesielt for
de utenlandske kundene. At markedsføringen
i flere av bedriftene for en stor del
skjer gjennom egne hjemmesider, svarer
derfor godt til den betydning internett
har fått i denne sammenhengen. Omtale
i media, og særlig utenlandske spesialmagasiner
for fiskere, kan også se ut til
å være en viktig arena for markedsføring.
På spørsmål om hva som er de viktigste
hindringene for videreutvikling av fiskevirksomheten
kommer drifts- og forretningsmessige
forhold (personal,
markedsføring og kapitaltilgang) høyt
oppe. Dette er problemer som gjerne kjennetegner
mindre og sesongavhengige
bedrifter. e Svenske fisketurismebedrifter
mener at de viktigste tiltakene for å
forbedre situasjonen vil vær hjelp til mar-
8

kedsføring (50 %). Dette er også tilfelle
for ’våre bedrifter’, Av de fire mest aktuelle
forbedringstiltakene var for øvrig tre
knyttet til drifts- og forretningsmessige
forhold (hjelp til markedsføring, reduserte
kostnader til nyansettelser og bedret
generelt regelverk for bedrifter).
Fisketuristenes forbruk
Selv om spesialiserte fiskere gjennomgående
bruker noe mer på fiske generelt
og på fiskeferier spesielt, viser INNOFINNundersøkelsen
at mindre spesialiserte fiskere
legger igjen omtrent like mye penger
i fisketurismebedriftene. Det siste har
trolig sammenheng med at den siste gruppens
fiskeferier har en tendens til å vare
lengre og dermed innebærer flere betalte
overnattinger. I denne gruppen er det
også flere i reisefølgene som ikke fisker,
og som dermed kan representere et
potensial når det gjelder kjøp av tilleggs -
aktiviteter.
Sammenliknet med lokale fiskere bruker
fisketuristene i størreslesorden 10
ganger så mange penger pr fiskedøgn,
9
skal vi dømme etter svenske undersøkelser.
Over halvparten brukes på fiskeutstyr
og er derfor ikke nødvendigvis
penger som er omsatt i fiskeområdet.
Opplagte lokale inntektsmuligheter ligger
i disse tilfellene først og fremst på
ulike former for båttilbud, som det bru-
Fisk&Vilt 2- 2010
kes en del penger på. Andre utgiftsposter
er fiskekort, overnatting, mat og turguiding.
For den lokale økonomien er det
delene som har mest tjenesteinnhold
(overnatting og guiding) og kompetanse
(instruksjon og guiding) som også har
størst verdiskapings potensial.

Fiskeressursenes mulig
Ett av målene i prosjektet INN-
OFINN har vært å skaffe kunnskap
om hvilke fiskeressurser
som har potensial i fisketurismesammenheng
og ikke minst
hvordan ulike forvaltningstiltak
kan forbedre ressursen og sikre
et varig attraktivt fiske. Utvikling
av fisketurisme vil kreve
andre virkemidler enn ved tradisjonell
høstingsbasert fiskeforvaltning.
Stor fisk i fine
omgivelser oftest være langt
viktigere, enn størst mulig
avkastning i kg fiskekjøtt.
Av Morten Kraabøl, Jon Museth og
Børre K. Dervo, NINA
Satsning på fisketurisme i våre
innlandsvassdrag krever først
og fremst en god forståelse
av faktorer som regulerer
bestandene av de aktuelle fiskeartene.
En vanlig oppfatning er at det
fiskes for lite i elver og innsjøer. Det sies
at en god forvaltning betinger et høyt
uttak av fisk fra bestandene, slik at de
gjenværende individene får rikelig tilgang
på næring og derved utholdende vekst.
I noen tilfeller kan dette være riktig, men
ofte kan en slik forvaltning desimere den
delen av fiskebestanden som er mest
attraktiv, dvs. de store fiskene.
Ressursgrunnlaget i elver
Fra naturens side er det gjerne stor forskjell
mellom elver og innsjøer når det
gjelder bestandsregulerende faktorer.
