Sykepleieledere NR. 4-2007 - Polis

NR. 4-2007 ISSN 0807-7002 

Organ for Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Sykepleieledere

Lederen 

Kjære medlemmer 

Takk for den tillitt jeg ble vist ved å bli valgt 

som sentral leder for LSL i generalforsamlingen 

i Trondheim i september. 

Jeg måtte nøye vurdere om det ville være mulig 

å kombinere vervet ved siden av en svært travel 

jobb som virksomhetsleder i Stavanger Kommune. 

Imidlertid ble svaret ja, fordi det gir mulighet til 

å påvirke ved store og viktige utfordringer. 

Nylig avviklet Norsk Sykepleierforbund sitt 

landsmøte i Oslo hvor mange og viktige saker 

for sykepleiere og norsk helsevesen var på agendaen. 

Ledere av fagruppene deltok på landsmøtet med 

tale og forslagsrett og de kom med mange gode 

innlegg. Møtene var lange og varte til over midnatt 

hver dag! 

Landsmøtet bekreftet at utfordringene står fortsatt 

i kø ! 

Morgendagens helsevesen vil og skal 

sykepleieledere være med å utforme. 

Sykepleieledere har en av de viktigste nøkkelposisjoner 

i norsk helsevesen. Lederansvaret innebærer 

å være rollemodell i både faglige, etiske og 

kommunikasjonsmessige sammenhenger. Daglig 

balanserer vi mellom stramme økonomiske 

rammer og det å tilby en faglig forsvarlig helsetjeneste. 

Ansvarlig utgiver: 

Styret i NSF´s Landsgruppe 

av Sykepleieledere 

Forsidebilde er tatt av 

Karl Henrik Nygaard 

Redaktør 


Tlf.: 55 90 39 27 

E-post: karl.henrik.nygaard@ 

sykepleierforbundet.no 

KIRSTEN HARSTAD 

Ledersatsing har vært prioritert område i Norsk 

Sykepleierforbund siden opprettelsen i 1912. 

Det er NSF sin klare oppfatning at sykepleiere, 

som er ledere, har et betydelig ansvar for kvalitet 

og god praksis. Ledere har en nødvendig rolle 

for at helsetjenesten skal nå sine mål og drive 

faglig forsvarlig. Landsgruppen for sykepleieledere 

øns-ker å være en premissleverandør og drøftingpartner 

for vår moderorganisasjon. Bruk oss, 

vi har mye kunnskap og erfaring å bidra med! 

I dag er det mange sykepleieledere som melder 

seg ut av NSF. Det er svært uheldig og vi må 

gjøre en innsats for å averge dette. Det er av stor 

betydning at sykepleieledere og organisasjonen 

Norsk Sykepleierforbund kan tale med ”samme 

stemme”. Det vil si gi forente innspill som kan 

være med å styrke økonomiske rammer og sørge 

for muligheter til en reell faglig forsvarlig helsetjeneste 

i Norge. NSF kan blant annet være med 

å gi oss verktøy til å dokumentere slik at politi- 

Layout og produksjon: 

Designtrykkeriet AS 

Postboks 3171 Årstad, 5829 Bergen 

Tlf.: 55 20 77 88 Faks: 55 20 77 89 

E-post: firma@designtrykkeriet.no 

ISDN: 55 29 61 00

kere og myndigheter forstår våre krav. Det må 

jobbes ut normer som vi som ledere kan bruke i 

våre budsjettkrav. Er det akseptabelt å ha en 

sykepleier med ansvar for 100 pasienter eller 

mer ved et sykehjem i 2007? Mitt svar er klart 

nei! 

I bildet med begrensede ressurser må også nevnes 

sykepleiermangelen, som er økende i flere 

kommuner. Til daglig må flere benytte seg av 

innleiebyråer. Det er en lite hensiktsmessig, dårlig 

og dyr løsning. På landsmøtet ble det opplyst 

at 5000 sykepleiere ønsker andre jobber. Det er 

helt uakseptabelt, i en tid hvor vi har behov for 

å øke sykpleiekompetansen! Alle virkemiddel 

må settes inn i kampen for å få beholde og 

rekruttere sykepleiere! Lønn er ett av dem, og 

det er arbeidsgiverorganisasjonene som må og 

kan sørge for å få økt rammen slik at den gir 

mulighet for reell likelønn! Også (og ikke minst) 

for ledere! 

Skolen fikk i sin tid en ekstra milliard, nå er det 

sykpleierene sin tur! 

I samarbeid med flotte sykepleieledere i det nye 

styret i LSL skal jeg stå på! 

Vi er et nytt kapittel i en 40 år gammel fagruppe, 

som ønsker å være med på utvikling av fag og 

organisasjon. I disse data-tider vil vi nok også 

legge om noe av driften! Vi vil blant annet endre 

fra tidskrift til medlemsblad som sendes via nettet. 

Vi anmoder dere alle å sende inn stoff som 

kan være interessant for lederkollegaer. Vi ber 

dere alle sende oss e-mail adressen sin til sekretær/web 

ansvarlig: 

kirstin.bruland@helse-forde.no 

LSL samarbeider godt med de nordiske landene 

i Ledarnas Nordiske Netverk, LNN 

Det gir store muligheter for å utveksle kunnskap,kompetanse 

og erfaring innen organisasjon 

og lederskap. Årets lederseminar i LSL blir derfor 

i år sammen med de nordiske landene! 

Håper derfor dere vil benytte den flotte muligheten 

til å reise på: 

Leder konferanse i Stockholm 8 og 9 mai 2008 

sammen med nordiske sykepleieledere i LNN . 

Tema: Nye tanker-nye løsninger. 

Få med leder kollegaer og kombiner det med 

en weeken hvor dere får både kunnskap og 

kosetur! Vær tidlig med å melde dere på, 

(www.ledarskapkonferensen.se) Bestill fly nå så 

kan du en få en rimelig fly tur. 

Til slutt vil jeg få takke Karl-Henrik Nygaard for 

flott tidskrift og det avgående styret for deres 

innsats! 

Nå står julen for tur 

og jeg vil bare ønske dere alle: 

Riktig 

God Jul og 

Godt Nyttår. 

KIRSTEN HARSTAD 

Leder 

3

INNHOLD 

2 leder 

5 nytt styre i NSG LSL 

10 redaktøren har ordet 

11 Jubileumskonferanse i 

Trondheim 

37 Forfatterportrettet Eva Gjengedal 

og Ragnar Fjelland 

49 Stor aktivitet og interesse for 

POLIS aktivitet på Vestlandet. 

50 Erfaringer med sykehusreformen 

54 Kronikk. Forflyttning - en del 

av helheten 

61 Aktuelle bøker.

Det nye styret i NSF LSL, fra venstre Mona S. Oppedal, Kirsten Harstad, Hanne Ness Eidsvik, Kirsten Bruland og Rita 

Jørgensen. Marta F. Holtet og Kari Krosby var ikke tilstede da bildet ble tatt. 

Det nye styret i NSF LSL 

Kirsten Harstad LEDER 

Utdannet sykepleier ved Stavanger Sanitetsforenings 

Sykepleierskole i 1975. Videreutdannelse 

og en rekke kurs innen ledelse, kommunikasjon 

og avtaleverk. 

Bred praksis fra i hovedsak kommunehelsetjenesten 

i Rogaland. Har vært avdelingssykepleier, 

soneleder, virksomehetsleder og helse og sosialsjef 

i Stavanger kommune. Har også vært fylkesleder 

i NSF Rogaland fra 1995 til 2002. Har i 

tillegg bred politisk kompetanse fra en rekke 

politiske verv. 

Er opptatt av at sykepleierlederen har en av de 

viktigste nøkkelposisjoner i Norsk Helsevesen. 

Mener at morgendagens lederne skal være med å 

utforme morgendagens helsevesen! 

NSF ledelse må verdsette lederne, gi dem innflytelse 

og lytte til hvordan det er å ha ansvar for 

helsevirksomheter sett fra arbeidsgiversiden. Er 

opptatt av å få til en tettere dialog med ledelsen 

i NSF slik at vi får være premissleverandører og 

delta i prioriterings- og fordelingsdebatter. Vi 

må kunne forvente at NSF ledelse selv er representert 

på de arena som vi som ledere blir invitert 

til og sørge for en direkte dialog. 

Er ellers opptatt av at sykepleiere med lederansvar 

må ta utfordringen og det lederansvar som 

ligger i å være rollemodell både for faglige, etiske 

og kommunikasjonsmessige sammenhenger. 

I balansen mellom stramme økonomiske rammer 

og det å tilby en faglig forsvarlig tjeneste er 

det en utfordring å sørge for et arbeidsmiljø 

hvor dette er mulig. Hun mener det er viktig 

med støtte fra NSF for å få rammer hvor dette 

er mulig! 

5

6 

Marta F. Halset NESTLEDER 

I tillegg til sykepleierutdanningen har hun utdannelse 

innen helserett, ledelse, sykepleievitenskap 

(mellomfag) pedagogikk og veiledning. 

Har også en rekke andre kurs, blant annet innen 

familiterapi og revisjonsmetodikk. 

Har bred bakgrunn fra arbeidslivet. Har vært 

sykepleier, avdelingssjef/ seksjonsledere ved medisinsk 

klinikk i Helse Førde, fagkonsulent i NSF 

sentralt, fylkessykepleier i Sogn og Fjordane. Har 

bred erfaring fra politiske fora og har også vært tillitsvalgt 

i NSF. Har også vært ordfører (inntil høsten 

2007) i Vik kommune. Er blant opptatt av at 

sykepleiere må være engasjerte i den offentlige 

debatten. I forhold til ledere ser hun det som 

naturlig at styret i landsgruppen har nær og tett 

kontakt med den sentrale ledelse i NSF. 

Kirstin Bruland SEKRETÆR/WEB-ANSVARLIG 

Ferdig utdannet sykepleier i Førde i 1986. Har 

arbeidet både i sykehus og hjemmebaserte tjenester 

både som sykepleier, avdelingssykepleier, 

institusjonsstyrer, soneleder, oversykepleier og 

avdelingssjef. Er nå avdelingssjef for lærings og 

mestringssenteret i Helse Førde. 

Hun har utdanning i helse og sosialadministrasjon, 

arbeids og organisasjonspsykologi, veiledning 

og medisinsk statistikk. Har ellers vært aktiv 

deltaker i prosjektet “God på fag og ledelse” og 

har være med i ressursgruppen til LSL fra starten. 

Som medlem i styret ønsker hun et særlig fokus 

på nettverksbygging for sykepleieledere, å synliggjøre 

sykepleieledere som viktige premissleverandører, 

ledelse som fag og at god ledelse er viktig 

for god sykepleie. Er ellers opptatt av ledelsesutvikling. 

Hanne Ness Eidsvik SEMINARANSVARLIG 

Utdannet sykepleier i 1994, har ellers utdannelse 

innen dokumentasjon og saksbehandling 

og faglederutdanning. Var hjelpepleier før hun 

begynte tok sykepleiertudannelsen. Har arbedet 

som sykepleier på universitetssykehuset i Nord- 

Norge. Er nå virksomhetsleder i pleie og omsorg 

i Lenvik kommune. 

Er opptatt av at arbeidsforholdene for ledere skal 

være gode. Det gjelder ikke minst i tider med 

sterkt fokus på økonomi. Mener det er viktig å 

sette fokus på veiledning for ledere. På det helsepolitiske 

plan er hun særlig opptatt av samhandling 

mellom kommunehelsetjenesten og spesialistheletjenesten. 

Hvordan takle press fra sykehus 

og stadig tidligere utskriving av pasienter, ser 

hun på som en særlig utfordring. 

Rita Jørgensen KASSERER 

Er utdannet ved Finnmark sykepleierhøyskole 

med eksamen 1987. 

Desentralisert lederutdanning via BI - siste eksamen 

2001 og tok del i nasjonalt topplederprogram 

i 2005/ 2006. 

Har bred praksisbakgrunn både som sykepleier, 

avdelingssykepleier og avdelingssjef fra de ulike 

nivåene i helsesektoren. Siden 2004 har hun 

arbeidet som avdelingssjef ved sykepleiertjenesten 

ved Kirkenes sykehus. 

I LSL er hun særlig opptatt av å videreføre den 

satsningen som NSF har startet med i forhold til 

“God på fag og ledelse”, altså kompetanseheving 

innen for ledelse for sykepleieledere. Å heve 

lønnsvilkårene for sykepleieledere og da spesielt 

avdelingssykepleiernivået, er et annet område 

hun vil prioritere høyt.

Mona Solrun Oppedal MEDLEMSANSVARLIG 

Har sykepleiereksamen fra Haukeland sykepleierhøyskole 

i 1984 og videreutdanning i anestesisykepleie 

i 1991. Har ellers utdannelse innen 

pedagogikk, arbeidslivspsykologi, ledelse og 

forskningsmetode. 

Har i hovedsak arbeidet ved Haukeland sykehus, 

Nevrokirurgisk avdeling, sykepleier, assisterende 

avdelingssykepleier, avdelingssykepleier på sengeavdeling, 

på poliklinikk, anestesiavdeling og 

akuttmottak. 

Har ellers arbeidet på Hammerfest sykehus og 

Diakonissehjemmet Haraldsplass i Bergen. 

Kari Krosby STYREMEDLEM 

Utdannet sykepleier på Haukeland Sykepleierskole 

i januar 1974. Jobbet som sykepleier i 

sykehus og kommunehelsetjenesten i Tromsø 

fram til 1981. Videreutdannelse i operasjonssykepleie. 

Har hatt en rekke lederstillinger som 

avdelingssykepleier, oversykepleier, avdelingssjef, 

styrer, sykepleiekoordinator og legevaktsleder. Er 

nå ass. Avdelingssjef i et felles akuttmottak med 

legevakt og sykehusets akuttmottak i Bærum. 

Kari Krosby har jobbet innen offentlig og privat 

helsetjeneste, med administrasjon og ledelse, fag, 

kvalitet, endringer og omorganiseringer. 

Hun har utdannelse innen ledelse og endringsledelse. 

Har vært tillitsvalgt i NSF og aktiv som styremedlem 

i Landsgruppen av operasjonssykepleiere. 

Hun er opptatt av å bidra til at sykepleielederen 

skal få en bedre og respektfull hverdag, med ressurser 

nok til å møte de oppgaver og utfordringer 

som kommer. At lederen har mulighet til å gi 

pasientfokuset større plass og at faglig utfordringer 

møtes med velkvalifisert personell han/hun har 

bidratt til å utvikle, er også viktig for henne. 

Styret i Landsgruppa for sykepleieledere 

NSF LSL 

valgt på GF 10. september 2007 

Kirsten Harstad leder (LNN-ansv.) 

Adresse: Forane 17 

4033 Stavanger 

Tlf. 917 04 793 

E-post: kharstad@stavanger.kommune.no 

kirsten.harstad@lyse.net 

Marta Halset nestleder 

Adresse: 6893 VIK I SOGN 

Tlf. 905 92 566 

E-post: maha@vik.kommune.no 

Marta.finden.halset@sogn.no 

Kirstin Bruland, Sekretær / web-ansvarlig 

Adresse: Moldtaksvegen 23 

6800 Førde 

Tlf. 41615102 

E-post: kristin.bruland@helse-forde.no 

Mona Solrun Oppedal 

Medlemsansvarlig 

Nordahl Rolfsens vei 1 

5094 Bergen 

Tlf. 55281699 

E-post: mona.oppedal@helse-bergen.no 

m.s.opp@online.no 

Hanne Ness Eidsvik 

Seminaransvarlig 

Tårnelv 

9302 Rossfjordstraumen 

Tlf. 957 71 890 

Hanne.nes.eidsvik@lenvik.kommune.no 

Rita Jørgensen 

Kasserer 

Parnassveien 29 

9900 Kirkenes 

Tlf. 97156807 

E-post: rita.jorgensen@helse-finnmark.no 

Kari Krosby Styremedlem 

Bjørnebærstien 65 

1348 Rykkin 

Tlf. 970 23 631 

E-post: kari.krossby@gmail.com

8 

ONSDAG 30. JANUAR 

FAGET I FOKUS I EN TRAVEL HVERDAG 

Foreleser: Lege/forsker Per Olav Vandvik. 

Sykehuset-Innlandet 

Hva betyr kunnskapsbasert praksis? 

Fra spørsmål til svar i en travel hverdag. 

Hvordan kan jeg som leder motivere og legge 

til rette for kunnskapsbasert praksis der jeg 

jobber? 

Årsmøte i NSF – LSL Lokalgruppe i Oppland 

TORSDAG 31. JANUAR 

MOTIVERENDE LEDELSE – FRA TEORI TIL 

PRAKSIS 

Foreleser: Psykolog, coach og motivator 

Trond Haukedal 

Bergen kompetanseutvikling AS 

inviterer til SEMINAR FOR LEDERE 

30. januar – 1. februar 2008 

på Quality Hotell Fagernes 

TEMA: LEDELSE + FAG = SANT ??? 

God kommunikasjon – ”kommunikasjonspsykologi” 

– hva, hvorfor, hvordan? 

Om samarbeid, teamarbeid og teamutvikling 

Hvordan bygge et omdømme som ”god 

leder”? 

Om holdningers rolle for vår atferd og våre 

prestasjoner. 

”Endringspsykologi” 

Forholdet mellom IQ, EQ og SQ – verdiers rolle i 

jobbhverdagen 

Om egenutvikling, selvledelse og egenverdi – 

hva, hvorfor og hvordan? 

Om positivitet og humor som strategisk virkemiddel 

for å bygge en god organisasjonskultur! 

Festmiddag og sosialt samvær = NETTVERK 

FREDAG 1. FEBRUAR 

DIVISJON SYKEPLEIE – GODT NYTT OM FAG- 

LEDELSE 

Divisjon for sykepleie,- en ny organisasjonsmodell 

og ikke keiserens nye klær. 

Foreleser: Janne Sonerud, direktør, divisjon 

for sykepleie 

Akershus universitetssykehus 

Divisjon for sykepleie – en mulighet til å ta faget 

tilbake? 

Foreleser: Kristin Bang, direktør helsefag, 

Akershus universitetssykehus 

Hva kan vi lære av det som er skjedd på Akershus 

universitetssykehus? 

I plenum lufter vi synspunkter, spørsmålsstillinger 

og forslag på hvordan vi kan ta faget vårt tilbake 

både på sykehus og i kommunene! 

Oppsummering og avslutning.

NAVN: 

ADRESSE: 

PÅMELDING TIL LEDERSEMINARET PÅ FAGERNES 

POSTNR. OG POSTSTED: 

30. JANUAR – 1. FEBRUAR 2008 

ARBEIDSSTED: TLF. ARBEID : 

TITTEL: 

TLF. PRIVAT: MAIL: 

Sett et kryss i høyre kolonne for ditt valg 

DELTAKERAVGIFT KR. 1500,- FOR MEDLEMMER I NSF-LSL 

KR. 2000,- FOR ANDRE 

HOTELLPAKKE KR. 2510,- I ENKELTROM M/FULL PENSJON UNDER HELE SEMINARET 

KR. 2150,- I DOBBELTROM M/FULL PENSJON UNDER HELE SEMINARET 

DAGPAKKE KR. 425,- SOM INKL. 3 KURSDAGER MED ALLE KAFFEPAUSER, 

NB: Betales av alle 

som bor privat 

SAMT LUNSJ 31/1 

FESTMIDDAG, 31.01, 

For de som bor privat 

KR. 495,- 3 RETTERS MIDDAG OG 3 GLASS VIN/ØL ELLER MINERALVANN 

For medlemmer av NSF-LSL Oppland: 

Ønsker å delta på årsmøtet 30.01. : 

VIKTIG OPPLYSNING: 

Mange vil gjerne delta på lederseminaret og styret har derfor besluttet å benytte de fleste av 

rommene på Fagernes Hotell som dobbeltrom. Suitee kan med fordel benyttes av tre personer. 

Håper du også kan tenke deg å dele rom, slik atr flest mulig får plass på seminaret. 

Oppgi her hvem du ønsker å dele rom med: 

BINDENDE PÅMELDING SENDES INNEN 6. januar 2008 til: 

Anne Gine Kristiansen 

Bakkalykkja 1 b 

2614 Lillehammer 

Tlf./fax: 61 25 38 76, Mobil: 482 66 812 

DERSOM DU BRUKER FAX., MÅ DU SENDE KOPI PR. BREV. 

Ta kontakt snarest! Det er rift om plassene. 

9

Redaktøren har ordet 

10 

I bokmålsordboken er finale definert som ”slutt, 

avslutning, sluttscene av sonateverk, sluttscene i 

en operaakt og avsluttende kamp i en konkurranse”. 

Jeg er usikker på hvilken av disse betydningene 

som nærmest å bruke nå. Dette er det 

siste nummeret av tidsskriftet Sykepleielederen. 

Det som begynte som et medlemsblad for 

Landsgruppen av sykepleieledere og som mer 

eller mindre planlagt endret seg til et tidsskrift 

med bredt fokus på ledelse, avsluttes med dette 

nummeret. Dette er slutten på et tidsskrift som 

har nådd bredt med sin innfallsvinkel med å se 

ledelse av sykepleien og helsevirksomheter, i en 

større kulturell og politisk sammenheng. Vi har 

hatt mange lesere og vi vet at vi har inspirert 

mange til selv å gjøre studier, forske og søke 

kunnskap med basis i tips og ideer de har hentet 

fra tidsskriftet. Det har imidlertid vært en 

utfordring og vanskelig å få ledere til selv å forfatte 

artikler. Her bør lederne skjerpe seg. Å synliggjøre 

sine erfaringer slik det nå er gjort i heftet 

Kloke grep, viser at det finnes fortellinger fra 

lederhverdagene som bør fortelles. Taus kunnskap 

er lite verdt om det ikke formidles slik at 

andre kan høre det som formidles. Det ikke 

lenger så mange som tror på nytten av å ”gjøre 

det i det stille”, slik Sanitetskvinnene i sin tid 

hadde det som sin ledetråd. 

Selv om vi ikke har klart å få så mange til å skrive, 

har vi likevel klart å løfte frem ledere i reportasjer 

og intervjuer. Det er ledere som har vært 

viktige for både faget og for ledelse i turbulente 

tider. Det gjør også godt å vite at en del forskningsmiljøer 

innen ledelse og organisasjon, har 

hatt nytte av tidsskriftet og aktivt bruker det i 

forhold til sine studenter. 

For meg som redaktør og leser, har det vært ni 

lærerike år. Det var Målfrid Litlere som for ni år 

Finale 

siden var redaktør og lurte på om det var mulig 

å publisere en kronikk jeg hadde hatt i Bergens 

Tidende om Nina Karin Monsens bok Velferd 

uten ansikt. Senere var det hyggelig å kunne samarbeide 

med Jorunn Liland, før jeg selv tok på 

meg oppdraget som redaktør. Det siste året har 

det vært en avtale mellom meg, LSL og NSF om 

at LSL dekker 25 % av lønnen min for redaktørarbeidet. 

Redaktørens 25 % stilling knyttet til 

prosjektene litteratur og ledelse og forskning og 

ledelse, har også kommet tidsskriftet til gode i 

stor grad. Likevel – vekst og kvalitet har sin pris. 

Omfanget på bladet har økt, trykkerikostnadene 

og porto har også steget. Det har vært vanskelig 

å få annonsører og inntektene til landsgruppen 

har ikke klart å kompensere for utgiftene. Det er 

synd. 

Nå overtar Kirstin Bruland. Hun vil være 

ansvarlig for medlemsblad som publiseres på 

nettsidene til NSF LSL. Kirstin er en solid leder 

som kjenner organisasjonen. Hun er en ressurs 

der lederskap er tema. Det er derfor all grunn til 

å tro at det hun leverer på nettstedet blir bra. 

Før jeg forlater åstedet, vil jeg takke dem som 

har trodd på prosjektet, de som har gitt gode 

tilbakemeldinger, som har skrevet og latt meg og 

leserne få ta del i deres 

kunnskap. Jeg vil også 

takke Designtrykket og 

Sigmund Tunes, som 

gjennom disse årene har 

gjort det meste av jobben 

med layouten. Takk til 

dere! Takk for meg.

NSF LSLs lederkonferanse i 

Trondheim10 til 12.september 

Tekst og foto: KARL-HENRIK NYGAARD 

På de følgende sider gis det en omfattende presentasjon av innholdet i forelesningene som ble 

presenterte på den årlige lederkonferansen til NSF LSL som i 2007 ble arrangert i Trondheim 

10 til 12. september. Årets arrangement var spesielt. Denne gangen feiret ledergruppen sitt 40 

års jubileum. Konferansen ble åpnet av Trondheims populære ordfører Rita Ottervik. 

11

12 

Han tegnet et bilde av en velferdsstat med store 

utfordringer. Den dramatisk økingen i antall 

eldre vil øke presset på tjenester og gi mer konkurranse 

om arbeidskraften. Rekrutteringen til 

helsesektoren vil bli vanskeligere og økte forventninger 

til velferdsstaten i forhold til kvalitet 

vil også komme. Dette krever omfattende effektiviseringstiltak 

om velferdsstaten skal opprettholdes 

på dagens nivå. 

Krav til effektivisering 

Tor Åm mente at det ikke var mulig å komme 

videre uten effektiviseringstiltak. Det er urealistisk 

å tenke seg at vi kan bygge ut dagens tjenestetilbud 

i takt med utfordringene! Det er ikke 

mulig å bygge ut både når det gjelder kvalitet og 

kvantitet. 

Å frigjøre arbeidskraft til helsesektoren ser han 

på som en nødvendighet. Det må vurderes nye 

måter å arbeide på på alle plan. Budsjettene må 

styre. Vi må tenke nytt. Åm viste selv til eksempler 

fra psykiatrien. Å legge ned plasser i institusjonene 

for å frigjøre ressurser ved å bygge opp 

ambulante tilbud i psykiatrien kunne være en 

god ide, mente han. 

Effektiviseringsmuligheter 

Tor Åm presenterte en modell med 8 ulike strategier 

for å fremme effektivitet. Han la vekt på å 

Morgendagens helsetjeneste 

– Hvilke utfordringer står vi overfor? 

Kommunaldirektør Tor Åm 

Kommunaldirektør Tor Åm er utdannet lege og har hatt viktige 

posisjoner i norsk samfunnsliv. Han har blant annet 

vært medlem av Wisløff- utvalget. Som foreleser ved konferansen 

hadde han fått utfordringen om å snakke om utfordringene 

i morgendagens helsevesen. 

fremme mestring gjennom helsefremmende og 

forebyggende tiltak, aktivitet og sosialt fellesskap. 

Videre at det er nødvendig med god kontroll 

på tildeling av tjenester og ressursbruk. 

Tilbudet om utredning, behandling og rehabilitering 

må også styrkes og målrettes i større grad. 

Han la ellers vekt på at nødvendige tjenester sikres 

og har tilstrekkelig kapasitet og kvalitet. Å 

skape et bedre samarbeid og samordning med 

aktuelle instanser, er også nødvendig. Han 

mente det var viktig også å trekke inn frivillige 

lag og organisasjoner. Åm la vekt på viktigheten 

av å bygge tjenestetilbudet i dialog med ansatte, 

brukere, pårørende og samarbeidspartnere i tillegg 

til å drive et aktivt kompetanse- og rekrutteringsarbeid. 

I dette arbeidet blir det også viktig 

å sikre god informasjon og avklare og påvirke 

forventninger. Dette innebærer også at man i 

større grad arbeider med eget omdømme. 

Kommunene og helse- og omsorgssektoren er 

ofte dårlige på informasjon, sa han. 

Organisering og ledelse 

– for å møte framtidas krav 

Når det gjelder utviklingstrekke i offentlig sektor, 

ment Åm at vi har fått et system som er mindre 

autoritært enn før. Den økonomiske styringen 

er også blitt bedre. Det er blitt mer åpning for 

kritikk, mente han. Brukernes posisjon er blitt

endret. De møter mer respekt nå og involveres 

mer i de prosessene som er knyttet til tjenestene. 

Det er også blitt mer viktig med økonomisk frihet 

innenfor gitte rammer, åpenhet og dialog. 

Forventninger til lederne 

Forventningene er store til dagens kommunale 

lederne. Å beherske fag, økonomi og personal og 

samtidig ha innsikt i egen rolle og helst være 

usynlig er krevende. Å kunne rekruttere fremragende 

medarbeidere og samtidig kunne motivere, 

utvikle og myndiggjøre dem, er også et viktig 

trekk som kreves av den ”gode” leder, ifølge Åm. 

Det å ha autoritet uten å være autoritær, å kunne 

kommunisere mål og gjøre de rette prioriteringene 

er andre kvaliteter som kreves. Den ideelle 

leder skal også kunne gjøre de rette prioriteringer, 

være etisk uklanderlig, gå foran i miljøkampen, 

være der viktige ting skjer, ha kontroll og 

ikke være opptatt av egen lønn. 

Dagens ledere må ha tillit, være troverdig, konsistente 

og gode til å kommunisere, overbevise 

og lytte. Det er slik makt kan utøves i fremtiden, 

sa Åm. 

Pekefingeren er ikke lederens viktigste arbeidsredskap, 

sa han. 

Han mente ellers at innflytelse forutsatte kunnskap 

knyttet til fag, evne til å argumentere faglig, 

og være kreativ når det gjelder å finne løsninger. 

Den gode lederen bør også være utholdende og 

ha styrke til å tåle kritikk. Evne å se fremover, 

kunne være ydmyk og lyttende, tålmodig, men 

også utålmodig når det kreves, er andre viktige 

lederkvaliteter. Åm la vekt på lederens motiverende 

evner og evne til å bygge opp kompetanse 

rundt seg selv, som kan supplere den kunnskap 

han selv mangler. Egenskaper som god folkeskikk 

og det å ikke bli ”tatt” av hverdagens 

utfordringer blir også vesenlig. 

I tillegg til de nevnte kvalitetene, la han vekt på 

ledernes evne til å være nær og tilgjengelig.. God 

økonomistyring, brukerinnflytelse, nedgang i 

sykefravær, jobbe frem flere heltidsstillinger, fornøyde 

brukere og effektiv drift og kvalitetsutvikling 

var andre forventninger til ledere på Åms 

lange liste. 

Brukerne i Trondheim 

Brukerundersøkelser som er gjort i Trondheim 

har vært viktige for å måle kvaliteten på tjenestene. 

De har gitt viktig kunnskap til endringsprosessene. 

Endringene innebar blant annet at 

det var utviklet målbare standarder for hva brukerne 

kunne forvente av tjenester. Brukermedvirkning 

var sentral i disse prosessene. Både brukere 

og interesseorganisasjoner har vært representert 

i brukerråd. 

Fremtidens medarbeider 

Fremtidens medarbeidere vil være mer utålmodige, 

mer endringsorienterte og ha mindre 

respekt for autoriteter og tradisjoner. De vil også 

være preget av mindre lojalitet, mer individualisme 

og mindre vilje til å dele den innsikt og 

kompetanse de har med andre. Kravene til jobben 

vil også bli større. Et økende ønske om frihet 

og autonomi for den enkelte vil kjennetegne 

den nye medarbeideren, som også motiveres 

mer av lyst enn av plikt, mente Tor Åm. 

Myndiggjøring 

Er det mulig å dempe presset på velferdsstaten? 

Åm trakk frem dette som et særlig viktig spørsmål. 

Han mente det stiller krav til å vurdere vår 

egen arbeidsform. Det handler ikke bare om å 

produsere tjenester, men i større grad om å sette 

innbyggerne i stand til å takle egne problemer. 

Ifølge Åm måtte det innføres tiltak for at innbyggerne 

i større grad enn før skal ha mulighet 

til å mestre livets utfordringer. Begreper som 

myndiggjøring og mestringsstrategi blir viktige i 

denne sammenhengen. Myndiggjøringsper- 

13

14 

spektivet må gjelde både for brukerne av tjenestene 

og ansatte. Som eksempler på tiltak for å 

skape myndiggjøring og å utvikle mestringsstrategier, 

pekte han på; folkehelsearbeid, godt sosialt 

arbeid, rehabilitering og tilrettelegging for 

brukerinnflytelse. 

Myndiggjøring av ansatte kan skje gjennom 

utvikling av flate strukturer og selvstyre. Ansvar 

og myndighet må ut i organisasjonen. Det må 

bli mindre fokus på reglement og stillingsbeskrivelser 

og mer fokus på målstyring, mente han. 

Redskaper i en ny personalpolitikk er medarbeiderundersøkelser 

og bedre internkontroll. 

Åm la også vekt på at delegering ikke automatisk 

betyr myndiggjøring. 

Samordning og samhandling 

Det er mange utfordringer knyttet til samhandling 

og samordning mellom første og andrelinjetjenesten, 

og føringene fra sentrale myndigheter. 

Omsorgsmeldingen og Nasjonal helseplan ble pekt 

på som særlig viktig premissleverandører for 

kommende års utfordringer i helsesektoren. 

De åtte strategiene som Trondheim kommune 

forsøker å følge er: 

Fremme mestring gjennom helsefremmende 

og forebyggende tiltak, aktivitet og sosialt fellesskap 

God kontroll på tildeling av tjenester og ressursbruk 

Styrke og målrette tilbud om utredning, 

behandling og rehabilitering 

Sikre nødvendige tjenester med nødvendig 

kapasitet og kvalitet 

Sikre samarbeid og samordning med aktuelle 

instanser – inklusive frivillige lag og organisasjoner 

Bygge tjenestetilbudet i dialog med ansatte, 

brukere, pårørende og samarbeidspartnere 

Drive aktivt kompetanse- og rekrutteringsarbeid 

Sikre god informasjon – avklare/ påvirke forventninger 

og jobbe aktivt med omdømme 

Indikatorer for måloppnåelse 

Tor Åm mente at økt brukertilfredshet, rapporter 

om bedre service, tilgjengelighet, felleskapsholdninger 

og færre propper i systemet er indikatorer 

på om man hadde nådd målene. Han 

oppfordret til ballansert ressursinnsats og felles 

drøftinger om forholdet mellom kostnader og 

nytte. Avgjørende for valgene er om man ville 

lykkes i økt mestringsevne, økt livskvalitet, økt 

funksjonsnivå, redusert dødelighet og bedre 

helse, sa han på slutten av sitt lange foredrag. 

