NIKU strategisk instituttprogram 1996-2000 Hus i Norge

NIKU strategisk instituttprogram 1996-2000 

Hus i Norge 

Kilder om hus 

Skriftlige kilder, bilder, muntlige kilder 

Jan E. Horgen 

NIKU Temahefte 32 

NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning

NINA•NIKUs publikasjoner 

NINA•NIKU utgir følgende faste publikasjoner: 

NINA Fagrapport 

NIKU Fagrapport 

Her publiseres resultater av NINAs og NIKUs eget forskningsarbeid, 

problemoversikter, kartlegging av kunnskapsnivået innen 

et emne, og litteraturstudier. Rapporter utgis også som et alternativ 

eller et supplement til internasjonal publisering, der tidsaspekt, 

materialets art, målgruppe m.m. gjør dette nødvendig. 

Opplag: Normalt 300-500 

NINA Oppdragsmelding 

NIKU Oppdragsmelding 

Dette er det minimum av rapportering som NINA og NIKU gir til 

oppdragsgiver etter fullført forsknings- eller utredningsprosjekt. 

I tillegg til de emner som dekkes av fagrapportene, vil oppdragsmeldingene 

også omfatte befaringsrapporter, seminar- og konferanseforedrag, 

årsrapporter fra overvåkningsprogrammer, o.a. 

Opplaget er begrenset. (Normalt 100-150) 

NINA•NIKU Project-Report 

Serien presenter resultater fra begge instituttenes prosjekter når 

resultatene må gjøres tilgjengelige på engelsk. Serien omfatter 

original egenforskning, litteraturstudier, analyser av spesielle 

problem eller tema, etc. 

Opplaget varierer avhengig av behov og målgruppe. 

Temahefter 

Disse behandler spesielle tema og utarbeides etter behov bl.a. for 

å informere om viktige problemstillinger i samfunnet. Målgruppen 

er "allmenheten" eller særskilte grupper, f.eks. landbruket, 

fylkesmennenes miljøvernavdelinger, turist- og friluftlivskretser 

o.l. De gis derfor en mer populærfaglig form og med mer bruk 

av illustrasjoner enn ovennevnte publikasjoner. 

Opplag: Varierer 

Fakta-ark 

Hensikten med disse er å gjøre de viktigste resultatene av NINA 

og NIKUs faglige virksomhet, og som er publisert andre steder, 

tilgjengelig for et større publikum (presse, ideelle organisasjoner, 

naturforvaltningen på ulike nivåer, politikere og interesserte enkeltpersoner). 

Opplag: 1200-1800 

I tillegg publiserer NINA og NIKU-ansatte sine forskningsresultater 

i internasjonale vitenskapelige journaler, gjennom populærfaglige 

tidsskrifter og aviser. 

Tilgjengelighet: Åpen 

Prosjekt nr.: 21806 

Ansvarlig signatur: 

2 

niku temahefte 032 

Horgen, J. E. 2000. Kilder om hus. Skriftlige kilder, bilder, muntlige 

kilder. - NIKU strategisk instituttprogram 1996-2000 Hus i Norge. - 

NIKU Temahefte 032: 1-32 

Oslo, januar 2000 

ISSN 0807-5948 

ISBN 82-426-1101-7 

Rettighetshaver ©: 

NINA•NIKU Stiftelsen for naturforskning 

og kulturminneforskning 

Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse 

Redaksjon: 

Grete Gundhus 

Grafisk produksjon: 

Elisabeth Mølbach 

Tegnekontoret NINA•NIKU 

Opplag: 150 

Sats: NINA•NIKU 

Trykk: Spectra Offset 

Trykt på miljøpapir 

Kontaktadresse: 

NINA•NIKU 

Dronningensgt. 13 

Postboks 736 Sentrum, 0105 Oslo 

Tlf.: 23 35 50 00 

Faks: 23 35 50 01 

Oppdragsgiver: NIKU


Referat 

Horgen, J. E. 2000. Kilder om hus. Skriftlige kilder, bilder, muntlige 

kilder. - NIKU strategisk instituttprogram 1996-2000 Hus i Norge. - 

NIKU Temahefte 032: 1-32. 

All bygningshistorisk forsking er basert på kilder. De viktigste kildene 

er husa sjøl, skriftlige og muntlige kilder, samt bilder. I dette 

heftet drøftes de tre sistnevnte kildegruppene, med hovedvekt på 

skriftlige kilder. De viktigste skriftlige kildene er åbotstakster, verditakster, 

branntakster, skifter, vitneprov fra vanlige justissaker, arkitekttegninger 

og kart. Kildegruppa bilder omfatter foto, tegninger 

og malerier av alle slag. Muntlige kilder omfatter intervjumateriale, 

utskrifter av dem, samt en del nedtegnet minnemateriale. 

Det gis korte omtaler av hver kildetype, av hvor de oppbevares, og 

i hvor stor grad de kan nyttes i bygningshistorisk forsking. Siden 

framstillinga er utført i sammenheng med et prosjekt om prestegardenes 

kulturhistorie, avsluttes heftet med en gjennomgang av 

bruk av kilder til prestegardenes bygningshistorie som eksempel på 

bruk av kilder om hus. 

Emneord: Hus – bygningshistorie – kilder – prestegarder 

3 

Abstract 

Horgen, J. E. 2000. Sources for research on building history; written 

sources, images, oral sources. - NIKU Temahefte 032: 1-32. 

In Norwegian. 

All research on building history is based on the interpretation of 

sources, the most important of which are the buildings themselves, 

written and oral information, and “images”. This publication discusses 

the latter three, with particular emphasis on the written 

sources. The most important of these include different kinds of property 

valuations (e.g., for insurance purposes), conveyancy records, 

depositions and witness statements in all manner of legal actions, 

architectural drawings, maps, and so forth. Images as a set of information 

sources comprise photographs, blueprints, other drawings 

and paintings of all descriptions. Oral sources are primarily 

interviews (more usually transcripts of such), along with more or 

less anecdotal information passed down by word of mouth. 

The publication describes these three main groups of sources, discusses 

their usefulness and limitations in building-history research, 

and lists the archives where the information is to be found. This survey 

was conducted in connection with a project on the history of 

Norwegian parsonages, and the publication thus concludes with a 

chapter about sources concerning the building history of parsonages, 

as a specific example of the use of sources in this field of study. 

Keywords: Historic buildings – building history – sources – parsonages

Innhold 

Referat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 

Abstract . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3 

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 

1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 

1.1 De tre kildegruppene; skriftlige, bilder og muntlige . . . . 6 

2 Skriftlige kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 

2.1 Takster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 

2.1.1 Åbotstakster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 

2.1.2 Verditakster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 

2.1.3 Branntakster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 

2.2 Skifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 

2.3 Tingbøker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 

2.4 Andre arkiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 

2.5 Tegninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 

2.6 Kart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 

3 Bilder som kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 

4 Muntlige kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 

5 Prestegardenes bygningshistorie 

- et eksempel på kildebruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 

6 Videre arbeid med skriftlige kilder 

i bygningshistorisk forsking . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 

7 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 

8 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 

4 

Forord 


I prosjektet “Prestegardenes kulturhistorie” under NIKUs strategiske 

instituttprogram “Hus i Norge” var gjennomgang av relevante 

kilder fra prestegardene, og især kilder som angikk bygningshistoria 

deres, en sentral oppgave. Denne gjennomgangen gjaldt både 

skriftlige kilder og bilder, mens muntlige kilder ikke ble systematisk 

brukt. Materialet fra kildegjennomgangen ble grunnlaget for boka 

“Norske prestegarder. Folk og hus”, som er prosjektets hovedprodukt 

(Horgen 1999). Et delmål i prosjektet var å forbedre metodene 

for kildebruk innen bygningshistorisk forsking. Innholdet i dette temaheftet 

er ei tilnærming til å imøtekomme dette delmålet. 

Kildematerialet fra prosjektet ble lagt inn i en database i registreringsprogrammet 

RUBREG, utarbeidet særskilt for registrering av 

skriftlige kilder. Eget skjema tilpasset prosjektet ble utformet av 

amanuensis Kåre Andersen, Institutt for lingvistiske fag, Avdeling 

for humanistisk informatikk, Universitetet i Oslo, som har utviklet 

programmet. Han har fulgt arbeidet med databasen og forbedret 

den undervegs. Fra RUBREG kan data lett konverteres til Access, 

som er mer allment tatt i bruk. 

Foruten kildearbeid i forbindelse med prestegardsprosjektet har forfatteren 

brei erfaring med alle typer kilder fra tidligere forsking 

innen kultur- og lokalhistorie. I det følgende vil erfaringer fra annet 

kildearbeid sjølsagt også bli brukt som grunnlag for framstillinga.


1 Innledning 

Bygningshistorisk forsking omfatter hus av alle kategorier, rester av 

hus samt byggverk i nær tilknytning til hus: plankeverk, stakitter, 

gjerder, hesjer, hagekunst, dammer, forbygninger i vassdrag - og 

mangt annet. Ulike typer gjenstander i og ved hus kan også integreres 

i bygningshistorisk forsking. Den baseres på samme type kilder 

som all historisk forsking: gjenstander, skriftlige kilder, bilder og 

muntlige kilder. Kildene skal gi kunnskap om hus som enkeltobjekt, 

om grupper av hus, og om hus i mange sammenhenger. Om de ulike 

fagtradisjonene innen bygningshistorisk forsking - arkeologi, arkitekturhistorie, 

etnologi, historie, kunsthistorie, lokalhistorie, naturvitenskap 

og samfunnsvitenskap - har anvendt og vektlagt 

kildene noe forskjellig, bygger de likevel på samme kildegrunnlag. 

Husa sjøl og andre byggverk og gjenstander tilknyttet dem nyttes 

ofte som viktigste kilde i bygningshistorisk forsking. 1 De tilsvarer 

den kildekategorien som innen historisk metodelære kalles gjenstander. 

For bygningsforskere er det fremmed å kalle et hus en 

gjenstand. Det er en sammensatt og ofte komplisert størrelse, som 

oppfattes som noe langt større enn en gjenstand. Innen bygningshistorie 

vil en også vurdere hus som kilder noe annerledes enn en 

vil gjøre innen faget historie. For historikere vil huset som kilde være 

Vang prestegard, Hedmark i 1870-åra. Byggverk er mer enn hus. 

Her er to ulike slags stakitter, en midt på fotoet med port, og en 

hagestakitt t.h. som forlengelse av en hagehekk – videre vippebrønn 

med stativ, og to faste hesjer på slåttelandet mellom gardstunet 

og åkeren i forgrunnen. Losneisene på åkeren kan knapt 

nok kalles byggverk, men er viktige innslag i landskapet i de høstukene 

de stod oppe. Riksantikvarens arkiv. 

5 

en levning, slik dette begrepet anvendes i historisk metode. En levning 

er en kilde som ikke forteller mer enn det en kan slutte direkte 

fra kilden sjøl – et resultat av fortidig virksomhet. 

Ut fra en slik betraktning vil hus være kilder som forteller om materialer, 

teknikk, form, planløsninger, bygningsdetaljer, overflatebehandling 

og andre elementer vi sanser direkte. Innen bygningshistorie vil 

mange hevde at hus også er en beretning – en kilde som meddeler 

og beskriver et fortidig innhold. En beretning kan leses og tolkes og 

gi informasjon ut over det som går fram av sjølve gjenstanden. 

Sammenlignet med et dokument som kilde er sjølve dokumentet – 

papiret – en levning som forteller noe om papirframstilling og papirkvalitet. 

Skrifta gir opplysning om at det fantes blekk og kanskje 

om blekktype. Men det som er skrevet, innholdet i det skrevne dokumentet, 

er den beretningen som historikeren er interessert i. En 

bygningshistoriker kan på samme måte ”lese” en beretning i et hus. 

Gjennom teknikker, materialer og former forteller hus mye mer om 

si historie enn de nøkterne opplysningene en kan sanse direkte. 

I all bygningshistorisk forsking vil husa sjøl utgjøre den sentrale kilden. 

De er nødvendige som referanserammer for de andre kildekategoriene. 

I prosjekt om historia til hus eller huskategorier som ikke 

lenger eksisterer, vil en også måtte bruke eksisterende hus eller husrester 

som referanser for å kunne nytte andre kilder fullt ut. I dette 

heftet skal hus som kilde ikke drøftes videre. I andre sammenhenger 

er det redegjort for ulike metoder innen denne kildebruken, som 

bygningsarkeologi, dendrokronologi og eldre dateringsteknikker. 2 

Dette bør behandles videre i andre prosjekter knyttet nærmere til 

konkret bygningshistorisk forsking. Men en kan ikke behandle kilder 

til bygningshistorisk forsking uten å påpeke den sentrale stillingen 

husa sjøl har som kilde i slik forsking.

Skriftlige kilder, bilder og muntlige kilder i bygningshistorisk forsking 

er emnet for denne framstillinga. Disse kildegruppene finnes 

i ulikt omfang og i ulik bruksgrad avhengig av hvilke tidsrom en skal 

behandle. Samlet utgjør de et langt mer omfattende kildemateriale 

enn det stående hus gjør. Bortsett fra i samtidsstudier vil ingen 

kildekategorier kunne gi fullstendige oversikter over hele bestander 

av hus. Fra 1700- og 1800-tallet foreligger skriftlig kildemateriale 

om langt flere hus enn dem som er bevart. Fra disse hundreåra vil 

skriftlige kilder og bilder kunne gi et langt mer nyansert bilde enn 

det bevarte hus kan gi. Dess lenger bakover en kommer i disse hundreåra, 

dess færre hus er bevart av den opprinnelige bestanden. 

Desto viktigere blir det å kunne kombinere alle kildekategorier for 

å få et så fullstendig bilde som mulig. 

Kommer vi mer enn drøye 300 år bakover i tid, blir både bevarte 

hus og andre kilder fåtallige. Gjenstående hus og andre byggverk 

blir viktigste kilde til bygningshistorisk forsking for denne tida. Men 

ikke desto mindre er det vesentlig å kunne nytte de fåtallige skriftlige 

kildene og bildene som finnes fra den kildefattige tida i tidlig 

nytid og middelalder. 

1.1 De tre kildegruppene; 

skriftlige, bilder og muntlige 

Det er både klare skiller og nære sammenhenger mellom disse tre 

kildegruppene. Skriftlige kilder er sjølsagt forbundet med skrift. De 

omfatter alle typer dokumenter med en tolkbar tekst. Innholdet i 

teksten er beretningen som er historikerens kilde. 

Kildegruppa bilder omfatter vanligvis alle slags tegninger, malerier 

og foto. Men visse typer tegninger kan like gjerne bli oppfattet som 

skriftlige kilder, især fordi de også ofte inneholder skreven tekst. Arkitekttegninger 

skal være signert og datert av arkitekten, de skal 

6 


Husa sjøl er de beste kildene til 

kunnskap om hus. Her røykstove 

fra Os prestegard i Hordaland under 

merking og fotografering for dendrokronologisk 

undersøkelse. Denne 

undersøkelsen har gitt huset 1785 

som ei sannsynlig byggetid i stedet 

for middelalder, som før antatt. Dette 

årstallet er også innskåret på en 

bjelke. Men det kan ikke nektes at 

rommet gir et alderdommelig inntrykk, 

som kan lede tankene til eldre 

datering. 

