Helsingforskomiteen åpner kontor i Sentral-Asia - Den norske ...

mr 

MENNESKERETTIGHETSMAGASINET 

2006/1 

Helsingforskomiteen åpner 

kontor i Sentral-Asia 

DEN NORSKE HELSINGFORSKOMITÉ

2 

Leder Innhold 

Forebygging er viktig. Det er bedre å gjøre en innsats for å hindre de første 

flammene i å oppstå i dag, enn å håndtere de uoversiktlige konsekvensene av en 

brann i morgen. 

En av de viktigste utfordringene for de vestlige velferdssamfunn er knyttet til 

innvandringen og at samfunnene i økende grad blir flerkulturelle. Så lenge 

verdens urettferdighet er ujevnt fordelt tyder ingenting på at migrasjonen vil 

reduseres. Folk med forskjellig kulturell og nasjonal bakgrunn, med ulike verdier, 

religioner og livssyn, vil fortsette å leve side om side. Vi har sett fra Frankrike og 

andre land, inkludert vårt eget, at det flerkulturelle samliv ikke er smertefritt. 

Tvert imot ser vi at stereotypier og fordommer resulterer i diskriminering, uro 

og konflikt i forhold til "de andre" og det som er "annerledes". Dette er 

utfordringer som må tas på alvor. For en god håndtering kreves det en bevisst 

og langsiktig forebyggende politikk. 

Menneskerettighetene representerer verdier som alle verdens stater deler. 

Deres fundament er at alle mennesker har det samme menneskeverd og at 

ingen skal diskrimineres på grunnlag av kjønn, hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, 

religion, seksuell legning eller andre kjennetegn. Helsingforskomiteen og andre 

organisasjoner har satset betydelig på opplæring i menneskerettigheter og 

flerkulturell forståelse de siste årene, både i inn- og utland. Målgruppene er 

mange og formålet er å overføre kunnskap og stimulere til refleksjon, toleranse 

og respekt for andre mennesker og kulturer. Evalueringer viser at målene nåes 

og at menneskerettig hetene fungerer meget godt som et pedagogisk verktøy 

for positiv holdnings dannelse, integrering og inkludering. 

De siste ti årene har vi også sett et økende internasjonalt fokus på menneskerettighetenes 

potensial når det gjelder å fremme respekt for menneskeverd, 

menneskerettigheter og demokratiske fellesverdier. Både EU, Europarådet og 

FN har utviklet politikk på området. I 2005 lanserte FN sitt "World Program for 

Human Rights Education 2005-2007" der statene anmodes om å implementere 

og styrke slik undervisning i skolene og samfunnet for øvrig. 

Norge stemte for Verdensprogrammet i FN. Da er det viktig å følge opp og 

gjøre jobben her hjemme. Ut fra undersøkelser 1 og egne erfaringer vet vi at 

menneske rettig hetsundervisningen i skolen i dag langt fra fungerer tilfredsstillende. 

Den skjer fragmentarisk og tilfeldig, uten en helhetlig plan, og altfor 

ofte kun avhengig av den enkelte lærers interesse. Når det gjelder lærerutdanningen 

er mennesker ettigheter i liten grad inkludert og metodikktenkningen 

synes å være helt fraværende. 

Som et minstemål fram til 2007 ber FNs Verdensprogram statene om å foreta 

en analyse av hvordan situasjonen er for menneskerettighetsundervisningen i 

skolesystemet, og utvikle en nasjonal implementeringsstrategi for å bedre 

situasjonen. En nasjonal konferanse om undervisning i menneskerettigheter i 

2003 hadde denne talende tittelen "Pådriver ute, sinke hjemme?". Norge er flink 

til å støtte menneskerettighetsopplæring i utlandet. Nå er det på tide å gjøre et 

krafttak her hjemme. Vi oppfordrer herved norske utdannings myndigheter til å 

ta ballen og komme på banen! 

Lillian Hjorth 

Ansvarlig redaktør 

1) "Kartlegging av menneskerettighetsundervisning i et utvalg av norske skoler – sluttrapport 2003" 

(Senter for fredsbygging og konflikthåndtering 2003) og "Sammendrag av undersøkelse gjort høsten 

2001: Menneskerettighetsundervisningen i lærerutdanningen" (Arbeidsgruppen for menneskerettighetsundervisning 

under Utenriksdepartementets rådgivende menneskerettighetsutvalg) 

Betinget opimisme for FNs nye 

menneskerettighetsråd side3 

- Mye kan sies om man gjør det på den rette måten 

Intervju med generalsekretær Bjørn Engesland side 4 

Kritikk av Norge i FN side 6 

Unike bevis på russiske overgrep i Tsjetsjenia side7 

Klar tale fra en gammel russisk 

menneskerettighetsforkjemper 

Intervju med Sergei Kovalev side8 

Optimisme i totalitære Hviterussland: 

Denimrevolusjon innen rekkevidde? side 12 

Andrej Sakharovs frihetspris til Aliaksandr Bialiatski side 15 

Fem-dagers kurs i Drammen: 

Globalt vennskap og forståelse side 15 

Norsk Helsingforskomitékontor i Sentral-Asia side 16 

Ett år etter massakren i Andijan 

– nytt krav om granskning side 18 

Kronikken: Tilbake til Kosovo side 20 

Et fritt og uavhengig Montenegro side 21 

Enda mer opplæring i menneskerettigheter 

på Vest-Balkan side 22 

"I thought I would not change (and I was wrong)" side 23 

Lamija fra Helsingforsføderasjonen besøker Norge side 24 

Norsk milliard til det sivile samfunn 

i nye EU-land side 25 

Kristin Clemet ny rådspresident side 26 

Menneskerettighetsmagasinet: 

medlem av Fagpressen side 26 

Den norske Helsingforskomité, 

Tordenskioldsgate 6B, 0160 Oslo, 

tlf: 22 47 92 02, e-post: hjorth@nhc.no 

www.nhc.no 

Medlem av Norsk Fagpresseforbund 

Menneskerettighetsmagasinet MR arbeider etter 

Vær-Varsom-plakatens regler for god presseskikk. 

Forsiden: Bakgrunnsbilde: Fra Kirgisistan. Foto: Berit Lindeman 

Innsatte bilder: Fra massakren i Andijan. Foto: Yola Monakhov, Human Rights Watch 

(bilde 1). / Fra tulipanrevolusjonen i Kirgisistan mars 2005. Lånt av Burul Usmanalieva, 

Foundation for Tolerance International (bilde 2,3) / Fra flyktningleir i Kirgisistan. 

Foto: Berit Lindeman (bilde 4).

Betinget optimisme for FNs 

nye menneskerettighetsråd 

Av Gunnar M. Karlsen, assisterende generalsekretær 

FNs nye menneskerettighetsråd startet sin første sesjon 19. juni 2006. 

Spørsmålet mange stiller seg er om rådet vil bli et effektivt organ for å 

beskytte menneskerettighetene eller om det vil lide under de samme 

manglene som forgjengeren, FNs menneskerettighetskommisjon. Noen 

nye elementer i forhold til forgjengeren gir grunn til betinget optimisme. 

USA er kritisk til rådet, men har lovet konstruktivt samarbeid. 

Det avgjørende er at de 47 medlemsstatene har politisk vilje til å la det 

nye organet fungere etter intensjonene. 

Menneskerettighetsrådet ble etablert ved en resolusjon i FNs generalforsamling 15. 

mars 2006. 67 stater forsøkte å skaffe seg det nødvendige flertallet i Generalforsamlingen 

for å bli valgt inn som rådets første medlemmer. Flere stater som regnes 

som verstinger når det gjelder menneskerettigheter unnlot å stille til valg, men likevel 

finner vi noen med et meget problematisk forhold til menneskerettig hetene blant 

medlemmene. Blant annet skal nå Cuba, Kina, Pakistan og Russland bidra til å forbedre 

menneskerettighetssituasjonen globalt. 

Blant positive trekk ved det nye rådet er at: 

Det skal etablere et system for universell periodisk evaluering av menneskerettighetssituasjonen 

i verdens stater. Statenes menneskerettighetspolitikk skal 

undersøkes mens de er medlemmer av rådet. Hvis dette blir et effektivt system vil 

rådet kunne avdekke problemer og kunne få statene til å forbedre sin politikk. 

Her som ellers gjelder det å unngå politisering og doble standarder. Rådet må basere 

sine vurderinger på uavhengig informasjon, blant annet ved å samarbeide med 

FNs høykommissær for menneskerettigheter og bruke egne uavhengige 

rapportører 

Rådet skal møtes minst tre ganger årlig, men kan også møtes utenom disse sesjonene 

dersom særlig graverende menneskerettighetskriser oppstår. Dermed kan 

rådet bli en reell aktør i forhold til krisene på et tidlig tidspunkt og fremme tiltak 

fra verdenssamfunnets side som kan hindre dem i å utvikle seg i negativ retning 

Det kan videreføre en rekke spesialprosedyrer som ble utviklet av Menneskerettighetskommisjonen. 

I øyeblikket finnes det over 40 slike, som består av 

rapportører, representanter, eksperter og arbeidsgrupper, som sikrer uavhengig 

informasjon og legger press på statene til å samarbeide om forbedringer. Spesialprosedyrene 

har bidratt til en rekke forbedringer, blant annet i forhold til å 

bekjempe "forsvinninger", bedre situasjonen for internt fordrevne samt å bekjempe 

"æresdrap" og fengsling av asylsøkere. Det er viktig at dette system blir videreutviklet 

og styrket 

Den inneværende sesjonen skal avklare prosedyrespørsmål som kan være av gjørende 

for rådets fremtidige status og effektivitet, blant annet i forhold til den periodiske 

evalueringen av statene og i forhold til beholde og videreutvikle spesialprose dyrene. 

Selv om Norge ikke er blant rådets nåværende medlemmer, kan Norge spille en viktig 

rolle ved å fremme synspunkter og løsninger blant medlemsstater som gjør rådet til 

et sterkt og slagkraftig menneskerettighetsorgan. 

Verden trenger det. Og FN trenger det for å styrke sin posisjon som en global 

pådriver for menneskerettighetene. 

- Det er neppe noen overdrivelse å si at 

verdens øyne - særlig øynene til de hvis 

menneskerettigheter er fratatt, truet eller 

innskrenket – er rettet mot dette kammer 

og dette Rådet, sa FNs generalsekretær 

ved åpningen av FNs menneskerettighetsråd 

mandag 19. juni. 

Foto: FN/ Jean Marc Ferre. 

Fakta 

FNs Menneskerettighetsråds 47 

plasser er fordelt slik: 

Afrika: 13 

Asia: 13 

Latin-Amerika og 

de karibiske statene: 8 

Øst-Europa: 6 

Vest-Europa og andre: 7 

Foto: FN/ Eskinder Debebe 

3

4 

Foto: Silja Nordahl 

Norges menneskerettighetsdialog med Kina: 

– Mye kan sies, bare man gjør det på 

den rette måten 

Av Lillian Hjorth 

I Aftenposten 26. mai ba Amnestys generalsekretær Petter Eide 

de andre organisasjonene i delegasjonen om å vurdere sin egen 

deltakelse. – Kinas beslutning rammer også de andre organisasjonene 

som bruker å inngå i den norske delegasjonen. De må 

være forsiktige. Deres integritet blir krenket (Petter Eide sitert 

i Aftenposten 30. mai 2006). På tross av Amnestys oppfordring 

bestemte Advokatforeningen, LO og Helsingforskomiteen seg 

for å delta. 

I begynnelsen av juni snudde kineserne og ga Amnesty likevel 

grønt lys for deltakelse. Selv om organisasjonen etter hvert 

fikk være med, satte saken søkelyset på enkelte dilemmaer ved 

menneskerettighetsdialogene. Når kineserne i første omgang 

ikke ville ha med Amnesty, betyr ikke dette at de ikke tar dialogarbeidet 

på alvor, men at andre motiver ligger bak? Jeg ønsket 

å utfordre generalsekretær Bjørn Engesland: Burde ikke 

Helsingforskomiteen ha vist solidaritet med Amnesty og trukket 

seg? 

– La det være helt klart. Vi ønsket å vise solidaritet med 

Amnesty og mener vi gjorde det. Vi har et godt forhold og 

samarbeider nært med organisasjonen. Det har vi gjort lenge. 

Vi reagerte derfor sterkt på at Kina ikke ga Amnesty anledning 

til å være med. Men vi er saklig sett uenig i at det å trekke seg 

var den beste måten å reagere på. Vi mener at dialogen bidrar 

til å fremme menneskerettigheter i Kina. 

– Det kinesiske regime er et totalitært regime som legger 

a vgjørende vekt på stabilitet, orden og kontroll. På denne bakgrunn 

ser vi at individets rettigheter blir satt til side. Situasjonen 

i Kina må derfor kritiseres og tas opp i ulike fora. Dette 

innebærer at norske myndigheter må reise multilateral kritikk i 

De siste årene har Norge hatt menneskerettighetsdialoger med land som 

Kina, Cuba, Indonesia og Vietnam. Målsettingen er å bidra til økt respekt 

for menneskerettighetene. Dialogene organiseres som rundebordskonferanser 

på politisk nivå med deltakelse av eksperter fra det sivile 

samfunn. Helsingforskomiteens generalsekretær Bjørn Engesland har i 

flere år deltatt i dialogen med Kina og Indonesia. Etter at kineserne i 

slutten av mai nektet Amnesty plass i den norske delegasjonen som skulle 

reise til Kina i midten av juni, ble dialogen gjenstand for drøftelser i 

mediene. Var ikke det kinesiske standpunktet et tegn på at landet ikke 

mener alvor, men at det ligger andre motiver bak menneskerettighetsdialogen? 

Norske myndigheter beklaget Kinas holdning, men bøyde seg 

likevel for kravet om å avlyse Amnestys deltakelse i den norske delegasjonen. 

FN-systemet, inkludert det nye rådet for menneskerettig heter. 

Vi må tørre å konfrontere kineserne med hva som er uakseptable 

brudd på menneskerettighetene. Men vi må også søke å 

påvirke gjennom samtale. Dialogen er den eneste direkte kanalen 

Norge har inn til kinesiske myndigheter der menneskerettigheter 

tas opp. Selv om det kanskje er vanskelig å se at møtene 

har hatt direkte konsekvenser for det generelle rettighetsvernet 

i Kina, mener jeg likevel det er positive effekter. 

I kjølevannet av dialogen drives det i dag for eksempel menneskerettighetsopplæring 

ved kinesiske universiteter i regi av 

Det norske senter for menneskerettigheter og opplæring av 

advokater i regi av Advokatforeningen. 

– Hvis vi ønsker resultater, må vi legge et grunnlag som kan få 

virke over tid, fortsetter han. – Dialogen med Kina startet i 

1997, men først for 2 år siden vi fikk muligheten til å besøke en 

lukket kvinneinstitusjon. Da vi så spurte om vi ikke neste gang 

kunne se på minoriteters situasjon, var de ikke negative. Så i år 

skal vi til Xinjiangprovinsen der uigurene er en utsatt minoritet. 