Ørretens liv i elver er preget av sterk konkurranse
mellom både artsfrender og
andre arter. Denne evige kampen om revirer
og standplasser er såpass hard at ørretbestandene
stort sett aldri blir overtette
i rennende vann. Veksten til fisken i elver
er som regel moderat, men ofte utholdende,
noe som betyr at ørret som lever
i elver må leve i mange år før de oppnår
stor størrelse. Dersom man skal få frem
Fisk&Vilt 2- 2010
noen ekstra store individer, er det helt
nødvendig at de lever ut sine naturlige
livsløp (10-15 år), uten at de blir avlivet
av fiskere. Den store utfordringen kommer
når man skal utvikle fisketurisme i
slike elvesystemer. Mange elver og bekker
har allerede et betydelig fisketrykk
og til dels nedfiskede bestander. Etter vår
mening er derfor fisketurisme i elver helt
avhengig av at man utvider fang og slippprinsippet
fra kun å gjelde minstemål til
også å omfatte størstemål. For å bevare
et aspekt av høsting kan det tillates fangst
av fisk innenfor gitte størrelsesintervaller
(såkalte fangstvinduer).
Hemsila – et godt eksempel på
moderne elveforvaltning
I 10-12 år har det vært fisket til dels hardt
på denne elvelevende ørretbestanden.
Men fiskereglene, og ikke minst holdningsskapende
arbeid blant tilbydere og
fiskere, har klart å kombinere strenge fiskeregler
med hardt fisketrykk. De aller
fleste ørretene som fanges, uansett størrelse,
blir sluppet tilbake i elva. Dermed
kan en økonomisk lønnsom fisketurisme
pågå uten at ressursen blir redusert i økologisk
forstand. Faktisk medfører gjenutsetting
at ørretbestanden er preget av
10

heter og begrensinger
en bestandsstruktur med naturlig
akkumulering av stor fisk med
høy alder. Dette er den direkte
årsaken til at Hemsila er Norges
mest attraktive fiskedestinasjon i
innlandet.
Hemsila er spesielt interessant
fordi den har vært underlagt et
moderne forvaltningsregime over
såpass lang tid. Dette gir innsikt i
videre utfordringer etter at
moderne forvaltningsprinsipper
har virket en stund. For det første
ser man at andelen ”jagere” i
ørretbestanden øker. En jager er
en stor og gammel fisk som ikke
lenger får tak i nok mat, og blir
derfor lang og tynn. I økologisk
forstand er dette et kvalitetstegn,
men i fisketurismesammenheng
kan det være et problem fordi fiskerne
får en og annen stygg og
mager fisk. En fornuftig strategi
er kanskje å ta ut disse jagerne
slik at deres plass kan erstattes av
ørret som fortsatt er i god vekst.
På den annen side kan det økologiske
argument om naturlighet
brukes i markedsføringssammenheng.
Radiomerket ørret
I 2010 gjennomførte NINA en
pilotstudie med 26 radiomerkede
ørreter i Hemsila. Alle de merkede
fiskene var i attraktiv og fangbar
størrelse. De foreløpige resultatene
viser at det ikke er uvanlig
at en ørret kan bli fanget inntil
5 ganger i løpet av en fiskesesong. Dersom
man for eksempel antar at ørreter
lever i 5 år etter de har oppnådd fangbar
størrelse så kan enkelte ørreter bli fanget
og gjenutsatt 25 ganger i løpet av livet.
Dette viser behovet for opplæring av fiskere
når det gjelder håndtering av fisk
som skal gjenutsettes. Dessuten illustrerer
dette viktigheten av å benytte skånsom
fiskeredskap for å unngå synlige krokskader
i fiskenes munn.
Harr
Harr vokser ofte raskere enn ørret i løpet
av de første leveårene. Deretter avtar den
årlige veksten, og de må i likhet med elve -
levende ørret, overleve mange fiskesesonger
før de blir store og attraktive. En
harrbestand må ha en betydelig andel
harr mellom 0,5 og 1 kg for at den skal
være attraktiv for fiskere. Harr i dette størrelsesintervallet
er alltid kjønnsmoden,
har gytt én eller flere ganger og den årlige
tilveksten er derfor relativt beskjeden.
11 Fisk&Vilt 2- 2010
Den eneste måten å oppnå en slik akkumulert
aldersstruktur, er i likhet med
ørretelver, å innføre moderne fiskeregler
som sørger for at de aller fleste harrene
i attraktiv størrelse må gjenutsettes etter
fangst.
