Nr 4, 2011 - Lokalhistorie.no
Share Embed Flag
Download ePaper

Nr 4, 2011 - Lokalhistorie.no

Nr 4, 2011 - Lokalhistorie.no Nr 4, 2011 - Lokalhistorie.no

lokalhistorie.no
from lokalhistorie.no More from this publisher
29.07.2013 Views

• Sunn, skjønn og praktisk — historisk damemote • Telemarksbunaden — made in China, worn in Oslo • Rockabillys i Oslo 04 2011 Tema: Drakthistorie

• Sunn, skjønn og praktisk — historisk<br />

damemote<br />

• Telemarksbunaden — made in China,<br />

worn in Oslo<br />

•<br />

Rockabillys i Oslo<br />

04<br />

<strong>2011</strong><br />

Tema: Drakthistorie

2<br />

Lokalhistorisk magasin 3/11<br />

Forord<br />

<strong>Nr</strong>. 4, <strong>2011</strong>, 22. årgang<br />

Lokalhistorisk<br />

magasin<br />

meldingsblad for<br />

Landslaget for lokalhistorie (LLH) og<br />

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI)<br />

ISSN 0802-8931<br />

Redaksjon<br />

Audhild Brødreskift (redaktør),<br />

mob. 917 71 504, e-post:<br />

aubrodre@broadpark.<strong>no</strong>.<br />

Hans Nissen (red.ass.),<br />

hans.nissen@ntnu.<strong>no</strong>.<br />

Hans Hosar,<br />

hans.hosar@lokalhistorie.<strong>no</strong>.<br />

Marianne Wiig,<br />

marianne.wiig@lokalhistorie.<strong>no</strong>.<br />

Marthe Glad Munch-Møller,<br />

marthe.glad@lokalhistorie.<strong>no</strong>.<br />

”Jeg har ikke <strong>no</strong>e å ha på meg!”<br />

Alle kjenner vel til denne forslitte frasen? Uttalt like<br />

mange ganger av kvinner som den er etterfulgt av<br />

oppgitte blikk fra menn. I hovedsak. Det finnes sikkert<br />

også motsatte tilfeller. Men utsagnet står like fullt, og<br />

uttales oftest foran et klesskap. Et veldig fullt<br />

klesskap.<br />

Om man skal prøve seg på en forsiktig analyse av<br />

overskriften, vil mine antagelser gå ut på at det i<br />

grunnen ikke handler om at man ikke har <strong>no</strong>e å ha på<br />

seg – det ville i så fall vært mildt sagt misvisende med<br />

tanke på de som lever i deler av verden hvor man<br />

faktisk har problemer i så måte. Det er hva man har<br />

(eller eventuelt ikke har) å ha på seg som er saken.<br />

Da kommer vi ganske raskt til fe<strong>no</strong>menet mote. Og<br />

den som tror at mote er et nytt påfunn – en mote, så å<br />

si – må tro om igjen. Menneskets forfengelighet har<br />

like lang historikk som menneskeheten selv. Jeg antar<br />

Eva tok <strong>no</strong>en runder rundt fikentreet før hun fant et<br />

fikenblad som hadde rett størrelse, farge og snitt…<br />

Et annet særtrekk som synes å tilhøre motebegrepet<br />

er tendensen til at mote nødvendigvis ikke trenger<br />

å være verken behagelig eller praktisk. I artikkelen<br />

”Sunn, skjønn og praktisk” tar artikkelforfatteren for<br />

seg draktreformbevegelsen i Norge på 1800-tallet, og<br />

forsøkene på å tilpasse moten etter kvinnenes naturlige<br />

fasong. Dette skulle vise seg å bli litt av en utfordring<br />

i en tid hvor damene skulle ha ”kø” og korsett. At<br />

klesmoten var direkte skadelig for kroppen, for ikke å<br />

snakke om både ubehagelig og upraktisk, virket å<br />

være av mindre betydning.<br />

Bunaden og bunadsutviklingen er et annet viktig<br />

drakthistorisk element. Med røtter i gammel <strong>no</strong>rsk<br />

klestradisjon har festdraktene eller bunadene gjen<strong>no</strong>mgått<br />

en lang utvikling. Kystkvinnene kjøpte seg<br />

silkeskjerf fra handelsmenn som kom med båter, og i<br />

innlandet kom kramkarene med skreppa på ryggen<br />

Adresse<br />

Lokalhistorisk magasin<br />

Institutt for historie og klassiske fag,<br />

NTNU, 7491 Trondheim.<br />

Tlf: 73 59 63 95<br />

E-post: aubrodre@broadpark.<strong>no</strong>.<br />

Internett: www.historielag.org/html/<br />

lokalhistoriskmagasin.html (abn.) og<br />

www.lokalhistorie.<strong>no</strong>/kilder_litteratur/publ/lokmag.html<br />

(fulltekst).<br />

Abonnement<br />

LLHs medlemslag får Lokalhistorisk<br />

magasin fritt tilsendt, med fem eksem<br />

plarer til hvert lag. Andre kan<br />

tegne abonnement. Prisen for 2012 er<br />

kr 190,- for enkeltpersoner og kr 250,-<br />

for lag og institusjoner. Enkeltnummer<br />

koster kr 60,-.<br />

Adresseendringer sendes til<br />

Hans Nissen, på e-post:<br />

hans.nissen@ntnu.<strong>no</strong><br />

eller tlf.: 73 59 63 95.<br />

(Husk å ta med hvilken adresse det<br />

skal endres fra!)<br />

An<strong>no</strong>nser og manus<br />

Materialfrister i 2012 for hefte 1:<br />

15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3:<br />

15. juli, hefte 4: 15. okt. For priser,<br />

ta kontakt med Hans Nissen, på<br />

tlf.: 73 59 63 95 eller e-post:<br />

hans.nissen@ntnu.<strong>no</strong>.<br />

Utgivelsestidspunkter<br />

Mars, juni, september og desember.<br />

med stoff og tøyer som kvinnene sydde penklær av.<br />

Selv om det utviklet seg regionale særtrekk, var det<br />

også rom for individuell variasjon. For <strong>no</strong>en tiår siden<br />

stoppet denne naturlige utviklingen – vi fikk et ”bunadspoliti”<br />

som la strenge regler for hvilke stoff og<br />

hvilket tilbehør som kunne brukes i forbindelse med<br />

den enkelte bunaden. Drakter som ikke hadde tilstrekkelig<br />

historikk fikk ikke den ærefulle benevnelsen<br />

bunad, men ble henvist til den litt mer lavstatuspregede<br />

benevnelsen drakt. Samtidig fikk enkelte bunader<br />

også en høyere status enn andre, <strong>no</strong>e både beltestakken<br />

og rødtrøyebunaden fra Telemark er gode eksempler<br />

på. Bunadens sterke posisjon har trolig mye å<br />

gjøre med følelsen av <strong>no</strong>e opprinnelig, <strong>no</strong>e ekte. Den<br />

har også en sterkt identitetsskapende funksjon, hvor<br />

man gjen<strong>no</strong>m å bære et bestemt plagg viser tilhørighet<br />

til et lokalsamfunn, en region og et land.<br />

Et motefe<strong>no</strong>men fra nyere tid er rockabillymoten.<br />

Stilen utviklet seg i USA på 50-tallet, og var den første<br />

moten som definerte ungdommene som en egen generasjon<br />

med sitt eget uttrykk. Dette er et eksempel på<br />

en mote som i enkelte miljøer har holdt seg, og som<br />

stadig utvikler seg med egne undergrupper og nye<br />

tilhengere. Her legges det også stor vekt på historisk<br />

korrekthet i klær, men også det å skape et troverdig<br />

miljø omkring moten. Alt fra hår, møbler, gjenstander<br />

og musikk bidrar til å gi et mest mulig ekte bilde av en<br />

epoke og en kultur. Alt dette som museene prøver på i<br />

sine utstillinger, rent bortsett fra at vi her snakker om<br />

en levende kulturform enkelte velger i vår tid. Miljøet<br />

på Oslos østkant som vi blir kjent med i dette nummeret<br />

gir et spennende og interessant bilde på lokalhistorisk<br />

engasjement som også har en global<br />

tilknytning.<br />

Audhild Brødreskift<br />

Redaksjonen avsluttet<br />

5. desember <strong>2011</strong>.<br />

Utforming: Marianne Wiig<br />

Designmal/Trykk: 07-gruppen<br />

Opplag: 3000<br />

Om magasinet og utgiverne<br />

Lokalhistorisk magasin er<br />

medlemsbladet til Landslaget for<br />

lokalhistorie. Det er også meldingsblad<br />

for Landslaget og for Norsk<br />

lokal historisk institutt, som gir<br />

øko<strong>no</strong>misk og redaksjonell støtte til<br />

magasinet.

Landslaget for lokalhistorie<br />

Sekretariatet, Institutt for historie og<br />

klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim,<br />

Tlf.: 73 59 63 95. Faks: 73 59 64 41.<br />

E-post: hans.nissen@ntnu.<strong>no</strong><br />

Internett: www.historielag.org<br />

Bankgiro (DnB): 7874.06.15083<br />

Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823<br />

Generalsekretær: Hans Nissen<br />

Medlemskap i LLH betales etter medlemstall.<br />

Kontingenten er på kr. 10 pr. enkeltmedlem.<br />

Minstesatsen er kr. 500 for lag til og med 50<br />

medlemmer. Fylkesledd/regionale enheter betaler<br />

kr. 2000.<br />

Landslaget for lokalhistorie er hovedorgani sasjonen<br />

for historielagsbevegelsen i Norge.<br />

Or ga ni sasjonens formål er å vekke interessen<br />

for og øke kunnskapen om lokalhistorie og<br />

kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og<br />

nasjonal kulturarv og kulturvekst i det hele.<br />

Norsk lokalhistorisk institutt<br />

Observatoriegata 1b, 0254 Oslo<br />

Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo<br />

Tlf.: 22 92 51 30. Faks: 22 92 51 31<br />

E-post: nli@lokalhistorie.<strong>no</strong><br />

Internett: www.lokalhistorie.<strong>no</strong><br />

www.lokalhistoriewiki.<strong>no</strong><br />

Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon<br />

under Kultur departementet. Instituttet skal gi<br />

råd og rettledning til aktører innenfor lokal og<br />

regional historie. Det skal drive egen forskning<br />

og stimulere til forskning, og skal fungere som<br />

nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie.<br />

4 ”Sunn, skjønn og praktisk”<br />

10 ekte Telemarksbunad<br />

— made in China, worn in Oslo?<br />

14 Rockabilly<br />

— 50-tallet lever på Oslos østkant<br />

18 mote på museene<br />

20 egil Nysæter<br />

Lokalhistorisk arkivar med kveik<br />

22 Gjerstad Historielag på bakerovnkurs<br />

25 Troms og polarforskning<br />

27 Seminar om <strong>no</strong>rd<strong>no</strong>rske ishavsskipperne<br />

og polarforskningen<br />

28 Bok og skrift<br />

29 Historieblogg<br />

30 Vestre Slidre historielag<br />

Vandring i Knut Hauge sine fotspor<br />

32 melhus historielag 2001—<strong>2011</strong><br />

Historielaget hass Olaf Sand<br />

33 Gratulerer høvding eliseus av Salangen!<br />

36 Sør-Trøndelag Historielags jubileumsseminar<br />

Formidling, for valtning og frivilligheit<br />

41 Lagsdrift i endring<br />

38 Indiana Jones<br />

— Landslagets representant fra Rogaland<br />

Forsiden:<br />

I dette trykket fra 1796 ironiserer den britiske<br />

karikaturtegneren James Gillray over hvordan<br />

det sene 1700-tallets antikkinspirerte mote<br />

kunne arte seg i praksis. Om den tykke damen<br />

fra Cheapside skriver Gillray at hun ”aper etter<br />

moten”, og omtaler henne som ”a body without a<br />

soul”. Om den slanke damen fra det fine strøket<br />

St. James står det derimot at hun gir ”the ton”,<br />

altså viser hva som er det toneangivende. Hun<br />

omtales som ”a soul without a body”. (Kilde:<br />

http://commons.wikimedia.org/wiki/File:1796short-bodied-gillray-fashion-caricature.jpg,<br />

PD).<br />

3<br />

Innhold<br />

Lokalhistorisk magasin 3/11

4<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Draktreformbevegelsen i Norge på 1880-tallet<br />

”Sunn, skjønn og praktisk”<br />

av marthe Glad munch-møller<br />

Ogsaa den tilsyneladende saa lille strid<br />

om Dragten er en Kulturkamp, thi den<br />

hænge paa det allernærmeste sammen<br />

med den sande Kvindeligheds Frigjørelse;<br />

blot den kan forløse os fra Modens<br />

Dumheder. (Lorentz Dietrichson)<br />

Draktreform er en samlebetegnelse på en<br />

rekke forskjellige forsøk på å skape en<br />

kvinnemote som var både sunn, pen og<br />

praktisk, og var en markert størrelse i<br />

1880- og 90-tallets diskusjon rundt kropp<br />

og klær.<br />

I løpet av andre halvpart av 1800-tallet<br />

hadde leger lagt merke til at damemoten<br />

var skadelig for kvinners helse. Felles for<br />

moteretningene på denne tida, var at det<br />

ikke var kroppen som forma klærne, men<br />

klærne som forma kroppen. Moteklærne<br />

var så komplekst konstruerte at den faste<br />

basen et korsett ga, var en nødvendighet<br />

for å få klærne til å sitte som de skulle. Ettersom<br />

korsettet endra fasong, belasta det<br />

kroppen på nye måter, hver med sitt<br />

ubehag. Skjønnhet handla i mindre grad<br />

enn i dag om å holde seg i form, men<br />

snarere om å ha disiplin og styrke til å bære<br />

klær som var ubehagelige og upraktiske.<br />

Det var flere årsaker til at folk ønska<br />

en draktreform, og de fleste var knytta til<br />

kvinners helse, samfunnsdeltagelse og<br />

yrkesaktivitet. ”The rational dress movement”,<br />

som bevegelsen kalles, ville styre<br />

moten over i en retning hvor klærne ikke<br />

lenger var hemmende for damenes<br />

daglige gjøremål og yrkesdeltakelse.<br />

Som en kontrast finner vi den såkalte<br />

estetiske bevegelsen, som argumenterte<br />

med at både menn og damers klær hadde

Venstre: Nyeste parismote fra 1886. Så stor var køen på sitt aller største. Kilde: www.digitalchangeling.com/sewing/periodResources/SAndC-Winter1885to1886/SAndB-Winter1885to1886-colorPlate.jpg.<br />

Over: Reformbrudekjoler fra Nordisk mønster-tidende i 1903.<br />

veket for mye fra tidas stilretninger i<br />

kunst og arkitektur, og at klærne var blitt<br />

så fremmede for kroppen at tidens mote<br />

ikke lenger var vakker. Den estetiske<br />

bevegelsen henta inspirasjon fra en<br />

mytisk fortid, og var særlig utbredt blant<br />

britisk og amerikansk overklasse.<br />

Tendenser i estetisk retning finner vi<br />

i tidlige skrifter fra den svenske draktreformforeningen,<br />

hvor det å dekorere reformklærne<br />

med ornamenter i dragestil<br />

ble sett som et middel for å gjøre klærne<br />

særlig <strong>no</strong>rdiske.<br />

Skillet mellom estetisk og rasjonell<br />

drakt var mindre tydelig i Skandinavia<br />

enn i Engand og USA, og da den svenske<br />

draktreformforeningen, Skandinavias<br />

eneste, ble stifta i 1886, ville de skape en<br />

reformert drakt som var både sunn og<br />

vakker. Sunnheten ble sikra ved at foreninga<br />

knytta til seg leger som sto for de<br />

medisinske vurderingene. For at den<br />

ukonvensjonelle drakta likevel skulle<br />

være pen å se på, ble kunstneren Hanna<br />

Winge engasjert for å designe klærne.<br />

Norge fikk aldri <strong>no</strong>en egen draktreformforening,<br />

men bevegelsen hadde<br />

likevel aktive <strong>no</strong>rske ambassadører og et<br />

engasjert publikum. Den svenske foreninga<br />

solgte sine manifester og symønstre<br />

i bokhandler og på postordre, og reformklær<br />

ble solgt i garnbutikker, undertøymagasiner<br />

og ikke minst i Johanne Bjørns<br />

turist- og reformdraktforretning. Steen &<br />

Strøm var dessuten forhandler av <strong>no</strong>rske<br />

reformklær på både 1880- og 90-tallet.<br />

Fra 1895 etablerte dessuten læreren<br />

og sydama Kristine Dahl seg i Oslo. Hun<br />

produserte dameklær og agiterte for en<br />

radikal draktreform, hvor korsett og høye<br />

hæler skulle bannlyses fullstendig.<br />

Draktreformen i Norge skjøt virkelig<br />

fart i 1886. Dette året støtta Norsk kvinnesaksforening<br />

Johanne Bjørn i utforminga<br />

av en reformturistdrakt som skulle<br />

gjøre det lettere for damer å ta del i sport-<br />

og friluftsliv. I mai 1886 holdt dessuten<br />

Norges første kunsthistorieprofessor,<br />

Lorentz Dietrichson, tre foredrag for fulle<br />

hus i Universitetets festsal. Det første foredraget,<br />

”modedaarskabens historie”, ble så<br />

populært at han satte det opp tre ganger.<br />

Det sunne<br />

Noen av de første som ropte ut mot moteklærne<br />

var leger som hos sine kvinnelige<br />

pasienter hadde behandla mange av<br />

tidens vanlige lunge- og ryggproblemer.<br />

De hadde observert at damer generelt<br />

hadde dårligere helse enn menn, men<br />

mente likevel at det ikke lå i kvinnekrop-<br />

5<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

6<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Venstre: Elis Kroeplien<br />

og Sophie Dal<br />

poserer i tidlige reformdrakter<br />

i Bergen<br />

på 1870-tallet. Foto:<br />

Marcus Selmer.<br />

Midten: Gustav<br />

Jäger var opptatt av<br />

gymnastikk og sunnhet.<br />

Her poserer han<br />

i sin egen reformdrakt.<br />

Foto: Ukjent.<br />

Kilde: (http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Gustav_Jaeger.jpg)<br />