Dette viser at dialogen åpner noen dører vi ellers ikke hadde 

kommet til. Samtidig er jeg nøktern i forhold til hva vi kan 

oppnå. Det er ingen grunn til å tro at dialogen alene kan få til 

større endringer i det kinesiske samfunnet. Men på lang sikt, er 

vi én aktør blant mange som dytter i riktig retning. 

– Hvordan planlegges møtene, spør jeg, – har dere uavhengige 

organisasjoner innflytelse? 

– Det er først og fremst forhandlinger mellom de respektive 

utenriksdepartementene som danner utgangspunktet, men 

NGOene har anledning til å komme med innspill. Alle de 

norske delegatene har felles forberedende møter før vi drar.

Når det gjelder kineserne er det ingen organisasjonsrepresentanter 

med. Det eksisterer jo ikke uavhengige organisasjoner i 

Kina som kan operere fritt. Alle de kinesiske deltakere er 

statstjenestemenn. 

– Er det utfordrende å være NGO-representant i samtalene? Kan 

du være ærlig og snakke åpent? 

– Jeg opplever at vi snakker åpent med de kinesiske arbeidsgruppene. 

På den annen side er det klart det er problemstillinger 

vi ikke går inn i. Som for eksempel at Kina er en ettparti-stat. 

Hvis vi høylytt hadde kritisert ett-parti-systemet, 

ville dette kanskje være en spennende markering, men samtidig 

innebære kroken på døra for den arbeidsgruppen. Men vi tar 

opp tortur, dødsstraff og andre menneskerettslige problemer. 

Poenget er å finne en form som passer, basert på klokskap og 

vanlig høflighet. Mye kan sies, bare man gjør det på den rette 

måten. 

– I tillegg til å være med i Kina-dialogen deltar du på vegne av Helsingforskomiteen 

også i menneskerettighetsdialogen med Indonesia. 

Hvorfor er det blitt slik? Både Kina og Indonesia ligger utenfor komiteens 

geografiske arbeidsområde? 1 

– Komiteen fokuserer på norsk menneskerettighetspolitikk 

generelt og dialogene er en viktig del av norsk politikk ute, 

svarer Bjørn. – Samtidig styrkes komiteens øvrige arbeid. Vi får 

et bredere perspektiv og et bedre utgangspunkt for å se ting i 

sammenheng. 

– Menneskerettighetsdialogene har jo blitt kritisert for kun å være 

et alibi som egentlig baner vei for næringsliv og øko nomiske interesser, 

sier jeg videre. -– I forbindelse med diskusjonen om Kina-dialogen 

nylig, gikk Bergens Tidende så langt som til å spørre hvorvidt "orga- 

Siden 1997 har Norge hatt en 

formell menneskerettighetsdialog 

med Kina med årlige rundbordskonferanser 

på politisk nivå med 

ekspertdeltagelse. Bare Australia 

har en lignende ordning. Norge 

har tilsvarende dialog med Vietnam 

og Indonesia. 

Foruten UD, Justis- og Arbeids- 

og inkluderingsdepartementet 

deltar et stort antall institusjoner 

og organisasjoner: 

Høyesterett, Riksadvokaten, Sivilombudsmannen, 

Barneombudet, 

Kriminalomsorgen, Oslo fengsel, 

Senter for menneskerettigheter, 

Fafo, Helsingforskomiteen, LO, 

NHO, PRIO, Legeforeningen og 

Advokatforeningen 

Amnesty var lenge skeptisk til 

deltagelse, og kom først med i 

2004. 

nisasjonene gjør seg og sin integritet en bjørnetjeneste ved å opptre 

som nyttige idioter for norske eksportinteresser (BT 28 mai)?" 

– Generelt er det vanskelig å se at det er hold i denne kritikken. 

Hvert fall når det gjelder Indonesia. Norge har ikke mye 

næringslivsinteresser der. På den annen side, dersom den indonesiske 

dialogen avstedkommer muligheter for norsk næringsliv 

kan jeg ikke se noen ulemper med det. Med Kina er det nok 

flere motiver fra norsk side. Menneskerettighetene er bare ett 

blant mange motiver, ønsket om å posisjonere seg er et annet. 

Dialogen gir som sagt adgang til et politisk nivå man ellers ikke 

kommer i kontakt med. 

– Det jeg frykter mest med Kina-dialogen, understreker Bjørn, 

– er at den i noen grad blir en erstatning for multilateral kritikk 

i FN-fora. At Norge ikke kritiserer Kina internasjonalt slik man 

ellers ville gjort. At holdningen blir at "det er ikke så viktig å si 

ting multilateralt, for vi sier det jo bilateralt". Dette tror jeg 

også forklarer noe av den kinesiske motivasjonen for dialogene. 

Samtidig som Kina har opprettet dialoger med USA, EU, 

Canada og Norge, har vi sett at kritikken i FN-systemet har 

stilnet. 

– Dette er jo meget problematisk, innvender jeg. – Sier du at man 

på norsk side har gitt opp å arbeide for multilateral kritikk av 

Kina? 

– Ikke gitt opp, men man er blitt mer forsiktig. Imidlertid er det 

min oppfatning at det ikke trenger å være slik. Samtidig med de 

bilaterale dialogene, er det helt nødvendig å opprettholde en 

sterk internasjonal FN-kritikk, avslutter Bjørn Engesland. 

1) Som omfatter statene i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE), 

det vil si stater i Europa, Sentral-Asia og Nord-Amerika. 

Den himmelske fredsplass i Bejing. Foto: Bjørn Engesland. 

5

F.v. Ole. B. Lilleås, Knut Rognlien 

og Jan Borgen var tilstede 

under høringen av Norge i FN 

Foto: Dagbladet. 

6 

Kritikk av Norge i FN 

Regelmessig må Norge, som andre land, rapportere til FNs Menneskerettighetskomité 

om hvordan det står til med oppfyllelsen av våre internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. 

I desember i fjor sendte myndighetene inn tilstandsrapport om befolkningens 

sivile og politiske rettigheter. Også uavhengige organisasjoner kan informere FN og 

legge frem sin egen versjon av situasjonen, noe Helsingforskomiteen og Advokatforeningens 

menneskerettighetsutvalg valgte å gjøre i år. Representanter fra organisasjonene var 

også tilstede i New York i april da FN behandlet Norge. De observerte FNs spørsmålsrunde 

med den norske offisielle delegasjonen og fremmet innspill under et eget NGOmøte 

med komiteen. Blant sakene som ble tatt opp var norske myndigheters praksis om 

å se bort i fra anbefalinger til FNs høykommissær for flyktninger, samt forholdene for 

varetektsfanger. 

I april meldte Menneskerettighetskomiteen tilbake at de delte organisasjonenes kritikk av Norge på 

disse feltene. Helsingforskomiteen og Advokatforeningen regner det som en selvfølge at norske myndigheter 

nå tar kritikken fra FN til følge. 

Organisasjonene har flere ganger kritisert norske myndigheter for ikke konsekvent å følge anbefalinger 

fra FNs høykommissær for flyktninger når det gjelder beskyttelse av asylsøkere fra 

Tsjetsjenia, Kosovo, Somalia, Afghanistan og Irak. 

– Vi er glade for at FNs menneskerettighetskomité etter grundig overveielse deler vårt syn på 

menneskerettighetens betydning i spørsmålet om retur av asylsøkere til andre deler av 

opprinnelseslandet, sier Helsingforskomiteens rådgiver Ole B. Lilleås som var til stede i New 

York. 

– FN er bekymret fordi Norge i noen asylsaker praktiserer "internflukt-alternativet" selv om 

FNs høykommissær for flyktninger har sagt at plassering i en annen del av opprinnelseslandet 

ikke vil gi full beskyttelse av flyktningens menneskerettigheter. 

– FN-kritikken innebærer at Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda (UNE) må legge om 

sin praksis, og spesielt i forhold til flyktninger fra Tsjetsjenia, Kosovo, Somalia, Afghanistan og 

Irak. I et avslag fra oktober 2005 skriver UNE at de ikke vil følge Høykommissæren for flyktninger 

sine anbefalinger om å avstå fra å returnere etniske tsjetsjenere fra Tsjetsjenia til andre 

deler av Russland. I avslagsbrevet står det at situasjonen i Russland for øvrig for tsjetsjenere 

ikke tilsier at denne persongruppen på generelt grunnlag vil være i "nærliggende fare for å miste 

livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling" ved en retur til Russland." FNs 

Menneskerettighetskomité slår altså fast at disse har krav på full beskyttelse av sine menneskerettigheter. 

Det er feil å kreve at de skal bevise at de står i nærliggende fare for å miste livet 

eller bli utsatt for umenneskelig behandling, understreker Lilleås. 

Norge blir også kritisert av FN for lengden på varetektsfengsling, spesielt at det ikke er noen 

grense for hvor lenge man kan holdes isolert og ikke motta besøk. 

– Tilsvarende forhold er tidligere påpekt av Den europeiske torturovervåkingskomitè, og det er 

nå på tide at norske myndigheter gjør noe som monner for å bedre forholdene, sier advokat 

Knut Rognlien i Advokatforeningens Menneskerettsutvalg. FN kritiserer også forholdene i politiarrest, 

manglende beskyttelse av ofre for familievold og kvinnehandel, hyppige politi undersøkelse 

av personer på etnisk grunnlag og flere andre forhold. 

FNs Menneskerettighetskomité har til oppgave å overvåke alle staters oppfølging av sine menneskerettighetsforpliktelser. 

Norge er anerkjent som et land som har kommet langt på området, 

og er et land som uttrykker sterk forpliktelse til å følge opp komiteens anbefalinger. 

Link til konklusjonene fra FNs menneskerettighetskomité: 

http://www.ohchr.org/english/bodies/hrc/docs/AdvanceDocs/CCPR.C.NOR.CO.5.pdf

Unike bevis fra russisk torturkammer 

i Tsjetsjenia 

Av Silja Nordahl 

Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial avdekket og filmet bevis materiale 

i et hemmelig russisk fengsel og torturkammer i Tsjetsjenia - rett før det ble 

brent og revet i begynnelsen av juni. Da den russiske organisasjonen besøkte i 

Norge i midten av måneden fremla de materialet som viser de russiske overgrepene 

for norske politikere og media. 

Helsingforskomiteen hadde invitert Memorial og Det Russisk- 

Tsjetsjenske Venn skaps forbundet til Norge for å diskutere 

menneske rettighets situa sjonen i Russland med Stats ministerens 

kontor, S tortingets utenrikskomité, Utenriks departe mentet, 

Utlendings direkto ratet og Utlendingsnemda. Delega sjonen holdt 

også seminaret "Menneske rettig heter i dagens Russland – hva 

kan Norge gjøre?" på Menneske rettighets huset i Oslo. 

På seminaret viste Memorials direktør Oleg Orlov bildene fra 

det hemmelige fengslet i den tsjetsjenske hovedstaden Groznyj. 

I slutten av mai tok organisasjonen seg inn i en forlatt føderal 

politistasjon i byen og filmet fangeceller og inskripsjoner på 

veggene som viser at personer har sittet fanget under umenneskelige 

forhold og blitt utsatt for tortur. 

Den tidligere skolen for døve barn fungerte frem til mai i år 

som stasjon for ulike føderale politistyrker i republikkens 

hovedstad Groznyj, og vitner har siden 2000 hevdet å ha sett 

personer bli tatt med inn i bygningen for så å "forsvinne". Da 

de russiske styrkene skulle trekkes ut av Groznyj i mai 2006 ba 

Memorial lokale myndigheter om å etterforske påstandene om 

mishandling på stasjonen. Myndighetene etterkom ikke oppfordringen, 

så Memorial tok saken i egne hender og fotograferte 

og filmet de tomme lokalene 29-30. mai. De fant flere hittil 

ukjente fangeceller. På veggene oppdaget de inskripsjoner fra 

både fanger og fangevoktere, noen med navn og datoer så sent 

som 15. mai 2006. De fant også album med bilder av "personer 

Alavdi Sadykov, læreren som 

ble anholdt våren 2000 og 

som ble holdt innesperret i 

nesten 3 måneder. 

Foto Memorial/Said 

Tsazhaev. 

som representerer en spesiell 

interesse" for politistyrkene. 

Bygningen som huset det 

hemmelige russiske fengselet. 

Foto: Memorial. 

- Summen av våre funn tilsier at fengselet var ulovlig, sa Orlov på seminaret 

i Oslo. – Inskripsjonene på veggene viser at fangene ble holdt 

mye lenger enn de maksimum ti dagene i varetekt som loven tillater. 

Dessuten levde de under forhold som nærmest kan kalles tortur. 

I tillegg til fotografisk dokumentasjon intervjuet Memorial læreren 

Alavdi Sadykov, som satt fengslet i tre måneder i 2000. Han 

er den eneste som har turt å stå frem med sin historie, og i intervjuet 

avslører han grove tilfeller av mishandling og tortur. 

Da Memorial publiserte sine funn fattet myndighetene interesse 

for saken og inspiserte stedet, men natt til 31. mai lastet ukjente 

personer bildekk inn i lokalene, tente på og sotet til veggene 

slik at inskripsjonene ble uleselige. Noen dager senere ble hele 

bygningen revet. Den desperate dekkoperasjonen kom heldigvis 

i seneste laget, og Memorials fullstendige rapport med bilder og 

film er tilgjengelig på Internett. 

- Det har lenge vært velkjent at det finnes en rekke uoffisielle fengsler 

i Tsjetsjenia. Det interessante er at dette er første gang vi har 

fysiske bevis på deres eksistens, kommenterte Aage Borchgrevink 

i Den norske Helsingforskomité. 

Les dokumentene og se filmen på: www.memo.ru og 

www.nhc.no 

Da Memorial fotograferte 

de tomme lokalene 29-30. 

mai fant de flere hittil 

ukjente fangeceller. På 

veggene oppdaget de 

inskripsjoner fra både 

fanger og fangevoktere, 

noen med navn og datoer 

så sent som 15. mai 2006. 

Foto: Memorial/Said 

Tsazhaev. 

7

Klar tale fra en gammel russisk 

menneske rettighets forkjemper 

De historiske fotografiene er tatt av 

Memorial: Organisasjonen ble stiftet 

på slutten av 1980-tallet for å hedre 

minnet til ofre for politisk undertrykkelse 

i Sovjetunionen. 

På slutten av 1960-tallet begynte mennesker offentlig 

å vise sin opposisjon mot sovjetiske regimet. 

8 

Foto: Inna Sangadzhieva 

Av Lillian Hjorth og Inna Sangadzhieva (tolk) 

Da Sergei Kovalev (76) i sommer observerte Europarådets høring om 

Russland i Strasbourg, ble han forbannet. Da rådets medlemmer 

behandlet de russiske overgrepene i Tsjetsjenia, spurte han dem om 

hva de skulle gjøre med situasjonen. Da de svarte på byråkratvis at det 

var lite de kunne gjøre, reiste Kovalev seg opp og ropte: Hvorfor sitter 

dere her hvis dere ikke kan gjøre noe? Hvis dere eier skam i livet så ta 

deres hatter å gå! 