En studie av harren i Trysilelva viste at
tilveksten etter kjønnsmodning var svært
liten for majoriteten av bestanden. Dette
betyr at den umiddelbare effekten av innføring
av fangstbegrensninger på størrelsessammensetningen
var beskjeden,
men at innslaget av stor harr (> 40 cm)
sakte men sikkert økte over år. Dette er
også erfaringene fra flere svenske vassdrag
hvor det er innført fangstbegrensninger
på harr – det kan ta mange år før
man ser effektene av strenge fangstbegrensninger.
I øvre deler av Glomma var
innslaget av stor harr større. Forskjellen
mellom disse bestandene skyldes i stor
grad at harren i Trysilelva er mindre ved
første gangs gyting enn i øvre deler av
Glomma. Forskjeller i naturgitte forhold
mellom elver vil derfor gi opphav
til ulik bestandsstruktur uansett fiskeregler.
Gjedde
For at en gjeddebestand skal være
attraktiv må den bestå av en god
del individer mellom 3 og 6 kg, noe
avhengig av lokaliteten. I tillegg bør
det forekomme langt større individer.
I sportsfiskekretser er det gjerne
en magisk grense på 10 kg eller
én meter som gir den ultimate opplevelsen
(eller statusen). Gjedder i
slike vektklasser er alltid gamle, og
har som regel et enda lengre naturlig
livsløp enn ørret og harr. Man
skal også være klar over at det kun
er hunngjeddene som oppnår den
attraktive størrelsen. Kravet til veltilpassede
fiskeregler er derfor stort,
og omfatter hovedsakelig de
samme grepene som hos ørret og
harr, nemlig at en størst mulig andel
av individene må kunne gjennomføre
et naturlig livsløp til tross for
et betydelig fisketrykk.
Fangstrapportering på Gjedde
Som et ledd i overvåkingen i forbindelse
med satsingen på gjeddefiske
i Halden- og Glommavassdraget
er det i regi av INNOFINN samlet
inn fangstrapporter fra 7 ulike vann.
I gjennomsnitt ble det fanget 20
gjedder ≥ 60 cm per fiskeuke i disse
lokalitetene. Gjennomsnittlig antall
fanget gjedde i løpet av en ukes
fiske ≥70, ≥80, ≥90 og ≥100 cm var
henholdsvis 12, 4, 2 og 1 gjedder. Resultatene
viser at man i disse vannene har
gode muligheter til å fange stor gjedde
og at man fortsatt har attraktive bestander
etter flere år med gjeddefisketurisme.
Samtidig viser resultatene at det fanges
relativt få gjedder ≥80 cm (4 per ukesverk)
sammenlignet med gjedde ≥ 70 cm (12
per ukesverk). For å sikre framvekst av
stor gjedde bør man mange steder vurdere
å endre reglene slik at all gjedde ≥
70 cm sette ut igjen, i stedet for dagens
vanlige grense på 90 – 100 cm.
Konklusjon
Hvis fisketuristens ønsker om stor fisk skal
imøtekommes, må beskatningen av stor
fisk reduseres. Dette reiser betydelige etiske
spørsmål, men forskning viser høy grad
av overlevelse og naturlig livsførsel etter
fang og slipp. Faktisk er det slik at en
utstrakt bruk av fang og slipp-regler vil
muliggjøre en betydelig satsning på
turisme basert på sårbare ressurser.

Fisketurismeprosjektet
Det brukerstyrte forskningsprosjektet
INNOFINN er inne i sitt
siste år. Prosjektet er gjennomført
som et samarbeid mellom
Mjøsen Skog BA, Glommen
Skog BA, Viken Skog BA og
Utmarksavdelingen for Østfold
og Akershus (prosjekteierne) og
FoU institusjonene Norsk institutt
for naturforskning, Østlandsforskning
og Skogbrukets
Kursinstitutt. Prosjektet er støttet
økonomisk av Norges Forskningsråd,
Skogtiltaksfondet og
Innovasjon Norge. I artikkelen
ser vi nærmere på hva prosjektet
har oppnådd i løpet av prosjektperioden
på 5 år.
Av Børre K. Dervo og Hogne Øian, NINA
Et viktig delmål har også vært
formidling av resultater fra prosjektet.