Foto: Jan Michael Stornes, NIKU 1999. 

være målsatt, og ofte er de påført andre notater. Alt dette er viktige 

opplysninger for bygningshistoria til de enkelte husa. Det synes 

derfor rimelig å regne arkitekttegninger som skriftlig kilde. Det samme 

gjelder oppmålingstegninger. 

Malerier og foto av alle slag inneholder derimot svært sjelden andre 

opplysninger om hus enn et bilde av et eller flere slike, og av omgivelsene 

til dette eller disse. Forekommer skriftlige opplysninger, gjelder 

dette som regel navn på den som laget maleriet eller fotoet, og 

kanskje år for når det er laget. Opplysninger om hus eller omgivelser 

gis sjelden. I bygningshistorisk sammenheng utgjøres følgelig kildegruppa 

bilder vesentlig av malerier og foto av alle slag. 

Muntlige kilder skapes ved intervjuer. Den primære kilden er da lydopptaket 

av intervjuet, men utskrift er også en del av den muntlige 

kilden. I ei stilling mellom skriftlige og muntlige kilder kommer bearbeidede 

intervjunotater og skisser og tegninger basert på intervjuer. 

Likeså må en god del minnelitteratur og andre skrevne notater 

regnes til ei slik mellomgruppe. 

Det finnes altså ikke klare og greie skiller mellom de tre kildegruppene 

skriftlige kilder, bilder, og muntlige kilder. I de fleste tilfellene 

vil det likevel ikke være vanskelig å definere hva slags kilde en har 

å gjøre med. I bygningshistorisk sammenheng brukes alle de tre kildegruppene 

først og fremst som beretninger. Sjølsagt kan alle slags 

dokumenter, protokoller, bøker, tegninger, malerier, fotografier 

osv. også brukes som levninger av virksomheter, som forteller om 

andre sider av historia. Men dette angår bare i sjeldne tilfeller den 

egentlige bygningshistoria.


2 Skriftlige kilder 

I bygningshistorisk forsking er skriftlige kilder nyttet systematisk i 

bygningsmonografier, i forsking som angår grupper av hus, og i 

studier av lokal bygningshistorie og byggeskikk. Nyere eksempler 

på bygningsmonografier med dokumentert bruk av skriftlige kilder 

finnes i Fortidsminneforeningen årbøker, som Einar Sørensens artikler 

om hus på Fiskum og Sem i Eiker og fra Vikersund (Sørensen 

1991 og 1995), og Lars Jacob Hvinden-Haugs artikler om hovedbygningene 

på Øvre Gjefsen i Gran og Ringnes i Stange (Hvinden- 

Haug 1995 og1997). Truls Aslaksbys magistergradsavhandling i 

kunsthistorie om Skiensfjord-klassisismen er et eksempel på en 

undersøkelse bygd opp rundt ei rekke bygningsmonografier basert 

på skriftlige kilder (Aslaksby 1977). 

Som eksempler på bruk av skriftlige kilder i forsking som gjelder 

grupper av hus, kan nevnes det store verket Norges kirker med Sigrid 

og Håkon Christie og Hans-Emil Lidén som sentrale forfattere. 3 Her 

er et rikholdig materiale fra geistlige og verdslige arkiv systematisk 

utnyttet for framstilling både av kirkemonografier og for samlende 

framstillinger av historia til kirkebygg i fylker eller regioner. Jens 

Christian Eldal har nyttet et annet skriftlig kildemateriale i sin 

doktoravhandling om sveitserstil og dragestil (Eldal 1998). 

Artikler om lokal byggeskikk i bygdebøker, årbøker og andre lokale 

publikasjoner kan være basert på grundig utnyttelse av skriftlige kilder. 

Noen er skrevet av forskere med brei bakgrunn fra bygningsforsking, 

som Hilmar Stigum i bygdebøker for Sørum og Eidsvoll 

(Stigum 1961 og 1963), Arne Berg i bygdebøker for Trysil, Stjørdal 

og Vefsn (Berg 1972, 1988 og u.å), og Ola Grefstad i Meldal bygdebok 

(Grefstad 1972). Flertallet av slike artikler er likevel skrevet av 

forfattere som har arbeidet mer med lokalhistorie generelt enn med 

bygningshistorie. Artiklene spenner fra reine kildegjengivelser til velfunderte 

framstillinger av lokal byggeskikk og bygningshistorie. I 

mer allmenne framstillinger av byggeskikk er systematisk bruk av 

skriftlige kilder sjelden. Enkelte eksempler fra skriftlige kilder kan 

være trukket inn for å belyse den skikken som beskrives. I noen 

7 

framstillinger kan enkelte typer skriftlige kilder være godt utnyttet. I 

noen studier av byggeskikk kan utvilsomt flere kildetyper være 

brukt, uten at dette er dokumentert. Men mye byggeskikk-litteratur 

gir inntrykk av å være basert på husa sjøl som kilde, samt bilder av 

ulike slag, og til dels eldre framstillinger av byggeskikk. 

Det er ingen tvil om at mer utstrakt bruk av skriftlige kilder kan gi 

mer fullstendig kunnskap om bygningshistorie og byggeskikk. Men 

skriftlige kilder må brukes i kombinasjon med andre kilder der dette 

er mulig. Begrep og beskrivelser i disse kildene må sammenholdes 

med stående hus og med muntlige kilder for å få fullt utbytte 

av dem. 

De skriftlige kildene kan også gi kunnskap om hus som en ikke 

lenger kan lese ut av husa sjøl. Etter ombygginger kan spor fra byggeprosessen 

ha forsvunnet, likeså spor etter eldre endringer i form 

og funksjon og eldre til- og påbygg. Gjennom skriftlige kilder kan 

slikt fortsatt dokumenteres. Likeså gir de opplysninger om personer 

knyttet til husa. I eldre skriftlige kilder finnes også dokumentasjon 

av sider av allmenn bygningshistorie som er ukjent eller glømt. Dette 

kan gjelde begrep som vi nå ikke umiddelbart skjønner. Og det 

kan gjelde teknikker eller materialer som ikke lenger kan dokumenteres 

ved bevarte hus. 

Et eksempel på det siste er en sjelden bruk av tang som taktekke på 

Karmøy - kanskje bare kjent fra Avaldsnes prestegard. Ved en takst 

der i 1791 hadde stolpebua tangtak som måtte repareres med 20 

vetter tang. En større uthusbygning var tekt dels med never, dels 

med teglstein. Taket måtte repareres, og det ble foreslått å kjøpe inn 

never eller tang til dette. 4 Tangtak var altså et reelt alternativ. Fra Rogalandskysten 

kjennes nå ingen tangtak eller tradisjon om at slike 

har funnes. Kanskje har det heller aldri vært mange av dem. Men 

gjennom skriftlige kilder kan det dokumenteres at det har vært slike 

tak i Norge, som i Norden for øvrig er best kjent fra Læsø i Kattegat. 

Det finnes utvilsomt mer vesentlige eksempler på skriftlig dokumentasjon 

av ikke bevarte bygningsteknikker eller -materialer. Først 

Gjennom skriftlige kilder og bevarte 

hus dokumenterte Hilmar Stigum i sitt 

arbeid for Eidsvoll bygdebok at hus av 

fireromstypen med omtrent samme 

utforming ble bygd på svært mange 

garder i bygda på 1700-tallet og tidlig 

på 1800-tallet. Så mange og så typiske 

var disse husa at Stigum ei tid omtalte 

dem som ”Eidsvolls-typen”. Dette 

huset av ”Eidsvolls-type” på Holt står 

fortsatt, nå med påbygg i ene enden. 

Foto: Holmsen. Riksantikvarens arkiv.

gjennom en mer systematisk gjennomgang av et større skriftlig kildemateriale 

som gjelder et område eller ei gruppe av hus, kan en 

finne mer utbredte bygningstrekk, som ikke lenger er allment kjent 

eller bevart. Her venter fortsatt store oppgaver innen bygningshistorisk 

forsking. 

2.1 Takster 

De mest omfattende skriftlige kildene om hus og andre byggverk 

er takster tatt opp i forbindelse med verdisetting i ulike forbindelser. 

Takster er de eneste skriftlige kildene som er skapt med hus og 

byggverk som grunnlag for dokumentet, og som gir direkte beskrivelser 

av hus og byggverk. De er så tallrike at de kan gi godt inntrykk 

av en større bestand av hus, av grupper av hus, eller av ett hus 

gjennom lengre tid. De viktigste takstene er åbotstakster, verditakster 

og branntakster. Alle ble tatt opp ved en takstforretning, der 

representanter for offentlige myndigheter var til stede. Takstene ble 

innført i protokoller, som nå stort sett finnes i offentlige arkiv - Riksarkivet 

eller statsarkiva. 

Åbotstakster og verditakster inneholder beskrivelser av husa på garden, 

bruket eller plassen som ble taksert. I en del takster over en 

gard kan også hus på tilliggende underbruk, plasser og setrer komme 

med i taksten. Beskrivelsene kan være svært knappe, og noen 

ganger kan et hus bli nevnt bare ved navnet på huset. Oftere gis 

noen flere opplysninger, men bare sjelden så fullstendig informasjon 

at en kan rekonstruere huset i detalj. De oppgir sjelden størrelse 

på husa, og sier sjelden noe direkte om materialer og teknikker. 

Opplysninger om det siste kan likevel framkomme i teksten. 

Best nytte har en av åbots- og verditakster der det foreligger flere 

slike med noen års mellomrom. Der vil som regel endringer, både 

fjernete og nye hus, og endringer av stående hus, bli beskrevet. Ved 

å sammenholde informasjon fra flere takster vil en kunne få et godt 

inntrykk av bygningshistoria på én gard, ett bruk eller én eiendom. 

Branntakster gir mer konkret informasjon om husa. De inneholder 

standard opplysninger om materialer, teknikker, størrelse, antall 

rom, vinduer og dører, taktekke, underlag, og tilbygg, samt om avstand 

mellom husa, noen ganger med skisser av tunet eller tomta 

med husa. I tillegg gis ofte flere frie opplysninger. Alt i alt kan opplysningene 

i branntakstene være så detaljerte, at en ut fra dem kan 

skissere husets hovedform og planløsning. Av de skriftlige kildene 

er branntakstene uten tvil de som gir best og mest informasjon om 

historia til hus og andre byggverk. 

2.1.1 Åbotstakster 

De eldste takstene er åbotstakster. Åbot er nevnt i middelalderens 

landskapslover og i Landsloven til Magnus Lagabøte fra 1270-åra. 

Grunnbetydningen av åbot er “leilændingens forpligtelser i henseende 

til jordveiens behandling og husenes vedligeholdelse saavelsom, 

i tilfælde af forsømmelse, den herfor skyldige erstatning”. 5 

Forpliktelsene gjaldt foruten leilendinger også embetsmenn på deres 

embetsgarder. Åbotstaksten foregikk slik at en lagrette bestående 

av offentlig oppnevnte lagrettemenn vurderte hus og jordveg 

og takserte forbedringer eller forsømmelser i forhold til en “normal” 

tilstand. Om alt var i orden, ble det sagt at garden var åbotsfri - og 

8 


det ble ikke ilagt noen åbot, det vil her si erstatning for manglende 

vedlikehold. Men som regel ble det funnet noe som ikke var i orden. 

Leilendingen måtte da betale eieren en erstatning for manglene tilsvarende 

det lagretten vurderte at utbedringen ville koste. På embetsgarder 

skulle fratredende embetsmann betale erstatningen, 

åboten, til neste innehaver av embete og embetsgard. 

I samtida var summen som skulle betales det viktigste ved åbotstakstene. 

Ikke sjelden kunne det bli strid om denne, især på embetsgardene. 

For bygningshistorisk forsking er de til dels detaljerte 

beskrivelsene av hus, gjerder, elveforbygninger og alle slags andre 

byggverk av størst interesse. Vurderinger av jordvegen og drifta kan 

gi interessante opplysninger for studier av kulturlandskapets historie 

og for sammenhenger mellom hus og miljø. 

På leilendingsgarder ble det tatt opp åbotstakster bare når en av 

partene fant behov for dette, som regel jordeieren. Det er sjelden å 

finne mer enn én eller et par takster fra samme gard fra 1700- og 

1800-tallet. Fra tidligere tider er slike takster bare svært sporadisk 

bevart. I diplom, dokument fra middelalderen, finnes noen åbotstakster 

fra leilendingsgarder. Bare de færreste av disse gir opplysninger 

om hus, og da er som regel bare navnet på et hus eller to 

nevnt. På Haug i Ringebu ble det i 1466 nevnt at Orm skal 

“wpuegha loptit nidher j fra stofuonne ok wnderleggia stokka ok 

steen som tilhøfuir” (DN III:635, nr 872) (oppveie (= løfte opp) 

loftet nedenfor stua og legge under stokker og stein). Etter hvert 

blir åbotstakstene mer innholdsrike. Men det er først fra 1700- og 

1800-tallet slike takster gir fyldige husbeskrivelser. Samtidig blir 

flere og flere garder sjøleiergarder, og behovet for denne type takster 

blir mindre. 

Fra embetsgardene foreligger et langt rikere materiale med åbotstakster, 

især fra prestegarder. For disse var lovfestet at det ved hvert 

presteskifte skulle foretas offentlig takstforretning. Fra disse gardene 

foreligger derfor lange serier med takster - i beste fall fortløpende 

fra 1600-tallet og framover. I diplommaterialet fra middelalderen 

finnes også flere opplysninger om hus på prestegarder enn 

om hus på leilendingsgarder. I dette materialet gis først og fremst 

bare navnet på hus, samt kanskje en opplysning om nødvendig reparasjon. 

Som eksempel kan nevnes en av de eldste kjente åbotstakstene, 

fra Sandar prestegard i Vestfold fra 1386. Denne opplyser 

at Sira Bottolfs åbot var å bekoste istandsetting av ei setstove og 

et steikerhus (= bryggerhus) (“sestofuona ok æit stæikara hus”) 

(DN I:376, nr 502). 

Gjennom seriene med åbotstakster fra 1600-tallet til 1900-tallet gis 

opplysninger om alle endringer av hus og andre byggverk. Dette 

gjelder de husa som lå til presteembetet, og som prestene hadde 

åbotsansvar for som en del av sin rett til å bruke embetsgarden. 

Ved å følge disse seriene får vi oversikter over når hus forfalt og nye 

ble bygd. Til dels er byggeår for nybygg tatt inn i åbotstaksten. Men 

vi kan i alle fall få ei datering som er begrenset til fratredende prests 

embetstid. Siden de fleste husa på en prestegard var vanlige gardshus, 

gir disse seriene med takster gode muligheter til datering av 

alle kategorier av hus. Dette er særlig nyttig for uthus, der færre 

gamle hus er bevart enn hva gjelder bolighus. Sjøl om det sjelden 

er mer enn én prestegard i hver bygd, gir et samlet materiale fra 

prestegardene i en region gode oversikter over når eldre trekk forsvant 

og nye fikk fotfeste, især hva uthusa angår. Det finnes også


åbotstakster fra andre embetsgarder, men sjeldnere i serier av samme 

slag som for prestegardene. Andre embetsgarder var sjelden 

embetsgard gjennom lang tid, slik prestegardene var. 