Sergei Kovalev: Utdannet biolog. Kjent dissident og politisk fange i det tidligere Sovjetunionen. 

Grunnlegger av og aktiv i flere menneskerettighetsorganisasjoner. Kovalev blir ofte kalt 

"Russlands samvittighet" og har mottatt en rekke priser for sitt arbeid. Han har vært nominert 

til Nobels Fredspris. I dag er Kovalev styreleder i Memorial Moskva. 

Hvilket spørsmål starter man med når man skal intervjue en av de virkelige innflytelsesrike 

menneskerettighetsaktivistene i det historiske Sovjetunionen og dagens 

Russland? En som ble født i mellomkrigstiden, som vokste opp under Stalins redselsregime, 

erfarte diktaturets jernhånd og som satt fengslet i GULAG? 1 Som ble parlamentariker 

etter det første demokratiske valg i det nye Russland, og ombudsmann 

for menneskerettigheter under president Boris Jeltsin, men som gikk av i protest 

mot de russiske overgrepene i Tsjetsjenia? 

Det er tidlig morgen da vi møtes til vår samtale. Dagen før har Kovalev og resten av 

delegasjonen fra Russland hatt møter med Stortingets utenrikskomité og statsministerens 

kontor. Menneskerettighetsorganisasjonen Memorial, der han er styreleder, 

har lagt frem bevis på et ulovlig fengsel i Tsjetsjenia, drevet av russiske føderale styrker, 

en sak som også når de norske avisenes nyhetssider. Det snakkes om at han er 

usedvanlig klar i sin tale. 

Sjelden får jeg en slik anledning. Jeg må benytte meg av Kovalevs særlige muligheter 

for historisk utsyn og perspektiv. Hva preget han, hva var det som gjorde at han tok 

det valget som mange andre ikke tok? 

– Sergei Kovalev. Hvordan hadde det seg at du ble menneske rettighetsaktivist? 

Kovalev tenker en god stund før han svarer. – Det var ikke så mange som ble menneskerettighetsaktivister 

i Sovjetunionen selv om en hel del, særlig innenfor det utdannede 

samfunn, følte at alt gikk den gale veien. Jeg vil derfor si at det fantes en 

ubevisst indre opposisjon i samfunnet, men at de som hadde en bevisst holdning til sin 

protest var ganske få. 

Ofte sier man om Sovjetunionens dissidentbevegelse at det var en politisk opposisjon. 

Jeg er uenig i ordbruken. Det var ikke en politisk opposisjon. Det mest passende 

ordet for å definere bevegelsen er moralsk upasselighet. Det var en moralsk protest. 

Regimet og folket var fremmede for hverandre, de passet ikke sammen. 

Jeg er usikker på når jeg ble bevisst over min egen protest. Men jeg kan gi deg tidspunktet 

da jeg først uttrykte min mening offentlig. Det var i januar-februar 1966 i 

forbindelse med dommene mot Sinyavsky og Daniel. 2 Det var første gang jeg skrev 

en offentlig protest. Denne saken reiste en bølge av protester, rundt 800 til sammen 

og forskjellige grupper viste initiativ.

I Sovjetunionens mange GULAG-leire, 

ble mennesker grovt utnyttet som 

arbeidskraft. Millioner arbeidet seg til 

døde eller ble regelrett drept. 

Mange i Vesten forsto ikke Sovjetmaktens egentlige natur. 

Myndighetene kalte alt politikk og ga politisk mening til alt, 

også våre private liv. De bestemte hva som var god litteratur 

og hva vi som gode sovjetborgere burde lese. Jeg husker i 1946 

da Zhdanov, 3 en av partiets viktigste ideologer, kom med uttalelser 

mot enkelte poeter og forfattere om at verkene deres 

hadde dårlig innvirkning på samfunnet og at de ikke passet inn i 

den progressive sovjetiske litteraturen. De ble anklaget for å 

påvirke samfunnet med vestlig smak og oppfatning. Mange 

komponister, som for eksempel Dmitrij Sjostakovitsj, ble også 

erklært som "giftig" for samfunnet. Plutselig, så å si over natten, 

ble verken han eller andre komponister fremført mer. 

I 1948 blandet partiet seg også inn i vitenskapen. Et illustrerende 

eksempel var at de dyktige vitenskapsmennene som 

hadde ført russisk genetisk forskning til å bli verdens fremste, 

ble fjernet fra sitt arbeid. De måtte unnskylde seg offentlig, 

innrømme å ha gått "feil vei" og ha blitt påvirket av borgerskapets 

ideologi. Mange måtte bytte yrke. Enkelte ble arrestert 

og døde av sult. En rekke artikler ble publisert mot genetikerne 

for å sverte dem. 

Kovalev rister på hodet og smiler litt. Det er tydelig at han 

husker noe spesielt. Han forklarer. – Jeg kan illustrere trakasseringen 

med en spesiell historie. For genetisk forskning er det 

en liten flue som har stor betydning og som blir brukt til 

eksperimenter. Avisen Pravda publiserte en artikkel om forskerne. 

Overskriften var "De som elsker fluer og hater mennesker". 

Skjønner du? Sovjetisk makt gjorde politikk av alt. De 

presset ut den uavhengige tanke i litteratur, kunst og vitenskap. 

Det ble også gjort forsøk på å ødelegge fysikken ved å erklære 

Einstein som en aktivist for borgerskapet og motsi hans 

berømte relativitetsteori. Men fysikken ble reddet av atombomben. 

De som skulle lage denne var avhengig av relativitetsteorien 

og kvanteteorien. Stalin forsto at mennesker som tilpasser 

seg marxismen ikke kan lage atombombe. Derfor ble 

kritikken av fysikken stoppet. 

Protestene mot domstolsavgjørelsene ble sett på som politisk 

ulydighet. Hvorfor? Fordi forfatterne hadde politiske anklager 

mot seg. De ble anklaget for å ville nedverdige det politiske 

systemet. Det innebar at de reaksjonene vi fremførte mot 

dommene også ble oppfattet som politiske. Vi mente ikke at vi 

drev politikk, men det mente makthaverne. 

Det var også andre typer offentlig aktivitet. Unge poeter som 

skrev dikt og leste forbudt poesi på offentlige steder og malere 

som ikke fulgte den rette linjen innen kunsten. Driften mot 

uavhengighet mot slutten av 1950-tallet og på begynnelsen av 

1960-talet viste seg på forskjellige måter. En del unge mennesker 

ønsket å lytte til moderne musikk, danse nymotens dans og 

gå i moderne klær som trange bukser med sleng. Dette var 

absolutt ingen protest, men det sovjetiske maktapparatet 

begynte å forfølge disse unge. De ble kalt for "stilyagi" (de som 

lager stilen) og det ble publisert artikler om at de var negativt 

påvirket av borgerskapet og Vesten. Alt mulig ble gjort mot 

disse. Komsomolbrigaden marsjerte i gatene og truet med å 

skjære av dem buksene. Jenter med moderne frisyrer ble 

tvangsklippet. Dette var ikke en politisk protest, understreker 

Kovalev. – Men ved maktens forsøk på å begrense de uavhengige 

ytringene, ga makten selv aktivitetene politisk mening! 

Det må være at jeg har hatt noe genetisk i meg som gjorde at 

jeg gjorde motstand. I min skoletid er det en historie som jeg 

nå kan le av, men som faktisk kunne ha endt tragisk. Vi hadde et 

fag som het Sovjetunionens konstitusjon. Jeg gikk i syvende 

klasse og var 14 -15 år. Faget var nyttig i seg selv. Barn og unge 

i en viss alder bør vite om hvilke prinsipper staten bygger på. Vi 

hadde om Stalins konstitusjon fra 1936. Jeg var den beste 

eleven på skolen og hadde gode karakterer. I en time ba lærerinnen 

meg svare på et spørsmål vedrørende konstitusjonens 

artikkel 125. Dette var en artikkel som hadde forbauset vestlige 

statsvitere og analytikere fordi den inneholder normer 

som omhandler menneskers rettigheter. Alt var godt skrevet: 

En sovjetisk borger har rett til ytringsfrihet, demonstrasjonsfrihet 

og så videre, alle frihetsrettigheter var med. Artikkelen 

begynte med følgende setning. "I arbeidernes interesser, 

borgerne av Sovjetunionen, har borgerne rett til…", og så ble 

alle rettighetene ramset opp. Men etter artikkelens første ledd, 

kom ledd to. Der sto det at rettighetene skal bli garantert av 

den offentlige eiendom til partiet, fotografier, bygninger og så 

videre. Slik jeg tolket det var første ledd betinget av det andre, 

og faktisk av de offentlige myndigheter. Jeg forsto det likevel 

ikke helt og vi ble aldri forklart det i undervisningen. 

Jeg fortalte lærerinnen om artikkel 125 og hun spurte meg 

videre: Hvordan forstår du dette? Jeg svarte. "I vårt land 

Sovjetunionen, skal alt gjøres for menneskets gode, for arbeiderens 

gode, slik at staten ikke skal gå mot borgerens interesser. 

For at dette ikke skal skje har arbeiderens deres egen frie 

mening. Man kan snakke åpent, demonstrere, skrive i avisen." 

Lærerinnen sa at svaret mitt ikke var riktig: Arbeidere har bare 

rett til å gå i demonstrasjon hvis dette er for arbeidernes skyld. 

Jeg svarte at – nei, jeg er ikke enig i dette: Hvem skal definere 

hva som er arbeidernes interesser om det ikke skal være 

arbeiderne selv? Hun repliserte: Det finnes jo mennesker som 

9

10 

Sovjetiske 

ungdom 

paraderer 

på den 

røde plass 

i Moskva. 

virkelig vet hva interessene til arbeiderne er: Vårt parti. Jeg 

opponerte og sa: – Men de kan ta feil og vi må jo gi arbeiderne 

sikkerhet mot at de ikke blir ført bak lyset! 

Vi diskuterte hele timen og alle synes det var veldig interessant. 

All sympatien lå på min side. Både jeg og lærerinnen prøvde å 

sette punktum for diskusjonen, men det var ikke lett. Til slutt 

sa hun "Sett deg ned" og jeg fikk 2, den dårligste karakteren. 

Hver uke etterpå stilte hun meg det samme spørsmålet og 

alltid svarte jeg det samme. Hver gang avsluttet hun med å si: 

Sett deg ned! og gi meg 2. 

Jeg forsto ikke da hvor skandaløs denne historien egentlig var. 

Det var krig og i løpet av de neste 20 årene skulle denne 

diskusjonen nesten bokstavelig talt gjentas i alle de politiske 

prosessene. Historien kunne blitt farlig for meg og familien 

dersom den hadde blitt kjent for myndighetene, og skolen 

kunne også fått represalier. Men skolens direktør var ikke dum, 

og var egentlig en god mann. Etter en stund ble jeg innkalt til 

hans kontor. Jeg var nervøs og fortalte alt. Til slutt svarte han: 

"En gang skal du forstå at de voksne også har vanskeligheter og 

at de vanskelighetene ikke kan sammenlignes med disse vanskelighetene 

du har nå. (…) Tolkning av artikkelen skal gjøres 

av professorer, det er deres sak. Så lærerinnen har gjort feil. 

Hun burde ikke stilt deg spørsmålet om hvordan du skal forstå 

artikkelen. Hun skulle spurt deg hva står i artikkelen. Jeg skal be 

henne om å eksaminere deg om igjen og da skal hun ikke 

spørre om hva du synes. Hvis du kan leksen din, skal du få den 

karakteren du fortjener." Da jeg så ble hørt neste gang sa lærerinnen: 

"Når du vil er du flink". Jeg fikk 5 – den beste karakteren. 

Jeg vil ikke si at dette var opposisjonell aktivitet, men historien 

er typisk for hvordan jeg var som ung. Etter skolen skulle jeg 

studere videre. Jeg var interessert i rettigheter, historie og jus 

og kunne tenke meg å bli jurist eller historiker. Men da jeg kom 

i 9 -10 klasse forsto jeg at disse yrkene ikke passet, fordi det 

ville innebære at jeg måtte "prostituere" meg. Dermed ble det 

vitenskap for meg. 

Igjen kommer Kovalev tilbake til hans egen og andre menneskers 

reaksjon i forhold til regimet. – Det finnes et veldig 

klart svar på hvorfor folk reagerte. Det var en følelse av skam. 

Det var skam og ikke protest. Jeg, som andre, så at mennesker 

ikke ble dømt etter lovene. "De ble arrestert fordi de tenker 

slik jeg tenker", resonnerte jeg. "De har vært modige og omgjort 

sine tanker til ord. Det har ikke jeg gjort. Og så skal de 

sitte i fengsel og jeg skal ikke si noe? Det er en skam." Dissidentbevegelsen 

var ikke politikk. Opposisjonen var basert på 

en moralsk protest som ville ha politiske forandringer. De 

Høytidelig minneseremoni 

for 

hedring av ofrene 

for GULAG. 

tenkte ikke på makt der og da. Noen få mente at det de gjorde 

var politikk, men de var unntakene. 

Kovalev engasjerte seg i menneskerettighetsarbeid på slutten 

av 1960-tallet og ble en av initiativtakerne til den første 

sovjetiske menneskerettighetsgruppe "The Initiativ Group for 

the Defence of Human Rights" i 1969. I 1974 ble han arrestert 

og dømt for sin aktivisme og sendt til GULAG. Han ble også 

senere sendt i eksil fordi han hadde offentliggjort sakene til 

flere menneskerettighetsfanger. Kovalev var en av grunnleggerne 

av Amnesty International i Moskva og ble selv en av 

organisasjonens samvittighetsfanger da han satt internert. 

Under Gorbatsjovs perestroikapolitikk returnerte Kovalev til 

Moskva og fortsatte sitt arbeid. Han ble en av grunnleggerne av 

organisasjonen Memorial som ble opprettet for å minnes og 

rehabilitere ofre for politisk undertrykkelse i Sovjetunionen. 

Under president Boris Jeltsin ble Kovalev innvalgt til Dumaen, 

det russiske parlamentet. 

– I 1991-92 satt jeg i den russiske Duma. Jeg var leder av 

komiteen for menneskerettigheter. Like lite som jeg så på meg 

selv som politiker da jeg var aktiv i dissidentbevegelsen, oppfattet 

jeg meg som politiker da. Min sak er ikke politikk! Jeg 

beskjeftiger meg med retten. Retten er det som er utenfor og over 

politikken. Politikken skal lyde retten, ikke omvendt. Jeg tenker 

også slik i dag. Retten må bestemme politikkens grenser, og 

sentrum av det rettslige systemet er menneskerettighetene, 

individets rettigheter. 

På den måten bør hovedoppgaven til menneskerettighetsaktivister 

være å formulere krav til statens makthavere slik at 

de skal lyde det politiske systemet som er begrenset av retten. 

Dette er hovedtenkningen i menneskerettighetsbevegelsen. 