Prosjektdeltakerne har
deltatt på mer enn 25 konferanser
og temamøter og
bidratt med over 30 foredrag hvor resultatene
fra INNOFINN er presentert. Videre
er det laget 2 fagrapporter, 8 faktaark, 1
temahefte og det er skrevet over 14 populærvitenskaplige
artikler. To mastergrader
er støttet av prosjektet og en dr. grad
vil bli avsluttet i 2011. Et temahefte om
ressursforvaltning og 4 plakater som tar
for seg ulike fiskearter er under planlegging
og vil bli ferdigstilt mot slutten av
året. Prosjektet har også vært arrangør
av studieturer til Sør-Sverige, Slovenia og
Nord-Østerdalen/Trysil. Prosjektet har hatt
egen nettside hvor alt skriftlig materiell
har vært tilgjengelig (www.innofinn.no).
På denne nettsiden er også nyheter generelt
om fisketurisme formidlet.
Fisketursimebedriftene
Sentralt i prosjektet har vært studiet av
fisketurismebedriftene på Østlandet. Pro-
sjekteierne valgte selv ut de bedriftene i
sine områder som de ønsket å ha med.
Dette viste seg å bli en utfordring. Det
kom raskt opp en liste på rundt 25 bedrifter,
men mange av de viste seg å ha svært
liten aktivitet. Gjennom prosjektperioden
endte vi opp med 15 bedrifter.
Bedriftene i undersøkelsen varierer i
hvor omfattende produktpakker som tilbys.
Her finnes det et spenn fra enkel guiding
til fiskeferiepakker som inkluderer
flere delprodukter. De fleste tilbyr overnatting
i enheter med flere senger, sammen
med fiske og enkel guiding.
En av hovedutfordringene bedriftene
står overfor er at fiskeferiene de selger
inneholder få produkter. Flere produkter
vil kunne øke lønnsomheten for flere av
bedriftene. Det er også forskjeller i hvilken
grad bedriftene inngår i et nettverk
med andre. De fleste jobber nokså selvstendig.
I løpet av prosjektperioden har
flere av bedriftene økt sitt samarbeid med
andre bedrifter. For det tredje er det forskjeller
når det gjelder investeringer og
planer eller ambisjoner om videreutvikling
av bedriftene.
Egne artikler i dette nummeret av Fisk
og Vilt presenterer resultatene fra kartleggingen
av økonomien og ressursgrunnlaget
til fisketurismebedriftene.
Markedsundersøkelser
En viktig del av prosjektet har vært markedsundersøkelser
for å kartlegge hvilke
produkter og opplevelser som fiskerne
etterspør. Det er gjennomført spørreundersøkelser
mot kundene til de bedriftene
som er med i prosjektet, mot fiskerne
generelt i Norge og mot utenlandske fiskere
på fiskemesser. Kundeundersøkelsen
har sett på både fisketuristenes forventninger
og kundetilfredshet.
Et gjennomgående trekk er at bedriftene
har flere utenlandske enn norske
kunder. I overveiende grad ser det ut til
at utenlandske kunder benytter seg av
de samme informasjonskilder som norske
kunder. Tips fra fiskekolleger er viktigste
kilde for begge grupper av fiskere, deretter
internett. De utenlandske kundene
legger større vekt på artikler og annonser
i fiskeblader og aviser, enn de norske.
Nærhet til gode fiskeplasser og muligheten
til å få stor fisk ser ut til å representere
en primær forventning til fiskeferien
blant kundene. Et godt og hyggelig
vertskap er nesten like viktig. Kundene
skårer imidlertid relativt høyt på forventninger
til nær sagt alle sider ved fiskeferien.
Det stiller store utfordringer til
Fisk&Vilt 2- 2010
tilbyderne, som må bestrebe seg på å
selge totalopplevelser og ikke bare et
godt fiske.
Like preferanser
Forskjeller mellom norske og utenlandske
kunder viste seg ikke å være så store.
Norske kunder fisker noe mer etter ørret
enn de utenlandske. Derimot fisker det
sistnevnte segmentet ikke overraskende
dobbelt så mye etter gjedde, abbor og
karpe. De norske kundene har en tendens
til å ha flere og kortere fiskeferier enn de
utenlandske.
Når det gjelder selve fiskeferien overnatter
utenlandske kunder i gjennomsnitt
dobbelt så mange netter som norske
kunder. Langt flere av de utenlandske
kundene hadde vært på stedet tidligere.
Det er også grunn til å legge merke til at
de utenlandske gjestene gjennomgående
hadde høyere forventninger til fiskeferien
enn de norske.