Hodet over vann, 

eller vann over hodet 

Seksjonsleder i GRUK Anders Vege 

Anders Vege 1 er seksjonsleder i GRUK- seksjon 

for kvalitetsutvikling, Nasjonalt Kunnskapssenter 

for helsetjenester. Han hadde med seg ferske 

inntrykk fra Anchorage i Alaska der han har

fulgt helsetjenesten gjennom en uke og studert 

erfaringen med en brukestyrt helsetjeneste. Han 

tok utgangspunkt i de utfordringene som er 

knyttet til den demografiske utviklingen i Norge 

og trakk inn viktige perspektiver fra sitt 

Alaskabesøk. 

De overveldende utfordringene innen eldreomsorgen 

krever nytenking. Han mente at det var 

all grunn for lederne til å spørre seg selv om de 

hadde en organisasjon og et system som naturlig 

kunne endres etter behov og som sikret at de 

fortsatt kunne ha hodet over vannet. Hva skal i 

så fall til for at ledere kan ha hodet over vannet 

i fremtiden, spurte Anders Vege. 

Southcentral Foundation, Alaska 

Southcentral Foundation er en helseorganisasjon 

som eies av innbyggerne og som gir helsetjenester 

til urbefolkningen i Anchorage og seksti mindre 

landsbyer i området. Det Anders Vege hadde 

sett i Anchorage hadde imponert ham. 

Tjenesten til Southcentral Foundation har ca. 

45000 brukere. 14-15 forskjellige kulturer er 

representert. Området er preget av langvarig 

undertrykkelse av urbefolkningen. Det gjelder 

både mennesker og kultur. Området er også preget 

av høy arbeidsledighet med tilhørende rus og 

sosiale problemer. 

I Anchorage har de klart å løse store utfordringer 

på en god måte. Vege beskrev en situasjon der 

det hadde vært svært lang ventetid for behandling 

og legevaktsvurdering. Koordineringen av 

helsetjenestene var dårlig og det var en upersonlig 

behandling av pasientene. Det ble rapportert 

at det var en ny behandler ved hver konsultasjon 

slik at pasientene måtte gjenta sin sykehistorie 

ved hver gang de møtte legen. Brukerne ble 

sendt rundt i systemet. 

Det fantes ikke noe felles mål for tjenestene, som 

kunne samle eller vise retning i Anchorage. 

Systemet var dårlig formet i forhold til utfor- 

dringene som skulle løses. Det var en kultur preget 

av avstand mellom helsepersonell og brukere. 

Et system preget av en ”de og vi” - holdning. 

Svikten i det overordnede systemet var 

også påfallende. Primærhelsetjenestene fokuserte 

heller på helsetjenester enn på helse. Det var 

mangelfull koordinering mellom tilbudene, 

sterkt fokus på økonomi og det manglet en helhetlig 

politisk visjon for tjenesten. 

For å løse utfordringene ble det satt i gang løsningsorienterte 

prosesser. Det handlet om å 

påvirke folks daglige valg.Dersom det profesjonelle 

helsevesenet skulle kunne endre folks daglige 

rutiner og valg, krevde det langvarig, personlige, 

tillitsfulle, åpne, respektfulle og ansvarlige 

relasjoner. Barrierer måtte bort for at relasjoner 

skulle kunne bygges. 

Anders Vege la vekt på viktigheten av å bygge en 

visjon og holde den visjonen ved like. I 

Southcentral Foundation var visjonen å utvikle et 

urbefolkningssamfunn som følelsesmessig, 

fysisk, mental og åndelig kan gi god helse. Dette 

skulle gjennomføres gjennom samarbeid med 

urbefolkningens eget samfunn. 

I arbeidet ble det satset på deling av ansvar, forpliktelse 

til kvalitet og god helse for familien. 

Prosjektet som startet for omtrent 10 år siden 

synes å ha lykkes langt på vei. Tjenestemodellen 

er nå endret. Nå har de en produksjonsmodell 

som er lineær, tjenestestyrt, stedbunden og 

objektiv. Tjenestene som leveres er synlige. I 

Southcentral Foundation er det en servicemodell 

som både er relasjonell, menneskelig, kompleks 

og sirkulær. Tjenesteytere er blitt et hovedprodukt 

og ansettelse, opplæring, veiledning og 

modellering for å skape gode relasjoner er blitt 

gjennomført. 

Den omfattende reorganiseringen har medført 

redusert medisinbruk, mindre inngrep og tiltak, 

mindre påtrengende behandlinger, større følelse 

av kontroll og mer informerte avgjørelser. 

15

16 

Visjonen 

Mye av lærdommen fra Alaska, mente Anders 

Vege lå i det å ha en klar visjon. De viktigste 

nøkkelbegrepene som også vi her burde ta til oss, 

mente Vege var knyttet til at de i Alaska ikke 

hadde fokus på omorganisering, men på en fleksibel 

utvikling, nye brukerroller og en ny medarbeiderrolle. 

Stolte og bevisste medarbeidere bygget 

nå gode relasjoner gjennom sterke verdier. 

Tydelig lederskap med mer ledelse og mindre 

administrasjon og tilgjengelige metoder og verktøy 

for å endre organisasjonen, var også sentralt. 

Vege presenterte en modell for endring der de 

viktigste spørsmålene er: Hva ønsker vi å oppnå? 

Hvordan kan vi vite at endring er en forbedring? 

Hva kan vi gjøre for å få til en endring? , er de 

viktigste spørsmålene. 

Hva skal til for at sykepleielederen fortsatt skal 

være modig, tydelig, stolt og sterk og hvilke planer 

har og strategier har NSF? 

Denne lange tittelen var utgangspunkt for 

bestillingen og forventningen konferansedeltakerne 

hadde til fagsjef Mette Ramstad Dønåsen. 

Hun innledet med å peke på at NSFs visjon om 

å være modig, tydelig, stolt og sterk måtte være 

mer enn en floskel. 

Det innholder et krav om klarhet i hvordan vi 

skal markedsføre sykepleien positivt, sa hun. 

Bygge på det vi har 

Å bygge på det vi har, er et viktig premiss for 

endring. Fastlegeordningen, individuell plan og 

nasjonal helseplan fremhevet han som viktige. 

Nasjonal helseplan viser vei, mente han. Ellers la 

Vege vekt på nasjonal strategi for kvalitetsutvikling 

som viktig når det gjelder kompetanseutvikling. 

Økt samarbeid mellom brukere og helsearbeidere 

er en forutsetning for skape gode prosesser. 

For å oppnå dette må helsepersonen gi fra 

seg autonomi og makt. Den enkelte helsearbeider 

og leder må tillate innsyn i egen praksis og 

utvide bildet av egen verden. Det er viktig å 

besøke den andres verden og være åpen for 

endring, sa han og oppfordret de tilstedeværende 

til selvrefleksjon etter et tankevekkende 

foredrag. 

NSFs satsing for ledere 

Fagsjef i NSF, Mette Ramstad Dønåsen 

Vi ønsker at vi skal være stolte og at sykepleie 

skal bety en forskjell for pasientene. 

Fagsjefen pekte på det hun oppfattet som noen 

av de viktigste utfordringene sykepleierlederne 

har. Hun la vekt på det en rekke utfordrende 

rammebetingelser for å kunne utøve et helhetlig 

ansvar. Disse utfordringene er knyttet til både 

pasienter, medarbeidere, organisasjon, fag og 

økonomi. Hun var også inne på utfordringer 

knyttet til omstillingsprosesser og tidsklemmen 

som sykepleierne ofte står i. Flerfaglig samarbeid

og forbedringer når det gjelder samarbeidet 

mellom de ulike nivåene i helsetjenesten, la hun 

også vekt på. 

Fire pilarer 

For henne og NSF er det fire pilarer som er særlig 

viktig når det gjelder sykepleiefaglige ledelse. 

Det er helhetsperspektiv, pasientens behov, 

ansvar for kvaliteten på sykepleien og en læringsfokusert 

praksis. 

Det faglige ansvaret var naturlig i fokus for fagsjefen. 

Hun la vekt på sykepleiekunnskap som et 

sentralt fundament i en helsetjeneste som satser 

på effektivitet og kvalitet. Det er viktig at sykepleiere 

med lederansvar er orientert mot helhet, 

koordinering og samarbeid slik at helsetjenesten 

fungerer til det beste for pasientene og skaper tillit 

til befolkningen. 

Sykepleiere med lederansvar må kunne vurdere 

hvilken kompetanse, bemanning og faglig utvikling 

som er nødvendig for at pasientene skal få 

best mulig behandling og for at tjenesten drives 

faglig forsvarlig, sa hun. 

NSF og lederne 

Det har i perioder vært hevdet at ledere melder 

seg ut av NSF i stor grad. Dette medfører i liten 

grad riktighet. Mange av de som har meldt seg 

ut, ønsker også å melde seg inn igjen. Det er 

gjort en frafallsundersøkelse for å avklare hvor de 

som har meldt seg ut har forlatt organisasjonen. 

Mette Ramstad Dønåsen gjorde rede for noen av 

resultatene av undersøkelsen. Hun pekte blant 

annet på at det at noe av kritikken mot NSFs 

politikk, kan ha sammenheng med at mange 

sykepleieledere har mistet sine posisjoner i foretakene. 

Undersøkelen viser også at en del sykepleiere i 

sentrale lederposisjoner ikke opplever seg som 

sykepleiere. Noen føler at NSF ikke gjør noe for 

dem. 

Fagsjef Dønåsen mente at det var viktig at NSF 

jobber aktivt for at sykepleiere i lederposisjoner 

har rammebetingelser som sikrer at de kan utøve 

ledelse. Videre var det for henne viktig at NSF er 

pådriver for at sykepleieledere sikres støtte, kompetanseheving 

og faglig oppdatering tilpasset sitt 

nivå, som særlige utfordringer. 

Hun tok opp noen av de utfordringene ligger i 

helsesektoren. Det synes blant annet å bli skarpere 

prioriteringskkonflikter og større helsemessige 

ulikhet i befolkningen. Det er også slik at 

dilemmaer i større grad desentraliseres og at 

ansvar skyves fra politikere til ansatte. Dette 

KLOKE GREP 

På landsmøtet i november presenterte ble heftet Kloke grep – fortellinger fra sykepleiere med lederansvar, 

presentert. Heftet innholder fortellinger som ledere som deltok i prosjektet God på fag 

og ledelse, skrev i 2006. Over 300 ledere deltok da på regionale samlinger. En viktig del av samlingene 

var å bevisstgjøre, dele og reflektere og over gode eksempler på lederkompetanse for 

siden å kunne bruke denne innsikten i praksis. I dette heftet har Trulte Konsmo fra GRUK/ 

Kunnskapssenteret, samlet og kommentert en rekke av de historiene ledere har skrevet. 

Historiene er delt inn i tre hovedområder: betydningen av sykepleiefaglig kompetanse, betydningen 

av kompetanse i ledelse og betydningen av kunnskap om forbedring. Konsmo setter historiene 

inn i et helhetlig og teoretisk perspektiv. Det gis også en presentasjon av den såkalt IAteknikken 

, Appreciative Inquiry, som lå til grunn for prosjektet. Heftet er gratis og kan bestilles 

fra NSF. 

17

18 

Bok om kunnskapsbasert praksis 

NSF har hatt sterkt fokus på kunnskapsbasert praksis. Det har vært et nært samarbeid mellom 

fagmiljøet på Senter for kunnskapsbasert praksis, Høgskolen i Bergen, og NSF de siste årene. 

Det er derfor naturlig at NSF nå gir ut boken Å arbeide og undervise kunnskapsbasert – en 

arbeidsbok for sykepleiere. Bente G.H. slaatten har skrevet bokens forord. Her legger hun vekt på 

viktigheten av å basere den praktiske sykepleien på anerkjente metoder i overensstemmelse med 

de krav til kvalitet som offentlige myndigheter har satt. Boken er forfattet av Monica W. 

Nortvedt, Gro Jamtvedt, Birgitte Graverholt og Liv Merete Reinar. Den har en kortfattet og grei 

introduksjon om hva kunnskapsbasert sykepleie innebærer. Her legges det vekt på å inkludere 

både forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap. De øvrige delene av boken tar for seg 

sammenhengen mellom spørsmål og design, å søke etter forskningsbasert kunnskap, vurdering 

og tolkning av forskning, anvendelse av forskningsbasert kunnskap, evaluering, faglige retningslinjer 

og formidling av kunnskapsbasert praksis. Boken har en brukervennlig og lekker layout. 

Den er praktisk og ikke kritisk rettet. Den har gode litteraturhenvisninger i hvert kapitel. Her 

er også en god ordliste i forhold til ord og begreper som den forskningsorienterte sykepleieren 

kan ha bruk for. Boken er en nødvendighet i avdelingen og kan bestilles fra NSF. 

innebærer nye arenaer, funksjoner og oppgaver 

for sykepleiere. 

Avtaleverket og ulike roller 

Ramstad Dønåsen la vekt på hvor viktig det er 

at sykepleieledere har god kjennskap til avtaleverket 

som gjelder egen virksomhet. Det er også 

viktig at både arbeidsgiver og tillitsvalgte er sine 

roller bevisste når det oppstår konflikter på 

arbeidsplassene. Sykepleielederen er i arbeidsgiverrolle 

og er i denne rollen forpliktet til å forholde 

seg lojalt til de beslutninger, vedtak, 

instrukser, retningslinjer etc. som styrende organer 

har fatttet for virksomheten. Hun mente det 

var viktig at lederne bruker sine muligheter til 

legge premisser for utviklingen og kvaliteten på 

sykepleiertjenesten og tar del i de faglige debattene 

som foregår. 

På forrige landsmøte ble det satt et viktig fokus 

på NSFs tiltak for ledere. Ledersatsingen God på 

fag og ledelse, kom som en viktig oppfølging av 

dette. Mette Ramstad Dønåsen la vekt på at 

høstens landsmøte var særlig viktig for hvordan 

denne satsingen skal følges opp i de kommende 

fire år. Hun la også vekt på samarbeidet mellom 

sykepleierorganisasjonene i Norden. Her er det 

blant annet satt fokus på kvalitetsindikatorer og 

normering av sykepleie knyttet til smerte, ernæring, 

trykksår og pasientfall. Hun la også vekt på 

det europeiske samarbeidet. 

Det satses på ledere 

Mette Ramstad Dønåsen presenterte noe NSFs 

planer for ledere. Dialogkonferansen som NSF 

skulle arrangerte i slutten av oktober i samarbeid 

med andre organisasjoner, var ett viktig tiltak. 

Målet med denne konferansen er blant annet å 

styrke sykepleieledernes kompetanse når det 

gjelder å iverksette og lede systematisk forbedringsarbeid 

i egen virksomhet. I dette arbeidet 

må både brukere og medarbeidere fra ulike 

yrkesgrupper være representert. 

Av andre viktige ledertiltak la hun vekt på heftet 

med kloke grep for ledere. Det er også laget en 

bok om kunnskapsbasert praksis som vil kunne

Nyttig om klassifikasjonssystemer 

I 2002 vedtok Norsk Sykepleierforbund (NSF) å oversette de amerikanske sykepleieklassifikasjonene 

NANDAC. (Nursing Diagnosis Association), NIC (Nursing Intervention Ciassification) 

og NOC (Nursing Outcome Ciassification) til norsk. Formålet med vedtaket var å skaffe til veie 

offisielle norske oversettelser som kunne benyttes til forskning, evaluering, utprøving og tilpasrung 

til norsk sykepleiepraksis. Norske oversettelser av NANDA og NTC ble utgitt av Akribe i 

henholdsvis 2003 og 2006. Nå foreligger NOC i norsk utgave. 

I forordet heter det: 

”Sykepleiere har gjennom bruk av sykepleieplaner dokumentert målsettinger for pasienter i 

mange år. Målsettinger skal vurderes som oppnådd eller ikke oppnådd. Standardiserte pasientresultater 

kan ses på som en videreutvikling av dette, med utviklete indikatorer og graderingsskaler. 

NOC er et klassifikasjonssystem for sykepleieresultater. Hensikten med NOC er å dokumentere 

resultater av sykepleie ved konkrete og målbare data for å synliggjøre sykepleiens kunnskap 

og bidrag og muliggjøre videre teoretisk utvikling. I tillegg vil NOC kunne bidra til helsepolitisk 

utvikling og å påvirking. Mangelen på et felles språk har hindret aggregering av data for 

analyser og sammenstilling av informasjon om virkningene av sykepleietiltak (intervensjoner) og 

sykepleiepraksis.” 

NOC er direkte oversatt fra engelsk og ikke lagt til rette for norske forhold. Oversettelsen er 

finansiert av Sosial- og helsedirektoratet og NSF i fellesskap. 

De tre bøkene bør inngå som en naturlig del av sykepleielitteratur tilgjengelig i avdelingen. 

ha stor betydning for ledere. Mette Ramstad 

Dønåsen la videre vekt på det såkalt KOM- 

PASS- prosjektet som Marit Sundquist har vært 

prosjektleder for. I dette kompetansebaserte styringssystemet 

har formålet vært å heve kvaliteten 

for pasientene, motivere arbeidstakerne og skape 

en effektiv tjeneste gjennom en mer riktig bruk 

av ressurser. ELIN-k prosjektet knyttet til samhandling 

i helsetjenestene, utviklingen klassifikasjonssystemer 

og PPS, praktiske prosedyrer i 

sykepleie, var andre av de pågående prosjektene 

hun la vekt på. 

Mette Ramstad Dønåsen pekte også på kommende 

prosjekter som fokus på lederlønninger, 

omstillinger i arbeidslivet, avlønning for ulike 

spesialutdanninger, Magnetsykehus, bedre nettsider, 

samarbeid med legeforeningen og det ferske 

karrierenavigatør - tilbudet som har gått ut 

som et spesielt tilbud til medlemmer i NSF LSL. 

Hun avsluttet med å uttrykke et håp om at 

lederne fortsatt har engasjement og motivasjon 

til å stå i sine stillinger. NSF ønsker å bidra til at 

lederne blir tydeliggjort både i organisasjonen og 

ellers. Etter hennes mening har NSF LSL og fagpolitisk 

avdeling mye å samarbeide om i tiden 

fremover. Dessuten er det et stort potensial for 

flere medlemmer i landsgruppen. Totalt er det 

ca. 5000 sykepleiere med lederansvar i Norge. 

Av disse er vel 750 medlemmer i landsgruppen. 

Her bør det være muligheter for medlemsvekst, 

fikk hun godt frem i sitt vel mottatte innlegg. 

19

20 

Kjell Sjursen. kommuneleder i Arendal mente at 

helsevesenet i større grad kan utnytte sine totale 

ressurser. Disse ressursene blir dårlig utnyttet, 

mente han. Dersom dette er riktig, betyr det at 

helsevesenet egentlig har tilgjengelig ressurser til 

å styrke tjenestene om vi blir mer effektive, sa 

han. 

Bruken av ny teknologi vil utfordre fagene våre. 

Det vil gi muligheter for effektivisering – og ikke 

minst flytte fokus ut fra sykehusene og inn i 

kommunehelsetjenesten. Dette vil også bety at 

ressurser må omdisponeres og nye løsninger 

utvikles. En slik nytenking vil utfordre vår egen 

kompetanse, måten systemet er organisert på og 

finansieringsordningene. Han var opptatt av at 

hele pasientkjeden måtte bli preget av innovasjon 

og utviklingsarbeid. 

Fokust til Sjursen var i hovedsak forholdet 

mellom Sørlandets sykehus (SSHF) og kommunene 

i området. Her er det en rekke store utfordringer. 

Han nevnte blant annet at forskjellige finansieringsordninger 

med mangel på incitamenter til å 

bidra til helhetlige løsninger. Sterkt økonomiske 

fokus på egen bunnlinje og ulike kulturer, organisasjonsstruktur 

og ulike virkelighetsoppfatninger, 

var andre faktorer han trakk frem. Ulike 

virkelighetsoppfatninger går ut over helhetsperspektivet, 

mente han. Selv om man har felles 

pasienter, var det likevel mangel på målrettet 

Fra stykkevis til helt - 

et helhetlig helsevesen uten 

skranker 

Kommuneleder i Arendal Kjell Sjursen 

kompetanseutvikling og gode tiltak på tvers av 

nivåene. Forbedringspotensialer når det gjelder 

utnyttelse av IKT-baserte støttesystemer og samordning 

av strategiske planer er stort. 

Utfordrer profesjonene 

Han mente at det var nødvendig å utfordre både 

organisasjonsstruktur og organisasjonskultur. 

Profesjonstenkingen må også utfordres. Vi må 

tørre å prioritere langsiktige tiltak. 

Lederne er sentrale aktører i endringene. De må 

være pådrivere når det gjelder å sikre fremdrift 

og bevegelse. Endringene krever prosesser der 

både ledere, fagansvarlige, ansatte, tillitsvalgt og 

brukere er sterkt involvert. 

Erfaringene med prosjektet som siden 2005, har 

vært gjennomført i Kristiansand og Arendal i 

samarbeid med Sørlandet sykehus HF har vært 

gode. De viser vei i forhold til utfordringene. 

Toppledelsen og tillitsvalgt både i kommunene 

og sykehuset har vært representert. I tillegg til de 

to største bykommunene har seks andre kommuner 

vært med i prosjektet. Fra i høst er prosjektet 

videreutviklet og det er etablert en nytt 

organ med ansvar for det overordnede strategiske 

arbeidet. Her er kommunene i Agderfylkene 

er representert via KS Agder. 

En rekke aktiviteter i forprosjektet er på gang i 

Arendal.

Sentrale aktiviteter i et forprosjektet i Arendal: 

Skaffe oversikt over eksisterende systemer og 

rutiner for samhandling 

Beskrive sentrale pasientstrømmer og rutiner 

gjennom relevant metodikk (flytdiagrammer, 

prosessmodellering). 

Analysere og vurdere sterke og svake sider ved 

dagens samhandling 

Identifisere kvalitetsvikt i eksisterende samhandling 

Identifisere barrierer for god samhandling på 

systemnivå, tjenestenivå og individnivå. 

Utarbeide forslag til tiltak 

Planlegge hovedprosjekt for implementering 

av tiltak 

Definere suksesskriterier og parametere for 

evaluering av tiltakene i hovedprosjektet 

Vårt prosjekt fokuserer på tiltak som kan forbedre 

praksis i forhold til følgende: 

Barn med multifunksjonssvikt 

Psykiatri og psykiatri kombinert med rus 

Behandlingskjeder i forhold til sykehjemspasienter 

og hjemmeboende med behov for medisinsk 

behandling 

Elektronisk samhandling 

Det legges vekt på en løsningsorientert tilnærming. 

I tillegg legges det opp til god sektorkunnskap. 

Arbeidsgruppene får faglige innspill og 

hjelp til å skaffe en oversikt over eksisterende 

samhandling og bistand til beskrivelse og vurdering 

av samhandling mellom de ulike behandlingsnivåene. 

Konsulentfirmaet Agenda har vært 

en viktig samarbeidspartner i prosessen. 

Sykehjemspasienter og hjemmeboende 

Identifisering og iverksetting av tiltak innenfor 

målområdet har vært viktig. Involverte aktører 

som er motiverte og opplever eierforhold til de 

tiltak og prosesser som skal implementeres, har 

vært viktig. 

I tillegg til leger fra ulike avdelinger på sykehuset 

og i primærhelsetjenesten, er også avdelings- 

sykepleiere fra de samme avdelingene vært med 

i prosjektgruppen. 

Kjell Sjursen var tydelig stolt av prosjektet. Han 

mente det var kommet godt i gang og hadde 

oppnådd mye. Han pekte blant annet på betydningen 

av å ha en felles arena, faste utviklingsmøter 

mellom ledere på ulike nivåer, bedre 

informasjonsflyt, bedre kompetanseutveksling 

og en intermediæravdeling i Arendal. 

Det er fortsatt mye som gjenstår. Det arbeides 

videre med å utvikle samarbeid med tilsynslegene 

i forhold til at leger skal kunne jobbe mer 

på tvers av nivåene. Videre skal det innføres et 

avvikssystem som griper over nivåene. Det har 

kommet viktige innspill fra Fylkeslegen. Et 

ambulant palliativt team i Arendal og omliggende 

kommuner er planlagt. 

Det politiske grunnlaget for det store prosjektet 

på Sørlandet, er blant annet St. prp 1( 2004- 

2005). Her er det slått fast at når det gjelder brukere 

som har store hjelpebehov, skal kommunene 

og helseforetak samarbeide om faglige opplegg, 

organisering av det samlede tilbudet og 

gjerne også om økonomiske løsninger. Sjursen 

gjorde rede for hvordan man arbeidet for å få 

dette til. 

Dialog og ”brukerskoler” 

Dialog med brukerne er viktig i denne prosessen. 

Vi må ha et system for dialog med brukerne, sa 

han og la vekt på at det er brukerne som vet hvor 

skoen trykker. De vet imidlertid lite om ”selve 

skoen”. Han mente derfor at såkalte ”brukerskoler” 

kunne være nyttige. Her læres brukerne opp 

i hvordan ”systemet” fungerer. Brukermedvirkning 

et viktig virkemiddel for å utvikle og kvalitetssikre 

tjenestene. 

Sjursen vekt på viktigheten av fleksibilitet når 

det gjelder bemanning. Han tok også opp forhold 

knyttet til ambulante tjenester og rusom- 

21

22 

sorgen. Utfordringene når det gjelder rus er særlig 

knyttet til at disse brukerne ofte er lite motiverte 

og mottaglige for behandling. Her er også 

mange vanskelige enkeltsaker. I forhold til spørsmål 

knyttet til helse og rusavhengighet la han 

vekt på de statlige forventingene til at kommunene 

og helseforetakene skal se disse områdene i 

større sammenheng. Det må nødvendigvis gjenspeile 

seg i det kommunale planverket, sa han. 

Han trakk fram forhold som ventetid for avrusing 

og akuttplasser, lang ventetid på behandling 

og at flere burde vurderes i forhold til psykiatrisk 

behandling etter endt rusbehandling, som særlig 

utfordrende. 

En annen stor utfordring er barn med multifunksjonshemninger. 

Her er det også en aktiv 

arbeidsgruppe. 

Målsetningen med arbeidet er blant annet å 

oppnå større trygghet hos foreldre og personale 

og å videreutvikle en verdifull personalgruppe. 

Virkemidlene skal her blant annet være å utvikle 

en kompetanseplan tilpasset målgruppen 

innen grunnleggende anatomi/fysiologi, sykdomslære, 

epilepsi, lungemedisin, ernæring, 

etikk, m.m. 

Det har også vært et sterkt ønske om å styrke 

den sykepleiefaglig kompetansen. Dette betyr 

blant annet at man ønsker å omgjøre stillinger 

ved ledighet. 

Individuelt fokus 

Prosjektet har fokus på det enkelte barn. Her 

ønsker man også større grad av kompetanseutvikling 

og informasjonsutveksling, slik at det 

kan overføres kompetanse mellom sykehus og 

kommune. En rekke virkemidler vil her bli tatt i 

bruk. Undervisning på tema og diagnoser, veiledning 

på det enkelte barn for foreldre, fastleger 

og ansatte i kommunen, at personalet føler barnet 

inn på sykehusopphold og bedre samarbeid 

mellom habiliteringstjenestene og kommunen i 

overgangsfaser, ble blant annet nevnt. 

Når det gjelder legetjenester trakk Sjursen frem 

en rekke viktige tiltak. 

Delprosjekt knyttet til elektronisk informasjonsutveksling 

i pleie og omsorgsektoren i kommunene 

er viktig i Arendal. Kommunen er valgt ut 

som en av flere pilotkommuner. Dette inngår 

som en viktig del av den nytenkingen som nå 

skjer på Sørlandet. Sjursen mente at Arendal 

kommune langt på vei har lykkes i den interne 

innføringen av elektronisk pasientjournal og 

PDAer som sikrer god informasjonsflyt internt. 

Alkymisten 

Kjell Sjursen er optimisti når det gjaldt mulighetene 

for å skape noe nytt og bedre. Han mente 

at det gjelder å tenke nytt, gjøre ting smartere, 

våge å satse og ikke minst å kunne prioritere. 

Forfatteren Paulo Cohelo har vært viktig inspirator 

i den visjonære nytenkingen i Arendal. 

Arendal kommune hadde derfor funnet det 

naturlig å gi boken Alkymisten, til de ansatte. 

Tanken var at boken skulle inspirere kommuneansatte 

i Arendal til nye tanker. Alkymisten er 

historien om Santiago, en andalusisk gjetergutt, 

som følger sin drøm om å finne en av verdens 

rikeste skatter. Historien om de skattene 

Santiago finner på sin vei lærer oss om det viktige 

i å lytte til sitt hjerte, å forstå tegnene på livets 

vei og fremfor alt å følge sine drømmer. Dette 

var et viktig budskap for Arendal kommune. I 

forlaget gjorde man store øyne da kommunen 

bestilte 3.000 bøker for noen år siden.

Øystein Gloslo fra firmaet Tennebø & Partners 

gjorde rede for karriereplanleggingsverktøyet 

Karrierenavigatøren, som firmaet har inngått en 

samarbeidsavtale med NSF om. Tilbudet om 

slik veiledning er sendt ut til alle medlemmene i 

NSF LSL. Dette er i første omgang et pilotprosjekt 

der 20 sykepleieledere fra hver region er 

invitert til å delta. 

Programmet som Gloslo presenterte er utviklet 

for å kunne brukes til kompetanseutvikling og 

som et personalpolitisk tiltak, som forberedelse 

til og gjennomføring av medarbeidersamtaler og 

i forbindelse med omstillingsprosesser. Dette er 

et verktøy som blant er testet ut i Staten og i 

Moderniseringsdepartementet. I NSF har et liknende 

verktøy blitt brukt i forhold til fylkesledere. 

Gloslo mente at programmet burde være svært 

relevant for sykepleieledere. Tidligere deltakere 

har gitt tilbakemeldinger om at de opplever økt 

bevisstgjøring, selvtillit rundt egen kompetanse 

og bevisstgjøring av muligheter både internt og 

eksternt. Ifølge Gloslo fremhever også mange 

betydningen av å bli mer bevisst egen arbeidssituasjon, 

og at nye arbeidsoppgaver kan være personlig 

utfordrende. Ellers går faktorer som økt 

motivasjon, økt trygghet og større bevissthet om 

egne muligheter og eget ansvar igjen. Han hevdet 

også at medarbeidere til ledere som hadde 

vært igjennom programmet har gitt positive 

tilbakemeldinger. De har ment at lederne er blitt 

Karrierenavigatøren 

Nytt tilbud til ledere 

som er NSF-medlemmere 

Øystein Gloslo 

bedre personalledere etter gjennomført program. 

Programmet er en kombinasjon av et dataprogram, 

individuelle samtaler og 5 samlinger. De 

første samlingene startet opp i oktober. Det har 

vært god respons på invitasjonen som ble sendt 

ut. 

Dersom prosjektet er vellykket og blir prioritert, 

vil de bli fulgt opp med nye samlinger senere. 

23

24 

Sissel Skarsgaard er Prosjektleder for ELIN-kprosjektet. 

Dette er et treårig program under den 

nasjonale strategien kalt ”S@mspill 2007”. På 

jubileumskonferansen gjorde hun rede for det 

omfattende programmet som hun er sterkt engasjert 

i. 

I det landsdekkende programmet skal 4 såkalte 

fyrtårnskommuner bidra til å realisere en visjon 

om et helhetlige pasient- og brukerforløp for 

elektronisk samarbeid innen kommunal helse- og 

sosialtjeneste og med spesialist-helsetjenesten. 

Prosjektet har sin forankring i Sosial og helsedirektoratets 

satsing Kommuneprogrammet 

S@mspill 2007, nasjonal IKTs strategi for 2006- 

07, KS sin IKT-strategi eKommune 2009, og - 

Strategi og handlingsplan for pleieog omsorgssektoren 

i kommunene. NSF er en svært viktig 

aktør i dette arbeidet med grunnlag i forbundets 

strategi for IKT i sykepleie og helsetjenesten. 

Ansvar 

Norsk Sykepleierforbund og KS er ansvarlige 

for prosjektet i fellesskap. Det finansieres i fellesskap 

av KS, Sosial- og helsedirektoratet, Innovasjon 

Norge, Norsk Sykepleierforbund og 

Nasjonal IKT. 

Sissel Skarsgaard pekte på prosjektets overordnete 

mål og organisering. 

Overordnede mål for ELIN-k prosjektet: 

Bidra til bedre og mer samhandling for å sikre 

Elektronisk samhandling 

Prosjektleder Sissel Skarsgaard 

pasientene helhetlige forløp helse- og omsorgkjeden. 

Bidra til rett informasjon til rett tid og til rett 

person. 

Være premissleverandør og samarbeidspart i 

forhold til IKT-leverandørene for å sikre faglig 

forsvarlig innhold og struktur i de elektroniske 

løsningene. 

Hun la vekt på det sterke engasjementet som 

NSF har i dette prosjektet. Forbundet er med 

sine mer enn 80 000 medlemmer en viktig helsepolitisk 

aktør. Hun pekte på dokumentasjonsplikten 

til sykepleierne som særlig viktig, og den 

rolle elektronisk databehandling har i denne 

sammenhengen. Tilgang på nødvendig informasjon 

er en forutsetning for faglig forsvarlig helsetjeneste, 

sa Sissel Skarsgaard. 

Økende behov for 

mer og bedre samhandling 

Skarsgaard la vekt på et økende behov for mer og 

bedre samhandling i helsetjenesten. Dette 

begrunnes med den demografiske utviklingen i 

samfunnet, liggetid i sykehus og tidligere utskrivelser 

til den kommunale pleieog omsorgstjenesten. 

Hun la imidlertid også vekt på økning i 

antall yngre brukere. 

ELIN-metoden innebærer at målgruppen er 

aktører med relativt like funksjonsbehov. Det er 

brukerstyrte prosjekter. Det er også stort lønnsomhetspotensial 

i å samordne funksjonsforbed-

inger og utvikling, og at finansieringen er forankret 

hos de ulike aktørene. 

Forprosjektene viser at det er utarbeidet gode 

samhandlingsmeldinger mellom spesialisthelsetjenesten 

og pleieog om-sorgstjenesten, fastlegen 

og pleieog omsorgstjenesten og legevakt og 

pleieog omsorgstjenesten. 