Det finnes selvfølgelig aktivister som fokuserer annerledes. De 

som arbeider med konkrete saker, for eksempel dersom noen 

trenger beskyttelse. Men ingen menneskerettighetsorganisasjon 

kan klare å arbeide med så mange mennesker at det virkelig 

monner. Derfor må organisasjonene utelukkende velge ut 

de saker som de kan bruke som eksempler. Det kan kanskje 

høres litt ufint ut, men jeg påstår at det å arbeide bredt er 

andres oppgave. 

Kovalev snakker med begeistring om retten i forhold til politikken. 

– Jeg synes jeg aner en optimisme hos deg, kommenterer 

jeg. – Mener du at utviklingen går fremover? At ideenes kraft er 

sterkere og vil vinne over den realpolitiske maktpolitikken? 

– Ja. For noen år siden publiserte jeg en artikkelsamling der én 

felles idé var uttrykt i tittelen: Det pragmatiske i den politiske 

idealismen.

Andrej Sakharov – 

en kjent fysiker 

og dissident i 

Sovjetunionen. 

– Mange menneskerettighetsaktivister, forskere og analytikere 

mener at Russland under den nåværende ledelse har blitt mer 

og mer autoritært, sier jeg videre. – Den siste negative hendelse 

er den nylig adopterte NGO-loven, som synes å redusere 

de uavhengige organisasjoners innflytelse. Hva tror du om utviklingen 

fremover? 

– Det er ikke første gang jeg får dette spørsmålet og som alltid 

svarer jeg på denne måten: Jeg er dypt pessimistisk når det 

gjelder den nære russiske fremtid. Men jeg er ganske klar optimist 

– sikker, men tilbakeholden – når det gjelder vår fremtid. 

Jeg tror at om 10 år kan vi se spiren til det som er grunnlaget 

for min optimisme i dag. Men jeg merker, ler han, – at det er en 

tendens til at perioden frem til min optimisme blir fjernere 

hele tiden. 

Jeg tenker veldig enkelt: hvor skal Russland gå? Skal vi gå i krig 

med hele verden? De nye makthaverne fra KGB kommer til å 

tøye grensene mer og mer. Det er den sanne natur til ethvert 

ustabilt regime. Kovalev illustrerer med et bilde. – Det finnes 

dyktige kriminelle som har suksess og kommer til gode penger. 

Kunsten er imidlertid å stoppe mens leken er god. Dersom de 

fortsetter den kriminelle løpebane, blir det til slutt forbrytel- 

NGO-konferanser i forbindelse 

med G8-møtet i Moskva juli 2006 

To representanter fra Helsingforskomiteen skal delta på to 

konferanser for ikke-statlige organisasjoner i Moskva i juli. 

I forbindelse med G8 møtet i St. Petersburg i midten av juli i år, der statsledere fra USA, 

Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia, Japan, Canada og Russland skal møtes for å 

diskutere internasjonal handel og økonomi, skal det organiseres en konferanse for 

russiske og internasjonale NGOer 3-4 juli. Formålet er å forberede innspill til G8 statslederne 

på en rekke felter, blant annet internasjonal terrorisme, menneskerettigheter, 

internasjonal energisikkerhet, handel og økologi. Helsingforskomiteen skal delta i arbeidsgruppen 

for menneskerettigheter. 

Komiteens representanter skal også delta på en egen konferanse som uavhengige 

russiske NGOer organiserer 5 juli. Mens Russland er vertskap for G8 mener organisasjonene 

at det er viktig å fokusere på den særlige problematiske situasjonen for demokrati 

og menneskerettigheter som eksisterer i landet akkurat nå. 

Foto: Inna Sangadzhieva 

sene som styrer dem og ikke omvendt. På samme måte er det 

med Russland. Helt fra 1917 har det vært mafiagrupper som 

har styrt. De har også brukt mafiaens psykologi, noe som er 

svært forvirrende for folk flest. Ta for eksempel Zjirinovskij, 4 

som er et typisk eksempel på en russisk leder. Han er ikke 

dum, bare kynisk. Han spytter på intelligentsiaen. 

Men enhver tålmodighet har sin grense. Hvis våre russiske 

myndigheter begynner å gå over grenser for den siviliserte 

verden, blir det uholdbart. Ikke bare for Russland. Også for 

Vesten, også for dere. 

1) GULAG: samlebetegnelse for ulike interneringsleire i Sovjetunionen: arbeidsleire, 

straffeleire, leire for kriminelle og politiske opposisjonelle, kvinneleire, barneleire og 

transittleire. GULAG brukes også som en bredere betegnelse for det sovjetiske repressive 

tvangsregime som sådan. 

2) Saken mot Andrei Sinyavsky og Yuli Daniel omtales ofte som starten på den moderne 

dissidentbevegelse i Sovjetunionen. Forfatterne Sinyavsky og Daniel skrev kritiske og 

satiriske stykker om det kommunistiske regimet. Begge ble arrestert og dømt (i 1966) 

til henholdsvis syv og fem års internering i arbeidsleir eller fengsel for "anti-sovjetisk 

aktivitet". (kilde: Wikipedia.org) 

3) Andrei Zhdanov, sovjetisk politiker med stor innflytelse over sovjetisk kunst og 

kultur. Helt frem mot slutten av 1950-tallet ble denne kulturelle retningen definert som 

Zhdanovisme. (Kilde: Wikipedia.org) 

4) Vladimir Zjirinovskij er leder av det høyrepopulistiske liberaldemokratiske partiet i 

Russland og en meget kontroversiell politiker. 

11

12 

Hviterussland er landet der du kan bli fengslet for å gå i olaklær. Fra den dagen demonstranten Mikita Sasim 

løftet opp jakken i trass mot politiet som tvang ham til å ta ned flagget sitt, har denimstoffet representert 

demokratibevegelsen. Olabuksa kommer fra Vesten og har de siste månedene fått slik symbolsk sprengkraft 

i det sovjetliknende diktaturet at en mann nylig måtte sitte inne i syv dager for å ha gått "uanstendig 

kledt". 

Hva gjør en president som skjelver ved synet av folkets klær? Han sørger for å gi folket større frykt enn han 

har selv. Denimdemonstranten ble banket opp så hardt at han lå på sykehuset i en uke. Så ble han dømt til 

tre måneders fengsel. Men hvor lenge kan en slik president sitte? Toppen to år til, mener Hviterusslands 

opposisjonsleder Aleksandr Milinkevitsj. 

Optimisme i totalitære Hviterussland: 

Denimrevolusjon innen rekkevidde? 

Av Silja Nordahl 

Milinkevitsj besøker Norge 19-22. april full av glød over hva 

demokratibevegelsen så langt har fått til. Sammen med tre 

nære kolleger møter han statsminister, utenriksminister, utviklingsminister 

og Stortingets utenrikskomité for å søke moralsk 

og økonomisk støtte til demokratiarbeidet i Hviterussland. 

For et vestlig publikum er det likevel vanskelig å fatte at hendelsene 

rundt presidentvalget 19. mars kan fylle opposisjonen 

med så stor optimisme. Milinkevitsj fikk bare 6% av stemmene i 

valget der diktator Aleksander Lukasjenko talte opp 83% til seg 

selv. Under de påfølgende demonstrasjonene ble hundrevis av 

mennesker fengslet – noen bare for å ha brakt mat og te til 

aktivistene som campet på Oktoberplassen i Minsk. Til slutt ble 

teltleiren oppløst med makt uten at demokratiforkjemperne 

kom i nærheten av noe som lignet Oransjerevolusjonen i 

Ukraina i 2004 og Roserevolusjonen i Georgia i 2003. Hvordan 

kan de kalle det en suksess? 

– Det er ikke rettferdig å sammenlikne Hviterussland med 

Ukraina, svarer Milinkevitsj sine utålmodige kritikere i vest. 

– Noen spør "I Ukraina gikk de ut, satte opp telt og vant. Hvorfor 

klarte ikke dere det?" Men der fantes det tross alt et demokrati, 

selv om det ikke var veldig godt utviklet. Ukraina hadde 

for det første noen opposisjonspolitikere i parlamentet; i 

Hviterussland har vi ikke en eneste én. For det andre hadde de 

en uavhengig tv-kanal; det har ikke vi hatt på ti år. For det tredje 

hadde de lokalt selvstyre med valgt ordfører, mens våre er utnevnt 

ovenfra. For det fjerde skiftet det ukrainske politiet side 

og beskyttet demonstrantene. Det var en helt annerledes 

situasjon. 

– I Hviterussland skjedde ikke en oransje eller rosa revolusjon, 

men en "åndens" revolusjon, forklarer Milinkevitsj’ kone Inna 

Kulej. Hun leder en organisasjon som støtter ofre for myndighetenes 

represalier. – Det viktigste som skjedde var at de som 

gikk ut klarte å vinne over seg selv og det dyret som Lukasjenko 

har oppfostret i dem, det som tenker: Dere har det rent, dere 

ar det fint, dere har mat, hva mer trenger dere? De minnet seg 

selv om at de er mennesker med en egen verdighet, som kan 

stå opp for sine valg. Myndighetene kunne ikke tilgi dem det. 

Andrej Sannikov, tidligere viseutenriksminister og nå leder for 

organisasjonen Charter’97 supplerer: – Denne unødvendige 

bruken av vold viser for det første panikk, at myndighetene er i 

ferd med å miste kontroll, og for det andre at det er det eneste 

virkemiddel de har igjen. De har ingen andre legitime moralske, 

økonomiske, eller politiske metoder. Det eneste de kan gjøre 

er å skremme dem som tenker annerledes. 

Lukasjenko går langt for å hindre en utvikling tilsvarende 

Georgia og Ukraina. I løpet av første kvartal i 2006 satt om lag 

12 000 personer innesperret på anklager om grovt snakk, 

motstand mot politiet, politisk grafitti eller anti-statlige slagord. 

Mer enn 150 uavhengige organisasjoner har blitt stengt de siste 

tre årene, og fra og med 2006 kan arbeid i en uregistrert menneskerettighetsorganisasjon 

straffes med fengsel i inntil 2 år. 

De fleste uavhengige aviser har fått stukket kjepper i hjulene 

på en eller annen måte, og ungdom som engasjerer seg i politikk 

risikerer å miste studieplassene sine. Noen må også tåle 

lengre fengselsstraffer eller vold og trakassering fra politiet. 

Likevel er altså opposisjonslederne optimistiske. – Jeg er overbevist 

om at historiens hjul går i ugjenkallelig retning, sier 

Aleksandr Milinkevitsj. Han forsikrer at sivilsamfunnet tross all 

Aleksandr Milinkevitsj hylles som opposisjonens samlende presidentkandidat 

på et valgmøte i forkant av valget i Hviterussland 19 mars. 

Foto: Bjørn Engesland.

Folket viste sin støtte til 

opposisjonens presidentkandidat 

Milinkevitsj under 

demonstrasjonene etter 

presidentvalget. 

Foto: Bjørn Engesland. 

forfølgelse har kommet styrket ut av valgbegivenhetene. – Nå 

etterpå er det en god stemning i landet. Hundre-tusenvis har 

begynt å tro at regimet ikke har lenge igjen. Jeg får ofte spørsmål 

om når det vil kollapse. Jeg tror ikke diktaturet står i fem 

år. Jeg tror vi vinner frem om ett til to år, sier Milinkevitsj. 

Journalistene som har møtt opp på pressekonferanse er ikke 

like lette å overbevise. Én viser (litt skeptisk) til at Russland 

fremdeles sliter med demokratiet, femten år etter Sovjetunionens 

fall. Vil det ikke bli vanskelig også i Hviterussland? 

– Det blir ikke demokrati over natten. Det jeg mener er at vi 

er i gang med prosessen, men jeg er klar over at det er komplisert. 

Vi har hovedsakelig to problemer på veien til seier. For 

det første må vi vinne over den totale frykt skapt av myndighetene. 

For det andre hersker det apati, og der har opposisjonen 

også en del av skylden. I mange år klarte vi ikke å vise at 

det finnes en alternativ styrke. Men det siste året har opposisjonen 

klart å forene seg. 

Aleksandr Milinkevitsj er i utgangspunktet selv ingen politiker. 

Han har i mange år ledet menneskerettighetsorganisasjonen 

Ratusha, men ble på en kongress i oktober 2005 valgt til 

opposisjonskoalisjonens samlende leder. 

– Derfor har han et høyt nivå av demokratisk kredibilitet, understreker 

kollega Sannikov. – Han er nemlig ikke utnevnt til 

leder, men ble valgt i hard konkurranse og med representanter 

fra alle regioner tilstede. 

Og den demokratiske koalisjonen er bred. Den består av 

10 partier og flere hundre organisasjoner, inkludert sosialister, 

kommunister, sosialdemokrater, konservative, kvinnegrupper 

og miljøgrupper. 

– En veldig vanlig reaksjon fra folk i Vesten er: "Hvordan i all 

verden kan dere enes om et felles program?" Men det er jo 

såre enkelt: vi vil ha demokrati! Og vi står sammen til vi får det. 

Deretter vil koalisjonen løse seg opp og partiene vil igjen 

konkurrere seg imellom. Men for tiden står vi samlet, sier 

Milinkevitsj. 

Den samlede koalisjonen klarte å skape forventning om forandring. 

De fikk ikke tilgang til å spre informasjon gjennom tv 

og radio, men samlet likevel tusenvis av mennesker til gateprotester 

etter valget. 

– Vi bestemte oss for en enkel strategi. Vi hadde totalt ti tusen 

aktivister som vi brukte i en dør-til-dør kampanje, en veldig 

effektiv metode der vi møtte menneskene ansikt til ansikt. Vi 

reiste ut i regionene i et helt år og klarte å viderebringe håp 

om at 1) vi er mange 2) vi ikke trenger å være redde og 

3) ingen andre enn vi selv kan løste Hviterusslands problem. 

På Milinkevitsj reiser i vestlige land får han av og til spørsmål 

om hvorfor demonstrantene ikke bare stormet palasset? 

– Av to grunner: for det første hadde vi ikke femti prosent av 

stemmene, men tretti. Vi hadde ikke flertallets støtte, og selv 

om Lukasjenko heller ikke hadde det, hadde vi ikke legitimitet 

til å storme parlamentet. For det andre hadde vi forpliktet oss 

på fredelige demonstrasjoner for å bekjempe folks frykt. 

Dersom vi hadde stormet palasset hadde polititet grepet inn 

og det hadde blitt mye blod. 

Koalisjonen står fortsatt sammen og utarbeider nå en konkret 

plan for halvannet år frem i tid. Målet er fortsatt å avsette regimet, 

men først konsentrerer de seg om å bli større. I løpet av 

valgbegivenhetene har de fått bred interesse fra organisasjoner, 

internettfellesskap og ungdomsinitiativer utenfor som ikke vil 

inn i de eksisterende partiene, men som gjerne vil kjempe for 

frihet sammen med dem. 