Høyre: Hverdagsdrakta<br />

til ”Drägtreformföreningen”<br />

ble<br />

designa av kunstneren<br />

Hanna Winge, og<br />

hadde et overskjørt<br />

som kunne brettes<br />

opp og bli brukt<br />

som sjal. Foto: W.<br />

Eurenius Kongl. Hoffotograf.<br />

Nordiska<br />

museet.<br />

pens natur å være ekstra mottakelig for<br />

sjukdommer, selv om dette var en vanlig<br />

oppfatning i samtida. Korsetter og høyhælte<br />

sko med rett lest ble ansett som<br />

”Det er et merkeligt eksempel<br />

paa modens tyrranniske<br />

magt, dette at det aldrig<br />

har lykkedes at blive kvit<br />

[korsettet,] dette unaturlige<br />

marterredskap, denne<br />

bandage omkring et oprinnelig<br />

friskt legeme”.<br />

(Lorentz Dietrichson)<br />

sannsynlige årsaker til rygg- og hofteplager,<br />

og korsettet som årsak til lunge- og<br />

fordøyelsesbesvær. Ifølge den svenske<br />

draktreformforeningas manifest var<br />

kvinner: ”fullkomligt okunniga om,<br />

hvilka följder denna ’vackra figur’ skulle<br />

medföra, dels för deras eget helsotill­<br />

stånd under kommande år og dels för<br />

deras barns, om de någonsin skulla få<br />

några, og ingen vågade säga dem det”.<br />

Motens helseskadelige virkninger var<br />

det mest brukte argumentet for en ny og<br />

reformert drakt. Men det var ikke bare<br />

korsetter og høye hæler som fikk skyts<br />

retta mot seg. Også det at klærne ble<br />

båret fra hoftene heller enn skuldrene ble<br />

kritisert for å forårsake rygg- og mageproblemer.<br />

Fordi klærne gjorde at forskjellige<br />

deler av kroppen holdt vidt forskjellig<br />

temperatur, – om vinteren kunne<br />

en fryse på føttene og svette på korsryggen,<br />

ble dessuten klærne anklaga for å<br />

forårsake forkjølelse og annen sjukdom.<br />

Dr. Jäger<br />

En vitenskapelig fundert draktreform for<br />

begge kjønn sto på progremmet til dr.<br />

Gustav Jäger, professor i zoologi og fysiologi<br />

ved Den polytekniske skolen i<br />

Stuttgart. Sentralt i Jägers system sto<br />

ullklærnes fortreffelighet, først og fremst<br />

som materiale for undertøy, men ideelt<br />

sett også for resten av drakta. Ullklær,<br />

argumenterte Jäger, behøvde ikke å<br />

vaskes like ofte som plagg lagd av plantefibre.<br />

Dessuten mente han at ullklærne<br />

tiltrakk seg behagelige kroppsdufter,<br />

slike kroppen utsondrer når en opplever<br />

<strong>no</strong>e trivelig eller er i en avslappa sinnsstemning.<br />

Ullstoffer skulle også støte fra<br />

seg den stramme svettelukta som fulgte<br />

av stress, sinne og fortvilelse. For Jäger<br />

var det skadelig for allmenntilstanden å gå<br />

i klær som oste av slike negative lukter.<br />

Jägers ”<strong>no</strong>rmaldragt”, som også<br />

omfatta et ullkorsett, ble spredd gjen<strong>no</strong>m<br />

det britiske klesmerket som fremdeles<br />

bærer hans navn. Jägerdrakta var populær<br />

både i Tyskland og England, og ble også<br />

solgt i flere butikker i Kristiania på 1880tallet.<br />

Økt status fikk dessuten Jägers<br />

klær ved at flere av samtidas berømtheter<br />

sverga til Jägers system. For eksempel<br />

mente George Bernard Shaw at tidens<br />

moter reproduserte og økte klasseforskjellene.<br />

Han var på jakt etter en drakt<br />

som var praktisk og passende for flere

sosiale lag, <strong>no</strong>e han mente å finne i sin<br />

strikkede Jägerdress. Jägers system representerte<br />

en form for antimote; hans<br />

<strong>no</strong>rmalklær var ment å bæres av alle<br />

medlemmer av samfunnet, uavhengig av<br />

klasse og sosial tilhørighet. Jägers ambisjon<br />

om å totalreformere drakten forble i<br />

stor grad en drøm, men det betydde ikke<br />

at klærne hans ikke solgte. Siden under-<br />

tøy var lettere å bytte ut uten at helhetsinntrykket<br />

framsto som altfor avvikende<br />

fra <strong>no</strong>rmen, var det reformundertøyet<br />

som i størst grad slo gjen<strong>no</strong>m, og i Aftenposten<br />

var det særlig Jägers undertøy<br />

det ble avertert for på 1880-tallet.<br />

Sport og fritid<br />

Fokuset på helse og sunnhet handla naturligvis<br />

ikke bare om klær. Kristine<br />

Dahl underviste i gymnastikk i tillegg til<br />

å produsere klær, og også Gustav Jäger<br />

var gymnastikkentusiast. Dessuten ser<br />

deler av Kristianias avholdsbevegelse ut<br />

til å ha vært åpne for ideer om draktreform.<br />

I 1887 holdt Lorentz Dietrichsom<br />

sitt foredrag om ”modedaarskabernes<br />

historie” for medlemmene av IOGT-losjen<br />

”Strid og seier”. Internasjonalt hadde<br />

draktreformbevegelsen berøringspunkter<br />

med forskjellige helsereformbevegelser.<br />

I 1884 ble det holdt en stor helsemesse i<br />

London, hvor forbedringer i boliger, mat,<br />

legevitenskap og klær var viktige temaer.<br />

På helsemessa kjøpte reformvennen<br />

Selma Berner en ny drakt, hvor skjørtet<br />

var bytta ut med ei svært vid bukse ved<br />

navn ”Divided skirts”. I seks uker gikk<br />

hun med bukseskjørtene i Kristianias<br />

gater, men da ingen andre fulgte hennes<br />

eksempel la hun nyervervelsen på hylla.<br />

Om buksene var lagt vekk, var ikke reformtanken<br />

forkasta, – senere skulle fru<br />

Berner benytte seg av andre reformdrakter.<br />

Da skisport og fotturer ble en populær<br />

aktivitet for bydamer på 1880- og 90tallet,<br />

skapte helsebevegelsen en ny arena<br />

for reformklærne. I dagspressen ble det<br />

ironisert over damer som gikk på ski med<br />

kø og lange skjørter, og som et svar på<br />

dette designa Johanne Bjørn, i samarbeid<br />

med Norsk kvinnesaksforening, en reformturistdrakt<br />

for damer i 1886. Denne<br />

drakta ble omtalt i kvinnesaksforeningas<br />

tidsskrift Nylænde, som også via oppmerksomhet<br />

til draktreformen forøvrig.<br />

Turistdrakta fikk positiv oppmerksomhet,<br />

men ble også kritisert for at den ikke<br />

våga å være riktig så praktisk som en<br />

turdrakt kunne være. Drakta hadde i<br />

fornuftens navn bukser under skjørtet,<br />

men buksene ble kritisert for å være for<br />

vide og for posete, og skjørtet for å være<br />

uhensiktsmessig langt. Overlevende skidrakter<br />

fra denne perioden vitner om<br />

eksperimentering med mønstre og materialer.<br />

Bildene av skidrakta som Eva<br />

Nansen bar da hun gikk over Norefjell<br />

med sin mann i 1890 ble en inspirasjon<br />

for skiklær som ble sydd i denne perioden.<br />

Senere brukte Hulda Garborg ordet<br />

”finnebunad” om fru Nansens drakt, og<br />

mente den kunne være et godt ideal for<br />

videre bunadsarbeid i Finnmark.<br />

En like positiv innflytelse hadde sykkelens<br />

inntog på 1890-tallet. Ikke bare ga<br />

sykkelen en ny bevegelsesfrihet for begge<br />

kjønn, men siden det var vanskelig og til<br />

dels smertefullt å sykle i trangt korsett,<br />

fordra sykkelmoten endringer i undertøyet.<br />

Entusiaster forsøkte dessuten å<br />

innføre sykkelbukser for damer på 1890tallet,<br />

men det ble heftig karikert, og slo<br />

ikke an. Alt i alt gjorde det nye turtøyet<br />

det lettere for damer å ta del i morsomme<br />

og sunne aktiviteter.<br />

Det praktiske<br />

Innføringa av sportstøyet bidro altså til<br />

at damer kunne kle seg praktisk, om enn<br />

bare i visse situasjoner. Men dette var<br />

ikke sy<strong>no</strong>nymt med at damer begynte å<br />

kle seg mer praktisk til hverdags, og<br />

7<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

8<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Tema: Drakthistorie<br />

hver dags- og arbeidsklærne var en viktig<br />

kampsak for reformvennene. Som<br />

Lorentz Dietrichson uttalte i ett av sine<br />

foredrag: ”Tiden selv er rationel og<br />

fordrer rationelle dragter”<br />

Kvinnesaken var et viktig tema for<br />

Dietrichson, og det var som del av kvinnefrigjøringa<br />

han mente draktreformen<br />

var en absolutt nødvendighet. I sine tre<br />

foredrag om mote og draktreform uttalte<br />

han blant annet at kvinnedrakten:<br />

”vanskeliggjør arbeidet, i betydning i<br />

en tid, hvis ubestridelige ære det er, at<br />

den streber etter at aabne arbeidets<br />

porte for kvinden; netop nu, da hun<br />

opløfter sin retmæssige fordring paa<br />

at intræde i gavnlige virksomheder,<br />

der staar side om side med mandens,<br />

maa klagen faa dobbel vægt.”<br />

Moten er så upraktisk, sa han, at en dame<br />

som skal holde styr på slep og kø må<br />

bruke mesteparten av energien sin på<br />

dette når hun går gjen<strong>no</strong>m gatene.<br />

Dersom det regner i tillegg, og hun må<br />

bære på en paraply, er det ikke mulig for<br />

henne å bære selv den minste pakke.<br />

Vil man ret slaaende se, hvor upraktisk<br />

damedragten er for alt arbeide<br />

(...) saa tenke man sig blot situationen<br />

vendt om; man tænke sig en<br />

mand, der blev dømt til – blot i 12<br />

timer – at bevæge sig ved sit arbeide<br />

i kvindedragt, med korset og sleb, og<br />

man vil forstaa, hvad det er,<br />

kvinden gjen<strong>no</strong>m den moderne<br />

dragt har dømt sig selv til.<br />

Klessystemer<br />

Der moteverdenen opererte med kolleksjoner<br />

og kreasjoner, lanserte reformvennene<br />

heller klessystemer. Når det nødtørftige<br />

ordet system ble brukt i stedet for<br />

moteindustriens eget språk bidro det til å<br />

understreke den moderne og vitenskapelige<br />

ideen bak reformklærne. Vitenskapsfokuset<br />

er også en tendens i markedsføringa<br />

av dr. Jägers klær, som ble avertert<br />

i Aftenposten fra februar 1887. Da Kristine<br />

Dahl åtte år senere skulle lansere<br />

sine egne reformklær i Kristiania valgte<br />

hun å kalle klærne ”Kristine Dahls<br />

system”. For Dahls del kom trolig inspirasjonen<br />

til både reformdrakten og<br />

navnet fra hennes tid som lærer ved adventistenes<br />

pikeskole i Battle Creek i<br />

USA. Battle Creek sanatorium i samme<br />

by hadde en viktig stemme i helsereformbevegelsen<br />

blant annet gjen<strong>no</strong>m vannkurer,<br />

gymnastikk og undertøysreform.<br />

Venstre øverst: Et viktig prinsipp for Kristine<br />

Dahls drakt var at den ble båret fra skuldrene.<br />

Kilde: Reformdrakten i Norge, 1984.<br />

Under: Norsk reformliv fra 1890-tallet. Knappene<br />

er til å holde underskjørtet på plass.<br />

Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk folkemuseum.<br />

Selv om flere av de <strong>no</strong>rske reformvennene<br />

understreka at de slett ikke ville<br />

moten til livs, men snarere ville lede den<br />

inn i et nytt og sunnere spor, var ideen<br />

om en vitenskapelig fundert klesdrakt<br />

hele tiden viktig for den rasjonelle<br />

draktreformbevegelsen. Klærne skulle<br />

forbedres på vitenskapelig vis, slik andre<br />

aspekter av samfunnet forøvrig hadde<br />

utvikla seg gjen<strong>no</strong>m oppfinnelser og vitenskapelige<br />

metoder.<br />

Det skjønne<br />

Lorentz Dietrichson og Kristine Dahl var<br />

bare to av mange draktreformatorer som<br />

beskrev motedrakten som unaturlig, og<br />

dermed også uskjønn. Kø, korsett og<br />

høye hæler ga kroppen en silhuett som<br />

den aldri kunne fått på egenhånd. Dessuten<br />

prega klærne hvordan en påkledd<br />

dame måtte føre seg. Reformvennenes<br />

skjønnhetsideal sto i sterk kontrast til<br />

skjønnhetssynet til den jevne moteinteresserte<br />

person. Dette ser vi et eksempel<br />

på i et intervju Christian Krogh gjorde<br />

med Kristine Dahl i oktober 1895. Dahl<br />

omtalte damenes vrikkende gange som<br />

stygg, fordi den var en konsekvens av<br />

ubehaget ved høyhælte sko. ”Stygge?”,<br />

svarte intervjueren, ”jeg trodde det<br />

nettopp var det pene.” Bare på grunn av<br />

”ukyndige dikteres lovsanger”, svarte<br />

Dahl, og la til at de som holdt fast ved<br />

motedrakten ”selv ikke vet hvor stygge<br />

de er”. Mennesket måtte altså læres opp<br />

til å forstå at en naturlig kropp var<br />

vakker.<br />

Dahls egne klær skulle bidra til denne<br />

opplæringa. Det ble sett på som svært<br />

radikalt at hun forkasta både korsettet og<br />

draktreformforeningas eget reformliv til<br />

fordel for sin egen patenterte brystholder.<br />

Dahls klær var inspirert av reformbevegelsen<br />

hun hadde kommet i kontakt med<br />

da hun jobba som lærer i USA, og det var<br />

en uttalt målsetning at de skulle være<br />

vakre. I anmeldelser av Dahls foredrag<br />

ble det lagt vekt på at Dahl, på grunn av<br />

sin unge slanke kropp så nydelig ut når<br />

hun var iført ”Kristine Dahls system”.<br />

Men det ble som regel lagt til at det bare

Høyre: Eva Nansen (1858—1907), kledd i skidrakt med bukser, poserer<br />

på ski i fotografens atelier i 1889. Foto: Ludwik Szacinski. Eier: Nasjonalbiblioteket<br />

(Fridtjof Nansen bildearkiv).<br />

var damer med ung og spenstig figur som ville kle den nye<br />

drakta. Det var flere som delte denne oppfatninga. Hulda<br />

Garborg gikk selv i en grå Kristine Dahl-kjole på 1890-tallet,<br />

men følte seg ikke like vel i den etter at hun hadde lagt på seg<br />

<strong>no</strong>en kilo. I Kroghs intervju tar disse holdningene form av følgende<br />

replikkveksling:<br />

– Men hvordan vil De få dem som har stygg figur til å gå<br />

inn på å sløyfe snørelivet? De med pen figur er naturligvis<br />

ikke så vanskelige. For de har lyst til at der skal sies: se<br />

hvilken figur hun har enda hun ikke bruker snøreliv!<br />

– En dame som ikke er vanskapt har ikke stygg figur. Når<br />

hun aldri har brukt snøreliv, især hvis hun heller ikke har<br />

brukt høye hæler. Men selvfølgelig er det vanskelig å få<br />

eldre damer, hvis figur allerede er ødelagt, til å legge av<br />

korsettet.<br />

I likhet med Kristine Dahl, mente også Lorentz Dietrichson at<br />

tidas undertøy, særlig korsettet, deformerte kroppen. Han gikk<br />

så langt som til å uttale at ”Det som kaldes ’en vakker figur’, er<br />

i virkeligheden en vanskabning”. Dietrichson argumenterte<br />

med at legemet var vakrest slik det var ”udgaaet fra skaberens<br />

haand, saaledes, som vi beundrer dets bygning i naturen som i<br />

den græske statue”. Hvordan kunne en kropp som var omforma<br />

til det ugjenkjennelige, med ”stiv overkrop, hvepsetaille og<br />

paafuglhale”, være vakrere enn selve skaperverket? Han avslutta<br />

resonnementet med at ”Hvad skjønheden angaar, er nu<br />

det et spørgsmaal mellom skaberen og syjomfruen. Jeg staar<br />

paa skaberens side; – En mængde damer staar paa syjomfruens”.<br />

Avslutning<br />

På 1920-tallet skrev tidligere reformvenner fornøyde moteartikler<br />

i Urd, hvor den rette 20-talls-silhuetten ble betegna som en<br />

seier for arbeidet de hadde gjort tredve år tidligere. Det er uenighet<br />

om hvorvidt reformbevegelsen hadde en varig påvirkning<br />

på moteutviklinga, men de første tyve årene på 1900-tallet<br />

gikk moteutviklinga gradvis i en retning som ble applaudert av<br />

reformvennene. Moteklærne utvikla på 1910-tallet en ny og<br />

sunnere form, som gjorde at det sene 1800-tallets reformklær<br />

ble sett på som gammeldagse og til dels upraktiske.<br />

Selv om draktreformen ble ansett som et tilbakelagt stadium,<br />

kunne en lenge se spor etter bevegelsens klesplagg i hverdagsklærne.<br />

Liv med strømpeholdere, som lenge var en vanlig del<br />

av barns klær, hadde røtter i reformbevegelsen. Ikke minst var<br />

reformlivet i utstrakt bruk flere tiår senere, og ble solgt og produsert<br />

helt fram til 1970-tallet. Riktig<strong>no</strong>k må det antas at det<br />

først og fremst var eldre damer som i 1977 kjøpte rimelige reformliv<br />

i butikken Chic på Grønland i Oslo.<br />

Reformdraktbevegelsens forherligelse av det sunne peker<br />

fram til vår tid, hvor disiplinering av kroppen gjen<strong>no</strong>m fysisk<br />

aktivitet og riktig kosthold har tatt over for korsettene og underklærne<br />

i prosessen med å skape den moteriktige silhuetten.<br />

Marthe Glad Munch­Møller jobber som vit. ass. og prosjektlever<br />

ved Norsk lokalhistorisk institutt. Hun har mastergrad i<br />

historie fra Universitetet i Oslo.<br />

Litteratur:<br />

Bjerkan, Ellen. Smak, omtanke og utpreget selvkritikk, den<br />

borgerlige kvinnens mote- og skjønnhetsideal i tiden 1910–<br />

1930. Upublisert mastergradsavhandling, UiO, 2009.<br />

Bugge, Astrid. Touristinder og andre sportspiker. Tanum, Oslo<br />

1961.<br />

Bugge, Astrid. Reformdrakten i Norge. Norsk folkemuseum.<br />

Oslo 1984.<br />

Cunningham, Patricia A. Reforming women’s fashion 1850–<br />

1920. Kent, Ohio 2003.<br />

Dietrichson, Lorentz. Mode og dragtreform. Tre foredrag<br />

holdte i universitetets festsal i mai 1886. Alb. Cammermeyer,<br />

Kristiania 1887.<br />

Garborg, Hulda. Norsk klædebunad. Norigs ungdomslag og<br />

Student-maallaget, Oslo 1903<br />

Skre, Arnhild. Hulda Garborg, nasjonal strateg. Samlaget, Oslo<br />

<strong>2011</strong>.<br />

Østlyngen, Trine og Turid Øvrebø. Journalistikk: metode og<br />

fag. Gyldendal 1999.<br />

Meddelande til allmänheten angående reformdrägten. A. L.<br />

Normans boktryckeri-aktiebolag. Stockholm 1886.<br />

Reformdrägten. En bok för qvin<strong>no</strong>r skrifven af qvin<strong>no</strong>r.<br />

Looström & Komp. Stockholm 1885.<br />

Noter<br />

1 Språkbruken er modernisert i gjengivelsen av artikkelen i boka Journalistikk:<br />

metode og fag.<br />

9<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

10<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Ekte Telemarksbunad — made in China,<br />

worn in Oslo?<br />

av margunn Bjørnholt<br />

På slutten av 1990­tallet gjen<strong>no</strong>mførte<br />

jeg et forskningsprosjekt om bunadproduksjon<br />

og bunadprodusenter i Telemark.<br />

Telemarksbunader var blitt svært<br />

populære også utenfor Telemark, og det<br />

ble harselert over at man på 17. mai<br />

kunne observere en strøm av ”telemarkinger”<br />

på vei inn til sentrum fra Oslo<br />

vest. Telemarksdrakter ble også i<br />

økende omfang produsert i Oslo, og det<br />

var denne kombinasjonen av bruk og<br />

produksjon utenfor opprinnelsesområdet<br />

som ansporet meg til å undersøke<br />

forholdet til ”tradisjonen”, herunder<br />

lokal tradering, hos produsenter i Telemark.<br />

Jeg ønsket også å finne ut<br />

hvordan produsentene brukte tradisjonskunnskap<br />

og kildemateriale i sin<br />

produksjon. Denne undersøkelsen ligger<br />

til grunn for denne refleksjonen om<br />

bunad og autentisitet.<br />

Bunad er et produkt på et marked, som<br />

brukes som et privat festplagg ved bestemte<br />

anledninger. Samtidig inngår bunadene<br />

i repertoaret av nasjonale symboler,<br />

og det er ikke tilfeldig at bunadbruken<br />

kulminerer den 17. mai. Bunadene er<br />

også en del av en større folkekultur, som<br />

folkedans og folkemusikk, som også ble<br />

tatt i bruk som ledd i nasjonal identitetsskaping<br />

ved forrige århundreskifte.<br />

Bunaden er dermed et meningsmettet og

Venstre: Johannes Flintoes (1786/1787—1870) akvarell «Dragt i Hitterdal<br />

i Tellemarken» (NF 7830 j Dep.).<br />

Høyre: Silkeskjorter til beltestakken fra Øst-Telemark ble dokumentert<br />

av tradisjonsorienterte bunadsprodusenter. Etter hvert ble de<br />

alminnelig utbredt, også blant de samtidsorienterte. Men det fantes<br />

flere variasjonsmuligheter. Skjorten på bildet er i velur. Foto: Anne<br />

Reinsfelt/Norsk folkemuseum.<br />

Nederst: Blå og lilla belter har de tradisjonsorienterte gjerne betraktet<br />

som uekte. På 1970- og -80-tallet ble det produsert en del helmatchende<br />

lilla beltestakker. Lilla ble også knyttet til Oslo, som i utsagn<br />

som dette: "Hun må vel få litt lilla på forkleet, hun som er fra Oslo".<br />

Foto blått og lilla belte: bunader.com. Foto rødt belte: A. Jantzen/Bø<br />

bygdemuseum.<br />

kulturelt ladet produkt som omsettes på et kommersielt<br />

marked.<br />

Gjenskape eller tilpasse?<br />

I undersøkelsen om bunadprodusenter fant jeg to hovedorienteringer,<br />

ut fra hvordan produsentene forholdt seg til tradisjonen<br />

og tradisjonsmaterialet: Det var på den ene siden tradisjonsorienterte<br />

produsenter som etterstrebet å gjenskape folkedraktene<br />

slik de var, og som aktivt brukte kildemateriale i museer m.m.<br />

På den andre siden var det jeg kalte samtidsorienterte produsenter,<br />

som var opptatt av å lage stedets bunad som et plagg til<br />

festbruk, uten å forholde seg aktivt til folkedrakttradisjonen.<br />

Disse produsentgruppene henvendte seg til ulike kundesegmenter,<br />

som jeg har kalt retrogarden og folkelig <strong>no</strong>rmal. I den<br />

første gruppen finner vi kunnskapsrike kunder som deler de<br />

tradisjonsorienterte produsentenes syn på den historiske tradisjonen<br />

som <strong>no</strong>rm eller mal for utformingen av dagens drakter.<br />

Bunadbrukere innen segmentet folkelig <strong>no</strong>rmal, er i likhet med<br />

de samtidsorienterte produsentene mest opptatt av bunaden<br />

som et samtidig festplagg.<br />

Tradisjon som inspirasjonskilde<br />

Til tross for at jeg fant ulikheter i måten produsentene forholdt<br />

seg til tradisjonen på i Telemark, var det også fellestrekk, og det<br />

skjedde en ikke ubetydelig påvirkning fra de tradisjons-<br />

11<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

12<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Over og nederst neste side: I bunadsproduksjonen har det vært vanlig å plukke elementer fra<br />

ulike tradisjoner. En kunne for eksempel variere med lokalt preget broderi, mens utformingen<br />

av draktene var ganske lik. Disse raudtrøyene viser også broderi med relieffvirkning som har<br />

vært vanlig i Telemark. Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk folkemuseum.<br />

orienterte produsentene til de samtidsorienterte.<br />

Det betyr at den folkelige <strong>no</strong>rmalen<br />

ikke var gitt en gang for alle. Tvert<br />

om fungerte de tradisjonsorienterte produsentenes<br />

intensive omgang med kilder<br />

i museer og på private kistebunner også<br />

som inspirasjonskilde for de andre produsentene.<br />

Dette førte til at for eksempel<br />

silkeskjorter til beltestakken fra Øst-Telemark,<br />

som først ble oppdaget og tatt i<br />

bruk av tradisjonsorienterte produsenter,<br />

etter hvert ble alminnelig utbredt.<br />

Selv om det var forskjeller i omgangen<br />

med tradisjonen, ble det klart at forestillinger<br />

om tradisjonen også spilte inn, og<br />

satte en yttergrense, også for de samtidsorienterte<br />

produsentene. Et eksempel<br />

var fargebruk på beltet til beltestakken,<br />

der en samtidsorientert produsent kommenterte<br />

at en kunde ville ha blått belte:<br />

Det var uakseptabelt, ”de var mest rosa<br />

og lilla”. Det ser dermed ut til at produsentene<br />

i Telemark forholdt seg til en<br />

felles sammenheng, der den lokale folkedrakttradisjonen<br />

hadde en viss innvirkning<br />

som ramme for dagens bunader,<br />

også for den delen av produsentene som<br />

ikke aktivt forholdt seg til kilder i egen<br />

produksjon.<br />

Nasjonalt symbol og lokal identitet<br />

Når så mange er villige til å bruke kanskje<br />

to månedslønner på et klesplagg, er det<br />

klart at dette plagget tillegges stor verdi.<br />

Hva er det som gjør bunaden attraktiv?<br />

Jeg vil hevde at bunadproduktet hviler på<br />

en forestilling om autentisitet eller ekthet.<br />

Denne forestillingen finnes i ulike varianter<br />

og er igjen sammensatt av flere<br />

elementer. Hva bygger så forestillingene<br />

om bunadproduktets ekthet på? Denne<br />

problemstillingen har blitt mer og mer<br />

aktuell, ettersom store deler av bunadprodusjonen<br />

nå er flyttet ut til andre deler<br />

av verden. Jeg vil hevde at det i hvert fall<br />

er tre viktige byggesteiner i forestillingen<br />

om ekthet for bunadproduktet:<br />

Den første er det lokale og nasjonale.<br />

Her inngår bunaden både som nasjonalt<br />

symbol og lokal identitet. I Norge har<br />

den nasjonale identiteten tradisjonelt<br />

vært knyttet til det lokale. Den <strong>no</strong>rske<br />

identiteten er en stammeidentitet. Man er<br />

<strong>no</strong>rsk først og fremst ved å komme fra et<br />

bestemt sted i Norge, som sosialantropologen<br />

Julian Kramer har formulert det.<br />

Det nasjonale/lokale nivået har også vært<br />

viktig i forhold til produksjon. Bunaden

inngikk i sin tid i en næringspolitisk bestrebelse<br />

som hadde som mål å styrke<br />

<strong>no</strong>rsk, og særlig <strong>no</strong>rske kvinners, egenproduksjon.<br />

Fremdeles oppgir et flertall<br />

av bunadbrukere at det er meget viktig at<br />

bunaden er produsert i Norge. Det er<br />

også fortsatt en <strong>no</strong>rm om at man skal ha<br />

lokal tilknytning for å ha en bestemt<br />

bunad, selv om denne er svekket.<br />

Rett kopi, godt håndverk<br />

Den andre byggesteinen er referansen til<br />

fortida. Bunadene er stort sett skapt ut<br />

fra en eller annen forestilling om fortida<br />

og en form for tilknytning til tradisjoner.<br />

Måten fortida brukes på har variert. Tidligere<br />

var det vanlig å plukke elementer<br />

fra ulike tradisjoner. En kunne for eksempel<br />

variere med lokalt broderi, mens<br />

utformingen av draktene var ganske lik.<br />

I løpet av de siste tiårene har man gått i<br />

retning av historisk autentisitet i betydningen<br />

rett kopi av folkedraktene, og rekonstruksjon<br />

basert på dokumenterte<br />

kilder.<br />

Godt håndverk er den tredje byggesteinen.<br />

Bunadproduktet<br />

er et håndverksprodukt.<br />

Høy kvalitet<br />

i materialer og<br />

utførelse<br />

inngår som<br />

en del av forventingen<br />

om<br />

godt håndverk.<br />

Men<br />

håndverk<br />

handler også om<br />

forhold mellom mennesker:<br />

Det er spor av hånden som har<br />

laget produktet. En del <strong>no</strong>rske bunader<br />

representerer helt egne håndverkstradisjoner,<br />

f.eks har broderitradisjonen i<br />

Tele mark gitt broderier med en viss<br />

tekstur og relieffvirkning i broderingen.<br />

Dette er lokale dialektspor som lett kan<br />

forsvinne ved flytting av broderingen til<br />

land med andre broderitradisjoner. Man<br />

kan <strong>no</strong>k hevde at <strong>no</strong>e av ektheten går tapt<br />

Øverst: Bunadsproduksjon i Kina. Kilde: http://www.aftenposten.<strong>no</strong>/nyheter/iriks/article1510074.ece.<br />

Over: Figur 1: Bunad som identitets-og opplevelesesprodukt. Bunaden dreier seg mye om ekthet:<br />

gammel tradisjon, faktisk tilknytning til et bestemt distrikt og skikkelig håndverk. Når det<br />

skal produseres eller anskaffes en ny bunad i dag, må nødvendigvis ”ektheten” bli modifisert<br />

av ulike faktorer: Skikkelig håndverk blir for dyrt, iallfall i Norge, bunadskjøperne vil ha draktdelene<br />

i matchende farger, tradisjonsvoktere hever pekefingre mot nymotens påfunn, osv. Slik<br />

oppstår da varierende følelser av eksklusivitet og identitet hos bunadsbrukerne.<br />