Et aktuelt eksempel på bruk av åbotstakster som grunnlag for eksakt 

kunnskap om kjente hus, er takstene for Alstahaug prestegard 

på Helgeland. Historikeren Kåre Hansen har i en serie artikler i Helgelands 

Blad våren og sommeren 1999 vist at den eldste delen av 

den nåværende hovedbygningen på Petter Dass’ embetsgard ble 

bygd 1758-1760 (Hansen 1999). Tidligere antatt byggetid var 

1650-åra, men dette kan tilbakevises ved å sammenholde åbotstakster 

og andre skriftlige kilder. Dette betyr at verken den kjente 

herr Petter eller sønnen hans har bodd i det huset som står nå. Hansen 

fant fram til byggetida ved først å studere åbotstakster fra 1737 

og 1768, samt en innførsel i bispevisitasprotokollen fra 1750. 

Sammenholdt med aktuelle presters embetstid kunne byggetida 

Alstahaug prestegard, der Petter Dass residerte i siste halvdel av 

1600-tallet. Like før 1760 bygde en av hans etterfølgere i embetet, 

Morten Sommer, den lågeste delen av hovedbygningen (t.h. på 

bildet). Dette huset var opprinnelig lengre mot midten av bildet. I 

1890-åra ble den opprinnelige vestre enden av huset revet, og en 

ny, høgere del bygd i andre enden. Sjøl om ingen av de nåværende 

husa på denne garden har stått siden Petter Dass levde her, kan 

sjølsagt bygningsdeler eller materialer fra hus fra hans tid finnes 

gjenbrukt. Uansett er den kjære herr Petters navn og minne for 

all tid knyttet til denne garden. 

Foto: Kåre Hansen, Sandnessjøen ca. 1990. 

9 

settes til mellom 1750 og 1765. Ved videre leiting i Nidaros bispearkiv 

fant han brev som kunne tidfeste byggetida enda nøyere - til 

1758-1760. Disse opplysningene er spesielt aktuelle nå foran planlegging 

av et museumsbygg ved Alstahaug prestegard, der Petter 

Dass’ liv og virke skal stå sentralt. 

Åbotstakster fra både leilendingsgarder og embetsgarder finnes i 

arkiva etter sorenskriverne på statsarkiva. De ble først innført i tingbøkene 

- fra 1600- og 1700-tallet. Utover på 1700-tallet ble egne 

protokoller tatt i bruk for åstedssaker, som åbotstakstene var. Disse 

protokollene ble vanligvis kalt ekstrarettsprotokoller. Bare et fåtall 

justisprotokoller har registre. Det kan bli mye leiting for å finne 

åbotstakster med husopplysninger. Men ved de fleste statsarkiv finnes 

egne kortkataloger over åstedssaker, og disse er til god hjelp. 

Der slike ikke finnes, må en ta utgangspunkt i tida for et presteskifte 

eller brukerskifte og leite gjennom tida etter dette. Det kunne 

gå forholdsvis lang tid fra ny embetsmann eller leilending overtok 

til takstforretningen ble holdt. Når en først har funnet én 

takstforretning, vises det i denne gjerne til eldre forretninger, og i 

heldigste fall er disse sitert i nyere forretninger. Velges et presteskifte 

fra 1800-tallet, kan en arbeide seg bakover i tid ved hjelp av 

henvisninger til de tidligere takstene. 

For prestegardenes vedkommende finnes avskrifter av åbotstaksten 

ofte i sogneprestenes arkiv, som nå er i statsarkiva. Det er arbeidssparende 

å se etter hva som finnes i disse arkiva. De er noe ulikt ordnet 

ved de ulike statsarkiva, men de fleste har egne bokser eller legg 

for arkivalia knyttet direkte til prestegarden. Der ligger eventuelle avskrifter 

av alle takster angående gardens hus og herligheter.

Takstforretningen ved åbotstakst ble på 1700-tallet vanligst kalt besiktigelsesforretning 

eller taksasjonsforretning, eller en kombinasjon 

av disse to begrepa. På 1800-tallet ble forretningene vanligere kalt 

åbotsforretning, men de eldre betegnelsene ble også brukt lenge. 

Også andre betegnelser ble brukt. Overskriften til en takstforretning 

kan derfor ikke alltid skille den fra andre typer takstforretninger, 

f.eks. fra alminnelige verditakster. 

2.1.2 Verditakster 

I justisprotokollene - tingbøker og ekstrarettsprotokoller - finnes en 

del besiktigelses- og taksasjonsforretninger som er forlangt av eier eller 

bruker av en gard eller eiendom, ofte fordi vedkommende hadde 

utført større byggearbeider eller andre forbedringer. Brukeren eller 

eieren ville nå ha en verditakst på forbedringene. Grunnene for dette 

kunne være flere. For bygningshistorisk forsking er det viktigst at 

slike takster ble holdt, og at de ofte inneholder gode beskrivelser av 

hus og andre byggverk. Ved nybygging kan beskrivelsene være enda 

mer detaljerte enn i åbotstakstene. Men her som i åbotstakstene er 

det stor forskjell på hvor mye som ble tatt inn i takstenes tekstdel. For 

samtida var det også her taksten som var det viktigste. 

Slike takster ble holdt etter forlangende av den enkelte. De er stort 

sett vanskeligere å finne enn åbotstakster, siden de sjelden kan 

knyttes til andre dokumenterte hendinger. Men der registre finnes, 

enten i protokollene eller som kortkataloger i arkiva, er disse til god 

hjelp. For undersøkelser av regional bygningshistorie kan disse takstene 

gi verdifull kunnskap. Slike takster finnes også fra sjøleiergarder, 

som ikke er representert i åbotstakstene. 

2.1.3 Branntakster 

Branntakster ble foretatt ved takstforretninger i forbindelse med 

forsikring av hus. Systematisk brannforsikring av hus i byene kom i 

stand etter forordning av 18. august 1767. Som følge av denne ble 

forløperen til Norges Brannkasse, Den almindelige Brand-Forsikring, 

grunnlagt. Tidligere fantes mindre lokale forsikringsordninger, uten 

at dette gav noe større kildemateriale for bygningshistorisk forsking. 

Fra byene foreligger mange branntakster fra tiåra sist på 

1700-tallet. Det ble gitt adgang til å forsikre hus i landdistrikta i byenes 

brannkasser, men det kjennes få slike eksempler fra 1700-tallet. 

Fra de første tiåra på 1800-tallet ble flere garder og andre eiendommer 

i bygdene forsikret i byenes brannkasser - vesentlig større 

garder og eiendommer. 

Ved lov om alminnelig brannforsikring fra 1845 fikk hele landet 

samme mulighet til brannforsikring, og virkefeltet til den alminnelige 

brannforsikringen ble gjort landsdekkende. Fra denne tida ble 

det også opprettet flere lokale brannforsikringsselskap. Antall forsikrete 

hus steig raskt, i og med at samtlige landdistrikt nå fikk samme 

mulighet som byene hadde før. Fra 1912 ble navnet Norges 

Brannkasse tatt i bruk. 

Branntakstene ble innført i egne branntakstprotokoller. Det viktige 

unntaket er branntakster over hus på bygdene før 1845. Disse ble 

innført i de vanlige justisprotokollene, for det meste i ekstrarettsprotokollene. 

Der slike ikke fantes, ble de innført i de alminnelige 

10 


Hovedbygningen på Rakkestad prestegard tegnet sannsynligvis av 

Hieronymus Aschehoug (1790-1850), prestesønn med oppvekst på 

denne garden. Bygningen stod ferdig i 1797. Det ble holdt besigtigelsesforretning 

over den 30. november samme år med følgende 

beskrivelse: «Bygningen (er) 43 Al lang, 17 Do bred og 2 Etager 

høy og alle wegne er Grund festet med sin Mur paa Berget og har 

2 de Kieldere, 8 te Værelser nedenunder foruden Forstuen og 8 te 

Ovenpaa, og 3 die Loftsrum, en Skorsten med 2 de Gruer, 2 de Brandrør, 

14 en Brandmure, 18 en Dørre foruden Forstue Dørren, nesten 

alle forsynede med Laase, hvoraf 7 Engelsk Fashion og Messing Beslaug, 

32 Fag Vinduer, Gladset alle Vegne indlagde i Træe og forsynet 

med alt nødvendigt Jernbeslaug, hvorforuden 2 de Fag og et 

enkelt Vindue paa Lofterne. Dobbelt Gulv neden under hvoraf det 

nederste ligger en heel Alen fra Grunden, saa Luften i gennem 

Trækhullerne i Muren har frit Spillerum. Dørre og Vindues Bekledninger 

om disse, og Brandmur Rammerne ere blaamalede med Olie 

Farve, Bygningen er klæd alle Vegne uden om med Bordsydning, 

som er malet brun rød, undtaget Vinduerne udvendig, Lafterne og 

Vindskier som alt er malet hviid med Olie Farve. Taget er belagt 

med hollandsk Teielsteen.» 

Arkivkopi fra Statsarkivet i Oslo, 

Rakkestad sorenskriveri, tingbok 33. 

Foto: Riksarkivet. 

Tegning: Riksantikvarens arkiv, avfotografert NIKU.


11

12 


Den store hovedbygningen på Gran prestegard bestod av opprinnelig 

fire atskilte deler, som alle ble bygd eller ombygd på 

1700-tallet og samlet under ett tak da. Men de skriftlige kildene 

viser at den ble behandlet som fire bygninger gjennom hele 1800tallet. 

Huset ble revet i åra rundt 1901. De delene av bygningen 

som presten hadde ansvar for - både som del av embetet og som 

privateide hus - ble forsikret flere ganger midt på 1800-tallet. Her 

gjengis de første to sidene av en omtakst fra 2. mai 1867. Disse 

omfatter kjøkkendelen av hovedfløya («vaaningshus 1» - der de 

to fløyene møtes), samt hele sidefløya («vaaningshus 2 og 3» - 

t.v.), og viser hvor detaljert en branntakst kunne beskrive huset. 

Den større delen av hovedfløya (t.h.) med stuer og saler tilhørte 

Gran kommune og ble ikke forsikret ved samme branntakst, som 

det også framgår under omtalen av hus 1. Arkivkopi fra Riksarkivet, 

Norges Brannkasse, prestegarder, boks 4. Foto fra Riksantikvarens 

arkiv. Plantegning Holger Sinding-Larsen 1905, etter at 

huset var revet, Riksantikvarens arkiv. 

tingbøkene. Branntakster på bygdene fra før 1845 finnes altså i 

samme protokoller som åbots- og verditakster. Der registre over 

åstedssaker finnes, vil branntakstene finnes blant disse. 

Det store antall branntakster finnes likevel i egne protokoller, fra før 

1845 bare for byene, deretter for hele landet. De største seriene 

med branntakster finnes fra Norges Brannkasse. Men det finnes 

også store arkiv etter lokale brannforsikringsselskap, som Akershus 

gjensidige Brandassuranceforening, som dekte store deler av Østlandet. 

Det fantes også mange bygdebrannkasser med ei eller et 

par bygder som virkeområde. Alle brannkassene førte takstene inn 

i protokoller. I tillegg finnes flere avskrifter, og arkivmaterialet består 

dels av protokollene, dels av avskrifter. Fra siste del av 1800-tallet 

tok Norges Brannkasse i bruk ferdigtrykte skjemaer til bruk ved 

takstforretningene. Disse skjematakstene er integrert i det øvrige 

arkivmaterialet. 

Arkivene finnes nå stort sett på Riksarkivet og i statsarkiva. Bortsett fra 

branntakstene fra bygdene før 1845, er de samlet i egne arkivserier. 

Noe materiale finnes også i kommunale arkiv, bl.a. i Oslo byarkiv.


13

14 

niku temahefte 032


Branntakstmaterialet i Riksarkivet er fordelt på tre serier. To eldre 

serier gjelder tida før 1845. Den ene omfatter materialet fra det 

Dansk-norske brannforsikringskontor 1767-1816 i Kommersekollegiets 

arkiv. Dette omfatter protokoller fra kjøpstedene, samt en del 

pakkesaker med takster fra landdistrikt. Den andre serien tilhører 

Finansdepartementets arkiv og består av materiale fra Brannforsikringskontoret 

med protokoller fra 1807 til 1847. 

Den siste store serien branntakster I Riksarkivet er et topografisk 

ordnet arkiv med branntakster fra Norges Brannkasse fra tida etter 

1845. Dette omfatter arkivet etter Norges Brannkasse, som til 1980 

var arkivert på Norsk Folkemuseum. Dette dekker hele landet og 

består av takstdokument ordnet etter eiendommer. Denne serien 

utgjør den største samlete serien med branntakster i landet. Branntakster 

fra prestegardene er ordnet i egen serie i dette arkivet. 

Branntakstmaterialet i statsarkiva består for en stor del av protokoller 

med en eller flere protokoller for hver bygd, for en mindre del 

av takster på skjema. Dette er materiale fra de lokale avdelingene 

av Norges Brannkasse. Brannkassearkiva i Riksarkivet og statsarkiva 

overlapper hverandre, men fullt samsvar er det ikke. Arkiva fra flere 

lokale brannkasser finnes nå i statsarkiva, der det finnes egne kataloger 

for dem. 

Som nevnt ble takstene skrevet av i flere eksemplarer. Avskrifter av 

branntakster kan derfor finnes i flere andre arkiv - både offentlige 

og private arkiv, f.eks. prestegardsarkiv, vanlige gardsarkiv og bedriftsarkiv. 

Lenge fungerte lensmennene som branntakststyrere i 

bygdene. Fortsatt finnes kanskje branntakstprotokoller på noen 

lensmannskontor, men disse skal være innlevert til statsarkiva. 

For bygningshistorisk forsking fra de siste 150-250 åra er branntakstene 

med sine mange og detaljerte opplysninger en uunnværlig kilde. 

Hvert forsikret hus ble beskrevet fortløpende med opplysninger 

om materialer i vegger, tak og underlag, om byggeteknikk og størrelse, 

antall rom, vinduer og dører, om kjeller og tilbygg. I de eldre 

takstene er bolighusas rom detaljert beskrevet med opplysninger om 

behandling av tak, vegger og golv, om omner og annet fast inventar. 

Det er vell av detaljer, ikke bare i de eldre takstene, sjøl om de 

forenkles noe etter hvert. Men alle opplysninger av betydning for 

branntaksten skulle tas med. I tillegg til beskrivelsene av hvert hus ble 

tatt med avstanden mellom husa. Ganske vanlig finnes små skisser 

av tuna, og videre opplysning om avstanden til andre hus og tun. På 

slike skisser kunne også hus som ikke skulle forsikres, bli tatt med. 

Vanligvis ble alle de større og viktigere husa forsikret. Få småhus ble 

forsikret, og nesten ingen brannfarlige hus som smier og kjoner. Andre 

hus utenfor gardstunet - utløer, naust, setrer - er forsikret i større 

grad enn smier og kjoner. Men det største materialet gjelder de 

mer sentrale husa på gardstunet: hovedbygning, sidebygninger, 

stabbur og loft, låve med fjøs og stall, vognskjul, kjellere. 

Det skulle holdes omtakster hvert 10. år. Dette har frambrakt serier av 

takster for flere tiår. Etter hvert gikk en over til å holde omtakst når 

det hadde blitt foretatt større endringer på et eller flere hus. Gjennom 

branntakstene kan en dermed følge bygningshistoria for én gard, for 

ei bygd eller en by, eller for et større område gjennom lengre tidsrom. 

Om det også finnes andre takster - åbotstakster, verditakster - fra 

samme sted som det finnes flere branntakster, kan dette gi et ganske 

fullstendig bilde av bygningshistoria til dette stedet. 

15 

2.2 Skifter 

Den skriftlige kilden som gir mest omfattende opplysninger om materiell 

kulturhistorie, er skiftene. Gjenstander settes her i sammenhenger 

med slekt, økonomi og samfunnsforhold. For generell kulturhistorisk 

forsking er derfor skifter den mest sentrale skriftlige kilden. 