– Vi må åpne koalisjonen og utvide den til en bevegelse der alle 

disse nye tiltakene kan ta del, sier lederen. Målet er å koordinere 

alle initiativene og bli flere. Vi må igjen nå frem til folk, få 

dem ut i gatene. Men massedemonstrasjonene har betydning 

kun dersom den ene aksjonen samler flere enn den forrige, og 

derfor trenger vi folk som kan gå fra dør til dør og mobilisere. 

Det er viktig å holde aktivitetene oppe og spre informasjonen 

bredt gjennom flygeblader, aviser og internett. 

13

14 

På møte med statsminister Stoltenberg ble Milinkievitsj 

lovet fortsatt støtte i kampen for demokrati i Hviterussland. 

Foto: Silja Nordahl 

Fakta om 

Hviterussland 

Innbyggere: 9,5 millioner 

Hovedstad: Minsk 

Statsleder: Aleksandr Lukasjenko 

Styresett: Diktatur 

Hviterussland ble uavhengig i 1991 etter 

Sovjetunionens fall. Lukasjenko kom til 

makten i 1994 ved et demokratisk valg. 

Allerede to år senere gav en tvilsom folkeavstemning 

presidenten utvidet makt på 

bekostning av parlamentet, og forlenget hans 

periode med to år. I 2001 vant Lukasjenko 

lederskapet for fem nye år i et presidentvalg 

som vestlige observatører fordømte som 

udemokratisk. Siden 1999 har flere ledende 

opposisjonspolitikere ‘forsvunnet’ eller blitt 

sendt i fengsel eller arbeidsleir. En journalist 

som arbeidet med en serie samfunnskritiske 

artikler ble myrdet i sitt hjem i 2004. En 

ny folke avstemning i oktober 2004 fjernet 

grensen på to perioder i presidentstolen, 

og gav Lukasjenko en teoretisk mulighet til 

å sitte på livsstid. Igjen kom rapporter om 

utstrakt valgfusk fra vestlige observa tører. 

Ved parlamentsvalget samme høst fikk 

opposisjonspartiene ikke eneste sete. Den 

ledende opposisjonspolitikeren Anatoly 

Liabedska ble arrestert og banket opp etter 

valget. I oktober 2005 samlet opposisjonen 

krefter og valgte Helsingforskomiteens 

mangeårige samarbeidspartner Aleksandr 

Milinkevitsj til sin kandidat ved presidentvalget. 

Han fikk 6% av stemmene ved valget 

19. mars 2006, mens Lukasjenko fikk 83%. 

Valg resultatet førte til masseprotester i 

gatene i Minsk, som etter en uke ble voldelig 

oppløst av politiet. 27. april ble Milinkevitsj 

dømt til 15 dagers fengsel. 

Helsingforskomiteen vil fortsatt støtte det 

sivile samfunn i Hviterussland 

I den nåværende situasjonen er det meget viktig å støtte det sivile 

samfunn i Hviterussland. Selv om opposisjonsbevegelsen har klart å 

samle seg og til en viss grad også kan sies å ha hatt suksess, er det 

ikke gitt at enheten vil vare i uoverskuelig fremtid. Aktivistene, særlig 

de unge, har et stort engasjement og er utålmodige etter å oppnå 

klare resultater. På denne bakgrunn er det vesentlig å holde oppe et 

visst aktivitetsnivå. Uten ressurser kan det være fare for at opposisjonen 

går i oppløsning fordi det kan spre seg en oppfatning om at 

lederskapet ikke har tilfredsstillende grad av måloppnåelse. Dersom 

det skulle komme til et sammenbrudd i opposisjonen, vil dette kunne 

sette demokratiseringsarbeidet sterkt tilbake. 

– Selv om hviterusserne innser at de selv er de eneste som kan innføre 

demokrati i sitt hjemland, trenger de støtte utenfra. Det er derfor de har 

kommet til Norge. Statsminister Jens Stoltenberg kunngjorde på møtet 

med Milinkevitsj, at Norge to dager tidligere sluttet seg til EUs innreiseforbud 

mot 32 av de mest sentrale lederne i Hviterussland. Men hvordan 

kan det hjelpe demokratibevegelsen at diktatorens medarbeidere ikke 

får komme til Europa og Nord-Amerika? 

– Det er en type moralsk påvirkning som kan føre til voksende protest 

også blant de makthavende på toppen. Nylig kom for eksempel Statsminister 

Gennadi Novitski ikke frem til sin elskede Castro i Cuba fordi 

flyet hans måtte mellomlande i Canada og ble nektet landingstillatelse, 

sier Milinkevitsj. 

– Vi setter pris på støtten fra demokratiske land fortsetter han. Gjennom 

disse møtene har vi sett hvor aktivt både parlamentarikere og statsministeren 

støtter demokratibevelgelsen. Vi tok vår optimisme med oss 

til Norge, og nå er lederne her også styrket med vår optimisme, sier en 

godt fornøyd Milinkevitsj etter møtene. 

Etter tre hektiske, men suksessrike dager i norsk offentlighet reiser han 

hjem for å ta opp tråden som leder for de modige opposisjonelle i Hviterussland. 

Han innrømmer at han også er redd, selv om han bestemmer 

seg hver morgen for ikke å være det. 

– Jeg tror jeg er bedre beskyttet enn mange andre nettopp på grunn av 

disse møtene med EU, presidenter og statsministere. Men jeg vet også at 

det hvilken som helst dag kan ta slutt. Myndighetene er i pine fordi de 

vet at de aldri mer vil vinne et rettferdig valg i Hviterussland. Så også jeg 

risikerer fengsel. Når jeg snakker med de unge i bevegelsen vår er de 

engstelige og sier bestandig: "Du kan gjøre hva som helst, men forlat ikke 

landet!" Nå er det akkurat det jeg har gjort, om enn bare for tre dager, 

sier opposisjonslederen med et lite smil. – Men jeg har forsikret deres 

statsminister om at jeg uansett hva som skjer aldri kommer til å søke 

asyl i Norge! 

Uken etter besøket i Norge ble Aleksandr Milinkevitsj arrestert 

av sivilkledt politi da han satt i redaksjonen til en opposisjonell 

avis for å la seg intervjue. Samme dag ble han og tre andre 

opposisjonsledere dømt til 15 dagers fengsel. Milinkevitsj kommentar 

til media var karakteristisk optimistisk: 

– Utviklingen i Hviterussland kan ikke kalles annet enn politisk 

paranoia. I dag er det åpenbart at regimet frykter oss, og det 

er i ferd med å føre til diktaturets fall.

Andrej Sakharovs frihetspris 

til Aliaksandr Bialiatski 

Aliaksandr Bialiatski ble 14. februar tildelt Andrei 

Sakharovs Frihetspris 2006 ved en seremoni i Det 

norske Teatret. 

Bialiatski er leder av Human Rights Center "Viasna" i Hviterussland 

og fikk prisen for sitt engasjement for menneskerettigheter 

og demokrati gjennom to tiår. 

Sakharovprisen deles ut av Den norske Helsingforskomité til 

personer som på grunn av demokratisk engasjement utsettes 

for forfølgelse i sitt hjemland. 

– Det er mange som fortjener en slik pris, men Ales Bialiatksi 

fortjener den mer enn de fleste, sa styreleder Stein Ivar 

Aarsæther ved prisoverrekkelsen. 

Selv skulle Bialiatski helst sett at han slapp å vinne slike priser. 

Han var stolt over anerkjennelsen og glad for at det internasjonale 

samfunn vet å verdsette hviterussernes farlige kamp 

for frihet og demokrati. 

– Men på den annen side er det trist å få en slik pris. Den er et 

bevis på hvor dypt bekymret det internasjonale samfunn er 

over menneskerettighetssituasjonen i Hviterussland. Prisen er 

knyttet til situasjonen i landet vårt, og det hadde vært bedre 

for Hviterussland om vi slapp å få slike priser, sa Aleksandr 

Bialiatski i et intervju med Menneskerettighetsmagasinet. 

På programmet sto flerkulturelle utfordringer, identitet og 

menneskerettigheter. Drammens Tidende siterte niendeklassingene 

Håkon Røsaker og Mina Mariell Waal som sa de 

hadde opplevd en annerledes og spennende skoleuke. - Før 

hadde jeg for eksempel en bestemt oppfatning av muslimer, 

men etter å ha diskutert forskjellige ting med tyrkere, har jeg 

fått et annet perspektiv, forteller Mina Mariell. - Vi har lært mye 

om respekt, og kulturelle likheter og ulikheter, nikker Håkon. 

(DT 29.04.2006) 

Internasjonal uke er en videreføring av Bygg broer, ikke 

murer - et samarbeidsprosjekt mellom Drammen kommune, 

FN-sambandet og Helsingforskomiteen. Prosjektet har siden 

1998 arrangert festivaler, konferanser, workshops og menneskerettighetsskoler 

i Drammen og i Mostar i Bosnia- 

Hercegovina. I tillegg til kommunen og organisasjonene, 

medvirker kunstnere og aktører fra media, kulturliv, idrettslag, 

barneteatergrupper, ungdomslag og næringsliv. 

Prisvinneren deltok også på lysaksjonen Day of Solidarity with 

Belarus foran Stortinget 16. mars. Der benyttet han anled ningen 

til å takke for støtten: 

– Det er stort å tenke på at i samme stund som mine venner 

og kolleger tenner lys hjemme i Hviterussland for å hedre 

ofrene for diktaturet, står jeg tusenvis av mil unna i Norge 

sammen med mennesker som vil markere sin støtte til oss, sa 

han. 

Lysaksjonen var en solidaritetsdemonstrasjon for demokratiforkjempere 

i Hviterussland, arrangert av norske ungdomsorganisasjoner. 

Den startet først i Minsk 16. oktober 2005, og ble 

i løpet av kort tid en internasjonal aksjon markert den 16. i 

hver måned flere europeiske land. 

Siste: Aliaksandr Bialiatski ble 

14 juni i år også tildelt den 

prestisjetunge svenske Per 

Anger-prisen. Hans kollega 

Tatsiana Revjaka, også fra 

Viasna, fikk årets Anne Lindhstipendium. 

Helsingforskomiteen organiserte fem dagers kurs i Drammen om: 

Gobalt vennskap og forståelse 

I alt 27 elever fra Tyrkia, Bosnia og Norge deltok på kurset på Victoria kulturhus, under den internasjonale 

uken i Drammen 24-28. april. 

Internasjonale gjester møter ordføreren i Drammen. 

Øverst f.v: Amar og Minela fra Bosnia og Hercegovina sammen 

med Drammens ordfører Tore Opdal Hansen og tyrkiske Øznur. 

Nederst f.v. er Aisha og Beste, begge fra Tyrkia. Foto: Inger Gjønnes. 

Foto: Levandehistoria.se 

15

16 

Befolkning og politikk 

Innbyggerne i Sentral-Asia nedstammer fra 

nomader som har levd under forskjellige herrefolk 

helt fra Aleksander den store, via mongolene til de 

sovjetiske kommunister. Sentral-Asia ble innlemmet 

i Sovjetunionen i 1920-årene og var under kommunistisk 

styre i nesten 70 år. Hver nasjon har sin 

egen urbefolkning. De er hovedsaklig sunnimuslimer 

og snakker et språk med røtter som 

ligner det tyrkiske. Unntaket er Tadsjikene, hvis 

språk ligner det iranske farsi. Under det sovjetiske 

styret, kom urbefolkningen etter hvert i mindretall 

ettersom russere, ukrainere og tyskere innvandret. 

Mange av disse har nå reist tilbake til sine 

opprinnelsesland. 

Den norske Helsingfors komi 


Sentral-Asia har vært et satsningsområde for Helsingforskomiteen 

siden slutten av 1990-tallet. Gjennom mange besøk i regionen har 

komiteens representanter etablert et godt kontaktnett og identifisert 

organisasjoner og prosjekter som etter hvert også har fått faglig og 

finansiell støtte. Parallelt med den økende aktiviteten, begynte idéen 

om en eget kontor i området å utvikle seg. I begynnelsen av juni kom 

gladnyheten fra Utenriksdepartementet: Norske myndigheter vil gjerne 

støtte et Helsingforskomitékontor i Bishkek, hovedstaden i Kirgisistan. 

De sentral-asiatiske landene Usbekistan, Kasakstan, Kirgisistan, Tadjikistan og 

Turkmenistan danner det geografisk veiskillet mellom Kina, Russland og Europa. Den 

politiske og menneskerettslige utvikling i regionen har fått stadig større internasjonal 

betydning etter Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen. Siden 

republikkene fikk sin uavhengighet i 1991, har de strevd med å bygge opp egne politiske 

strukturer. Landene er fremdeles i stor grad preget av sin autoritære arv og 

mangel på demokratiske tradisjoner. 

Rådgiver Berit Lindeman, du har arbeidet for opprettelsen av kontoret i Sentral-Asia. 

Kan du i korte trekk forklare bakgrunnen for ideen? 

Det skjer omfattende brudd på menneskerettighetene i Sentral-Asia. Helsingforskomiteen 

har arbeidet i området i lang tid. Vi overvåker og rapporterer om 

menneske rettighetssituasjonen, vi yter bistand til uavhengige organisasjoner og støtter 

prosjekter i alle republikkene unntatt i Turkmenistan. Eksempler på arbeid som 

får vår støtte er rettshjelp, kvinneprosjekter samt undervisningstiltak. Boken "Menneskerettigheter 

– en innføring" ble for eksempel utgitt på usbekisk tidligere i år. 

Siden behovet for støtte er stort, har vi besluttet å øke engasjementet og følge utviklingen 

tettere fremover. 

Sentral-Asia har variert natur. Store fjell finnes i sør og øst og dominerer Kirgisistan og Tadsjikistan. Kasakstans stepper 

og vide gressletter strekker seg nordover mot Sibir, og går i sør over i ørkenlandskapet som dekker 80 prosent av 

Turkmenistan. Sentral-Asia har hete somre og kalde vintre, og er fjernt, ugjestmildt og sparsomt befolket.

té åpner kontor i Kirgisistan 

Helsingforskomiteens Gunnar M. Karlsen og Berit Lindeman besøker et tradisjonelt usbekisk hus. 

Ideen om et eget kontor har utviklet seg gradvis. Den svenske Helsingforskomiteen 

har i mange år hatt egne kontorer på Balkan, og nå ønsker de å åpne ett i Baku, 

hovedstaden i Aserbajdsjan. Så kanskje har vi blitt litt inspirert av dem. Det har vært 

en lang intern prosess, men nå er vi endelig i havn! Det er enestående muligheter 

knyttet til det å ha en person på stedet. Selv om kontoret blir i Bishkek, er det ikke 

bare Kirgisistan som skal dekkes, men alle landene. Sentral-Asia ligger langt borte 

og området er enormt stort. Kirgisistan, landet lengst mot øst, grenser til Kina, Iran 

og Afghanistan. Det er langt å reise dit fra Oslo, og det er langt å reise mellom 

landene når man først har kommet frem. I praksis tar det som regel to døgn før vi 

kan starte våre første møter. Med en stedlig representant kan vi holde oss kontinuerlig 

opp datert og følge prosjektene nærmere. 

