Brettkontroll - Høgskolen i Østfold

Brettkontroll en dokumentar av Emil Trier
Mediene er et dominerende og viktig i vårt moderne samfunn. Emil Trier har
laget en dokumentar om skateforbudet i Norge på 70-tallet og det er denne
dokumentaren jeg har valgt å ta utgangspunktet i når jeg skal skrive oppgave
om et valgt medie. I oppgaven kommer jeg til å gjøre redefor
hva som var hovedgrunnen til at det ble et skateforbud i Norge. Jeg
kommer til å diskutere/drøfte med mine egene meninger om filmen og om
forbudet. Jeg kommer til å ta utganskpunkt i pensumet om retorikk og hva
budskapet bak filmen er. Jeg kommer også til å nevne andre
“undergrunnskulturer” som blandt annet pønken, snowboard og graffiti for
å dra en parallell til hvordan jeg mener at myndighetene fortsatt bruker
makt for å stoppe undommen i Norge til å utvikle seg innen kunst, kultur og
sport.
Fakta
“Rullebrettkjøring oppstod i California i USA rundt 1960, da surfere satte
rulleskøytehjul på små surfbrett. Aktiviteten fikk sitt gjennombrudd
verden over i 1980-årene”[2].
Sammendrag av filmen
Dokumentaren viser til forskjellige intervjuer av skatere som var undommer
på tiden da det i Norge kom et forbud mot skating. Fra 1978 til 1989 var
det totalforbud mot dette. Skateboard var en lek for undom og barn som var
morsomt å holde på med, men som ble forbudt av Norske myndigheter på grunnlag
av statestikker fra USA. Da forbudet ble til i Norge ble det satt inn
resursjer for å vedlikeholde loven som Miljødepartementet sammen med
Statens forurensningstilsyn hadde vedtatt. Skaterene foteller om hvordan
de trosser brettforbudet å bygde i all hemmelighet ramper inni skogene
rundt Oslo området, og i nabo kommunene for å kunne fortsette med den nye
“sporten”. Politiet ble brukt for å stoppe skatebevegelsen, og de beslagla
brett for å beholde kontrollen og ivareta forbudet. I Sverige derimot var
skateboarding lovlig og det ble tilrettelagt med baner og ramper på
steder hvor barn og unge kunne utfordre seg selv. Det ble arrangert stevner
og konkurranser allerede tidlig på 80-tallet. Det var i Sverige ungdom i
fra Norge fikk kjøpt brett, ellers så fikk de kjøpe av en person i Norge som
laget skateboardet Utopia som ble solgt til skaterene for å kunne ha
muligheten til å fortsette med skateboarding på tross av forbudet. Beslag
av brett fra politiet var hverdagskost.
“For også å kunne skate så mye som mulig hele året ble det laget et brett
som de som ville “skate” på vinterstid også. Utopia snowboard ble laget
(noe som ikke ble populært i Norge før tidlig på 90-tallet engang).
Rundt 1985 ble det opprettet lovlige skateklubber, å var man medlem i en
slik klubb fikk man da lov til å skate på ramper hvis det var tilrettelagt
av klubben. Men etterhvert som tiden gikk begynte skatere å trekke ut i
gatene og parkene. Streetskateing ble vanlig i Norge og ble mere og mere
synlig i bybildet. Konfontasjon med politiet var en vanlig del av det å
være skater. Mens skateboardkulturen vokste seg større og større måtte

mydighetene i Norge begynne å revurdere forbudet. Haukodden kultursenter
oppdaget interessen for skating og den voksende skatekulturen og arrangerte
Norges første skateoppvisning hvor flere hundre mennesker møtte opp.
Myndighetene måtte nå revurderte forbudet fordi samfunnet begynnte å
godta skating og 9 mai 1989 ble forbudet opphevet. Skateboard ble nå
tilgjengelig over hele Norge og populariteten økte nærmest drastisk. Det
var nesten som en eksplosjon blandt tenåringer. Det ble nå laget blandt
annnet mesterskap i skating og etterhvert som skateing ble mere å mere
vanlig blandt unge ble det nå sett på som en sport på lik linje som
fotball, håndball og hockey.