Venstre: Paraply til Aust-Telemarkbunad. Kilde: www.bunaderoslo.<strong>no</strong>.<br />

om slike lokale dialektspor forsvinner.<br />

Bunaden er et identitets- og opplevelsesprodukt.<br />

Når den er så attraktiv, hviler<br />

det på en rekke faktorer, blant annet forestillinger<br />

om autentisitet, men også høy<br />

pris, begrenset tilgang (ventetid) og<br />

<strong>no</strong>rmer om utforming og bruk, har spilt<br />

inn (se skjematisk fremstilling ovenfor,<br />

fig. 1). Spørsmålet er hvor mange av disse<br />

elementene man kan fjerne før produktet<br />

blir avfortryllet og mister sin tiltreknings<br />

kraft.<br />

Margunn Bjørnholt er sosiolog, for tiden<br />

tilknyttet Kvinneuniversitetet i Norden.<br />

Hun har forsket på ulike emner, deriblant<br />

kulturarv og bunadspro duksjon.<br />

13<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

14<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Rockabilly – 50-tallet<br />

lever på Oslos østkant<br />

av Jane Henriksson<br />

Denne artikkelen er basert på observasjoner<br />

og samtaler utført i 2007 og<br />

2008, i forbindelse med masteroppgave i<br />

sosiologi; ”Rockabilly – mote eller motstand?<br />

En subkulturstudie av rockabillymiljøet<br />

i Oslo”.<br />

I Oslos byrom finnes flere ulike typer<br />

subkulturer, og en av dem er de lett gjenkjennelige<br />

rockabillys. De er lett synlige<br />

i bybildet grunnet sin karakteristiske<br />

klesstil basert på 50- og- 60-talls mote,<br />

og selve subkulturen er sentrert rundt<br />

musikk basert på samme periode.<br />

Historisk utvikling<br />

Man omtaler gjerne det svenskinspirerte<br />

raggarmiljøet rundt Youngstorget på 60tallet<br />

som subkulturens begynnelse.<br />

Bakteppet var da filmen Blackboard<br />

Jungle igjen ble vist på ki<strong>no</strong>, og gjen<strong>no</strong>mgangsmelodien<br />

til Bill Haley, Rock<br />

Around the Clock, ble populær i både<br />

Norge og England. På Youngstorget<br />

begynte unge menn med en kjærlighet<br />

for amerikanske 50-talls-biler å samle<br />

seg, og de søkte gjerne å etterlikne amerikanske<br />

idoler som Elvis og Gene<br />

Vincent. Utover 70-tallet endret fokuset<br />

deres seg til motorsykler, ølkonsum og<br />

amerikansk rock’n ’roll, og da miljøet og<br />

musikken appellerte til arbeiderklasseungdom<br />

bestod denne gruppen hovedsakelig<br />

av ungdom fra Oslo øst eller<br />

sentrumsområdene.<br />

”På midten av 70­tallet vanka jeg<br />

sammen med en kar som hadde en<br />

bror. Han hadde en amerikaner med<br />

svære vinger og spilte rock`n`roll fra<br />

50-tallet, og han var gæren han! Og<br />

han gikk i skinnjakke og spisse sko,<br />

og han vanka sammen med en annen<br />

kar igjen som hadde verdens tøffeste

Venstre: The Lucky Bullets. Rockabilly-bandet<br />

ble dannet av tre vestlendinger som møttes i<br />

Oslo 2006. Spilte på by:Larm i 2008 og i Norges<br />

Melodi Grand Prix i <strong>2011</strong> (http://a1.ecimages.myspacecdn.com/images02/100/72<br />

02f758d2e54c1eb7e09e5d7c9ca803/l.jpg).<br />

Høyre: Historiske røtter: Nordisk mesterskap<br />

i rock på Jordal Amfi, Oslo 1958. Skandinaviske<br />

rockeartister konkurrerte om tittelen<br />

"Nordens rockekonge". Little Gerhard fra Sverige<br />

vant. Bildet viser f.h.: Rocke-Pelle (Per<br />

Hartvig) som ble nr. to, Per "Elvis" Granberg,<br />

som ble nr. fire, James (Flemming Rasmussen)<br />

fra Danmark ble nr. tre. Foto: Aage Storløkken/Aktuell/Scanpix.<br />

sleik og enda spissere sko, og det var<br />

rock`n`roll og det var slåssing og det<br />

var damer – og det var mye greie<br />

damer!” (Mann, ca. 40–50 år, del av<br />

70-tallets miljø på Youngstorget).<br />

På slutten av 70-tallet dro folk mer og<br />

mer til England og kom tilbake med teddy-boys<br />

stil, altså bryl i håret, spisse sko<br />

og lange, smale jakker (drapes). Det utviklet<br />

seg til en kamp mellom de svensk- og<br />

engelskinspirerte miljøene, som for så<br />

vidt var ganske like når det gjaldt musikk<br />

og motorinteresser, men som hadde influenser<br />

fra ulike land. Det ble mye slåssing<br />

og bråk rundt Youngstorget, og<br />

miljøet fikk dermed et dårlig rykte. I et<br />

forsøk fra politikerne i å få bukt med<br />

bråket og problemene dette miljøet<br />

skapte, ble Youngstorget stengt for<br />

trafikk på midten av 80-tallet. Torggata<br />

ble omgjort til gågate og subkulturens<br />

arena begynte å flytte seg fra henholdsvis<br />

Youngstorget til nyåpnede Englandsinspirerte<br />

rockeklubber.<br />

På 80-tallet hadde de nyankomne i<br />

miljøet gjerne ikke egne biler, men<br />

ankom med t-banen og ”hang på gjerdet”<br />

rundt torget. Da rockeklubbene var inspirert<br />

av engelske klubber og rocketrioen<br />

Stray Cats ble mer og mer populære,<br />

endret også klesstilen innen subkulturen<br />

seg etter hvert mot en mer greaser-look<br />

med skinnjakke, traktorsko og hårlakk.<br />

Disse kalte seg rockers, og grunnleggerne<br />

av nåtidens rockabilly-klubb i Oslo<br />

begynte sin subkulturelle karriere i<br />

denne arenaen.<br />

”Oslo­rockerne har på en måte gått<br />

vekk fra teddy boys­stilen til å dreie<br />

litt mot rockabilly. Ja, så blanda vi<br />

inn litt rockers, som jo er litt mer<br />

sånn skinnjakke og motorsykkel, ja,<br />

sånn rocke med skinnjakke. Det er<br />

mer en blanding da.” (Mann, ca.<br />

40–50 år, indre kjerne i dagens rockabilly-miljø).<br />

Rockabilly i Oslo<br />

Nåtidens rockabilly-klubb organiseres av<br />

et styre eller en komitè som sørger for at<br />

klubben blant annet går rundt øko<strong>no</strong>misk,<br />

holder orden på lokalet, arrangerer konserter<br />

og står i baren. Klubben ble dannet<br />

tidlig på 90-tallet av 11 unge menn, og i<br />

2008 var styret vokst til rundt 30 personer,<br />

der kun tre var kvinner. Den eldre<br />

generasjonen som var med på å starte<br />

selve klubben, omtaler seg selv fremdeles<br />

for rockere eller rockers. Den yngre generasjonen<br />

i miljøet, de som har kommet<br />

til i de senere år, kaller seg oftere for<br />

rockabillys – selv om det må nevnes at<br />

dette ikke er et absolutt skille. Selve<br />

klubben er lokalisert på Oslos østkant, og<br />

miljøet sentrerer seg rundt utesteder,<br />

klubber og konserter i Oslo sentrum og<br />

øst.<br />

Miljøet styres altså av et sosialt hierarki,<br />

med de opprinnelige 11 på topp,<br />

etterfulgt av styrets yngre generasjon og<br />

andre profilerte personer i miljøet. I<br />

bunnen av hierarkiet finner vi de nyeste<br />

interesserte, mens såkalte døgnfluer<br />

faller helt utenfor. For de mest interesserte<br />

er det viktig å klatre i hierarkiet, og<br />

dette gjøres ved å opparbeide seg status<br />

og kunnskap rundt musikken, kulturens<br />

historie, klær og stil.<br />

Bruk av klær og stil<br />

Stilen er altså viktig, og denne innebærer<br />

blant annet rett bruk av sko, hår, klær og<br />

tilbehør modellert etter mote fra 50- og<br />

60-tallet. Det dreier seg ikke om den<br />

konservative etterkrigsmoten, men den<br />

mer radikale Bettie Page eller James<br />

Dean-looken. I Oslo finnes ulike nisjebutikker<br />

som fører slik mote, og disse er<br />

viktige fordi de sørger for opprettholdelse<br />

og utvikling av kulturen. Klesstilen kan<br />

karakteriseres som en litt retro, rocka<br />

amerikansk 50-talls stil, blandet med<br />

ulike temaer som western, hawaii, ska<br />

eller surf. For kvinner består stilen hovedsakelig<br />

av jeans, bomullsbukser eller<br />

skjørt med høyt liv, topper med utringning,<br />

og tilbehør som skjerf i halsen eller<br />

i håret. Kjolene er gjerne trange og for<br />

eksempel med dyremønster, og ofte inspirert<br />

av Dita von Teese eller Bettie<br />

Page. De bruker gjerne pumps, mørk<br />

sminke, rød leppestift og håret er også<br />

inspirert av nevnte kvinner; ofte skulderlangt<br />

med pannelugg i en streng, rettskåret<br />

klipp. Menn ikler seg gjerne mørke<br />

jeans med oppbrett, kjetting, boots eller<br />

såkalte traktorsko, skjorter med forskjellige<br />

nevnte temainnslag, bukseseler og<br />

mørk pilotjakke eller skinnjakke. Håret<br />

er gjerne gredd i sleik, og tatoveringer er<br />

karakteristisk – også for kvinner. Det er<br />

viktig å være autentisk eller helhjertet<br />

med, og å ”kle på seg stilen” via kles-<br />

15<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

16<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Venstre: The Lucky<br />

Bullets i bryllup.<br />

Foto: Raymond<br />

Mosken.<br />

Under:<br />

Historiske røtter:<br />

Rock’n roll med<br />

dans på Hammersborg<br />

fritidsklubb,<br />

Oslo 1957. Foto:<br />

NTB/Scanpix.<br />

kjeder som Hennes & Mauritz blir gjerne<br />

ikke ansett som autentisk <strong>no</strong>k. Klær og<br />

interiør skal derfor helst handles inn fra<br />

”de rette stedene” på østkanten eller i<br />

sentrum, på loppemarkeder eller arves.<br />

J: Så det er viktig å kjøre en gjen<strong>no</strong>mført<br />

stil?<br />

R: Ja. Hvis du kjører olabukse med<br />

oppbrett, kjetting og skjorte kjøpt på<br />

rette sjappa, håret på plass, så er<br />

man der. Og det er litt sånn når det<br />

gjelder jentene også.<br />

J: Hvordan skal jentene se ut da?<br />

R: Det er enten casual type jeans<br />

med oppbrett, men kanskje ikke fullt<br />

så mye kjettinger og tatoveringer ­<br />

som er viktigere for gutta ­ også har<br />

du tilsvarende skjorte kjøpt på den<br />

”rette” sjappa. Også har du den mer<br />

flotte utgaven, som er kjole kjøpt på<br />

den ”rette” sjappa. (Kvinne, ca.<br />

30–40 år, indre kjerne)<br />

Forskjell på kjønn<br />

Det er ulike krav for å klatre i hierarkiet<br />

for kvinner og menn. Dette kan forklares<br />

med at det generelt er flere menn i miljøet<br />

og dermed større konkurranse blant<br />

disse, men også med at kvinner ikke<br />

regnes like mye med. Kvinner kommer<br />

ofte inn via venner eller kjærester, og<br />

forventes ikke å ha like stor interesse for<br />

å klatre. Kvinner må derfor ha bidratt<br />

med <strong>no</strong>e nytt eller eksepsjonelt bra i<br />

miljøet for å få toppens oppmerksomhet<br />

og for å kunne få lov til å klatre. Har de<br />

imidlertid først oppnådd denne positive<br />

oppmerksomheten er derimot klatringen<br />

ikke like lang som for menn, da de har<br />

færre kvinner å kjempe mot enn det<br />

menn har seg imellom.<br />

J: Hvordan kan man klatre i hierarkiet<br />

da?<br />

R: Jeg tror det er forskjellig for<br />

gutter og jenter. For jenter tror jeg<br />

det nå går veldig mye på utseende,<br />

først og fremst, også går det veldig<br />

mye på interesse liksom, hvor mye<br />

man genuint er med. Det var liksom<br />

en av de gamle­kara som på en måte<br />

var veldig på den at du er ikke autentisk<br />

hvis du ikke er sånn hele tiden,<br />

liksom. At du må se ut som Bettie<br />

Page hver dag, hvis ikke så er du ikke<br />

en skikkelig rockabilly. Og jeg tror<br />

det går på den at… Det er ikke det at<br />

de prøver å plukke ut pene jenter,<br />

men du må vise et engasjement da, at

Høyre øverst: Publikum på Nordisk mesterskap<br />

i rock, Jordal Amfi 1958. Foto: Tore<br />

Fredenlund. Eier: Kjetil Storvik.<br />

Under: Dagens rockabilly-stil er inspirert av<br />

blant andre den amerikanske pin-up-modellen<br />

Bettie Page (1923—2008). Her en bevisst etterlikning.<br />

Stylist: Martine Olsen Haugen. Modell:<br />

Lena Moen. Foto: Ida Marie Magnussen, Pryd<br />

Studio.<br />

du er på alle konsertene, at du<br />

prøver å bli kjent med folk. Og det<br />

tror jeg betyr veldig mye for guttene<br />

da. (Kvinne, ca. 20–30 år, perifer i<br />

miljøet).<br />

”Sex appeal er makt”<br />

Miljøet har tydelig fått et mer feminint<br />

fokus de siste årene da <strong>no</strong>en av kvinnene<br />

i miljøet tok initiativ til underholdningsformen<br />

burlesk. Dette er et sceneshow<br />

som begynte på 1850-tallet i USA, og er<br />

en blanding av striptease, dans og show.<br />

Dita von Teese fører an på verdensbasis<br />

med sin bruk av utstyr, karakterer og effekter<br />

fra 1930- og 40-tallet, og er <strong>no</strong>k<br />

den største inspirasjonen for Oslo-miljøets<br />

bruk av burlesk. Kvinnene som bedriver<br />

denne underholdningen har fått sin<br />

egen stemme i miljøet, og dermed også<br />

<strong>no</strong>e status og makt. Med burlesk har også<br />

moten endret seg <strong>no</strong>e, til en mer utfordrende,<br />

mørk og vampete stil, med bruk<br />

av dype utringninger, korsett og nettingstrømper<br />

for å mystifisere Bettie Pagelooken.<br />

Dette har skapt stor oppmerksomhet<br />

rundt det kvinnelige utseendet i<br />

miljøet, og kvinner kan dermed bruke<br />

burlesk som en måte å legitimere seg på i<br />

miljøet. Kvinner tar derfor mer plass i<br />

kulturen gjen<strong>no</strong>m burleskfe<strong>no</strong>menet enn<br />

tidligere, og har styrket det feminine aspektet<br />

i subkulturen.<br />

“Burlesk var litt sånn 40–50­tallet,<br />

og derfor måtte de ta det inn på rockeklubben<br />

også. Hvis du tenker Dita<br />

von Teese, så forbinder jeg henne<br />

med en litt sånn rockers­stil, hun er<br />

mer et sånt stil­ikon enn et sex­ikon<br />

synes jeg, og alle vet hvem hun er i<br />

miljøet. Jeg vet ikke hvordan hun<br />

ønsker å oppfattes, men jeg synes i<br />

hvert fall hun er et bra forbilde for<br />

majoriteten i miljøet, og for meg så<br />

går hun ikke over streken. Hun er<br />

kul, flott, hun vet hva hun gjør og<br />

hun vet veldig mye mer om hvordan<br />

man faktisk så ut på den tiden enn<br />

mange andre gjør i dag, det vet hun.”<br />

(Kvinne, ca. 30–40 år, indre kjerne).<br />

Oppmerksomheten rundt burlesk er<br />

imidlertid ikke bare positiv. Mange<br />

mener at miljøets fokus har endret seg<br />

fra å dreie seg rundt musikken, til en<br />

heller oppsiktsvekkende (og feil) bruk<br />

av stilen.<br />

”Før var ting veldig enkelt, du kunne<br />

slappe av og snakke musikk, ting var<br />

veldig avslappet, det var ikke <strong>no</strong>e<br />

fokus på kropp og utseende da, sånn<br />

som det er når du er på andre<br />

plasser. Jeg irriterer meg over det,<br />

for jeg syntes det var så utrolig deilig<br />

når det ikke var så mye kroppsfokus.<br />

Men guttene har jo ikke <strong>no</strong>e imot det,<br />

det har de ikke. Der tror jeg du har<br />

flere delte meninger blant jentene enn<br />

guttene i miljøet, også tror jeg det<br />

har skapt en deling på bakgrunn i<br />

dette, det har blitt et diskusjonstema,<br />

så det har blitt fokus på det.”<br />

(Kvinne, ca. 30–40 år, indre kjerne).<br />

Subkulturen er tydelig mannsdominert,<br />

og kjønnsrollene kan som nevnt farges av<br />

dette. Ved å utvikle den subkulturelle<br />

moten har kvinnene i miljøet forsøkt å<br />

hevde seg, og har klart å utvikle miljøet<br />

de siste årene til å innebære også utpregede<br />

feminine trekk. Om veien til tydeligere<br />

likestilling i miljøet bør gjøres<br />

gjen<strong>no</strong>m denne type bruk av stilen er det<br />

17<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

18<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Tema: Drakthistorie<br />

imidlertid delte meninger om.<br />

J: Synes du kjønnsrollene er endret<br />

etter oppstarten med burlesk?<br />

R: Jeg synes ikke det, ikke pokker<br />

spør du meg, jeg synes det er blitt<br />

mer anstrengt jeg. Da jeg kom inn<br />

synes jeg at det var mer fokus på<br />

veskene, kjolene, skoene osv. Og nå<br />

er det i større grad på sex. Om<br />

kjønnsrollene dermed er endret, ja,<br />

du har i hvert fall fått jenter som tør<br />

og som har en stemme som de egentlig<br />

ikke hadde før. Så du kan vel<br />

egentlig si at det har blitt mer<br />

moderne. Før var det mer gutta som<br />

bestemte, mens jentene nå er blitt<br />

mer in charge.<br />

J:Så man må kle av seg for å…<br />

R:Det er litt ironisk ja, sex appeal er<br />

makt, men, ja, hva skal jeg si. Men vi<br />

har vel spart en del tid på det for å si<br />

det sånn, for utviklingen har gått litt<br />

raskere på grunn av det. Så hadde<br />

jeg vært en rødstrømpe så hadde jeg<br />

sikkert applaudert nå. (Kvinne, ca.<br />

20-30 år, perifer i miljøet)<br />

Kontinuitet i subkultur og endring i mote<br />

Rockabilly-miljøet har altså en kontinuitet<br />

på over 30 år i Oslos byrom, og like<br />

lenge har deres subkulturelle mote vært<br />

tydelig karakteristisk. Miljøet har fra<br />

begynnelsen til i dag beholdt sin sterke<br />

tilhørighet til 50- og 60-tallet, samt til<br />

Oslos østkant. Kjønnsrollene kan derimot<br />

sies å ha gjen<strong>no</strong>mgått endringer, <strong>no</strong>e som<br />

i nåtidens kultur kommer sterkest til<br />

uttrykk i kvinnenes bruk av den subkulturelle<br />

stilen. Det feminine aspektet har<br />

begynt å ta en ny form, og det er nettopp<br />

ved bruk og endring av den subkulturelle<br />

moten at kvinner tar mer plass i miljøet<br />

enn tidligere. Om dette er en ønsket bruk<br />

av stilen eller en ønsket effekt er altså<br />

omdiskutert, og bare fremtiden vil vise<br />

om miljøet selv vil fortsette denne bruken<br />

av den subkulturelle moten.<br />

Jane Henriksson (f. 1982) er utdannet sosiolog<br />

ved Universitet i Oslo og jobber ved<br />

Utlendingsavsnittet, Oslo Politidistrikt.<br />

Litteratur<br />

Henriksson, Jane: Rockabilly – mote<br />

eller motstand? En subkulturstudie av<br />

rockabilly-miljøet i Oslo. 2008. Universitetet<br />

i Oslo: Institutt for sosiologi<br />

og samfunnsgeografi.<br />

mote på museene<br />

av marthe Glad munch-m øller<br />

Hvorfor får mote og moteklær en stadig<br />

større plass i museene våre? Hvilke muligheter<br />

gir museenes motesatsinger, og<br />

hvilke konsekvenser får de? Og hvordan<br />

preger motefokuset museenes praksis?<br />

Dette var spørsmåla som sto i fokus da<br />

Institutt for kulturstudier og orientalske<br />

språk ved Universitetet i Oslo arrangerte<br />

Museologisk Lunsj 2. <strong>no</strong>vember i<br />

år. Fore dragsholder var Marie Riegels<br />

Melchior. Hun har doktorgrad i dansk<br />

mote fra 1950 og framover, og jobber<br />

ved Designmuseum Danmark.<br />

I sin tidligere inkarnasjon bar Designmuseum<br />

Danmark navnet Dansk kunstindustrimuseum.<br />

Riegels Melchiors forskningsprosjekt<br />

heter ”Fashion in museums”, og

kommer til å ha betydning for museets<br />

omlegging fra kunstindustri til design.<br />

Prosjektets første rapport belyser hvor dan<br />

internasjonale museer satser på mote,<br />

hvordan motefokuset preger museenes<br />

perspektiver og struktur, og ikke minst<br />

hvorfor de forskjellige museene velger å<br />

strukturere virksomhetene sine som de<br />

gjør. Erfaringene fra første del av prosjektet<br />

vil bli utgangspunktet når Marie<br />

Riegels Melchior framover skal lage et<br />

utviklingskonsept for den framtidige<br />

mote satsinga til Designmuseum Danmark.<br />

Fra drakt til mote<br />

Mote er et begrep som har forskjellig<br />

betydning for ulike museer. Mote kan<br />

bety alt fra moteklær helt spesifikt, til<br />

den sosiale prosessen hvor stilendringer<br />

blir skapt. Tidlig på 1900-tallet fantes det<br />

kulturhistoriske- og et<strong>no</strong>grafiske museer<br />

som hadde draktsamlinger, men fra<br />

omtrent 1930 skjedde det en endring ved<br />

at også kunstindustrimuseene begynte å<br />

ta inn klær som del av sine samlinger og<br />

utstillinger.<br />

I følge Riegels Melchior har museenes<br />

måte å vise fram klær på endret seg i<br />

løpet av de siste årene. Oppmerksomheten<br />

har i økende grad flyttet seg fra<br />

draktskikk til mote. Endel museer har<br />

markert denne overgangen ved å bytte<br />

navn. For eksempel har det tidligere<br />

Museum of Costume i Bath i England<br />

skifta navn til Fashion Museum. Denne<br />

språklige endringen er del av en større<br />

omlegging i museenes virksomhet. Denne<br />

endringen preger også hva slags nettverk<br />

de benytter seg av, og hvilket publikum<br />

de tiltrekker seg. Som en del av denne<br />

endringen har dessuten fokuset blitt flytta<br />

fra tradisjon til design: Klær fremstilles i<br />

større grad enn tidligere som kunstprodukter.<br />

Moteklær lagd av bestemte designere<br />

vises oftere frem, mens tradisjonsdrakten<br />

får mindre plass i utstillingene.<br />

For å kunne iscenesette moten best<br />

mulig, ønsker mange museer at utstillingene<br />

skal ha lyd, lys og bevegelser i stedet<br />

for å stå i de dust belyste lokalene som er<br />

nødvendig for å bevare skjøre museumsgjenstander.<br />

Derfor har mange museer i<br />

begynt å låne inn plagg til utstillingene i<br />

stedet for å gjøre innkjøp til sine egne<br />

samlinger. Ettersom låneavtalene kan<br />

tilpasses hver enkelt utlåner, skaper dette<br />

The Costume Institute er kjent for sine ekstravagante og ukonvensjonelle utstillinger.<br />