Hvorfor valgte komiteen å opprette et eget kontor, hadde det ikke vært bedre å bruke de 

lokale Helsingforskomiteene? Og hvorfor i Kirgisistan og ikke i ett av de andre landene? 

Vi vurderte også Kasakstan og Tadsjikistan. Alle tre land hadde vært mulig. Vi falt 

ned på Kirgisistan først og fremst på grunn av sikkerheten. Der har den demokratiske 

utviklingen kommet lengst, der er det tryggest og der er det et godt utviklet 

kommunikasjonsnett. Videre ligger Bishkek sentralt til i regionen og det finnes en 

stor internasjonal tilstedeværelse. 

Når det gjelder de lokale søsterkomiteene i området har vi et godt samarbeid med 

dem, men vi har erfart at de ikke alltid det samme fokus som oss. Dessuten trenger 

vi etter hvert som vår aktivitet øker, mer regelmessig rapportering og oppfølging av 

egne prosjekter. 

Det er spennende at norske myndigheter støtter dette. 

Ja det er klart! Norske myndigheter er opptatt av den politiske utviklingen i Sentral- 

Asia, men har selv ingen representasjon. Utenriksdepartementet sliter derfor med 

de samme problemene som oss når det gjelder å opprettholde fokus og kontakt. 

Departementet ser nok også egne fordeler ved at Helsingforskomiteen blir en 

lyttepost og et sted de kan oppsøke for informasjon og kontakt med relevante aktører. 

Vi gleder oss til å komme i gang. Det viktigste er selvfølgelig at vi nå får mulighet 

til å gjøre mye mer. 

Tadsjikistan 

President Rakhmonov har stabilisert landet etter en 

blodig borgerkrig fra 1992-97 og synes å sitte trygt. 

Han har likevel ikke fått bukt med nettverkene av 

kriminelle, politikere og politi som organiserer 

narkotikasmugling fra Afghanistan til Russland og 

Europa. Gunnloven proklamerer at Tadsjikistan er et 

demokrati, men regimet tar jevnlig i bruk udemokratiske 

metoder for å sikre sin stilling, de hindrer 

uavhengig media og opposisjonens aktiviteter. Sentrale 

figurer i media og opposisjonenen sitter i fengsel. 

Turkmenistan 

Landet er et av verdens mest restriktive og undertrykkende 

regimer. Det finnes ingen ytringsfrihet, alle 

massemedier er under regjeringens kontroll, det 

finnes ingen tillatt politisk opposisjon, og heller ingen 

registrerte menneskerettighetsorganisasjoner. Bare 

russisk ortodoks kristendom og sunni islam har 

offentlig, lovlig status. 

Kasakstan 

Etniske motsetninger og diskriminering av ikkekasakker 

har preget overgangen til selvstendighet. 

Det har vært omfattende utvandring av etniske 

r ussere og tyskere. Ustrakt bruk av tortur, umenneskelige 

forhold i de overbefolkede fengslene, 

korrupsjon og begrensninger av ytringsfriheten er 

andre viktige problemer 

Kirgisistan 

Kirgisistan er mer demokratisk enn de andre statene 

i regionen, men har likevel hatt problemer som 

medierestriksjoner, manglende uavhengighet for 

rettsvesenet og utstrakt bruk av tortur. Landet har 

mange ikke-statlige organisasjoner, men deres virksomhet 

har møtt motstand i regimet. I kampen mot 

islamittisk ekstremisme har myndighetene begått 

omfattende brudd på menneskerettighetene, blant 

annet ved å fengsle hundrevis av personer kun på 

basis av etnisk og religiøs tilhørighet. Askar Akayev 

gikk av etter massedemonstrasjoner i mars 2005, og 

Kurmanbek Bakiev tok over som statsoverhode. 

Usbekistan 

Menneskerettighetssituasjonen forverret seg etter 

bombeeksplosjoner i Tashkent i 1999. Internasjonale 

organisasjoner har gjentatte ganger søkt myndighetene 

om å besøke fengslede uten hell. Politi og 

sikkerhetsstyrker har angrepet den politiske opposisjonen 

og uavhengige religiøse organisasjoner. Tortur 

er utbredt. Religions-, ytrings-, organisasjons- og forsamlingsfriheten 

er sterkt begrenset. Streng lovgivning 

har ført til at mange ikke-statlige organisasjoner 

ikke kan registrere seg og få offisiell status. 

Loven om religionsfrihet forbyr en rekke religiøse 

aktiviteter og er blitt brukt mot kristne menigheter 

samt personer mistenkt for å tilhøre islamske 

wahabbitiske grupper eller Hizp ut-Tahir. Dette har 

ført til demonstrasjoner og blodige represalier fra 

myndighetene - som massakren i Andijan i mai 2005. 

17

18 

Ett år etter massakren i 

Andijan – nytt krav om granskning 

Av Berit Lindeman og Gunnar M. Karlsen 

En ung mann sørger over bror som ble drept 

under massakren i Andijan. Foto: Yola Monakhov/ 

Human Rights Watch. 

Etter å ha fengslet eller jaget i landflyktighet politisk opposisjon, 

forfulgt uavhengige muslimer og innført total kontroll med 

media, har regimet de siste årene intensivert angrepene på et 

gryende sivilt samfunn. Med massakren i Andijan tok undertrykkelsen 

en ny form. Hittil hadde fengslinger, tortur, noen 

ganger med døden til følge, og offentlig selvkritikk vært de 

viktigste virkemidlene for å holde befolkningen i sjakk. 

I Andijan viste regimet at det ikke viker tilbake for å drepe sivile 

i stort antall. I en omfattende demonstrasjon på Babour- plassen 

midt i byen krevde innbyggerne bedre økonomiske og sosiale 

forhold og slutt på forfølgelsen av lokale forretningsmenn som 

hadde skapt nye arbeidsplasser. En bevæpnet gruppe hadde 

angrepet politistasjonen tidlig på morgenen den 13. mai og frigjort 

de innsatte i byens fengsel. Men demonstrasjonen som 

endte i et blodbad var fredelig. Massakren må betegnes som en 

forbrytelse mot menneskeheten. 

13. mai 2005 ble hundrevis av sivile drept i en regelrett massakre i Andijan, en 

mellomstor by øst i den tidligere sovjetrepublikken Usbekistan. Etter uavhengigheten 

i 1991 har menneskerettighetssituasjonen gått fra vondt til 

verre under president Islam Karimovs brutale styre. Det er på tide med en 

mer resolutt holdning fra det internasjonale samfunns side. 

Opptakten til protestene i Andijan var straffesaker mot 23 

populære lokale forretningsmenn som ble arrestert sommeren 

2004 og siktet for "religiøs ekstremisme, fundamentalisme og 

separatisme". Foretningsmennenes suksess ble trolig ansett 

som en trussel mot myndighetens innflytelse i regionen. De var 

populære arbeidsgivere og engasjerte seg også i sosialt arbeid 

og veldedighet. 

Rettssaken startet 10. februar 2005 og varte i tre måneder. 

Hver dag samlet venner, slektninger og ansatte seg utenfor 

rettslokalene. Dommene mot de tiltalte skulle forkynnes den 

10. mai, men ble utsatt da myndighetene så folkemengden på 

flere tusen som hadde samlet seg foran rettslokalet. Den 11. og 

12. mai ble flere av slektningene til de tiltalte arrestert av 

sikkerhetstjenesten. 

I morgentimene den 13. mai 2005 stormet uidentifiserte 

personer Andijan fengsel og løslot flere hundre innsatte, blant 

dem foretningsmennene og deres slektninger. Tre fengselsbetjenter 

mistet livet under operasjonen. På ett tidspunkt var 

også regionaladministrasjonen, Hakimat, okkupert av demonstranter. 

Mange av de løslatte fortsatte til Babour-torget, og til 

tross for spredte angrep fra sikkerhetstjenesten samlet tusenvis 

av demonstranter seg der i løpet av dagen. Mange kom for å 

protestere mot behandlingen av foretningsmennene og de 

dårlige sosiale vilkårene i regionen. Ryktene gikk om at president 

Karimov var på vei for å høre på klagene deres. 

Karimov kom ikke. Like etter klokken 17.00 angrep sikkerhetsstyrker 

torget fra flere kanter og skjøt vilkårlig inn i folkemengden. 

Kvinner, menn og barn flyktet i panikk mens skuddene 

fortsatte. De flyktende ble møtt med nye skuddsalver gjennom 

byen. Over tusen personer fortsatte flukten i ti timer, inntil de 

nådde grensen til Kirgisistan. Også der ble de møtt av tanks og 

automatgevær, og flere mistet livet. 

Om lag fem hundre personer klarte å komme seg til Kirgisistan, 

hvor Helsingforskomiteen besøkte dem i en FN-kontrollert

flyktningleir noen uker senere. Vi møtte vanlige mennesker 

som plutselig måtte forlate alt, noen også sine små barn, for å 

redde livet. 

Ifølge myndighetene døde 187 terrorister. På en pressekonferanse 

17. mai 2005 forsikret president Karimov at “ingen sivile 

ble drept". Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa 

(OSSE) har derimot slått fast at minst tre til fem hundre døde, 

de fleste av dem ubevæpnede sivile, noen barn. Andre mener at 

tallene er betydelig høyere. 

Usbekiske myndigheter har nektet å gi adgang til internasjonal 

gransking av hendelsene, til tross for at de er blitt sterkt oppfordret 

til det av FN, EU, USA og en rekke enkeltstater og 

o rganisasjoner. I stedet har de gjennomført “liksom-rettssaker" 

mot hundrevis av personer tiltalt for opprør og ekstremisme, 

og intensivert forfølgelsen av uavhengige aktivister og journalister. 

I tiden etter massakren har regimet forfulgt, fengslet og trakassert 

personer som har fremført en annen versjon av massakren 

enn myndighetenes, nemlig at de utelukkende aksjonerte mot 

islamske ekstremister. 

En del av bakgrunnen for den intensiverte kampen mot det 

sivile samfunn, er president Karimovs frykt for at innbyggernes 

protester kan utvikle seg til å bli en trussel mot regimet slik 

det skjedde i de såkalte "fargerevolusjonene" i Georgia, Ukraina 

Alle bildene viser flyktninger fra Andijan i flyktningleir 

i Kirgisistan. 439 av dem ble i slutten av juni 

2005 evakuert til Romania. UNHCR fryktet at de 

ikke var trygge i Usbekistan eller Kirgisistan. 

Foto: Berit Lindeman. 

og Kirgisistan. Uavhengige miljøer, enten 

de er politiske, religiøse eller menneskerettslige, 

fremstår som en opplagt trussel 

for et regime som totalt mangler demokratisk 

legitimitet. Også uavhengige økonomiske 

aktører rammes, slik det kom til 

syne forut for tragedien i Andijan. 

Det internasjonale samfunn må ikke 

glemme overgrepene i Andijan. Norske 

myndigheter må ta initiativ til nye krav 

om granskning og bidra til et sterkt internasjonalt 

press på Karimov-regimet. 

Et regime som står bak slike overgrep 

kan ikke få være i fred. 

19

[Kronikken:] 

20 

Serbia går gjennom enda et vanskelig år. Montenegro ble uavhengig i mai da befolkningen i en folkeavstemning 

bestemte å løsrive seg fra den serbiske staten. Bosnia-Hercegovina har anklaget Serbia for aggresjon og 

folkemord ved Den internasjonale domstolen i Haag, og det internasjonale samfunn har økt presset for å 

utlevere krigsforbrytere som den ettersøkte Ratko Mladic. En annen utfordring som landet har "satt på 

vent", er å ta et endelig oppgjør med det nasjonalistiske prosjektet som fikk landet til å gå til krig mot nabolandene 

på 1990-tallet. Landet har med andre ord mye å gjøre hvis det skal klare å bygge opp igjen tillit, 

forsone seg med sine naboer og integreres i Europa. Men en av de viktigste utfordringene som skal avklares 

i år, er Kosovos status. Skal området fortsatt være en serbisk provins, eller skal Kosovo, i likhet med Montenegro, 

få sin selvstendighet? 

Tilbake til Kosovo 

Av Enver Djuliman. Foto: Silja Nordahl. 

Samfunnet i Kosovo er fortsatt 

dypt splittet etter etniske skillelinjer. 

Selv ikke det internasjonale 

nærværet siden 1999 har klart å 

samle befolkningen under felles 

demokratiske institusjoner. Etter 

snart sju år med status quo har det 

internasjonale samfunn innsett at 

Fra Mitrovica – en by som er delt tiden er inne til å få partene til 

mellom albanere i sør og serbere i forhandlingsbordet. Den 20. fe- 

nord. 

bruar i år startet kosovo serberne, 

representert ved myndighetene i 

Serbia, og kosovoalbanerne, forhandlinger i Wien om provinsens 

endelige status. Samtalene skal avsluttes innen årets utgang 

og forhåpentligvis lede frem til en varig løsning. Forhandlingene 

skal foregå i tre faser som skal avklare disse utfordringene: 1) 

Desentralisering 2) Demokratisering og menneskerettigheter 

og 3) Politisk status. 

Det første punktet om desentralisering har som mål å gi økt 

selvstyre til kommunene, spesielt med tanke på å bedre minoritetenes 

situasjon. Dette er en forutsetning som må være avklart 

før partene starter forhandlingene om Kosovos politiske 

status. Partene er i prinsippet enige om behovet for 

desentralisering, men må bli enige om etablering av nye kommuner 

i områder der serbere er i flertall. Kosovoalbanerne har 

foreslått tre nye serbiske kommuner, mens serberne krever 14, 

i tillegg til utvidelsen av de fem som allerede eksisterer. 

Serberne ønsker en horisontal forbindelse mellom de serbiske 

kommunene, og en vertikal forbindelse mellom kommunene og 

de sentrale myndigheter i Beograd. Kommunespørsmålet er 

vanskelig, og albanerne frykter at det kan bli starten på etableringen 

av en ny serbisk entitet i Kosovo. En slik entitet vil, dersom 

et samarbeid med myndighetene i Beograd formaliseres, 

kunne sikre serbisk kontroll over deler av Kosovo. 

Demokratisering og menneskerettigheter er neste fase i forhandlingene. 

Spesielt viktig er de kulturelle rettigheter og vern 

av kulturarv som klostre og kirker fra middelalderen. Serberne 

er bekymret for at flere av disse minnesmerkene i Kosovo kan 

bli ødelagt. 

Kosovos politiske status er det siste og vanskeligste forhandlingsspørsmålet. 

Myndighetene i Serbia har foreslått utstrakt 

selvstyre til provinsen, noe som avvises av kosovoalbanerne 

som på sin side viser til de negative erfaringer denne løsningen 

tidligere har medført. De står fast på sitt krav om en ubetinget 

(helst) selvstendighet. 

Formelt er Kosovo fortsatt en del av Serbia, men området har, 

i henhold til FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1244, vært administrert 

av FN (UNMIK) siden sommeren 1999. Resolusjonen 

gjelder fortsatt og Sikkerhetsrådet skal formelt godkjenne 

resultatet av forhandlingene. Det internasjonale samfunn har 

sagt klart i fra at en deling av Kosovo, eller at provinsen skal slå 

seg sammen med andre stater, for eksempel Albania, er uakseptabelt. 