For bygningshistorisk forsking kan skiftene gi opplysninger som 

ikke finnes i andre skriftlige kilder, eller de kan støtte opp om opplysninger 

fra takstmaterialet. I denne sammenhengen er skifteregistreringene 

viktigst. Disse ble foretatt ved booppgjør etter avdøde 

eller i bo som av annen grunn skulle oppløses, som ved 

konkurser. Registreringene var primært registrering av alle verdier i 

boet. Dette ble utført ved at de oppnevnte skifteregistratorene gikk 

fra rom til rom og fra hus til hus og nedtegnet det de fant av innbo 

og løsøre som hadde en viss verdi, samt den verdi de takserte de 

enkelte gjenstandene til. Opplysninger om hus og rom framkommer 

følgelig som tilleggsopplysninger til det egentlige formålet med 

forretningen, som var verdisetting. 

Skifteregistreringene ble innført i skifteprotokoller sammen med hele 

resten av skifteforretningen. Denne inneholdt også opplysninger om 

grunnen til skiftet, om arvinger, om gjeld og utlodning, samt andre 

saker som kunne vedkomme skiftet. Skifteprotokoller med registreringer 

finnes fra siste del av 1600-tallet og fram til utpå 1800-tallet. 

Fra siste del av 1800-tallet finnes skifteprotokoller mer sporadisk. 

Skiftene er innført i egne skifteprotokoller. Fra 1800-tallet foreligger 

egne skifteregistreringsprotokoller. Det finnes også uinnbundne 

skiftekonsepter og andre skiftevedlegg, mest fra 1600-tallet og 

tidlig på 1700-tallet. Skifteprotokoller og -konsepter er nå i sorenskriverarkiva 

i statsarkiva. Det eneste unntaket er geistlige skifteprotokoller 

fra den egne geistlige jurisdiksjonen, som ble opphevet 

i 1809, og som forsvant i løpet av et par tiår deretter. Protokollene 

fra denne jurisdiksjonen ligger i prostearkiva i statsarkiva. Disse omfatter 

skifter etter prester, klokkere og andre geistlig ansatte, samt 

deres nærmeste slektninger. Fra siste halvdel av 1800-tallet overtok 

lensmennene skifteregistreringene. De førte egne skifteregistreringsprotokoller, 

som nå for det aller meste ligger i lensmannsarkiva 

i de enkelte statsarkiva. 

Det foreligger også skifter fra tida før skifteprotokollene. I Diplomatarium 

Norvegicum (DN) er gjengitt mange skifter fra middelalderen. 

De færreste gir opplysninger om hus. Et av de tidligste skiftene, fra 

Kvåle i Sogndal fra 1314, er et av få som har noe mer utfyllende beskrivelser 

av hus (DN VI:78, nr 84). Dette skiftet er nyttet i flere undersøkelser 

og sammenhenger – mest utfyllende i verket ”Norske tømmerhus 

frå mellomalderen” (Berg 1989, Bjørvik 1998:212). 

Skiftene gir opplysninger om navn på rom og hus. Romnavn oppgis 

først og fremst fra bolighus og andre innhus. Noen ganger oppgis 

også navn på enkeltrom i stabbur og låver. Ofte kan en følge 

skifteregistratorene på deres gang gjennom de forskjellige husa, og 

fra hus til hus. Slik får vi kunnskap om hvordan hus og rom ligger i 

forhold til hverandre og kan få et inntrykk av grunnplaner i husa. 

Ved romnavn og de registrerte gjenstandene gis opplysninger om 

bruken av rom og hus. Skiftematerialet gir slik flere opplysninger 

om bruken av husa enn om sjølve husa. Det kan også framkomme 

opplysninger om endringer i husbestanden, som ikke kommer fram

Svalgangsbygningen fra 1720-åra på Gamle Hvam Museum. 

Foto: Tom Jøran Bauer, Gamle Hvam Museum. 

ved takster. Men opplysninger om materialer, teknikk og størrelse 

oppgis sjelden. 

På garder uten takstforretninger kan skiftene være eneste skriftlige 

kilde til kunnskap om hus før branntakstenes tid. Et godt eksempel på 

avgjørende opplysninger om tidfesting av hus ut fra skifter er dateringa 

av den godt kjente svalgangsbygningen på garden Store Hvam, 

nå Gamle Hvam Museum i Nes på Romerike. Denne bygningen ble 

holdt for å være fra midten av 1600-tallet, basert på en artikkel av 

Anders Bugge i Fortidsminneforeningens årbok 1919 (Bauer 

1998:53). Dette var sett i sammenheng med et viktig eierskifte på garden. 

Tidfestinga ble lenge betvilt, og dendrokronologisk undersøkelse 

i 1995-96 viste at tømmeret i bygningen var hogd 1726-27. I et skifte 

fra 1730 omtales en stor brann noen år før, som hadde ødelagt 

mye av løsøret. Slik kan en ved å samkjøre to kilder med stor sikkerhet 

fastslå byggetid for bygningen, som ble to mannsaldre yngre enn 

før antatt. Dette har igjen gitt bygningsforskinga ny kunnskap om 

1700-tallets storgardsbebyggelse på Østlandet. 

Siden skifter etter avdøde personer inneholder opplysninger om arvinger, 

er skiftene mye brukt av slektsgranskere. For annen forsking 

har dette den fordelen at det er utarbeidet registre for mye av skiftematerialet. 

Skal en lage monografier over ett hus eller husa på én 

gard, kan en relativt greit gjennom registrene finne om det forelig- 

16 


ger skifter fra denne garden. Gjelder undersøkelsen hus i et større 

område, vil en lett kunne finne skiftene fra dette området ved å gå 

gjennom skifteprotokollene for det sorenskriveriet der området ligger. 

Og gjennom skiftematerialet kan en forholdsvis raskt få innsikt 

i de vanlig brukte rom- og husnavn for distriktet. For bygningshistorisk 

forsking som bygger på en grundig gjennomgang av skriftlige 

kilder, er en gjennomgang av skifteregistreringene påkrevet. 

2.3 Tingbøker 

Tingbøkene inneholder samtlige saker som var oppe til behandling 

på tingsamlingene. Dette var alle slags saker som måtte avgjøres av 

retten. Saker som angikk hus direkte var sjeldne. De før omtalte 

takstforretningene over hus er få i forhold til den store mengden 

saker i tingbøkene. I mange saker gis likevel indirekte opplysninger 

om hus. Drap, vold, tjuveri, tretter, ekteskapsbrudd - ofte hadde 

saka som skulle behandles, skjedd innomhus. I vitneutsagn kunne 

dermed gis mange opplysninger om hus og innbo, opplysninger 

som sjelden kan finnes andre steder. Især finnes detaljer beskrevet, 

som en ikke kan finne i takster eller skifter, som plassering av dører 

og vinduer, plassering av innbo i forhold til hverandre, om soveplasser 

til de enkelte husstandsmedlemmene - og mange andre enkeltheter. 

For bygningshistorisk forsking kan et større materiale fra 

tingbøkene gi konkrete tidfestinger for når enkelte elementer i hus 

og innbo fikk vanlig utbredelse. I alle fall kan gis ei bakre grense for 

når enkeltelementer ble tatt i bruk. Det må regnes sikkert at når hus 

eller innbo nevnes av et vitne, vil dette være truverdig.


Slike opplysninger står inne i fortløpende referat av vitneutsagn i tingbøkene, 

som med sine tettskrevne sider i utgangspunktet ikke er raske 

å lese. Det er følgelig en tidkrevende oppgave å leite i tingbøkenes 

mange saker etter opplysninger om hus. Men at det gir lønn for strevet, 

viser de undersøkelsene Arne Berg har gjort over byggeskikk i 

flere bygder og distrikt i landet - i Glåmdalen, Trysil, Stjørdal, Namdalen 

og Vefsn (Berg 1967, -68, -72, -88, u.å). Materialet er også brukt 

av andre bygningsforskere, men i mindre målestokk. Vanligere er nok 

å plukke ut noen få saker fra et stort materiale for å illustrere et eller 

flere trekk av bygningshistoria eller utvikling av innbo. 

Etter hvert som tingbøker gjøres tilgjengelige på internett, blir det 

lettere å leite i dem. De fleste som er tilgjengelige til nå, er lagt inn 

gjennom Tingbokprosjektet ved Historisk institutt ved Universitetet 

i Oslo. 6 Gjennom dette kan også søkes i tingbøker som andre har 

skrevet av og lagt ut på nettet. Foreløpig er det vesentlig tingbøker 

fra 1600-tallet som er søkbare i denne basen. 

2.4 Andre arkiv 

Foruten de mer allmenne skriftlige kildene finnes ei lang rekke mer 

spesielle kildegrupper med opplysninger om hus og byggverk. For 

noen få monumentale bygg finnes egne arkiver. For “offisielle” 

bygg gjennom tidene ligger arkivmateriale i sentralarkiva - lens- og 

futeregnskaper, stiftsarkiv, amtsarkiv, departementsarkiv - alle i 

Riksarkivet. I slike arkiv kan også finnes opplysinger om vanlige hus. 

For kirker finnes arkivmateriale i alle typer geistlige arkiv, samt i flere 

17 

I 1771 utgav Rejero Giellebøl en topografisk beskrivelse av heimbygda 

si: «Naturlig og oeconomisk Beskrivelse over Hølands Præstegield». 

Som vedlegg fulgte flere tegninger, bl.a. ei av et stilisert 

gardstun med hus og andre byggverk. Denne tegninga er ei av flere 

som er gjengitt i mange sammenhenger, dessverre noen ganger med 

svært mangelfull tekst og kildehenvisning. Sammenholdt med et 

større kildetilfang viser denne tegninga mange trekk for vanlige hus 

på Romerike i siste halvdel av 1700-tallet: to-roms, ei-høgds bolighus, 

uthus bestående av parlåve med «skyter» (skykuer) foran, og 

med fjøs i ene enden og stall i andre, og med flere mindre hus utafor 

gardstunet. Bildetekster som «Typisk Romeriks-gard fra 1700-tallet» 

uten videre kildehenvisning har bidratt til at denne kildetypen ikke 

blir tatt så seriøst som den fortjener. Her kopiert fra faksimileutgave 

ved Nordre Høland Historielag, 1977. – Forklaring til bildets nummer, 

etter Giellebøl: 1 Stue-Huuset, 2 Brygger-Huuset, 3 Stolpe-Boden, 

4 Korn- og HøeLaderne, 5 Foe-Huuset, 6 En Skyte eller liden Lade til 

Halm, 7 Broen til Loen og Laderne, 8 Den anden Skyte, 9 Broen til 

HøeLoftet over Hæste-Stalden, 10 Hæste-stalden, 11 Tørke-Huuset, 

12 Smiden, 13 Ageren, 14 Skie-Gaarden, 15 Engen, 16 Riis-Gierdet, 

17 Sav-Møllen, 18 QværneBruget, 19 Skoven. 

av de sistnevnte arkiva. For prestegardenes hus foreligger et rikt 

skriftlig kildemateriale, som blir omtalt seinere. 

I private arkiv finnes et mangslungent materiale som grunnlag for 

bygningshistorisk forsking: Tegninger, bilder, regnskap, kontrakter, 

brev, beretninger, private takster osv. Slikt materiale kan søkes først 

og fremst for bygningsmonografier. 

Beretninger fra skribenter fra de fire-fem siste hundreåra kan gi 

gode beskrivelser av hus. Ikke minst i de mange topografisk-statistiske 

beskrivelsene fra 1700- og 1800-tallet kan enkelthus eller hus 

i sin alminnelighet bli omtalt. Mange av disse er trykt, men mange 

foreligger bare som manuskript i ulike arkiv. Noen av de trykte beskrivelsene 

eller skissene av hus er ofte gjengitt og brukt som illustrasjoner 

i mange andre sammenhenger enn de opprinnelige, dessverre 

ofte uten kildegjengivelse eller kildekritikk. Den eldste større 

beretningen som er brukt en god del i bygningshistorisk forsking, 

er biskop Jens Nilssøns visitasbøker og reiseopptegnelser fra 1590åra 

(Nielsen 1885). For mange bygders vedkommende er hans omtaler 

av hus de eldste kjente husbeskrivelsene. Men de er sjelden så 

detaljerte at en uten videre ut fra beskrivelsen kan slutte hvordan 

huset var. 

Hus er omtalt i flere andre kilder. I undersøkelser av lokal byggeskikk, 

eller for å skrive bygningsmonografier, kan det søkes bredt etter 

opplysninger. Men med vanlige tidsrammer for bygningshistoriske 

prosjekt blir det sjelden anledning til slike breie søk etter opplysninger 

annet i de kildene der en veit at en finner opplysninger.

2.5 Tegninger 

Med tegninger menes her arkitekttegninger og oppmålingstegninger 

med grunnplaner, snitt, fasader og detaljer. Slike tegninger 

må regnes som skriftlige kilder. Tegningene kan også gi annen informasjon 

om huset, oppgitt i tekstfelt eller som notater. For arkitekttegninger 

trenger en sjølsagt informasjon om huset virkelig ble 

bygd slik det ble planlagt. I tillegg til de endelige tegningene foreligger 

ofte skisser og tegninger fra prosessen fram til ferdig presentasjon. 

Oppmålingstegninger bør være daterte for å vise på hvilket 

tidspunkt i historia til et hus oppmålinga og tegninga ble utført. 

Tegninger finnes i mange typer arkiv, og kanskje mer i private arkiv 

enn offentlige. Arkiv etter arkitekter og arkitektkontor er sjølsagt 

viktige, men også i arkiv etter byggmestere og entreprenører kan 

det finnes tegningsarkiv. I offentlige arkiv kan finnes store tegningssamlinger, 

som f.eks. i arkiva etter landbruksingeniører og fylkesagronomer, 

som har planlagt store deler av den nåværende 

landbruksbebyggelsen. Bare en mindre del av disse arkiva finnes i 

det offentlige arkivverket. Flere fylkeslandbrukskontor har egne 

tegningsarkiv. En del av dette materialet er fortsatt hos private, gjerne 

hos etterkommere av dem som en gang tegnet driftsbygninger 

og andre hus i landbruket. 

Fra offentlige etater og institusjoner er bevart flere større tegningsarkiv. 

Ett eksempel er tegninger fra forsvarets mange avdelinger. Ei 

større samling her er tegningsarkivet fra Forsvarets Ingeniørbrigade, 

som er deponert i Riksantikvarens arkiv. Riksarkivet har også serier 

med tegninger fra flere militære arkiv. Disse finnes samlet i katalogen 

over tegninger og kart. Militære tegninger og kart er 

fortsatt arkivert i enkelte avdelinger og festninger. Også i København 

arkiveres fremdeles norsk kart- og tegningsmateriale fra mili- 

18 


tære institusjoner – i Det Kongelige Bibliotek og i dettes underavdeling 

Dronningens Håndbibliotek. 

Riksarkivets katalog over tegninger og kart inneholder materiale fra ei 

rekke institusjoner. Denne katalogen henviser til arkivet der materialet 

forefinnes. Det kan også ligge tegninger blant annet materiale som 

ikke er registrert i katalogen. Slikt uregistrert tegningsmateriale kan en 

sjølsagt ikke finne annet enn ved gjennomgang av et materiale for formål 

som egentlig er andre enn det å leite etter tegninger. Det samme 

gjelder materiale overført til statsarkiva, som også kan inneholde tegninger. 