Foto: The Metropolitan Museum of Art (http://www.flickr.com/photos/metmuseum/<br />

sets/72157617836428376/, cc-nc-nd).<br />

en helt ny frihet til hvordan utstillingsmaterialet<br />

kan vises fram på utstillingene.<br />

Utstillingene er altså mange steder blitt<br />

prioritert høyere enn innsamling og bevaring<br />

av gjenstander. For <strong>no</strong>en har dette<br />

gått så langt at de har valgt å ikke ha<br />

samlinger i det hele tatt, mens andre<br />

velger å bruke materialet fra magasinene<br />

sine i mindre grad enn tidligere.<br />

Nye motesatsinger<br />

Mote er også blitt et satsingsområde for<br />

museer som tidligere ikke var virksomme<br />

på dette feltet. Et eksempel er det konsoliderte<br />

museet for Leichestershire i England,<br />

Snibston Discovery Museum, hvor de besøkende<br />

både kan besøke gruver, eksperimentere<br />

med store maskiner og ikke<br />

minst: oppleve museets store motesatsing.<br />

Selv om Leichestershire tidligere hadde<br />

både trikotasje- og skoindustri, er det<br />

ikke bekledningsindustriens historie som<br />

er museets hovedfokus. Museet i Snibston<br />

ønsker å belyse det kulturhistoriske<br />

aspektet ved moten. I tillegg til mote fra<br />

de store motehusene, viser museet<br />

hvordan motestrømningene kommer til<br />

uttrykk gjen<strong>no</strong>m rimeligere versjoner fra<br />

lokale produsenter. Dette gjenspeiles i at<br />

museets hovedsponsor er Next-kjeden,<br />

som blant annet produserer slike klær.<br />

Motesatsingene preger også museenes<br />

nettverk og samarbeidspartnere. Et spesielt<br />

eksempel her er det kjente Costume<br />

Institute ved The Metropolitan Museum i<br />

New York, som skaper sine utstillinger i<br />

nær kontakt med motemagasinet Vogue.<br />

Dette bidrar til at museet bedre kan følge<br />

tendenser som dukker opp i motebildet,<br />

dessuten bruker Vogue sitt nettverk for å<br />

skaffe sponsorer for utstillingene. The<br />

Costume Institute har utstillinger som er<br />

så populære at museet må holde åpnet til<br />

midnatt for å dekke etterspørselen, og<br />

henvender seg til et ungt, hipt og urbant<br />

publikum. De er dermed med på å forme<br />

oppfatningene om at det å ha en solid<br />

motesatsing er <strong>no</strong>e som gir museene synlighet,<br />

inntekter og besøkstall, og ikke<br />

minst <strong>no</strong>e som gjør det mulig å nå en<br />

yngre målgruppe. Suksessen til The<br />

Costume Institute har vært en inspirasjon<br />

for andre museer: Da Nordiska museet i<br />

Stockholm åpnet sin nye ustilling ”Modemagt”<br />

i fjor, falt gjen<strong>no</strong>msnittsalderen<br />

for museets gjester med hele fem år.<br />

Avslutning<br />

Avslutningsvis etterlyste Marie Riegels<br />

Melchior en ny tenkning rundt museer<br />

og mote. En vanlig oppfatning av det<br />

mye motefokuset, er at det er en ukritisk<br />

og ensretta måte å fortelle historie på.<br />

Men den store mengden motesatsinger i<br />

museene gjør det mulig å høste de erfaringene<br />

som skal til for å finne gode perspektiver<br />

og analysemodeller på mote og<br />

museer.<br />

Forfatteromtale s. 9.<br />

19<br />

Tema: Drakthistorie<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

20<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Hva betyr lokalhistorie for deg?<br />

eGIL NYSÆTeR<br />

Lokalhistorisk arkivar<br />

med kveik<br />

av mikal Heldal<br />

Eg har ein avtale om å møta Egil Nysæter på Grand Terminus<br />

i Bergen. Tanken på at den tidlegare fylkesarkivaren i Hordaland<br />

har ein stor og velordna “harddisk” – der også klokkefunksjonen<br />

verkar – held stikk. Me finn kvar vår kopp kaffi.<br />

Eg tenkjer å koma til botnar i ein arkivar.<br />

Eg startar rett på: – Kva driv du med <strong>no</strong>?<br />

– Eg er leiar for Lokalhistorisk prosjektgruppe i Stord<br />

kommune. Me har fått ut tre band bygdesoge: ”Stord frå steinalder<br />

til oljealder” (2005–2006). Planen <strong>no</strong> er å få ferdig ei busetnadssoge<br />

(gard og ætt) for denne relativt nye byen. Det er<br />

smått med pengar, så eg har sett i gang sjølv innimellom andre<br />

prosjekt, slik som eit leksikon for Stord med meir enn 3000<br />

oppslagsord, til <strong>no</strong>.<br />

Dette høyrest jo slett ikkje ut som ein pensjonist, men det er<br />

han like fullt. Når gjekk han over i pensjonistanes rekkjer? – Eg<br />

gjekk av som fylkesarkivar i 2008, men jobba litt deltid fram til<br />

i sommar. Nett <strong>no</strong> held eg på med to artiklar til ei bok om Halsnøy<br />

kloster – grunnlagt i 1163/64. Sunnhordland Museum er utgjevar.<br />

Arkivar for stat og fylke<br />

– Kva fartstid hadde du i fylkesarkivar stillinga?<br />

– Eg vart tilsett i Hordaland fylkeskommune i ei halv stilling<br />

som leiar for Lokalhistorisk rettleiingsteneste i 1986. Det<br />

var fylkeskultursjef Aasmund Mjeldheim som ivra for lokalhistorisk<br />

arbeid. Fylkesarkivarstillinga kom i 1993. (Nysæter har<br />

39 studiepoeng i matematikk og reknar fort ut at han var tilsett<br />

i fylket i til saman 25 år.)<br />

– Men før fylket?<br />

– I perioden 1974–1990 var eg tilsett på Statsarkivet i<br />

Bergen. Riksarkivaren tok initiativ til interkommunale arkiv på<br />

Vestlandet. Eg fekk jobben med å få arkiva etablert, og var leiar<br />

i Hordaland frå 1987 som del av statsarkivarbeidet. Og elles<br />

tenkjer eg tilbake på at eg bladde meg side for side gjen<strong>no</strong>m alle<br />

dei avleverte kyrkjebøkene for Sogn og Fjordane og Hordaland,<br />

for å laga katalogar. Kven kunne ana at eg i dag kan sitja heime<br />

og bla i dei same bøkene på skjermen! Fantastisk!<br />

Marlene Dietrich, Mao m.fl.<br />

Me er på veg lengre attende i tid, og tida før Statsarkivet. – Eg<br />

var ferdig med hovudfag i historie våren 1972. Oppgåve omhandla<br />

pengepolitikk, men eit anna emne hadde <strong>no</strong>k vore meir<br />

høveleg med tanke på arkiv og lokalhistorie. (Etterpåklokskap<br />

hjå arkivarar også!). Og så vart eg studierettleiar på Hist. fil.<br />

ved Universitetet i Bergen eit par år, men eg hadde vore in<strong>no</strong>m<br />

Statsarkivet alt hausten 1971.<br />

Foto: Johannes Andersen Nysæter.<br />

No nærmar me oss Sagvågen? – Det høvde så vel at gymnaset<br />

på Stord starta opp i 1959, og eg tok artium i 1962. Så gjekk<br />

vegen til UiB med <strong>no</strong>rsk mellomfag, grunnfag i samfunnskunnskap,<br />

og altså historie hovudfag med mellomfag i botnen.<br />

Årsstudiet i matematikk vart ikkje fullført. I 1966 kom Ola<br />

Høyland ut med gards- og ættesoga for Stord – den var mykje<br />

bladd i heime og det ber boka spor av – og det vekte for alvor<br />

interessa mi for lokalhistorie.<br />

Egil vart fødd 4. juledag 1941. – Eg var ein attpåklatt. Eg<br />

spøkjer gjerne med at Marlene Dietrich (!) vart fødd 3. juledag,<br />

Mao 2. juledag og så var Jesus før oss – ei fin rekkje. – Men<br />

gjekk du på søndagsskule? – Nei, det gjorde eg ikkje.<br />

Det lokalhistoriske engasjement<br />

– Kva med det lokalhistorisk engasje mentet?<br />

– Eg vart med i Bergens Historiske Forening. Det var då ei<br />

relativt lukka foreining. Difor varsla eg formannen, Thorolf<br />

Rafto, før eg gjekk på generalforsamling i 1976. Der vart eg<br />

innvald i styret som sistesuppleant, og var med til i 1996. Det<br />

har vorte sagt om Rafto at han var i 17.-maistemning kvar dag<br />

heile året. Ein entusiast – men offentlege møte hadde ein ikkje.<br />

Då eg kom med hadde det ikkje vore <strong>no</strong>ko offentleg foredrag<br />

sidan 1905. Eg fekk same året Egil Ertresvaag (<strong>no</strong>verande<br />

formann) til å halda foredrag om framveksten av bystrøket<br />

Krohnengen. Ein suksess.<br />

Landslaget, Heimen og magasinet<br />

– Har du andre hjartesakar?<br />

– Tidsskriftet Heimen har alltid stått mitt hjarta nær – det er<br />

ei lokalhistorisk gullgruve. Men som meldingsblad for laga i<br />

Landslaget fungerte det ikkje. Dette kunne ikkje halda fram,

meinte eg. Som representant for Hordaland<br />

sogelag reiste eg til landsmøtet på<br />

Røros i 1989. Der fekk eg gjen<strong>no</strong>mslag<br />

for å laga eit eige meldingsblad – Lokalhistorisk<br />

magasin. Namnet vart valt fordi<br />

magasin også er eit sentralt arkivord.<br />

Bladet var til å byrja med eit samarbeid<br />

med Landslaget for lokal- og privatarkiv<br />

(LLP).<br />

– Godt jobba!<br />

– Saman med Hermund Kleppa var eg<br />

redaktør til 1993 – og saman med andre<br />

frå LLP til 1996. Då overtok Jostein<br />

Molde, som i mange år har utført eit stort<br />

eGIL NYSÆTeR<br />

•<br />

•<br />

•<br />

•<br />

•<br />

Fødd 1941, oppvaksen på Stord<br />

Cand.philol. med historie hovudfag 1972, Universitetet<br />

i Bergen<br />

Studierettleiar ved Universitetet i Bergen<br />

1972–1974<br />

Arkivar og førstearkivar ved Statsarkivet i Bergen<br />

1974–1990<br />

Frå 1986 leiar i halv stilling for den fylkeskommunale<br />

Lokalhistorisk rettleiingsteneste, og frå<br />

Festskrift<br />

Da han gjekk av som fylkesarkivar og<br />

vart pensjonist, vart Egil Nysæter<br />

æra med eit festskrift med bidrag frå<br />

ei lang rad framståande arkivfolk og<br />

historikarar.<br />

arbeid for Landslaget. I perioden 1993–99<br />

var eg leiar i LLH (eg tenkjer: ikkje rart<br />

at namneendring var oppe på landsmøte<br />

denne sommaren; men Egil seier: heldigvis<br />

avvist) – og så var eg første leiaren for<br />

det som <strong>no</strong> heiter Noregs Kulturvernforbund<br />

1994–99.<br />

Les pensum og les til kveik!<br />

– I dag har Landslaget fleire måtar å nå ut<br />

på: Heimen, Lokalhistorisk Magasin, og så<br />

er nettbasert informasjon kome til. Så kan<br />

ein seia eitt og anna om profilering – t.d.<br />

namnet Heimen. Men det grunnleggjande i<br />

Norske arkivkatalogar<br />

Denne publikasjonen frå Riksarkivet<br />

1992 (1. utg. 1982) kan ikkje seiast å<br />

ha fått unødig påkosta utstyr, og tittelen er kanskje ikkje<br />

utprega pirrande. Men bak det smålåtne<br />

ytre skjuler det seg eit storverk som Egil<br />

Nysæter står bak. Boka er på 612 sider,<br />

utan illustrasjonar. Den rommar eit detaljert<br />

oversyn over alle trykte og utrykte<br />

arkivkatalogar i Riksarkivet og statsarkiva,<br />

fylkeskommunale, kommunale og<br />

interkommunale arkiv og ei lang rad<br />

andre arkivinstitusjonar og samlingar<br />

over heile landet. I tillegg til sjølve<br />

listene over katalogar, register, mikrofilm, kjeldeutgåver<br />

med meir, finn du eit vell av administrasjonshistoriske<br />

opplysningar (embetsdistrikt o.a.), tilvising til kjeldeutgåver,<br />

handbøker og anna nyttig litteratur.<br />

Mykje har kome til i arkiva etter 1992. Opplysningar<br />

om dette, og også om mykje av det som er omfatta av<br />

•<br />

•<br />

lokalhistoria er då i stor grad familiehistorie<br />

– det kretsar om det lokale miljøet – eg<br />

tykkjer namnet er bra – det vart tenkt gode<br />

tankar i 1922. Og så likar eg ordet Kveik.<br />

Eit uttrykk Halvdan Koht i si tid brukte: ein<br />

skulle lesa eit endelaust pensum, men i<br />

tillegg ein god del til kveik.<br />

– Du har då vore til kveik i lokalhistorisk<br />

samanheng? seier eg. – Vel, vel,<br />

svarar Egil Nysæther, <strong>no</strong>ko beskjeden.<br />

Mikal Heldal er leder i Tysnes sogelag,<br />

nestleder i Hordaland sogelag og varamedlem<br />

i LLHs styre.<br />

1987 også leiar for Interkommunalt arkiv i<br />

Hordaland<br />

Fylkesarkivar i Hordaland 1993–2008<br />

Har hatt ei lang rekkje verv og arbeidsoppgåver<br />

innan arkivfag og lokalhistorie, i offentleg regi og<br />

på frivillig basis. Initiativtakar, pådrivar, medarbeidar<br />

og forfattar i mange lokalhistoriske prosjekt<br />

gjen<strong>no</strong>m ulike medium – bokverk, årsskrifter,<br />

internett.<br />

Norske arkivkatalogar, kan ein <strong>no</strong>k i dag finne på digitale<br />

medium, spesielt på Arkivverkets katalogsider. Norske<br />

arkivkatalogar er likevel langt frå avdanka eller overflødig.<br />

Ingen stad på nettet vil du kunne finne det konsentrerte<br />

oversynet over institusjonar og arkiv som ein så ofte har så<br />

uvurdeleg nytte av, anten ein er lokalhistorikar, universitetshistorikar,<br />

slektsgranskar eller kva det nå måtte vere.<br />

Boka er framleis til sals for kr 150,– på Arkivverkets<br />

nettbutikk: www.arkivverket.<strong>no</strong>/arkivverket/Nettbutikk.<br />

Handbok og organisasjonsjubileum<br />

I Egil Nysæters tid som leiar i LLH (1993–1999) kom<br />

Handbok i historielagsarbeid ut. Det var eit dugnadsarbeid<br />

under redaksjon av Ivar G. Braaten,<br />

Birger Lindanger og – Egil Nysæter.<br />

Nysæter har sjølv skrive fleire av kapitla<br />

der, mellom anna om Landslaget som<br />

organisasjon og om kulturver<strong>no</strong>ppgåver<br />

som det er naturleg og viktig for<br />

historielaga å engasjere seg i.<br />

I 1995 fylte LLH 75 år. Det vart<br />

markert mellom anna med utgjeving av<br />

ei jubileumsbok: I arbeid for lokalhistorie<br />

og kulturvern. Også her stod Egil Nysæter sentralt,<br />

som medlem i redaksjonen saman med Harald Winge<br />

og Dagfinn Slettan, og som forfattar. Nysæter stod der for<br />

kapittelet om Landslagets historie i perioden 1970–1995.<br />

21<br />

Hva betyr lokalhistorie for deg?<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

22<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Historielagene<br />

Gjerstad Historielag på<br />

bakerovnkurs<br />

av Olav Ulltveit-moe<br />

Tanken – drømmen – om å bygge bakerovn er ikkje ny. Det<br />

har i fleire år vore blant dei faste temaene i Gjerstad Historielag,<br />

interessa for bakst med og bruk av bakerovner har stadig<br />

dukka opp i samtale med bygdefolk. Etter årsmøtet i april bestemte<br />

styret i historielaget at det nå var tid for å gjøre tanken<br />

verkelig ved å an<strong>no</strong>nsere kurs i bygging av bakerovn.<br />

Eystein Greibrokk, Bygland i Aust-Agder, er tradisjonshandverkar<br />

med steinmuring som spesialitet. Han har også reparert<br />

eldre bakerovnar i distriktet, og er eit kjent navn. Etter kontakt<br />

og avtale blei tanken om kurs i bakerovnbygging meir konkret.<br />

Greibrokk ville ha med seg murarmeister Harald Axel Weissflog,<br />

Mandal, fast samarbeidspartnar med kunnskap om muring<br />

med leir- og kalkmørtel. Antalet deltakarar blei sett til ti personar,<br />

kurstid tre dagar. Det måtte skaffast murstein av gammal<br />

kompakt type, utan indre luftrom. Leire av rette slaget måtte<br />

hentast på anvist stad. Sand til støyping og til leirmørtelen, og<br />

tørr sikta sand til isolering av varmemagasin rundt brennkammeret<br />

– alt måtte ligge klart. Det måtte også skaffast litt reiskap:<br />

spadar, to-tre trillebårer og helst også eit par sekketraller og<br />

dunkar til å blande mørtel i. Murskeier måtte deltakarane ha<br />

med seg. Til henting av sement, kalk og anna som trengtes var<br />

det praktisk å ha ein romslig biltilhengar.<br />

Det måtte også avgjørast kvar ovnen skulle byggast. Kost-<br />

Øvst: Mursteina skulle være av det gamle slaget, uten holrom. Dei<br />

fleste blei henta i eit anna av historielagets prosjekt: riving og tilbakeføring<br />

av den gamle skulen ved Egelands Jernverk. Nest øvst: Antallet<br />

på 10 kursdeltakere viste seg å være fornuftig, alle kunne delta,<br />

alle fikk se og hadde god anledning til spørsmål og kommentarer. Her<br />

er fundamentet til ovnen klart. Nest nedst: Stein, sand, mørtel og<br />

anna byggemateriale måtte ligge klar for dei som mura. Nest nedst:<br />

Dei to instruktørane og handverkarane Harald Axel Weissflog og<br />

Eystein Greibrokk hadde nøye kontroll med framdrifta av prosjektet.<br />

Her blir malen ovn skal mures over prøvd. Under: Herten blir lagt med<br />

eldfast stein. Alle foto: Olav Ulltveit-Moe.

Over: Etter at brennkammeret og røykekanalen over var mura ferdig,<br />

blei det leirklint. Tradisjonshandverkar Eystein Greibrokk styrde<br />

dette. Høgre, øvst: Det var sjølvsagt spennade å ta ut malen som ovnen<br />

var forma over, men det gjekk greitt. Midten: Den første fyringa.<br />

Dei to handverkarane var nøgde, ovnen fekk nå stå i ro ein månad<br />

for å tørke og sette seg. Nedst: Kappa over grua er ferdigmurt, pipa<br />

begynner å reise seg. Alle foto: Olav Ulltveit-Moe.<br />

naden med ovnen var langt meir enn det kurset kunne dekke<br />

inn, så hovedkostnaden måtte bærast av den som skulle bli<br />

eigar av ovnen. Torbjørg Ulltveit-Moe sa seg villig, så kurset<br />

blei bestemt lagt til Moe. Arbeidet med førebuingar og innsamling<br />

av materiale blei derfor hennar ansvar.<br />

Murstein av rette slagen kan skaffast frå firma som tar vare<br />

på og omset brukte byggevarer, men det kostar. Dei fleste steina<br />

blei derfor henta ved eit anna prosjekt som Gjerstad Historielag<br />

held på med: å flytte den gamle skolen ved Egelands Jernverk<br />

tilbake til den opprinnelege tomta. Huset blei i 1930-åra flytta<br />

til Søndeled og tente som ein av bustadane til arbeidsfolk ved<br />

Egelands Verk AS. Piper og brannmurar i huset var sett opp<br />

med kalkmørtel, det gjorde reingjøring av steina <strong>no</strong>kenlunde<br />

enkel. Noke stein blei også henta i Skien, i eit eldre hus som<br />

skulle byggast om.<br />

Kvar stein måtte reingjørast og sorterast, i alt omlag 1400<br />

murstein. Det måtte òg støypast fundament for ovnen. Alt i alt<br />

krevde førebuingane meir enn ein månads arbeid, og Torbjørg<br />

organiserte det heile som familiedugnad.<br />

Då kurset blei utlyst i lokalavisene i distriktet meldte det seg<br />

raskt fleire enn dei ti som kunne bli med. Etterkvart meldte det<br />

seg over 20 interesserte. Kursdagane 10., 11. og 12. august blei<br />

gjen<strong>no</strong>mført med dei ti første som meldte seg på. Etter ein<br />

regnfull sommar blinka det opp med godvêr dei tre kursdagane.<br />

Bilda gir eit inntrykk av kurset, og ferdiggjøring av<br />

prosjektet.<br />

Etter at kursdelen var avslutta, måtte ovnen stå ein månad<br />

for å tørke og sette seg. Tørkinga blei problematisk, for det<br />

regna mest heile tida. Teltet vi hadde sett opp under kurset<br />

berga det så <strong>no</strong>kenlunde, og prosjektet kunne gjørast ferdig<br />

med pussing med leire og kalkmørtel, muring av grue og pipe.<br />

13. september var alt murarbeid ferdig. Men det regna framleis,<br />

og ovnen måtte enda ei stund dekkast med presenningar. Då vi<br />

var sikre på <strong>no</strong>kre dagar med tørrvêr, blei presenningane fjerna,<br />

og eit enkelt byggverk reist over for vinteren. Til sommaren<br />

skal det byggast skikkeleg hus over.<br />

23<br />

Historielagene<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

24<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Historielagene<br />

Ovnen er sjølvsagt fyrt i, meir for å<br />

tørke han ut enn for å brukast til bakst.<br />

Men når eldhuset er i orden neste sommar<br />

må kanskje nye ønskjer møtast: invitere<br />

folk til sosial brødbakst og steiking i den<br />

nye bakarovnen.<br />

PS: Det ser ut til at bakerovnsprosjektet<br />

fører til fleire prosjekt: eit av dei er registrering<br />

av bakerovnar i Gjerstad. Her på<br />

Moe er det med denne nye i alt fem bakerovnar.<br />

To av dei er frå 1830–40-åra.<br />

Kor mange som elles finns i bygda veit<br />

ingen. Ein god del ovnar er rivne dei<br />

seinare ti-åra, men er vi heldige finns det<br />

framleis over 60 bakerovnar i Gjerstad.<br />

Olav Ulltveit­Moe (f. 1939) er tidlegare<br />

sekretær i Agder historielag. Han har<br />

vore både styremedlem, sekretær og leiar<br />

i Gjerstad Historielag over ein periode<br />

på 35 år, og vore styremedlem og hatt<br />

andre verv ved Aust­Agder­Museet. Ulltveit­Moe<br />

har sote i styret i Fortidsminneforeningen,<br />

Aust­Agder, og i Landsla­<br />

<br />

get for lokalhistorie i skolen. Som<br />

pensjonist bruker han mykje av tida si på<br />

Gjerstad Historielags verksemd, sjølv om<br />

han har overlate verva til yngre krefter.<br />

Til slutt vart det bygga eit provisorisk hus over ovnen for å beskytta han over vinteren. Til sommaren<br />

skal det byggast eit skikkeleg hus over, eit eldhus. Foto: Olav Ulltveit-Moe.