Produktutvikling og markedsføring
Når forventninger til kvalitet hva angår
fisketilbud, service, overnatting og vertskap
er store, er det viktig å skape produkter
som kan matche den mer globale
standarden. For det første dreier dette
seg om å utvikle produkter som holder
et konkurransedyktig nivå. For det andre
viser det til betydningen av å ta en pris
som er ”riktig”. For det tredje handler
det om å få fram det unike ved produktet.
I de fleste tilfellene har norske bedrifter
et fortrinn ved at naturomgivelsene
oppleves som unike og villmarkspregede,
og fisket skjer på naturlige fiskebestander.
Med unntak av bedriftene i Haldenvassdraget,
får bedriftene det meste av
sine bestillinger direkte fra kunder som
bruker hjemmesidene for å skaffe seg
informasjon. Av kundeundersøkelsen går
det fram at internetts betydning er
økende. Det varierer i hvilken grad hjemmesidene
presenterer utfyllende opplysningene
om overnatting, omgivelser, tilleggsprodukter
og ikke minst om fiske -
forholdene. Fiskemagasiner kan være en
vesentlig informasjonskilde for spesielt
de utenlandske kundene. Mange benytter
seg også av markedsføring gjennom
besøk av utenlandske journalister.
Oppsummeringer og vegen videre
På bakgrunn av resultatene fra prosjektet,
kan følgende punkter oppsummeres
som viktige suksesskriterier ved utvikling
av fisketurisme:7
12

INNOFINN avsluttes
l Ha en gjennomtenkt utvikling og markedsføring av produktene. Dagens produkter kan med fordel deles opp, gjøres
tydeligere og beskrives bedre. Det vil gjøre det enklere å markedsføre produktene mot konkrete markedssegmenter.
l Bevisste valg av hvilke markedssegmenter man eventuelt vil satse på og hvordan de skal nås.
l Samarbeid om forvaltning og utvikling av fiskeressursene, med vekt på fiskeregler og fiskeutøvelse som tar vare på stor fisk.
l Etablering av nettverk med andre tilbydere av fisketurisme og tilleggsaktiviteter.
l Vektlegge og avklare egen vertskapsrolle.
l Vurdere muligheten for å utvide sesongen.
l Vektlegge kvalitet for alle produktene i ”fiskeferiepakken”.
l Få flere produkter i fiskeferiepakken slik at inntektene økes.
l Relativt få senger i flere boenheter.
l Overnatting med god standard nær fiskeplassen.
l Prise produktene ”riktig” i forhold til sesong og marked.
l Markedsføre fisketilbud på en ærlig måte.
l Fremheve det unike ved produktet.
l Gode og oppdaterte nettsider.
13
Fisk&Vilt 2- 2010

Ettersøk av påskutt og skadet vilt –
Hva belastes kvota?
Oktober og november er høysesong
for storviltjakt – det være
seg elg eller hjort. I løpet av
noen hektiske uker legges det i
bakken kanskje 70 000 dyr. Det
er minst 70 000 skudd – trolig
heller det dobbelte og vel så
det, men av alle skuddene som
løsnes, er det garantert noen
som i beste fall kan kalles
stangskudd. I motsetning til i
fotballen er imidlertid «stanga»
i denne sammenhengen et
vesen av kjøtt og blod som
skades av slike skudd - uten at
det blir «scoring».
Av Anders Hals
Etter jakta blir det alltid funnet
et og annet dyr i form av et
oppspist kadaver, en illeluktende
skinnhaug full av fluemark,
eller ei beingrind, og sånt
får spekulasjonene til å gå. – Ja, du veit -
guttane på laget te´n Ola har nå alltid
vært litt kjappe på avtrekkeren, er kanskje
omkvedet.
Mange faktorer kan både komplisere
for jegeren og være i direkte konkurranse
med hverandre. Et uttall diskusjoner har
gått på hvordan en skal forholde seg etter
en skadeskyting – både umiddelbart etterpå
og i de påfølgende dager og uker.
Kommer skadeskutte og ikke gjenfunne
dyr i tillegg til kvota, er de en del av kvota,
eller hvordan stiller nå saken seg?