Det ligger klare kravspesifikasjoner i systemet på 

at det skal bygge på myndighetskrav, etablerte 

nasjonale standarder og kravspesifikasjoner. Det 

kreves også at det er tatt hensyn til krav i fyrtårnsprosjektene, 

at det er kvalitetssikret av redaksjonsutvalget 

og at disse spesifikasjonene har 

vært ute til høring 

Flere faser 

Den første fasen i ELIN-k – prosjektet hadde 

fokus på elektronisk samhandling mellom pleieog 

omsorgstjenesten og fastleger. Det ble inngått 

avtale med 6 kommuner og 11 legekontor. 

Arendal, Bergen, Sandefjord, Stavanger, Tromsø 

og Trondheim deltar i prosjektets første fase. 

Prosjektets andre fase har fokus på elektronisk 

samhandling mellom Pleie- og omsorgstjenesten 

og sykehus. Her er det planer om 4-5 piloter 

innenfor en tidsramme på vel ett år (01.09.07 – 

31.12.08). 

Kommersielle aktører er sterkt inne prosjektet. 

Skarsgaard la stor vekt på leverandørenes sterke 

engasjement og samarbeid seg imellom. Dette 

til tross for at de innbyrdes er konkurrenter. 

Det stilles store krav til aktørene i prosjektet. 

Det gjelder både anskaffelse av løsninger, at det 

er forankret høyt i organisasjonen og at det er 

satt av tid til opplæring og testing. De har også 

et viktig koordineringsansvar når det gjelder rapportering 

om feil, mangler, fremdrift, erfaringer 

og evaluering. 

Hva bidrar prosjektet med? 

Prosjektledelse, samordning og oppfølging av 

sektorens krav til leverandørene er en viktig opp- 

gave i prosjektet. Det innebærer også at det etableres 

avtaler og skaffes midler til utvikling og 

utprøving av utstyr og programvare. Her handler 

det også om å utvikle nasjonale løsninger og 

koordinere selve pilotutprøvingen. Prosjektet er 

tenkt utviklet gjennom tre faser. 

Inkludering av 20 nye kommuner 

NSF har fått prosjektlederansvar i oppdrag av 

SHdir. Deltakerkommunene skal gjennomføre 

de nødvendige forberedelser som må til for å 

komme i gang med elektronisk samhandling. 

Den første prosjektperioden som avsluttes 

medio februar 2008, har fokus på helhetlig pasientforløp. 

Dokumentasjonsplikt - lederansvar 

Skarsgaard la stor vekt på sykepleiernes og virksomhetenes 

dokumentasjonsplikt slik den er forankeret 

i Helsepersonelloven. Hun pekte blant 

annet på kravet til at virksomheten skal organisere, 

legge til rette for og gi tid til dokumentasjon. 

Herunder er det også et krav om at det 

utarbeides rutiner og retningslinjer. Sissel 

Skarsgaard er opptatt av at lederne må være 

tydelige på sitt ansvar, stille krav og være på 

banen. Det er et ledelsesansvar å utarbeide faglige 

retningslinjer for dokumentasjon og bruk av 

EPJ .Lederne må synliggjøre krav og forventninger 

til helsepersonell. 

Når det gjelder krav til innholdet i journal viste 

hun til Helsepersonellovens § 40 om at: 

”Journalen skal føres i samsvar med god yrkesskikk 

og skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger 

om pasienten og helsehjelpen, samt de opplysninger 

som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt 

eller opplysningsplikt fastsatt i lov eller i medhold 

av lov.” Videre stiller Pasientjournalforskriften 

§ 8 minimumskrav til journalens innhold. 

Skarsgaard mente ellers det er tankevekkende at 

så mange kommuner (400) som har PRO-sys- 

25

26 

tem i dag, i liten grad bruker det til helhetlig 

dokumentasjon av de tjenestene brukerne får. 

Systemene brukes mest til logistikk, vedtaksdokumentasjon, 

fakturering og IPLOS-registrering. 

De fleste kommuner bruker fremdeles 

håndskrevet papirdokumentasjon, sa hun. 

Helsetilsynets årsmelding for 2005 konkluderer 

med at dokumentasjonen mange steder er mangelfull 

og det pekes på manglende bevissthet om 

viktigheten av god dokumentasjon både hos 

ledere og personale, som en mulig forklaring. 

Områder som må prioriteres i påvente av elektronisk 

samhandling, er i følge Sissel Skarsgaard 

systemkvalitet og faglig kvalitet. Hun er opptatt 

av at ansvarlige ledere må sørge for at virksomheten 

tilrettelegger for bruk av EPJ. I forhold til 

faglig kvalitet er det viktig at helsepersonell som 

Oversykepleier Arne Mæhlum fra Medisinsk 

divisjon ved Ullevål universitetssykehus gjorde 

rede for samhandlingsprosjekt mellom Oslo 

kommune og divisjonen der han selv har ansvaret 

for sykepleietjenesten. I alt var 10 sykehjem 

i Oslo involvert i prosjektet. Sykehjemmene er 

ofte dårlig bemannet. Når sykehjemsbeboere 

blir akutt syke, er det ikke uvanlig at en sykepleier 

er alene på vakt med ansvar for opptil 

100 pasienter. Det blir da viktig for sykepleieren 

å vite hvem man skal kunne søke råd hos. 

skal bruke EPJ og samhandle må ha kompetanse 

til å sikre at formelle og faglige krav til journalføring 

ivaretas. 

Hva må prioriteres nå? 

Sissel Skarsgaard avsluttet med å peke på områder 

som må prioriteres i påvente av elektronisk 

samhandling. Hun pekte på tilgang, sikkerhet, 

utstyr, opplæring og tilgangsstyring som særlig 

viktige. I tillegg la hun vekt på nødvendigheten 

av gode dokumentasjonsrutiner, meldingssystemer 

og kvalitetsarbeid. For ledere blir det viktig 

at de benytter avviksregistreringene systematisk i 

forbedringsarbeidet, sa hun før hun oppfordret 

til nytenking og gjorde forsamlingen oppmerksom 

på at ”Hvis du fortsetter å gjøre det du alltid 

har gjort, vil du få det du alltid har fått. ” 

Samhandling og 

kompetanseoverføring mellom 

Ullevål universitetssykehus 

og Oslo kommune 

Oversykepleier Arne Mæhlum, 

Ullevål universietssykehus 

Bakgrunn 

Tidligere måtte sykepleieren på sykehjemmet søke 

råd hos Oslo kommunale legevakt. Det førte ofte 

til innleggelse i sykehus på kveld og natt. Det ble 

registrert en økende tendens til at sykehjemsbeboere 

blir innlagt ved Medisinsk divisjon. Dette gjaldt 

i hovedsak sykehjemspasienter som av naturlige 

årsaker ble akutt syke i livets sluttfase og pasienter 

som trengte akutt medisinsk behandling på grunn 

av akutte sykdommer; hjertesvikt, lungesvikt, hjerneslag, 

infeksjoner, eller akutt funksjonssvikt.

Mæhlum viste til følgende tall: 

174 sykehjemsbeboere ble innlagt Medisinsk 

divisjon 

Fra 37 sykehjem i Oslo kommune 

53 % ble innlagt på kveld og natt 

42 % ble innlagt på mandag 

73 % av innleggelsene kom via Oslo kommunale 

legevakt (OKL) 

For skape en bedre situasjon ble det satt i gang 

tiltak. Det ble opprettet en stilling som sykepleier 

for oppsøkende virksomhet med base i Obsposten, 

Medisinsk divisjon på kveld – Ambulant 

team. 17 senger i Medisinsk dagpost ble øremerket 

for den aktuelle pasientgruppen. 

Det ble 

videre satset på hospitering, 

legeseminar, undervisning/kurs 

i sykehjemmene, 

felles miniseminar, 

utvikling av standardprosedyrer 

og det ble gjort en 

grunnleggende kartlegging. 

Hva skjer? 

Obs-posten mottar nå 

pasientene direkte fra 

Mottagelsen på Ullevål. 

Her blir det gjort en 

utredning og kartlegging 

av pasientenes medisinske 

tilstand i løpet av 24 

timer før de skrives ut 

eller overflyttes de medisinske 

spesialavdelingene. 

Mæhlum la vekt på at 

Obs-posten skal være en 

ressurs for sykehjemmets 

sykepleiere og pasienter i 

forhold til sykepleiefaglige 

spørsmål og vurdering- 

er. Sykepleiere her fra skal kunne reise ut og bistå 

sykepleier i sykehjemmet ved behov for råd, veiledning 

og en ”second opinion”. Han la ellers 

vekt på den veiledning som gjøres i sykehjemmet 

i forhold til sykepleiefaglige prosedyrer og at 

OBS-posten sykepleiere ikke kan erstatte sykehjemmets 

personell. 

Som en del av samarbeidet arrangerer sykehuset 

en rekke kurs. Det gjelder blant annet kurs i 

observasjoner og vurderinger ved akutte sykdomssituasjoner, 

i intravenøs medikamenthåndtering, 

væskebehandling, setting av perifer 

venekanyle og smertebehandling. 

27

28 

David Kvebæk har holdt mange foredrag for 

ledere opp gjennom årene. Den pensjonerte 74 

år gamle presten og familieterapeuten innledet 

avslutningsforedraget på kongressen med refleksjoner 

over det å bli gammel. Å være 60 er å være 

gammel. Når man er 75 blir man gammelgammel, 

sa den veltalende foreleseren som i tillegg til 

å holde foredrag også er amatørmaler. Han har 

skrevet en rekke bøker knyttet til det som er 

hans hovedemne; det myndiggjort mennesket. 

David Kvebæk tar gjerne utgangspunkt i sitt 

eget liv når han foreleser. Han startet sitt yrkesliv 

som tømmerfløter i Glomma, fortsatte som 

elektriker ved Strømmen Verksted, studerte 

senere teologi og ble ordinert til prest i 

Metodistkirken. Han tok konsekvensen av sin 

store interesse for psykiatri og samliv, og ble 

ledende familieterapeut under oppbyggingen av 

familieterapien ved Modum Bads Nervesanatorium. 

Startet eget konsulentfirma, INSAM, og 

arbeidet med personal og lederutvikling i store 

og mellomstore bedrifter og institusjoner fram 

til år 2000, da han pensjonerte seg, for å vie sin 

tid til billedkunst og litteratur. 

Med sin rolige og myndige stil klarte Kvebæk 

raskt å skape kontakt med sitt publikum. Han 

påstår at han ikke har lært noe etter 1968. Etter 

1968 har han kun systematisert det han tidligere 

hadde lært. 

Myndiggjorte mennesker – 

Der livet leves og samarbeidet 

fungerer 

David Kvebæk 

David Kvebæks forfatterskap 

Bøker på Verbum forlag: 

Far, hvor er du? Verbum, cop. 1998, 

Bønn for barna Verbum, cop. 2000, 

Bøker på Aventura forlag: 

Alt som betyr noe 

lærte jeg som barn. 1989; 

Det myndiggjorte mennesket 1990; 

Skulpturtesten: en veiledningsbok i 

bruken av The Kvebæk family sculpture 

technique (KFST)1991; 

Ta tid til kjærlighet. 1993 og 

Ekteskapet: duett eller duell? 1993. 

Med utgangspunkt i egne erfaringer som familieterapeut 

tok Kvebæk raskt den lyttende forsamlingen 

med inn i det kommuniserende rom der 

mann og kvinne, ektefeller, snakker til, men 

også forbi hverandre. De er ikke nære hverandre. 

De karakteriserer hverandre og utsagn møter 

reaksjon som igjen møter reaksjon osv. Det er 

det han i sin bok Ekteskapet – duett eller duell 

kaller vond kommunikasjon. Her skriver han at 

”all vond kommunikasjon starter med å fortelle 

hvordan ektemaken er og hvordan han burde 

være. Dette skaper forsvar og avstand.” Det fikk

han også godt frem i sin presentasjon i 

Trondheim. Dialogen han presenterte var preget 

av utsagn som ” Vet du ikke det engang!” og fra 

mannens side en tendens til å konvertere verdier 

til penger. Å være tilstede hos hverandre fysisk 

innebærer ikke nødvendigvis nærhet, sa han. 

Han presenterte også mannen som en person 

preget av myndighet og kvinnen (ektefellen) 

preget av omsorg. Kvebæk trakk perspektiver tilbake 

til 1968 med den tid tilhørende emansipasjon 

for kvinnene. 

Det myndiggjorte menneske 

Det myndiggjorte menneske er et sentralt begrep i 

David Kvebæks tilnærming til forholdet mellom 

mennesker og menneskelige relasjoner. Det 

myndiggjorte mennesket fremstår for han som 

det ansvarlige mennesket. Ansvar er det etiske 

elementet (moralen) i din myndighet, din 

omsorg, sa han. Det er en kunst. Kunst handler 

om å gjøre det maksimale ut av det minimale. I 

forhold til ansvarlighet pekte han på at den 

enkelte, også ledere, konfronteres med sin 

omsorgsdel og at omsorg aktiveres av omsorg. 

For lederen gjelder det å balansere mellom myndighet 

og omsorg. Den gode lederen er ikke 

bredskuldret, sa han. Hun/ han står ikke alene. 

Det hele mennesket balanserer mellom makt 

(myndighet) og omsorg. Han var også inne på 

bruken av ”fallskjermer” i næringslivet da han 

kom med utsagnet: ”Fallskjermer er for de redde 

og udugelige”. Ellers mente han det var trist at 

folks dugelighet skulle måles i penger. Det er 

imidlertid slik at penger demonstrerer betydelighet. 

Den gamle myndighetsprofilen blir ikke 

bedre enn det du kan – det du er. 

Å kunne be om hjelp 

For å illustrere noen av sine poenger, refererte 

han til egen erfaring som lærer i en hjelpeklasse 

i barneskolen. Her hadde han gjennom å være 

åpen, stille spørsmål og å satse på at elevene selv 

hadde kunnskap de kunne bruke og utvikle, 

skapt en hjelperklasse ut fra en hjelpeklasse. Dette 

brukte han som poeng da han la vekt på at det å 

være leder ikke handler om å gi bort, men å 

hente ut. 

Det er bare selvstendige mennesker som våger å 

røpe at de ikke vet. 

”Den dag du kan be om hjelp, er du på den gode 

veien. Da er du en myndig leder.” , sa David 

Kvebæk. 

Riv pyramidene! 

Han var ellers opptatt av at ”pyramider” måtte 

rives, men også at de først måtte bygges. Det 

gjelder å gjøre umyndiggjorte medarbeidere til 

myndige medarbeidere. Det er viktig å ha tiltro 

til andre og tro på ressursene folket har. Å telle 

de som er over, teller ikke. De er de som er 

under, som teller, sa Kvebæk og oppfordret de 

nærmere to hundre lederne til spørre dem som 

arbeidet på golvplanet. Spør gutta på gulvet! Det 

er de som bruker økonomien til behandling som 

skal spørres, sa han. 

I forhold til ledelse, mente han at det handler 

om å kunne koordinere, samordne forventninger, 

fra et marked, fra medarbeidere og foresatte. 

Han mente at det ville gi trygghet hos den 

enkelte ledere når man visste hva de tre nivåene 

forventet. Det er viktig å realitetsorientere seg i 

forhold til markedet og vite hva som er rimelig 

å forvente fra vår bedrift ut fra de ressursene som 

er tilgjengelige. Hva som er realistisk, vet som 

regel medarbeiderne best. De foresatte stiller 

ofte urimelige krav. De trenger å vite fakta. Det 

går ikke an å forvente mer enn det som er realistisk, 

avsluttet den myndige David Kvebæk. 

29

30 

Vigdis Galaaen er pleie og omsorgsjef i Hamar 

kommune. Hun var invitert til konferansen for 

å snakke om sin egen lederhverdag og de utfordringene 

hun der står overfor. Vigdis Galaaen 

har vært leder siden 1984. Hun føler at hun er 

blitt mer bevisst sin egen lederrolle de siste 

årene. Nå har hun ansvar for er stor kommune. 

Hun leder mange faggrupper og kan ikke lenger 

ha fokus på én faggruppe. Hun er leder for alle 

og mener at sykepleiere blir best når de kan 

bryne seg i forhold til andre faggrupper. Ledelse, 

mente hun, er en miks av utfordringer, muligheter 

og forventninger. Som leder har hun en 

misjon. Mulighetene knyttet hun til de verktøy 

hun hadde som leder, media og den autoritet og 

myndighet hennes medarbeidere var villige til å 

gi henne. Når gjelder forventninger la hun vekt 

på viktigheten av at mange tror på det hun og 

hennes medarbeidere kan uttrette. 

Galaaen så sin hovedoppgave i å skape entusiasme 

og gi mening til det arbeidet som skal utføres. 

Det handler om å skape eierforhold til felles 

mål innenfor en ramme der medarbeiderne blir 

sett, hørt og respektert. For henne var det viktig 

å dele sine erfaringer og synspunkt med medarbeiderne 

for å få ta del i deres kunnskap og egenskaper. 

Tilby mening 

Å utfordre og å involvere de ansatte er viktig, sa 

MIN LEDERHVERDAG 

Å kunne – ville – tørre! 

Pleie og omsorgssjef Vigdis Galaaen 

den entusiastiske lederen, som også la vekt på at 

det å bli sett er det viktigste i et menneskes liv. 

Hun mente at lederen må kunne tilby de ansatte 

en mening i det skal gjøre. Utfordringene er 

mange. Hun synes også selv det er viktig å bli 

utfordret av de ansatte selv. En av favorittbøkene 

om ledelse, er for henne boken til Arne Selvik 

Omgitt av løgnere. Vigdis Galaaen vil ikke bare 

ha ja-mennesker i sin organisasjon. Hun vil også 

dem som kan utfordre henne. Hun vil ha dem 

som stiller de kritiske spørsmålene i sin stab. 

Dette er jo også noe av poenget hos Selvik at; 

dersom man ikke har kritiske røster og kun de 

som jatter med eller legger vekt det positive i en 

organisasjon, vil organisasjonen etter hvert forvitre, 

miste kontakten med virkeligheten og dermed 

også markedet. Det er døden for en organisasjon. 

Selv tok hun dette på alvor og fremhevet 

at den hun ansatte sist i sin stab på Hamar, var 

den som var mest kritisk til henne selv. Hun forventet 

tydelighet av de ansatte og å være tydelig 

på det hun selv formidlet. 

Verdier 

Jobben er ikke alt. Å ha et “liv” utenom, mente 

hun var helt nødvendig. Hun var selv bevisst på 

sine egne verdier, sin arbeidstid og prioriteringer. 

Dersom hun skulle gjøre en god jobb var fritiden 

viktig. Hun la selv vekt på familien og 

opplevelsene og turene i naturen med bikkjer,

som særlig viktige. Det var det som ga henne 

påfyll og ladet henne i en travel hverdag. 

Å være leder handler ikke alene om å holde ut, 

men å utvikles, sa hun. Med dette som perspektiv 

la hun vekt på viktigheten av å få ærlige 

tilbakemeldinger. Selv la hun vekt på å ha og å 

utvise relasjonelt mot og tørre å gå inn i vanskelige 

situasjoner - være tett på folk. 

- Jeg må kjenne en grunnleggende trygghet 

slik at jeg tør å tørre, ikke bare kopiere. Jeg 

må ha det moro, sa hun. 

Vigdis Galaaen fikk godt frem det positive synet 

hun har på sine medarbeidere. Hun virket troverdig 

da hun pekte på at det er den enkelte 

medarbeider som jobber ut som er den viktigste 

ressursen i å representere kommunen. Som leder 

var det viktigste å holde de store linjene og ikke 

henge seg opp i detaljer, men samtidig være åpen 

for lokale dialoger. 

Stolt 

Det var mye Vigdis Galaaen mente hun kunne 

være stolt av. Hun la vekt på at hun følte en 

stolthet av å lede en levende organisasjon hvor 

medarbeidere tør å vise kreativitet, sårbarhet, 

ansvar og stolthet. 

- Når det blåser fra alle kanter klarer vi å holde 

på noen kjerneverdier og vedtatte kjøreregler, sa 

hun. 

Hun opplevde at hun hadde myndiggjorte medarbeidere 

som følte seg trygge og kompetente. 

Vigdis Galaaen formidlet godt hvor viktig gleden 

er i et arbeidsfellesskap. I denne sammenheng 

la hun vekt på å få frem de gode historiene 

og være stolt av det de hadde fått til. Å skape en 

organisasjon der medarbeiderne er en del av en 

helhet så hun på som en viktig utfordring. Her 

mente hun de hadde lykkes i Hamar. Det var et 

arbeid de også hadde fått en pris for. En pris det 

var viktig å feire. Feiringen i seg selv forsterket jo 

også det de hadde fått prisen for. 

31

32 

Einar Aadland innledet sitt foredrag med å lese 

høyt fra boken Den truverdige leiaren som kom 

ut i 2004. 

Edwin Moses var ein fabelaktig hekkeløpar. 

Han hadde eit frykteleg steg og 

ein spenst som ei springfjør. Moses 

vann alt og sette uslåelege rekordar. Eg 

såg han på Bislett på nært hald og vart 

slått med ærefrykt. Då eg like etter 

trong nye joggesko, kjøpte eg det merket 

som Edwin brukte. Han hadde til 

og med ei personleg helsing til meg - og 

til alle andre som sprang med skomerket 

hans. Og noko av magien tok plass 

i steget mitt; eg kjende meg lett og 

spenstig. Eit par månader ut på hausten 

var eg ikkje så sikker lenger. Beina 

hadde byrja å bli vonde, og var ikkje 

skosålane blitt litt skeive og flate? Eg 

heldt tvilen på fråstand inntil dei verkande 

og vonde leggane mine fjerna 

siste rest. Dei neste joggeskoa eg kjøpte, 

hadde ikkje Edwin Moses 

noko med. 

Fra Den truverdige leiaren. 

Samlaget 2004. 

Er det fortsatt 

meningsfylt det vi gjør? 

Om verdibasert ledelse 

Førsteamanuensis Einar Aadland i , 

Diakonhjemmets høyskole. 

Han reflekterte høyt over hva som kjennetegner 

troverdighet; Løfter? Er de innfridde? Vil man 

holde ord? 

Troverdighet er viktig å etterstrebe for en leder. 

Troverdighet kan man ikke påstå selv. Den blir 

funnet av andre. Den forutsetter tillit. Uten troverdighet 

er lederen uten hoff. Det er som en 

konge uten land. Tillit og troverdighet henger 

derfor nært sammen. 

Det er en rekke eksempler fra næringslivet på at 

ledere har mistet tillit. Han nevnte en rekke eksempler 

på dette også fra norsk næringsliv. Aadland 

gjorde også et poeng av at mange av de selskapene 

som har mistett troverdigheten, har hatt etiske 

regler, som de har forbrutt seg mot. 

Ådland la vekt på betydningen av verdier som 

spilleregler i det menneskelige fellesskapet. Det 

handler om felles spilleregler. Han stilte spørsmål 

ved om vi egentlig trenger etiske regler. Er 

det ikke bedre med visjoner? 

Det er bare tillit som kan skape selvstendighet og 

kreativitet. Det kan ikke gjøres gjennom å 

instruere. 

I diskusjonen om troverdighet pekte han på at 

det handler om at andre kan stole på den aktuelle 

person. Det innebærer at utvikling av informasjon 

med andre og man gjennom dette bygger 

også egen verdighet. Denne verdighet gir 

man seg ikke selv. Den gis av andre. Vi må være 

i samsvar med det bilde vi gir av oss selv og det 

må samsvare med det andre ser.

Den lederen som alltid kjører safe, kan aldri innkassere 

den store gevinsten, sa han. 

Organisasjonsmodellen 

Aadland tok for seg hvordan bildet av en organisasjon 

kan tegnes. Det tradisjonelle organisasjonskartet 

er en rommelig måte å tenke på. Det 

er et kart uten pasienten i sentrum. Det har en 

hierarkisk struktur og bærer i seg en selvoppfyllende 

profeti. I en slik modell blir lederen løftet 

opp på en pidestall og representerer dermed en 

særskilt holdning til hva ledelse er. Aadland gikk 

så langt som å trekke paralleller til 1930-tallets 

raseteorier, som hevdet at noen mennesker 

hadde høyere intelligens enn andre vurdert ut fra 

høyden og vinkelen på skallen deres. Han mente 

å finne trekk av denne tenkemåten i de hierarkiske 

organisasjonsmodellene. 

Aadland anbefalte en annen måte å tegne organisasjonen 

på. For å forstå kulturen i en organisasjon 

må man i større grad ha fokus på kommunikasjonslinjene. 

Med utgangspunkt i blant 

annet systemteori, mente han det var viktig også 

å trekke inn omgivelsene og samhandlingen med 

disse i en ny organisasjonsmodell. Han presenterte 

en spindelvevmodell der trådene symboliserer 

kommunikasjonslinjer. Det vil være en 

modell som i større grad fanger opp kontekstens 

påvirking og krav i en organisasjon. 

Hva er ledelse? 

Einar Aadland tok for seg en rekke definisjoner 

av ledelse. Det er ulike oppfatninger av hva som 

er en leders funksjoner. Å nå mål; utøve autoritet 

og ta beslutninger; nå mål gjennom andre: planlegge, 

organisere, koordinere og kontrollere; gi 

informasjon, ta beslutninger og ivareta mellommenneskelige 

oppgaver; produksjon, administrasjon, 

integrasjon og entrepenørskap, var forhold 

han trakk frem som eksempler. 

Alle disse karakteriserer lederollen som det å 

beherske et håndverk. 

Rollen som lederen inntar blir ellers gjerne styrt 

av forventninger, rammer og fortellinger. Han 

viste til professor Torodd Strand som i boken 

Ledelse, organisasjon og kultur tar opp dette. 

Forventningene fra de ansatte er gjerne at lederen 

skal utføre bestemte oppgaver og utføre visse 

handlinger, men i tillegg forventes det at vedkommende 

har bestemte personlige egenskaper. 

Rammene utgjør selve konteksten der lederskapet 

skal foregå. I Den truverdige leiaren skriver 

Aaland med referanse til Strand at : ”Rammene 

ligg nedfelte som ulike ”scener” som leiinga skal 

spelast ut på. Eit anna ord for dette er kontekst. 

Det er ikkje berre organisasjonsscenen som er 

konteksten for leiing, men også forhandlingsscenen, 

møtescenen, jubileumsscenen osv. Kvar 

scene har sine eigne spelereglar som leiarrolla må 

ta omsyn til.” 

Videre skriver Aadland at ”Forteljingane utgjer 

det ”stykket” som skal spelast. Det kan vere tragedie, 

komedie eller drama – til vanleg litt av 

alle desse – og innhaldet er utforma gjennom 

forhistoria. Det er ikkje ein forfattar som har 

skrive teksten for leiarrolla; å vere leiar er ikkje å 

spele Hamlet eller Peer Gynt. I staden er det 

mante aktørear som har vore med på å skissere 

soga til organisasjonen og å utforme leiarforventingane. 

Det handlar både om kva som er brennaktuelt 

nett no, korleis dei ymse medarbeidarane 

bør taklast,og kva som er ”den vanlege 

måten å gjere sakene på her hjå oss”. Såleis er 

slike rolleforteljingar ein vesentleg del av kulturen 

i organisasjonen.” ii 

Aadland viste også til Strand da han pekte på fire 

ulike roller lederen kan inngå i. Det er; en formell 

rolle, en uformell rolle, en iscenesatt rolle 

som for eksempel klovn eller kverulant eller det 

han kaller en dyprolle iii . Konteksten skaper forventningene 

til den enkelte leder. 

Den forståelsen av ledelse som ligger Einar 

Aadland nærmest, er såkalt verdibasert ledelse. 

33

34 

Verdibasert ledelse 

Dette er ledelse gjennom verdier og som har forflyttet 

seg bort fra tradisjonell regelstyring, slik 

vi blant annet kjenner det i en den tayloriske tradisjonen. 

Verdiledelse legger størst vekt på motivasjon. 

Den legger vekt på personlig ansvar og 

frihet og dermed også fleksibilitet. Verdiene som 

lederen styrer etter må være integrert og internalisert 

i den daglige virksomheten og lederens 

handlinger. Lederen som styres av verdier legger 

i følge Aadland, til grunn en inngående selvrefleksjon 

over egen atferd. Det forutsetter samtidig 

en nærkontakt med brukere. 

Verdibasert ledelse handler i stor grad om å etablere 

en organisajonsidentitet og en visjon for 

virksomheten. Lederen har en viktig oppgave i 

sette tonen, fremme dialog og å delegere ansvar. 

I forhold til de ansatte ligger det i henhold til 

Aadland, en forventning om selvkontroll, verdifokuserte 

holdninger, lojalitet og egenutfoldelse 

i en verdi og praksiskultur. Slik sett står vi her 

langt fra den autoritære og hierarkiske holdningen, 

som har preget regelstyrt ledelse og målstyring. 

Her har det vært fokus på å sette mål og 

finne midlene for å nå målet og deretter styre 

ved hjelp av makt og kontroll. Einar Aadland 

fremhevet verdibasert ledelse som en internasjonal 

suksessfaktor med røtter tilbake til 1980-tallet. 

Den beste leia 

Einar Aadland trakk linjene tilbake til vikingenes 

leting etter den beste leia og det norrøne 

ordet leid, når han skulle finne lederordets emytologiske 

opphav. Leiarsteinen var vikingenes 

primitive kompass når de skulle seile fra ett sted 

til et annet. De var nødt til å ta hensyn til kystens 

skjær og farer for å komme trygt frem. På 

samme måte er det viktig at den verdibaserte 

leder bruker verdier som kompass for å avdekke 

hvor man står i forhold til uønskede verdier og 

samtidig motivere med basis i ønskede verdier. 

Farvannet som dagens leder beveger seg i, og der 

beslutninger skal tas, har mange skjæringspunkt, 

som det gjelder å ha oversikt over. Aadland 

nevnte de store økonomiske forventningene og 

kravet til kvalitet som eksempel. Verdiklemma er 

fremtredende for de fleste som arbeider i helsesektoren. 

Det har lenge vært en dobbeltkommunikasjon 

fra offentlig myndigheters side. Den 

sterke verdifokuseringen som myndighetene 

ønsker kom særlig godt frem i Verdimeldinga 

som Geir Sverre Braut forfattet. Samtidig er det 

mange eksempler på en slags offentlig schizofreni 

i helsesektoren. Aadland nevnte eksempel fra 

Helse Øst der kravet om effektivisering, å arbeide 

raskere og å spare penger, kom samtidig med 

at de satte fokus på verdibasert endringsledelse. 

En slik dobbeltkommunikasjon mente han 

kunne karakteriseres som schizofreni. Budskapet 

om innsparinger blir sendt nedover i organisasjonen 

og havner til slutt ved sengen der sykepleieren 

arbeider. Den enkelte blir krevd til 

ansvar og kommer dermed i en skvis, verdiklemme, 

i forhold til de verdier (etiske) som skal forvaltes. 

Økte ressurser – 

ikke nødvendigvis kvalitet 

Einar Aadland pekte også på at øke ressurser 

ikke nødvendigvis ga bedre kvalitet. Økte ressurser, 

kan også være en sovepute og lammende for 

innføring av påkrevde nye og bedre løsninger. 

Han kom inn på utviklingstrekk i samfunnet 

knyttet til at man beveget seg bort fra opptatthet 

av indre kvaliteter hos mennesket til et økende 

fokus på det ytre. Å ta seg ut og å overfokusere 

på det som ”viser seg”, å iscenesette seg selv heller 

enn å finne seg selv, har blitt en dominerende 

trend i tiden. Denne endringer ville lett kunne 

komme i konflikt med den ønskede etiske 

dimensjon. Aadland pekte på viktigheten av en 

ballanse mellom det etiske og det estetiske fokus. 

Det første møtet mellom mennesker handler

mye om estetikk. Det tiltalende ytre skaper kontakt, 

men den langvarige relasjonen må begrunnes 

i og opprettholdes i verdier. 

Dygd 

Etikk kan, ifølge Aadland, være ledeteori på to 

nivåer; strategisk og som et daglig verktøy. 

Det er imidlertid også viktig å kunne skille ulike 

etiske tradisjoner fra hverandre. Han pekte på 

noen av de utfordringene som ligger i pliktetikken. 

iv Dersom fokuset på hvordan man som 

handlende aktør skal unngå å gjøre feil og på hva 

som er grenselinjene i forhold til instruksen, kan 

man lett fristes til å ta avstikkere. Det kan lett bli 

slik at det om ikke er galt, er rett. 

Einar Aadland står i en dydsetisk tradisjon. 

Begrepet dyd eller det nynorske ordet dygd, som 

han og andre etiker heller bruker, referer til det 

greske ordet arete. På engelsk har ordet virtue en 

samme betydning. Aadland viste også til at ordet 

virtuos henspeiler også på dette begrepet ved at 

det viser til en som behersker sitt instrument på 

en særdeles god måte. 

Einar Aadland trakk perspektivene langt tilbake 

i filosofihistorien. Den dydsetiske tradisjon er 

særlig knyttet til oldtidsfilosofen Aristoteles. 

Den var ifølge Aadland dominerende i Vesten 

helt framt il Kant og opplysningstiden. Da fikk 

det å realisere seg selv, i seg selv, en dominerende 

plass i etikken. 

Den gylne middelvei 

Aadland advarte mot å forstå dyd som det å bli 

prippen. Det handler ikke om å bli dydsmønstre, 

men om å være dygdig i betydningen av å 

finne balansen, den gylne middelvei. For 

Aristoteles handlet dette om å finne en balanse. 

Sykdomsforståelsen i antikken var således knyttet 

til at elementene i kroppen var ute av ballanse. 

Ild og vann var motsetninger, slik også dumdristighet 

og feighet var det. Det ballanserende 

punkt var mot. Aadland trakk frem ”den beste 

leia” som et slikt ballanserende punkt – en middelvei. 

Tillit til andre i forhold til kontroll står for Einar 

Aadland som en viktig utfordring. Det ligger 

også en risiko med å gi for mye tillit. Tillit kan 

misbrukes. 

En livslang prosess 

For Einar Aadland er det å bli en god leder en 

livslang prosess. Livet er en øvelse i dygd. Her 

handler det også å finne ballansepunktet mellom 

ekstrem tillit og ekstrem kontroll. For Platon var 

lederen en godt voksen mann som gjennom livet 

hadde utfordret sin telos. For Aristoteles fremstod 

telos som det mål som vi alle og alle ting 

bærer i seg. Alt har en hensikt. Denne hensikten 

betegner han som telos – det endegyldige målet. 

Alle ting utfordres på sin telos. Som eksempel fra 

sykepleien trakk Aadland frem Patricia Benners 

oppfatning om sykepleierens bevegelse fra novise 

til ekspert. ’ 

Hvordan bli troverdig? 