Hvorfor polarseminar?<br />

Troms Historielags tanker om arrangementet<br />

av elin myhre<br />

Bakgrunnen for å arrangere et polarseminar<br />

i <strong>2011</strong> er Troms Historielags ønske om<br />

å bidra til det nasjonale ”Nansen og<br />

Amundsenåret”. En annen begrunnelse er<br />

den polare kunnskap som de 15 medlemslaga<br />

i Troms Historielag besitter. Den<br />

tredje årsaken er det faktum at ishavskippernes<br />

kompetanse på ingen måte har fått<br />

den status og oppmerksomhet de fortjener.<br />

Dette ønska Troms Historielag å gjøre<br />

<strong>no</strong>e med. Vi bestemte å fokusere på de<br />

<strong>no</strong>rd<strong>no</strong>rske ishavsskippernes kompetanse<br />

innen polarforskninga. Seminaret ble lagt<br />

til Balsfjord der vi også kunne få øye -<br />

vitne b eskrivelser fra ishavsfangst og ikke<br />

minst høre lydbåndopptak om møte<br />

mellom Amundsen og hans redningsmann,<br />

ishavsskipperen Nils Vollan.<br />

Polarfamilie<br />

Ved hjelp av Polarmuseet fikk vi kontakt<br />

med polarforsker Sven Johannessen i<br />

Kristiansand. Han hadde forska på de<br />

<strong>no</strong>rd<strong>no</strong>rske ishavskipperne og deres<br />

bidrag til kunnskapen om Arktis. Og da<br />

det viste seg at Sven Johannessen var<br />

barnebarn av den kjente ishavskipperen<br />

Hans Christian Johannessen fra Balsfjord<br />

og Tromsø som i 1878 opploddet farvannet<br />

for Nordenskiolds Vega-ekspedisjon i<br />

Nordøstpassasjen, var ringen sluttet! Og<br />

om ikke det var <strong>no</strong>k, Hans Christians<br />

bror, Edvard Holm Johannesen, var også<br />

ishavsskipper og den første som seilte om<br />

Novaja Zemlja, og i tillegg oppdaget øya<br />

Ensomheten.<br />

Polarkunnskapen innen fangstfamilien<br />

økte ved at neste generasjon deltok i overvintringsfangst<br />

på Nord-Austlandet av<br />

Spitsbergen i 1923-24. På seminaret fortalte<br />

Harald Johannessen om da faren,<br />

Ednar Johannessen som 22-åring var med<br />

på dette.<br />

Balsfjord, Tromsø, Gratangen og<br />

Sørreisa<br />

Flere kommuner og bygder i Troms var<br />

ledende innen 18- og 1900-tallets ishavsfangst,<br />

og mange familier var bærere av<br />

denne stolte tradisjonen. Der var nært<br />

samarbeid mellom ishavsmiljøene i de<br />

forskjellige kommunene. Det gjelder<br />

særlig kommunene Balsfjord, Tromsø,<br />

Gratangen og Sørreisa. Som leder av<br />

Troms Historielag og bosatt i Sørreisa,<br />

har jeg fått kjennskap til <strong>no</strong>e av denne<br />

ishavskompetansen knytta til de gamle<br />

ishavskipperne.<br />

”Gjøa” i Sørreisa<br />

Svein Hanssen, bygdebokforfatter av Sørreisa<br />

Bygdebok har skrevet om da Amundsen<br />

i 1901 besøkte Sørreisa for å hente<br />

”Gjøa” som Amundsen hadde kjøpt. Båten<br />

hadde da ligget ett år i Gottesjord i<br />

Sørreisa som losji for sildefiskere. Leieren<br />

var Peder Johan Larsen som hadde land<strong>no</strong>tbruk<br />

og drev stort med sildefiske i<br />

Reisfjorden og andre rike sildefjorder i<br />

Troms.<br />

Den ”eksplorative perioden”<br />

Sven Johannessen begynte foredraget<br />

med å dra <strong>no</strong>en historiske linjer. Midt på<br />

1800-tallet var det kun ishavsskipperne,<br />

grupper av inuittfolk og enkelte skikkelser<br />

i vitenskapsmiljøene som hadde <strong>no</strong>e<br />

kunnskap om forholdene i Arktis. Denne<br />

tidsperioden blir gjerne kalt den ”Eksplorative<br />

perioden”.<br />

Vitenskapsmiljøene henta økt kunnskap<br />

fra ishavsskipperne. Johannessen<br />

belyste hvordan deler av det arbeidet ishavsskipperne<br />

gjorde økte kunnskapen<br />

om ”det høye <strong>no</strong>rd”.<br />

I vitenskapsmiljøene finner vi forskere<br />

som August Petermann, Henrik Mohn og<br />

Karl Pettersen. Pettersen var pådriver for<br />

opprettelsen av Tromsø Museum, og var<br />

også den som samlet de <strong>no</strong>rd<strong>no</strong>rske skippernes<br />

beretninger om isforholdene i arktiske<br />

strøk og fikk det publisert i utlandet.<br />

Arktis og Antarktis, hvite flekker på kartet<br />

Arktis var et av de få ukjente områdene<br />

som var igjen på kartet over jordkloden.<br />

Arealene i Arktis og i Antarktis var bokstavelig<br />

talt de siste ”hvite flekkene” på<br />

25<br />

Historielagene<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Foto: Harley D. Nygren, NOAA Corps.

26<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Historielagene<br />

kartet. Dette trigget ulike grupper av<br />

vitenskapsfolk, og eventyrere i mange<br />

land tok til å ruste ut ekspedisjoner.<br />

Hammerfest og Tromsø<br />

Hammerfest og Tromsø ble de viktigste<br />

havnene. Her var det fartøyer og ishavskompetanse.<br />

Det utviklet seg et samarbeid<br />

mellom ishavsskipperne og lederne<br />

av de ulike ekspedisjonene. Dette samarbeidet<br />

ble forsterket gjen<strong>no</strong>m siste<br />

halvdel av 1800-tallet og fram mot første<br />

verdenskrig.<br />

Samarbeid<br />

Hva gikk så dette samarbeidet ut på? Hva<br />

kunne ishavsskipperne hjelpe de ulike<br />

gruppene med? Hva slags kunnskap<br />

hadde egentlig ishavsskipperne om havområdene<br />

i <strong>no</strong>rd? Hva visste de om de<br />

geografiske forholdene i området mellom<br />

Kapp Tsjeljuskin og Grønland?<br />

Mange av ishavsskipperne hadde god<br />

skolering, og ville selv være med. Det<br />

var ikke slik at man uten videre likte<br />

”denne nye strømmen” mot <strong>no</strong>rd, og<br />

dette trigget mange av dem til selv å bli<br />

en del av det eksplorative miljøet.<br />

Sven viste til at hans bestefar utførte<br />

viktig kartleggingsarbeid på sine ferder<br />

på ishavet og fikk flere medaljer fra forskjellige<br />

vitenskapsselskaper. Nansen<br />

brev vekslet med Johannessen i forkant<br />

av den første Framferden. Nansen skrev i<br />

1892 til Johannessen hvor han forteller<br />

Venstre: Nestleder Arnhild Lindholm fra Balsfjord historielag ledet seminaret med sterk og klar<br />

hånd. Over: Seminaret ble holdt i det nye auditoriet til nye Storsteinnes skole. "Alle medlemmer<br />

i blåsokkelaget". Begge foto: Elin Myhre.<br />

om engelskmennenes manglende tro på<br />

hans planer med ”Fram”, og i senere brev<br />

diskuterte de to ”Fram”s form, og forventinger<br />

om hvordan isen kom til å løfte<br />

skuta. Isforhold og vindretninger ble også<br />

diskutert. Johannessen hadde teorier om<br />

hvordan skroget på fartøyene måtte konstrueres<br />

og formidlet dette til Nansen.<br />

Han hadde også en annen teori, og så for<br />

seg at når isen ville løsne rundt fartøyet<br />

måtte det graves et basseng rundt fartøyet,<br />

som da av seg selv vil fylles med vann<br />

slik at skipet ville flyte opp av seg selv.<br />

I 1878 førte Hans Christian D/S<br />

«Lena», som var bygget for den russiske<br />

rikmannen Sibiriakoffs regning, og som<br />

seilte i følge med Nordenskiölds skip<br />

”Vega” som opplodningsbåt. Ved de nysibiriske<br />

øyer skiltes skipene, idet Johannessen<br />

med «Lena» gikk opp Lenafloden,<br />

og var således det første europeiske fartøyet<br />

som trafikkerte denne floden.<br />

Så blir spørsmålet: Hvor viktig var<br />

dette samarbeidet mellom fangstfolkene<br />

og vitenskapsmiljøene? Og hvilke bidrag<br />

gav ishavsskipperne selv til kunnskapen<br />

om Arktis?”<br />

Johannessens svar på spørsmålet var<br />

helt klart: Ishavsskipperne har betydd<br />

svært mye for <strong>no</strong>rsk virksomhet i Arktis,<br />

men de har på ingen måte fått den status<br />

og oppmerksomhet de fortjener i dertil<br />

egnede kretser.<br />

For å underbygge Johannessens konklusjon<br />

viser jeg til Roald Amundsens<br />

egne ord: ”Da jeg i 1901 hadde kjøpt<br />

Gjøa, lot jeg den utruste for en sommer­<br />

tur i Ishavet – for å prøve den og for å<br />

lære å manøvrere den. Jeg hadde før den<br />

tid aldri vært ombord på en jakt og stod<br />

ganske fremmed for behandlingen av et<br />

slikt lite fartøi”.<br />

Videre arbeid<br />

Seminaret tydeliggjorde at siste ord i<br />

denne sak er ikke sagt, og deltakerne var<br />

enige i at emnet fortjener videre forskning<br />

og formidling. Johannessen arbeider<br />

med utgivelse av bok om emnet. Vi<br />

ser fram til at hans forskning utgis i<br />

bokform.<br />

Samarbeid museum – historielag<br />

Deltakerne på seminaret var fra hele<br />

fylket fra Lyngen i <strong>no</strong>rd til Harstad i sør.<br />

Mange er opptatt av emnet av familiære<br />

grunner og mange fordi de er knytta til<br />

emnet, rent faglig sett. Midt-Troms<br />

Museum, som representerer en del av<br />

fangstkommunene, var sterkt representert.<br />

Museumsdirektør Lisa Bostwick var<br />

svært begeistra for seminaret og ønsker å<br />

sette i gang et prosjekt i tilknytning til<br />

emnet, basert på et samarbeid mellom<br />

Troms Historielag og Midt-Troms<br />

Museum.<br />

Forfatteromtale nederst på neste side.<br />

Kilder<br />

Svein Hanssen: Sørreisa bygdebok.Gård<br />

og slekt. bd 1. Sørreisa kommune 1994<br />

Nettstedet: www.polarhistorie.<strong>no</strong>.

Seminar om<br />

De <strong>no</strong>rd-<strong>no</strong>rske ishavsskipperne og<br />

polarforskningen<br />

av Jarle Larsen<br />

En av deltakerne på polarseminaret,<br />

Jarle Larsen, har sendt oss dette referatet<br />

fra arrangementet:<br />

Det var Troms historielag som stod for<br />

arrangementet på Storsteinnes skole i<br />

Balsfjord kommune lørdag 19. <strong>no</strong>vember<br />

<strong>2011</strong>. Etter registrering, kaffe, åpning og<br />

en kort presentasjon av Troms historielag<br />

ved leder Elin Myhre fra Sørreisa, slapp<br />

forsker Sven Johannessen til med sitt<br />

foredrag ”De <strong>no</strong>rd-<strong>no</strong>rske ishavsskipperne<br />

og polarforskningen.<br />

Med ishavsskipperblod i årene<br />

Hvilke bidrag gav denne gruppen til<br />

kunnskapen om Arktis?” Johannessen,<br />

født i Lødingen i Nordland, har ishavsskipperblod<br />

i sine årer gjen<strong>no</strong>m sin far<br />

og bestefar, og han er vel kanskje den i<br />

Norge i dag som har best kjennskap til<br />

<strong>no</strong>rd-<strong>no</strong>rske ishavsskippere og deres betydning<br />

for utforskningen av Arktis.<br />

Han var lenge på leit etter dokumentasjon<br />

på ishavsskippernes nedtegnelser<br />

fra deres ferder <strong>no</strong>rdover, når det gjelder<br />

isforhold, nytt land, dyreliv, fugleliv,<br />

sjødybde, havstrømmer, skyer osv., og til<br />

slutt fant han det han var på leiting etter.<br />

Som han sjøl sier: En dør åpnet seg, og<br />

han fikk innsyn i det disse mennene<br />

hadde skrevet ned, ikke som forskere,<br />

men som sjømenn og fangstmenn med<br />

lang erfaring fra sitt virke i polare<br />

områder.<br />

Kartlegging av polområdene<br />

Det er i stor grad ishavsskippernes<br />

innsats som ligger til grunn når vi i dag<br />

har gode kart over og stor kunnskap om<br />

Spitsbergen, Jan Mayen, Hopen, Bjørnøya,<br />

Novaja Zemlja og Karahavet, for å<br />

Seminaret varte en hel dag og deltakerne<br />

ble godt traktert med mat fra den lokale<br />

bygdekafeen. Det ble bl.a servert en nydelig<br />

hvalgryte. Foto: Elin Myhre.<br />

nevne <strong>no</strong>en av de stedene disse sterke og<br />

utholdende mennene sammen med sine<br />

mannskaper samlet data fra en til da<br />

nesten ukjent verden. Ja, en av dem seilte<br />

skuta si helt opp til Jakutsk på elva Lena<br />

i Sibir for å undersøke om elva kunne<br />

nyttiggjøres i handelssammen heng.<br />

Autentiske lydbåndopptak<br />

Etter en deilig lunsj fikk vi høre autentiske<br />

lydbåndopptak med Nils Vollan,<br />

skipperen på ”Sjøliv” av Balsfjord, som<br />

brakte Amundsen og hans menn i sikkerhet<br />

etter at flyene N 24 og N 25 landet i<br />

drivisen på tur mot Nordpolen. Amundsen<br />

og hans menn klarte å få N 25 på<br />

vingene mens N 24 måtte forlates på isen.<br />

Det er det historiske møtet mellom N 25<br />

og ”Sjøliv”, Amundsen og Vollan, og<br />

deres mannskaper skipper Vollan forteller<br />

om i humoristiske ordelag.<br />

Strabasiøs overvintring<br />

Deretter fortalte Harald Johannessen,<br />

sønn av ishavsskipper Ednar Johannessen,<br />

om ei overvintring på Svalbard – og<br />

om de strabasene de seks mennene som<br />

var med på ekspedisjonen opplevde før<br />

de ble hentet tilbake til Norge. Antakelig<br />

satt de igjen med kr 0,- i utbytte etter et<br />

arbeidskrevende år med kulde ned mot<br />

50 minusgrader, og med vind og snøfokk<br />

hylende rundt skrøpelige fangsthytter det<br />

meste av tiden.<br />

Motorisering av fiske- og fangstflåten<br />

Til slutt fikk Frode Bygdnes ordet for å<br />

fortelle om motoriseringen av fiske- og<br />

fangstflåten i Nord-Norge. Med utgangspunkt<br />

i oppbyggingen av verkstedindustrien<br />

i Harstad, satte han fingeren på den<br />

betydning motoriseringen fikk for utbredelse<br />

og effektivitet i fiskeriene og på<br />

fangstfeltene, og hva dette igjen fikk å si<br />

for omsetningen av produktene som ble<br />

skaffet til veie av fiskerne og<br />

fangstmennene.<br />

Et 50-talls tilstedeværende gav høylytt<br />

uttrykk for at dette var et nyttig<br />

seminar, og at de prosessene som ble<br />

igangsatt på seminaret må videreføres på<br />

en eller annen måte.<br />

Jarle Larsen (f. 1943) er pensjonert lærer<br />

og blant annet redaktør i årboka Astøingan,<br />

et samarbeidsprosjekt mellom kommunene<br />

Ibestad, Gratangen og deler av<br />

Skånland.<br />

Elin Myhre (f. 1946) er museumsformidler<br />

ved Midt­Troms museum, leder i<br />

Troms historielag og styremedlem i LLH,<br />

hvor hun representerer Nordland, Troms<br />

og Finnmark).<br />

27<br />

Historielagene<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

28<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Bok og skrift<br />

Fotografihistoria – sett frå Rogaland /<br />

Lisabet Risa. – Stavanger : Wigestrand<br />

Forlag, <strong>2011</strong>. – 313 s.<br />

Denne boka gjev eit grundig, lese- og<br />

sjåverdig innblikk i fotografiets og fotografane<br />

si historie i Rogaland frå ca. 1840<br />

til 1960. Det er ei sektorhistorie som<br />

samstundes gjev eit friskt blikk på<br />

fylkets, landsdelens og for den saks skuld<br />

landets kulturhistorie i vidare forstand.<br />

Forfattaren har også som eit uttalt føremål<br />

å syne kor viktig fotografiet er som kjeldedokument.<br />

Det har etter hennar<br />

meining en<strong>no</strong> ikkje fått den plassen det<br />

burde ha innan forsking og formidling på<br />

ymse fagfelt. Risa vil dessutan gjere sitt<br />

til å ”knyta saman brotne band”, dvs.<br />

gje<strong>no</strong>pprette den tette samanhengen<br />

mellom tekstdokument og fotografisk<br />

materiale som har høyrt saman i arkiv og<br />

samlingar. Ho gjer seg til talskvinne for<br />

å opprette ein nasjonal verneplan for<br />

fotografi.<br />

Risa tek systematisk føre seg dei<br />

mange sjangrar og bruksområde fotografiet<br />

har opptrådd i. Det er kunst og dokumentasjon.<br />

Det har vore nytta i offentleg<br />

saksbehandling og til turistreklame. Den<br />

tidlege landskapsfotograferinga og postkortsjangeren<br />

etablerte ein nasjonal iko<strong>no</strong>grafi.<br />

Og ikkje minst har fotografi vore<br />

brukt til private minnealbum og som<br />

kontaktmedium til dømes fram og attende<br />

mellom utvandrarar og gamlelandet. Fotografane<br />

har vore profesjonelle og amatørar,<br />

kunstnarar og kremmarar.<br />

Litt smålåte uttalar forfattaren eit håp<br />

om at Fotografhistoria – sett frå Rogaland<br />

kan bli ”ei nyttig oppslagsbok og eit supplement<br />

til nasjonale arbeid”. Boka vil<br />

utan tvil fylle desse funksjonane, men<br />

den er meir enn som så, og står trygt på<br />

eigne bein som eit solid stykke regional-<br />

og fotohistorisk fagarbeid.<br />

Det har også blitt ei svært vakker bok.<br />

Risa som forfattar og biletredaktør, Asbjørn<br />

Jensen som designar, Yngve Knausgård<br />

som layoutansvarleg og Wigestrand<br />

Forlag har all ære av utgjevinga.<br />

Forfattaren er historikar og førstearkivar<br />

ved Statsarkivet i Stavanger med<br />

ansvar for fotografisk materiale i offentlege<br />

og private arkiv. Ho er fagleg engasjert<br />

også uta<strong>no</strong>m stillinga, innan fotohistorie,<br />

lokalhistorie og anna, og har hatt<br />

fleire verv og rådgjevarfunksjonar innan<br />

kultur og kulturvern på lokalt, regionalt<br />

og nasjonalt nivå. Ho har gjeve ut fleire<br />

bøker og bokverk, mellom anna Bygdebok<br />

for Bjerkreim I–IV, og ho har hatt<br />

mange utstillingsoppdrag.<br />

Blod og tårer – historien om sovjetiske<br />

krigsfanger og sivile tvangsarbeidere i<br />

Rogaland 1941–1945 / Michael Stokke<br />

og Atle Skarstein. – Commentum Forlag,<br />

2010. – 348 s. – Nok 349.<br />

Blod og tårer – historien om sovjetiske<br />

krigsfanger og sivile tvangsarbeidere i<br />

Rogaland 1941–1945 er et viktig bidrag<br />

til en lite kjent del av krigshistorien.<br />

Boken er forfattet av Michael Stokke og<br />

Atle Skarstein. Forfatterne har brukt en<br />

mengde kilder i arbeidet med boka, ikke<br />

minst baserer de mye av teksten på muntlige<br />

kilder. De har vært i kontakt med<br />

flere tidligere fanger som fortsatt lever og<br />

bor i Russland.<br />

Boka er svært detaljert og vi følger<br />

fangene fra de blir tatt til fange ved Østfronten,<br />

via transport til Norge, fangetilværelsen<br />

i Rogaland og frem til frigjøring<br />

og hjemreise. Det var omtrent 100 000<br />

sovjetrussiske fanger i Norge under<br />

krigen, 13 500 av disse mistet livet som<br />

følge av fangenskapet.<br />

Nazi–Tyskland hadde et stort behov<br />

for arbeidere til festningsverk og infrastruktur.<br />

Tyskernes grusomheter i de okkuperte<br />

landene i øst ble på mange måter<br />

tatt med til Norge gjen<strong>no</strong>m krigsfangene.<br />

Mange av fangene var også sivile tvangsarbeidere<br />

fra Sovjetunionen, disse kunne<br />

være så unge som 12–15 år.<br />

Forfatterne skildrer fangevokterne og<br />

ikke minst de sivile som sto som passive<br />

tilskuere eller forsøkte å hjelpe.<br />

I boken møter vi menneskene bak<br />

tallene og den gir slik en sterk og levende<br />

skildring av hendelsene. Dette er en historie<br />

som ble fortiet i årene etter krigen<br />

og ytterligere forsterket under den kalde<br />

krigen.<br />

Blod og tårer er en viktig bok fordi<br />

den får oss til å huske grusomhetene som<br />

utspant seg på <strong>no</strong>rsk jord og som fortsatt<br />

skjer andre steder i verden. Den viser<br />

også hvordan myndigheter og historieskrivere<br />

utelot et viktig kapittel i <strong>no</strong>rsk<br />

krigshistorie.<br />

Tolga og Os<br />

gjen<strong>no</strong>m tidene.<br />

Fra steinalder til<br />

om lag 1840 / Jon<br />

Ola Gjermundsen,<br />

Amund Haugen<br />

Steinbakken og<br />

Thea Sørensen.<br />

– Tolga og Os<br />

kommuner, <strong>2011</strong>.<br />

– Bind I, 374 s.<br />

Boka tar for seg det lange spennet fra<br />

steinalderen og frem til ca. 1840. Arkeologene<br />

Amund Haugen Steinbakken og<br />

Thea Sørensen skriver om forhistorien<br />

og fram til middelalderen. Fra om lag<br />

1500, når kildetilfanget blir rikere, er det<br />

hovedforfatteren Jon Ola Gjermundsen<br />

som fører pennen.<br />

Bindet er delt i to hoveddeler, hvor<br />

første del tar for seg veidesamfunnet og<br />

fremveksten av jordbruk. Andre del omhandler<br />

perioden fra 1600-tallet og fram<br />

til rundt 1840. I denne tiden skapte bergverksdriften<br />

en sterk vekst i folketall og<br />

bosetning i karrige fjellbygder. Sameksistensen<br />

med Røros kobberverk er viktig<br />

og avgjørende for menneskene som levde<br />

i Tolga og Os.<br />

Boka er et samarbeid mellom Tolga<br />

og Os kommuner. Fra 1700-tallet til 1982<br />

utgjorde området et prestegjeld og kommunene<br />

har fra det kommunale selvstyret<br />

i 1837 også vært under en kommuneadministrasjon<br />

i til sammen hundre år.<br />

Ved sitt samarbeid har de to kommu

nene oppnådd en mer helhetlig og regionalt<br />

perspektiv på framstillingen av forhistorien<br />

og historien.<br />

Mårråk : Årbok 2<br />

for Meråker Historielag<br />

<strong>2011</strong>. – 232 s.<br />

Dette er den andre<br />

årboka i rekken fra<br />

Meråker historielag.<br />

I fjor leverte<br />

historielaget en flott<br />

bok som tok for seg<br />

okkupasjonsårene 1940–45. Også i år har<br />

laget valgt et tema for årboka, det er gruvebygda,<br />

bergverksbygda og smelteverksbygda<br />

det fortelles om. Bygda kan skilte<br />

med en over 2000 år lang smeltetradisjon,<br />

fra jern via kobber, krom og silisium.<br />

I boken fortelles det blant annet om<br />

den tidligste jernproduksjonen, kobberverk<br />

på 1300-tallet, det særegne gruvemålet<br />

og om smelteverket.<br />

Historieblogg<br />

De resterende 100 sidene av boka tar<br />

for seg bygdas opprørstradisjon. Opprør<br />

og nytenkning henger sammen, og vi får<br />

høre om transport av is til Ekvator og om<br />

lakseoppdrett.<br />

Siste del tar for seg Funnsjøen, et<br />

viktig område for setring og hytteliv.<br />

Årboka er rikt illustrert og har en flott<br />

layout. Bokkomitéen besto av: Anne<br />

Marken, Helge Kringtrø, Bjørn Roar<br />

Krogstad og Alf Roar Olsen.<br />

Norvegr – Norges historie / Magne<br />

Njåstad, May-Brith Ohman Nielsen og<br />

Hans Jacob Orning. – Aschehoug, <strong>2011</strong>.<br />

– 4 bd. –Nok 1299.<br />

Det er gått 17 år siden et forlag sist ga ut<br />

et samlet historie verk for Norge. Aschehougs<br />

storsatsing Norvegr (-veien mot<br />

<strong>no</strong>rd) har resultert i et rikt illustrert fire<br />

binds verk. Det første bindet begynner 10<br />

000 år tilbake i tid og siste bind avslutter<br />

med 22. juli <strong>2011</strong>. Verket består av en<br />

Det har vært et hull i det <strong>no</strong>rske historiefagets internettilstedeværelse,<br />

vi har mangla en arena for fagritikk på nett. Historieblogg.<strong>no</strong><br />