Et eksempel
Et eksempel fra den virkelige verden: Et
jaktlag har kvote på tre dyr. I skumringen
drar to av jegerne på hvert sitt dyr i ei
familiegruppe på fire. Først ett – og så ett
til. Det første blir liggende, mens det
andre forsvinner. Det er lite trolig at jegeren
som skjøt dyr nr. to var 100 % sikker
på at det første var dødt da han skjøt på
sitt.
Det blir funnet blod og ettersøk igangsettes,
men dyret blir ikke funnet. Viltforvaltningen
blir varslet – uten at det
hjelper det stakkars dyret. I løpet av den
kommende uka får jaktlaget to dyr til i
bakken, og kvota er full.
Omtrent samtidig er en turgåer ute på
sin sedvanlige ettermiddagstur, da han
blir vár en kråkefuglflokk innpå skogen.
– Jøss, tenker turgåreren, det pleier da
ikke å være skjærer her inne. En og annen
ravn og kanskje ei kråke, men skjære –
nei, dette må undersøkes.
Han går nærmere, samtidig som lukta
begynner å rive i nesa, og der ligger sekstakkeren
– veldig død, veldig illeluktende
og med et svært hull midt på kroppssida.
Fire av tre?
Skyld eller ikke skyld - det er liten tvil om
det praktiske resultatet for stammen i
området. Fire dyr i avgang er og blir fire
– selv om det bare skulle ha vært tre.
Formalia i dette er at et dyr som skadeskytes
og blir funnet gjennom ettersøk,
skal belastes kvota til det laget/valdet som
har forårsaket skadeskytingen selv om
kjøttet ikke er brukbart.
Om dyret derimot ikke blir funnet som
følge av pliktig ettersøk, men tilfeldig
etter at ettersøket er avsluttet og dyret
«friskmeldt», skal dyret betraktes som fallvilt.
Det skal da heller ikke belastes noens
kvote, selv om alt rundt selve skuddøyeblikket
(type dyr, skuddposisjon og –vinkel
osv.), leder til ett bestemt lag.
Lovverket sier at…
Det er § 27 i jaktloven som er bestemmende
her. Den omhandler ettersøksplikt,
forfølgingsrett og avliving av såret storvilt,
og sier at «den som under jakt skadeskyter
storvilt, plikter å gjøre det en
kan for å avlive dyret snarest mulig. Jegeren
plikter å forvisse seg om påskutt dyr
er truffet eller ikke. Jegeren og jaktlaget
som har skade skutt storvilt, skal ikke
oppta jakt eller påskyte nye dyr, mens
ettersøk pågår.
Innen valdets grenser skal ettersøk om
nødvendig pågå ut dagen etter skadeskytingen.
På annet vald opphører retten
til ettersøk og felling ved utgangen av
den dagen skadeskutt vilt kom inn på valdet».
Sjelden helt bom!
Mange lag har ettersøksavtaler med hundeeiere
på nabolag, og skadeskyting er
noe en aldri kan forvente at det vil bli
slutt på. Det er imidlertid nok en del tilfeller
av ettersøk som har vært mislykket
fordi den eller de som stod for ettersøket,
har tatt altfor lett på oppgaven. Elger og
hjorter er tross alt store blinker, og det å
bomme fullstendig på en elg – tja...
Mange velger imidlertid å «rydde opp»
internt, men hvor mange storviltjaktlag
eller -jegere kan med handa på hjertet si
at de har en ekstra hund å sette inn ved
ettersøk. Det å bruke den hunden til ettersøk
som var i aksjon da skadeskytingen
fant sted, er sjelden optimalt – om hunden
er aldri så mye godkjent.
En trist skjebne for et flott dyr - og noen gjorde
ikke jobben sin, selv om lovverket er tindrende klart.
Fisk&Vilt 2- 2010
14

Sterk vekst
for Inatur
Så langt i 2010 kan Inatur vise til
en omsetningsvekst på 30 %.
Siden starten i 2003 har selskapet
utviklet seg jevnt og trutt, og har
nå en sterk posisjon som landets
største aktør innen salg av jakt
og innlandsfiske. I løpet av året
har selskapet introdusert en
mobilløsning for salg av fiskekort,
og ser at dette bidrar til ytterligere
omsetningsvekst. En mobilløsning
som forøvrig også kan
brukes som betalingssystem for
bompenger. Det er vekst på alle
områder; innlandsfiske, laksefiske
og småviltjakt.