Flere statsarkiv har også egne kataloger for tegninger. 

Riksantikvarens arkiv inneholder foruten Ingeniørbrigadens arkiv noe 

annet originalt tegningsmateriale, bl.a. tegninger etter arkitektene 

Grosch, von Hanno og Chateauneuf. Det største tegningsmaterialet i 

Riksantikvarens arkiv består av eldre og nyere oppmålinger. De store 

samlingene med oppmålingstegninger fra Fortidsminneforeningens arkiv 

utgjør en større del av dette rikholdige arkivet. 

Den største samlinga tegninger etter private arkitekter er ved Norsk 

Arkitekturmuseum i Oslo med rundt 300.000 tegninger etter over 

100 arkitekter fra midten av 1800-tallet og fram til slutten av 1900tallet. 

Hovedvekta av tegninger er fra første halvdel av 1900-tallet. 

Også Bergen Byarkiv har ei større samling tegninger etter Bergens- 

Store samlinger med tegninger til låvebygninger fra de siste 100- 

120 åra finnes i arkiv etter landbruksingeniører og fylkesagronomer. 

De førstnevnte tegnet også mange hus på prestegarder, 

oppbevart i arkivet til prestegardsforvaltninga i Kirke-, utdannings- 

og forskningsdepartementet. Landbruksingeniør G. Arentz 

prosjekterte ei lang rekke prestegardshus og landbruksbygg i 

Trøndelag i de første tiåra av 1900-tallet. Låven på Kolvereid 

prestegard ble tegnet i 1919. KUFs arkiv, avfotografering: NIKU.


arkitekter. I andre byarkiv og kommunale arkiv finnes også tegningsmateriale 

etter både private arkitekter og offentlige etater. 

Det mest omfattende arkivet etter kommunale etater med opplysninger 

om hus, er byggesaksarkivet. Dette omfatter alle saker behandlet 

etter bygningsloven, seinere plan- og bygningsloven – med 

tegninger, kart, og dokumenter. Arkiva er fortsatt til dels bruksarkiv 

i kommunene, men i noen større kommuner er arkivmateriale 

overført til byarkiva. Det eldste materialet ble skapt etter den første 

bygningsloven for større byer fra 1827. Nye bygningslover gjaldt 

stadig flere kommuner og områder, men først med bygningsloven 

av 1965 ble virkeområdet landsdekkende. Arkivmaterialet er følgelig 

størst fra siste del av 1900-tallet. 

Arkitekttegninger og oppmålingstegninger finnes vesentlig fra de siste 

200 åra. Som kilder bør disse holdes klart fra bilder, som er skisser, 

strektegninger, trykk, malerier av alle slag. Men for noe eldre tid kan 

det være flytende overganger mellom egentlige tegninger og skisser. 

2.6 Kart 

Kart gir først og fremst informasjon om hus i sammenhenger – i byer, 

i landskap, i gardsvaldet, på tun og i hage. Sjølve husa er gjengitt som 

firkanter som kan avspeile husets hovedform og størrelse. Det finnes 

også kart der husa er tegnet inn slik at en ser en eller to fasader, samt 

dører, vinduer, tak og andre bygningsdeler. Noen kart er som kilde å 

betrakte i grenselandet mellom skriftlig kilde og bilde. Tegninger av 

hus kan være ganske frie i forhold til de aktuelle husa. 

Kart med opplysninger om hus finnes fra 1600-tallet av, men svært 

sparsomt for de første par hundreåra. Fra 1600- og 1700-tallet 

foreligger en del kart over militære anlegg og andre større anlegg, 

der hus gjengis med fasader og andre bygningsdeler. Det samme 

finnes på noen tidlige bykart. På noen få kart som er tatt opp i forbindelse 

med åstedssaker av ulike slag, finnes også tun og en sjelden 

gang hus inntegnet. 

Fra 1700-tallet kjennes områdekart der hus er inntegnet som firkanter, 

og der en får angitt kvartalets, anleggets eller tunets form. De 

første karta som ligner topografiske kart, men som egentlig var tatt 

opp for militære formål, stammer fra de siste tiåra av 1700-tallet. Disse 

kan ha tegnet inn anlegg og tun med firkanter som skal angi hus. 

Det kan likevel synes som om disse inntegnete tuna mer er standardiserte 

tegn enn reell gjengivelse av form på anlegg og tun. 

Det samme gjelder for mange av de eldste topografiske karta fra de 

første tiåra av 1800-tallet, som finnes for de østlige delene av Sør- 

Norge (Fladby & Andressen 1981:45-55). Undersøkelser av inntegnete 

tun i noen områder på Romerike viser at de nok viser riktig 

plassering av tuna, og kanskje også av de større husa. 7 Men noen 

detaljert gjengivelse av gardenes tun og hus gir disse karta ikke. På 

noen kart er også husmannsplassenes hus antydet, på andre er 

plasser gjengitt med et standardtegn. De eldre områdekarta - om 

de er tatt opp for militære, økonomiske eller reint topografiske formål 

- finnes i kartarkivet til Statens kartverk. Arkivet der rommer 

også flere andre typer eldre kart som kan være nyttige i bygningshistorisk 

forsking. Seinere topografiske kart har bare standardiser- 

19 

te tegn for tun, ulike for garder og husmannsplasser, men ingen 

som gir antydning om husas plassering. 

Fra 1800-tallet foreligger flere andre kartserier med detaljerte opplysninger 

om tunformer: Gardskart og utskiftingskart. Begge finnes 

i større kvanta fra siste halvdel av 1800-tallet, men eldre slike kart 

finnes også. 

Utskiftingskart finnes vesentlig fra tida etter at utskiftingsloven av 1857 

trådte i kraft. Denne loven var den første som påbød kartlegging av de 

eiendommene som skulle utskiftes. Det fantes også utskiftingskart basert 

på eldre lovverk, men få av disse er bevart. Utskiftingskart fra siste 

halvdel av 1800-tallet og fra 1900-tallet viser tun slik de var før utskiftinga, 

i noen tilfelle også slik situasjonen ble etter at utskifting var 

gjennomført – eller forslag til nye gardstun. Dette er et uunnværlig kildemateriale 

for dokumentasjon av bygningshistoria til de områdene i 

landet der det var stor bruksdeling, mange klyngetun og følgelig 

mange utskiftinger. Men materialet er landsdekkende og det finnes 

kart med tunopplysninger fra hele landet. Disse karta viser sjelden noe 

annet enn husas plassering i tunet, og gir altså liten informasjon om 

husa i seg sjøl. Originalene av utskiftingskarta er nå overført til det offentlige 

arkivverket og er tilgjengelige bare i særskilte tilfelle. Allment 

tilgjengelige brukskopier er overført jordskiftekontoret i hvert fylke. 

Gardskart er en annen type kart som kan gi flere opplysninger om hus 

enn bare plasseringa av dem på et tun. Det finnes gardskart, gjerne kalt 

situasjonskart, fra 1700-tallet, som regel tatt opp i forbindelse med en 

pågående sak av et eller annet slag. Det store flertallet av slike kart er 

tatt opp i siste del av 1800-tallet og første del av 1900-tallet. Fra 1855 

bevilget Stortinget årlige beløp til kartlegging av prestegardene. Disse 

var de første gardene som ble systematisk oppmålt og kartlagt. Det store 

kartmaterialet etter denne virksomheten, som varte til begynnelsen 

Gardskart fra 1800- og 1900-tallet gir god oversikt over hvordan 

husa lå på gardstunet. Utsnitt av gardskart fra Stange prestegard 

ca. 1880. KUFs arkiv, avfotografering NIKU

Utsnitt av topografisk kart (TØK-kart) fra 1806 over en del av 

Udenes anneks i Nes på Romerike - området rundt garden Store 

Hvam - nå Gamle Hvam Museum. Gardstuna er markert med antydning 

av husplassering, plassene med trekanter. På «Stor Wamm» 

øverst på utsnittet ses to rekker med hus på hver side av to tun, 

sannsynligvis et inntun og et uttun, samt en bygning på tvers som 

deler tunet i to. Det ser ut til at vegen går gjennom en port i dette 

midtre huset – et trekk som er godt kjent fra gardstun på større 

Romeriks-garder. Kart mil 85/86/96/97 - original i Statens Kartverk. 

av 1900-tallet, er arkivert i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets 

kirkeavdeling, 2. Prestegårdskontor. Et enda større materiale 

av gardskart ble tatt opp på privat initiativ. Dette materialet av gardskart 

er stort sett i privat eie og er i liten grad registrert. Men noe av materialet 

er tilgjengelig gjennom det offentlige arkivverket eller på andre offentlige 

kulturinstitusjoner – enten i original eller kopi. 

20 


Gardskart kan vise bare tunform. Ikke sjelden er også husa gjengitt 

som perspektivtegninger. De kan ofte være nøyaktig tegnet, og sjøl 

om en må utøve vanlig kildekritikk, ser det ut til at mange hustegninger 

på gardskarta gir et riktig bilde. I bygningshistorisk forsking 

har Arne Berg nyttet både utskiftingskart og gardskart i sitt store 

verk ”Norske gardstun” (Berg 1968). Der har han, på grunnlag av 

kartmateriale, andre skriftlige kilder, og ikke minst muntlige kilder, 

laget perspektivtegninger av gardstun fra alle kanter av landet, men 

flest fra de landsdelene som var rike på mangbølte tun. Dette verket 

har blitt et kildeskrift innen bygningshistorie. Metoden er fulgt 

opp av enkelte andre, bl.a. også i byperspektiver. 

Som nevnt befinner kart som kilde seg i overgangen mellom skriftlige 

kilder og bilder som kilder. Dette gjelder særlig en del typer kart 

– i sær de eldre og bilderike. De yngre karta er mer konsise og er en 

vesentlig kilde til kunnskap om hus og byggverk i sammenheng 

med deres omgivelser.


3 Bilder som kilder 

Med bilder forstås her alle former for malerier og frihandstegninger 

samt foto. Fra Norge har en malerier og tegninger i alle fall fra 

1700-tallet av. Rikere blir materialet fra 1800-tallet av. Særlig innen 

sjangeren prospekter finnes mange gjengivelser av hus. Enkelte 

kunstnere eller tegnere var svært produktive når det gjaldt å portrettere 

hus. Ved å sammenholde prospekter med bevarte hus og 

skrevne kilder fra samme tid som bildet ble laget, kan en få et inntrykk 

av nøyaktigheten i gjengivelsen. Dette varierer sjølsagt fra en 

person til en annen. Men mange kunstnere og tegnere har vært 

svært nøyaktige i sin gjengivelse av hus, slik de også gjengav andre 

elementer i sine bilder. Andre stod nok noe friere i sine framstillinger 

av hus. Men hovedtrekka kan gjerne stemme, sjøl om alle enkeltheter 

ikke er gjengitt helt i samsvar med de faktiske forholda. 

For bruk av malerier og tegninger av alle slag som kilder innen bygningshistorisk 

forsking må påliteligheten vurderes. Dette kan gjøres 

ved å sammenholde bilder med skrevne kilder eller stående hus. Er 

det stor grad av overensstemmelse mellom andre kilder og bilder 

for de husa der en har mulighet til å sammenligne, må en regne påliteligheten 

som god. Slik kan bilder gi opplysninger om hus en ikke 

har mye annet kildemateriale om. 

Værøy prestegard tegnet av Søren Dahl i 1880-åra. Han var stiftskapellan 

i Tromsø stift 1881-1886 og tegnet mange prestegarder 

og andre større garder og eiendommer i Nord-Norge. Han gjengir 

hus og omgivelser svært nøyaktig, og tegningene etter han er 

ofte de eldste bildene vi har av disse stedene. 

Avfotografering: NIKU. 

21 

Pålitelighet må også vurderes ved kildebruk av den andre store 

gruppa bilder: foto. Også fotoer kan retusjeres og manipuleres og 

dermed endres i forhold til virkeligheten. Nå veit vi som ganske sikkert 

at foto av hus nok er retusjert i langt mindre grad enn foto av 

personer. Retusjeringsmulighetene har også blitt større i seinere tid 

enn før, ikke minst i aller nyeste tid med digitale foto. Men de har 

alltid vært der. 

Den store mengden av foto som viser hus, må vi likevel kunne stole 

på som pålitelige kilder. Det finnes foto av hus, både av eksteriører 

og interiører, alt fra 1850-åra. Men det er først fra de siste partre 

tiåra av 1800-tallet vi får mange foto av hus, både ut- og 

innvendig. Fra 1900-tallet er foto av hus en uunnværlig kilde. Det 

finnes en stor mengde dokumentasjonsfoto, ikke minst flyfoto, av 

stor verdi for bygningshistorisk forsking. Profesjonelle foto av 

mange slag kan også ha stor verdi og likeså mange amatørfoto. Det 

finnes etter hvert store fotoregistre som inneholder alle typer foto. 

Disse viser at amatørfoto ofte kan gi like god informasjon om hus 

og byggverk som en del mer profesjonelle. 

Bilder finnes ved de fleste større arkiv- og kulturinstitusjoner, og de 

har gjerne egne kataloger over sitt bildemateriale. Hvert fylke skal 

ha egne fotosamlinger, men de er organisert nokså forskjellig og 

har ulik grad av tilgjengelighet. Trass i storstilte registreringskampanjer 

og stor innsats i registrering av foto og andre bilder er fortsatt 

mye verdifullt bildemateriale tilgjengelig bare gjennom private 

eiere. Likevel er det nå langt lettere å finne fram en del kildemateriale 

i form av foto og tegninger enn forholda var for bare et par tiår 

siden. I bygningshistorisk forsking kan en ikke lenger unnlate å bruke 

denne typen kilder - men den må brukes med samme kildekritikk 

som enhver annen kilde.

Foto fra ulike tidspunkt gir god informasjon om stabilitet eller 

endringer i bygningsbestanden. Gjerstad prestegard er her fotografert 

i 1902 (t.v.) og i 1996 (t.h). Hovedbygningen fra 1897 

t.v., stabburet i bakgrunnen og ei husrekke mot nord i gardstunet 

t.h. Husrekka er den eneste som er endret. I enden av rekka står 

bryggerhus og drengestue, seinere forpakterbolig. Nærmest stod 

i 1902 vedskjul og kjellerhus, som i 1905 ble erstattet av ei toetasjes 

vedbu med ishus. Ved ei større istandsetting av denne husrekka 

i 1990-åra ble forpakterboligen utvidet ved at deler av vedbua 

ble innredet til boligrom. 

Foto 1902 H. Ruud, handkolorert lysbilde, Riksantikvarens arkiv. 

Foto 1996: Arve Kjersheim, NIKU. 

22 


Foto fra Finnmark og Nord-Troms fra tida før 1944 har spesiell 

stor kildeverdi, siden stordelen av bebyggelsen her ble brent. Det 

finnes noen større fotosamlinger herfra, bl.a ei samling etter Carl 

Krafft som er oppbevart i Riksantikvarens arkiv. Alta prestegard 

ble innkjøpt til prestegard i 1860, her fotografert i 1882 med 

hovedbygningen som brant i 1894. 

Foto: Carl Krafft 1882, Riksantikvarens arkiv.