ønsker å fylle dette hullet. Bloggen ble lansert første<br />

september som en forlengelse av prosjektet “historievitenskapens<br />

grenser”. Ambisjonen er at bloggen skal være en arena<br />

for fagkritikk og refleksjon rundt historie som vitenskapsfag,<br />

som kunnskapsfelt og som sosial og kulturell praksis<br />

Hva er historiebloggen?<br />

Historiebloggens artikler strekker seg fra det rent realhistoriske<br />

til historiografiske og historieteoretiske artikler. Vi<br />

ønsker å vise historiefaget i hele sin bredde, og har satt<br />

sammen et fagnettverk bestående av historikere som er<br />

ansatt ved flere universiteter, og som har kontakt med forskjellige<br />

deler av historikermiljøet.<br />

Blogg er en rask publiseringskanal, og det er dermed<br />

mulig å spre bloggversjonen av et foredrag mens foredragsholderen<br />

fremdeles står på podiet. For eksempel ble Einar<br />

Lies foredrag ved seminaret Oppdragshistorie under lupen i<br />

oktober spredd på denne måten. Mediets hurtighet gjør<br />

dessuten at det er mulig å gå inn i diskusjoner mens de pågår,<br />

og at det er mulig å ligge litt i forkant.<br />

Oppdragsforskning<br />

Opprinnelig ble bloggen starta i forbindelse med prosjektet<br />

”Historievitenskapens grenser”, og siden er den brukt aktivt<br />

opp mot seminaret ”Oppdragshistorie under lupen”. På<br />

rekke enkelthistorier<br />

uten at dette<br />

går utover å vise<br />

oversikt og de store<br />

linjene.<br />

Bøkene omhandlermenneskene<br />

og fellesskapene<br />

disse har skapt opp<br />

gjen<strong>no</strong>m historien.<br />

Vi får innblikk i<br />

hverdagens mange lokale fellesskap, men<br />

også nasjonale og globale fellesskap.<br />

Forfatterne har lagt vekt på utvikling og<br />

ikke enkelthendelser når de forteller historien.<br />

Verket er skrevet av en ny generasjon<br />

historikere med deres referanser til<br />

dagens samfunn. Professor Hans Jacob<br />

Orning har skrevet bind I frem til 1400,<br />

Dr. philos. Magne Njåstad har skrevet<br />

bind II 1400–1840 og Professor May–<br />

Britt Ohman Nielsen har skrevet bind III<br />

og IV 1840–1914 og etter 1914.<br />

grunn av dette har oppdragsforskningas posisjon i det <strong>no</strong>rske<br />

historiefaget vært et viktig tema for bloggen, og vi har hatt<br />

en serie innlegg som reflekterer rundt dette temaet.<br />

Bloggens åpningsinnlegg ble skrevet av Eirinn Larsen<br />

som spurte seg hvorfor ikke miljøet rundt den nye universitetshistoria<br />

ønsker å bli definert som oppdragshistorie.<br />

Regnes oppdragshistorie som en litt ”skitten” historiegren,<br />

og er det slik at <strong>no</strong>en typer oppdragshistorie regnes som<br />

renere enn andre?<br />

Einar Lie skrev en bloggversjon av sitt foredrag på seminaret<br />

“Oppdragshistorie under lupen”, hvor han reflekterte<br />

rundt oppdragsforskningas sterke posisjon i den øko<strong>no</strong>miske<br />

historien, og hvordan dette har prega utvalg av temaer og<br />

studieobjekter; hvordan institusjoner kontekstualiseres; og<br />

ikke minst hvorvidt oppdragssituasjonen går utover histrieframstillingas<br />

teoretiske perspektiver eller ikke.<br />

Det er også slik vi tenker oss å bruke bloggen framover,<br />

– vi vil presentere tekster som belyser deler av en pågående<br />

debatt, og også tilrettelegge for kortere og mer uformelle<br />

innspill i debattene.<br />

Bloggen drives av Norsk lokalhistorisk institutt, i samarbeid<br />

med historikere fra Universitetet i Oslo, Handelshøyskolen<br />

BI, Bergen historisk forum, Universitetet i Bergen og<br />

Universitetet i Agder. Prosjektleder for bloggen er Marthe<br />

Glad Munch-Møller. www.historieblogg.<strong>no</strong> oppdateres en<br />

gang i uka, og ønsker nye lesere, bidragsytere og samarbeidspartnere<br />

velkommen.<br />

29<br />

Bok og skrift<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

30<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Historielagene<br />

Vestre Slidre historielag på<br />

Vandring i Knut Hauge sine fotspor<br />

av esther Johme<br />

Knut Hauge var født i Lomen, Vestre Slidre i 1911, og i <strong>2011</strong> er<br />

det derfor 100 år siden han ble født. Hauge satte dype spor<br />

etter seg, kanskje mest som forfatter, men også på mange<br />

andre områder. I Slidringen Ungdomslag var han formann i<br />

mange år. Senere ble han formann i Valdres Ungdomslag og i<br />

Noregs Ungdomslag. Hauge skrev mange skuespill for ungdomslaget,<br />

og kunne være både forfatter, regissør og rolleinnehaver.<br />

Det ble mange prologer til stevner og årsmøter, og vi<br />

husker han som en lun og god kåsør i radio. Han skrev også<br />

mange artikler, epistler og dikt som ble trykt i forskjellige<br />

aviser og blad.<br />

Forfatteren<br />

Men han ble tidlig klar over at det var forfatter han ville bli, og<br />

det er forfatteren Knut Hauge vi husker best. Mange kritikere<br />

sammenligner Knut Hauge med Olav Duun. ”Sagaen om Ulfsætta”<br />

er <strong>no</strong>k høydepunktet i forfatterskapet. Sagaen kom i åtte<br />

store bind, og skildrer det <strong>no</strong>rske bonde- og bygdesamfunnet<br />

gjen<strong>no</strong>m de siste tre hundreårene. Dette var han godt egnet til.<br />

Knut Hauge var selv bonde, og hadde kjent de store<br />

omveltningene i det siste hundreåret på kroppen – han hadde<br />

hele dette stoffet i blodet gjen<strong>no</strong>m ætt og arv. I 1977 fikk Knut<br />

Hauge Aschehoug-prisen, og ”Sagaen om Ulfsætta” hadde <strong>no</strong>k<br />

mye å si for den avgjørelsen.<br />

En hedret mann<br />

Knut Hauge har ofte med kvinner og kvinneskjebner i bøkene<br />

sine. Han er flink til å sette seg inn i situasjonen deres og å<br />

forstå hvorfor de er blitt som de er. Dette krever både psykologisk<br />

sans og menneskekunnskap. Til sammen skrev Knut<br />

Hauge 22 bøker, og han var medlem av Det litterære Råd i Den<br />

<strong>no</strong>rske Forfatterforening i flere år. Han ble også hedret med<br />

flere priser, bl. a. Doblougprisen, Sunnmørsprisen, Aschehougprisen,<br />

Melsomprisen, Mads Wiel Nygaards legat og kulturprisen<br />

som Vestre Slidre kommune deler ut. Han var i tillegg<br />

æresmedlem i Oppland Forfatterlag.<br />

Høsten 2007 ble det reist en minnestøtte over Knut Hauge<br />

på Valdres Folkemuseum. Dette var et resultat av et samarbeid<br />

mellom Vestre Slidre Historielag, Valdres ungdomslag, Valdres<br />

mållag og Vestre Slidre kommune.

Venstre: Her er <strong>no</strong>en av turdeltakerne som gikk i Knut Hauges fotspor.<br />

Høyre: Gunnar Hauge, sønn av Knut Hauge, ledet turen som Vestre<br />

Slidre Historielag hadde til Kvitehaugen, der Knut Hauge hadde støl.<br />

Hauge er også sekretær i laget. Foto: Aina Merete Karijord.<br />

Under, venstre: Knut Hauge i 1981. Bildet er tatt på garden Magistad<br />

i Vestre Slidre. Slidrefjorden og Øyjarbygdi i bakgrunnen. Foto: Ivar<br />

Aars.<br />

Under, høgre: Knut Hauge (1911—1999) skrev til sammen 22 bøker<br />

og ble hedret med flere priser. Her sammen med forlagssjef William<br />

Nygaard i forbindelse med overrekkelsen av Aschehougprisen i 1977.<br />

I løpet av året har det vært flere markeringer av hundreårsjubileet.<br />

Hovedmarkeringen var 31. mai på Valdres Folkemuseum<br />

– på fødselsdagen til Knut Hauge. Der var det utstilling,<br />

flere foredrag og nedlegging av krans ved minnestøtten.<br />

Tur til Kvitehaugen<br />

Den årlige turen til Vestre Slidre Historielag gikk til Kvitehaugen<br />

der Knut Hauge hadde støl. Turen ble kalt ”Vandring i Knut<br />

Hauge sine fotefar”. Turen var i samarbeid med Valdres Ungdomslag,<br />

som betalte for buss fra Valdres Folkemuseum. På<br />

turen sang vi blant annet ”Kvitehaugvisa” som er skrevet av<br />

Kari Hauge (1861–1945). Hun var født på stølen i Kvitehaugen<br />

og var tante til Knut Hauge. Det var lett å se at det var flere i den<br />

slekta som hadde dikteriske evner.<br />

Stølslaget Kvitehaugen har visst<strong>no</strong>k fått navn etter en stor<br />

haug kledd med kvitmose som ligger litt lenger sør. Stølen som<br />

Knut Hauge hadde ble tatt av flom i 1860. Det var Åksleåne som<br />

flommet over, og både sæl og fjøs ble tatt av flommen. Jordet<br />

ble dekket med grov stein og grus, og stølen ble bygd opp igjen<br />

litt lenger sør.<br />

Gunnar Hauge, som er sønn av Knut Hauge, var turleder.<br />

Han tok med de som ville gå opp til Sandhaugene, ei slette<br />

ovenfor stølen. Knut Hauge var svært glad i dette stedet og satt<br />

ofte og slappet av på denne sletten. Gunnar Hauge leste et<br />

stykke fra en av bøkene til Knut Hauge der. Vel nede igjen var<br />

det rømmegrøt og spekemat å få kjøpt. Leikarringen Slidrespretten<br />

underholdt med fin sang og dans. Været var ikke det<br />

beste, men det var likevel en fin tur og en fin opplevelse.<br />

Esther Johme (f. 1949) er kasserer i Vestre Slidre historielag,<br />

og har tidligere vært nestformann i laget.<br />

31<br />

Historielagene<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

32<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Historielagene<br />

melhus historielag 2001—<strong>2011</strong><br />

Historielaget hass Olaf Sand<br />

av erik Tofte<br />

Melhus historielag ble stiftet 26. april<br />

2001 i Prestegårdslåna i Melhus. Et interimstyre<br />

som hadde bestått av Jens<br />

Loddgard, Ronald Nygård og Tormod<br />

Utne hadde forberedt oppstarten.<br />

Det var 19 personer på stiftelsesmøtet,<br />

og det ble enstemmig vedtatt at det<br />

skulle stiftes et historielag i Melhus, og<br />

at navnet skulle være ”Melhus historielag”.<br />

Jens Loddgard ble valgt til lagets<br />

første formann. Det ble drøftet arbeidsoppgaver,<br />

og det viktigste i starten var å<br />

verve medlemmer og komme i gang med<br />

aktiviteter. Lagets dekningsområde<br />

skulle være Melhus kommune. Etter<br />

møtet hadde laget 28 medlemmer.<br />

Forsiktig start<br />

Som det går fram av årsmeldinga for<br />

2001, var det første året ” – preget av en<br />

viss forsiktighet, og styret har ikke gitt<br />

seg i kast med de store oppgavene”. Dette<br />

året ble det arrangert ei historisk vandring.<br />

Inntektene var 5.100 kroner, og så<br />

godt som hele summen var medlems-<br />

kontingent. De første årene var det vanlig<br />

å skramle sammen penger i ei skål til å<br />

dekke kostnadene til kaffe på alle møter.<br />

Kassabeholdningen var ved utgangen av<br />

året kr. 1511,18. På årsmøtet 2002 gikk<br />

Jens Loddgard av som leder, og Ronald<br />

Nygård ble valgt til ny leder.<br />

Økende aktivitet og oppslutning<br />

I 2002 økte aktiviteten. Det var to historiske<br />

vandringer, og styret satset også på<br />

å utgi et blad med lokalhistorisk innhold.<br />

Resultatet var at ”Melhusbyggen” ble<br />

utgitt for første gang. Den første årgangen<br />

hadde et visst ”julepreg”, men dette<br />

ble endret allerede i andre årgang slik at<br />

bladet kunne være like aktuelt til alle<br />

årstider. Format og utseende ble ellers<br />

vurdert som bra, og fram til nå er alle<br />

årganger laget etter samme lest.<br />

Bladet ble godt mottatt av både medlemmer<br />

og andre lesere. På grunn av anstrengt<br />

øko<strong>no</strong>mi var det ingen som fikk<br />

bladet gratis, så både medlemmer og an<strong>no</strong>nsører<br />

måtte betale det første året. For<br />

i det hele tatt å kunne utgi bladet måtte<br />

styret ta opp et banklån på tjue tusen<br />

kroner, men dette lånet ble betalt etter et<br />

par måneder med aktiv markedsføring<br />

og salg av blad.<br />

Arbeid med minnesmerke<br />

Lokalhistorikeren Arnfinn Melbye hadde<br />

gjen<strong>no</strong>m mange år samlet mye stoff om<br />

samfunnsbyggeren Niels N. Dahl, og la<br />

grunnlaget for å få denne foregangsmannen<br />

fram i lyset. Årsmøtet 2003 sluttet<br />

seg til styrets forslag om reising av minnesmerke<br />

over Dahl.<br />

Melhusbyggen fikk dette året <strong>no</strong>en<br />

flere sider, og laget fikk betydelig flere<br />

medlemmer. Ved årets utgang passerte<br />

medlemstallet 100.<br />

I 2004 økte aktiviteten betydelig, og<br />

den mest krevende oppgaven var reising<br />

av minnesmerket over Niels N. Dahl. Det<br />

var 150 år siden Dahl døde, og laget fikk<br />

den kjente billedhoggeren Kristofer<br />

Leirdal til å utforme både stein og relieff.<br />

Dette prosjektet kostet 90.000 kroner, og

Historielagets<br />

første styre<br />

Lagets første styre besto av:<br />

Brit Inger Granmo aune, arne<br />

myrvang, Signe Skjegstad aal,<br />

Ronald Nygård og Jens Loddgard.<br />

Sistnevnte ble valgt til leder. Fra<br />

beskjedne 28 medlemmer det<br />

første året, er laget i jubileumsåret<br />

oppe i hele 300.<br />

Forrige side: Gammeldags skuronnkveld i<br />

Kvernbergsgjerdet høsten 2009. Meiapparatet<br />

kjøres av John Eidsmo, mens Rune Eidsmo er<br />

”avlegger”. Foto: Erik Tofte.<br />

Høyre øverst: På Hølonda har <strong>no</strong>en ildsjeler<br />

rekonstruert ei vasskvern i Brennbekken. Her<br />

passer kvernmester Harold Pedersen malinga av<br />

økologisk bygg, sommeren 2009. Foto: Erik Tofte.<br />

Under: Potetbonden Olaf Sand er kjent<br />

gjen<strong>no</strong>m den populære julekalenderen The<br />

Julekalender. Ivar Gafseth, som gestalter<br />

både Olaf Sand og nissen Günter i serien,<br />

er medlem i Melhus historielag, og hadde<br />

sammen med Erling Mylius, alias Benny, et<br />

innslag under jubileumsfesten. Til høyre står<br />

lagets formann Erik Tofte, som fikk overrakt<br />

en pose ”specialpoteter” fra potetbonden.<br />

Foto: Gunn Heidi Nakrem.<br />

det var Melhus kommune, Melhusbanken<br />

og Statens vegvesen som delte kostnadene.<br />

Dette året var det i tillegg seks arrangementer<br />

med historisk innhold. Utgivelse<br />

av Melhusbyggen ble videreført, og<br />

bladet fikk stadig flere lesere.<br />

Nye nettsider<br />

Årsmøtet 2005 valgte Erik Tofte til ny<br />

leder. Dette året opprettet laget internettsider<br />

på dronning Sonjas 67-årsdag 4.<br />

juli, og det var Solveig Tofte som hjalp<br />

laget med opprettelsen av det nye nettstedet<br />

med adresse www.melhushistorielag.<br />

org. Det viste seg at nettsidene ble funnet<br />

av mange, ikke bare i Norge, men også i<br />

andre deler av verden. Det kom etter<br />

hvert mange henvendelser fra folk som<br />

hadde <strong>no</strong>e på hjertet, til nytte både for<br />

seg selv og for laget.<br />

Egne lokaler<br />

Melhus historielag har ikke hatt egne<br />

samlinger av hus eller gjenstander. I<br />

Melhus er det flere slike samlinger i alle<br />

deler av kommunen, så dette har ikke<br />

vært prioritert. Laget hadde heller ikke<br />

egne rom til <strong>no</strong>e som helst de første<br />

årene, så kontor og lager var i permer og<br />

pappkasser på flyttefot hit og dit.<br />

Men våren 2006 fikk laget et eget rom<br />

i kapellangårdens forpakterbolig i<br />

Varmbu, med tilgang på forsamlingslokale<br />

og kjøkken. Det ble lagt ned et betydelig<br />

arbeid med oppussing både innvendig<br />

og utvendig på huset, og en del<br />

kostnader ble det også. Det var et stort<br />

framskritt at laget slapp å være på konstant<br />

flyttefot med sine eiendeler.<br />

Medlemstallet hadde økt jevnt og<br />

trutt, og ved utgangen av 2006 var det<br />

190 betalte medlemskap, mange inkludert<br />

ektefelle eller samboer. Oppslutningen<br />

om arrangementene økte også år for<br />

år, og særlig i 2006. På de seks forskjellige<br />

oppleggene dette året var det i gjen<strong>no</strong>msnitt<br />

over 60 personer.<br />

Populære arrangement og aktiviteter<br />

I 2006 arrangerte laget busstur for første<br />

gang, nærmere bestemt kveldstur til<br />

Løkken gruver i Meldal der det inngikk<br />

reise med Thamshavnbanen. Dette ble en<br />

suksess, og siden har det vært årvisse<br />

bussturer med påmelding godt over plassene<br />

på bussen hver gang.<br />

I 2007 fikk Melhusbyggen enda mer<br />

innhold, og antall sider økte til 64. Medlemstallet<br />

økte også til ca. 250 betalende,<br />

og av disse var det ca. 90 familie medlemskap.<br />

I Melhus arrangeres det ”Kulturdåggå”<br />

hvert år i september, med en innlagt<br />

”Landbruksdag”. I 2008 deltok laget på<br />

denne dagen. Det ble da kokt gammeldags<br />

33<br />

Historielagene<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

34<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Historielagene<br />

vassgraut av byggmjøl og vatn som ble<br />

servert gratis, med smør og sirup og<br />

mjølk. I tillegg var det utstilling av gamle<br />

bilder og gjenstander, og senere også demonstrasjon<br />

av gamle maskiner. Dette ble<br />

vellykket, og siden har det vært liknende<br />

opplegg hvert år på Landbruksdagen.<br />

Som regel det vært bra vær på alle ar-<br />

Martin Tranmæl<br />

martin Tranmæl var født på<br />

Transmælsøya i melhus i 1879.<br />

Han markerte seg i ung alder<br />

som et politisk talent.<br />

Fra 1921 ble han redaktør av<br />

arbeiderpartiet sitt hovedorgan,<br />

Social-Demokraten, senere<br />

arbeiderbladet, og fra da ble<br />

han ble boende i Oslo. Her var<br />

han redaktør helt til 1949, og i<br />

denne perioden var han en av<br />

de aller mest innflytelsesrike<br />

politikerne i Norge.<br />

Tranmæl satt på Stortinget en<br />

periode fra 1924 til 1927, men<br />

det ble med den ene perioden.<br />

Han kalte Stortinget litt spydig<br />

for ”asylet”. Han trivdes best i<br />

redaktørstolen, der han fikk sine<br />

tanker og meninger direkte ut til<br />

folket.<br />

martin Tranmæl døde i Oslo i<br />

1967, 88 år gammel.<br />

I Melhus arrangeres det ”Kulturdåggå” hvert<br />

år i september. Da er det også en ”Landbruksdag”.<br />

Her er det tre glade damer som koker<br />

vassgraut for historielaget. Fra venstre Ida<br />

Skotvold, Astrid Klungen og Oddlaug Sæther.<br />

Arvid Lorvik studerer bilder i bakgrunnen.<br />

Foto: Erik Tofte.<br />

rangementer, uvisst av hvilken grunn,<br />

men i september 2009 ble laget bokstavelig<br />

talt blåst av banen i øsende regnvær<br />

på en tiltenkt vandring på Melhussletta<br />

Turstier. Det endte med innendørs kaffedrikking<br />

med vising av bilder. En trivelig<br />

kveld dette også.<br />

Årets første arrangement i 2010 ble<br />

viet Martin Tranmæl, og som foredragsholder<br />

kom historieprofessor Jorunn<br />

Bjørgum fra Oslo. Ettersom vandringa<br />

på Melhussletta Turstier regnet bort i<br />

2009, ble opplegget gjen<strong>no</strong>mført i 2010.<br />

Denne gangen med et fantastisk fint<br />

sommervær.<br />

Bildesamling<br />

Laget begynte å samle bilder fra omkring<br />

2005. Dette var både gamle bilder, og nye<br />

bilder fra lagets egne aktiviteter. Det<br />

viste seg snart at det var stor interesse for<br />

vising av digitale bilder i stort format, og<br />

laget har etter hvert bygget opp ei rikholdig<br />

bildesamling på flere hundre gamle<br />

bilder fra hele Melhus. Nesten alle er<br />

innlånte bilder som er skannet og lagret<br />

elektronisk, slik at de kan vises eller kopieres<br />

etter behov.<br />

Så langt er det også lagret over 200<br />

bilder fra lagets egen historie gjen<strong>no</strong>m ti<br />

år. Alle disse ligger på internettsidene<br />

www.melhushistorielag.org.<br />

Nils N. Dahl<br />

Niels N. Dahl ble født i 1806 i<br />

Tresfjord i Romsdal. Han ble<br />

kapellan i melhus i 1838, og<br />

flyttet med familien til Varmbu<br />

kapellangård.<br />

Han markerte seg fort blant<br />

melhusbyggene, og i 1839, ble<br />

han valgt til bygdas ordfører.<br />

Dette vervet hadde han fram<br />

til 1847. Dahl fikk ettermælet i<br />

Melhus som mannen bak de fire<br />

B-er: Bank, Brannkasse, Bru og<br />

Boksamling.<br />

Dahl reiste fra melhus i 1851,<br />

og døde i 1854, bare 48 år<br />

gammel.<br />

Jubileumsfest<br />

Laget rundet 10 år 26. april <strong>2011</strong>. Dette<br />

ble markert med en fest i Kultursalen i<br />

Melhus Rådhus fredag 29. april. Ordfører<br />

Erling Bøhle og leder av Sør-Trøndelag<br />

historielag Aud Mikkelsen Tretvik deltok<br />

sammen med 160 feststemte mennesker.<br />

Det var allsidig underholdning med<br />

skjemt og alvor, og kaffe med bløtkake.<br />

Kveldens klimaks var<br />

da Olaf Sand (Ivar<br />

Gafseth) entret scenen<br />

og holdt det han selv<br />

mente var kveldens<br />

festforedrag og gav<br />

Erik Tofte en pose<br />

”Olaf Sands Specialpoteter”<br />

som gave<br />

til laget.<br />

Til slutt var det<br />

allsang med ”Du<br />

gamle Medalhus,<br />

bygda mi” av melhusforfatteren<br />

Ragna Rytter, til trekkspillmusikk av<br />

Ivar Eggen.<br />

Til 10-årsfeiringen var det også laget<br />

et jubileumshefte som alle fikk utdelt.<br />

Erik Tofte (f. 1942) var bonde på heimgården<br />

i Melhus 1965–1999, da han ble<br />

pensjonist. Han kom inn i styret for<br />

Melhus historielag i 2002, og har vært<br />

leder, og samtidig redaktør for årsskriftet<br />

”Melhusbyggen”, fra 2005.