Når det gjelder spørsmålet om hvordan troverdighet 

skapes, trakk Einar Aadland frem viktigheten 

av å ballansere mellom idealer og virkelighet, 

holde det man lover, følge opp det man sier, 

innrømme egne svakheter, vise interesse og innlevelse 

i forhold til andre, vise sunn dømmekraft 

og å finne balansen mellom tillit og kontroll. 

Aadland la vekt på at verden ikke er entydig. 

Andre mennesker blir ofte slik vi forventer. Med 

utgangspunkt i et gruppebilde fikk han godt 

frem hvordan vi tillegger andre mennesker 

bestemte egenskaper ut fra hvordan vi ser dem. 

Han oppfordret til å tenke annerledes om ”de 

andre”. Her har lederen et særlig ansvar. Det er 

lederen som har den viktigste rolle for hvordan 

den enkelte medarbeider utvikler seg og ”blir”. 

I avslutningen trakk Aadland også frem viktig- 

35

36 

Bøker av Einar Aadland 

Etikk for helse og sosialarbeidere. Det Norske Samlaget 2000 

Dette er en etikkbok som har kommet i flere opplag. Den er skrevet på et godt nynorsk og tar 

opp aktuelle problemstillinger i helsesektoren. Det gis en grei innføring i grunnlagsetikk, yrkesetikk 

og praksis. Leseren presenteres for syv aktuelle dilemma. Her er gode oppsummeringer 

etter hvert kapitel, god referanseliste og godt register. Kan anbefales. 

Og eg ser på deg … Vitenskapsteori i helse og sosialfag. Universitetsforlaget 2002. 

Boken legger vekt på vitenskapsteori som er aktuell for helse og sosialfagene. Den er kommet 

i flere opplag og tar for seg de viktigste forholdene en sykepleier bør kjenne til når det gjelder 

filosofi og teori. 

Den truverdige leiaren. Det norske samlaget 2004 

Grundig bok om verdibasert ledelse. Det legges vekt på hvor viktig det er at lederen utvikler 

egne karakteregenskaper og personlig dømmekraft. Interessant og velskrevet bok som tar for 

seg mye det Aadland foreleste om i Trondheim. 

heten av å være kritisk til verdifokuset. Verdiene 

i seg selv er ikke magiske, sa han. De kan lett blir 

diffuse i forhold til praksis. Verdier kan også 

være skjulte for oss selv. De kan ligger der som 

taus kunnskap. De kan være positive eller nega- 

1 Se intervju med Anders Vege i Sykepleielederen nr. 3, 2006 

i Den truverdige leiaren. s. 44 

tive. Det vil være avhengig av øynene som ser. 

Verdier kan være idealer. De kan være tause, 

men de reelle verdiene kommer til uttrykk 

gjennom atferd. 

ii Dyprolletenkingen er forankret i en jungsk tradisjon. En representant for denne måten å tenke organisasjonskultur 

på er professor Paul Moxnes ved BI. 

iii Pliktetikken (deontologi) har fokus på selve handlingen.Den tar utgangspunkt i moralske normer 

og prinsipper for å bedømme en handling og finne den rett eller gal. I pliktetikken går altså de moralske 

normene, reglene, foran.

Forfatterportrettet 

Eva Gjengedal 

og Ragnar Fjelland 

Et bibliografisk portrett 

Tekst og foto: 

KARL-HENRIK NYGAARD 

I denne artikkelen 

presenteres professorene 

Eva Gjengedal og 

Ragnar Fjelland. Noen 

bøkene de har skrevet 

innen forskning, filosofi, 

vitenskap og sykepleie, 

blir også presentert. 

Eva Gjengedal og Ragnar 

Fjelland er et viktig par i norsk 

forsknings - og sykepleiersammenheng. 

Paret har hver for 

seg og sammen skrevet og 

redigert viktige bøker innen 

forskning, filosofi og sykepleie. 

De har en bred og tilsynelatende 

sammenfallende 

innfallsvinkel til helsefagene. 

Dette kom godt frem da de i 

mai 2005 på en nordisk konferanse 

sammen foreleste om 

”Helseinstitusjoner som materialisert 

sykdomsforståelse”. 

Her klarte de på en fascinerende 

måte å koble forholdet 

mellom moderne arkitektur, 

moderne sykehus (med 

37

38 

Haukeland universitetssykehus i Bergen som 

eksempel) med endringer når det gjelder holdninger 

og menneskesyn i medisinen. Opp mot 

det instrumentalistisk rettete sykehuset satte de 

den antroposofiske Vidarklinikken i Sverige som 

i større grad samspiller med landskapet rundt og 

dermed den kulturelle og naturlige ramme, livsverden, 

som pasientene lever i. 

Eva Gjengedal 

Eva Gjengedal er sykepleier og dr. polit. Fra 

2007 er hun ansatt om professor ved Seksjon for 

sykepleievitenskap, Institutt for samfunnsmedisinske 

fag, Universitetet i Bergen. Her har hun 

arbeidet i rekke år som forsker og førsteamanuensis 

og har veiledet mang en sykepleier frem til 

mastergrad. Hennes forskningsinteresser er helsefagenes 

vitenskapsfilosofi og etikk, og fenomenologisk 

forståelse av sykdom og sykdomsopplevelser. 

Både faglig og geografisk har hun en 

sammensatt fortid. Noe som merkes på en litt 

ubestemmelig dialekt. Som datter til en omreisende 

emissær er det kanskje ikke så rart. Røtter 

i Nordfjord, oppveksten fordelt mellom 

Nordfjord, Mosjøen og Gjøvik og flere år i 

Tromsø før hun dro til Bergen, har gjort henne 

litt ”stedløs” når det gjelder dialekt. 

Hun ble utdannet sykepleier på Gjøvik og sykepleielærerutdannelsen 

tok hun i Tromsø. Senere 

ble det spesialutdannelse som intensivsykepleier 

– et felt der hun som sykepleier stod midt i et 

rom der livet kontinuerlig er avhengig av avansert 

teknikk og profesjonell kunnskap hos helsepersonellet. 

Hun følte det ble mange etiske 

dilemmaer. Etikk var viktig for henne. Veien var 

derfor ikke lang til filosofistudier på 

Universitetet i Tromsø og mellomfag med etikk 

som spesialområde. Utfordringene på intensivavdelingen 

skulle senere danne grunnlaget for 

hennes doktorgradsarbeid Understanding a 

World of Critical Illness. A Phenomenological 

Study of the Experiences of Respirator Patients and 

their Caregivers fra Universitetet i Bergen i 1994. 

Sykepleiefaget forandrer seg 

Eva Gjengedal er opptatt av hvordan sykepleiefaget 

har forandret seg. Dette er noe som skjer 

uten av vi er helt klar over det, tenker hun. Hun 

har derfor søkt etter kjernen i faget i sin forskning. 

Det er det mye av hennes fokus som forsker 

har dreiet seg om. Forskning skal ha en viktig 

plass i sykepleiefaget, mener hun. Hun deler 

imidlertid en kunnskapskritisk innfallsvinkel 

med ektemannen Ragnar. De er begge opptatt 

av at det finnes ulike kunnskapstradisjoner, som 

det bør være plass til innen sykepleieforskningen. 

Sykepleie handler ikke bare om prosedyrer 

som det kan dokumenteres effekt av. Pasienten 

forventer å bli møtt med mer enn prosedyrer. 

Og om jeg forstår henne rett i de samtaler vi har 

hatt, er det i slike møter mye av sykepleiens kjerne 

ligger. For å gripe denne kjernen er det behov 

for ulike forskningstilnærminger. Denne holdningen 

finnes også i hennes studie fra 1994. I tillegg 

er det også viktig å være klar over at vi ikke 

kan forske oss fram till alle typer kunnskap. 

Understanding a World of Critical Illness 

Studien tar for seg teknologi og etikk. To områder 

som har fått stor oppmerksomhet i moderne 

samfunn. 

Selv om hensikten med teknologi er å tjene 

mennesker, kan det oppstå konflikt mellom teknologi 

og verdier. Moderne medisin er et område 

der slike konflikter ofte forekommer. 

Et hovedanliggende i studien var å undersøke 

om pasienter i respiratorer og sykepleiere opplever 

spenningen mellom teknologi og omsorg i 

en høyteknologisk sykehusenhet. 

Dataene ble hentet inn gjennom dypintervjuer 

med atten tidligere respiratorpasienter og tjue 

sykepleiere. Dataene ble analysert ved hjelp av

Giorgi`s firetrinns modell, som er inspirert av 

fenomenlogisk tenking. Hensikten med analysen 

var å avdekke de viktigste karakteristika ved 

respiratorbehandling fra et pasient- og sykepleieperspektiv. 

De viktigste funnene knyttet til pasientene var; 

1. Stemmetap, 2. Viktigheten av personlig forhold, 

3. Angst og usikkerhet 4. Forvirret når det 

gjelder tid 5. Forandret kroppsopplevelse. 

Disse er alle grunnleggende forandringer i forhold 

til pasientens hverdagsliv. 

Selv om sykepleierne var klar over disse viktige 

aspektene i pasientenes opplevelser, syntes de 

ikke å ta inn over seg hvor viktig disse erfaringene 

var for pasientene. I noen tilfeller var de heller 

ivrige etter å finne tekniske løsninger. I tillegg 

til å legge vekt på viktigheten av personlig kontakt, 

anså sykepleierne også kontakt med pasientenes 

pårørende og kliniske observasjoner som 

svært viktig del at deres funksjon i forhold til 

disse pasientene. 

Videre avdekket pasientdataene både direkte og 

indirekte indikasjoner på opplevd spenning 

mellom teknologi og omsorg. Blant andre forhold 

fant noen av pasientene maskinene og alarmene 

knytte til dem direkte skremmende. 

Usikkerhet var også knyttet til sykepleiernes 

kyndighet til å håndtere utstyret. Pasientenes 

beskrivelser av uvirkelige opplevelser og mareritt 

ble identifisert som indirekte indikasjoner der 

teknologi også synes å ha en svært viktig rolle. 

Intervjuene med sykepleierne støttet også antagelsen 

om spenningen mellom teknologi og 

omsorg (care). Sykepleierne beskrev situasjoner 

der teknologi hadde en tendens til å komme i 

fokus av deres oppmerksomhet og at de til tider 

hadde en tendens til å bli avhengige av teknologien. 

Slik fremsto teknologien i seg selv som en 

kilde til etiske problemer. 

Eva Gjengedal konkluderer sin studie med at 

den viser resultater som bør få ulike følger for 

sykepleien. Blant de viktigste trekker hun frem 

at sykepleierne bør gjenkjenne den eksistensielle 

karakter i de forandringene som pasientene 

gjennomgår, gjenkjenne hvor fremmed omgivelsene 

i en høyteknologisk sykehusavdeling er 

for pasientene, gjenkjenne den potensielle trussel 

det er å stole for mye på det tekniske utstyret, 

ta ansvar i etiske diskusjoner og i beslutningsprosessen. 

Ragnar Fjelland 

Ragnar Fjelland er både sivilingeniør og filosof. 

Han er professor i vitenskapsfilosofi ved Senter 

for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen. Hans 

hovedfokus er sammenhengen mellom vitenskap 

og teknologi, problemer i forbindelse med 

kompleksitet og usikkerhet i vitenskapen, etiske 

problemer i forbindelse med vitenskap og teknologi, 

og økologi som en utfordring for vitenskapen. 

Filosofi- og moralprofessor Harald Ofstad viet 

flere sider i boken Vi kan ändra världen ( 1987) 

til Ragnar Fjelland som militærnekter. Han setter 

blant annet fokus på den rettsprosessen og de 

argumentene som Fjelland møtte i rettsapparatet 

da han ble dømt til fengsel fordi han var ærlig. 

Ofstad gjengir mye av begrunnelsen Fjelland ga 

da saken ble behandlet av norske domstoler. 

Den ble til slutt behandlet av Høyesterett i plenum. 

Motstanden til Fjelland mot å gå inn i det 

militæret, var i hovedsak begrunnet i motstand 

mot å delta i et militærvesen som gjennom 

NATO var villig til å bruke atomvåpen. Han tok 

imidlertid ikke reservasjonsløst avstand fra bruk 

av gevær. I boken til Ofstad er Fjelland sitert (på 

svensk) : ”Kärnvapen skiljer sig… från konventionella 

vapen genom att folkmord finns inbyggt 

i strategin. Ett gevär kan tex anvandas både till 

mord och till forsvar. Jag tar därfor inte reservationslost 

avstånd från anvandning av gevär. 

Kärnvapen kan bara anvandas till folkmord. Jag 

tar darfor reservationslost avstånd från i varje 

anvandning av kärnvapen.” Ofstad mente at 

39

40 

Fjelland ble dømt på feil grunnlag. Han skriver: 

”Slutsats: Fjelland tar for egen del klart avstånd 

från vapenbruk. Han gör vissa reservationer, 

men de går inte längre än reservationer som 

Högsta Domstolen har accepterat i tidigare fall, 

tex att en varnpliktsvägrare som en sista utvag 

måste kunna säga att han är villig att lyda kommando 

och ta del i gerillaaktioner.” 

Det endte med at Fjelland ble dømt til fengselsstraff, 

og sonet to perioder i fengsel, til sammen 

fem måneder. 

Vernepliktalderen er for lengst forbi for Fjelland. 

Det moralske og etiske engasjementet har han 

imidlertid beholdt. Den kritiske holdningen til 

den teknologiske utviklingen fikk han allerede 

som student ved det daværende NTH i 

Trondheim (nå NTNU). Han så klare dilemma 

i det teknologiske imperativ, om at det som var 

mulig å produsere skulle produseres. En skepsis 

som førte han inn i filosofistudier og etter hvert 

en sterk kritisk holdning til naturvitenskapens 

omnipotente holdning til at alt kan forstås og alt 

kan løses ved hjelp av teknologi. I samtalen jeg 

har sammen med han og Eva en sommerdag i 

Bergen, enes de begge om at teknologien aldri 

kan være det endelige svaret. Det gjelder i forhold 

til pasientene, på samme måte som det gjelder 

de store utfordringene – for eksempel miljøspørsmål, 

som vi konfronteres med i vår tid. De 

er begge skeptiske til en overspesialisering. Det 

gjelder også i helsevesenet. Det som skulle bli et 

gode, kan bli et onde. De kommer begge med 

eksempler. Eva nevner at det å vite at man har 

prøvd alt når det gjelder behandling og opplever 

dette som en moralsk plikt, kan føre til at man 

ofrer noe på veien. Vi blir hjelpeløse der det ikke 

lenger finnes muligheter for behandling, fordi vi 

ikke lenger får erfaring med slike situasjoner. De 

nevner noe av den behandlingen som skjer ved 

livets slutt som eksempel. Her er det mye overbehandling 

som ikke har noen annen hensikt 

enn å forlenge livet i en kort periode. Vi skal jo 

alle dø. Denne erkjennelsen synes noen ganger å 

forsvinne. Det fins ingen mirakelkurer, enes vi 

om. Vi lever i et samfunn som bærer i seg en 

oppfattelse om at det ”alltid” vil komme noe 

nytt i morgen, som skal løse våre problemer. Det 

er så vanskelig å innrømme at vi ikke kan gjøre 

noe. Ragnar advarer både mot den holdningen 

at alt var bedre før, men er like skeptisk til at vi 

skal late som om vi kan eller vet mer enn det vi 

kan eller vet. 

NTH ga ikke Ragnar Fjelland de innsiktene han 

hadde forventet. Det var for mye skoleopplegg 

og for lite tid til refleksjon over grunnleggende 

spørsmål. Denne tiden falt da også sammen med 

studentopprøret, der man stilte spørsmålstegn 

ved vedtatte sannheter. Men til tross for at han 

befant seg på venstresiden politisk, falt han aldri 

for fristelsen til å underkaste seg nye autoriteter, 

som for eksempel marxisme-leninismen. 

Spørsmålene vi stiller blir viktige. Stille spørsmål, 

spørsmål til spørsmålene – alltid være kritisk 

også til sin egen kritikk. En evig søken etter 

det som ligger bak. Selve grunnlaget i det sokratiske 

sinn. Da han var ferdig utdannet siv.ing., 

begynte han derfor å studere filosofi ved 

Universitetet i Bergen. Etter hvert havnet han i 

Tromsø, hvor han ble ansatt som stipendiat, 

amanuensis og førsteamanuensis. Det ble flere 

bøker fra hans hånd. Han skrev bok om vitenskapsteori. 

Den kom i flere opplag. I 1985 skrev 

han kritisk om vitenskap i Vitenskap som livssyn? 

Problemstillingene i boken er fortsatt aktuelle – 

ja, kanskje enda mer aktuelle enn den gang. I et 

foredrag i Filosofisk poliklinikk, som drives av 

leger og medisinerstudenter i Bergen, holdt han 

i fjor foredrag med samme tittel. 

Ragnar og Eva har begge en kritisk holdning til 

evidensfokuset som har vokst frem i medisin og 

sykepleie de siste årene. De avviser det ikke, men 

mener det er en del spørsmål som ikke blir stilt

og at det ikke er så enkelt å vise til fakta og bruke 

begrepet ”kunnskapsbasert”. Begrepet er komplisert 

og for å sitere tittelen på filosofiboken 

Ragnar har skrevet: ”Universet er ikke slik det 

synes å være.”. Eva er generelt opptatt av at det 

også er viktig å bli god på det som ikke kan 

dokumenteres ved tradisjonelle vitenskapelige 

metoder. Noe som godt fremkommer flere steder 

i det hun har skrevet. 

Vitenskapsteoretikeren Fjelland hevder ikke å 

sitte inne med sannheten. Han åpner gjerne opp 

for det nye, men møter det med skepsis. Slik var 

det også da han i 1989 bidro med en artikkel i 

boken Vitenskap og verdensbilder. Temaet var 

aktuelt i forbindelse med at Erik Damman 

hadde gitt ut boken Bak tid og rom med fokus på 

den ”nye” fysikken. Fjellands artikkel hadde tittelen 

”Nytt håp bak tid og rom?” Her viser han 

sin dype vitenskapelige innsikt i kvantefysikk og 

filosofi. Han sammenligner Dammans bok med 

Platons Timaios. Han legger vekt på at de begge 

er opptatt av etikk, som Fjelland, den gang – 

som nå, mente det var for lite av i den politiske 

debatt. Han skriver: ” Begge vil grunnlegge en 

etikk på en kosmologi. Platon tok utgangspunkt 

i sin tids mangelfulle vitenskapelige kunnskap, 

mens Dammann tar utgangspunkt i noe av det 

mest avanserte av moderne naturvitenskap. Men 

det spørs om ikke Platons utgangspunkt likevel 

er bedre. Som hans samtidige hevdet Platon at 

jorden er sentrum i universet, og dette var 

grunnlaget for hans verdensbilde. Dette verdensbildet 

kan vi naturligvis ikke godta i dag. Men 

det er like fullt et ugjendrivelig faktum at jorden 

er sentrum i «vårt univers». ”Den gang som nå er 

Ragnar Fjelland engasjert i de store utfordringene 

menneskeheten står overfor. Vi kan ikke 

flykte fra verken miljøutfordringer eller sykdom. 

Det er imidlertid ikke vitenskapen alene som 

kan løse disse utfordringene, slik legekunsten 

heller ikke kan redde oss fra døden eller all sykdom. 

Han deler ikke den nærmest totale avvisning av 

moderne medisin som Ivan Illich kom med i 

boken Medisinsk nemesis. Illich går for langt, 

men har likevel noen viktige poeng. Fjelland 

fremhever sterkt en profesjonskritisk holdning 

og at det er viktig ikke å bygge skott mellom 

profesjonene. Når det gjelder kunnskapsbegrepet 

og det sterke fokuset på evidensbasert medisin 

og sykepleie, har han en rekke kritiske kommentarer. 

Vitenskap som livssyn 

Hvor rasjonell er troen på at vitenskap og teknologi 

skal løse våre viktigste problemer? Fjelland 

stilte en rekke spørsmål ved den teknologiske 

fremtidsoptimismen som har vært så dominerende 

i vår kultur. Han trakk perspektivene helt 

tilbake til Francis Bacon (1561-1626) og Rene 

Descartes (1596-1650). Bacon hevdet at vitenskapen 

skal ...utvide grensene for menneskets 

kontroll, ved å frembringe alle ting som er 

mulig.” Descartes hevdet at vitenskapen skal gi 

oss ”… innsikt i de krefter og virkemåter som 

finnes i ilden, vannet, luften, stjernene og himmelen” 

og på den måten gjøre oss til ” … naturens 

herre og mester”. Denne visjonen mener 

Fjelland på mange måter for alvor først er blitt 

satt på dagsorden etter 2. verdenskrig. Men en 

slik tro på teknologien savner et rasjonelt grunnlag. 

Innen medisinen nevnte han Ivan Illich som 

radikalt stilte spørsmål ved om man overhodet 

oppnådde noe fremskritt gjennom alle de intervensjoner 

som ble utført i den medisinske vitenskapens 

navn. En annen som stilte spørsmål ved 

den behandlingsmessige effekten av moderne 

medisin var den engelske legen Archibald 

Leman Cochrane. 

Archibald Leman Cochrane 

Cochranes erfaring som lege for medfanger i fire 

års krigsfangenskap hadde endret hans syn på 

41

42 

medisinen. Leger synes å være overflødige når 

deg gjaldt fangenes helsetilstand. Historiske statistiske 

studier viste at kun miljøfaktorer (ernæring, 

hygiene osv.) hadde betydning for helsetilstanden. 

Inntil godt ut på 1900-tallet har medisinsk 

behandling hatt svært liten virkning på 

dødeligheten. Ifølge Fjelland mente Cochrane 

at man skulle være gledelig overrasket hvis medisinsk 

behandling i det hele tatt har noen betydning, 

og vi må alltid anta at medisinsk behandling 

ikke har noen virkning inntil det motsatte 

er bevist. Cochrane var sterkt politisk engasjert 

på 1930 tallet. Han hadde blant annet vært deltaker 

i den spanske borgerkrigen på republikkens 

side. Kampen mot Franco og fascismen var 

en historisk nødvendig kamp. Medisinen så han 

på som et politisk prosjekt. Han mente at all 

behandling som fungerte, burde være gratis for 

pasientene. “All effective treatment must be free” 

var et slagord som ble brukt i demonstrasjon på 

1930-tallet for å opprette National Health 

Service (NHS ) i England. Det ble opprettet i 

1948 og innebar gratis behandling for alle. 

Cochrane fikk oppgaven å evaluere NHS på 

slutten av 1960-tallet. Det var ikke så lystelig. 

“The picture is a depressing one”, refererte 

Fjelland Cochrane. 

Det interessante er at mens Illich og Cochrane 

omtent på samme tid ga omtrent den samme 

beskrivelse av moderne medisin, trakk de helt 

forskjellige konklusjoner. Illich avskrev medisinen 

fullstendig, men Cochrane hadde imidlertid 

fast tro på vitenskapen. Spørsmålet ble nå hvordan 

medisinen kunne gjøres mer vitenskapelig. 

Svaret på dette ble en systematisk bruk av randomiserte 

kliniske forsøk. Noe som ga grunnlaget 

for evidens-basert praksis. 

Evidensbasert praksis 

Fjelland peker på problemer knyttet til evidensbasert 

praksis. For å begrunne dette går han 

veien om John Stuart Mills såkalte “forskjellsmetode” 

som skriver at : ”Når tilfeller der et fenomen 

forekommer og tilfeller der det ikke forekommer, 

har alt felles unntatt én ting, som forekommer 

i de tilfellene fenomenet forekommer 

og ikke i de andre tilfellene, er dette enten en 

årsak til fenomenet eller en virkning av det.” For 

å sikre at ”alt annet er likt” prøver man, i følge 

Fjelland, i forskningen å kontrollere betingelsene 

ved å forenkle og idealisere (fremfor alt i 

laboratoriet). 

Hva gjør forskeren når vi ikke kan sikre at “alt 

annet er likt”? Da må han gi opp kravet om sikkerhet, 

og nøye seg med sannsynligheter: 

Forskerne bruker statistikk. De fordeler forskjellene 

tilfeldig mellom “eksperimentgruppen” og 

“kontrollgruppen”. Forskjellige typer undersøkelser 

rangeres etter graden av kontroll. 

Randomiserte laboratorieforsøk, randomiserte 

kliniske forsøk, prospektive studier og retrospektive 

studier. Fjelland refererer til Daniel Sarewitz 

s bok Frontiers of Illusion. Science, Technology, 

and the Politics of Progress (1996) Som bokens 

tittel antyder, setter Sarewitz et kritisk søkelys på 

det som tilsynelatende er vitenskapelige og teknologiske 

fremskritt. Men problemet er at det 

som isolert sett kan være et fremskritt, ikke nødvendigvis 

er det i en større sammenheng: ”When 

a new process or product emerges from the laboratory, 

it undergoes a profound transition – 

from well-behaved, insular idea or object to 

dynamic component of a complex interactive 

social system.”, siterer Fjelland Sarewitz. 

Hovedpoenget til Sarewitz i denne boken er i 

følge Ragnar Fjelland, at vitenskapelig forskning 

ikke har innfridd de forventningene som tidligere 

har vært skapt. Som eksempler på dette nevner 

han at USA har etter 2. verdenskrig satset 

enormt på medisinsk forskning, men skårer lavt 

på en del helseindikatorer (for eksempel barnedødelighet). 

Det viser at andre faktorer (spesielt 

sosiale) spiller en viktigere rolle.

En kontrarevolusjon? 

Han reiser spørsmålet om den vitenskapelige 

revolusjonen virkelig var en revolusjon eller om 

det ikke heller er tale om en kontrarevolusjon. 

Den virkelige revolusjonen, mener han, var 

renessansehumanismen på 14 – 15 - hundretallet. 

Den grunnleggende innsikt den gang var at 

mennesket er endelig, og at vår kunnskap er 

usikker og begrenset. Denne erkjennelsen innebærer 

at det blir viktig å spørre hvordan vi kan 

gjøre det beste ut av situasjonen her og nå, når vi 

tar våre begrensninger i betraktning. Fjelland 

konkluderer med at både toleranse og verdier 

derfor blir viktige. Det finnes andre måter å se 

ting på enn den som tilsynelatende virker riktig. 

Det er all grunn til å hevde at den vitenskapelige 

revolusjonen i like stor grad var en kontrarevolusjon. 

Sikkerhet ble garantert gjennom et 

matematisk vitenskapsideal og verdier ble ekskludert 

fra vitenskapen. Vi får dermed en slags 

«teknisk-vitenskapelig fundamentalisme». 

Konklusjonen i foredraget til Fjelland var derfor 

at troen på at vitenskap og teknologi skal løse 

våre viktigste problemer, er irrasjonell. 

Vitenskap på egne premisser 

Boken Vitenskap på egne premisser skrev han 

sammen Eva. Den kom første gang i 1994 og var 

en videreføring av Sykepleie som vitenskap 

(1989). Boken er kommet i en rekke opplag og 

er fortsatt aktuell. Den tar for seg vitenskapsteoretiske 

spørsmål. Vitenskapelig kunnskap defineres 

historisk som teoretisk, sann og systematisk. 

”Vitenskapelig kunnskap er teoretisk i den 

forstand at den er løsrevet fra umiddelbar praktisk 

nytte”. Linjene trekkes tilbake til Platon når 

det gjelder skille mellom tro og kunnskap. ”En 

viktig forskjell mellom de to er at tro kan være 

sann eller falsk, mens kunnskap bare kan være 

sann.”. Ut over dette hevder Platon også at 

kunnskap må kunne begrunnes. ”En tro kan 

nemlig tilfeldigvis være sann, uten at den derved 

kan regnes som kunnskap. Man må kunne gi en 

grunn for at den er sann for at den skal representere 

kunnskap.” Etter kapitlet om vitenskap som 

teoretisk virksomhet, fokuseres det på vitenskap 

i praksis. Deretter omtales de matematiske 

naturvitenskapene grundig før fokuset rettes 

mot den humanistiske vitenskapstradisjonen. 

Boken har flere kapitler om etiske problemstillinger. 

Det settes særlig fokus på områdeetikk og 

teknologi og etikk. I kapitlet om den humanistiske 

vitenskapstradisjonen gis det en god presentasjon 

av den hermeneutiske og fenomenologiske 

vitenskapstradisjonen. Et spennende 

utgangspunkt er her boken The Primacy of 

Caring av Patricia Benner og Judith Wrube som 

er kritiske til den kvantitative forskningstradisjonen. 

God praksis kan utvikles med et annet 

utgangspunkt. ”Det trengs en teori som beskriver, 

tolker og forklarer, ikke minst sykepleieideal, 

men virkelig ekspert-sykepleie slik den praktiseres 

til daglig.”, siteres det fra Benner og 

Wrubel. I den videre diskusjonen refereres det til 

både Martin Heidegger og Maurice Merleau- 

Pontys fenomenologi. Dette er et vanskelig filosofisk 

område som her behandles eksemplarisk 

på en lett forstålig måte. Avslutningsvis i kapitlet 

diskuteres hvilke konsekvenser de fenomenologiske 

forståelsen vil kunne få for sykepleien. 

Det legges vekt på at å forstå pasientens livsverden 

gir et bedre utgangspunkt for omsorg og 

god pleie. 

Fjellands første bok om vitenskapsteori er senere 

blitt etterfulgt av flere bøker. Den siste Universet 

er ikke slik det synes være (2004) fanger opp mye 

av det han har skrevet om emnet tidligere. I innledningen 

trekker han en linje fra Platon til 

Einstein. På veien er han innom Gallileo Galilei. 

Det som er felles for de tre, er at de alle hevder 

at universet ikke er slik det synes å være. 

Tidsbegrepet fremstår som et spesielt utfordrende 

område. ”I vår vanlige tidsoppfatning 

43

44 

gjør vi fundamentalt skille mellom fortid og 

fremtid. Det som hører til fortiden til, er avsluttet. 

Det kan vi ikke gjøre noe med. Men fremtiden 

byr på nye muligheter. Den kan vi gjøre noe 

med. I fysikken er det derimot ikke noe slikt 

fundamentalt skille mellom fortid og fremtid. 

Einstein sa det slik: ” For oss som er overbeviste 

fysikere, har ikke skillet mellom fortid, nåtid og 

fremtid noen annen betydning enn en illusjon, 

selv om den er seiglivet.” Det problematiske 

med dette synet er imidlertid at fysikkens verden 

gjøres absolutt, slik at verden slik den fremtrer 

for oss, ikke får noen plass. Men selv Einstein, 

som trivdes best når han i ro og fred kunne 

arbeide med sine teoretiske problemer, levde i en 

verden med andre mennesker. Denne spenningen, 

mellom det teoretiske og det praktiske, går 

som en rød tråd gjennom den vestlige filosofi og 

vitenskap, og gjennom Fjellands bok. Universet 

er ikke slik det synes være er en spennende filosofibok, 

som dekker de viktigste områdene innen 

feltet naturvitenskap og filosofi. 

Omsorgstekning 

Gjengedals sterke engasjement for omsorgstenkingen 

i sykepleien kommer godt frem i boken 

Omsorgstekning En innføring i Kari Martinsens 

forfatterskap som hun redigerte sammen med 

Herdis Alvsvåg i 2000. Boken gir en god oversikt 

over Martinsens spennende forfatterskap. 

Her gis det blant annet gode omtaler av 

Martinsens menneskesyn, omsorg, kall, livsytring 

og etikk, praksis, sanselig sykepleie, lidelsen 

og livsmot og profesjonalisering. I tillegg til å 

være redaktør bidrar Eva Gjengedal med artikkelen 

Omsorg og sykepleie. 

Omsorgstenkningen hos Kari Martinsen, Her gis 

det en oversiktlig og lettfattelig fremstilling av 

utviklingen av Kari Martinsens omsorgteori fra 

1970 og frem til årtusenskiftet. Det filosofiske 

grunnlaget til Martinsen er utgangspunktet for 

artikkelen. Det gis konkrete eksempler fra sykepleiepraksis. 

Artikkelen tydeliggjør godt hvordan 

Martinsen har vært influert av filosofer som 

Husserl, Heidegger, Løgstrup og Juul Jensen. De 

tre sistenevnte har på mange måter ulike ståsted, 

men er felles om å bygge på et kollektivistisk 

menneskesyn. Med dette menes, skriver 

Gjengedal at:”de anser mennesket som grunnleggende 

relasjonelt eller avhengig av fellesskap 

med andre for å overleve og utvikle seg. En slik 

grunnlegende avhengighet forutsetter omsorg 

for hverandre. Omsorg forstått på denne måten 

uttrykker en positiv avhengighet. Dette står i 

motsetning til en individualistisk menneskeforståelse, 

også kalt borgerlig eller liberalt menneskesyn, 

hvor mennesket betraktes som grunnleggende 

fritt og setter behovstilfredsstillelse fremfor 

alt annet. Avhengighet blir her betraktet som 

noe negativt, en svakhet ved mennesket som 

uttrykker hjelpeløshet. Følgelig blir også omsorg 

og omsorgsarbeid oppfattet som en negativ inngripen 

i eller hinder for andres frihet.” 

Etter å ha tatt for seg omsorgens filosofiske 

dimensjon hos Martinsen analyserer Gjengedal 

omsorgens praktiske dimensjon. Hun får godt 

frem hvordan meningen med omsorgen tapes av 

syne om den ikke er forankret i praksis. Det 

praktiske skjønn er viktig i denne sammenheng. 

Dette ble fremhevet i Martinsens omsorgsteori 

etter at hun orienterte seg i retning av den danske 

presten Løgstrup. Livsytringer er et sentralt 

begrep hos Løgstrup. Dette er et viktig begrep 

når Gjengedal skriver om omsorgens moralske 

dimensjon. Hun diskuterer blant annet livsytringen 

tillits konsekvenser og hva utarting av 

omsorg kan medføre. Med basis i Løgstrup skriver 

hun: ” I følge Løgstrup har denne utarting 

(utarting av omsorg) sin opprinnelse i en etikk 

der man framfor alt må vise respekt for den 

andre og hans selvstendighet. Men slik kan vi stå 

i fare for å overlate den som trenger nærvær og 

genuin forståelse til seg selv og sin verden. På 

den andre siden står vi også i fare for å gjøres oss

skyldige i overgrep idet vi ønsker å forme den 

andre etter vårt eget hode, når vi opptrer paternalistisk. 