Forbudet
1. September 1978 innføres det nulltolleranse for skating i Norge. Noe som
resulterer i at Norge blir det eneste landet i verden som har dette
forbudet. Som det blir sagt og vist i filmen til Emil Trier var det
Miljødepartementet som nedla forbudet og at foreskriftene kunne rettes til
Statens forurensningstilsyn. Samferdselsdepartementet oppfordret til å
ta i bruk loven om produktkontroll for å forby skating. Hva ville egentlig
myndighetene oppnå ved å ilegge totalforbudet? Hva var konsekvensene?
Var dette den letteste måten for myndighetenes å håndtere et regelverkfor
på? Ved å forby sporten tro de da at den kommer til å forsvinne? Dette er
spørsmålen som blir stilt og svart på. Målet i en dokumentar er å overtale/
overbevise publikum om et budskap. Å få oss til å danne oss en mening på
grunnlag av de opplysningene som blir gitt i filmen. Jeg tror budskapet
filmen gir er at forbudet mot skating fra 1978 til 1989 var feil. Trier
viser til dokumenter og opplysninger fra myndighetene om skateforbudet og
han formidler dette til oss som faktaopplysninger. Noen av opplysningene
han gir oss er: “§ 1. Lovens Formål. Denne lov har til formål å forebygge
at produkter medfører helseskade, eller miljø forstyrrelser i form av forurensning,
avfall, eller støy og lignende” [3]. Denne loven var hovedgrunnen
for at forbudet ble satt, men i tillegg brukte myndighetene statestikker
fra USA og brukte dette argumentet til å forby skateboarding: “Erfarningen
fra andre land viser at en ukontrollert utvikling i omsetningen og bruk av
rullebrett kan ta uheldige former og føre til mange alvorlige ulykker,
særlig blandt barn” [4].
Miljødepartementet henviser til statestikker fra USA som tilsier at
omfanget av skader skjedd på skateboard er høyt nok til at vi i
utgangspunktet kan forby bruken i Norge. Er dette realistiske statestikker?
Hva med statestikker av skadeomfanget på andre sporter eller idretter som
er lov i Norge? Hvorfor er det akkurat Skateboard som forbys? Og hva har
Statens forurensningstilsyn med saken å gjøre?
Målgruppe
Dokumentarens målgruppe er ungdom, skatemiljøet/snowboardmiljøet, men den
appelerer også til de som vokste opp når forbudet kom. Trier bruker kjente
norske skatere som intervjuobjekter som er attraktive og respekterte for å
nå målgruppa. Samtidlig har deres stemmer/meninger stor betydning for
innholdet i filmen og filmens utfall. Departementet, myndighetene og de
eldre er ikke i målgruppen. Særlig blir departementet og myndighetene
fremstilt som skurken i filmen fordi de vedtok forbudt mot sporten. Senderen

i filmen er Emil Trier som skaper en spennende dokumentar som ungdom lett
kan kjenne seg igjen i, og som kan få de interessert i skateboarding eller
andre aktiviteter eller sporter. Budskapet er at skateforbudet i Norge var
en feil, men man kan tenke seg at budskapet også kan ha en underliggende
mening som at f.eks undom i aktivitet har et positivt utfall som kan føre
de på rett vei senere i livet.
Bevisste valg fra regisøren har bidratt til at mottakerene i denne filmen
skal være unge, skatere eller de som vokste opp når forbudet kom. Og jeg
tror det er lett å bli revet med i filmen når Trier bruker slike
virkemiddler han gjør for å påvirke publikum til å få samme mening. Jeg ble
ihvertfall veldig revet med, men det er kanskje fordi jeg er i målgruppen
Trier vil treffe. Jeg kjenner meg ihvertfall igjen i filmen på flere måter og
det er lett for meg å være enig i måten/siden denne saken fremtilles på.
Jeg som mottaker har jo en interesse for sporten og kan lett bli påvirket
av filmens budskap. Men en eldre mann i 60 åra har nok ikke samme
interessen som meg av denne filmen. Men hvis f. eks han har hatt barn på
denne tiden, kan han kanskje ha forståelse for filmens budskap og bli
påvirket til å lage seg en mening om budskapet.
Teknikker
Emil Trier bruker flere overtalelsesteknikker i filmen sin for å formidle
sitt budkap til oss. Her er noen av de. Blandt annet bruker han
representanter fra myndighetene (som i 1978 var med på å bestemme forbudet)
som intervjuobjekter å fremstiller disse personene på en bestemt måte.