Gratulerer høvding Eliseus av Salangen<br />

av elin myhre<br />

Eliseus Rønhaug fylte 80 år 24. august i år. Landslaget for<br />

lokalhistorie gratulerer!<br />

Eliseus Rønhaug, høvding og kraftsenter for Salangen, har<br />

rundet 80 år og er imponerende aktiv. Han reiser fortsatt rundt<br />

og deler av sine kunnskaper, og 27. oktober holdt han foredrag<br />

om Hamsuns forfatterskap i Salangen bibliotek under Astafjord<br />

litteraturfestival. En måned seinere i <strong>no</strong>vember fortalte han om<br />

Salangsverket og gruvedrifta i 1907–1912 under Ofoten slekts-<br />

og historielags 10-års jubileums seminar.<br />

Verdier<br />

Hvor får Eliseus Rønhaug energien fra? Ja, det spørres det om.<br />

Kan svaret være at han har et svært stødig verdigrunnlag? Verdigrunnlaget<br />

er tufta på kjærlighet til heimbygda, solidaritet og<br />

toleranse og ikke minst troen på ungdommen. Han har bidratt<br />

sterkt til å løfte opp og fram heimbygdas historie og hele regionens<br />

kulturhistorie. Gjen<strong>no</strong>m sitt virke som pedagog og inspektør<br />

ved Sjøvegan videregående skole har han bidratt til at<br />

ungdom føler stolthet over heimbygda si. I politisk virke har<br />

solidaritet og toleranse vært en flammende fane for Eliseus.<br />

Nasjonalt<br />

Levende engasjement for lokalhistorie brakte Eliseus Rønhaug<br />

inn i Landslaget for lokalhistorie som representant for valgdistrikt<br />

Troms og Finnmark i perioden 1995–2003. Da han på<br />

landsmøtet i Trondheim 1995 ble valgt inn i landstyret, ble han<br />

<strong>no</strong>minert av Salangen historielag som han var leder for. Da fantes<br />

det ikke <strong>no</strong>e fylkeslag for Troms. Men som vi skal se seinere, var<br />

han en markert pådriver for å få Troms Historielag etablert.<br />

I landsstyret har han bl.a gitt viktige bidrag til at publikasjonen<br />

Kvinne­/kjønnsperspektiv i lokalhistorisk arbeid og kulturvern<br />

ble utgitt. Eliseus har også gitt betydelige bidrag til Lokalhistorisk<br />

magasin. I løpet av sin styreperiode bidro han med 11<br />

små og store artikler i 10 hefter. Han er dermed den flittigste<br />

skribenten i styret, og det gjelder hele den tida magasinet har<br />

kommet ut. Følgelig kan vi si at Eliseus har bidratt sterkt til å<br />

sette Nord-Norge og Troms på det lokalhistoriske kartet.<br />

Regionalt<br />

Sammen med Nord-Troms historielag var Eliseus en viktig pådriver<br />

for etableringa av Troms Historielag. Fylkeslaget ble<br />

stiftet på Finnsnes 7. <strong>no</strong>v 1997. Han var også styreleder de<br />

første åra fram til 2000.<br />

Eliseus Rønhaug brenner for mange saker, og ser at sammen<br />

er en sterk. I sin tid i landstyret så han at historielag som samarbeidet<br />

innad i en region eller fylke sto mye sterkere utad.<br />

Derfor ivret han for at historielaga i Troms skulle slutte seg<br />

sammen i et Troms Historielag. I dag er Troms Historielag et av<br />

de mest veletablerte fylkeslagene innad i historielagsbevegelsen.<br />

Takken går til de som gikk foran, og en av dem er<br />

Eliseus.<br />

Eliseus Rønhaug foran bryggerekka på landsmøtet i Bergen i 2003.<br />

Foto: Audhild Brødreskift.<br />

Lokalt engasjement<br />

Eliseus Rønhaug er styreleder i Salangen historielag. Han er en<br />

av de ildsjelene som legger grunnlag for lokalhistorisk arbeid<br />

rundt omkring i landet. Den 20. okt kom den 27. årboka for Salangen<br />

ut, med Eliseus som en sentral pådriver for utgivelsen.<br />

Kongens fortjenstmedalje i sølv<br />

I 2003 mottok den pensjonerte lektor og inspektør ved Sjøvegan<br />

vgs HM Kongens fortjenstmedalje i sølv. Rønhaug fikk medaljen<br />

som belønning for særlig fortjenestfull samfunnsinnsats<br />

gjen<strong>no</strong>m lang tid. Som pensjonist er han aktiv innen politisk<br />

arbeid og historie- og kulturvirksomhet. Han har mange hjertebarn;<br />

Lundbrygga, båtsamlinga og Salangsverket for å nevne<br />

<strong>no</strong>en. Eliseus er et ja-menneske som fortsatt er en byggende ressursperson<br />

og kraftsenter i lokalsamfunnet. Fra tidligere er<br />

Rønhaug belønnet med Salangen kommunes kulturpris.<br />

Eliseus: Du gratuleres og takkes for det banebrytende arbeid<br />

du fortsatt gjør lokalt, ja for hele Troms og for hele ”vårt lille<br />

land”!<br />

Forfatteromtale s. 26.<br />

35<br />

Historielagene<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

36<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Historielagene<br />

Sør-Trøndelag Historielags jubileumsseminar<br />

Formidling, for valtning<br />

og frivilligheit<br />

av aud mikkelsen Tretvik<br />

Sør­Trøndelag har eitt av landets eldste<br />

historielag – Trondhjems historiske forening<br />

som vart stifta i 1897 i høve 900<br />

års jubileet for byen –, men fylkeslaget<br />

er av yngre årgang.<br />

Trondhjems historiske forening såg til å<br />

byrje med på heile Trøndelag som sitt<br />

interessefelt, men med sjølve byen som<br />

kjerneområde. I nyare tid har denne avgrensinga<br />

vorte enda tydeligare med<br />

framveksten av ei rekke bydelslag.<br />

Omkring 2000 kom så initiativet til å få i<br />

stand ein overbygning på fylkesplan <strong>no</strong>ko<br />

som resulterte i stiftinga av Sør-Trøndelag<br />

Historielag (STH) 22. september 2001.<br />

Samarbeid utover historielagsmiljøet<br />

Føremålet med fylkeslaget har vore å<br />

styrke samarbeidet mellom laga og ivareta<br />

felles interesser ovafor fylkeskommune,<br />

media og allmennheita, arbeide for lokalhistorie<br />

over lagsnivået, mellom anna ved<br />

kursing og seminar, og å vere eit forum<br />

for samarbeid mellom laga. Samarbeid<br />

med arkiv- og museums institusjonar og<br />

anna fagekspertise er også ein del av føremålet<br />

med fylkeslaget.<br />

Gjen<strong>no</strong>m dei 10 åra som STH har eksistert,<br />

har laget arrangert ei rekke<br />

seminar, møte og ekskursjonar. Mange<br />

sentrale tema på kulturarvsfeltet har vore<br />

tatt opp gjen<strong>no</strong>m desse åra, mellom anna<br />

bygningsvern, fotobevaring, innsamling<br />

av munnlige kjelder, stadnamn, privatarkiv,<br />

årboksproduksjon, museumsdrift og<br />

vilkåra for små og verneverdige fag. Det<br />

har også blitt etablert ei regional årbok i<br />

samarbeid med Trøndelag folkemuseum<br />

– Trønderveven – , og det har blitt skrive<br />

kronikkar og debattinnlegg i dagspressa.<br />

Når fylkeslaget skulle markere dei<br />

første runde år, fann styret ut at vi ville<br />

gjere det i god tradisjon med eit faglig<br />

seminar, og det med eit tema som vi visste<br />

mange medlemslag var opptatt av, nemlig<br />

samlingsforvaltning og formidling i frivillig<br />

regi. STH har per dato 38 medlemslag,<br />

og om lag halvparten av desse<br />

laga har ansvar for museum og samlingar,<br />

så for mange medlemslag er dette temaet<br />

svært sentralt.<br />

Frivilligheit og kulturminnevern<br />

Margrethe Stang frå Fortidsminne foreininga,<br />

Den trønderske avdeling, tok for<br />

Styret i Sør-Trøndelag historielag på synfaring<br />

på Hemne bygdemuseum i juni i år. Frå<br />

venstre nestleiar Jomar Berg, sekretær Olav<br />

Solem, Kolbjørn Aune, tidligare styrar på<br />

bygdemuseet, og Astrid Wale, styremedlem i<br />

historielaget. Foto: Aud Mikkelsen Tretvik.<br />

seg forholdet mellom frivilligheit og<br />

kulturminnevern. Fortidsminneforeininga<br />

sit på ein stor bygningsmasse og har<br />

dermed eit stort ansvar for fysiske kulturminne.<br />

Dei har fordelt arbeidet på ei<br />

rekke underutval, mellom anna antikvarisk<br />

utval, eigedomsutval og eit eige studentutval.<br />

Dei har med andre ord ein del<br />

yngre medlemmar som historielaga kan<br />

misunne dei. Det antikvariske utvalet<br />

arbeider på brei front inn mot det fysiske<br />

kulturminnevernet, og skriv til dømes<br />

inn stillingar i byggjesaker og reguleringsplanar,<br />

opp trer som vaktbikkje,<br />

skriv kronikkar og debattinnlegg. Stang<br />

synliggjorde kor viktig foreininga er som<br />

frivillig ressurs på kulturminnefeltet,<br />

men peika også på kor byrdefullt det til<br />

tider kunne vere å skulle forvalte dei<br />

mange unike, verneverdige bygga, herunder<br />

både stavkyrkjer og klosterruinar.<br />

Frivillige og profesjonelle lokalt<br />

Regionkonservator Birgitta Odén er<br />

faglig vegleiar knytt til kommunane<br />

Malvik og Selbu med kontorplass ved<br />

Trøndelag folkemuseum. Ho såg på muligheiter<br />

og utfordringar i samarbeid<br />

mellom det profesjonelle og det frivillige<br />

i det lokale kulturminnevernet. Regionkonservatorstillinga<br />

vart oppretta i 1999,<br />

og i løpet av desse 12 åra har Odén hausta<br />

rik erfaring med samarbeid med frivillige<br />

krefter lokalt. Ho har ansvar for både<br />

materielt og immaterielt kulturminnevern<br />

i dei to kommunane som til saman<br />

har åtte museum, fleire freda kulturminne<br />

med vidare. Fleire av desse musea har<br />

kome til i den tida ho har verka som<br />

konservator, mellom anna Nygårdsvold-

museet i Hommelvik og Selbu Strikkemuseum.<br />

Odén framheva at kontakten<br />

med frivillige var tovegs, ho kunne gje<br />

faglige råd til frivillige lag og organisasjonar,<br />

men ho kunne også få bakgrunnsinformasjon<br />

og hjelp av frivillige i sine<br />

prosjekt. Eit eksempel er oppbygginga av<br />

Nygårdsvoldmuseet der ho fekk bistand<br />

av både historielag og enkeltpersonar.<br />

Korleis byggje opp ei samling?<br />

Eit stort spørsmål for museums- og historielag<br />

er utvalets kunst – korleis byggje<br />

opp ei museumssamling. Dei færraste<br />

museum og samlingar i frivillig regi har<br />

ein klar samlingspolitikk, mykje gjenstandsmateriale<br />

har komme til tilfeldig,<br />

ein har tatt imot det ein har fått og så<br />

vidare. Konservatorane Anne Grete<br />

Sandstad, Elling Alsvik og Arnstein<br />

Lund frå Trøndelag folkemuseum var<br />

invitert for å snakke om dette temaet,<br />

med vekt på høvesvis tekstilar, gjenstandar<br />

og foto. Eit viktig utvalsprinsipp som<br />

alle understreka var behovet for å ha flest<br />

mulig opplysningar om ein gjenstand.<br />

Det er også viktig å ha kjelder som stadfestar<br />

kvarandre. Det vart påpeika at<br />

gjenstandar og opplysningar høyrer<br />

saman, og at god informasjon doblar<br />

tingas verdi. Store institusjonar får på<br />

same vis som lokale museum og samlingar<br />

tilbod om gjenstandar, alt frå lausøre<br />

til store bygningar. Noko kan møte eit<br />

behov i samlingspolitikken, mens andre<br />

tilbod slett ikkje gjer det. Da gjeld det å<br />

kunne seie nei takk på ein høflig måte.<br />

Kva rolle har historielaga?<br />

Frå dei kulturhistoriske musea si side<br />

vart det understreka at samarbeid med<br />

historielag var avgjerande viktig. Ein<br />

treng lokalkunnskap for å identifisere<br />

bilde og gjenstandar, saman med museums<br />

kom petanse og system for organisering,<br />

arkivering og tilgjengeliggjering<br />

får vi alle større glede av kulturarven.<br />

Dei kulturhistoriske musea nytter i<br />

dag dataverktøyet Primus for forvaltning<br />

av museumssamlingar. Verktøyet vart<br />

utvikla frå 1996, og er etter kvart teke i<br />

bruk av dei store institusjonane. Digitalt-<br />

Museum vart lansert i 2008 på basis av<br />

dette dataverktøyet. Dette er ein interak-<br />

Heidi Anett Beistad overrekker blomster<br />

til Margrethe Stang. Foto: Aud Mikkelsen<br />

Tretvik.<br />

tiv nettstad der brukarane kan skrive til<br />

kommentarar på avbilda gjenstandar og<br />

fotografi. Det er <strong>no</strong> etter lang tids venting<br />

endelig klar ein enklare versjon av<br />

Pri mus utvikla av KulturIT. Denne versjonen<br />

vil etter utprøving i eit pilotprosjekt<br />

bli tilgjengelig for museums- og<br />

historielag for registrering av sine sam lingar.<br />

Immateriell kulturarv<br />

Innsamling av immateriell kulturarv var<br />

tema for Aud Mikkelsen Tretviks<br />

innlegg. Tretvik heldt fram at ein gjenstand<br />

har lite kjeldeverdi aleine. Ein må<br />

kjenne samanhengen gjenstanden har<br />

stått i, både tid, rom tilhøyrigheit, eigarforhold,<br />

føremål, bruksområde, symbolske<br />

tydingar med vidare. For å kunne ha<br />

ein gjenstand i bruk må ein registrere<br />

immateriell kultur knytt til han. Ein<br />

gjenstand kan også nyttast som utgangspunkt<br />

for å fortelje, der forteljinga kan<br />

vere det viktigaste, og der gjenstanden<br />

berre fungerer som eit medium. Ein<br />

gjenstand har minst to dimensjonar, den<br />

personlige og den kol lektive. Den personlige<br />

er gjenstanden som unik, og den<br />

kollektive er gjen standen som representant<br />

for ein klasse. Ein gjenstand som<br />

har vore i bruk, er både representant for<br />

ein klasse/gjenstandstype med visse<br />

kjenneteikn og eit unikt objekt med si<br />

spesielle historie. Ved innsamling av informasjon<br />

til museumssamlingar bør<br />

både person lige minne/familieminne og<br />

kollektive minne/kultur historie knytt til<br />

gjenstandstypen sam last inn.<br />

Siste foredrag var ved konservator<br />

Ann Siri Garberg ved Trøndelag folkemuseum<br />

som tok for seg utstillinga som<br />

formidlingsarena. Kva bodskapen er og<br />

kva ein vil fortelje, er <strong>no</strong>ko av det første<br />

ein må finne ut viss ein skal lage ei utstilling.<br />

Ein må også tenke på kvifor ein vil<br />

lage ei bestemt utstilling og for kven ho<br />

er tenkt. Det er viktig å tenke på at utstilling<br />

er kommunikasjon. For å nå fram til<br />

den aktuelle målgruppa, må ein tenke på<br />

element som kan skape gjenkjenning og<br />

som gjer at utstillinga kjenst aktuell.<br />

Garberg held fram museas samfunnsansvar,<br />

herunder ansvar for å ta opp aktuelle<br />

spørsmål. Ho understreka at inga utstilling<br />

er nøytral sjølv, om ein kan få<br />

inntrykk av det sidan utstillingar ofte er<br />

utan signatur. Signerte tekstar hadde<br />

klart vore å føretrekke. Garberg peika<br />

vidare på musea som dialoginstitusjonar<br />

og læringsarenaer, det siste både innafor<br />

formell utdanning ovafor skole og universitet,<br />

og i eit livslangt læringsperspektiv,<br />

på meir ikkje-formelle og uformelle<br />

måtar.<br />

Jubileumsseminaret til Sør-Trøndelag<br />

Historielag vart avslutta med ”historisk<br />

aften” med omvising i Mellomalderutstillinga<br />

ved Vitskapsmuseet før middag<br />

med taler og kulturelle innslag.<br />

Aud Mikkelsen Tretvik (f. 1954) er historikar,<br />

leiar i Sør­Trøndelag historielag<br />

og nestleiar i Lands laget for lokalhistorie.<br />

37<br />

Historielagene<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

38<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Landslaget for lokalhistorie<br />

Lagsdrift i endring<br />

Av Geir Leslie Bjørkelund<br />

Inspirasjonsseminar på Giske<br />

Giske kommune inviterte historielag og andre kulturlag<br />

fra Sunnmøre til inspirasjonsseminar den 20.<br />

oktober. Hensikten var å øke aktiviteten og rekrutteringen<br />

blant lagene i regionen. Kulturkonsulent i<br />

Giske kommune, Geir Leslie Bjørkelund, var den som<br />

trommet sammen til møte, og han snakket selv om nye<br />

krav til kulturminne forvaltningen i kommunene.<br />

Fra Landslaget deltok styreleder Beint Foss og generalsekretær<br />

Hans Nissen. De foredro om historielagsbevegelsen<br />

generelt og dens betydning for lokalmiljøet.<br />

Spørsmålet om danning av regionlag på Sunnmøre<br />

ble også diskutert.<br />

Det mest inspirerende foredraget sto Kvinesdal Historielag<br />

for, presentert ved leder Kenneth Trælandshei<br />

og Anne Berit Erfjord. Forsamlingen fikk et innblikk i et<br />

historielag som er en integrert del av kommunen, og<br />

som er svært viktig for innbyggerne og kommunen.<br />

Som en oppfølging og en oppsummering av seminaret den<br />

22.10.11 i Giske kommune har jeg blitt bedt om å skrive <strong>no</strong>en<br />

ord og dele <strong>no</strong>en tanker rundt temaet rekruttering til historielag.<br />

Dette må nødvendigvis bli en kort gjen<strong>no</strong>mgang med fokus<br />

på <strong>no</strong>en få konkrete tiltak.<br />

Utgangspunktet for seminaret var at flere av historielagene i<br />

regionen har kommet med bekymringsmelding om at med-<br />

lemsmassen var i ferd med å bli borte. Kort oppsummert sliter<br />

flere av laga med høy gjen<strong>no</strong>msnittsalder. Det er vanskelig å få<br />

med yngre krefter. Lagene når ikke ut til folk med sine saker på<br />

samme måte som før. Det ble også hevdet at skolene i mindre<br />

grad står med åpne armer for å få med lokale historielag i sitt<br />

skoletilbud. Spørsmålet var om <strong>no</strong>e kunne gjøres. Arbeidet<br />

med disse spørsmålene endte opp i selve seminaret. Rundt 17<br />

representanter fra ulike historielag på Sunnmøre pluss representanter<br />

fra DIS, Forbundet Kysten og Landslaget for lokalhistorie<br />

deltok på seminaret.<br />

Tema for seminaret var Lagsarbeid i medvind. Var tittelen et<br />

paradoks?<br />

For å kunne gi et konkret svar på om historielag er i medvind<br />

eller i ferd med å forsvinne, må en løfte blikket og få oversikt.<br />

Mange lokallag sliter med disse utfordringene. Flere lag melder<br />

tilbake til Landslaget for <strong>Lokalhistorie</strong> (LLH) at de har hatt<br />

økning både i forhold til medlemstallet og aktiviteter. Mange<br />

skoler bruker aktivt opplegg og tilbud fra lokale historielag.<br />

Dette viser at mye kan gjøres i lokallaget. Svaret på om <strong>no</strong>e kan<br />

gjøres blir derfor ja. Mange lag sliter med rekruttering, mens<br />

totalbildet på landsbasis er at interessen for historiearbeid er i<br />

klar økning.<br />

Det viser seg at de aller fleste lokallagene er organisert i<br />

LLH. Til sammen utgjør LLH rundt 80 000 medlemmer, <strong>no</strong>e<br />

som gjør organisasjonen til en meget stor landsbevegelse sammenlignet<br />

med alle andre kulturlag og -organisasjoner i Norge.<br />

Ingen andre organisasjoner som driver i feltet ”kulturminne” er<br />

så stor. Det er bare ca. 50 kommuner i landet som ikke har et<br />

historielag. Dette gjør historielagene helt unike.

Venstre: Styreleder i LLH Beint Foss ser lyset<br />

over Sunnmøre.<br />

Høyre: Fire av foredragsholderne under Giskeseminaret.<br />

Fra venstre: Kulturkonsulent i<br />

Giske kommune, Geir Leslie Bjørklund, styreleder<br />

i LLH Beint Foss, Anne Berit Erfjord fra<br />

Kvinesdal Historielag og Kenneth Trælandshei.<br />

Begge foto: Hans N. Nissen.<br />

Dersom man ønsker å ta i bruk dette<br />

nettverket fult ut, har man en meget stor<br />

mulighet til å møte nye utfordringer og<br />

endringer i samfunnet. Her er det mye å<br />

gå på. Utbygging av en fylkesstruktur i<br />

mange deler av landet tror jeg er et viktig<br />

skritt å ta for LLH. Bedre kontakt mellom<br />

LLH og lokallagene vil gi en helt annen<br />

måte å samkjøre viktige strategier og ta<br />

vare på mangfoldet av lokallag. At over<br />

halvparten av lokallagene i landet har<br />

hatt en økning i sine aktiviteter, viser at<br />

budskapene om felles mål og strategier<br />

ikke alltid når like godt fram til alle lokallagene.<br />

På den andre siden viser dette<br />

at lokallagene med relativt enkle tiltak<br />

kan komme styrket ut og snu en negativ<br />

utvikling i laget. Dette arbeidet er alltid<br />

tidkrevende, langsiktig og ofte ressurskrevende.<br />

På den andre siden helt nødvendig<br />

å gjen<strong>no</strong>mføre i alle ledd. Man<br />

bør prøve ut ulike modeller for en slik<br />

organisering før man velger en endelig<br />

form, og kanskje bør man bruke flere<br />

veier til å oppnå målsettingen.<br />

Rekruttering av ungdom. Hva vet vi<br />

om framtiden?<br />

Vi vet at samfunnet hele tiden er i forandring.<br />

Av størst betydning for historielagene<br />

er det et faktum at helt nye generasjoner<br />

har kommet langt bort fra de<br />

tradisjoner og kunnskap som historielagene<br />

nå er opptatt av. Jeg hører ofte det<br />

blir hevdet at gamle tradisjoner, utstyr og<br />

driftsformer blir formidlet i varierende<br />

grad og med varierende entusiasme i<br />

skolen og på museum. Et mål bør være å<br />

få til en bedre formidling på landsbasis<br />

til ungdom. Det er viktig at formidlingen<br />

virker engasjerende på det publikum man<br />

har. Her tror jeg historielagene kan spille<br />

en viktig rolle. En annen påstand man<br />

ofte hører er at denne kunnskapen bare<br />

blir avfeid som lite praktisk å jobbe<br />

videre med. Det er få jobbmuligheter og<br />

lite prestisje og penger å tjene for de ungdommer<br />

som ønsker å engasjere seg i<br />

gamle ting og tradisjoner. Mange hevder<br />

også at ungdom i etableringsfasen har få<br />

muligheter til å vise overskudd og interessere<br />

for ting som ikke sikrer karriere<br />

og familie. Historielagene oppfatter av<br />

og til seg selv og sin virksomhet på<br />

samme måte.<br />

Faktum her er at historielagene er<br />

godt i stand til å rekruttere yngre medlemmer.<br />

Lagene må kunne tilby aktiviteter<br />

som de unge etterspør, men som historielagene<br />

ofte ikke tenker på at de også<br />

representerer. Dette kan være så enkelt<br />

som å tilby et godt miljø, vennskap<br />

mellom generasjoner, gode voksne rollemodeller<br />

som ungdom og andre voksne<br />

kan se opp til. Ungdom må bli møtt med<br />

respekt og bli tatt vare på. Ungdom blir<br />

ofte bare sett på som ungdom, og ikke<br />

likestilt med andre i laget. Dette er grov<br />

feilvurdering. Ungdom i dag trenger<br />

voksenkontakt som kan formidle kunnskap<br />

med positiv overføringsverdi. Med<br />

positiv overføringsverdi mener jeg her<br />

kunnskapsformidling som man finner i<br />

eldre håndverkstradisjon, liv og virke.<br />

Det ligger mye god moral i dette, uten at<br />

man blir moralistisk. Jeg er sikker på at<br />

dersom historielag starter opp arbeid<br />

med lokal rekruttering av ungdom der<br />

disse elementene blir lagt vekt på, vil<br />

lagene rimelig enkelt kunne rekruttere<br />

rundt 3–4 % faste nye ungdomsmedlemmer<br />

hvert år. Her kan man alliere seg<br />

med kommunen, ungdomsklubber, ungdomsråd,<br />

skoler og i praksis alle andre<br />

lag og organisasjoner som har overskudd<br />

av ungdomsmedlemmer. På alle disse<br />

stedene kan man få kontakt med barn og<br />

ungdom.<br />

Her er <strong>no</strong>en forslag til hvordan man<br />

kan tilrettelegge et rekrutteringsprosjekt.<br />

Et slikt prosjekt kan være å restaurere en<br />

gammel moped eller motorsykkel, gjerne<br />

en med en lokalhistorisk artig historie.<br />

Dette er et typisk gutteprosjekt som kan<br />

gjentas mange ganger. For å nå hele familien<br />

kan man arrangere et Ola-bil løp<br />

eller bruke andre eldre leker. Mange<br />

gamle løer står til nedfalls rundt i landet.<br />

Laget kan adoptere en gammel låve. Mal<br />

den med gammeldags teknikk, innred<br />

låven slik at <strong>no</strong>e av den kan brukes til<br />

hestestall etc. Her kan historielaget være<br />

med å bygge opp et aktivt miljø der<br />

mange jenter vil være med. Det går an å<br />

samarbeide med andre lag og organisasjoner<br />

om et slikt tiltak. Man kan for eksempel<br />

bygge et lite miniatyrlandskap<br />

som viser gamle dager. Dette kan gjøres<br />

sammen med ungdom eller elever i<br />

skolen. Lag gjerne <strong>no</strong>en modeller som<br />

beveger seg etc. Presenter dette i kommunen,<br />

på skolen, et kjøpesenter eller<br />

den lokale ungdomsmønstringen UKM,<br />

og la ungdommen selv fortelle om arbeidet<br />

med modellen og hva den viser. Alle<br />

historielag som ikke allerede har gjort<br />

det, bør lage et lokalhistorisk hefte som<br />

forteller hvordan det har vært å leve i<br />

kommunen opp gjen<strong>no</strong>m ulike tider.<br />

Heftet må kunne deles ut til alle skolene i<br />

kommunen som klassesett, og kunne benyttes<br />

innen O-fag på skolen. Heftet vil<br />

ofte være det første stedet barn får høre<br />

om historielaget. Dette er bare <strong>no</strong>en få<br />

eksempler. Mulighetene er mange. Historielag<br />

som sliter med å rekruttere mangler<br />

ofte en årsplan og en handlingsplan, kom<br />

det fram på seminaret. Lag en årsplan<br />

39<br />

Landslaget for lokalhistorie<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