Frykter utryddelse av Edelkrepsen
Edelkrepsen (Astacus astacus) står oppført
som sterkt truet i den norske rødlista,
og arten omfattes av flere internasjonale
avtaler. Den største trusselen
mot edelkreps er krepsepest. Signalkrepsen,
som er en fremmed art i faunaen
vår, bærer med seg parasitten
som fører til denne sykdommen, men
er selv immun. – For edelkrepsen er det
katastrofalt om en signalkreps kommer
inn i leveområdet dens. Edelkrepsen er
forsvarsløs mot parasitten som fører til
sykdommen, sier seniorrådgiver Anne
Lise Sørensen i Direktoratet for naturforvaltning
(DN). En slik katastrofe har
nettopp skjedd i det vassdraget som
hadde høyest tetthet av edelkreps i
Regjeringen satser på grønt reiseliv.
Verneområder skal tilrettelegges
for turister. Økoturisme er
i vekst. Men reiselivsbransjen
mangler kompetansen, mener
Stian Stensland ved Universitetet
for miljø- og biovitenskap (UMB). - Jeg
har liten tro på at den grønne satsingen
vil lykkes hvis ikke vi får den rette
kompetansen inn i reise-
15
Fisk&Vilt 2- 2010
Norge, Buåa i Eidskog kommune i Hedmark.
I 2004 ble det funnet signalkreps
på svensk side av vassdraget. Derfor ga
DN penger til å bygge en vandringssperre
på svensk side. Håpet var å holde
signalkrepsen unna de norske delene
av Buåa, for å hindre spredning av krepsepest.
Men i høst har Mattilsynet
påvist den fryktede sykdommen også
på norsk side. I forrige uke dykket forskere
fra Norsk institutt for naturforskning
(NINA) i Buåa, uten å få en
eneste edelkreps. I fjor fikk de 240 edelkreps
per dykkertime i samme område.
Krepsepesten sprer seg i hovedsak
gjennom menneskelig aktivitet. Det
kan være menneskelig aktivitet som
livsnæringen. Det eneste stedet
man kan få en utdanning som kombinerer
reiseliv og naturforvaltning,
er UMB i Ås. Masterstudiet i ”Naturbasert
reiseliv” uteksaminerte de
første kandidatene i 2007. Vi har
uteksaminert rundt ti kandidater årlig,
og næringen har behov for langt flere.
Våre kandidater har en ny, tverrfaglig
kompetanse som kombinerer reiseliv og
Ny katalog fra DinTur
Norges største fisketurismeoperatør er allerede
klar med sin 2011-katalog for innlandsfiske. Det
har vært et godt år for selskapet, og mange
kunder er nå interessert i å gjøre sine bestillinger
for neste sesong. DinTur har lenge vært en
ledende aktør innen havfiske og begynte først
for tre år siden en seriøs satsing også på
innlandsfiske. Utviklingen siden den
gang har vært positiv og man har etter
hvert bygd opp et nettverk av kontakter
for salg av produktene i flere europeiske
land. De viktigste geografiske
markedene er Tyskland, Polen, Tsjekkia,
Storbritannia, Sverige og Norge. I katalogen
for 2011 finner man produkter
fra nesten hele landet. Det er et bredt
spekter av muligheter for fiske etter
ørret, gjedde, harr, røye og laks. Spørsmål
om katalogen eller DinTur`s satsing
på fisketurisme i innlandet kan rettes til Bjørn
Knutslid i DinTur på telefon nr 91 16 40 73.
F&V nytt
innebærer forflytning/utsetting av infisert
kreps, fisk, vann eller bunnmateriale.
Smittespredningen kan også skje
med båter, krepseteiner, fiskeutstyr,
garn, klær, gummistøvler, vadeutstyr
og lignende brukt i infisert vann.
Kilde: www.dirnat.no
UMB mener reiselivsbransjen trenger ny kompetanse
økonomi med jus, arealplanlegging og
naturforvaltning. I de tradisjonelle reiselivsstudiene
mangler kunnskapen om
naturforvaltning og arealplanlegging,
mens de som kan noe om de sistnevnte
fagfeltene mangler reiselivskunnskap.
Utdanningen ved UMB fyller dette tomrommet.
Den passer også bra inn i regjeringens
satsing på grønt reiseliv, uttaler
Stensland.

Fisk
&Vilt