Han bruker f.eks svart-hvit bilder, en grå bakgrunn og rammer rundt bildene
når han skal vise frem representantene fra myndighetene. Og slik jeg
oppfatter det bruker han disse virkemidlene for å “overtale oss” til å se
en sak fra hans side. Jeg oppfatter det som at han bruker svart-hvit bilder
og den grå bakgrunn for å fremstille representantene som kjedelige A4
mennesker og fremstiller de som gråmus. På en annen side forsterker den grå
fargen også mitt inntrykk av at de er på den “mørke” siden i saken. Rammene
rundt bildene tror jeg han har brukt for å vis oss at det er myndighetene
som bestemmer, og det var de som satt rammene for hva slags lover og regler
det skulle være i et samfunnet på slutten 70-tallet og 80 tallet.
Som et annet virkemiddel har han intervjuet skaterene som var ungdommer på
den tiden da forbudet kom. Og de viser han frem på en ganske annerledes
måte enn de fra myndighetene. Skaterene sitter på en stol i ett stort hvitt
rom, de er plassert litt til venstre i bildet, de sitter i en ganske laidback
stilling (litt tilbakoverlent med beina i kors), bakgrunnen er hvit og
skaterene er fremvist i fargerfilm. Han bruker også forskjellige
kameravinkler (froskeperspektiv, ultranært og fullperspektiv) når han
intervjuer skaterene. Slik jeg forstår det blir de fremstilt på en litt
“kulere” eller en mere “laidback” måte som gjør at de virker konfertable
og sikkre i den rollen de har. Og ved bruken av fugleperspektivet
forsterker Emil Trier inntrykket av at skaterene har en høy status. Han
bruker altså fargerfilm for å fremstille skaterene som fargerikepersoner med
meninger og at hele poenget med skatingen er å ha det gøy (meningen kommer
sterkt frem). Ved hjelp av ultranære-bilder viser det oss at det er en mer
personlig side i saken (jo nærmere du går inn på personen jo mere tror du

på det han forteller). Og fulltperspektiv gir han oss oversikten over hele
situasjonen og over skaterene og deres mening. Jeg tror også at han bruker
den hvite bakgrunnen bevisst, kanskje for å vise oss at det er skaterene
som snakker sant og at det er de som står på den riktige siden i denne
saken. Trier bruker også musikken som virkemiddel i filmen sin. Han bruker
“pønk/rock” musikk for å forsterke filmklippene fra 70 og 80-tallet. Man får
da følelsen av at dette er gøy og musikken passer godt til klippene. Noen
ganger kan man få et inntrykk av at pønkmusikken er valgt fordi det er
rebell musikk fra 80-tallet som også kan gjenspeile noe av opprøret
skaterene gjorde når de f. eks byggde ulovlige ramper i skogen.
Konklusjons
Det tydelig budskap i denne dokumentaren er at skateboarding aldri burde
hvert forbudt. Regisøren bruker virkemidler bevisst for å fremstille saken
på viss måte. Trier beskriver det i form av deltaljer og gir oss videre
opplysninger og argumentasjoner for å overbevise publikum om hvorfor
forbudet var feil. Dokumentaren er rettet mot ungdom, skatemiljøet/snowboardmiljøet,
men den appelerer også til de som vokste opp når forbudet
kom. Filmen fremstiller saken fra skaterenes side mens departetmentet på en
måte nesten blir gjort til latter. Jeg tror at filmen kan vekker
reaksjoner i folk på et politisk plan. Hvor man kanskje kan trekke
paralleller til hvordan departetmentet/myndighetene fortsatt styrer og kan
bruke makt for å stoppe utvikling som foregår i samfunnet til dagsdato. Jeg
personlig tenker på hvordan blandt annet grafittikunst og streetart ses på
som herverk, og hvordan departetementet og myndightene setter opp nok et
forbudt mot graffiti i Norge.
Kilder
1. Ytterstad, Andreas (2010) Smak og Tolkning, Foredrag 28.09.10, Halden:
Høgskolen i Østfold
2. http://www.snl.no/rullebrett hentet 05.10.10 kl 21.55
3. http://www.lovdata.no/all/tl-19760611-079-0.html#1 hentet 06.10.10 kl
13.32
4. Annonse fra Statens Forurensingstilsyn i filmen til Emil Trier.
5. Bordwell, David and Thomson, Kristin (2010) Film Art, The MacGraw-Hill
company, s. 359-360.