4 Muntlige kilder 

Gjennom intervjuer oppnås informasjon om hus som andre kilder 

aldri kan gi. I prosjekt som angår enkelte hus og bruk av hus er 

intervjuer med personer knyttet til huset eller husa nødvendige. I all 

annen forsking innen bygningshistorie kan intervjuer med dem som 

har planlagt, tegnet, bygd og brukt huset være nyttig. Vanligvis forbindes 

muntlige kilder med egne intervjuer. Etter hvert finnes også 

større samlinger av intervjuer som opptak eller bearbeidet på papir, 

og samlinger med svar på spørreskjemaer og minneoppgaver. Det 

kan drøftes om slike kilder er muntlige eller skriftlige. 

Eksempler på undersøkelser som for en stor del er basert på intervjuer, 

er en del magistergradsavhandlinger i etnologi om husbruk 

eller “buskikk”, som var et begrep som forsøksvis ble brukt om 

denne typen bygningshistorisk forsking. 8 I de store undersøkelsene 

til Instituttet for sammenlignende kulturforskning om ulike sider av 

gards- og grannesamfunnet stod også bruk av hus sentralt. Et større 

landsomfattende materiale finnes i instituttets arkiv, som er overført 

til Riksarkivet. Et større verk basert på dette materialet, samt i 

stor grad på egne intervju og skriftlige kilder, er Arne Bergs før 

nevnte bok “Norske gardstun”. Uten muntlige kilder kunne gards- 

23 

tuna neppe ha blitt rekonstruert så detaljert som de er i denne boka 

(Berg 1968). 

Seinere er det utført flere spørreliste- og intervjubaserte undersøkelser, 

bl.a. i sammenheng med prosjektet “Menneske og bomiljø” 

(Roede et al 1998). Gjennom egne intervjuer er det sjølsagt begrenset 

hvor langt bakover en kommer i tid. Men i samlingene av 

eldre intervjuer finnes intervjumateriale om hus som bringer oss tilbake 

til i alle fall midten av 1800-tallet. Det samme gjelder mye av 

minnelitteraturen, som stort sett dreier seg om siste halvdel av 

1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Dette gjelder de bredt 

anlagte minneundersøkelsene, enten som allmenne minneoppgaver, 

eller minner fordelt på kategorier som minner fra husmenn, 

jernbaneansatte eller prester. Minnelitteratur som sjanger er noe eldre, 

og enkeltpersoners memoarer finnes nedtegnet fra langt tilbake. 

Ikke sjelden finnes gode beskrivelser av barndommens hus og 

heim og omgivelser i slike undersøkelser og litteratur. 

Systematisk bruk av intervjuer er tidkrevende, men for en del typer 

undersøkelser absolutt nødvendige. I alle undersøkelser av hus vil intervjuer 

kunne gi informasjon i tillegg til de skriftlige kildene. Til all bruk 

av muntlige kilder og kilder som ligger nær opp til slike, må stilles samme 

krav til kildekritikk og pålitelighet som til andre typer kilder. 

Arne Bergs rekonstruksjon av garden 

Osbakk i Beiarn – fra boka ”Norske 

gardstun”.

5 Prestegardenes 

bygningshistorie - 

et eksempel på kildebruk 

Som nevnt før er dette oversynet utarbeidet på bakgrunn av et større 

prosjekt om prestegardenes kulturhistorie. Prestegarder er følgelig alt 

brukt som eksempler i flere sammenhenger. Her vil det bli gitt en samlet 

framstilling av kildebruken til prestegardenes bygningshistorie. Kilder 

som er spesielle for prestegardene vil også bli omtalt her. 

Utgangspunktet for et prosjekt der prestegardenes bygningshistorie 

skulle stå sentralt, var det spesielt rikholdige kildematerialet for denne 

sida av disse gardenes historie. Dette er et materiale som gir god 

innsikt også i alminnelig gardsbebyggelse - og dermed i det som kan 

kalles allmenn byggeskikk. De fleste husa på prestegardene tjente 

formål som var de samme som på alle garder. Det var stort sett bare 

hovedbygningen og eventuelt en sidebygning eller to som kunne 

være bygd eller innredet for de spesielle behova som prestegarden 

hadde. En ekstra stor stall eller en gjestestall kunne også trenges på 

prestegarden. Men slike kunne også andre store garder ha. 

Kildene til prestegardenes bygningshistorie er de samme som for 

alle andre garder og eiendommer: takster, skifter, tegninger og bilder 

- samt muntlige kilder. Det er bredden og systematikken i kildene 

som skiller kildegrunnlaget for prestegardene fra andre. De 

fleste opplysningene gjelder de husa på prestegardene som lå til 

embetet, og som prest etter prest hadde åbotsansvar for. I åbotstakstene 

ved presteskifter ble alltid disse husa beskrevet. I tillegg 

hadde ”allmuen” – innbyggerne i sognet – plikt til å vedlikeholde 

herremak, borgstue og stall. Herremak og borgstue ble i løpet av 

1700-tallet stort sett lagt til en hovedbygning eller en sidebygning. 

Åbotstakster over disse husa kunne tas inn i taksten ved presteskifte, 

men oftere ble det holdt særskilte takster over disse etter forlangende 

av presten. Ei tredje gruppe hus var prestens private hus, 

som i store deler av landet ble kalt overbygninger. Disse kunne nevnes 

i takstene ved presteskifter som en del av oppgjøret mellom fratredende 

og tiltredende prest, og i skiftene etter prestene. Men generelt 

finnes færrest opplysninger om de privat eide husa. 

I tillegg til opplysninger fra de vanlige skriftlige kildene gir ei rekke kilder 

opplysninger om hus på prestegardene - kilder som er spesielle 

for disse gardene. Den viktigste av disse kildene er kallsbøkene i sogneprestenes 

arkiv, som nå for det meste er overført til statsarkiva. I 

kallsbøkene skulle det etter rundskriv fra biskopene på 1700-tallet lages 

fortegnelser over hus og herligheter til prestegarden. Mange 

prester har fulgt opp dette, og i kallsbøker for ei lang rekke prestegjeld 

finnes gode beskrivelser av bygninger og byggearbeid på prestegardene. 

En annen spesiell kilde er opplysninger om husa på prestegardene 

i visitasberetninger fra biskoper og proster - i bispe- og 

prostearkiv. Omtalene av hus varierer fra det svært summariske til 

det ganske detaljerte, men de fleste beskrivelsene av hus er relativt 

kortfattete. En kan likevel finne opplysninger som ikke finnes andre 

steder - især der det kan gå lang tid mellom presteskifter med påfølgende 

åbotstakster. Nok en spesiell kilde for prestegardene er synsforretninger. 

I ny lov om geistlige embetsgarder fra 1897 9 ble det bestemt 

at det skulle holdes synsforretning over gardene hvert fjerde 

år. Disse overtok etter hvert etter åbotstakstene, og fortsatte med 

detaljerte beskrivelser av hus - især av hva som burde utbedres, og 

24 


hva som var utført av slikt siden forrige synsforretning. Endelig må 

nevnes at prestegardene hadde skriveføre oppsittere, og det finnes 

også et langt større materiale av brev, beskrivelser, nedtegnete 

minner, regnskaper osv. fra disse gardene enn fra garder flest. 

Alle disse kildene i tillegg til de vanlige kildene gjør mulighetene til 

fullstendige bygningsmonografier for prestegardene atskillig større 

enn for andre garder og eiendommer. Når mye av det vanlige kildematerialet 

i tillegg er atskillig mer systematisk og til dels lettere 

tilgjengelig enn for andre garder, er det innlysende at kildematerialet 

for prestegardenes bygningshistorie kan utnyttes i bygningshistorisk 

forsking i langt større grad enn det til nå har blitt gjort. 

Tidligere er nevnt den lovfestete åbotstaksten som skulle holdes ved 

hvert presteskifte. Dette ble i stor grad overholdt. Bare når sønn eller 

svigersønn eller annen nær slektning overtok kallet etter far, svigerfar 

eller annen slektning kunne det gis avkall på åbotsforretning. 

Det er likevel klart at i ikke så få tilfeller ble fratredende og tiltredende 

prest enige seg i mellom, og offentlig åbotstakst ble ikke 

holdt. Noen få ganger kan en finne dokument med private avtaler 

mellom de to partene. Men regelen var åbotstakst ved hvert presteskifte. 

I heldigste fall kan en finne slike i løpende serier fra 1600tallets 

annen halvdel til godt ut på 1900-tallet. Vanligst er at 1700og 

1800-tallet er ganske godt dekt. Det største materialet finnes fra 

de mindre prestegardene, der prestene ikke ble sittende så lenge, 

men søkte seg til bedre kall. Det finnes kall der prestene sjelden ble 

lenger enn ti år. I andre kall satt prestene embetstida si ut. Dette har 

ført til en skjevhet den andre vegen i et annet kildemateriale: skiftene. 

Det er bevart et rikt skiftemateriale fra prestegarder i “feite” 

kall, der prestene ble til de døde. Men det finnes også prestegarder 

i dårlige kall, der det knapt nok ble holdt et skifte, siden prestene 

søkte seg vekk fra disse så raskt som mulig. Det er alt nevnt at skiftene 

etter geistlig ansatte ble ført i egne protokoller fram til de første 

tiåra av 1800-tallet, og er derfor lettere å finne fram til enn skifter 

i de store, alminnelige skifteprotokollene. 

Også den store kildegruppa branntakster er lettere tilgjengelig for 

prestegardene enn for andre, i og med at takstene fra prestegardene 

ligger samlet i én serie i Norges Brannkasses arkiv i Riksarkivet. 

Her er materialet fra prestegarder mer fullstendig enn materialet 

fra andre garder. Prestene hadde plikt til å forsikre samtlige hus 

som lå til embetet for å oppnå lån i Opplysningsvesenets fond eller 

andre fond under Kirkedepartementet. Dermed ble ei rekke småhus 

forsikret som bønder vanligvis ikke forsikret. Slik finnes fra prestegardene 

beskrivelser av smier, kjoner, utedoer og andre småhus, 

som en sjelden finner nøye beskrevet. 

Fra prestegardene foreligger også et større materiale av tegninger 

og kart enn det som er vanlig. I 1835 utga Kirkedepartementet standardtegninger 

av hus på prestegarder, utarbeidet av Jacob Sverdrup 

Lyngdal prestegard er en av få som ble bygd så å si helt overensstemmende 

med Sverdrups og Linstows typetegninger for prestegarder, 

og den eneste av disse som står relativt uforandret med to 

fløybygninger. Oppmåling N.W. Grimnes 1921, Riksantikvarens 

arkiv. Foto Birger Lindstad, NIKU 1999


25

etter utkast av H. D. F. Linstow. Mange hus ble prosjektert ut fra disse 

tegningene. Større samlinger tegninger av prestegardshus finnes 

først fra 1880-tallet av. Fra da av er bevart et rikholdig arkiv med 

tegninger av både inn- og uthus. Tegningsmaterialet dekker hele 

perioden fram til nyeste tid. Det meste ligger i arkivet til 2. Prestegårdskontor 

i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, noe 

er overført til Riksarkivet. I departementets eget arkiv oppbevares 

også store mengder kart over prestegarder, oppmålt mellom 1855 

og begynnelsen av 1900-tallet. 

Kirkedepartementets arkiv inneholder også et stort dokumentmateriale 

om prestegardenes hus. Dette gjelder bruksarkivet til 2. Prestegårdskontor, 

med dokumenter vesentlig fra dette hundreåret, 

men også noe eldre materiale. Enda mer aktuelt for bygningshistorisk 

forsking er det eldre arkivet, som er overført til Riksarkivet. Her 

finnes to større serier med prestegardsmateriale, som begge er ordnet 

prestegardsvis. I materialet om bygningene på prestegardene 

ligger også kopier av takster og annet materiale som finnes i andre 

kilder. Men mye av materialet i departementsarkiva angående prestegarder 

finnes bare her. 

Den siste store arkivgruppa er sogneprestenes arkiv ved statsarkiva, 

som er nevnt noen ganger før. Disse består av det materialet som 

prestene har sendt inn. Det mest brukte materialet herfra, kirkebøkene, 

er skilt ut i egne serier. Men det gjenstår et rikholdig materiale, 

som bl.a. omfatter egne underavdelinger for prestegardene. 

Det vil ofte lønne seg å begynne leitinga etter kildemateriale om 

prestegardenes bygningshistorie i sogneprestarkiva. Der finnes som 

regel avskrifter av takster og kontrakter samt kopier av tegninger 

og kart. Ved hjelp av materialet i prestearkiva kan en komme videre 

i andre arkiv. Sjøl om prestearkiva er innholdsrike, er de sjelden fullstendige 

hva prestegardene angår. Men de er nesten alltid gode 

innfallsvinkler til videre søking i andre arkiv. 

Denne oversikten skulle godtgjøre hvor mye kildemateriale som kan 

framskaffes for bygningshistorisk forsking knyttet til ei gruppe hus 

- prestegardshus. Eksemplet er kanskje litt spesielt på grunn av den 

gode og oversiktlige kildesituasjonen. Men det vesentligste er at 

ved å ta for seg ei gruppe hus kan en få fram kunnskap som kan 

brukes om en langt større bestand av hus. Likeledes er det et eksempel 

på hvor vesentlig det er å bruke mange typer kilder sammen 

for å få fram en breiest mulig dokumentasjon av bygningshistoria. 

Materialet om prestegardene er framlagt og brukt i større bredde i 

boka som blir hovedproduktet fra prosjektet “Prestegardenes kulturhistorie” 

- “Norske prestegarder. Folk og hus” (Horgen 1999). 

Det er også utarbeidet flere bygningsmonografier for husa på prestegardene, 

hvorav en nå er under utgivelse - for Stange prestegard 

i jubileumsskrift for Stange kirke (Horgen in print). 

26 


6 Videre arbeid med skriftlige 

kilder i bygningshistorisk 

forsking 

I kulturminnesammenheng er det nødvendig med brei kunnskap 

om byggverk og deres omgivelser for å kunne vurdere de enkelte 

byggverka. Slike breie, kildebaserte forskingsprosjekt bør videreutvikles, 

ikke minst i sammenheng med foreslåtte endringer i kulturminneloven. 

Disse kan medføre langt større behov for sikrere å 

kunne tidfeste byggetid for hus. Bruk av skriftlige kilder vil da bli en 

vesentlig kilde, sammen med bygningsarkeologiske undersøkelser. 

Det kan arbeides videre med utvikling av tjenlige databaser for registrering 

av kildemateriale om hus. I samarbeid med arkivverket 

kan det utvikles kataloger rettet mot bygningshistorisk forsking. 

Dette utviklingsarbeidet må knyttes til de alt eksisterende registrene 

over hus, byggverk og anlegg, som etter hvert skal samles i GABregisteret 

ved Statens Kartverk. GAB-systemet (grunneiendom, 

adresse, bygning) omfatter fra år 2000 SEFRAK-registeret med opplysninger 

om hus bygd før 1900 (før 1940 i en del områder). Andre 

registre over hus skal etter hvert tilsluttes Nasjonalt bygningsregister 

som del av GAB – som registrene over fredete hus og over 

kirker. Sjøl om basisinformasjon om bygningene vil være tilgjengelig 

i GAB, vil det fortsatt være mange registre som faller utenfor 

GABs rammer. Det vil derfor være behov også for spesialregistre eller 

databaser over ulike typer kildemateriale. Den kildetypen som 

ligger best til rette for slik registrering, er tegninger og fotografier. 

Slike registre bør samordnes med GAB og inneholde standard nøkkelinformasjon 

fra GAB som bygningsnummer, gardsnummer, 

bruksnummer, adresse og koordinater. 