I helsevesenet er kanskje nettopp 

denne type utarting av omsorgen den mest 

utbredte. Ofte handler man utelukkende sykdomsorientert 

og ”glemmer” å være situasjonsorientert.” 

I avslutningen på sin interessante artikkel analyserer 

Gjengedal to ”case” fra sykepleiepraksis ut 

fra et fenomenologisk ståsted. Hun oppsummerer 

med at Kari Martinsen har hatt stor betydning 

for oppvurderingen av det praktiske 

omsorgsarbeidet i sykepleien og andre profesjonsgrupper. 

Å leve med kronisk sykdom 

Å leve med kronisk sykdom har Eva Gjengedal 

redigert sammen med professor Berit Rokne 

Hanestad. Boken kom første gang ut 

i 2001. Den var et resultat av at 

redaktørene inviterte hovedfagsstudenter 

ved helsefag, Universitetet i 

Bergen, til å delta i et paraplyprosjekt 

om kronisk sykdom. Den nye utgaven 

(2007) er sterkt omarbeidet. Her 

er en rekke doktorgradsarbeider 

knyttet til kronisk sykdom kommet 

med. Boken er først og fremst ment 

som en innføringsbok for sykepleierstudenter 

og andre helsefagstudenter 

om hvordan livet arter seg for dem 

som har en kronisk sykdom. 

I innledningen og avslutningen skriver 

de to redaktørene om henholdsvis 

kronisk sykdom og tanker om 

fremtiden. Den første delen av 

boken tar for seg sentrale begreper 

ved kronisk sykdom. Her er artikler 

om livskvalitet, stress og mestring, 

kronisk smerte, håp, kroppslighet og 

empowerment. Bokens andre del har fokus på 

det å leve med kronisk sykdom. De to redaktørene 

skriver oversiktlig om metodene som er 

brukt. Av sykdommer som blir berørt kan nevnes; 

hjerte – kar lidelser, hjerneslag, lungelidelser, 

muskel- og skjelettlidelser, hudlidelser og 

nevrologisk sykdom. Det siste delen handler om 

hjelp til kursendring. Her er det blant annet satt 

fokus på veiledning, lindring av kronisk smerte, 

psoriasisbehandling og mestring av psykiske helseproblemer. 

I tillegg til redaktøroppgaven, innledningskapitlet 

og oppsummeringen har 

Gjengedal bidratt som medforfatter i artiklene 

om Kropp og kroppslighet – erfaringers kroppslighet, 

kroppslighetens erfaringer. Eksempler fra 

studier om å leve med cystisk fibrose og fibromyalgi; 

metodiske overveielser; Å leve med cystisk 

fibrose. 

45

46 

Aktuelle bøker 

Eva Gjengedal 

En fullstendig publikasjonsliste for Eva Gjengedal 

finnes på nettstedet til NNSF LSL. 

BØKER – MEDREDAKTØR: 

Alvsvåg, H., Anderssen, N., Gjengedal og Råheim, 

M. (red.) (1997) Kunnskap, kropp og kultur. 

Helsefaglige grunnlagsproblemer. Oslo: ad Notam 

Gyldendal. 

Alvsvåg, H. og Gjengedal, E. (red.) (2000) 

Omsorgstenkning. En innføring i Kari Martinsens forfatterskap. 

Bergen: Fagbokforlaget. 

Alvsvåg, H. og Gjengedal, E. (red.) (2000) 

Omsorgstænkning. En indføring i Kari Martinsens forfatterskab. 

København: Gads Forlag. 

Flatås, T., Fløysvik, T. Gjengedal, E. og Lystad, 

A.(red.) (1989) ”Fra etisk refleksjon til handling”. 

Sykepleiernes faglig/etiske ansvar. Oslo: Norsk sykepleierforbund. 

Gjengedal, E. og Hanestad, B. R. (red.) (2001): Å 

leve med kronisk sykdom. En varig kursendring. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Revidert utgave 

2007. 

Gjengedal, E. og Jakobsen, R. (red.) (2001) Sykepleie praksis og utvikling (bind 1, 2 og 3). Oslo: 

Cappelen Akademisk Forlag. 

Nåden, D., Fredriksson, L., Gjengedal, E. og Hansen, S.R. (2006) Nordic College of Caring Sciences. 

Jubileumsskrift. Helsingfors. 

Gjengedal, E., Blåka, G., Blystad, A., Martinsen, K. og Schiøtz, A. (red.) Helse i rom og tid. Oslo: 

Cappelen Akademisk Forlag, planlagt utgivelse høsten 2007. 

Gjengedal, E. og Hanestad, B. (red) Å leve med kronisk sykdom. En varig kursendring. Boken er 

omarbeidet og til dels nyskrevet fra første utgave. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag 2007. 

BØKER OG KAPITLER I BØKER: 

Fjelland, R. og Gjengedal, E. (1990) Sykepleie som vitenskap Vitenskapsteori og etikk for sykepleier. 

Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 

Fjelland, R. og Gjengedal, E. (1994) A Theoretical Foundation for Nursing as a Science (s. 3-25). I 

Benner, P. (red.) Interpretive Phenomenology. Embodiment, Caring, and Ethics in Health and Illness. 

Thousand Oaks: Sage Publications.

Fjelland, R. og Gjengedal, E.(1995) Vitenskap på egne premisser. Vitenskapsteori og etikk for helsearbeidere 

(202 sider). Oslo: ad Notam Gyldendal. 

Fjelland, R. og Gjengedal, E. (1996) Videnskab på egne præmisser.(199 sider) Videnskabsteori og etikk 

for sundhedspersonale. København: Munksgaard (oversatt av Amstrup, K.). 

Gjengedal, E. (1993) Pasientopplevelser som grunnlag for kunnskapsutvikling (s. 190-200). I 

Kirkevold, M., Nortvedt, F. og Alvsvåg, H. (red) Klokskap og kyndighet. Kari Martinsens innflytelse på 

norsk og dansk sykepleie. Oslo: ad Notam Gyldendal. 

Gjengedal, E. (1997) Kriser i helsevesenet: Utfordringer for omsorgsarbeideren (s. 147-166). I 

Alvsvåg, H., Anderssen, N. Gjengedal, E. og Råheim, M (red.). Kunnskap, kropp og kultur. 

Helsefaglige grunnlagsproblemer. Oslo: ad Notam Gyldendal. 

Gjengedal, E. (2000) Omsorg og sykepleie (s. 37-55). I Alvsvåg, H. og Gjengedal, E. (red.) 

Omsorgstenkning. En innføring i Kari Martinsens forfatterskap. Bergen: Fagbokforlaget. 

Gjengedal, E. og Fjelland, R. (2006): Sanatoriets betydning for den tuberkuløse pasientens 

livsverden (s.141 -168). I Bengtsson, J., (red.) Å forske i sykdoms- og pleieerfaringer: 

Livsverdensfenomenologiske bidrag. Kristiansand: Kunnskapsforlaget. 

Gjengedal, E. og Hanestad, B. R. (2001): Sykepleieres møte med kronisk syke pasienter (s.311 – 

327). I Gjengedal og Hanestad (red.) Å leve med kronisk sykdom En varig kursendring. Oslo: 

Cappelen Akademisk Forlag. 

Gjengedal, E., Klopstad Wahl, A., Rustøen, T. og Hanestad, B. Å leve med cystisk fibrose.I . I 

Gjengedal, E. og Hanestad, B.(red.) Å leve med kronisk sykdom – en varig kursendring. Oslo: 

Cappelen Akademisk Forlag 2007. 

Gjengedal, E. og Hanestad, B. Metodiske overveieleser. I Gjengedal, E. og Hanestad, B.(red.) Å leve 

med kronisk sykdom – en varig kursendring. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag 2007. 

Råheim, M. og Gjengedal, E. Kropp og kroppslighet – erfaringers kroppslighet, kroppslighetens 

erfaringer. Eksempler fra studier om å leve med cystisk fibrose og fibromyalgi. I Gjengedal, E. og 

Hanestad, B.(red.) Å leve med kronisk sykdom – en varig kursendring. Oslo: Cappelen Akademisk 

Forlag 2007. 

BØKER UNDER BEARBEIDELSE: 

Gjengedal, E., Schou, K. Alvsvåg, H. Blåka, G. Death in the institution – an ethical challenge. I 

Schou, Alvsvåg, H., Blåka, G. og Gjengedal, E. (red.) Nursing the dying in Norwegian hospital and 

nursing home. Manuskript for utgivelse i bokform, våren 2008. 

Gjengedal, E., Blystad, A. og Schiøtz, A. (red.) Helse i tid og rom. 

Manuskript for utgivelse, høsten 2007/våren 2008 

47

Utvalgte bøker og artikler av 

Ragnar Fjelland. 

I tillegg har han publisert en rekke vitenskapelige 

artikler i norske og utenlandske tidsskrift. 

Fullstendig publikasjonsliste finnes på nettstedet til 

NSF LSL. 

Vitenskap og livssyn, Dyade 3/1984: 4. 

Vitenskapelige fremskritt nye moralske problemer, 

Kirke og kultur, 3/1987 

Kunnskapsbegrepet i informasjonssamfunnet. 

Uartikulert kunnskap og betydning for informasjonsteknologien. 

Samtiden, 5/1987. 

Th. Science Wars, Natur & Vitenskap 3/April 

1999 

Vitenskapene: Fra mangfold til enhet, Nature. 

6/1999: 291298. 

Vitenskapene det 21. århundre: Fra enhet til 

mangfold, Nature. 6/2000 

Videnskabelig usikkerhet som udfordring, 

Magasinet Humaniora København, nr. 3/2003: 

Einstein og vitenskapen. moralske ansvar, Forskningsetik. 2005. 

Vitenskapsteori, Oslo: Universitetsforlage. 1981. revidert utgave 1987, 1995. 

Vitenskap som livssyn? Livssynsspørsmål i teknikkens tidsalder, Oslo: Universitetsforlaget 1985 

Sykepleie som vitenskap. Vitenskapsteori og etikk for sykepleiere (m. Eva Gjengedal), Oslo: 

Gyldendal Norsk Forlag 1990. 

Nytt håp bak tid og rom? Essays om vitenskap, teknologi og verdier, Bergen: Ariadne forlag 

1993. 

Vitenskap på egne premisser. Vitenskapsteori og etikk for helsearbeidere (med Eva Gjengedal), 

Oslo: Ad Notam Gyldendal 1995. 

Innføring i vitenskapsteori, Oslo: Universitetsforlage. 1999. 

Vitenskap, mellom sikkerhet og usikkerhet, Oslo: Ad Notam Gyldendal 1999. 

Universet er ikke slik det synes å være. Filosofi og naturvitenskap i historisk perspektiv, Oslo: 

Universitetsforlage. 2004.

Forskning og ledelse 

Stor aktivitet 

og interesse for 

POLIS aktivitet 

på Vestlandet. 


De siste årene har vi presentert en del av den 

forskningen som gjøres ved Rokkansenteret i 

Bergen. Her er et av de mest spennende akadamiske 

forskningsmiljøene i Norge. En rekke 

sykepleiere har også tatt sine masteroppgaver 

her. En drivkraft i dette arbeidet har vært Haldor 

Byrkjeflot. Et av de viktigste prosjektene i forhold 

til helse er det såkalte POLIS. Det er både 

en nettside og et forskningsseminar der 

Adm.org-instituttet og andre institutter ved 

Universitetet i Bergen, Rokkansenteret, 

Høyskolen i Bergen og Helse Bergen samarbeider. 

På nettsiden presenteres nyheter, forskning 

og masteroppgaver omkring politikk, ledelse og 

organisasjon i spesialiserte kunnskapsorganisasjoner, 

med spesiell vekt på helsevesenet. 

POLIS-seminaret har flere formål. Noen ganger 

er det brukt eksterne forskere eller bidragsytere 

fra praksisfeltet, forøvrig kommer bidragene fra 

forskere og studenter i tilknytning til prosjektene 

Autonomy, Transparency and Management 

– reform dynamics in healthcare finansiert av 

NFR, og Omstilling og Ledelse i helseforetak 

finansiert av Helse Vest, LIHCOM finansiert av 

NFR og KnowAndPol finansiert av EU. Høsten 

2007 skal særlig nettverksseminaret i Molde 

trekkes frem. 

POLIS – Vest Nettverkseminar i Molde 

Rektor Solfrid Vatne ( bildet ) ved Høyskolen i 

Molde var en av innlederne da både forskere, 

studenter, byråkrater og sykehusdirektører var 

samlet på Høyskolen i den vakre vestlandsbyen 

de siste dagene i september. Dette var det fjerde 

nettverkseminaret som POLIS – Vest har arrangert. 

I tillegg til høyskolen var Helse Nordmøre 

og Romsdal medarrangør. POLIS Vest- samarbeidet 

tar sikte på å utvikle et mer målrettet program 

for forskning og undervisning omkring 

organisasjon og ledelse i Spesialisthelsetjenesten. 

Dette er en satsing der utdanningsinstitusjoner, 

forskningsinstitusjoner og helseforetak i helseregionene 

Helse Vest, Helse Midt og Helse Sør 

inngår. Tema for årets seminar var blant annet 

organisasjons- og ledelsesutvikling i sykehus. Et 

nesten fullsatt auditorium tydet på stor interesse. 

Fra flere av de deltakende praktikere og ledere 

ble det lagt stor vekt på viktigheten av at forskere 

innen samfunnsfagene og organisasjonsvitenskap, 

årlig kunne utveksle erfaringer gjennom 

denne typen seminarer. Ubeskjedent vil vi også 

trekke frem at tidsskriftet Sykepleielederen i plenum 

ble trukket frem som et viktig organ for å 

formidle denne type forskning i møtestedet 

mellom praksis og akademia. Tidsskriftet har de 

siste årene også hatt en viktig plass på nettsiden 

til POLIS; www.polis.no. 

49

50 

Erfaringer med 

sykehusreformen 

- Hvordan har 

sykehusreformen 

påvirket arbeidsmiljø 

og 

sykefravær? 

Olav B. Myhre, master i Offentlig politikk 

og ledelse på Universitetet i Agder. 

Han leverte 3. desember masteroppgave om 

konsekvenser Sykehusreformen har medført 

for ansatte på et sykehus i Østlandsområdet. 

I sin utdanningsportefølge har Olav 

også grunnfag i pedagogikk og bachelor 

i statsvitenskap/utviklingsstudier. 

For videre interesse av hele masteroppgaven 

send mail på obmyhr03@stud.uia.no 

Vi leser daglig om hvordan Helse-Norge har 

blitt. Sykehussektoren sliter med et høyt sykefravær, 

samtidig har sykehusene et samlet underskudd 

på 4.3 milliarder kroner i 2007 

(Aftenposten 22.09.07). I media fremstår det 

ofte at det er krisestemning i sykehussektoren. 

Arbeidstilsynet konkluderer med store brudd på 

arbeidsmiljøet i ”God Vakt” kampanjen i 2005. 

Sykehussektoren har vært gjennom en ”tid med 

omfattende endringer av sykehusvesenet fra 

oven” (Jespersen 2005). Det er dette som er 

årsak til at jeg valgte å skrive min masteroppgave 

om dette temaet. Jeg hadde interesse av å 

finne ut mer hvordan sykefraværet og arbeidsmiljøet 

har blitt påvirket av endringene. Studiets 

hovedmål er å komme med forslag til ledelsen på 

hvordan sykefraværet kan senkes, og forskningsspørsmål 

til fremtidige studier. Oppgavens tre 

hovedspørsmål er: 

1. Er det noe skiller i synene på sykehusreformen 

blant de fire profesjonene (leger, hjelpepleiere, 

sykepleiere og fysioterapeuter) 

2. Har sykefraværet økt etter at sykehusreformen 

ble en realitet i 2003? 

3. Hvilke tiltak skal til for å få ned sykefraværet? 

Den teoretiske basisen har vært motivasjon, 

endringsledelsel, Human Resourche Management 

og New Public Management. 

Studiet er foretatt på et middels stort sykehus på 

Østlandet. Sykehuset har hatt en funksjonsfordeling 

med de andre sykehusene i sykehusforeta-

ket. Funksjonsfordelingen ble gjennomført 

måneder etter opprettelsen av sykehusforetaket i 

2004. Interessen er hvilke skille det er mellom 

studiets profesjoner på hva de mener er konsekvensene 

av funksjonsfordelingen. Siden dette 

studiet ikke har som mål å generalisere til å gjelde 

andre enn studiets informanter var det eneste 

utvelgelseskriteriet at de hadde jobbet i sykehussektoren 

fra før 2001. Dette som følger av at de 

hadde sammenligningsgrunnlag med hvordan det 

var før sykehusreformen. Til sammen inkluderer 

studiet 21 intervjuobjekter på kirurgiske avdelinger 

fra profesjonene hjelpepleiere, sykepleiere, 

leger og fysioterapeuter. I tillegg ble enhetslederne 

på de ulike avdelingene intervjuet. Disse vil i 

artikkelen bli betegnet som avdelingsledere. 

Studiets informanter: 

Profesjon: Totale antall 

Leger 6 

Sykepleiere 5 

Hjelpepleier 3 

Fysioterapeuter 3 

Avdelingsledere 4 

TOTALT: 21 

Jeg har valgt å anonymisere sykehuset studiet har 

blitt foretatt på som følge av at jeg har verken 

som mål å generalisere til å gjelde alle ansatte på 

det gitte sykehus eller ellers i landet. Studiet vil 

allikevel bli sett opp mot andre studier, og se om 

mine funn samsvarer med disse studiene. Den 

enkelte sykehusansatte kan også se om dette 

stemmer med deres egne tanker. 

”STERK MISNØYE” 

Mine funn viser en meget sterk misnøye med 

sykehusreformen. Det er opprettelsen av sykehusforetaket 

informantene mente i første rekke 

var konsekvensen av sykehusreformen. De 

mener den har medført en lengre avstand 

mellom de ansatte og ledelse. De følte at beslutningene 

ble ”trukket over hodene deres” uten at 

de hadde anledning til å være med i prosessen. 

Avdelingslederne føler seg mellom ”barken og 

veden”. De skal være både lojale oppover og nedover 

i systemet, men føler de har lite støtte i periodene 

de har måtte nedbemanne. Samtlige informanter 

med unntak av fysioterapeutene uttaler 

stor omstillingstrøtthet og mener endringene har 

bare vært ”slit og kostet penger, men ikke medført 

bedre tilværelse for de ansatte”. 

Endringene har medført stor mistro mellom 

både ansatte og avdelingslederne, og mellom 

ansatte og sentralledelsen. De føler de ikke har 

hatt noe å si og de svarer de har ”overlevd” som 

følge av det gode arbeidsmiljøet innad på sine 

avdelinger. Informantene har også en sterk identitet 

med det lokale sykehuset de er tilknyttet. 

Det er skiller mellom de ulike profesjonene i 

hvor stor grad de er misfornøyde til endringene 

de siste årene og hva som er årsakene til misnøyen. 

Alle informantgruppene med unntak av 

fysioterapeutene er negative til de siste års 

endringer. Fysioterapeutene viser også misnøye, 

men de ser også positive effekter av sykehusreformen 

og opprettelsen av helseforetaket. 

Fysioterapeutene er en forholdsvis liten profesjon 

på sykehusene, og funksjonsfordelingen 

medførte et samarbeid på tvers av sykehusene. 

Dette har både styrket deres fagmiljø og medført 

at de i sterkere grad mener de blir hørt på foretaksnivå. 

Ved siden av har ikke fysioterapiavdeling 

måtte nedbemanne etter 2003. Det er overraskende 

er det at kun informanter fra denne 

profesjonen som mener funksjonsfordelingen 

medførte mer faglig samarbeid på tvers av sykehusene. 

En lege kan illustrere sitatene fra de 

andre profesjonene: 

51

52 

” ….en trenger ikke å slå seg sammen 

for å samarbeide. Vi har i alle 

de årene jeg har vært her samarbeidet 

med sykehus både innad i fylket 

og i andre fylker”. 

De fire andre informantgruppene er i gjengjeld 

mest kritiske. De er kritiske av tre ulike årsaker. 

Hjelpepleierne skiller seg ut som den mest kritiske 

profesjonen. Et sitat som kan illustrere misnøyen 

er ”Jeg kan ikke se noe positivt som 

endringene de siste årene har medført”. 

Hjelpepleierne uttaler den største frustrasjonen 

sammen med sykepleierne. De er både frustrert 

over at endringene har funnet sted, men i fremste 

rekke er frustrasjonen rettet mot redselen for 

hvilke konsekvenser det vil ha for deres egen 

jobbfremtid. Legene er kritiske til ledelsen, samt 

at flere beslutninger har gått på bekostning av 

hva de mener er ”god medisinsk tjeneste”. I 

dette mener de at det økte økonomiske fokuset 

bryter med deres legeetikk. Avdelingslederne er 

frusterte som følge av en følelse av å stå mellom 

ledelsen og de ansatte. De må være lojale ”oppover 

og nedover i systemet” og hovedproblemet 

er etter deres oppfatning dårlig kommunikasjon 

mellom ledelsen og de ansatte. De mener den 

dårlige kommunikasjonen medfører større 

følelse av avmakt for avdelingslederen, som blir 

kritisert av ansatte på at de sitter inne med mer 

informasjon enn det de gjør. 

”Sykefraværet har godt ned” 

I andre kvartal 2007 var sykefraværet samlet sett 

i Norge på 6.5 prosent (SSB 2007b), men i sykehussektoren 

er det et høyere gjennomsnitt. En 

hypotese i studiet var at sykehusreformen har 

medført et høyere sykefravær. Sykefraværet blir 

her definert til kun å gjelde kort- og langtidssyk- 

meldinger. Denne hypotesen viser seg ikke å 

stemme. Statistikk er ikke å oppdrive for kun 

sykehussektoren på SSB, derfor vil dette bli 

besvart ved bruk av sykefraværsstatistikk fra 

Helse Sør-Øst i perioden 2002-207. Tabellen 

viser en nedgang. Statistikken viser kun sykehusene 

i Helse Øst fra 2002-2006, og sykehusene i 

hele Helse Sør-øst i 2007. 

Årstall Det totale sykefravær kort- og langtids 

(%) 

2002 8,9 

2003 8,8 

2004 8,4 

2005 8,3 

2006 8,5 

2007 8,4 

(Kilde Helse Sør-Øst) 

Dette er særlig overraskende som følger av den 

store misnøyen avsnittene ovenfor har gjort rede 

for. Riktignok viser statistikken kvartalsvis at 

under tider med nedbemanningene og omstillingsprosesser 

var det et høyere sykefravær. Dette 

samsvarer også med andre studier som FAFOrapporten 

”Den nye staten” og Arbeidstilsynets 

”God Vakt”undersøkelse. Det er allikevel et 

interessant fenomen her som ikke samsvarer 

med disse studiene. De store omstillinger over 

tid medfører høyere sykefravær var en hovedkonklusjon 

til Fafo-rapporten ”den nye staten”. 

Dette samsvarer ikke med sykefraværet på verken 

det respektive sykehuset, sykehusforetaket 

eller i Helse Sør-Øst. Hovedfunnet med at de 

fleste respondentene er misfornøyde med reformen 

kan derfor stille spørsmålet om at de var 

mer misfornøyde før reformen? Det kan også 

stilles spørsmål om det er andre forhold som har 

medført lavere sykefravær. En forklaring kan 

være at Sykehusforetaket er en Inkluderende

arbeidsliv (IA) organisasjon. Dette medfører økt 

ansvar for både arbeidstaker og arbeidsgiver å 

følge opp sykefravær. En annen hypotese er at 

sykefraværet holdes langt nede som følge av at de 

ansatte frykter for egne arbeidsplasser. Dette kan 

bli studert videre i et fremtidig studie. 

Tiltak for å senke sykefraværet 

Et mål med studiet var at de ansatte skulle få 

komme med forslag på hvordan sykefraværet 

kan senkes i fremtiden. Mine studier viser at de 

ansatte føler de i liten grad blir tatt med på råd. 

De føler beslutningene er tatt før deres respektive 

tillitsvalgte og avdelingsledere blir hørt. Det 

er særlig ønske om at avdelingslederen blir hørt 

tidligere i prosessen. Dette sammen med mer 

synlig ledelse, hvor sentralledelsen kommer til 

de ulike avdelingene og støtter opp om avdelingslederne 

i tider de skal foreta endringer. I dag 

føler som påpekt avdelingslederne at det er for 

stor avstand til ledelsen. Denne avstanden medfører 

at avdelingslederne føler seg ”små og maktesløse”. 

De ansatte på avdelingene blir også kritiske 

til sin nærmeste ledelse som de mener vet 

mer enn de gjør rede for. Å styrke apparatet 

rundt avdelingslederen fremtrer derfor som et 

godt redskap for å bedre kommunikasjonen, 

som kan medføre lavere sykefravær. 

Et annet tiltak er å gjennomføre en organisasjonsutviklingsprosess, 

hvor de ansatte i større 

grad blir tatt med på råd. Dette kan styrke tilhørigheten 

mellom de ansatte innad på sykehusforetaket 

på sykehusene. Med å ta med de ansatte 

på råd vil dette medføre en større trygghetsfølelse 

for de ansatte. Dette kan også gi økt legitimitet 

til beslutninger tatt av ledelsen. 

Til slutt er det et ønske om å øke grunnbemanningen 

og innføre en seniorpolitikk som det var 

på det ”gamle Fylkessykehuset”. Seniorpolitikk 

var et eget program som var for ansatte over 55år. 

Programmet lå til rette for at disse kunne bli fritatt 

for eksempelvis nattvakter. Dette for å holde 

de i arbeid i flere år. En hjelpepleier påpekte at 

”humoristisk nok har jeg blitt tvunget til å jobbe 

flere nattvakter nå enn før, og jeg er 56 år”. 

Konklusjon: 

Arbeidsmiljøet på de ulike avdelingene fremstår 

som årsaken de ansatte legger til grunn for at 

sykefraværet ikke har økt for de ansatte. De 

utrykker stor jobbtilfredshet, hvor de både trives 

med sine kollegaer og med pasientkontakt. 

Dette gjelder for samtlige av informantgruppene. 

De viser stor frustrasjon over ledelsen, og 

det er de som blir brukt som ”syndebukk” på alle 

endringene som sykehusreformen har medført. 

Sykepleierne, avdelingslederne, legene og fysioterapeuter 

påpeker at de siste års endringer har 

medført større krav om rapportering og mer 

administrative ansvarsoppgaver. Hjelpepleierne 

mener den eneste forskjellen sykehusreformen 

har medført av administrative endringer er 

lavere bemanning. Frustrasjonen er stor blant 

samtlige informanter. Endringene har medført 

et større økonomisk effektivitetskrav og etter 

deres mening mindre fokus på pasienttilbudet. 

Overraskende nok viser statistikken at sykefraværet 

har gått marginalt ned siden sykehusreformen 

ble en realitet i 2003. Dette overraskende 

sett i forhold til misnøyen profesjonene har med 

de siste års endringer. Sykehussektoren har likevel 

et høyere gjennomsnitt enn det totale 

gjennomsnitt for alle næringer i Norge. Studiet 

kom derfor opp med tre forslag som kan medføre 

et lavere sykefravær. 

1. Mer synlig ledelse 

2. Styrke av apparatet rundt avdelingslederen 

3. Seniorpolitiske tiltak. 

53

54 

Sammendrag 

KRONIKK 

Forflytning 

- en del av helheten 

Økt satsning på helhetstenkning, 

der kunnskap om forflytning er 

en av flere viktige faktorer, kan 

redusere utviklingen av muskelskjelettplager 

hos kvinner i helse 

og sosialsektor. 

Godt kvalitetsnivå i behandlingen 

av pasienter ses som en viktig 

effekt av å arbeide systematisk 

med slik helhetstilnærming. 

Dette er en påstand som 

ønskes belyst og reflektert i denne 

kronikken. Det skisseres ulike 

faktorers påvirkning på utvikling 

av muskelskjelettplager og mulige 

innfallsvinkler som bør vurderes i 

arbeidet for å bidra til å fremme 

helse hos ansatte i omsorgsyrkene. 

Stikkord 

Forflytning, helhetstenkning, helse. 

Forfatter: 

Cathrine Enstrøm Simonsen. 

HMS-rådgiver / fysioterapeut.

Forflytning - en del av helheten. 

Kvalitet for pasientene og opprettholdelse av 

helse hos ansatte i omsorgstjenester er en utfordring 

vi står overfor i dag. Ansatte som kan opprettholde 

god helse og som er tilstede på jobb, vil 

heve kvaliteten på tjenestene. Kan helhetstenkning 

der forflytning er integrert bidra til dette? 

Kunnskap om forflytning har vært og er sterkt 

fokusert for å sikre pasienter en trygg og skånsom 

bistand og for å forebygge uheldige belastninger 

hos ansatte i omsorgsyrker. Kunnskap om 

forflytning er i utgangspunktet ikke tenkt som et 

sykdomsforebyggende tiltak, men en mer helhetlig 

måte å se utfordringene i arbeidet med 

pasienter på. Både som en tilnærming for å 

bedre og opprettholde funksjon hos pasientene 

og å sikre at ansatte ikke får feilbelastninger på 

grunn av uheldige arbeidsmåter. Grunnleggende 

prinsipper om å flytte horisontalt, unngå å løfte, 

utnytte kunnskap om friksjon, utnytte pasientenes 

ressurser og å kopiere det naturlige bevegelsesmønsteret, 

har vært beskrevet og undervist 

i en årrekke(Lunde 2003) 

Antall ansatte med belastningsplager og sykefravær 

øker(NAV 2007). Opplæring, sykefraværsoppfølging 

og andre tiltak har ikke hatt styrke 

nok til å bremse denne utviklingen. 

Hensikten med denne artikkelen er å bidra til 

diskusjon om hvordan arbeid med forflytning 

kan være en del av en mer helhetlig og systematisk 

tilnærming og dermed være en viktig faktor 

som kan bidra til å fremme helse hos ansatte i 

omsorgsyrkene. Med mitt ståsted som fysioterapeut 

og som ofte blir bedt om å bistå med opplæring 

for ansatte og gi konkrete forslag til løsninger 

på forflytningsproblemer, ønsker jeg å 

invitere til en refleksjon rundt faktorer jeg har 

observert. Disse faktorene blir vurdert i forhold 

til litteratur og forskning og som jeg mener er 

vesentlige for at vi i samarbeid kan fremme helse 

hos ansatte i omsorgsyrkene. 

At bevisste holdninger og økte ferdigheter på 

dette området, også kan heve kvaliteten på tjenestene, 

mener jeg er en gevinst som må telle 

med når prioriteringer skal tas. 

FORFLYTNING 

”Forflytningsteknikk” og ”Kunnskap om forflytning” 

er begreper som begynner å bli innarbeidet 

blant ansatte som arbeider i omsorgsfag. Det drives 

opplæring i sykepleieutdannelsen og mange 

har kjennskap til de grunnleggende prinsippene 

nevnt over. (Lunde 2003) I tillegg betyr den 

ansattes måter å arbeide på; forskyve vekten, 

bruke tyngdeoverføring, utnytte kunnskap om 

friksjon og utnytte fysiske lover for å unngå løft , 

også mye for hvor stor fysisk belastning en får. 

Ved å bruke hensiktsmessig teknikk vil ansatte 

redusere ren mekanisk belastning på ryggen. 

Schibye m.fl. har målt kompresjon i ryggvirvelsøylen 

hos ansatte, før og etter intensiv opplæring 

av forflytningsteknikk. Ved å bruke teknikker 

som å forskyve vekt, rulle og trekke og å utnytte 

redusert friksjon, i stedet for å løfte, reduseres 

kompresjonen i ryggvirvelsøylen betraktelig 

(Schibye, 2003). 

Mange gir tilbakemeldinger om at opplæring er 

nyttig og at det gir en ny måte å løse både lette og 

tunge forflytningssituasjoner på. Andre opplever 

at det er tidskrevende, vanskelig og tungvint. 

Det utvikles stadig nye hjelpemidler som skal 

bidra til å forflytte pasienten på måter som er 

skånsomme for både pasienten og pleieren. 

Personløftere tilpasset ulike funksjonsnivåer hos 

pasientene blir stadig forbedret og hjelpemidler 

55

56 

som skal bidra til å redusere friksjon utvikles i 

stadig nye utforminger. Det må være tilstrekkelig 

antall hjelpemidler i en avdeling for at personalet 

skal kunne nyttegjøre seg av dem. Dette, 

kombinert med økt kunnskap om forflytning vil 

være viktig for at ansatte skal oppleve forflytninger 

tryggere og med mindre fysisk 

ubehag(Yassi m.fl. 2001 og Arbeidstilsynet 

2006). Hjelpemidler uten annen form for tiltak 

har kun moderat effekt på fysiske belastninger, 

sykefravær og rapporterte skader(Hignett 2003). 

Så lenge ansatte har kunnskap, god teknikk og 

nok hjelpemidler, skulle en tro at dette var tilstrekkelig 

for at de kan unngå utvikling av muskelskjelettplager 

når de arbeider i omsorgsyrker. 

Satsning på opplæring og trening i teknikk 

burde gi god effekt. Det er tydeligvis ikke så 

enkelt. 

Intensiv og langvarig opplæring i bio-mekanikk, 

forflytning- og løfteteknikker og enkle ergonomiske 

hjelpemidler ble i en undersøkelse av J. 

Hartvigsen m.fl., sammenlignet med en 3 timers 

instruksjon i tilsvarende temaer(kontrollgruppe). 

To år etter oppstart av prosjektet var det 

ingen signifikant forskjell i antall dager med 

registrert korsryggsmerter i intervensjonsgruppe 

og kontrollgruppe. Begge gruppene syntes at 

opplæring i forflytningsteknikker var nyttig 

(Hartvigsen m.fl. 2005) 

Hignett(2003) påpeker i en systematisk oversikt 

fra 2003 at trening i forflytningsteknikk kun har 

kortvarig eller moderat effekt på skader eller 

hvordan forflytningen utføres. 

Erfaringer fra ryggskole viser at trening og opplæring 

bør foregå så realistisk som mulig i forhold 

til selve arbeidssituasjonen(Heymans 

m.fl.2006). Derfor kan det være av betydning at 

det finnes kompetanse i avdelinger/ enheter som 

kan veilede de andre ansatte i konkrete forflytningssituasjoner 

og kunne bistå der forflytningene 

oppleves belastende. 