En slik løsning kan innebære en farlig presedens både 

for det tidligere Jugoslavia, men også andre konfliktområder. 

Forhandlingspartene i Wien, som i stor grad er mennesker som 

selv var en del av konflikten på 1990-tallet, vet av erfaring at 

det internasjonale samfunn har det siste ordet. Dette har 

implikasjoner for forhandlingsprosessen ved at partene 

istedenfor å etablere en reell dialog med hverandre, heller 

kommuniserer til de internasjonale aktørene. Et annet problem 

er at samtalene nettopp skjer mellom etniske grupper, – i realiteten 

albanske og serbiske politiske oligarkier. Her gjentas 

praksisen fra Bosnia-Hercegovina der mennesker blir kategorisert 

etter etnisitet. De etniske eliter får makt, mens reell

demokratisering forhindres. Man kan dermed si at den historiske 

kommunistiske kollektivismen nå er erstattet av en etnisk 

kollektivisme. Tankegangen er imidlertid den samme: kollektivet 

er viktigere enn individet, - enkeltmennesket har ikke verdi i 

seg selv. Menneskerettigheter i Kosovo i dag betyr, etter denne 

logikken, albaneres og serberes rettigheter. Også fordi de 

politiske partiene er etnisk baserte, er faren reell for at den 

endelige løsning i Kosovo blir en "etnisk" løsning. 

Det internasjonale samfunn synes å foretrekke en slags 

"betinget uavhengighet" for Kosovo. Dette innebærer at full 

uavhengighet ikke kan innfris før det utvikles minstestandarder 

når det gjelder demokrati og menneskerettigheter, med særlig 

vekt på beskyttelse av minoritetene. En type betinget uavhengighet 

synes å være en realistisk løsning. Det vil være vanskelig 

å få kosovoalbanere til å akseptere en løsning innenfor Serbia, 

når til og med statens "lillebror" Montenegro nå har fått sin 

selvstendighet. Når et kvalifisert flertall på 55 % var nok til å 

sikre uavhengighet der, blir det vanskelig å ignorere viljen til 

90 % av befolkningen i Kosovo. 

For Serbia blir det utfordrende å takle et eventuelt tap av 

Kosovo i tillegg til det allerede tapte Montenegro. Sannsynligvis 

vil traumene som eksisterer i det serbiske samfunnet etter 

krigene på 1990-tallet forsterkes. På denne bakgrunn er det 

viktig at forhandlingsprosessen foregår på en måte som gjør at 

staten ikke opplever å bli "påtvunget" en løsning. På den annen 

siden mener mange, deriblant også en del serbere, at Kosovo 

er en belastning og at det er på tide at Serbia "befries" fra den 

problematiske provinsen for å kunne konsentrere seg om sin 

egen utvikling og integreringen i EU. 

Selv om "skilsmissene" mellom landene 

på Balkan er en motsatt trend av det 

som ellers foregår i Europa, betyr ikke 

utviklingen nødvendigvis mindre samarbeid. 

Snarere tvert i mot vil mange si, kan 

partene som uavhengige aktører, samarbeide 

bedre. Kroatia, Bosnia-Hercegovina, 

Serbia, Kosovo, Makedonia og Montenegro 

kan uansett ikke overleve hver for 

seg. Uten et tett samkvem og en modus 

vivendi kan de tidligere jugoslaviske republikkene 

ikke løse de inter-etniske konflikter 

som fremdeles eksisterer, eller 

unngå fremtidig uro. Samarbeid er en 

forutsetning for at hele regionen kan integreres 

i EU. Dette er imidlertid en 

prosess som vil ta mange år fordi landene 

i dag har en lang vei å gå før de oppfyller 

EUs standarder. En tilpasning vil kreve 

hardt arbeid, store ressurser samt støtte 

fra internasjonale aktører. 

Det viktigste utfordringen til det internasjonale 

samfunn er å bidra til at de nasjonalistiske 

oligarkiene ikke lenger holdes 

ved makten. Målet i Kosovo - uansett 

status - må være et fungerende multietnisk 

samfunn. For at flerkulturell forståelse 

skal kunne utvikle seg, må det skje 

en mental "dekoding" og utvikling av en 

felles bevissthet om Kosovos identitet, 

tradisjon og kultur. 

Et fritt og uavhengig Montenegro 

Montenegro er den delrepublikken i det tidligere Jugoslavia 

som lengst har opprettholdt sine føderale relasjoner med 

Serbia, men den 23.mai i år stemte befolkningen for uavhengighet 

og suverenitet. Folkeavstemningen førte til at 

JA-siden vant med 55,5%, mens NEI-siden fikk 44,5% av 

stemmene. Forhåndsundersøkelser hadde vist at det var et 

meget "close race" mellom partene, så det var knyttet stor 

spenning til gjennomføringen og utfallet. En del fryktet 

opptøyer, noe som heldigvis skulle vise seg å ikke stemme, 

selv om stemningen enkelte steder hadde vært spent. 

Den norske og den montenegrinske Helsingfors komité 

observerte stemmegivningen i byene Budva, Cetinje, Niksic 

og hovedstaden Podgorica. – Vi observerte ingen uregelmessigheter 

eller tegn til fusk. Hele prosessen gir inntrykk 

av å ha gått rolig og legitimt for seg, kommenterte rådgiver 

Ole B. Lilleås fra den norske komiteen. – Den tekniske 

gjennomføringen av stemmegivningen var også tillitsvekkende. 

Både "Ja"-siden og "Nei"-siden var likt representert 

i alle deler av administrasjonen av avstemningen, og samarbeidet 

fungerte godt med noen få unntak. Positivt var 

det også at valgdeltakelsen var på hele 86,5%. 

Faktasøkende 

reise til Kosovo 

Tre representanter fra 

Den norske Helsingforskomiteen 

reiste i juni til 

Kosovo sammen med 

representanter fra Den 

internasjonale Helsingforsføderasjonen 

og flere 

av søster komi teene på 

Balkan. Formålet var å 

innhente informasjon om 

den menneskerettslige 

situasjonen med særlig 

fokus på minoritetene. 

Les mer på www.nhc.no. 

21

22 

Enda mer opplæring i 

menneskerettigheter på Vest-Balkan 

Helsingforskomiteens største prosjekt "Menneskerettighetsskoler på Vest-Balkan" fortsetter i samme gode 

spor og utvides hvert år. Det som startet i 1998 med én ni-dagers menneskerettighetsskole for ungdommer 

i Montenegro er i dag blitt til et program som årlig organiserer et tredvetalls slike skoler over hele Vest- 

Balkan og som også har ført til etablering av ni ungdomsgrupper som gjennomfører egne prosjekter i lokalmiljøene. 

Det siste året er 20 prosjekter realisert og de varierer fra demonstrasjoner og kampanjer til 

undervisning, besøk til skoler og en rekke andre aktiviteter. I sommer vil også programmets nye nettside 

lanseres. Der kan ungdommene få informasjon om aktiviteter og ikke minst kommunisere med hverandre. 

Ikke noe å si verken på veksten eller innsatsen! 

Ny rapport 

Retrospective Evaluation Report: 

"Graduates of Human Rights 

School in the Western Balkans" 

Rapporten undersøker hva ungdom som 

har deltatt på menneskerettighetsskole 

gjør i ettertid, hvilke aktiviteter de er 

engasjert i, hvordan de vurderer opplevelsen 

og i hvilken grad de bruker og 

har nytte av menneskerettighetsskoleerfaringen. 

Det ble etablert kontakt med 

et utvalg på 234 ungdommer (av de totalt 

1000 som på det tidspunktet undersøkelsen 

startet hadde gjennomgått 

s koler). Tids perioden bakover i tid fra de 

unge hadde fullført skolen, varierte fra 

6 måneder til 5 år. 

Konklusjon 

"Analysen av evalueringsskjemaene indikerer 

at menneskerettighetsskolen oppnådde sitt 

mål, både de kortsiktige og langsiktige: tilegnelse 

av kunnskap, ut vikling av nye ferdigheter, 

metoder og øvelser og etablering og 

spredning av et synlig sosialt nettverk. 1 

Skolen representerte også et nytt initiativ for 

å engasjere seg i menneskerettighetsarbeid 

og det sivile samfunn. Disse funnene ble 

bekreftet av at en stor prosentandel av de 

innkomne svarene bekreftet at de unge 

hadde varierende engasjement i NGOarbeid 

(frivillig, full-tid, sporadisk). 

1) Hele 95,7% svarte ja på spørsmålet om de fremdeles 

hadde kontakt med andre fra menneskerettighetsskolen. 

Red.anm. 

Aktiviteter fra juni 2005 til juni 2006 

25 nasjonale menneskerettighetsskoler 

3 regionale menneskerettighetsskoler 

20 ungdomsprosjekter 

Distribuering av filmen "Må vi arve hatet" (en dokumentar om ungdommer på 

menneskerettighetsskole i Serbia) i 1000 eksemplarer på Vest-Balkan og internasjonalt 

500 eksemplarer av lydboken "Menneskerettigheter en innføring" (på bosniskserbisk-kroatisk) 

2 tre-dagers seminarer for lærere 

Etablering av internettsiden www.humanrightschools.org 

Oversettelse og tilpasning av Den norske Helsingforskomiteens og Aktive Fredsreisers 

"Menneskerettighetskurs" på internett 

Evalueringsrapportene: “Graduates of Human Rights School in the Western 

Balkans" og “Human Rights Schools for Youth in the West Balkans, Report" 

Organisering 

Prosjektleder i Norge: Enver Djuliman 

Regional skolekoordinator: Nebosja Tasic (Den serbiske Helsingforskomité) 

Regional ungdomsgruppeleder: Mirza Djelmo 

Webredaktør: Ivan Kuzmanovic 

Menneskerettighetskolen er et nidagers kurs i flerkulturell forståelse, 

menneskerettigheter og konflikthåndtering. Skolen foregår på 

et eget kurssted der rundt 20 ungdommer mellom 16 og 20 år både 

bor og lærer sammen. Ungdommene har ulik etnisk og religiøs bakgrunn. 

Siden 1998 er det organisert rundt 100 slike skoler på Vest- 

Balkan.

- I thought I would not change 

(and I was wrong) 

Serbisk jente etter deltakelse på menneskerettighetsskole 

Av Nebojsa Tasic 

Nebojsa Tasic er regional skolekoordinator for 

Men neske rettighetsskolene på Balkan og har 

evaluert skolene i Serbia i sin hovedoppgave på 

det filo sofiske fakultetet i Sarajevo (2005). Han 

har undersøkt holdningsendring hos 197 

deltakere og brukt både kvalitativt og kvantitativt 

materiale. Nedenfor presen teres et utdrag 

av hans konklusjoner. Oversatt fra engelsk av 

Lillian Hjorth. 

– Gjennom menneskerettighetsskolene har vi fått mye kunnskap 

om hvordan de unge tenker i Serbia i dag. Vi har innsett 

at situasjonen er alarmerende. De unge har gjennom skole, 

familie- og hverdagsliv, blitt påvirket og fått unyansert kunnskap 

full av stereotypier om den nære fortiden. De bruker 

eksempelvis myter som argumentasjon for standpunkter. 

Deres kritiske sans synes ikke å være særlig utviklet, de har 

svake moralske prin sipper og synes å mangle vilje til å skaffe 

seg kunnskap og lære mer. De har fordommer overfor "de 

andre" og det som er "anner ledes". 

– Forklaringen ligger i oppveksten. De er født mens staten 

var i oppløsning, under krig og nasjonalistisk paranoia. Lidelse, 

ødeleggelse, verditap og armod har påvirket familier, foreldre 

og lærere. De vokste opp i et tiår der det å håndtere eksistensielle 

problemer ble viktigere enn kunnskap og det å lære 

barn og unge om moralske verdier. (…) Med begrensede 

muligheter til å reise og til å bli kjent med andre mennesker, 

kulturer og nasjonale og religiøse identiteter, har de fått et 

snevert bilde av verden. Bildet reflekterer en ignoranse preget 

av stereotypier og frykt, fornektelse og opposisjon til mangfold, 

og en nesten underdanig hengivelse til myter. 

– Alle ungdommene, uten unntak, var enige om at menneskerettighetsskolen 

var nyttig. De knyttet nære kontakter med 

lærerne, og det at de fikk uttrykke sine standpunkter så klart 

og tydelig, var en positiv overraskelse for dem. Noen ganger 

kritiserte de lærerne for å "tvinge på dem oppfatninger". 

De aksepterte imidlertid det faktum at standpunktene de 

selv velger, bare kan være et resultat en avveining i forhold til 

andres standpunkter. Ungdommene uttrykte stor tilfredshet 

med foredragene. De mest spennende viste seg å være de 

med ny informasjon og klart uttrykte stereotypier – foredrag 

som resulterte i høylytte diskusjoner. Temaene for disse lovpriste 

forelesninger var krigsforbrytelser, oppløsningen av 

Jugoslavia, væpnede konflikter, Den internasjonale straffedomstolen 

for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og historiske emner. 

Majoriteten av de unge innrømmet å ha skiftet standpunkter 

og redusert sine stereotypier, etter til slutt å erkjent å ha 

hatt slike. De ønsket også å videreformidle kunnskapen til 

andre, gjerne så raskt som mulig. Bare ved at et stort antall 

unge fikk delta i lignende type opplæring, kunne samfunnet 

endres, mente de. 

– Ungdommene ble bevisstgjort på dybden av problemene. 

De ble klar over hvor viktig det er å ta et oppgjør med fortiden 

for å skape et bedre fremtidig samfunn, også for dem 

selv. De forsto at de selv også burde delta i disse prosessene 

og bidra til nødvendige endringer. (…) Til slutt understreket 

de den uvurderlige erfaringen det hadde vært å tilbringe tid 

med mennesker fra forskjellige miljøer, kulturer, nasjonaliteter 

og tro. 

– Vi kan trekke en generell konklusjon at menneskerettighetskolene 

har bidratt til endring både når det gjelder kunnskap 

og holdninger. På bakgrunn av skolens særlig alvorlige temaer, 

kan det konkluderes at resultatene er ekstraordinære. I lys 

av den nåværende sosiale atmosfære og situasjon, samt omfanget 

av og styrken i de eksisterende stereotypier som vi 

"angriper", er bare ideen i seg selv om å sette i gang slik 

skoler meget ambisiøs. (…) Bare ved å fordrive inngrodde 

fordommer, kan vi oppnå det magiske, å nå de unges innerste 

tanker og – forandre dem. 