Men før en kommer så langt, står en foran et stort arbeid med å registrere 

aktuelt kildemateriale. Skal en utnytte skriftlige kilder fullt 

ut i bygningshistorisk forsking, må en innse at arbeid med disse tar 

tid - mye tid!


7 Litteratur 

Andersson, Karin & Rosenqvist, Agneta. 1980. Handledning vid 

byggnadsarkeologisk undersökning. Det murade huset. 

Aslaksby, Truls. 1977. Skiensfjord-klassisismen. Bygningsstil i handels- 

og produksjonsmiljøene mellom Ulefoss og Langesund 

ca. 1800 - ca. 1850. Magistergradsavhandling UiO. 

Bauer, Tom Jøran. 1998. Gamle Hvam. Fra gård til museum. 

Berg, Arne. 1967. Tingbøkene og byggjeskikken i Glåmdalen. 

Berg, Arne. 1968. Norske gardstun. 

Berg, Arne. 1972. Byggjeskikken i Stjørdal. - Stjørdalsboka, bd I, 

del II - s 7-72. 

Berg, Arne. 1974. Namdalslåna. - Årbok for Namdalen 1974 - s. 

7-27. 

Berg, Arne. 1988. Byggjeskikken i Vefsn-bygdene. - Vefsn bygdebok, 

særbind IV - s 9-88. 

Berg, Arne. 1989. Norske tømmerhus frå mellomalderen. - Band I, 

allment oversyn. 

Berg, Arne. 1998. Norske tømmerhus frå mellomalderen. - Band 

VI, Hus for hus, tillegg og tidfesting. 

Berg, Arne. (u.å). Byggjeskikken i Trysil. Trysil-boka, bd 4, del II - 

s 9-124. 

Bjørkvik, Hallvard. 1998. Gardane som overlevde. - I: Arne Berg. 

Norske tømmerhus frå mellomalderen, band VI, Hus for 

hus, tillegg og tidfesting - s. 198-215. 

Christie, Håkon, Jan M. Stornes & Ola Storsletten. 1998. Dendrokronologi 

og bygningsforskning. - NIKU Temahefte 26: 1-17. 

Dahle, Kolbein. 1973. Byggeskikk og bustadforhold i Gudbrandsdalen 

og Valdres 1850-1900. - Magistergradsavhandling UiO. 

Diplomatarium Norvegicum (DN) – utgave ved Dokumentasjonsprosjektet 

på internett: www.dokpro.uio.no 

Eldal, Jens Christian. 1998. Historisme i tre. “Sveitserstil”, byggeskikks-romantikk 

og nasjonal egenart i europeisk og norsk 

trearkitektur på 1800-tallet. 

Fladby, Rolf & Andressen, Leif T. 1981. Våre gamle kart. 

Gardåsen, Tor. 1977. Byggeskikk og boligforhold i Solum 1870- 

1910. 

Giellebøl, Rejero. 1771 - (faksimile 1977). Naturlig og oeconomisk 

Beskrivelse over Hølands Præstegield. 

Grefstad, Ola. 1972. Hus og byggjeskikk. - Meldal bygdebok bd 2 

- s 315-360. 

Hansen, Kåre. 1999a. Dateringa av Alstahaug gamle prestegård. - 

Helgelands Blad nr 25, 26 og 29/1999. 

Hansen, Kåre. 1999b. Alstahaug prestegård - nok en gang... - 

Helgelands Blad 23.7. og 26.7.1999. 

Hodne, Bjarne, Knut Kjeldstadli & Göran Rosander (red). 1981. 

Muntlige kilder. Om bruk av intervjuer i etnologi, folkeminnevitenskap 

og historie. 

Hoffmann, Marta. 1977. Jærhuset. 

Horgen, Jan E..1976. Bolighus - Nes, Romerike - 1860-1910. 

Horgen, Jan E.. 1999. Norske prestegarder. Folk og hus. 

Horgen, Jan E. in print. Stange prestegard. Hus gjennom 300 år. - 

Jubileumsbok for Stange kirke. 

Hvinden-Haug, Lars Jacob. 1995. Hovedbygningen på Øvre Gjefsen 

i Gran. - Fortidsminneforeningen Årbok 1995 - s 55-72. 

Hvinden-Haug, Lars Jacob. 1997. Ringnes i Stange. - Fortidsminneforeningen 

Årbok - 1997 - s 75-100. 

Ingeniørbrigadens arkiv. Festningstegninger deponert his Riksantikvaren. 

- Registreringsrapport 1995 ved Jon K. Haugfos 

27 

Johannessen, Knut, Ole Kolsrud & Dag Mangset (red). 1992. 

Håndbok for Riksarkivet 

Kiil, Alf. 1969. Arkivkunnskap. Statsarkiva. 

Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder (KLNM) 

- Bjørkvik, Halvard. Åbu(d) - KLNM 20 – sp 410-412 

Langholm, Sivert. 1997. Historisk rekonstruksjon og begrunnelse. 

En innføring i historiestudiet. 

Marthinsen, Liv (red). 1990. Tingboka som kilde. 

En seminarrapport. 

Marthinsen, Liv (red). 1996. Skiftene som kilde - en artikkelsamling. 

Minne og tradisjon. Muntlig kildestoff i sentrale institusjoner. 

Norsk lokalhistorisk institutt 1992. 

Nielsen, Yngvar (red) 1885, faksimile 1981. Biskop Jens Nilssøns 

Visitatsbøger og Reiseoptegnelser 1574-1597. 

Norges kirker 

- Christie, Sigrid og Håkon. 1959. Østfold 

- Christie, Sigrid og Håkon. 1969. Akershus 

- Christie, Sigrid og Håkon. 1991-1993. Buskerud 

- Lidén, Hans-Emil og Ellen Marie Magerøy. 1980-1990. Bergen 

- Lidén, Hans-Emil, Anne Marta Hoff & Ola Storsletten. 

1994-. Hordaland 

Prange, Knud. 1983. Lokalhistoriske kilder, hvorfor, hvordan og 

hvorledes. 

Roede, Lars, Morten Bing & Espen Johnsen (red). 1998. Slik vil vi 

bo. Hjem og bolig gjennom 500 år. 

Slettan, Dagfinn. 1994. Minner og kulturhistorie. Teoretiske perspektiver. 

Stigum, Hilmar. 1958. Datering av hus i Numedal. – By og bygd. 

12. bind 1958. – særtrykk. 

Stigum, Hilmar. 1961. Hus og heim. - Sørum herred, bind II - s 

411-447. 

Stigum, Hilmar. 1963 Hus og gårdsanlegg i Eidsvoll. - Tillegg til 

Eidsvoll bygds historie. 

Stoa, Nils Johan. 1993. Lokalhistoriske kilder. Bruk av trykte og 

utrykte kilder i undervisning og lokalhistorisk granskning. 

Sørensen, Einar. 1991a. “Kongens Hus” på Sem i Eiker. - Fortidsminneforeningen 

Årbok 1991 - s 49-72. 

Sørensen, Einar. 1991b. Hovedbygningen på Fiskum i Øvre Eiker. 

- Fortidsminneforeningen Årbok 1991 - s 27-48. 

Sørensen, Einar. 1995. “Belangende dend waaning i Wigersund”. 

Om et gjestgiveri fra 1600-tallet. - Fortidsminneforeningen 

Årbok 1995 - s 17-46. 

Tobiassen, Anna Helene. 1997. Private fotografier som kulturhistorisk 

kilde. Et eksempel på forskningsprosjekt knyttet til 

fotografier

8 Noter 

1 I det følgende vil termen hus bli brukt som samlebegrep for 

hus og andre byggverk og gjenstander knyttet til dem. 

2 Se for eksempel Christie m.fl. 1998, Andersson og Rosenquist 

1980, Stigum 1958 

3 Norges kirker - se litteraturliste 

4 Statsarkivet i Stavanger, Avaldsnes sogneprestembetes arkiv 

boks III 31 

5 Sitert etter Hertzbergs glossar til “Norges Gamle Love” i 

KLNM 20:410 

6 internett-adresse til prosjektet: http://www.hf.uio.no/hi/tingbok/ 

internett-adresse for søk i tingbøker: 

http://www.hf.uio.no/PNH/tbs-startside.html 

7 Egne undersøkelser for bl.a. bygdebøkene i Fet, Sørum og Nes 

8 F.eks. Dahle 1973, Gardåsen 1977, Horgen 1976 

9 Lov nr 2 av 14. juli 1897 - om geistlige Embedsgaarde 

28 

niku temahefte 032


NIKU publikasjonsliste / Publications 

1. Fagrapporter / Scientific reports 

2. Oppdragsmeldinger / Assignment reports 

3. Temahefter / NIKU Topics 

4. Faktaark / Fact Sheet 

1. NIKU Fagrapporter 

001 Malte 1500-talls bonader i Rygnestadloftet, Valle i Setesdal. 

Presentasjon av et konserveringsprosjekt. 

Gundhus, G., Gjertsen, R. & Andersson, G. 1995 

002 Haug på Hadseløya: en gravplass fra kristningstiden. Antropologiske 

undersøkelser av skjelettmaterialet. Sellevold, B.J. 1996 

003 Historiske kart og kulturminnevern. En metode for landskapsanalyse. 

Jerpåsen, G., Sollund, M.-L.B. & Widgren, M. 1997 

004 Klima i stavkirker: Lokal klimatisering av menigheten i Kaupanger 

stavkirke, Sogndal kommune. Olstad, T.M. & Haugen, A. 1997 

005 Begrensing av skader på kulturlag i middelalderbyene. 

Reed, I.W. 1997 

006 Skjelettfunnene fra Ytre Elgsnes. Antropologiske undersøkelser. 

Sellevold, B.J. 1998 

007 Konserveringsarbeider i Olavsklosteret i Oslo 1989-1997. En kilde til 

økt kunnskap om klosterets bygningshistorie. Hauglid, L. 1998 

008 Trondenes kirkes tidligste bygningshistorie. Storsletten, O. 1998 

009 Storøya - Hamarbiskopens ladegård i middelalderen? 

Seminarrapport Brendalsmo, A.J. (Red.) 1998 

010 Picts and Vikings at Westness. Anthropological investigations of the 

skeletal material from the cemetery at Westness, Rousay, Orkney Islands. 

Sellevold, B.J. 1999 

2. NIKU Oppdragsmeldinger 

001 Utstein kloster - planlagte vedlikeholdstiltak: utredning av 

konsekvensene for kulturminnet. Dunlop, A.R. 1995 

002 Utstein kloster: resultatene fra de arkeologiske forundersøkelsene 

mars 1995 og innstillinger til det videre arbeidet i 1995. 

Dunlop, A.R. 1995 

003 Ommundgård gnr 134 bnr 1 Viggja, Skaun k, Sør-Trøndelag: 

Antropologisk undersøkelse av skjelettmateriale. Sellevold. B.J. 1995 

004 Innberetningen om arkeologiske forundersøkelser i Skagen 18, 

Stavanger. Dunlop, A.R. 1995 

005 Clemenskirkeruinen 1994. Saxegaardsgate 11, Gamlebyen, Oslo: 

Antropologisk undersøkelse av skjelettmateriale. Sellevold. B.J. 1995 

006 Konserveringsarbeid i Lyngdal kirke, Numedal. Olstad, T.M. 1995 

007 Registrering av nasjonale kulturminner. Delprosjekt: Forslag til oppbygging 

av en database til registrering av bevaringstilstanden for kirkekunst og 

veggfast dekor i kirker og fredede bygninger. Sommer-Larsen, A. 1995 

008 NSB. Nytt dobbeltspor fra Skøyen - Asker. Kulturminner og 

kulturmiljø, KU-fase 2. Skar, B., Hov, K. & Tønnesen, T. L. 1995 

009 Ny E18 Melleby - Askim, Østfold fylke. Fagrapport Kulturminner og 

kulturmiljø. Skar, B., Sollund, M.-L. B. ,Tønnesen, T. L. & Bergstøl, J. 1995 

010 Vegetasjonshistorisk undersøkelse av felt med rydningsrøyser på 

Forsand gnr. 41 bnr. 6, Forsand i Rogaland. Prøsch-Danielsen, L. 1996 

29 

Fakta-ark er gratis. 

Øvrige publikasjoner koster fra kr.50 til kr.150. 

Det tas forbehold om at enkelte rapporter kan være utsolgt. 

Kontaktadresse / Publications can be bought from): 

NINA•NIKU 

Dronningensgt. 13, Postboks 736 Sentrum, N-0105 Oslo 

Tlf./Tel.: (+47) 23 35 50 00 Faks/Fax: (+47) 23 35 50 01 

011 Befaring og rådgiving for kulturetaten i Hedmark Fylkeskommune 

etter flommen i Østerdalen, juni 1995. Brænne, J. 1995 

012 Lydvaloftet, Voss kommune i Hordaland. Undersøkelser og 

konservering av malt dekor fra middelalderen. Gundhus, G. 1996 

013 Domkirkegården i Trondheim. En evaluering av arkeologiske 

interesser i området. Reed, I.W. 1995 

014 Archaeological excavation at 3-5 Bersvendveita, Trondheim, 

1995-1996. Towle, B., Booth, A.H. & Sandvik, P.U. 1996 

015 Arkeologiske forundersøkelser i BRM 480 Nonneseterkvartalet 

1995 & 1996. Dunlop, A.R. 1996 

016 Bf 85 Agerup Gård, Nøtterøy kommune i Vestfold. Befaring og 

fargeundersøkelser 1995-96. Konservering av et 1700 talls papirtapet 

1997. Brænne, J. & Heggenhougen, B. 1998 

017 Jernbanetunnel under Gamlebyen, Oslo. 

Konsekvensutredning. Kvalitetssikring tema Kulturmiljø. 

Skar, B., Molaug, P.B. & Tønnesen, T. L. 1995 

018 E6 Tysfjord, Nordland fylke. Fagrapport Kulturminner og kulturmiljø. 

Skar, B., Hauglid, M. & Steinlien, O. 1996 

019 Arkeologiske forundersøkelser i BRM 487 Nonneseterkvartalet, 1996. 


020 Krusifiks fra Vågå kirke, Vågå kommune i Oppland. Konservering. 

Hauglid, L.K. 1996 

021 E18 mellom Ekebergtunnelen og Oslotunnelen. Utredning av kulturminner 

og kulturmiljø. Konsekvensutredning. 

Skar, B., Molaug, P.B. & Tønnesen, T. L. 1996 

022 A 335 Grip Stavkirke, Grip, Kristiansund kommune. Tilstandsbeskrivelse 

og forslag til konserveringstiltak 1993. Olstad, T.M. 1996 

023 Den middelalderske Kristusfiguren fra Otterøy kirke, Namsos kommune 

i Nord-Trøndelag. Et konserveringsprosjekt. Frøysaker, T. 1996 

024 Trykte 1500-talls tekstiler i Rygnestadloftet. Undersøkelser, konservering 

og restaurering. Gundhus, G. 1996 

025 Orgelprospektet i Oslo Domkirke - Undersøkelser. Norsted, T. 1996 

026 Kaupanger stavkirke / De Heibergske Samlinger: Kristi Oppstandelse 

malt av A. Askevold 1865. Konservering og restaurering. 

Andresen, J. & Gundhus, G. 1996 

027 Madonna med barnet. Konservering og restaurering av en polykrom 

treskulptur fra 1200 tallet i Vallset kirke, Stange i Hedmark. 