Til tross for sprikende resultater fra forskning vil 

jeg allikevel påstå at; uten kunnskap og refleksjon 

om forflytning av pasienter, uten å være 

bevisst hvilke valg vi tar som fagutøvere, vil vi 

utsette både pasienter og oss selv for skader og 

uheldige belastninger over tid. Allikevel er det 

også andre viktige elementer som må tas med i 

betraktningen for at vi skal forebygge helseplager 

og å øke antallet av de helsefremmende arbeidsplassene 

i helse og omsorgssektoren. 

FYSISKE OG PSYKOSOSIALE FAKTORER 

Det er gjort flere undersøkelser som har sett på 

årsaker til utvikling av muskelskjelettplager hos 

ansatte i omsorgsyrker(Sykepleiere, hjelpepleiere 

og ufaglærte). Det pekes både på stort arbeidspress 

og fysiske belastninger med tunge løft. 

Høye arbeidskrav og liten kontroll over arbeidet 

blir ofte trukket frem som en av flere 

faktorer(Lagerstrøm 2000). Dette ses også i 

sammenheng med liten mulighet til å påvirke 

beslutninger. Videre er det i flere undersøkelser 

påpekt at manglende tilbakemeldinger, ensidige 

arbeidsoppgaver og liten medvirkning i tillegg til 

fysiske faktorer er viktige for om ansatte utvikler 

fysisk helseplager (Hignett 2003, Brulin, 

2001,Lagerstrøm, 2000 og Eriksen, 2004) 

Eriksen fant at lavere krav, variasjon, konkrete 

tilbakemeldinger, støtte og positive utfordringer 

i jobben bidro til bedring av tilstanden hos 

ansatte som allerede hadde utviklet kronisk tretthet 

(persistent fatigue). I forhold til utvikling av 

ryggsmerter påpeker Eriksen at ikke bare mekaniske 

belastninger, men også organisatoriske,

psykologiske og sosiale faktorer, som for eksempel 

nattarbeid, opplevd manglende støtte fra 

leder og opplevd manglende støttende og oppmuntrende 

kultur på arbeidsstedet ble relatert til 

risiko for utvikling av ryggplager og sykefravær(Eriksen 

2006). 

Ansatte som har hatt lignende plager tidligere 

eller hatt langvarige helseproblemer og ansatte 

som bor alene har større risiko for å utvikle helseplager 

senere. (Brulin, 2001 og Eriksen, 2006) 

Slike faktorer har arbeidsstedet liten innflytelse 

på, men det kan ha betydning å kjenne til risikofaktorene 

for å legge til rette for en best mulig 

arbeidssituasjon. 

Betydningen av disse faktorene underbygges av 

Arbeidsmiljøloven med forskrifter. Det settes 

krav til arbeidsmiljøet som skal sikre at ansatte 

opplever utvikling, medvirkning, trygghet mot 

trakassering, variasjon i oppgaver og at integritet 

og verdighet ivaretas (Arbeidstilsynet 2006 og 

2005). 

Jeg har en antagelse om at det gir positiv grobunn 

for konstruktivt arbeid med forflytning i 

miljøer som har arenaer der de tar opp vanskelige 

saker, snakker om samarbeid og beslutninger, 

der de har høyt løsningsfokus og lavt konfliktnivå, 

der det er lojalitet mot beslutninger og der 

trivselen er høy. 

INDIVIDUELLE FAKTORER 

Røyking, trening og andre livsstilsfaktorer bør 

også tas med i betraktning når en vurderer helhetlige 

tiltak på en arbeidsplass, til tross for at 

Brulin ikke fant signifikante sammenhenger 

mellom utvikling av nakke og skulderplager og 

disse faktorene(Brulin m.fl. 2001) Hignett trekker 

frem fysisk trening som en av flere faktorer i 

sin systematiske oversikt (Hignett 2003). Det å 

holde seg i god fysisk form er i hovedsak et personlig 

ansvar, men samtidig kan en jo se for seg 

at jo mer et arbeidssted klarer å stimulere til 

fysisk aktivitet hos de ansatte, jo større sannsynlighet 

er det for at flere ansatte velger en mer 

aktiv livsstil og dermed får mer overskudd til å 

utføre arbeidet og til å mestre sammensatte 

belastninger. Vi har kun ett liv – privat og 

arbeidslivet påvirker hverandre gjensidig 

(Johnsson m.fl. 2006) 

ORGANISERING / LEDELSE 

Utfordringene lederne i omsorgsyrkene står 

overfor er store. De skal være fagledere, administratorer, 

støtte og veilede ansatte, ha oppfølgingsansvar 

for sykmeldte, drive store virksomheter 

med stramme budsjetter og samtidig har 

de store krav fra brukere, pårørende og organisasjoner. 

Støttende, lyttende og rådgivende lederskap 

er nevnt som viktige positive faktorer for å 

hindre utvikling av muskelskjelettplager hos 

ansatte(Johnsson 2006, Eriksen 2006 og 

Lagerstrøm 2000) Videre er leders evne til konflikthåndtering 

og evne til å gi konstruktive 

tilbakemeldinger også nevnt som egenskaper 

som har betydning for ansattes helse 

(Arbeidstilsynet 2006 og Eriksen 2006). 

Vi vet også at opplevelsen av å bli tatt med på 

råd, utvikling av tydelige mål, påvirkning av 

beslutninger og planer er viktige for å forhindre 

utvikling av muskelskjelettplager. Tydelige mål, 

rutiner, vurderinger av risiko med tiltak er også 

medvirkende til å skape sunne arbeidsmiljøer 

(Hignett 2003 og Lagerstrøm 2000). Lederne 

har ansvar og er pådrivere i dette arbeidet. 

Lederne må sikres kompetanse og handlingsrom 

til også å gjøre dette arbeidet. 

57

58 

Hvis disse faktorene blir prioritert og fokusert, 

mener jeg at forutsetningene for å lykkes med å 

løse forflytningsutfordringene øker sterkt. Det 

vil også gjenspeiles i måten disse utfordringene 

løses på. Beslutninger og bruk av hjelpemidler 

blir fulgt opp og evaluert. Slik jeg ser dette vil 

det også gi positive effekter på kvalitet og effektivitet. 

Hvis disse faktorene blir neglisjert tror 

jeg at mye ressurser brukes på opplæring blant 

annet i forflytning uten at det gir ønsket effekt. 

Noen avdelinger gjennomfører sine beslutninger 

til tross for at det kan ta noe lenger tid, de 

gjennomdrøfter saker før de finner beslutninger 

og de følger opp beslutningene. De lærer av 

hverandre og utnytter hverandres kompetanse. 

Andre steder oppleves ”kaos” nesten daglig, planene 

er mangelfulle og alle utfører arbeidet slik 

de ”tror” er best. 

Det systematiske og langsiktige arbeidet, både 

når det gjelder samarbeid, rutiner og fysiske 

belastninger, gir positiv gevinst. Det å bruke 

risikovurderinger, både på overordnet nivå, men 

også i forhold til utfordringer når det gjelder 

enkeltpasienter, kan bidra til å synliggjøre nødvendige 

tiltak (Hignett 2003,Arbeidstilsynet 

2005 og 2006). Arbeid med rutiner vil sikre at 

ansatte vet hvordan de skal handle når det oppstår 

noe uforutsett. Dette krever fora der de 

ansatte kan samhandle for å finne løsningene 

sammen(Lagerstrøm, 2000). 

Mange organiserer seg med egne ryggombud 

eller forflytningskontakter som kan bistå lederen 

og kollegaer med å løse forflytningsutfordringer. 

Disse må ha en kompetanse som bidrar til at de 

kan vurdere sammensatte utfordringer og på 

bakgrunn av dette finne løsninger. Refleksjon og 

diskusjon bør danne grunnlaget for de gode løsningene. 

I tillegg til at kompetansen finnes, må det også 

være arenaer der denne kompetansen blir etterspurt 

og brukt(Lunde,2003 og Lagerstrøm 

2000) 

Et godt organisert HMS arbeid med en helhetlig 

risikovurdering som utgangspunkt, klare mål, 

tydelige rutiner, forutsigbarhet og tydelig ansvar 

og rollefordeling, bl.a. ved bruk av forflytningskontakter/ 

veiledere, vil ha effekt på hvordan 

avdelingen løser sammensatte problemstillinger(Hignett 

3003). 

For å møte utfordringene mener jeg at vi må 

tenke sammensatt for å finne de gode tiltakene 

som ikke bare forebygger skader og belastningsplager, 

men faktisk kan fremme helse til de som 

arbeider med omsorg av andre mennesker. 

Kanskje vi må ”snu” tankene – slik Langtidsfrisksatsningen 

i Sverige har gjort. Det er ikke 

sikkert at vi finner løsningen til ansattes belastningsplager 

ved å lete etter årsakene til dem. Vi 

må kanskje begynne å lete etter det som fungerer, 

de avdelingene som har lavt fravær og heller 

fokusere mer på antallet friske enn på antallet 

syke. Johnny Johnsson m.fl. arbeidet for å identifisere 

friskfaktorer hos ansatte (Johnsson 

2006). Disse ansatte viste seg å være samlet i 

visse arbeidsmiljøer og refererte 4 viktige helsefaktorer: 

1. Bevisst organisasjon med klare mål. 

2. Kreativt miljø. 3. Rådgivende lederskap. 4. 

Åpent arbeidsklima. Arbeidet med de fremmende 

faktorene, både når det gjelder kvalitet, 

effektivitet og helse, har gitt positive effekter. 

Hovedspørsmålet de stiller er: ” Hvordan skal vi 

ha det når det er som best”(Johnsson.2006)? 

Kanskje vi kan stille det spørsmålet når det gjelder 

forflytningsutfordringene også? 

Kanskje svaret blir; vi har kunnskap, vi bruker 

kunnskapen, det er tilstrekkelig med hjelpemid-

ler, ansatte blir hørt og får påvirke beslutningene, 

vi har arenaer for diskusjon, vi er lojale mot 

beslutninger, det er tydelige mål, vi får konstruktive 

tilbakemeldinger og lederen er en aktiv 

pådriver og støttespiller. 

VEIEN VIDERE 

Ved å skissere disse forskjellige innfallsvinklene 

til å arbeide med forflytning sett i et helhetsperspektiv, 

håper jeg at flere vil velge å sette utvikling 

og opplæringsarbeid inn i en større 

LITTERATUR 

Arbeidstilsynet. Arbeidsmiljøloven. Lov av 17 juni 2005. Oslo Gyldendal akademisk 2005 

Arbeidstilsynet. Veileder om arbeidsmiljø i helseinstitusjoner. Oslo Gyldendal akademisk 2006 

Brulin Christine , Höög Jonas, Sundelin Gunnevi. Psychosocial Predictors for Shoulder/Neck and Low Back Complaints 

among Home Care Personnel. Advances in Physiotherapy. Taylor & Francis. Volume 3, Number 4/December 

1, 20011403-8196. 

Eriksen W:Work factors as predictors of persistent fatigue: a prospective study of nurses’ aides. Occup. Environ. Med., 

Jun 2006; 63: 428 - 434. 

Lagerstrøm M. Prevetion av ländryggbesvär hos vård och omsorgspersonal. Vård. Nr 3 2000 s. 75- 83. 

Eriksen W., Bruusgaard.D, Knardahl S. Work factors as predictors of intense or disabling LBP; a prospective study of 

nurses aides. Occupational and environmental medicine, 2004; 61(5):398 - 404 . 

Hartvigsen J, Lauritzen S, Lings S, Lauritzen T. Intensive education combined with low tech ergonomic intervention does 

not prevent low back pain in nurses. Occup.Environ.Med. 2005.62; 13-17. 

Heymans MW, van Tulder MW, Esmail R, Bombardier C, Koes BW Back schools for non-specific low-back pain. 

Cochrane Database of Systematic Reviews 2006 Issue 4 

Hignett S. Intervention strategies to reduce musculoskeletal injuries associated with handling patients: a systematic 

review Occup. Environ. Med., Sep 2003; 60: 6 

Johnsson J, Lugn B, Rexed B, Langtidsfrisk. 1 utgave. Oslo Genesis Forlag 2006. 

Lunde PH. Forflytningskunnskap. 3 utgave. Oslo Gyldendal akademisk 2003. 

NAV. Statistikk hentet fra NAV: Sykefraværsprosent 3 kvartal 2002-2006. Totalt, næring, kjønn og Ia-avtale. 

http://www.nav.no/ 805333200.cms 

sammenheng. Når det satses ressurser på opplæring 

i forflytning, bør det alltid være et resultat 

av en helhetlig drøfting omkring psykososiale, 

individuelle og fysiske faktorer der organiseringen 

av arbeidet er gjort på bakgrunn av systematisk 

tenkning og langsiktig planlegging. Lykkes 

vi med en slik helhetlig tilnærming, er det jo 

nærliggende å tenke at vi får flere friske ansatte, 

økt rekruttering til omsorgsfagene, ansatte som 

er i stand til å arbeide til pensjonsalder og at kvaliteten 

på tjenestene er enda bedre. 

Schibye B, Hansen AF, Hye-Knudsen CT, Essendrop M, Böcher M, Skotte J. Biomechanical analysis of the effect of changing 

patient-handling technique. Appl Ergon 2003; 34:115-123. 

Yassi A, Cooper JE, Tate RB, Gerlach S, Muir M, Trottier J, Massey K. A randomized controlled trial to prevent patient lift 

and transfer injuries of health care workers. Spine 2001 Aug 15;26(16):1739-1746. 

59

60 

Nye tanker – 

gir nye løsninger 

LNN arrangerer stor nordisk kongress i 

Stockholm 8-9.mai 2008 

Nettadressen for informasjon og påmelding er 

http://ledarskapskonferensen.se 

På nettstedet til kongressen skriver Malin Larsson som er 

leder fornetterverket av ledere i Norden: 

Nya tankar - ger nya lösningar! 

Kongressen besöks av 300-350 deltagare. Alla våra nordiska grannländer finns 

representerad med såväl deltagare som föreläsare. 

Kongressen syftar till att skapa en arena för erfarenhetsutbyte mellan de 

nordiska länderna. Programmet innehåller den senaste forskning och aktuella 

frågeställningarna inom ämnesområde; ledarskap inom vård och omsorg. 

LNN bildades i Oslo den 5 december 1998. 

LNN har genomfört fyra nordiska ledarkongresser; 

Malmö 2000, Oslo 2002, Köpenhamn 2004 och i Reykjavik 2006. 

LNN är en sammanslutning de nordiska ländernas chefsföreningar. 

Föreningarna organiserar chefer och ledare inom vård och omsorg 

för såväl offentliga som privata vårdgivare. 

Medlemsländerna är Färöarna, Danmark, Norge, Island och Sverige. 

Malin Larsson 

Ordförande i Ledarnas Nätverk i Norden

Litteratur og ledelse 

Aktuelle bøker og forfattere 


Inntil for få år siden var heftet Årets bøker en 

etterlengtet trykksak. Den ble sendt ut til alle 

husstander og var også tilgjengelig i bokhandlerne 

i slutten av november. Heftet ga et godt 

overblikk over aktuell litteratur innen de fleste 

emneområder. Her kunne man også finne gode 

tips når det gjaldt julepresanger til familiens 

bokormer. Det var samarbeidsprosjekt mellom 

de ulike forlagene. Målgruppen var den opplyste 

allmennhet og lesere over det ganske land. Å 

gi en oversikt over aktuell litteratur for ledere, 

har vært en viktig oppgave også for 

Sykepleielederen de siste årene. Siden dette er 

det siste nummeret av Sykepleielederen, har vi 

utvidet antall titler i forhold til tidligere. Vi 

håper at dette kan fungere som veiledning i en 

bokflora som til tider kan virke uoversiktlig. 

Utvalget kunne selvsagt ha vært annerledes. 

Men også denne gang har det vært viktig å 

sette ledelse i et bredt politisk, kulturelt og historisk 

perspektiv. 

Machiavelli enda en gang 

Fyrsten av Machiavelli er ingen ny bok. Den ble 

første gang utgitt i Firenze i 1532, På norsk har 

den kommet i flere utgaver. Den er også behørig 

kommentert av Hans Kinck i et lengre essay. 

Det er ikke mer enn et par år siden Cappelen ga 

den ut i serien Cappelens upopulære i oversettelse 

av Jon Bingen, kanskje vår fremst Machiavelliekspert. 

Nå forligger Bingens oversettelse som 

illustrert praktutgave i skinnende gul silke fra 

Damm forlag. 

Vi har tidligere gitt en grundig omtale av 

Machiavelli i Sykepleielederen nr. 1, 2006. Når 

vi trekker boken frem enda en gang, skyldes det 

bokens evne til å overleve gjennom århundrer og 

nå på nytt har fått en renessanse, er et interessant 

trekk ved vår kultur. Tema for boken er makt – 

hvordan komme til makten og hvordan holde på 

makten. I årene undertegnede har skrevet i og 

redigert Sykepleielederen, står nettopp spørsmålet 

om makt frem som det mest sentrale temaet 

i vår tid. Machiavelli hadde et realistisk syn på 

makt og politikk. I boken beskriver han hvordan 

makten kom til uttrykk og ble vedlikeholdt i 

61

62 

Italia på midten av 1500-tallet. Senere har andre 

maktpersoner og ledere funnet tilbake til boken 

for selv å bygge makt i strategiske spill om posisjoner. 

Machiavelli ga råd til sin samtids maktpersoner 

og fyrster – i dag leses han både av politikere 

og næringslivstopper – og – kanskje – 

sykepleieledere. Interessen for denne byråkraten 

og historikeren fra middelalderens Italia har vært 

økende de siste årene. Jon Bingen som også har 

skrevet forordet til boken skriver: ” Interessen 

for Machiavelli har ofte falt sammen med historiske 

”krisetider”. Machiavelli blir lest når menneskene 

opplever sin samtid som dramatisk 

usikker; når etablerte sannheter står for fall uten 

at noen føler seg for sikre på hvilke nye som melder 

seg. Når Machiavelli på ny utgis og kommenteres 

på stadig flere språk, er nok dette et 

tegn på at vi atter føler ubehag ved samtiden og 

usikkerhet om fremtiden.” Denne begrunnelsen 

passer godt som argument å løfte boken frem 

nok engang. I boken skriver også Jon Bingen om 

Machiavelli og hans samtid og her er et interessant 

essay av Isaiah Berlin om Machiavellis originalitet. 

PSYKOLOGI 

OG ORGANISASJON 

Nå – tilstedværelse i hverdagen 

Michael de Vibe var en viktig aktør i lederprosjektet 

God på fag og ledelse. Med sitt rolige 

vesen, sine dikt og avstressingsøvelser gjorde han 

de regionale ledersamlingene i 2006 til en annerledes 

opplevelse. Michael de Vibe er godt skolert 

innen feltet mindfullnes – en terapiform som 

har fått vind i seilene den siste tiden. De Vibe 

har selv fått pris av legeforeningen for arbeidet 

med denne mestringsteknikken. Det var mange 

som også gledet seg over diktene Michael leste 

på ledersamlingene. Nå er noen dem tilgjengeli- 

ge i en egen bok 

han har skrevet 

sammen med 

Ragnar Karem. 

Boken synliggjør 

godt den vennlighet 

i ord, tone 

og handling som 

de Vibe representerer. 

Den 

hvilende ro,der 

fokuset er på ens 

egen pust – det Michael de Vibe 

som er i nuet og 

ikke i fortid eller i fremtid – er et budskap han 

formidlet godt på de regionale samlingene. I 

denne boken kommer det særlig godt frem. Her 

er gode forklaringer på hva oppmerksomhetstreningen 

innebærer og en rekke eksempler på 

hvordan vi kan bruke ulike anledninger i hverdagen 

til å øve oss i å være tilstede i nuet. Her i 

ligger muligheten til å ”stresse ned”, finne orden 

i egen tilværelse og kanskje være mer tilstede i 

eget liv både for seg selv for andre. Boken er vakkert 

illustrert med bilder fra det levende livet 

som omgir oss og som vi selv er en del av. Et liv 

som vi i større grad kan være tilstede i om vi bruker 

de teknikkene som her formidles. Sammen 

med de avslappingsøvelsene som ble presentert 

på samlingene i 2006 ( som også foreligger på 

CDer, som kan bestilles fra Michael de Vibe) 

bør boken ha en sentral plass i lederens forsøk på 

å gi rom til fred og tilstedeværelse i eget liv og 

arbeidshverdag. Det gjør godt å åpne denne 

boken og la budskapet slippe inn i et åpent sinn 

– her og nå. 

Mestring og myndiggjering 

Mestring og myndiggjering 1 er en ny bok fra 

Gyldendal akademisk forlag. Forfatterne er stor 

grad knyttet til fagmiljøet ved Høgskolen i

Volda. Den har undertittelen reform eller retorikk? 

og gir et kritisk blikk på begreper som 

mestring, myndiggjøring og brukermedvirkning. 

Det blir blant annet pekt på at det er noe 

paradoksalt i at samtidig som det legges vekt på 

disse begrepene, blir det innført nye måter å 

styre og organisere helsesektoren, som hemmer 

den fleksibiliteten som er nødvendig. Det blir 

også sett kritisk søkelys på om det er mulig å 

snakke om myndiggjøring når pasienten selv er 

alvorlig syk og avhengig av sine hjelpere. Boken 

legger vekt på kommunikativ praksis som en forutseting 

for at myndiggjøring av brukerne skal 

kunne realiseres. 

Boken blir grundigere anmeldt i tidsskriftet 

Sykepleien like over nyttår. 

Det flerkulturelle arbeidslivet 

I møtet mellom ulike kulturer, forårsaket av globalisering 

og migrasjon, stilles vi alle overfor 

store utfordringer knyttet til forståelse, toleranse, 

kommunikasjon og verdier. 

I en slik sammenheng har sykepleielederen en 

viktig rolle i å formidle kunnskap og gjennomføre 

de nødvendige tiltak. Dette krever kunnskap 

både om kultur og livssyn. Her skal det 

pekes på noen bøker som bør være av interesse. 

Kultursensitivitet 

Om å finne likhetene i forskjellene 

Ragnhild Magelsen har skrevet Kultursensitivitet. 

2 Det er en lærebok i sosiologi og sosialantropologi 

beregnet på grunnutdanningen i sykepleie 

og de treårige helse- og sosialfagutdanningene. 

Målsettingen med boken er å forebygge kulturkollisjoner 

ved å heve kompetansen hos helsearbeidere, 

både når det gjelder innvandreres kultur 

og vår egen kultur. 

Boken omhandler sykepleie sett i lys av kultursensitivitet, 

antropologi, medisinsk antropologi, 

kulturbegrepet, innvandring, migrasjonshelse og 

bruk av tolk. Sentrale samfunnsvitenskapelige 

begreper blir forklart og anvendt for å analysere 

sykehuset og sykepleie, virkelighetsopplevelse og 

identitetsforståelse. Boken gir også en innføring 

i ulike profesjonelle medisinske systemer, folkemedisin 

og alternativ medisin. Til slutt blir 

sammenhenger mellom makt, kultur og helse 

drøftet. 

Helsearbeid i et flerkulturelt 

samfunn 3 

Helsearbeid i et flerkulturelt samfunn er skrevet av 

Ingrid Hanssen. Hun er sykepleier med yrkespraksis 

blant annet fra De forente arabiske emirater. 

Hun har arbeidet både praktisk og teoretisk 

innenfor feltet interkulturelt helsearbeid i 

mange år. Hun har doktorgrad knyttet til praktiske 

og etiske problemer og dilemmaer som kan 

oppstå i møte mellom norske sykepleiere og 

pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn. Hun 

er i dag førsteamanuensis ved Lovisenberg diakonale 

høgskole. 

De syv første kapitlene utgjør en generell innforing 

i sentrale temaer når mennesker med ulik 

kulturbakgrunn motes. De seks neste kapitlene 

tar opp temaer som ligger i skjæringspunktet 

mellom religion og kultur. Religionene har fått 

særlig oppmerksomhet. Det siste kapitlet 

omhandler pasienter med samisk-kulturell bakgrunn. 

Boken er velskrevet og har en logisk god oppbygging. 

Forfatteres høye kompetanse blir formidlet 

på den lett forståelig måte. Leseren får 

godt innblikk i noe av det mangfold av kulturelle 

uttrykk vi også i større grad vil møte her i 

Norge. Også ulike kristne miljøer er omtalt. 

63

64 

Den levende erfaring 

Den levende erfaring Samisk kultur 4 , av Jens-Ivar 

Nergård handler om hvordan kunnskap lagres, 

formidles og holdes levende i fortellinger i den 

samiske tradisjon.. Den samiske erfaringverdenen 

diskuteres ut fra kulturfaglige, dybdepsykologiske 

og kunnskapsteoretiske synsvinkler. Et 

bredt empirisk materiale blir presentert både i 

tekst og bilder. Forfatteren presenterer et stort 

empirisk materiale og tar leseren med inn i et år 

med reindrift ved hjelp av bilder og illustrasjoner. 

For alle som vil vite mer om hvordan samisk 

kunnskap skapes, videreføres og brukes i dag er 

dette en verdifull bok. 

Smerteopplevelse og atferd 

Smerte. Smerteopplevelse og atferd 5 er redigert at 

Arild Aambø. I boken belyses smerte fra ulike 

sosiokulturelle ståsteder. Et av utgangspunktene 

for boken er at smerten er kulturspesifikk i den 

forstand at en finner stor miljømessig variasjon 

når det gjelder hvilke aspekter ved smerten som 

får oppmerksomhet og hvordan man velger å 

formidle den. Dermed blir det også naturlig å 

spørre hvor egnet de begrepene som vi bruker i 

vår omtale av smertetilstander er til å begripe 

selve smerteerfaringen. 12 spennende kapitler 

belyser smerteproblemet på en god og bred 

måte. Psykologiprofessor Nora Ahlberg skriver 

blant annet om smerte i et livssynsperspektiv. 

Hennes hovedpoeng er blant annet at smerte 

både har individuelle og kollektive dimensjoner 

som sjelden blir problematisert innenfor helsevesenet. 

Videre at det er viktig å kjenne til hvordan 

religiøse og kulturelle forståelsesmodeller 

kan ligge til grunn for mye av det tankegodset vi 

opererer med også i behandlingssammenhenger. 

Hvordan krenkede 

barn blir syke voksne 

Allmennlege Anna Luise Kirkengen tar i boken 

Hvordan krenkede barn blir syke voksne 6 for seg 

medisinens dilemma knyttet til forholdet 

mellom den objektive, medisinske sannhet og 

pasientens subjektive erfaringer. Hun mener at 

den tradisjonelle medisinske tilnærmingen til 

kroppen ofte gjør det vanskelig å forstå hva som 

feiler pasienten. I boken bruker hun en rekke 

pasienthistorier for å vise hvordan krenkelser 

som omsorgssvikt og seksuelt misbruk i ung 

alder kommer til uttrykk i tilsynelatende uforståelige 

lidelser i voksen alder. De autentiske 

pasienthistoriene presenteres parallelt med teoretiske 

drøftelser og tallbasert dokumentasjon 

fra norsk og internasjonal forskning. 

Boken innledes med en samtale mellom filosofen 

Arne Johan Vetlesen og forfatteren. 

Forfatteren og filosofen deler skepsisen til deler 

av den medisinske forskningen. Vetlesen peker 

her på at ” det medisinske blikket på mennesket 

(betraktet som den biologiske, organdelte kroppen, 

en kompleks maskin med mange funksjoner 

per del) er det blikket som ser og gir relevans 

til det teknologisk håndterbare; relevans identifiseres 

med tanke på inngripernes mulighet, 

skjønt uten at denne affinitet, denne gjensidige 

henvisning, egentlig tenkes, det vil si er bevisstgjort 

som et av flere mulige perspektiver hos 

profesjonsutøveren.” Forfatteren peker ellers på, 

noe hun utdyper godt i boken med kildehenvisninger, 

at det en nær sammenheng mellom opplevd 

smerte, redsel og avmakt og fremvist smerte, 

angst og avmektighet. Hun knytter også 

begrepet å krenke til det tyske ordet krank, som 

betyr syk. De seks kapitlene tar ellers for seg 

menneskers individuelle erfaringer, sosiale rammer 

og strukturelle fenomener knyttet til det å 

bli krenket som barn. Det er sterke skildringer 

av krenkelser i boken og mange viktige påpekinger 

av forhold, som ikke alltid er så lett å få 

øye på. Her skal det kun vises til det Kirkengen

peker på når hun skriver om vold. Hun viser her 

blant annet il WHOs rapport om vold fra 2002. 

Her blir vold i WHOs typologi delt i tre kategorier 

i forhold til hvem som utøver volden; vold 

rettet mot seg selv, vold rettet mot andre og vold 

rettet mot grupper. Forfatteren peker også på en 

annen kategori (det er det som poenget) ved at 

finnes en form for strukturell vold som er knyttet 

til samfunnsformer som legitimerer kollektiv 

krenkelse i form av marginalisering og stigmatisering. 

”Det gjelder kjennetegn på etnisitet, tro, 

kjønn, seksuell identitet eller alder. The Lancet 

publiserte en artikkel med tittelen ”Racism and 

Health”. Artikkelen tematiserte at en bevissthet 

om å bl konstant undervurdert, og derved hindret 

i utfoldelse av ens evner, fordi ens hud har 

”feil farge” etter rådende samfunnsnorm, skaper 

skam og selvforakt med alle de konsekvenser en 

slik tilstand medfører. Strukturelle krenkelser 

som resulterer i en konstant underlegenhetsfølelse 

spiller muligens også en rolle i en studie av 

målt smerteerfaring.” Boken bør ha bred relevans 

for alle som ønsker å gjøre seg kjent med 

menneskers følsomhet og de lidelser som ikke 

har en tydelig, objektiv årsak som ligger klart i 

dagen. 

Valgfrihet og sårbarhet 

To bøker av Nina Karin Monsen skal her nevnes; 

Det sårbare menneske 7 og Det innerste valget 

8 . 

Hennes bok om det sårbare mennesket omhandler 

skam. Hun peker her på at det som i vår postmoderne 

tid er mye av det som tidligere var en 

skam, blitt mote. Det moderne livet åpner for en 

dypere skam enn den seksuelle, mener hun. 

Skammens opphav finner vi i menneskets forståelse 

av kroppen selv og dens funksjoner. 

Hun trekker i boken opp linjene mellom kropp, 

sjel og ånd, mellom massemennesket, det dannede 

menneske og det dyriske mennesket. 

Skam, skyld og synd er både fiender og venner 

av mennesket, hevder hun. Men kanskje er de 

våre viktigste hjelpere? Det er menneskets sårbarhet 

som gjør det menneskelig, den gjør mennesket 

vakkert, sårbarheten veier opp for inntrykk 

av likegyldighet, brutalitet og ondskap, 

hevder Monsen. Hun mener også at skammen, 

skylden og synden dør ut i samfunnet, må den 

innføres igjen. Erkjennelsen av sårbarheten er 

det eneste som gjør livet til en personlig sak, 

hevder hun. ”Det er når det gjør vondt, at vi 

oppfager hvem vi og de andre er, da kjenner vi 

smerte og oppdager hvem vi og de andre er, da 

kjenner vi smerte og opplever enten hevngjerrighet 

eller tilgivelse. Men smerten forteller oss av 

ti er i liv. 

Nina Karin Monsen er filosof, statsstipendiat, 

forfatter og en engasjert samfunnsdebattant som 

tar opp spørsmål på en uredd måte. Hun tør 

være personlig og direkte, uten å gi slipp på sin 

faglige kompetanse i utlegningene om de mest 

vesentlige trekk ved det å være menneske. I 

denne boken gjenskjenner vi mye av det hun 

også har skrevet om tidligere i bøker som Det 

elskende menneske, Velferd uten ansikt, en filosofisk 

analyse av velferdsstaten, Kunsten å tenke og 

Den gode sirkel, en filosofi om kjærlighet og 

helse. I 2007 er hun for øvrig aktuell med boken 

Det innerste valget. Hun følger her opp sine tanker 

om det hun siden Det elskende menneske, har 

kalt en personalistisk filosofi. Hun mener at 

tiden er mer moden for denne filosofien nå, enn 

det som var tilfellet i 1987, da boken kom ut 

første gang. Hun mener at interessen for personalismen 

er voksende over hele verden og referer 

til avdøde pave Johannes Paul II som personalist. 

Monsen skriver at personen er det essensielle i 

personalismen. Her er: ” personen, sett på som 

en egen tankekategori, like viktig som begrepene 

tid og rom. At personbegrepet ikke har en sentral 

plass i filosofi og fagdisipliner, er etter min 

oppfatning en avgjørende tankefeil. Det er som 

å skrive historiebøker uten å bruke årstall.” 

65

66 

Nina Karin Monsen skriver godt og levende. 

Hun fremfører sitt budskap på en lett forståelig 

måte – noe som nok forklarer hennes store suksess 

som filosofisk skribent. Monsen konkluderer 

i boken blant annet med at personlig mening 

er nødvendig for et klart språk, en klar tanke, et 

godt liv og et godt fellesskap. Hun skriver at: 

”Mening er overordnet i forhold til logikk og 

tanke.” Et annet sted at: ”Premissene for boken 

er at menneskets valg av tenkning ( og dermed 

følelser) går dypt og kan endres. Mennesker er 

ensomme som sjømannen alene i sin båt. Noen 

må styre, og styrer man ikke, driver båten allikevel 

videre. Jo mer personen kan styre selv, jo 

bedre sjanser er det for et bedre liv. Noen garanti 

har man ikke for noe, men det gjelder også om 

mennesker lever i passivitet og fatalisme og overlater 

alt til bølgene eller redningsmannskapet.” 

Nina Karin Monsen klarer til stadig å hisse på 

seg meningsmotstandere i kronikker og debattinnlegg. 

Hennes evne til å provosere er god og 

også noe befriende i et norsk landskap der vi 

helst vil ha enighet og idyll. Det er alltid grunn 

til å lese det hun skriver. Her er noen bøker 

nevnt, som det er verdt å kjøpe. 

Religion og politikk 

Det britiske ukemagasinet The Economist har 

hovedoppslag om religion og politikk i sitt 

novembernummer i 2007. The New Wars of 

Religion er tema for en 18 siders spesialrapport 

om hvordan det står til i den religiøse sfære i verden. 

Om situasjonen er positiv eller negativ, om 

den gir grunnlag for glede eller bekymring, vil 

være avhengig av øyene som ser. Det er imidlertid 

ikke noen tvil om det som også John 

Micklethwait skriver i The Economist: religion vil 

spille en stor rolle i de kommende tiårs politikk 

på verdensplan. Det vil også inkludere Norge. 