40<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Landslaget for lokalhistorie<br />

Beint Foss taler til en lydhør forsamling.<br />

Foto: Hans N. Nissen.<br />

med 3–5 ting som laget skal gjen<strong>no</strong>mføre<br />

i løpet av et år. Ett av disse punktene bør<br />

være rekrutteringstiltak.<br />

Bruk av internett<br />

Internett og sosiale media preger vår<br />

hverdag i stor grad. Mange historielag<br />

mangler egen hjemmeside eller har hjemmeside<br />

under et annet domenenavn.<br />

Dette fører i praksis til at nesten ingen<br />

andre enn medlemmer selv klarer å finne<br />

fram til nettstedet på en enkel måte. Dette<br />

fører igjen til at historielagene trolig<br />

taper rundt 80–90 % av treff og henvendelser<br />

fra folk som ikke er medlem i<br />

laget. Det burde stå i formålsparagrafen<br />

at hvert historielag skal ha sin egen Internettside<br />

med historielaget sitt eget navn<br />

som nettadresse. Nettstedet bør ha en<br />

link til LLH. På hjemmesiden bør det<br />

minimum stå opplysninger om hvor man<br />

kan ta kontakt med laget, e-postadresser<br />

til styret, kontonummer til laget, opplysninger<br />

om tid og sted for tiltak, eventuelt<br />

kostnader slik at man kan betale inn<br />

elektronisk på forhånd for turer, hefter og<br />

bøker. I tillegg bør lagets logo være<br />

synlig på siden.<br />

Vi er nå kommet så langt i datagenerasjonen<br />

at folk flest er vant til å finne<br />

disse opplysningene på Internett. Jeg tror<br />

at mange lag mister folk i alder 40+ på<br />

grunn av at laget mangler en lett tilgjengelig<br />

hjemmeside. I dag er det ikke vanskelig<br />

å lage en enkel og god side. Det<br />

trenger heller ikke koste mye penger å<br />

lage og vedlikeholde siden. Man kan<br />

legge inn mye informasjon og bilder på<br />

Internett, men dette er ikke nødvendig<br />

for å få en løsning som fungerer. Det<br />

viktigste er å holde et oversiktlig og oppdatert<br />

Internettside. Utdatert informasjon<br />

må fjernes etter hvert. Nytt må legges<br />

inn. Dette er ting mange slurver med.<br />

Bruk SMS til å innkalle til møter etc.<br />

Det gir høyere respons enn brev i postkassa.<br />

Bruk også e-post til alle som har<br />

e-postadresse i laget. Dette er grunnleggende<br />

rekrutteringsstrategi. Gode rutiner<br />

her vil medvirke til å bedre rekrutteringen<br />

blant yngre folk på sikt. Mange lag<br />

opplyser at de ikke har Internettside, eller<br />

ikke har planer om å starte opp med det.<br />

Dette handler om feil holdning og manglende<br />

kunnskap i laget. Klarer man ikke<br />

å forstå viktigheten av å bruke dagens<br />

viktigste informasjonskanaler, så sliter<br />

man. Mitt beste råd mot stagnasjon i et<br />

lag er derfor: velg en leder som vil utvikle<br />

laget. De andre kan gjøre mange andre<br />

gode jobber for laget.<br />

Viktig de neste åra<br />

Jeg har til nå kommentert ting lagene<br />

selv kan gjøre. Til slutt vil jeg peke på<br />

<strong>no</strong>en utviklingstrekk jeg tror kan få stor<br />

betydning for historielagene i tiden framover.<br />

Historielagene sitt hovedmål er å ta<br />

vare på deler av vår lokalhistorie og kulturarv.<br />

I tillegg til å produsere skriftlig<br />

publikasjoner, som mange oppfatter som<br />

hovedaktiviteten, holder mange lag på<br />

med ulike typer bygningsvern, gjenstandshåndtering<br />

etc. Riksantikvaren inviterer<br />

nå til en stor fellesdugnad om å ta<br />

vare på viktige kulturminner. Kulturminneloven<br />

legger opp til en tydeligere<br />

fordeling mellom stat, fylke og kommunalt<br />

nivå. Kommunene vil få større<br />

ansvar for å ta vare på lokale kulturminner<br />

som har lokal betydning. Skal kommunene<br />

lykkes med dette arbeidet, blir<br />

kommunen avhengig av dugnad, egen-<br />

inn sats og individuell stå-på-vilje. Offentlige<br />

midler er det lite av. Også innenfor<br />

øko<strong>no</strong>mi må en tørre å tenke i nye<br />

baner. Man kommer til å bli mer avhengig<br />

av prosjektmidler. Her må en ty til<br />

lokale initiativ og engasjement. På dette<br />

feltet er allerede mange historielag en<br />

svært viktig samarbeidspart og ressurs i<br />

mange kommuner.<br />

Ikke alle kommuner eller historielag<br />

har oppdaget dette. Alle kommunene i<br />

landet blir nå utfordret av Riksantikvaren<br />

til å utarbeide en kulturminneplan, og<br />

foreta verdisetting av lokale kulturminner.<br />

Nå er tiden inne for å banke på døren<br />

til hverandre, og å tilby medvirkning<br />

innen kulturminneforvaltningen. Her<br />

oppfordrer jeg historielagene til å ta et initiativ<br />

overfor kommunene. Historielaget<br />

kan bl.a. gjen<strong>no</strong>m et slikt samarbeid<br />

komme i direkte forhandling med kommunen.<br />

Man kan legge opp en felles<br />

strategi og benytte ressursene som finnes<br />

på en bedre måte. Ikke minst kan historielaget<br />

påvirke kommunen på hvilke<br />

nyere kulturminner kommunen bør ta<br />

vare på. Historielag kan på den måten få<br />

en viktig og naturlig plass innen kulturminneforvaltningen<br />

i årene framover.<br />

Dette har mange lag oppdaget, <strong>no</strong>e jeg<br />

tror er en svært viktig grunn til at disse<br />

lagene øker i medlemstall og aktivitet.<br />

LLH bør sentralt ta initiativ i samråd<br />

med Riksantikvaren til å få lage et faktahefte<br />

om lokallagene sin betydning i<br />

dette arbeidet. Riksantikvaren har utarbeidet<br />

mye materiale som trolig også bør<br />

benyttes.<br />

Geir Leslie Bjørkelund, Kulturkonsulent i<br />

Giske kommune. Som kulturkonsulent arbeider<br />

han spesielt med museums­ og kulturminneforvaltning<br />

i kommunen, samt<br />

friluftsliv. Giske kommune har hatt egen<br />

museums­ og kulturminneplan siden 2008.<br />

Kommunen har også etablert et eget kommunalt<br />

museums­ og kulturminneråd, der<br />

representanter fra ulike lag er med.<br />

Lm presiserer<br />

Det presiseres at Bilhistoriestipendiet<br />

ikke står som utgiver av oppslaget<br />

som stod i Lokalhistorisk Magasin<br />

03/11, men at dette var en redaksjonell<br />

omtale. Opplysningene som<br />

fremkommer i oppslaget er korrekte.

Indiana Jones<br />

— Landslagets representant fra Rogaland<br />

av audhild Brødreskift<br />

I forrige nummer startet vi presentasjonen av våre styremedlemmer<br />

med et intervju av styreleder Beint Foss. Han kom inn<br />

på opprettelsen av det nye organisasjonsutvalget i LLH, og hva<br />

er da mer naturlig enn av vi fortsetter denne gang med å bli<br />

nærmere kjent med Jørg Eirik Waula – lederen for utvalget,<br />

styremedlem i LLH og leder i Norges Kulturvernforbund.<br />

Jørg Eirik Waula kom inn i LLHs styre i 2007, men hadde<br />

før den tid vært varamedlem både for Birger Lindanger (1995–<br />

2003) og Leonhard Jansen (2003–2005). Han var derfor slett<br />

ikke ukjent med Landslaget da han ble innvalgt som fast<br />

medlem på landsmøtet i Steinkjer. Vi er spent på hva det var<br />

som førte til den lokalhistoriske interessen, og hvordan han<br />

først kom i kontakt med historielagsbevegelsen?<br />

Arkeologen<br />

Jørg Eirik ble født i Stavanger i 1953. Når jeg spør om det er<br />

<strong>no</strong>en eller <strong>no</strong>e han kan huske påvirket ham i ung alder, tenker<br />

han seg godt om. – Jeg kan ikke huske spesielle personer, men<br />

da jeg var liten ville jeg bli arkeolog! Det var <strong>no</strong>k <strong>no</strong>e med følelsen<br />

av å være skattejeger, tror jeg.<br />

Arkeologer avdekker som kjent historien lag for lag, og<br />

kanskje var det dette som fikk Jørg Eirik til å få en begynnende<br />

interesse seg for slektsforskning i gymnasdagene. – Det var<br />

spennende å sette opp sitt eget slektstre, og selv om det gikk<br />

<strong>no</strong>en år før jeg begynte med det mer aktivt, ble det <strong>no</strong>k sådd et<br />

frø allerede da.<br />

Ikke bare navn<br />

Det er mye som tyder på det, for Landslagets styremedlem var<br />

den som i 1994 bidro til stiftelsen av DIS-Rogaland. Bruken av<br />

PC og alle mulighetene som ligger i lokalhistorisk arbeid på<br />

internett er <strong>no</strong>e han ikke får fullrost <strong>no</strong>k. – PC’n gir muligheter<br />

for en god struktur i arbeidet, og tenk på hvor mye spennende<br />

kildemateriale som er tilgjengelig på ulike nettsider! Vi aner at<br />

det er arkeologen som kommer frem igjen: – I arbeidet med<br />

både slektshistorie og lokalhistorie er det spennende å finne<br />

uventede ting. Det gjelder ikke bare å finne navnene, men å<br />

gjøre det interessant – skape mennesker av kjøtt og blod. Dette<br />

kan man gjøre ved å lete i et variert utvalg av kilder, blant annet<br />

kommunalarkiv, lensmannsarkiv, militære manntall osv.<br />

Navnene er i grunnen bare skjelettet – det er gjen<strong>no</strong>m å finne<br />

mest mulig informasjon om den enkelte person, og sette personen<br />

inn i en historisk sammenheng, at vedkommende får kjøtt<br />

og blod – altså blir levende for oss.<br />

Nærhet og variasjon<br />

– Lokalhistorisk arbeid er spennende av mange årsaker, fortsetter<br />

han. Det ene elementet er nærheten til stoffet. De begiven-<br />

K.R. Foto.<br />

heter, hendelser og prosesser vi er opptatt av har gjerne skjedd<br />

rett utenfor vår stuedør. Videre er det er stor variasjon i stofftypen.<br />

Vi kan interessere oss fra tidsperioder steinalder til tysk<br />

okkupasjon, veksle mellom historier om personer, bedrifter,<br />

institusjoner eller om et bestemt yrke. Til slutt må nevnes rikholdigheten<br />

i lokalhistorie. Her er det mulig å krype godt ned i<br />

historien og detaljene. Slik kommer vi kommer ofte svært nært<br />

inn på de personer som opptrer i slike sammenhenger.<br />

Selv om Jørg Eirik i utgangspunktet er <strong>no</strong>kså altetende når<br />

det gjelder lokalhistorie, forbinder <strong>no</strong>k mange ham mest med<br />

slektsgransking. – Alene og sammen med Birger Lindanger<br />

(tidl. leder av LLH) har jeg utgitt til sammen 11 bind gårds- og<br />

slektshistorie fra flere kommuner i Rogaland. Jeg har også vært<br />

pådriver for flere kildeskrifter.<br />

Organisasjonsutvalget<br />

I forrige nummer informerte vi om opprettelsen av det nye organisasjonsutvalget<br />

i LLH. Utvalget består av Jørg Eirik, Hans<br />

41<br />

Landslaget for lokalhistorie<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

42<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11<br />

Landslaget for lokalhistorie<br />

Utstein kloster<br />

Utstein kloster ligger på Mosterøy i<br />

Rennesøy kommune <strong>no</strong>rd for Stavanger.<br />

Klosteret antas å være bygd på<br />

slutten av 1100-tallet, og var i sin tid<br />

et augustinerkloster viet til St Laurentius.<br />

Utstein kloster var fram til<br />

reformasjonen i 1536 underlagt biskopen<br />

i Stavanger.<br />

På det meste bodde det 20–30<br />

munker på klosteret i tillegg til<br />

omtrent dobbelt så mange legfolk<br />

som sto for husbygging, matlaging og<br />

A. Grimelund-Kjelsen, Stein Are Fauske<br />

og Geir Horrigmoe. – Du er valgt til leder<br />

for dette utvalget. Hvilke tanker gjør du<br />

deg om utvalgets rolle og funksjon? Hva<br />

vil være den viktigste målsettingen – på<br />

kort og lang sikt? – Landsmøtet har gitt<br />

oss et <strong>no</strong>kså vidt mandat å se på hele organisasjonsstrukturen<br />

i landslaget. Historielagsbevegelsen<br />

er preget av et stort<br />

lokalt engasjement, mens det regionale –<br />

og ikke minst det sentrale ledd – er<br />

svakt.<br />

Jeg mener det regionale leddet bør<br />

organiseres systematisk i hele landet.<br />

Mange fylker har fått til en god ordning<br />

stell av gården. Klosteret hadde betydelige<br />

jordeiendommer og kunne<br />

brødfø omtrent 250 mennesker årlig.<br />

Utstein er hovedsakelig bygget i<br />

kleberstein, og er landets best bevarte<br />

klosteranlegg. Kirken og nedre etasje<br />

av øst- og sørfløyen står fremdeles og<br />

er i bruk.<br />

Mer informasjon om Utstein<br />

kloster finner du f.eks. på www.utstein­kloster.<strong>no</strong><br />

og www.lokalhistoriewiki.<strong>no</strong>/index.php/Utstein_kloster.<br />

her, mens andre steder mangler det helt.<br />

Jeg driver ofte reklame for Rogaland:<br />

Her har vi fast ansatt organisasjonssekretær<br />

og fylkeslaget driver en utstrakt servicevirksomhet<br />

overfor lokallagene. Vi<br />

bistår med medlemsregister, kontingentinnkreving,<br />

holder regelmessige kontaktmøter<br />

i alle deler av fylket, arrangerer<br />

seminar for lokallagene og utgir medlemsblad<br />

fire ganger i året – i tillegg til<br />

årbok.<br />

Har lagene mulighet for å komme med<br />

direkte innspill til utvalget, gjen<strong>no</strong>m<br />

styremedlemmet i sitt valgområde? – Ja,<br />

for all del! Ta både kontakt gjen<strong>no</strong>m<br />

Utstein kloster. Foto: Frode Inge Helland<br />

(http://commons.wikimedia.org/wiki/<br />

File:Utstein_kloster_04B.jpg cc-by-sa 3.0).<br />

valgområdet eller direkte til utvalgsmedlemmene.<br />

Alt engasjement om saken vil<br />

være av nytte og betydning.<br />

Leder i Norges Kulturvernforbund<br />

Tidligere i år ble du valgt til ny leder i<br />

Norges Kulturvernforbund. Kan du fortelle<br />

litt om hvordan dere arbeider, hva<br />

som er hovedmålsettingen, og hvordan<br />

Kulturvernforbundet kan bidra for å<br />

styrke LLHs posisjon som hovedorganisasjon<br />

for historielagene?<br />

– Kulturvernforbundet er en paraplyorganisasjon<br />

for 20 landsdekkende organisasjoner<br />

innen kulturvern med til<br />

sammen ca 200.000 medlemskap. Selv<br />

om disse driver med <strong>no</strong>kså ulike sider av<br />

kulturminner, er det mer som binder oss<br />

sammen enn som skiller oss. Vi skal<br />

være en organisasjon som både skal være<br />

et talerør overfor myndighetene og som<br />

skal fremme kulturvernets sak i<br />

opinionen.<br />

Dessverre sliter mange av våre organisasjoner<br />

med øko<strong>no</strong>mien – inkludert<br />

Norges Kulturvernforbund. Vi har derfor<br />

som en av våre hovedoppgaver å øke<br />

statstilskuddet til disse. En problemstilling<br />

er at kulturminnevernet i Norge er<br />

delt mellom to departement – Miljøvern<br />

og Kultur.<br />

LLH har et svært lite statstilskudd –<br />

ikke minst sett i forhold til antall medlemmer.<br />

Inntil nå har man ikke lykkes å<br />

få til <strong>no</strong>en vesentlig endring her, men vi<br />

har på langt nær gitt opp. Kanskje må<br />

kulturvernet bli <strong>no</strong>e frekkere og mer<br />

høyrøstet. Kanskje vi kan lære av<br />

naturvernet?<br />

Jørg på fritida<br />

– Mitt arbeid er som daglig leder på<br />

Utstein Kloster – Norges eneste bevarte<br />

middelalderkloster. PC og tilhørende<br />

papir er derfor dominerende både i arbeidstid<br />

og i organisasjonssammenheng.<br />

I den grad jeg har fritid, er det alltid vaktmesteroppdrag<br />

som skal utføres i heim<br />

eller hytte. Jeg både snekrer, maler og<br />

murer. I hagen er jeg nå stort sett assistent,<br />

men på kjøkkenet kan jeg gjerne ta<br />

kommandoen.<br />

Vedhogst er også en øvelse jeg driver<br />

hver vinter og vår. Her får jeg kombinert

skjøtsel av kulturlandskapet, god fysisk<br />

aktivitet (veden varmer sju ganger!) samt<br />

å skaffe energivennlig oppfyring til hus<br />

og hytte. Hogstområdet er utenfor hytta i<br />

Eigersund, så det blir mye eik i tillegg til<br />

bjørk.<br />

– Er du en samler? Jørg tenker seg litt<br />

om. – Jo, jeg er <strong>no</strong>k det. Men jeg holder<br />

meg til én ting, og det er bøker. Enkelte i<br />

husstanden bemerker at det aldri blir <strong>no</strong>k<br />

bokhyller… Samlingen består av lokalhistorisk<br />

litteratur, og der er jeg altetende.<br />

Den eldste boka jeg har er fra slutten av<br />

1700-tallet.<br />

Liker du å reise, og hvor går turen?<br />

Norge eller utlandet? – Er man opptatt av<br />

historie og kulturvern er det å reise en<br />

berikelse. Andre land og kulturer gir<br />

alltid perspektiver på livet på vår egen<br />

fjellknatt. Min kone og jeg liker best å<br />

variere reisemålet fra gang til gang.<br />

Europa har mye å by på, men jeg har også<br />

vært et par ganger i både USA og Nord-<br />

Afrika. I vår var vi på reise i blant annet<br />

Syria, og var <strong>no</strong>k blant de siste vestlige<br />

turister som kom oss ut derfra før urolighetene<br />

for alvor tok til.<br />

Landslaget fremover<br />

Hvilke tanker har Jørg Eirik om<br />

Landslaget som organisasjon i tida framover?<br />

Hva fungerer bra, og hva kan bli<br />

bedre, og hva skal til for at vi skal nå<br />

målene vi setter oss?<br />

– Som tidligere nevnt, må LLH bygges<br />

opp som en organisasjon med større slagkraft<br />

både regionalt og sentralt. Videre<br />

må vi få med alle de lokallag som pr i dag<br />

står utenfor landslaget. At vi bare klarer<br />

å organisere 2/3 av alle historielag i<br />

Norge viser <strong>no</strong>e av utfordringen. Mange<br />

lokallag er fornøyd med å drive sin egen<br />

virksomhet og har vist liten interesse for<br />

organisasjonsarbeidet. Skal vi kunne nå<br />

fram med våre saker overfor myndighetene<br />

må vi lære oss å stå sammen.<br />

Det står mye godt i LLHs arbeidsprogram<br />

for inneværende periode, fortsetter<br />

han, men det meste avhenger av øko<strong>no</strong>mi.<br />

Er ikke medlemmene villige til å betale<br />

<strong>no</strong>e mer enn den beskjedne kontingenten<br />

vi har i dag, er jeg redd vi ikke kommer<br />

stort videre. Et punkt jeg gjerne vil<br />

arbeide sterkere for er å få sendt Lokalhistorisk<br />

Magasin til alle våre medlemmer.<br />

Dette er selvfølgelig <strong>no</strong>e vi i redaksjonen<br />

støtter fullt ut, og ser fram til å<br />

samarbeide med styrets Indiana Jones!<br />

Styret i Landslaget for lokalhistorie<br />

Styret i Landslaget<br />

for lokalhistorie<br />

består av representanter<br />

fra ulike<br />

deler av landet.<br />

Bakgrunnen for<br />

dette er at man<br />

lettere skal ha mulighet<br />

til å fremme<br />

lokale og regionale<br />

saker via "sin"<br />

styrerepresentant.<br />

Har du spørsmål<br />

eller saker du<br />

gjerne vil diskutere<br />

med styremedlemmet<br />

fra din region,<br />

er det bare å ta<br />

kontakt på telefon<br />

eller via e-post!<br />

Sekretariatet er<br />

selvfølgelig også<br />

tilgjengelig på<br />

tlf. 73 59 63 95<br />

eller e-post:<br />

hans.nissen@<br />

ntnu.<strong>no</strong>.<br />

Leder:<br />

Beint Foss<br />

mob. 90850274<br />

beint@gpartner.<strong>no</strong><br />

Valgområde:<br />

Vestfold, Telemark, aust-agder, Vest-agder<br />

Nestleder:<br />

aud mikkelsen Tretvik<br />

Tlf. 73937472<br />

aud.tretvik@ntnu.<strong>no</strong><br />

Valgområde:<br />

møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-<br />

Trøndelag<br />

Styremedlem:<br />

Harald Hvattum<br />

Tlf. 61334261<br />

harald.hvattum@hadelandshistorie.<strong>no</strong><br />

Valgområde:<br />

Hedmark, Oppland, Buskerud<br />

Styremedlem:<br />

Marit Sofie Egeberg Krog<br />

mob. 93238990<br />

maekrog@yahoo.<strong>no</strong><br />

Valgområde:<br />

Østfold, Oslo, akershus<br />

Styremedlem:<br />

elin myhre<br />

mob. 92857294<br />

elin.myhre@c2i.net<br />

Valgområde:<br />

Nordland, Troms, Finnmark<br />

Styremedlem:<br />

Jørg eirik Waula<br />

mob. 51582332<br />

jewaula@broadpark.<strong>no</strong><br />

Valgområde:<br />

Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane<br />

Styremedlem:<br />

Knut Sprauten<br />

Tlf. 22925139<br />

knut.sprauten@lokalhistorie.<strong>no</strong><br />

NLI sin representant<br />

43<br />

Landslaget for lokalhistorie<br />

Lokalhistorisk magasin 4/11

ReTURaDReSSe:<br />

Landslaget for lokalhistorie<br />

Institutt for historie og<br />

klassiske fag, NTNU,<br />

7491 Trondheim<br />

!9%C(9'I%#J9-<br />

.,/,#'0#)$00$%)1&&-$#<br />

!"#$%&'()*+*<br />

,-.*$(+&+.)/01*)2<br />

34/1*)0$5.)1<br />

3-2+$.+6+.'/1+.<br />

!"#$%&'($)*$+,')'-<br />

B<br />

2223,"#$%&'($4$+,'3"1<br />

Vår partner i Litauen -<br />

et trykkeri med høy kvalitet, pålitelighet,<br />

130 ansatte og 24 timers<br />

drift:<br />

5'0/-61"#1%),)7-01<br />

E(>%%+90+/--

logo

products

Resources

Company

Terms of service
Privacy policy
Cookie policy
Cookie settings
Imprint
Change language
Made with love in Switzerland
© 2024 Yumpu.com all rights reserved

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!