Olstad, T.M. 1996 

028 Rapport fra seminar om Norges kirker 21.november 1996. 

Fikkan, A. 1996 

029 Videreføring av konserveringsarbeidene i Lyngdal kirke, Numedal. 

Konservering av limfargedekor i kor og skip. Olstad, T.M. 1996 

030 Damsgård. Fargeundersøkelser 1985-1988-1993. Systematisering og 

tolking av funn samt restaureringsforslag. Frøysaker, T. & Solberg, K. 1996

Forts. NIKU Oppdragsmeldinger 

031 Arkeologisk sjaktovervåking og undersøkelser i Nedre Langgate, 

Tjømegaten og Pelagoskvartalet, Tønsberg. Gansum, T 1997 

032 Arkeologiske undersøkelser og overvåking i Nedre Langgate 30E, 

Tønsberg. Problematikk omkring typer og bruk av kvistnagler. 

Gansum, T. 1997 

033 Mindre arkeologiske undersøkelser i Vestfold 1996. 

Edvardsen, G., Gansum, T., Sønsterud, K.E. & Ulriksen, E. 1997 

034 Mindre arkeologiske undersøkelser i Telemark 1996. 

Gansum, T. & Sønsterud, K.E. 1997 

035 Sørkorridoren E6 og E18. Kulturminner og kulturmiljøer. 

Skar, B., Grimsrud, O., Hov, K. & Tønnesen, T.L. 1997 

036 Diverse arkeologiske oppdrag i og omkring Bergen 1995-96. 


037 Krusifiks fra ca 1500 i Granvin kirke, Hordaland. 

Undersøkelser, konservering og restaurering. Bratlie, E. 1997 

038 Innberetningen om de arkeologiske undersøkelsene ved 

Utstein Kloster 1995. Dunlop, A.R. 1997 

039 Konsekvensutredning for ny Rv-2, Kløfta-Kongsvinger. Kulturminner 

og kulturmiljø. Skar, B., Sollund, M.-L.B., Tønnessen, T.L. & Rui, L.M. 1997 

040 Konservering av limfargedekor i Nore stavkirke. Solberg, K. 1997 

041 Decorations and wall-paintings in vernacular buildings, burial sites, 

monasteries and temples. Mission for NORAD and the Norwegian Directorate 

for Cultural Heritage to The Peoples Republic of China and Tibet 

Autonomous Region. Brænne, J. 1997 

042 Fortidens minner i dagens landskap. Status for automatisk fredete 

kulturminner i Skien kommune, Telemark 1997. Sollund, M.-L.B. 1997 

043 Utstein Kloster: resultatene fra de arkeologiske forundersøkelsene 

26-30.05.97. Dunlop, A.R. 1997 

044 Arkeologiske forundersøkelser ved BRM 528 Nonneseter/ 

Bystasjonen, 1997. Dunlop, A.R. 1997 

045 Bygninger - Samlerapport 1994-1996. Gundhus, G.(red.) 1997 

046 Arkeologiske undersøkelser langs Strandpromenaden, Hamar, 1996. 

Nondal, N.T., Roll-Lund, E., Sæther, T. & Wiberg, T. 1997 

047 Gården Berg Vestre i Furnes, Ringsaker kommune. 

Behandling av to dekorerte rom. Olstad, T.M. 1997 

048 Objekter - samlerapport 1994-1996. Gundhus, G.(red.) 1997 

049 Vevelstad kirke, Vevelstad kommune. Et 1700-talls monumentalt 

oljemaleri på papir. Konservering og restaurering. Norsted, T. 1997 

050 Tydal kirke, Tydal kommune. Undersøkelser, konservering og restaurering 

av dekorert kortak fra ca 1700. Bratlie, E., Kusch, H. J., Sommer- 

Larsen, A. & Gundhus, G.(red.) 1997 

051 Konservering av den middelalderske Kristusfigur fra Leksvik kirke, 

Leksvik kommune i Nord-Trøndelag. Frøysaker, T. 1997 

052 Museumsbygninger i Hedmark fylke. Undersøkelser og evalueringer. 

Brænne, J. 1997 

053 300 kV-I Øyberget-Vågåmo Konsekvensutredning for kulturminner 

og kulturmiljø. Justerte alternativer. Helliksen, W. 1997 

054 Mindre arkeologiske overvåkinger og undersøkelser i middelalderbyene 

Tønsberg og Skien 1997. Edvardsen, G. & Sønsterud, K.E. 1997 

055 Utgravningene ved vestfronten av Nidaros domkirke. Del I og II. 

Reed, I., Kockum, J., Hughes, K. & Sandvik, P.U. 1997 

30 


056 Diverse arkeologiske oppdrag i Bergen og på Vestlandet 1996-97. 

Dunlop, A.R., Gellein, K. & Hommedal, A.T. 1997 

057 Arkeologiske undersøkelser ved Vincens Lunges gate 19/21, 

Nonneseterkvartalet i Bergen, 1997. Dunlop, A.R. 1998 

058 Bredsgården, Bryggen i Bergen. Konservering av 1700-talls limfargedekor. 

Olstad, T.M. 1997 

059 Arkeologisk undersøking på Klosteret, Bergen 1997-98. 

Vevatne, K. 1998 

060 Tradisjonell fargebruk på bygårder, Grünerløkka i Oslo. 

Hvinden-Haug, L,J., Torp, I. & Olstad, T.M. 1998 

061 Arkeologiske undersøkelser i og omkring Kjøttbasaren, Vetrlidsalmenning 

2, Bergen 1996-97. Dunlop, A.R. 1999 

062 Bf 93 Yttersø gård, Larvik kommune i Vestfold. Innvendig fargeundersøkelse. 

Heggenhougen, B. 1998 

063 Konservering av predellan til altartavlan i Rödenes kyrka, Marker 

kommune i Østfold. Gjertsen, R. 1997 


kulturminner i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag, 1997. 

Binns, K.S. 1998 

065 Rock Art Safeguarding in Zimbabwe. Norsted, T. 1998 

066 Miljøopparbeiding av Nedre Langgate, riksveg 308, 

Tønsberg kommune. Edvardsen, G. 1998 

067 Altertavlen i Førde kirke, Sogn og Fjordane. 

Konservering og restaurering 1996-1998. Gundhus, G. 1998 


kulturminner i Tromsø kommune, Troms, 1997. Holm-Olsen, I.M. 1998 

069 Mindre arkeologiske overvåkninger og undersøkelser i tilknytning til 

middelalderkirker og -kirkegårder i Agder, Telemark og Vestfold, 1997 

Edvardsen, G., Helliksen, W. & Sønsterud, K. 1998 

070 Rehabilitering av Tønsberg torv. Arkeologisk overvåking og undersøkelser 

1996-1997. Edvardsen, G., Gansum, T. 1998 

071 To båtvrak fra 1600-tallet. Arkeologiske utgravinger på Sørenga i 

Oslo. Molaug, P.B. 1998 

072 Oppussing og vedlikehold av eldre murfasader 1997. Samlerapport. 

Hauglid, L., & Gundhus, G. (red.). 1998 

073 Bygningshistoriske undersøkelser. Samlerapport 1997. Christie, H., 

Hauglid, L., Norsted, T. & Storsletten, O. (Gundhus, G. red.) 1998 

074 Snøhvitutbyggingen. LNG-anlegg på Melkøya, Hammerfest kommune. 

Konsekvenser for samiske kulturminner. 

Johnskareng, A. & Holm-Olsen, I.M. 1998 

075 Fargeundersøkelser i Kiøsterudgården, Åsgårdstrand, 1998. 


076 Konservering av bemalte veggplanker fra Ål stavkirke, Buskerud. 


077 Avslutning av konserveringsarbeidene i Lyngdal kirke, Numedal. 


078 Fortidsminne i dagens landskap. Status for automatisk freda kulturminne 

i Voss kommune, Hordaland i 1998. Fasteland, A. 1999 

079 Baroniet Rosendal i Kvinnherad kommune, Hordaland. 

Delprosjekt 1: Undersøkelser og forslag til tiltak i 24 utvalgte rom i slottet. 

Brænne, J. 1999 

080 Stiftsgården i Trondheim. Fargeundersøkelser og konserveringsarbeider 

1996-1998. Solberg, K. 1999


Forts. NIKU Oppdragsmeldinger 

081 Diverse arkeologiske oppdrag i Bergen og på Vestlandet 1997-98. 

Dunlop, A. R., Gellein, K., Hommedal, A. T. & Birkenes L. Ø. 1999 

082 Samiske kulturminner og kulturlandskap i Mauken-Blåtind øvingsog 

skytefelt. Utvikling av en GIS- og fjernmålingsbasert metode. 

Holm-Olsen, I. M., Grydeland, S. E. & Tømmervik, H. 1999 

083 Flathammar gård, Luster kommune i Sogn og Fjordane. Konservering 

av panelen till två 1700-tals dekorationsmålade rum. Gjertsen, R. 1999 

084 Arkeologiske undersøkelser ved Vincent Lunges gate 19/21, 

Nonneseterkvartalet i Bergen, 1998. Dunlop, R.A. 1999 

085 Bamble kirke, Telemark. Fargeundersøkelse av interiøret, 1998. 

Solberg, K. 1999 

086 Planlagt golfbane på Breivikeidet, Tromsø kommune, Troms. 

Konsekvenser for samiske kulturminner og kulturmiljø. 

Buljo, T.-H. & Holm-Olsen, I. M. 1999 

087 Fornyelse av reguleringskonsesjon for Mjøsvatn, Vinje og Tinn kommuner 

i Telemark. Konsekvenser for automatisk fredete kulturminner. 

Risbøl, O. 1999 

088 Bygninger: Undersøkelser - Tilstand - Tiltak. Samlerapport 1998. 

Gundhus, G. (red.) 1999 

089 Interiør og gjenstander: Undersøkelser – Tilstand – Tiltak. Samlerapport 

1998. Gundhus, G. (red.) 1999 

090 Metall med verneverdi. Handsaming, lagring og vedlikehald av 

innandørs metallgjenstandar. Bjørke, A. 1999 

091 På sporet av en mangfoldig historie. Kalvariegruppen i Romfo kirke, 

Sunndal kommune i Møre og Romsdal. Gundhus, G. & Winness, M. 2000 

3. NIKU Temahefter 

001 Fornminnevern og forvaltning. En teoretisk og metodisk tilnærming 

til planlegging og praksis i fornminnevernet. Hygen, A.-S. 1996 

002 Saving art by saving energy. Olstad, T.M. & Stein, M. 1996 

003 ”Utkantens håndverkere og arbeidere”. En aktivitetsanalyse av ”Nordre 

bydel” i middelalderens Tønsberg. Avhandling til magistergrad i nordisk 

arkeologi ved Universitetet i Oslo, høsten 1995. Ulriksen, E. 1996 

004 Landskapet som historie. 

Brendalsmo, J., Jones, J., Olwig, K. & Widgren, M. 1997 

005 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigraphic Analysis; 

Area C. Revised stratigraphic Analysis: Areas A, B and K. McLees, C. 1998 

006 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analyse: 

Delfelt D. Petersén, A. 1997 


Delfelt E. Saunders, T. 1997 

008 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigraphic analysis: 

Area F. Saunders, T. 1997 

009 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analys: 

Delfält G. Olsson, A. & Pettersén, A. 1997 

010 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigraphic Analysis: 

Area H. McLees, C. 1998 


Delfelt M og I. Tegltypologi 

Larsson, S., Hommedal, A.T., & Nordeide, S.W. 1999 

012 (In print) Excavations in the Archbishop’s Palace: Methods, Chronology 

and Site Development. Nordeide, S.W. (ed) 

31 

013 (In print) Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Aktivitet og 

plantebruk belyst ved botaniske analysar. Sandvik, P.U. 

014 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Arbeidsstyrke og 

lønnsforhold ved erkebispesetet i 1530-årene. Nissen, H.A. 1998 

015 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. 

Parasittologisk undersøkelse av latriner. Hartvigsen, R. 1997 

016 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. 

Erkebiskopens armbrøstproduksjon. Booth, A. H. 1998 

017 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Kosthold og erverv i 

Erkebispegården. En osteologisk analyse. Hufthammer, A.K. 1999 

018 – 

019 – 

020 – 

021 – 

022 – 

023 – 

024 (ledig nummer) 

025 Registrering av fornminner for Det økonomiske kartverket 1963- 

1994. Skjelsvik, E. 1998 

026 Dendrokronologi og bygningsforskning. 

Christie, H., Stornes J.M. & Storsletten, O. 1998 

027 NIKU strategisk instituttprogram Norske Middelalderbyer Forskning 

om norske middelalderbyer. Seminar april 1998. Molaug, P.B. (red.) 

1998 

028 NIKU strategisk instituttprogram Norske Middelalderbyer 1996-2000. 

Registre ved bygravninger. Red. Molaug, P.B. og Nordeide, S.W. 1998 

029 Bergverksbyens omland. Om ressursbruk, kultur og natur i Rørosområdet. 

Daugstad, K. (red.) 1999 

030 Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens 

Museum 23-25.03.98. Schjelderup, H. og Storsletten, O. (red.) 1999 

031 NIKU 1994 - 1999. Kulturminneforskningens mangfold. 

Gundhus, G., Seip, E. og Ulriksen, E. (red.) 1999 

4. NIKU Fakta-ark 

1995-25 Om 1500-talls bonader i Setesdal. 

1996-6 Om utgravinger i Domkirkegården i Trondheim. 

1996-8 Om gravfunn på Hadseløya i Vesterålen. 

1996-13 Om Lydvaloftet på Voss. 

1996-20 Om kulturminner og E18 gjennom Oslo. 

1997-6 Om kvistnagler fra Tønsberg. 

1997-7 Om kristusfigur fra Otterøy kirke. 

1997-13 Om konservering i Nore stavkirke. 

1997-19 Om ødeleggelse av kulturminner i Skien kommune. 

1997-22 Om historiske vandringer i Trondheim. 

1998-2 Om konservering og restaurering av 1700-talls maleri i 

Vevelstad kirke. 

1998-4 Om skader på kulturlag i middelalderbyer.

Forts. NIKU Fakta-ark 

1998-12 Om utgravingene i Erkebispegården. 

1998-15 Om ødeleggelse av kulturminner i Trondheim. 

1998-16 Om Fuglefrisen i Olavsklosteret i Oslo. 

1998-17 Om konservering og restaurering av altertavlen i Førde kirke. 

1998-20 Om to båtvrak fra 1600-tallet funnet på Sørenga i Oslo. 

1998-22 Om arkeologiske utgravinger av Vestfrontplassen i 

Trondheim 

1998-24 Om armbrøstproduksjon i Trondheim 

1999-2 Om utgravninger på Tønsberg torv 

1999-6 Om konserveringen av 19 bemalte veggplanker i Ål stavkirke 

1999-8 Om kosthold og erverv i Erkebispegården i Trondheim 

1999-9 Om fargene i Kiøsterudgården i Åsgårdstrand 

1999-14 Om fargeundersøkelser og konserveringsarbeider ved 

Stiftsgården i Trondheim 

1999-16 Om jubileumstemaheftet «NIKU 1994-1999 

– Kulturminneforskningens mangfold» 

1999-18 Om GIS og samiske kulturminner i Mauken-Blåtind øvings- 

og skytefelt i Troms 

1999-19 Om fargeundersøkelser i Bamble kirke i Telemark 

1999-20 Om grindbygde hus i Vest-Norge 

32 

niku temahefte 032

NIKU strategisk instituttprogram 1996-2000 Hus i Norge

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?