Til tross for at vitenskapen vinner nytt terreng 

og vi vet stadig mer om både livets opphav, syk- 

dom etc. øker antall religiøse mennesker. I følge 

The Economist har tilhengerne av de største verdensreligionene 

økt fra 67% av verdens befolkning 

i 1900 til 73% i 2005. Fremskrevet til 2050 

vil kanskje så mange som 80% av verdens 

befolkning regne seg som religiøse innenfor kristendom, 

islam, buddhisme eller hinduisme. 

Årsakene skal vi ikke komme inn på her. Det er 

imidlertid et viktig poeng at det normale på verdensbasis 

er å være religiøs og ofte i en svært 

ortodoks og fundamentalistisk betydning av 

ordet. The Economist legger også vekt på at det 

ut fra et sekulært synspunkt, kan virke som om 

det er de feile religionene som utvikler seg på 

feilt sted. ( …the wrong sorts of religion are 

flourishing, and in the wrong places..) 

Vi har også i støre grad fått religiøse og kulturelle 

polariseringer både mellom religioner og 

innenfor religionene selv. De misjonerende religionene; 

særlig kristendom og islam, legger også 

vekt på å innta institusjonene, bygge opp egne 

nettverk og egne institusjoner. Representanter 

for de ulike trossamfunn vil også kreve å få utøve 

sin religion og kreve offentlig støtte, både som 

kollektiv og som individer. Holdningen til det 

annet kjønn vil også stille arbeidsgiver og ansatte 

overfor store utfordringer. Det skrives mye om 

emnet. I boken Velferdsstaten møter verden. 

Arbeidsplasser i endring, skriver Marie Louise 

Seeberg godt om utfordringene. Boken er omtalt 

i Sykepleien 17/07. 

Minerva nr. 3 2007 

En mer generell tilnærming til spørsmålet om 

religion og politikk finner vi i tidsskriftet 

Minerva nr. 3 2007. Her skriver Jan Erik 

Grindheim at kjønn og religion splitter Europa 

og at synet på kjønn varierer sterkt. Problemene 

oppstår når prinsippet om den enkeltes individuelle 

religionsfrihet utvides til å bli en kollektiv 

frihet for religionen til å undertrykke individet. 

Med utgangspunkt i terrorangrepet mot World

Trade Center skriver Jan Arild Snoen at religion 

ikke lenger er uskadelig. Den fremstår igjen som 

farlig. Snoen tar opp den kritikken som blant 

annet er kommet fra engelske Richard Dawkins 

og andre fremtredende ateister i USA, der ateistene 

kjemper for å komme i posisjon. Dette 

nummeret av Minerva har ellers artikler av 

Fracis Fukuyama (Identitet og migrasjon), Walid 

al Kubaisi (Eurpas framtid i muslimenes hender?), 

Paul Berman (Hvem er redd for Tariq 

Ramadan?) og et lengre intervju med historikeren 

Hans Fredrik Dahl som etter alvorlig sykdom 

har beveget seg fra en ateistisk holdning til 

å bli medlem av den katolske kirke. Ellers har 

tidsskriftet gode artiler om eutanasi, musikk, litteratur 

og filosofi. På samme måte som tidligere 

gir Minerva full uttelling for den femtilappen 

det koster hos Narvesen. 

Det Hellige som nekter å forsvinne 

Presten Owe Wikström har skrevet en bok om 

det han kaller det Hellige. Et fenomen som han 

mener ikke vil forsvinne. Han peker på de 

omfattende forandringene som verden står overfor 

og at forandringene også berører religionene. 

”Det virker som om flere og flere er ”religiøse på 

sin egen måte”, de stiller seg tvilende overfor 

dogmer og kirkenes trosbekjennelser. Man oppfatter 

livet som en rekke prosjekter, hvor en selv 

– og ingen annen – har ansvaret.” 

Kirkefremmedheten i Europa betyr imidlertid 

ikke at det ikke er noe som tiltrekker. Wikström 

nevner det sakrale rom som et slikt tiltrekkingspunkt. 

Her opplever mange en følelse av det 

Hellige, samtidig som man er skeptisk til selve 

tolkningen . Boken konsentrerer seg om den 

enkeltes opplevelsesverden i forhold til møtet 

med ”det hellige”. Boken kom første gang ut i 

1993. Den er nå omarbeidet noe. Boken er leseverdig 

for de fleste som er interessert i livssyn og 

som opprettholder en søken etter verdier, indre 

ro og utvikling. 

Gud – en vrangforestilling 

Gud – en vrangforestilling er en viktig bok, skrevet 

av den engelske biologen og darwinisten 

Richard Dawkins. Han har gjennom de siste 

tjue årene vært en stjerne på den ateistiske himmelen. 

Gjennom bøker som Det egoistiske genet 

og The Blind Watchmaker har han skapt en ny 

entusiasme for både Darwin og ateisme. Dette 

har ikke minst vært tilfellet i USA, der atetister 

har blitt uglesett og utstøtt på samme måte som 

kommunister ble det på 1950-tallet. Gud – en 

vrangforestilling har skapt mye internasjonal 

debatt. Dawkins argumenterer her mot ulike 

gudsforestillinger, om religionens røtter, moral, 

religionens negative sider og religiøs indoktrinering. 

Dawkins står i dag i spissen for en gruppe 

vitenskapsfolk, forfattere og kulturpersoner som 

ønsker å bekjempe religionen. Denne kampen 

har blitt forsterket gjennom fremveksten av fundamentalistiske 

strømninger innen religionene 

som har sitt utspring i jødedommen. Det er ikke 

toleranse som preger Dawkins bok. Tvert imot 

oppfordrer han til kritikk. Det er ingen grunn til 

å respektere religionen mener han. Han skriver: 

”Jeg er ikke for å fornærme eller krenke noen 

bare for å ha gjort det. Men jeg begriper ikke, og 

jeg forundres over den uforholdsmessige privilegerte 

stilling religion har i våre ellers sekulære 

samfunn. Alle politikere må venne seg til 

respektlese tegninger av sine ansikter, og ingen 

lager opptøyer for å forsvare dem, Hva er så spesielt 

ved religion at vi gir den en så unik privilegert 

respekt? Som H.L, Mencken sier: «Vi må 

respektere et annet menneskes religion, men 

bare på den måten og i den grad vi respekterer 

hans teori om at kona hans er vakker og at barna 

hans er gløgge.» 

Det er i lys av denne enestående antakelsen om 

respekt for religion at jeg framfører min egen 

fornektelse i denne boken. Jeg kommer ikke til å 

anstrenge meg for å fornærme, men heller ikke 

skal jeg ta på meg silkehansker for a handtere 

67

68 

religion forsiktigere enn jeg ville håndtere noe 

annet.” 

For den troende er nok Dawkins bok provoserende. 

Noe en opphetet debatt både her i Norge 

og utlandet har vist. Det er imidlertid interessant 

å merke seg at boken er blitt en bestselger i 

USA – Guds eget land. Selv om Dawkins til 

tider blir vel misjonerende på ateismens vegne, 

fremstår boken likevel som et lyspunkt i en verden 

der religionene – ofte i sine verste varianter, 

vinner mer og mer innpass. 

Samfunn og arbeidsliv 

Tariffavtalen som formet Norge. 

Verkstedsoverenskomsten 100 år. 

I denne Tariffavtalen som formet Norge. 

Verkstedsoverenskomsten 100 år har en rekke forfattere 

- fagforeningsfolk, jurister og historikere 

- tatt for seg verkstedsoverenskomsten fra 1907. 

Da møttes representanter for Norsk Jern- og 

Metalarbeiderforbund og Mekaniske Verksteders 

Landsforening Overenskomsten er en historisk 

viktig avtale som også NSF i ettertid har 

hatt nytte. Avtalen ga grunnlaget også for fremtidige 

tariffavtaler og dermed et godt regulert 

arbeidsliv i Norge. Dette har igjen lagt noe av 

grunnlaget for velferdsstaten. I bokas første del 

forteller Toril Brekke Verkstedsoverenskomstens 

hundreårige historie. Den andre delen består av 

artikler som belyser overenskomsten og dens 

konsekvenser for lønnsdannelsen i Norge, så vel 

som ulike sider ved forholdet mellom arbeidstakere 

og arbeidsgivere. Det er også gitt plass til 

grundig drøfting av det internasjonale arbeidsmarkedet 

i et hundreårig perspektiv. For den historieinteresserte 

leder bør dette være en viktig 

bok. Kunnskap om lov og avtaleverk bør være en 

sentral del av sykepleielederens kompetanse. Et 

historisk perspektiv,slik denne boken gir, vil også 

være nyttig for å forstå hvorfor fagforeningene 

(også NSF) har så sterkt fokus på landsomfattende 

tariffavtaler. Dette er et avtalesystem som 

er kjempet fram gjennom en historisk kamp. 

Uten bevissthet om denne historien, vil grunnlaget 

for å sikre arbeidsfolks og sykepleieres rettigheter 

i fremtiden stå på mer uttrygg grunn. Vi 

ser allerede i dag, også i Norge, tendenser til at 

ulike grupper, også politiske partier, ønsker svekke 

den kollektive lønnsdannelsen og det kollektive 

avtaleverket. 

Ebba Wergeland 

For noen år siden 

omtalte Tidsskriftet 

til den norske legeforening 

Ebba 

Wergeland som 

”arbeidsmedisinens 

røde stjerne”. 

Dette er 

ingen unaturlig 

betegnelse 

siden den vel 

seksti år gamle 

professoren i 

arbeidsmedisin, 

har en radikal fortid i AKP og har 

frontet arbeidsfolks kamp for bedre arbeidsmiljø 

siden hun var student i slutten av sekstiårene. 

Allerede i 1975, to år før innføringen av 

Arbeidsmiljøloven, ga hun ut boken Kamp mot 

helsefaglig arbeid. Boken fikk stor betydning for 

andre unge leger og for fagforeningsfolk. Her 

fant de godt dokumentert kunnskap som var 

nyttig i kampen for bedre arbeidsmiljø. 

Hennes kunnskap om arbeidsliv og sykdom er 

større enn de flestes. Hun har også vært en viktig 

kritisk røst når myndigheter og arbeidsgivere 

har vært mer opptatt av den enkeltes ansvar enn 

arbeidsgivers plikter. Mange har møtt henne

åde som foreleser og debattant når spørsmålet 

om sykefravær er satt på dagsorden. Hun har 

vært en viktig forkjemper for palestinerens kamp 

og sak. Hun har selv bistått palestinske flyktninger 

som lege i felten i palestinernes herjede 

land. 

Ebba Louise Wergeland ble spesialist i arbeidsmedisin 

i 1985. Hun har arbeidet som overlege 

i Arbeidstilsynet siden 1990. 

I forbindelse med Ebba Wergelands 60-årsdag 

kom det ut to viktige bøker i 2006. Boken 

Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen9 inneholder en rekke gode og viktige artikler hun 

har skrevet innen området arbeidsliv og helse. 

Det historiske perspektivet er godt representert 

ved at lover knyttet til arbeidervern fra slutten av 

1800-tallet er tatt med. 

En rekke av hennes venner hyllet også henne 

med boken Ingen kommer unnan politiken…10 I 

et trettitalls bidrag utdypes og diskuteres Ebba 

Wergelands liv og virke på viktige trinn i hennes 

karriere. Hun fremstår her på en rekke livsområder 

som en ærlig, rederlig og saklig forkjemper 

for det lille menneskets kamp mot overmakten – 

enten den er i arbeidslivet eller i Midtøsten. 

Særlig aktuell for ledere er nok likevel boken 

Verneombudet11 , som Wergeland har skrevet 

sammen med direktør ved Arbeidsmiljøsenteret 

Paul Norberg. Boken henvender seg til verneombud 

med et bredt spekter av arbeidsmiljøfaglige 

emner. De er behandlet ut fra perspektivet 

til verneombudene. Det gis en rekke tips til verneombudene 

som det også burde være viktig for 

lederne å kjenne til. Verneombudets roller og 

oppgaver behandles grundig før det settes fokus 

på arbeidsgivers plikt til å legge til rette for et 

godt arbeidsmiljø. Ungdom, eldre, kvinner, gravide 

og funksjonshemmede er det spesielt satt 

fokus på. Det er også lagt stor vekt på det psykososiale 

arbeidsmiljøet, arbeidstid, risiko for ulykker, 

fysiske og kjemiske forhold og erstatning 

ved yrkesskade og yrkessykdom. Det siste 

kapitlet setter kampen for arbeidsmiljøet inn 

i et historisk perspektiv. Dette er en nyttig 

oppslagsbok som bør ha en sentral plass i 

lederens bokhylle. 

Arbeidplassutvikling og 

bedre arbeidsmiljø 

To bøker skal her trekkes frem. Det er 

Arbeidsplassutvikling og Når veven rakner. 

Arbeidsplassutvikling 12 er skrevet av Nanna 

Eriksen. Den er oversatt fra dansk. Boken 

bygger på metoden Appreciative Inquiry som 

vi kjenner godt fra God på fag og ledelsesprosjektet. 

Den gir en oversiktlig og god fremstilling 

av metoden og hvordan den enkelt kan 

brukes. Etter min mening vil den fungere 

som et supplement til den kunnskap som ble 

formidlet på samlingene for ledere som NFS 

arrangerete i 2006. Ellers viser vi til hjemmesiden 

til GRUK for ytterligere informasjon 

om metoden. Se www.gruk.no. 

Når veven rakner 13 er en klassisk bok om 

mobbing på arbeidsplassen. Den kom første 

gang ut i 1992. Den handler om solidaritet 

og mobbing, samhold og splittelse, maktovergrep 

og motstand, innlevelse og likegyldighet. 

Forfatteren har en sterk tro på at arbeiderkollektivet 

sammen kan skape en arbeidsplass 

preget av raushet og omtanke. Det vil i seg 

selv hindre trakkasering og overgrep. Boken 

er lettlest, pedagogisk godt tilrettelagt og velegnet 

til gruppearbeid og som inspirasjonskilde. 

69

70 

Det nye arbeidslivet 

Arbeidslivet er under stor forandring. Det gjelder 

både privat og offentlig sektor. Presset på 

fortjeneste har økt i privat sektor de siste tjue 

årene. Fondskapitalismen er en av årsakene til 

dette. Det settes større og større fokus på shareholders 

value – aksjonærenes gevinst og fortjeneste. 

Disse forholdene har gjort styringsmulighetene 

nasjonalt og lokalt vanskeligere. 

Offentlig sektor har i stor grad adoptert mye av 

de organisasjonsmessige fokus som tidligere var 

forbeholdt næringslivet. Det er kommet en 

rekke bøker om de endringene som skjer og har 

skjedd. Noen av dem skal trekkes frem her. 

Den danske forskeren Jesper Bo Jensen ga i 2001 

ut boken Midt i en mellemtid14 . Her gir han 

interessante analyser av utviklingstrekk i samfunnet. 

I likhet med mye annen fremtidsforskning 

tar han utgangspunkt i kjente utviklingstrekk. 

Han analyserer disse og vurderer i hvilken 

grad de kan si noe om tiden som kommer - 

fremtiden. Utviklingstrekk han legger vekt på er 

blant annet: endringer i familiesituasjonen, 

boligsituasjonen, selve tidsånden, arbeidets 

karakter, forbrukersamfunnet, utfordringer i 

næringslivet og endringer i den nasjonale kulturelle 

identitet. Begrepet mellemtid viser til det 

Jensen kaller for en overgangsperiode mellom et 

samfunn preget av stabilitet og et samfunn preget 

av ustabilitet. Boken er vel verdt å lese. Den 

er skrevet på et lettfatlig dansk uten for mye 

fremmedord. 

Arbeidsliv i omstilling 

Arbeidsliv i omstilling 15 er skrevet av en gruppe 

forskere tilknyttet tre større forskningsprosjekter 

innenfor Arbeidslivsforskningsprogrammet hos 

Norges Forskningsråd. Arbeidet startet i 2003, 

og sluttrapporteringen ble gitt i 2005 og 2006. 

De tre prosjektene var: Endring av arbeidsforhold 

i Norge, Fleksibilitet, arbeidsmiljø og del- 

takelse - ansvar for mestring av arbeidsmiljøet i 

det nye arbeidslivet og Mot en individualisert 

personalledelse - mot et “amerikanisert” arbeidsliv 

i Norge? Bokens ti kapitler gir grundige analyser 

av arbeidsforholdene i Norge. Noen av 

hovedpoengene i boken skal kort nevnes her: 

Det har vært en økt omstilling og i noen grad 

større jobbusikkerhet i Norge fra midten og slutten 

av 1990-tallet. Det har imidlertid ikke nødvendigvis 

fått store velferdsmessige konsekvenser. 

De som har vært uten arbeid har stort sett 

fått seg jobb i løpet av ett år. Forskerne peker 

imidlertid på at de ikke har fanget opp mulige 

helsemessige konsekvenser av omstillinger og 

konsekvenser på lengre sikt. 

Når det gjelder organiseringen av arbeidet sies 

det at det er grunnlag for å hevde at arbeidets 

organisering er blitt mindre byråkratisk, og det 

er mer bruk av team og prosjektarbeid. Ett kapitel 

reiser spørsmålet om hvilken fremtid det er 

for fagforeningene. Her blir det blant annet pekt 

på at fagorganisering og globalisering ikke går 

godt sammen. En del av internasjonaliseringen 

av næringslivet kan drives av ønsket om å svekke 

fagbevegelsens makt, og blir dermed ikke 

nødvendigvis basert på hva som er best for samfunnet 

som helhet. Det er imidlertid stor forskningsmessig 

usikkerhet om emnet. Det anbefales 

derfor å forske videre på problemstillingen. 

Når det gjelder spørsmålet om vi har fått en 

omstilling til en mer angloamerikansk personalledelse 

i Norge, blir det pekt på at i de amerikanske 

datterselskapene avviker fra de “innfødte” 

bedriftene. Det ser ut som de i betydelig grad 

bringer med seg sitt eget nasjonale repertoar av 

personaltiltak og iverksetter dette også i andre 

land - også i Norge. Spørsmål knyttet til jobbtrygghet 

og såkalte atypiske ansettelsesforhold 

blir også analysert. Atypise ansettelsesforhold er 

for eksempel; midlertidig ansettelse, innleie av 

arbeidskraft og bruk av tjenesteleverandører. Tre 

hovedfunn blir presentert. Det viser seg at norske 

virksomheter gjør hyppigere og mer omfat-

tende bruk av atypiske ansettelser enn virksomheter 

i USA. For det andre viser funnene at 

arbeidetakere i Storbritannia og Sverige opplever 

lavest jobbsikkerhet, fulgt av USA. 

Arbeidstakere i Danmark og Norge bekymrer 

seg minst for å miste arbeidet. For det tredje 

viser analysene at midlertidig ansatte opplever 

lavest jobbsikkerhet i land med relativt strengt 

stillingsvern, det vil si Sverige og Norge. Både 

situasjonen i arbeidsmarkedet og institusjonelle 

forhold som lovgiving og utforming av velferdsordninger 

bidrar til å forklare funnene, heter det 

i boken. 

Andre forhold som blir belyst på en interessant 

måte er kostnadene ved omstillinger, lederlønninger 

og kompetanseressurser i norske bedrifter. 

I det siste kapitlet analyserer professor Tom 

Colbjørnsen hvilke konsekvenser de omfattende 

omstillingene i arbeidslivet har for arbeidsmiljøet 

i virksomhetene. Han har sett både på 

omfanget av omstillingene og konsekvenser for 

arbeidsmiljø og arbeidsglede. Han hevder at det 

til tross for økt prestasjonspress og omfattende 

omstillinger, ikke er mulig å se noen allmenn 

tendens til forverring eller “brutalisering” av 

arbeidsforholdene. Colbjørnsen avviser å bruke 

et generelt omstillingsbegrep når konsekvensene 

av omstillinger skal belyses. Desentralisering og 

nye oppgaver fører til at både arbeidsmiljø og 

arbeidsglede kan bli bedre. Effektivisering som 

innebærer nedbemanning har størts potensial til 

å forringe arbeidsforholdene, hevedes det i 

boken. “ Også blant dem som har opplevd slike 

omstillinger, er det imidlertid flere som sier at 

arbeidsmiljøet er blitt bedre og arbeidsgleden 

større, enn det motsatte. Ressurser i bedriften er 

viktige for individuell mestring av endringer. 

Arbeidstakere som i løpet av en omstillingsprosess 

får tilgang til ny faglig kunnskap og veiledning, 

som får mer frihet og innflytelse i arbeidet 

sitt, og som behandles med respekt og på en rettferdig 

måte av sine overordnede, opplever oftere 

at arbeidsmiljøet forblir uforandret eller bedre, 

også i perioder hvor det skjer krevende endringer. 

Et viktig funn er dermed at måten omstilingsprosessen 

organiseres og ledes på, har betydning 

i seg selv, ut over det som er omstillingenes 

substansielle innhold.” 

Kollektiv og individ 

Arne H. Rolijordet har redigert boken Kollektiv 

og individ 16 . Dette er en debattbok om mangfold 

og fellesskap i individenes tidsalder. I boken 

bidrar både fagforeningsfolk, aktivister i frivillige 

organisasjoner og forskere med svar på viktige 

problemstillinger knyttet til forholdet 

mellom individ og kollektiv. Det stilles spørsmål 

ved om de gamle “arbeiderkollektivene” er i ferd 

med å forsvinne, eller om de har endret karakter. 

Outsourcing, brutalisering av arbeidslivet, fleksibilitet 

og det kollektive avtaleverket er andre 

forhold som diskuteres på en grundig måte. 

Personlig synes jeg det viktig å fremheve artikkelen 

om Arbeidsmiljølovens verdigrunnlag. Her 

tar Paul Norberg for seg fire viktig ord som den 

rød-grønne regjeringens endring av den nye 

Arbeidsmiljøloven. Ordene “virksomhetenes og 

samfunnets behov” ble fjernet. Norberg argumenterer 

godt for hvorfor det var viktig at disse 

ble fjerne for å sikre at arbeidervernet fortsatt 

skulle være det viktigste i loven. Dette er en 

debattbok - noe artiklene klar gir uttrykk for. 

Barbara Ehrenreich og USA 

Barbara Ehrenreich er amerikansk journalist. To 

av hennes bøker har kommet ut på norsk. Begge 

bøkene har utgangspunkt i hun har gått inn i 

ulike roller i arbeidslivet for deretter å rapportere 

fra ”innsiden” av henholdsvis i lavere lønnet 

arbeiderklassearbeidsplasser og der hvor hvitsnipparbeiderne 

holder til. Kjøpt og underbetalt. 

Om (ikke) å klare seg i Amerika 17 kom på norsk 

første gang i 2003. Her beskriver Ehrenreich 

hvordan det er å jobbe og forsøke å overleve for 

71

72 

ekstremt lave lønninger som servitør, vaskehjelp, 

hjelpepleier og butikkansatt i ulike byer i USA. 

Hun skildrer her hvordan en stor del av arbeidsstyrken 

i USA arbeider under uverdige forhold 

med manglende organiseringsrettigheter og hele 

tiden med en tilstedeværende trussel om å havne 

utfor ”stupet”. I Lokket og lurt. På forgjeves jakt 

etter den amerikanske drømmen 18 avdekker 

Barbara Ehrenreich hvitsnipparbeidernes evige 

kamp for å komme i posisjon i et konkurransepreget 

næringsliv. På forsiden av den amerikanske 

utgaven av boken ser vi en dresskledd ung 

mann som står på utsiden av en skyskraperbygning 

i ferd med å kaste seg selv i døden. Det 

Ehrenreich får særlig godt frem i boken det falske 

håp om individuell karriere som ulike coaching-byrårer 

tilbyr de håpefulle fra middelklassen. 

Hun kritiserer også individualiseringen og 

den manglende solidariske holdningen i den 

arbeidssøkende middelklassen. 

Fagre nye arbeidsverden 

Den tyske sosiologen Ulrich Beck har skrevet en 

rekke bøker om endringene i moderniteten og 

konsekvensene av globaliseringen. Boken Fagre 

nye arbejdsverden 19 er gitt ut på det danske forlaget 

Hans Reitzels forlag. Han hevder her at full 

sysselsetting er en saga blott fordi det moderne 

arbeidsmarkedet ikke fører til økt sysselsetting 

selv om veksten øker. Han oppfordrer til å finne 

nye måter å forstå arbeidsbegrepet på. Han tenker 

seg at arbeidet må skje i en form og kombinasjon 

av betalt arbeid på den ene siden, og foreldreskap, 

arbeid i familien og lokalmiljøet på 

den andre side, Dette som Beck kaller borgerarbeid, 

mener han er viktig for å unngå utstøting 

av arbeidslivet. Borgerarbeid må anerkjennes på 

lik linje med vanlig lønnsarbeid selv om det ikke 

kan eller skal erstatte dette. Han ser borgerarbeidet 

som et supplement. Noe han mener er viktig 

å utnytte på en positiv måte. Knappheten på tradisjonelt 

arbeid trenger ikke være noe negativt – 

det kan også sees på som uttrykk for at man er 

rik på tid. For en norsk leser som daglig konfronteres 

med et arbeidsliv som mangler arbeidskraft, 

kan Becks utgangspunkt virke fjernt og 

usannsynlig. Til det er det å bemerke at arbeidsløsheten 

er stor i Europa og vi, til tross for vår 

rikdom i dag, ikke kan være trygge på rikdom og 

høy sysselsetting i fremtiden. Becks visjon kan 

derfor godt også bli en hverdagstilstand her oss. 

Outsidere og fattige 

Den jødisk - polske sosiologen Zygmunt 

Bauman har vært i hardt vær tidligere i år. 

Påstandene om at han hadde vært agent for de 

polske kommunistene i etterkrigsårene, har nok 

svekket noe av hans troverdighet. Det innebærer 

imidlertid ikke at hans synspunkt er uaktuelle 

eller at hans bøker ikke gir oss ny og nyttig 

kunnskap om etiske og politiske spørsmål i vår 

tid. På dansk foreligger nå to bøker som bør 

være aktuelle. Det er Arbejde, forbrugerisme og de 

nye fattige og Forspildte liv20 . I boken peker han 

på at det ikke er det samme å være fattig i et 

samfunn som har bruk for hver eneste voksen 

som en produktiv arbeidsressurs, som det å være 

fattig i et samfunn, som – takket være den velstand 

som er oppnådd de siste hundre år. Vi 

lever i et samfunn der velstand er det normale og 

der menneskets viktigste rolle er å være konsument. 

Det er vanskelig å være fattig i et samfunn 

med full sysselsetting. Det er imidlertid noe helt 

annet å være fattig i forbrukersamfunnet. Her er 

menneskenes liv bygget opp omkring det å være 

forbruker og konsument mer det å være i arbeid 

og ha status på grunn av faglige ferdigheter. I 

boken søker Baumann og få frem disse forskjellene 

ut fra samfunnets utvikling i et historisk 

perspektiv. Han tar også opp hvordan det kan 

være mulig å bekjempe fattigdomsutviklingen. 

Det er liknende perspektiv han tar opp i 

Forspildte liv21 . Her legges det vekt på at samfunnets 

”overflødige” tidligere kunne absorberes

i arbeidsmarkedet eller eksporteres til andre 

deler av verden – til koloniene. Dermed ble de 

lokale problemene løst globalt. I dag mener han 

det ikke er mulig. At mennesker blir overflødige 

blir dermed et større og større problem både 

lokalt og globalt. Bauman er opptatt av at 

moderniteten brer seg globalt og at den også 

produserer stadig flere mennesker som er fratatt 

sitt eksistensgrunnlag, og som ikke har noe sted 

å flykte til. De som i en samfunnsøkonomisk 

sammenheng er overflødige, de som bebor flyktningleirer, 

gettoer, herberger for hjemløse og 

som står i køer for arbeidsledige er ut fra 

Bauman, ikke velkommen noen steder. De blir 

møtt med mistenksomhet og forakt. Bauman 

mener at frykten for fysiske overgrep eller sosial 

smitte fra disse ”forspilte livene” blander seg 

med en angst for selv en dag å havne på søppeldyngen. 

I den globale kasinokulturen hevder 

han at alle er potensielle tapere. 

Outsiderne 

Howard Saul Becker er amerikansk sosiolog. I 

2005 ga Hans Reitzels forlag ut boken Outsidere 

Studier i afvigelsessociologi 22 . Den kom ut i USA 

i 1963 og regnes som en klassiker innen feltet. 

Becker tar opp noen av de problemstillingene 

som også Bauman tok opp i den ovenfor nevnte 

boken. Beckers bok var viktig i 1963 og er det 

fortsatt. Den peker på at sosiale avvik er et mer 

vanlig fenomen enn det man har antatt og at det 

å oppfatte sosiale avvikere som patologiske ikke 

er rett. Becker forklarer at avvik først og fremst 

handler om den reaksjonen andre har. Et individ 

blir stemplet som avviker, når andre observerer 

hans eller hennes oppførsel og reagerer ved å 

stemple vedkommende. Ingen handling er i seg 

selv avvikende. Det blir den først nå en gruppe 

som den sosiale definisjonsmakten definerer den 

som avvik. 

Respekt og anerkjennelse 

Innen for det området som vi har pekt på; 

arbeidsliv, fattigdom og sosial utstøting bør også 

noen andre bøker nevnes. Det er Richard 

Sennetts bøker Det fleksible mennesket, Respekt i 

en verden af ulighed og Den ny kapitalismes kultur. 

Viktige er også bøkene Behovet for anerkjennelse 

og Kamp om anerkendelse av den tyske 

sosiologen Axel Honneth. 

Det fleksible menneske23 er en klassiker som 

foreligger i en forkortet utgave på norsk, og nå i 

en mer fyldig utgave på dansk. På lik linje med 

de to andre nevnte bøker av Sennet har også 

denne et kritisk blikk på utviklingen i kapitalismen. 

Et hovedpoeng for Sennett ligger i spørsmålet 

om hvordan det er mulig å realisere langsiktige 

mål og verdier når man i det moderne 

samfunn og arbeidsliv legger vekt på kortsiktig 

gevinst og korte tidshorisonter. I boken gjøres 

det en sammenligning mellom før og etter tiden 

rundt 1968. Vi følger her Enrico, som er andre 

generasjon i en familie som har innvadret fra 

Italia, og sønnen Rico. Det er med utgangspunkt 

i deres livshistorier at Sennett her presenterer 

sine etiske refleksjoner. 

Respekt i en verden av ulighed 

Sennet tar i Respekt i en verden av ulighed24 utgangspunkt i eget liv og barndomsopplevelser. 

Som gutt vokste han opp i Chicago. Moren var 

alene om gutten. De levde i et multikulturelt 

område dominert av sosialboliger der det også 

var sterke spenninger mellom ulike etniske grupper. 

Det mest markante trekket ved livet her, var 

imidlertid ikke fattigdommen, men følelsen av å 

være satt under andres administrasjon. Det vil si 

ikke å være respektert som person. 

“Stedet nægtede folk at kontrollere deres egne 

liv. De var henvist til at være tilskuere til tilfreds- 

73

74 

stillelsen af deres behov ... Det var her, de oplevede 

den særlige følelse af mangel på respekt, 

som består i ikke at blive set, ikke blive regnet 

for et fuldgyldigt menneske.” , heter det i boken. 

Sennett legger vekt på at det moderne samfunnet 

i større og større grad minner om dette 

området i Chicago. Han mener at menneskerettighetene 

aldri har vært mer løftet frem som 

ideal samtidig som det virker som om det blir 

verre og verre å respektere hverandre i en tid, der 

etniske, kulturelle, sosiale og økonomiske ulikheter 

blir satt på dagsorden. Sennett legger vekt 

på hvor viktig det er å skape et samfunn som har 

gjenreist respekten for den enkelte. Den gjensidige 

respekten er nødvendig i et samfunn der 

ulikhetene er blitt mer og mer påtrengende. 

Den nye kapitalismens kultur 

I den siste boken til Sennett, Den nye kapitalismens 

kultur25 , legger han vekt på en del av de 

endringer han mener har funnet sted når det 

gjelder arbeidsmoral i USA. Han mener at den 

nye tiltroen til formell utdannelse og talent, har 

fortrengt gamle forestillinger om håndverksmessig 

kvalitet og oppnådde resultater. Det han kaller 

unyttighetens gjenferd, forfølger både profesjonsutdannede 

og arbeider som driver med 

manuelt arbeid. Grensen mellom forbruk og 

politikk er ifølge Sennett gått i oppløsning. 

Sennett hevder, at den nye økonomien ved å fordrive 

de gamle onder har aktualisert nye sosiale 

og følelsesmessige problemer av traumatiserende 

karakter: Ikke alle kan trives i konstant 

omskiftelige, fragmentariske organisasjoner, 

hevdet han. 

Den nye kapitalismes kultur forutsetter en personlighet, 

som orienterer seg kortsiktig, fokuserer 

på potensielle muligheter snarere enn på 

allerede skapte resultater og er villig til å nedskrive 

eller helt forkaste tidligere erfaringer. Sennett 

ser som alternativ en mer integrert og konsistent 

form for personlighet og undersøker, hvilke 

praktiske initiativer som kan settes inn i mot 

“reformenes“ skadelige virkninger. 

Anerkjennelse 

Den tyske sosiologen Axel Honneth, som for 

øvrig også etterfølger Jürgen Habermas på 

Johann Wollfgangs Universitetet i Frankfurt, tar 

i bøken Behovet for anerkendelse26 og Kamp 

om anerkendelse27 opp liknende problemstillinger 

som det Sennett viser til i Respekt. Boken 

Kamp om anerkendelse kom på tysk for første 

gang i 1992. Den danske utgaven i 2003. Boken 

regnes på mange måter som et hovedverk innen 

sosialfilosofien. Honneth har begrepet annerkjennelse 

som utgangspunkt. Han analyserer de 

formelle betingelsene for selvrealisering – det 

gode liv – og viser hvordan den enkeltes selvtillit, 

selvaktelse og vedsetting av seg selv, er 

avhengig av en anerkjennelse også i privatlivet, 

som rettsubjekt og i det sosiale liv i bred forstand. 

Individet kan ikke komme overens med 

sitt eget indre uten anerkjennelse. Vår identitet 

er avhengig av at vi blir anerkjent som den vi er. 