23

24 

Lamija fra Helsingforsføderasjonen 

hospiterer i den norske komiteen 


– IHF er et samlende organ for de i alt 45 nasjonale Helsingforskomiteene 

som finnes i OSSE-området (Europa, Sentral- 

Asia og Nord-Amerika red.anm) forklarer hun. – Vi prøver å 

holde tett kontakt med hver og en av komiteene; vi følger den 

politiske utviklingen i landene og har oversikt over de viktigste 

menneskerettslige utfordringene. En sentral oppgave er også å 

drive internasjonalt lobbyarbeid. Fordi mange av de nasjonale 

komiteene er små og ikke har egen kontakt med FN, OSSE 

eller de andre store internasjonale organisasjonene, blir vi en 

kanal som sørger for å videreformidle informasjon (IHF har 

konsultativ status i FN. Red.anm). En annen funksjon er selvfølgelig 

å sørge for at komiteene blir bedre kjent med hverandre 

og styrke samarbeidet og samhørigheten. 

Lamija forteller at føderasjonens ulike medarbeidere har et 

ansvar for særlige geografiske områder og å holde kontakt 

med Helsingforskomiteene der. Selv har hun ansvar for Balkan 

og Georgia. 

– I tillegg arbeider jeg med å organisere seminarer og koordinerer 

føderasjonens deltakelse på store konferanser som for 

eksempel OSSEs implementeringsmøte i Warsawa (et årlig 

møte med flere hundre representanter fra OSSEs 55 medlemsland 

red.anm). 

– Jeg har selv vært tilstede i Warsawa, bryter jeg inn, – hva er 

ditt inntrykk, klarer vi å påvirke landene til å øke respekten for 

menneskerettighetene, hjelper arbeidet vårt? – Noen ganger, 

innrømmer hun, – kan jeg bli ganske fortvilet. Når det blir lest 

opp hundrevis av "statements" i plenum, både på vegne av oss 

uavhengige organisasjoner og statene, tenker jeg: Er det noen 

vits? Hører de i det hele tatt på det vi sier? Hun fortsetter. 

– Enkelte konflikter er også så utrolig vanskelige og fastlåste. 

I mai måned hospiterte Lamija Muzurovic fra Den internasjonale 

Helsingforsføderasjonen (IHF) hos Den norske Helsingforskomité. 

Lamija er opprinnelig fra Kroatia, men har bodd og arbeidet i 

Østerrike siden 2000 som en av ni medarbeidere i IHF. Hun har universitetsbakgrunn 

og mange års erfaring som journalist. Hun er 

språkmektig og har nå også lært seg norsk. Lamijas opphold i Norge 

er den første av flere utvekslinger som er planlagt mellom Helsingforskomiteen 

og føderasjonen. MR-magasinet benyttet anledningen 

til å samtale med Lamija om arbeidet i IHFs sekretariat. 

Som for eksempel krigen i Tsjetsjenia. Hvordan kan vi sloss 

mot en så stor stat som Russland? 

Men hun korrigerer seg selv i neste øyeblikk. – De mange små 

skrittene er imidlertid viktige. Jeg har erfart at mennesker som 

er fengslet uten grunn, og som vi har skrevet om i rapportene, 

senere er sluppet fri. Det er helt sikkert at enkeltindivider er 

reddet på grunn av vår informasjon. 

– Og så er det viktig at selv om ikke Russland og andre stater 

som utøver grove brudd på menneskerettighetene lytter til 

kritikken, er det alltid andre land som gjør det. For statene 

samarbeider. Og når land som er genuint opptatt av å bedre 

situasjonen får informasjon, kan de prøve, hver på sin måte, å 

påvirke og presse til positiv endring i sin kontakt med land som 

er ansvarlige for overgrep. Til slutt er det enda et viktig poeng; 

og det er at ingen kan si at de ikke visste. Når vi har lagt frem 

rapporter og dokumentasjon kan ingen etterpå si at de ikke 

hadde kunnskap. 

– I Norge har du besøkt Oslo fengsel, og du skal også besøke 

flyktningmottaket på Trandum. Hvorfor har du valgt å besøke disse 

institusjonene? 

– Jeg har arbeidet med fengselsproblematikk i et par år og 

kjenner forholdene i flere land. Da synes jeg det var spennende 

å se hvordan det står til på dette område i et rikt land som 

Norge. 

Lamija har deltatt som føderasjonens representant i et to-årig 

fengselsprosjekt sammen med representanter for Helsingforskomiteene 

i Bulgaria, Ungarn, Russland, Polen, Serbia og Hellas. 

– Jeg deltok på fem av seks faktasøkende reiser der vi under-

søkte fengsler, psykiatriske sykehus og andre lukkede institusjoner 

i landene. Det var mye fælt å se. Det verste er de materielle 

forholdene. Fengslene er i svært dårlig forfatning. Videre 

er personalet underbetalt, og mangler motivasjon for å bedre 

de innsattes situasjon. Også det medisinsk tilbudet er begrenset. 

Legene er ikke godt nok utstyrt, og har ikke tilstrekkelig 

tilgang til medisiner. Hvordan kan noen tro at de kriminelle kan 

ha overskudd til å filosofere over det gale de har gjort, og klare 

å forbedre seg, når de har mer enn nok med å overleve hverdagen 

under de mest grusomme livsvilkår? 

– Når det gjelder det rent juridiske, erfarte vi at lover og regler 

ikke nødvendigvis stred mot menneskerettighetene, men at de 

likevel var så vagt formulert at de ga institusjonenes ledere 

utstrakte fullmakter til å gjøre mye som de ville. 

– Hvor var det verst? lurer jeg på. Lamija svarer umiddelbart. 

– Forholdene i Bulgaria var absolutt forferdelige. Det var et 

mareritt! Imidlertid var jeg ikke med på reisen til Russland. De 

som var det, mente det var verst. 

– Hva var statenes respons når rapportene ble presentert? 

– Dessverre svarte myndighetene at de som regel var klar over 

problemene, men at de ikke hadde penger nok til å utbedre 

forholdene. Det som forundret meg mest da jeg besøkte Oslo 

fengsel, var at jeg fikk det samme svaret: At de ikke hadde 

penger til å utbedre forholdene – at de ikke kunne pusse opp 

kjøkkenet – i verdens rikeste land! Ikke for det, understreker 

Lamija, – standarden her kan selvfølgelig ikke sammenlignes 

med det jeg har opplevd andre steder. Da jeg kom til Oslo 

fengsel tok jeg meg i å begynne å studere de fysiske omgivelsene. 

Jeg er jo vant til at boforholdene er verst. Men jeg forsto 

raskt at utfordringene i Norge er av en helt annen karakter, 

selv om det også her finnes materielle mangler. Jeg fikk se både 

isolasjonscelle og sikkerhetscelle. Det manglet lys, varme og 

det var dårlig ventilasjon. Mon tro hvordan det er om vinteren 

når det er kaldt? 

Lamijas arbeid skal resultere i en rapport. – Selv om norske 

forhold ikke kan sammenlignes med Russland eller Bulgaria, 

tror jeg nok ikke fengselsledelsen blir så glad for den, avslutter 

menneskerettighetsaktivisten, som når dette leses, er tilbake 

på plass i Wien. 

Rapporten publiseres på www.nhc.no 

Norsk milliard til det sivile samfunn i nye 

EU-land 

Helsingforskomiteen skal fungere som koordinator 

mellom norske organisasjoner og organisasjoner i 

enkelte nye EU-land når det gjelder informasjon og 

samarbeid knyttet til de nye EØS-midlene. 

I Utenriksdepartementets nye brosjyre om EØS-midlene 

skriver utenriksminister Jonas Gahr Støre blant annet: 

"EØS-avtalen er vår viktigste tilknytning til EU. Utvidelsen av EU 

utvider også EØS. (…) 

Gjennom EØS-midlene bidrar vi med mer enn 9 milliarder kroner 

over fem-års periode: 9 milliarder til prosjekter i de nye medlemslandene 

i EØS og EU (Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Litauen, 

Lativa, Estland, Slovenia, Kypros og Malta) samt Spania, Hellas og 

Portugal). 

Bidragene skal støtte opp om økonomisk vekst, utjevning av velferdsforskjeller 

og demokratiske reformprosesser. De skal bidra til at de 

nye medlemslandene kan møte forpliktelsene i EU, heve miljøkvaliteten 

og styrke det sivile samfunn. 

EØS-midlene bidrar til å styrke de bilaterale relasjonene mellom 

Norge og alle de nye medlemslandene. Vi legger til rette for at 

norske aktører i bred forstand kan delta i tiltak og aktiviteter under 

ordningene." 

Rundt 10% av EØS-midlene skal gå til det sivile samfunn og det 

er i forhold til disse midlene Helsingforskomiteen arbeider. 

Komiteen skal: 

Etablere en egen internettportal med relevant informasjon 

for NGOer angående ulike NGO-fond som blir finansiert 

av EØS-midlene 

Gi konkret rådgivning og veiledning til organisasjoner 

(hjelpe med søknadsskriving osv.) 

Holde informasjonsmøter 

Organisere et eget forum for 

norske organisasjoner som 

deltar i EØS-midler prosjekter 

Være et talerør for NGOinteresser 

i forhold til norske 

myndigheter og myndigheter i 

medlemslandene 

Organisere deltakelse av norske 

NGOer i mottakerlandene. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

25

26 

IHFs årsrapport om 

menneskerettigheter i 

OSSE-regionen 

Den ferske rapporten presenterer en oversikt 

og vurdering av menneskerettighetssituasjonen 

i Albania, Aserbajdsjan, Belgia, 

Bosnia og Hercegovina, Bulgaria, Canada, 

Danmark, Finland, Frankrike, Georgia, 

Hviterussland, Italia, Kasakstan, Kirgisistan, 

Kroatia, Latvia, Litauen, Makedonia, 

Nederland, Norge, Polen, Romania, Russland 

(Tsjetsjenia), Serbia (Serbia og Montenegro), 

Slovakia, Spania, Storbritannia, Tadsjikistan, 

Tsjekkia, Turkmenistan, Tyskland, Ukraina, 

Ungarn, Usbekistan, Tyrkia, USA og 

Østerrike. www.hr-ihf.org 

Bli støttemedlem i Helsingforskomiteen! 

Helsingforskomiteen arbeider for å fremme demokratisk 

utvikling og menneskerettigheter, både i vårt eget land og 

internasjonalt. Vi avdekker overgrep og sier ifra om urettferdighet. 

Vi arbeider for å endre situasjonen – vende det vonde 

til det gode. Vårt redskap er menneskerettighetene, de internasjonale 

juridiske og etiske normer som statene har forpliktet 

seg til å følge. Men i kampen for økt respekt for menneskerettighetene 

trenger vi støttespillere. Jo flere vi er jo mer kan vi 

utrette! 

Kristin Clemet ny president i 

Helsingforskomiteens råd 

På Helsingforskomiteens årsmøte 

27. mars valgte rådet Kristin Clemet 

som ny president og Anniken 

Huitfeldt som ny visepresident. 

Clemet og Huitfeldt tar over for 

henholdsvis Erik Solheim, som 

har vært president siden 2001, og 

Michael Tetzschner. Clemet har 

tidligere vært visepresident i 

rådet. Helsingforskomiteen fikk et 

nytt rådsmedlem i Morten 

Bergsmo. Han har bidratt til å 

bygge opp de internasjonale 

domstolene for tidligere Jugoslavia 

og Rwanda, samt den internasjonale 

straffedomstolen. Bergsmo 

er for tiden forsker ved Institutt 

for Fredsforskning (PRIO). 

Menneskerettighetsmagasinet benytter 

herved anledningen til å 

ønske Kristin Clemet velommen 

og takke Erik Solheim og Michael 

Tetzschner for flott innsats gjennom 

mange år som henholdsvis 

president og visepresident! 

Menneskerettighetsmagasinet MR 

– medlem av Den Norske Fagpresses Forening (DNFF) 

Den Norske Fagpresses Forening 

(DNFF) er organisasjonen for fagpressen 

i Norge. Foreningen er den 

eldste landsdekkende presseorganisasjon 

i landet, stiftet i 1898. Fra 

1996 er foreningen tilsluttet 

Norsk Presseforbund og foreningens 

medlemsblader er underlagt 

de samme etiske retningslinjer som 

øvrige norske medier. Foreningen stiller 

konkrete krav til medlemmenes faglig-etiske 

standard, blant annet som krav om tilslutning 

til Fagpressens Redaktørplakat, pressens 

Vær Varsom plakat og tekstreklameregler. 

DNFF samarbeider med presseorganisasjoner 

og institusjoner 

i Norge og internasjonalt om 

fremme av felles interesseområder 

og representerer fagpressen i 

forhold til offentlige myndigheter. 

Du får: 

- Flere utgaver av MENNESKERETTIGHETSMAGASINET 

- Årsrapport 

- Kunnskap om viktige menneskerettighetsspørsmål i 

internasjonal og nasjonal politikk 

- Gleden av å støtte Helsingforskomiteens menneskerettighetsarbeid 

Ta kontakt! Telefon: 22 47 92 02 | E-post: hjorth@nhc.no | Adresse: Helsingforskomiteen, Tordenskioldsgt. 6B, 0160 Oslo 

mr 

MENNESKERE MENNESKERETTIGHETSMAGASINET 

TTIGHE TSMAGASINE T 

2005/ 2005/11 

DEN NORSKE HELSINGFORSKOMITÉ 

Internasjonale 

valgobservatører 

til Norge

"Bare de som kan se det usynlige, kan gjøre det umulige" 

Vigdis Finnbogadóttir

www.nhc.no 

Den norske Helsingforskomité stiftet i 1977 

Den norske Helsingforskomités virksomhet tar utgangspunkt i Helsingfor s erklæringen som 

ble undertegnet av 35 europeiske og nord-amerikanske stater på konferansen om sikkerhet 

og samarbeid i Europa (KSSE) i 1975. I erklæringen blir det slått fast at respekten for 

menneskerettighetene er en vesentlig faktor for den fred som er nødvendig for å sikre 

utviklingen av vennskap mellom statene. 

Formål 

Helsingforskomiteen arbeider for at menneskerettighetene skal respekteres og omsettes i 

praktisk handling. Komiteen skal ha oppmerksomhet rettet mot alle deltakerland i Organisasjonen 

for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE, tidl. KSSE), dvs. stater i Europa, Sentral-Asia 

og Nord-Amerika. Komiteen skal ikke ta hensyn til statenes plassering i blokker, ideologier 

eller politiske systemer, men konsentrere seg om brudd på Helsingforserklæringen og senere 

OSSE-dokumenters bestemmelser. 

Virkemidler 

Overvåking og rapportering av menneskerettighetssituasjonen 

Valgobservasjon 

Støtte til uavhengige organisasjoner og medier 

Informasjonsvirksomhet 

Menneskerettighetsundervisning 

MENNESKERETTIGHETSMAGASINET 

Helsingforskomiteen, Tordenskioldsgate 6B, 0160 Oslo 

Tel: (+ 47) 22 47 92 02 - Fax: (+ 47) 22 47 92 01 - Bankgiro: 5001 06 26061 

Org.nr.: 959 196 451 - E-mail: hjorth@nhc.no - Hjemmeside: www.nhc.no 

- 37049

Helsingforskomiteen åpner kontor i Sentral-Asia - Den norske ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?