Honneth går grundig til verks når han undersøker 

hvordan mennesker innbyrdes anerkjenner 

hverandre. Han legger vekt på de sosiale relasjonenes 

betydning for hvordan vår identitet utvikler 

seg. På den andre siden peker han på hvordan 

manglende anerkjennelse kan slå ut i form av en 

rekke patologiske bevissthetsforstyrrelser. Han er 

opptatt av at dette viser godt hvordan det 

moderne mennesket fremstår som skrøpelig og 

at det er en stadig ubalanse i samfunnet mellom 

individets frihet og sosial anerkjennelse. 

Honneth er opptatt av kjærlighetsforholdet 

mellom mor, far og barn, mellom ektefeller og 

mellom venner utgjør de symmetriske relasjoner 

der subjektet kan etablere en fortrolighet med 

sine ressurser, innstillinger og verdier. Det er i 

disse relasjonene vedkommende kan bli mottatt 

og anerkjent. ”Ligesom den vellykkede relation 

mellem forældre og barn udgør forudsætningen

for at træde ud i en konfliktfyldt verden, bliver 

venskabet og familien en forlængelse og en udvidelse 

af anerkendelsesforhold, der vedligeholder 

den fundamentale selvtillid. Kærlighed og venskab 

udgør ifølge Honneth den emotionelle 

anerkendelse, der sætter subjektet i stand til at 

udtrykke sig og agte sig selv som èn, der kan participere 

i nære fællesskaber og samfundsmæssige 

forhold.”, skriver Rasmus Willig i forordet til 

boken Behovet for anerkjennelse. Den inneholder 

et uvalg artikler som er viktige innenfor kritisk 

teori, filosofi, sosiologi og psykologi. 

Tekstene gir et godt overblikk over Honneths 

utvikling som tenker. 

Honneth bygger i stor grad på Hegels filosofi. 

Anerkjennelsesbegrepet er sentralt i flere av 

Hegels skrifter. Det gjelder ikke minst Hegels 

rettsfilosofi. For den som ønsker å fordype seg i 

problemstillingene er derfor prisverdig at 

Vidarforlaget nå har gitt ut Rettsfilosofien 

(1821) på norsk. 

Kjønn 

Kjønn og modernitet 

Mag. art. i sosialantropologi og seniorforsker 

ved Institutt for samfunnsforskning Jörun 

Solheim, er aktuell med boken Kjønn & modernitet 

28 på Pax forlag. Her stilles det spørsmål 

som: Hvorfor er det kvinnen vi først og fremst 

knytter til omsorg og den hjemlige sfære? Og 

hvorfor tror vi lønnsarbeid og økonomisk ansvar 

er så viktig for mannen? Har det alltid vært slik? 

Eller er det forholdsvis moderne? Hva slags kulturelle 

forestillinger om menn og kvinner ligger 

under og reproduserer vårt kjønnsdelte tankeunivers 

og, ikke minst, vårt kjønnsdelte arbeidsliv? 

Hvorfor endres kjønnsstrukturene så langsomt? 

Og hvor kommer de fra? 

I boken viser Jorun Solheim hvordan våre fore- 

stillinger om hva det vil si å være mann og 

kvinne, er forbundet med fremveksten av det 

moderne. Våre uendelig assosiasjonsrekker 

mellom kvinne, hjem, barn, contra mann, økonomi, 

samfunn og politikk, er uløselig knyttet 

til moderniteten, hevder Solheim. Hun viser 

hvordan nettopp i det øyeblikket vi tror vi blir 

moderne, plasseres kvinneligheten og familien 

utenfor samfunnet og skaper noe som skal bli et 

økende skille mellom kvinner og intimiteten på 

den ene siden, og mannen, offentligheten og 

den kapitalistiske økonomien på den andre. I sin 

idehistoriske gjennomgang, viser Solheim hvordan 

vår kjønnsforståelse har blitt en del av stadig 

nye symbolske koblinger og hvordan vårt syn på 

ulikhetene mellom kvinner og menn dermed har 

holdt seg så godt. 

Tidsskrift for kjønnsforskning 

Tidsskrift for kjønnsforskning kommer ut med fire 

numre i året. Vi har tidligere også gitt tidsskriftet 

god omtale. Her vil vi trekke frem nr. 3 

2007. Det er et såkalt åpent nummer. Det er 

med andre ord ikke noe spesielt tema som har 

hovedfokus. Her er leseverdige artikler om 

Carmen i Bizets opera. Hun beskrives av Hedda 

Høgåsen-Hallesby som en demonstrativ opprører 

som nærmest rituelt drepes i siste scene. 

Samtidig innehar Carmen en kraft som gjør at vi 

tørker av henne blodsølet og lar henne igjen tre 

inn i rampelyset, gang etter gang. Hva er det 

egentlig med henne? Har hun en plass i operaens 

gravkammer med døde kvinner – eller nekter 

hun å la seg innordne, også der? Det er noen av 

de spørsmålene artikkelen tar opp. Ut over det 

analyserer artikkelforfatteren Carmenfigurens 

posisjon som «den Andre» og operasjangerens 

konsekvenser for denne stereotypien. 

Den svenske legen Axel Munthe skrev i sin tid 

boken Boken om San Michele. Hilde Bondevik 

75

76 

tar opp temaet kjønn og medisin hos Axel 

Munthe i en interessant artikkel. Hun spør om 

det er slik at forestillinger om femininitet og 

maskulinitet reproduseres gjennom visse sykdommer? 

Har det vi kan kalle motediagnoser og 

kulturdiagnoser noe med forestillinger om femininitet 

og maskulinitet å gjøre? Forholdet 

mellom kjønn og medisin diskuteres spesielt 

med vekt på på det kvinnelige i 1800-tallets 

Europa. I sentrum står forholdet mellom motediagnoser 

og kjønnsidentitet. 

Ingunn Eriksen skriver om mannlig kjærlighet i 

endring og forsøker å besvare spørsmål som: 

Hva skjedde med nærheten mellom menn fra 

slutten av 1800-tallet og fram til begynnelsen av 

1900-tallet? Og hvordan henger endringene på 

denne tiden sammen med forandringer i mannlighetsidealer? 

Er spørsmål hun forsøker å 

besvare. Eksempler henter hun i stor grad fra 

amerikansk litteratur. 

«Familiesnakk» har fått økt betydning i amerikansk 

presidentretorikk etter at familieverdier 

ble aktualisert som politisk tema på 1980-tallet. 

Hvilken rolle spiller dette for presidentens symbolske 

posisjon? I en artikkel argumenterer Stine 

Helena Svendsen for at presidentens «familiesnakk» 

kan leses som et retorisk rammeverk der 

autoritet og makt forhandles i et kjønnet språk. 

Hun peker på at disse mekanismene kan se ut til 

å underbygge hvit, heteronormativ maskulinitet 

som grunnlag for presidenters autoritet. 

Mellom likestillingspolitikk og innvandringskontroll 

er tema for Hilde Lidén. Hun peker på 

hvordan transnasjonale ekteskap setter på spissen 

en rekke dilemmaer knyttet til offentlig 

regulering av intime relasjoner. I dag er hvert 

tredje giftemål i Norge et ekteskap der en av 

ektefellene kommer fra utlandet. Disse ekteparene 

må søke om familiegjenforening etter gjeldende 

regelverk. Artikkelen tar for seg to saker 

som befinner seg i familiegjenforeningens ytter- 

kant, og diskuterer hvordan implisitte verdinormer 

kommer til uttrykk i saksbehandlingen hos 

utlendingsmyndighetene. 

Et annet tema knyttet til migrasjon er spørsmålet 

om muslimske innvandrerkvinners rett til 

skilsmisse. Med utgangspunkt i livshistoriene til 

ti skilte muslimske innvandrerkvinner reiser 

Tone Linn Wærstad en rekke problemstillinger 

knyttet til skilsmissetilgangen etter norsk rett og 

menneskerettighetene. På veien mot skilsmisse 

møter kvinnene ulike diskriminerende praksiser 

som forsterker hverandre. En forutsetning for at 

menneskerettigheter skal kunne oppfylles, er at 

den praktiske sammenhengen de virker i blir 

kartlagt, mener hun. 

I likhet med øvrige numre av Tidsskrift for 

kjønnsforskning kan også nr. 3 anbefales. Nr. 1 

2007 var også et åpent nummer, nr. 2 2007 

hadde feminisme og politikk som tema. 

Forskning 

Litteraturlisteguide 

Wenche Blomberg ga tidligere i år ut en litteraturlisteguide 

29 på Transit forlag. Dette er en 

utvidet utgave av et veiledningshefte som 

Universitetet i Oslo har gitt ut for sju år siden. 

Heftet ble svært etterspurt og foreligger nå i en 

innbundet og utvidet utgave. På de vel 80 sidene 

gis det en grunnleggende veiledning i hvordan 

forskere og studenter eller andre som skriver tekster 

skal kunne gi korrekte referanser. Boken 

fremstår som et viktig verktøy for masterstudenter 

der kravet til stringens og ryddighet i kildehenvisningene 

er stor. Her er det lett å snuble – 

denne boken kan hjelpe deg til å unngå å gå ” på 

trynet” i masteroppgaveskrivingen.

Filosofi 

Jürgen Habermas 

Jürgen Habermas har vært sentral i den norske 

intellektuelle offentlighet de siste førti årene. 

Han ble i 2003 hedret med Holbergprisen ved et 

større arrangement i Bergen. Han har hatt stor 

innflytelse på norsk samfunnsforskning og filosofi. 

Filosofen Hans Skjervheim var blant annet 

sterkt influert av Habermas. Den tyske filosofen 

var også sentral i den såkalte positivismestriden 

innen samfunnsfagene, som særlig var fremtredende 

i de akademiske miljøer på 1960 og 70tallet. 

Boken Borgerlig offentlighet er en bok som 

har betydd mye for norsk samfunnsforskning. 

Verket ble første gang publisert i 1962. 

Habermas` doktoravhandling “Strukturforvandlingen 

av offentligheten” danner grunnlag for verket. 

I utgangspunktet var avhandlingen hans 

blitt forkastet ved universitetet i Frankfurt, etter 

kritikk fra lederen ved instituttet for sosialforskning, 

Max Horkheimer. Ni år etter kom det i 

norsk språkdrakt med tittelen Borgerlig offentlighet, 

og har vært en viktig samfunnsvitenskaplig 

referanse i mer enn førti år. 

Med utgangspunkt i dikotomien offentlig og 

privat analyserer han de historiske, økonomiske 

og politiske forhold som har preget framveksten 

av den offentlige sfæren. For Habermas er 1700tallet 

nøkkelperioden for når tanken om offentligheten, 

som en sammenslutning av privatfolk, 

oppsto. Ifølge Habermas kunne denne opinionen 

i beste fall prege en rasjonell debatt og være 

med på å bestemme hva staten kunne tillate seg 

av maktutøvelse, men smuldret sakte opp i løpet 

av 1900-tallet. Boken foreligger blant annet i 

Bokklubbens kulturbibliotek. 

Blant sykepleiere er det særlig Habermas sin 

teori om diskursetikk som har vært i fokus. 

En rekke av Habermas sine bøker foreligger i 

norsk oversettelse. Boken Den menneskelige 

naturs fremtid; bidrag til den etiske debatten om 

genteknologi ble omtalt grundig av etikeren Lars 

Gunnar Lingås i Sykepleielederen nr. 4, 2003. 

Habermas er grundig omtalt i en rekke andre 

bøker. Det gjelder blant annet i Dimensjoner i 

moderne sosialteori 30 . Her blir det blant gjort en 

sammenligning mellom Habermas og en annen 

tysk samfunnsforsker Niklas Luhmann når det 

gjelder deres forståelse av kommunikasjon, 

rasjonalitet og differensiering. En annen bok 

som anbefales for den som ønsker å få et innblikk 

i denne type sosial og samfunnsfilosofi er 

Pedagogikkens mange ansikter Pedagogisk fra 

antikken til det postmoderne 31 . Her er det gode 

artikler om både Habermas, Luhmann. Arendt, 

Levinas, Foucault og Derrida for å nevne noen 

av de 45 personene i pedagogikkens idéhistorie 

som er grundig beskrevet. Den første som omtales 

i dette verket er Platon – den siste er Jacques 

Derrida. 

Artiklene presenterer de enkelte personenes biografi, 

hovedelementene i deres teorier, en god litteraturliste 

og forslag til videre lesning. Dette er 

en bok det er vel verdt å skaffe seg for den som 

ønsker å få et godt innblikk i en viktig tradisjon. 

For den som søker etter originaltekster i norsk 

oversettelse kan for øvrig boken Den tidløse 

pedagogikken 32 av Tomas Krokmark anbefales. 

Her er pedagogiske tekster helt tilbake til 

Salomos ordspråk og Platon og frem til Hannah 

Arendt og Simone De Beauvoir tatt med. Likeså 

viktig som originaltekstene er Tomas 

Kroksmarks fortolkning og artikler om dem. 

Kroksmark er professor i pedagogisk arbeid ved 

Högskolan i Jönköping og professor i didaktikk 

ved Göteborgs Universitet. 

Pax forlag har ellers nylig gitt ut boken 

Habermas Kritiske lesninger 34 . Her skriver i tillegg 

til de to redaktørene blant annet kjente filo- 

77

78 

sofer og forskere som Arne Johan Vetlesen, Jan- 

Olav Henriksen og Cathrine Holst o.a. i 11 

kapitler om emner som Habermas og religion, 

hans lesninger av Schiller og forholdet mellom 

Habermas og John Rawls. Boken gir en god 

oppdatering av Habermas sin nåværende posisjon 

(blant annet hans dialog med den katolske 

kirke om religionens plass i det moderne) slik 

han er lest av en ny og kritisk generasjon forskere. 

Dekonstruksjon 

Når deg gjelder Derrida foreligger Derridas bok 

Dekonstruksjon 33 nå på norsk i serien Klassiske 

tekster i utvalg fra Spartacus forlag. Derrida som 

døde i 2004, er en av det 20. århundres mest 

orginale og innflytelsesrike filosofer. Han ble 

berømt for sin kritikk av den vestlige metafysiske 

tradisjonen. Dekonstruksjon er et av hans 

hovedverk. 

Arkitektur og helse 

Funkis inspirerte boliger i Trondheim. 

Våren 2005 ble det arrangert et større nordisk 

seminar på Solstrand hotell utenfor Bergen. 

Tema var arkitektur og helse. Temaet er stadig 

aktuelt. Det planlegges en rekke nye sykehusutbygginger, 

sykehjem og andre institusjoner. 

Kunnskap om forholdet mellom helse og arkitektur 

er derfor viktig. Noen bøker skal derfor 

fremheves som aktuelle: 

Aesthetics, Well-being and Health - abstracts on 

theoretical and empircal research within enviromental 

aesthetics kom ut i 1998. Selv om boken 

er nærmere ti år gammel, gir den en oversiktlig 

og nyttig informasjon om forskning knyttet til 

emnet helse og estetikk. Boken er utgitt av et 

forskermiljø ved Universitetet i Trondheim. 

Ansvarlig for boken er arkitekten Birgit Cold, 

psykologen Arnulf Kolstad og cand. polit. Stig 

Larssæther. 

Funksjonalisme 

Funksjonalisme har fått en renessanse de siste tifemten 

årene. Postmodernisme fikk aldri skikkelig 

fotfeste i Norge. Nå tegnes de fleste hus av 

funkis-orienterte arkitekter og 1930- tallets funkisbygg 

kopieres overalt. Slik er det over nesten 

hele verden. Kommer man til Sydney i Australia, 

til Bergen, til Aker brygge eller vandrer langs 

Nidelvens bredder - er de flest blokkene 

umiskjennelig like. Store åpne 

vinduer, rette lyse flater osv. Slik fremstår 

stadig flere bygg også helsebygg. 

Hva er så funksjonalisme? 

Boken Funksjonalismens boliger Form 

Funksjon Komfort35 kom ut på PAXforlag 

tidligere i høst. Her gir Wenche 

Findal et godt bilde av hva funksjonalisme 

er, hun setter det inn i en kulturhistorisk 

ramme på en spennende og 

god måte. Boken har gode illustrasjoner 

som viser eksempler på både norsk 

og utenlandsk funkis-arkitektur. 

Findal forklarer funksjonalisme: 

”Funksjonalisme brukes gjerne som en 

stilbetegnelse for byggekunst (og design) basert 

på den presise forms utopi, den rene stilens byggekunst, 

skapt for det moderne menneskets krav

til skjønnhet og komfort. Mens modernismen er 

en epokebetegnelse og må ses i et større perspektiv, 

ble funksjonalismen i første rekke en betegnelse 

for periodens estetikk, en periodestil som 

oppstar ved midten av 1920-arene og varer til ca 

1940.” 

Den radikal Bauhaus bevegelsen i Tyskland på 

1920 og 1930-tallet hadde en visjon om å fornye 

boligmassen til arbeiderklassen. Arbeidsfolk 

bodde stort sett dårlig, trangt og mørkt. I selve 

boligstrukturen lå det en viktig kime til sykdom 

og elendighet. Det ble viktig å slippe inn lys i 

boligene og la boligene gi mulighetene for en 

sunn livsstil der det var viktig med store fellesarealer 

og tilgang til naturen. De unge bauhaus 

entusiastene hadde en sosialistisk visjon om at 

ved å forandre den materielle basisen og forholdene 

i samfunnet , ville det meste bli bedre. 

Vitenskap, teknologi og industri skulle bane 

veien til det forjettede sosialistiske fremtidslandet. 

Man begynte å dyrke selv maskinkulturen 

som et ideal. Bauhaus bevegelsen fikk innflytelse 

ut over den periode den eksisterte i Tyskland. 

Dens idealer ble fulgt opp av andre etter at 

Bauhausbevegelsen ble ødelagt av Hitlers terrorregime 

midt på 1930-tallet. Funksjonalismen 

inkorporerer maskinkulturen også i boligbyggingen. 

Den ble også et viktig bidrag i industrialiseringen 

av boligbygging både i med sin form 

og tilpasning til materialer som er velegnet for 

masseproduksjon. 

Boken til Findal gir et godt innblikk i utviklingen. 

Bauhaus-bevegelsen har fått bred omtale. 

Det har også Le Corbusier, den franske arkitekten, 

som kanskje mer enn noen skulle forme den 

moderne arkitekturen i det 20-århundre. 

Arkitektene som var funksjonalismens pionerer 

så i stor grad på funksjonalismen som et radikalt 

og frigjørende prosjekt. Det skulle gi arbeiderklassen 

helsefremmende boliger der både lyset 

og naturen var sentrale elementer. Det kan da 

synes å være et paradoks at vi i dag, og for så vidt 

også tidligere, finner at de dyreste og mest eksklusive 

boligene er funkisboliger. 

Arkitektur, krop og læring 

I Norge har blant annet Kari Martinsen, Gunnhild 

Blåka, Herdis Alvsvåg og Eva Gjengedal 

vært opptatt av forholdet mellom helse og arkitektur. 

Tre av dem var da også innledere på den 

nevnte konferansen om helse og arkitektur. 

Emnet har vært viktig for leger, sykepleiere, arkitekter 

og filosofer lenge. I Danmark har fokuset 

kan vært særlig stort. Boken Arkitektur, krop og 

læring36 kom ut på det danske forlaget Hans 

Reitzels forlag i 2005. Her har blant annet Kari 

Martinsen en artikkel om At bo på sygehus og at 

erfare arkitektur. Andre artikler som omhandler 

helsesektoren er : Kristian Larsens ( han har også 

redigert boken) artikkel om hospitalarkitektur og 

social arkitektur, og Nina Billenstein Schrivers 

artikkel om Skoven som rum i fysioterapi. 

I innledningen legges det vekt på at vi som mennesker 

lever i et samspill med omgivelsene og de 

rom vi lever i. Omgivelsene påvirker oss og vi 

påvirker omgivelsene. Det er en dialektisk prosess. 

Det er den som er i fokus i denne boken. 

Flere av artiklene henter inspirasjon fra fransk 

filosofi. Det er særlig Foucault som er viktig i 

denne sammenheng. Det gjelder også i Kari 

Martinsens artikkel. Hun baserer seg ellers på 

tenkere som Løgstup, Heidegger, Merleau-Ponty 

og Bachelard. Hun peker på at vi alle er forbundet 

med eller innbefattet i universets og naturens 

kretsløp. Det enkelte mennesket er ført plassert i 

husets vugge før det ble sendt ut i verden. Det er 

særlig psykiatrien og de psykiatriske institusjoner 

Martinsen retter fokuset på. Boken kan 

anbefales for den som er særlig interessert i 

emnet. 

79

80 

Tidsskriftet Omsorg 

Tidsskriftet Omsorg 37 har rom som tema i nr. 2 

2007. Tidsskriftet er et tidsskrift for palliativ 

medisin i Norden. Hvert nummer her et spesielt 

tema. Det er en bredt sammensatt redaksjonsstab 

som står bak tidsskriftet. For den som er 

interessert i forholdet mellom helse og artikektur 

bør nr. 2 2007, være av særlig interesse. Her er 

tema om helsens plasser, hus og rom; det musiske 

menneskets livsrom i vår tid og i tidlig gresk 

tankeliv, om sammenhengen mellom helse og 

omgivelser i psykisk helsevern og det fysiske miljøets 

betydning for sykepleie og omsorg. For å 

nevne noe. Tidsskriftet kan bestilles fra 

Fagbokforlaget; ordre@fagbokforlaget.no. 

Økonomi 

Oversiktlig og informativt 

Helseøkonomi – effektivitet og rettferdighet 

Jan Abel Olsen. 

Cappelen Forlag as , Oslo 2006 

Jan Abel Olsen som er utdannet siviløkonom og 

dr.philos., er professor ved Institutt for samfunnsmedisin 

ved Universitetet i Tromsø og forsker/professor 

II ved Institutt for helseledelse og 

helseøkonomi ved Universitetet i Oslo. 

Boken er en kort og grundig innføring i faget 

helseøkonomi, skrevet og tilrettelagt for studenter 

innenfor medisin og helsefagene. 

Det er en overkommelig bok på 160 sider som 

presenterer sentrale modeller, som ligger til 

grunn for hvordan helsevesenet kan finansieres, 

og hvordan helseforbedringer og kostnadseffektivitet 

kan beregnes. 

I første kapitlet gis et bakteppe for bokens tema. 

Her avklares målsettingen med helsevesenet og 

det poengteres at dette ikke handler om økono- 

mi, men om politikk. Årsakene til helse og sykdomsvariasjoner 

i befolkningen diskuteres. Arv, 

miljø og livsstil trekkes frem før selve helsebegrepet 

tas opp og det forsøkes å gi en forklaring på 

hvorfor folk etterspør helsetjenester. 

Effektivitet 

Effektivitet er blitt et av de mest brukte begreper 

– også i helsesektoren. Her forklares begrepet 

med utgangspunkt i produksjon av helsetjenester. 

Det gjøres et poeng av at den billigste måten 

å produsere på også er den mest kostnadseffektive 

og at den kombinasjonen av tjenester som 

bidrar til størst måloppnåelse er mest allokeringseffektiv. 

Forfatteren legger vekt på økonomer ikke kan 

opptre som Ole Brumm og si ”ja takk, begge 

deler”. ”Økonomer er barn av «den bedrøvelige 

vitenskap» (The Dismal Science) som minner 

oss om at ressursene er knappe: Du kan ikke få 

begge deler! Med knappe ressurser må vi alltid 

velge - enten bruker man en ressursinnsats på et 

tiltak eller på et annet. Spørsmålet blir da hvordan 

ressursene skal fordeles (allokeres) mellom 

ulike tiltak slik at vi får mest mulig av det som vi 

ønsker mest mulig av.” Det er dette som er forfatterens 

tilnærming til effektivitetsbegrepet, der 

han også skrivet ryddig og forståelig om begrepet 

alternativkostnaden. Det er i mine øyne, et 

av de viktigste begrepene økonomene har gitt 

oss som vi både av økonomiske, men også etiske 

grunner, bør ha med oss i vår ”verktøykasse”. 

Her beskrives alternativkostnad som: ”Alternativkostnaden 

av en enhets produksjon av Y 

måles i det antall X som disse ressursene i stedet 

kunne produsert. M.a.o., når vi sier ja til å øke 

produksjonen av Y sier vi samtidig nei til det 

antall X som disse ressursene alternativt kunne 

gitt.” Med andre ord: når vi velger noe, fravelger 

vi oss noe annet.

Rettferdighet 

I et eget kapitel diskuteres rettferdighet i fordeling 

av helsetjenester. Rettferdighet er et fyndord 

som vi gjerne omgir oss med og bruker. De fleste 

og ikke minst sykepleiere, har nok flere gode 

følelser for dette ordet, enn begrepet effektivitet. 

Begrepet rettferdig er imidlertid ikke uproblematisk 

eller selvforklarende. Hva som er rettferdig, 

vil det være mange meninger om. I boken 

gis en beskrivelse av rettferdighetskriterier knyttet 

til etiske tradisjoner som utilitarisme ( mest 

mulig nytte for flest mulig), egalitarisme ( ”Den 

foretrukne fordeling er den som gir den mest 

like fordeling av vedkommende enhet som skal 

fordeles.”) og maxime (tar utgangspunkt i 

moralfilosofen John Rawls syn på at ulikhet er 

akseptert så lenge den er til fordel for den svakest 

stilte.). Her drøftes ellers retteferdighetsbegrepet 

i forhold til fordeling av helsetjenester. Det 

pekes på at det dreier seg både om tilgjengelighet 

til helsetjenestene, men også om hva som er 

rettferdig fordeling av helse mellom ulike grupper. 

Forfatteren fokuserer særlig på prinsipielle 

spørsmål. Et slikt spørsmål er: Hva er rettferdig 

fordeling av helsevesenets ressurser mellom pasientgrupper 

som har ulik helse? Det dreier seg i 

følge boken om rettferdige prosedyrer, hvem skal 

foretrekkes når behandlingsresultatene vil være 

ulike for ulike pasienter og sosiale ulikheter i 

helse. 

I et kapitel om pengestrømmer i offentlig eller 

privat finansiering reises spørsmålet om hvor 

pengene som finansierer helsevesenets utgifter 

kommer fra, og hvor utgiftskronene havner. Det 

blir pekt på at gratis helsetjenester skyldes: forsikring 

og omfordeling. Det pekes også på at 

begrunnelsene for å organisere forsikringsmarkedet 

i offentlig heller enn i privat regi har å gjøre 

med effektivitet og rettferdighet. Hvordan staten 

eller forsikringsselskap betaler tilbyderne av helsetjenester 

er også et emne som tas opp. Videre 

drøftes finansieringsmodeller for sykehus, og 

deretter modeller for avlønning av leger/helsepersonell. 

Er det mulig å måle forbedring av helsen i 

befolkningen? Dette er et emne som tas opp og 

drøftes. Ulike systemer presenteres og det legges 

særlig vekt på det forfatteren kaller ”kvalitetsjusterte 

leveår (QALYs)”. Det er et målesystem 

basert på generisk deskriptive system for helse og 

folks verdsettinger av helse. Det tar hensyn til 

både kvalitet og kvantitet når det gjelder helse. 

Beregning av kostnader 

Kostnader kan sees som faste eller variable. 

Dette tas opp som eget emne og forskjellen 

mellom gjennomsnittskostnader og grensekostnader, 

og hvorfor informasjon om grensekostnadene 

er relevant for et foretaks driftsbeslutninger 

diskuteres. Det pekes på at de grensekostnadene 

man erfarer ved endring i aktivitet kan 

være forskjellige fra gjennomsnittskostnadene 

Til slutt drøftes ulike kostnadstyper som inngår 

i en samfunnsøkonomisk evaluering 

Kostnad-nytte- og 

kostnad-effekt-analyser 

Kostnad – nytte diskusjonen er viktig. Den er 

kommet mer i fokus de siste årene. Erkjennelsen 

om at vi bruker mer penger på helsevesenet enn 

noen gang og mer per innbygger enn noe annet 

land på kloden, har gjort spørsmålet aktuelt. Det 

er også slik at mye av det vi bruker penger på, 

heller ikke har dokumentert effekt. Dette er et 

vanskelig spørsmål som inneholder en rekke 

etiske elementer. Her gis det en matematisk og 

formelmessig tilnærming.. Først forklares de 

generelle formlene. Deretter drøftes to kontroversielle 

tema i kostnad - effekt-analyser; i hvilken 

grad produksjonsgevinster skal tas hensyn 

til, og i hvilken grad framtidige helsegevinster 

bør diskonteres. I kostnad-nytte-analyser setter 

boken i fokus metodiske problemer forbundet 

med verdsetting av helsegevinster i penger. 

81

82 

Effektiv og rettferdig 

fordeling av helsetjenester 

Bokens siste kapitel tar for seg forhold knyttet 

til effektivitet og rettferdighet når det gjelder 

fordeling av helsetjenestene. Her blir effektiv 

fordeling av helsetjenester definert som den fordeling 

som gir «flest QALYs i befolkningen som 

helhet». Det blir pekt på at studier viser at folk 

ikke er nøytrale mht. hvordan QALY-gevinster 

fordeles mellom ulike grupper. I vurderingen av 

hva som er rettferdig fordeling av helsetjenester 

sees i en bred sammenheng. Det blir argumentert 

mot ideen om én terskelverdi for 

kostnad/QALY. Dette legges vekt på at det må 

legges vekt på rettferdighetshensyn. 

Boken anbefales som en innføringsbok i helseøkonomi. 

Her er gode spørsmål til diskusjon og 

gode henvisninger både til litteratur og nettsider. 

1 Tor-Johan Ekeland og Kåre Heggen (red) Gyldendal akademisk 2007 ISBN: 978-82-0537491-1 

2 Akribe forlag 2002 ISBN: 82-7950-016-2 

3 Helsearbeid i et flerkulturelt samfunn. Ingrid Hansen. Gyldendal 2005. ISBN: 82-05-32699-1 

4 Den levende erfaring Samisk kultur Jens-Ivar Nergård Cappelen forlag 2006 ISBN:82-02- 

25665-8 

5 Smerte. Smerteopplevelse og atferd Arild Aambø (red) Cappelen 2007 

6 Anna Luise Kirkengen Universietsforlaget 2005 ISBN 82-15-00713-9 

7 Det sårbare menneske En filosofi om skam, skyld og synd Vigmostad og Bjørke 2004 

8 Det innerste valget Språk-tanke-mening Vigmostad og Bjørke 2007 

9 Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen. Transit forlag. 2006. 226 sider ISBN: 82- 

7596-050-9 

10 Ingen kommer unnan politiken…Transit forlag.2006. 288 sider. ISBN: 82-7596-059-2 

11 Verneombudet. Gyldendal akademisk 2006. ISBN: 82-05-35116-3 

12 Arbeidsplassutvikling Gyldendal akademisk 2006 ISBN: 82-05-35627-0 

13 Gyldendal arbeidsliv. 2006. ISBN: 82-05-35749-8 

14 JPBøger - Jullandspostens Erhversbogklubb ISBN: 87-90959-078 

15 Fagbokforlaget 2006 ISBN: 82-450-0398-0 

16 Gyldendal forlag 2006. ISBN: 82-05-35750-1 

17 Kjøpt og underbetalt Oktober forlag 2004 ( paperbackutgaven) ISBN: 82-495-0179-9 

18 Lokket og lurt. Oktober forlag 2006 ISBN: 82-495-0408-9 

19 Fagre nye arbejdsverden Hans Reitzels forlag. 2002. ISBN: 87-412-2654-2 

20 Arbejde, forbrugerisme og de nye fattige. Hans Reitzels forlag.2005. ISBN: 87-412-2358-6 

21 Forspilate liv. Hans Reitzels forlag.2005. ISBN: 87-412-2358-6 

22 Outsidere. Studier i afvigelsessociologi. Hans Raitzels forlag. 2005 ISBN: 87-412-2313-6 

23 Det fleksible mennesket eller arbejdets forvandling og personlighedens nedsmelning. Hovedland 

forlag 1999. ISBN: 87-7739-414-3 

24 Hovedland 2003. ISBN: 87-7739-669-3 

25 Hovedland 2006: ISBN: 978-87-7739-967-1

26 Behovet for anerkendelse Hans Reitzels forlag ISBN;87-412-2416-7 

27 Kamp om anerkendelse. Hans Raitzels forlag ISBN: 87-412-0195-7 

28 Kjønn og modernitet Pax Forlag ISBN 978-82-530-3051-7 

29 Wenche Blomberg. Transit forlag 2007. ISBN: 978-82-7596-082-3 

30 Dimensjoner i moderne sosialteori. Brekke, Høstaker og Sirnes. Samlaget 2003. ISBN:82- 

521-5793-9 

31 Pedagogikkens mane ansikter. Kjetil Steinsholt og Lars Løvlie ( red.) Universitetsforlaget 

2004. ISBN:82-15-00344-3 

32 Den tidløse pedagogikken Fagbokforlaget 2006 ISBN: 82-450-0287-9 

33 Dekonstruksjon. Spartacus 2006. ISBN:82-430-0330-4 

34 Pax forlag 2007 

35 PAX 2007 ISBN: 978-82-530-2983-2 

36 Raitzels forlag. 2006 ISBN 87-412-0230-9 

37 Omsorg nr. 2 2007. ISBN: 0800-7489 

83

N 

n 

SYKEPLEIELEDEREN NR. 1-2007 

E 

g helt 

at sektor 

84 

NR. 1-2007 • ISSN 0807-7002 

Organ for Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Sykepleieledere 


NR. 4-2006 • ISSN 0807-7002 


:Sykepleielederen 4-2006 31-08-07 13:22 Side 1 


Til medlemmer og NSF LSL og abonnenter 

1 

B 

rl Henrik Nygaard 

C/O Norsk Sykepleierforbund - 

Hordaland 

Lars Hillesgt. 19, 5008 Bergen 

Returadresse: 


Hegrenesveien 15A 

5042 Bergen 

Dette er det siste nummeret av tidsskriftet Sykepleielederen. Tidsskriftet er nå nedlagt. Fra 2008 vil informasjon 

fra NSF LSL skje via internett i form av et medlemsblad på hjemmesiden til ledergruppen. 

Ansvarlig vil være Kirstin Bruland. Hun kan nåes på e-post: , kristin.bruland@helse-forde.no 

EDERE 

N R . 3 2 0 0 6 ISS N 0 8 0 7 -70 0 2 

O rga n for N o rsk Syk e p leierforbu n d s L a n d sgrup p e a v S y k e p leieled e re 

SYKEPLEIELEDEREN NR. 2-2007 



1

Sykepleieledere NR. 4-2007 - Polis

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?