fra en litt annen vinkel. Side 16-21 - Ikkevold

Nr. 1 / 2005 38. årgang Løssalg: Kr 40,- 

Side 13-15 

Side 2 

fra en litt annen vinkel. Side 16-21

Bladsamarbeid 

FMK går i og med dette nummeret inn i et samarbeid 

med vår danske søsterorganisasjon Aldrig Mer Krig 

(AMK). Begge har i en årrekke utgitt hvert sitt blad 

med samme navn. Fra nå av gis bladet ut fra Oslo, 

men med tekster på flere skandinaviske språk. 

Ikkevold ønsker å bli et bredere tidsskrift med spalteplass 

for mange som har en god penn, spennende 

ideer, provoserende tanker eller relevante analyser 

som ikke plasser i main-stream media. Til deg som 

leser håper vi at endringen blir et mer allsidig og 

bedre tidsskrift. Til deg som skribent vil dine tekster 

nå ut til langt flere. 

Kære nye danske læsere 

Velkommen til jeres første nummer af norske ikkevold. 

I undrer jer måske over hvorfor I får dette blad, men 

det har den glædelige årsag, at Aldig Mere Krig 

(AMK) og danske ikkevold fra dette nummer har indgået 

et samarbejde med det norske ikkevold. Som I 

sikkert har bemærket, er det længe siden det sidste 

nummer af det danske blad udkom, men vi tror at 

dette samarbejde vil give jer et blad, som I bliver 

glade for. Her er mange spændende artikler og et layout 

flottere end hvad I har set tidligere. Da nordmændende 

spurgte os i bestyrelsen om vi havde lyst til at 

være med i et samarbejde om dette blad, mente vi at 

det var et godt tilbud, og at alle ville have fordele af 

et styrket nordisk samarbejde. 

Aldrig Mere Krig vil fremover have 1 eller 2 sider til 

internt materiale fra foreningen, og der vil også være 

FMK Landsmøte 

18. juni kl. 11.00 

Bjørn Farmannsgate 14 A, Oslo 

Tlf. 88 00 11 33 

Alle medlemmer er velkommen. 

Påmelding og sakspapirer: 

fmk@ikkevold.no 

Folkereisning mot krig 

Pb. 2779 Solli 

0204 Oslo 

artikler på dansk i bladet. Forslag til artikler på dansk 

vil blive vurderet af redaktionen på lige fod med alle 

norske forslag. 

Danske medlemmer af Aldrig Mere Krig og abonnenter 

på ikkevold skal fortsætte med at betale til Aldrig 

Mere Krig som tidligere, og så vil I fremover modtage 

dette blad 3 eller 4 gange om året. 

Det er med stor glæde at vi sender jer dette nummer. 

LÆS DET, NYD DET og få gerne flere til at abonnere! 

På vegne af Aldrig Mere Krigs hovedbestyrelse, 

Majken Jul Sørensen

4 Peace News 

Småstoff 

6 Saved by the carrots 

Riverbend fra Baghdad 

8 Min far og Peaceboat 

Dra til sjøs 

9 Farvel til Forsvaret 

Politikere og militæret nedlegger det norske forsvar 

13 Palestinas framtid 

Lys i enden av Oslo-tunnelen? 

15 Israels mange dilemmaer 

Det æ'kke lett å få både i pose og sekk 

1905 

16 Hogg hodet av alle svenskene! 

Skolens lesebok under lupen 

18 1905 på samisk jord 

Unionsoppløsningen smakte ikke like godt for alle 

20 God modell? 

Var 1905 noe å rope hurra for? 

22 Okkupasjon for fred 

Tysklandsbrigaden revisited 

24 Nei til ny militærbase 

Protester på Okinawa 

26 Tsjetsjenia – et sensitivt tema 

Er russeren i gata på glid? 

28 Aktiv lykke 

Er evig lykke 

30 Kan imperier forsones? 

Hvordan redde skinnet når herredømmet går i vasken 

32 Bøker 

34 WRI og kvinnfolka 

Rapport fra en spørsmålstilling 

www.ikkevold.no 

Tlf. 88 00 11 33 

red@ikkevold.no 

Artikler mottas med takk 

og vil bli vurdert av redaksjonen. 

Ikkevold 


0204 Oslo 

Abonnement kr 185 pr. år 

Bank: 7874 0537503 

ISSN: 0333-2519 

Nr. 1/2005 – 38. årgang 

Utgitt med støtte av Norsk kulturråd 

Design: Øystein Kleven 

Trykk: Aktiv Trykk as, Oslo 

Redaksjonen avsluttet 18.5.05 

Utgivere: Folkereisning mot krig 

Aldrig mere krig 


Noe å feire? 

I disse dager markeres diverse historiske 

hendelser. Hundre år som selvstendig stat er 

selvsagt noe stort. Men det kan være lett 

glemme de grupper som ikke fikk selvstendighet 

1905. Samene hadde ikke så stor grunn til å 

juble det året. Deres tradisjonelle territorium ble 

delt av enda en grense. Og den nasjonalistiske 

ånden som preget Norge den gang viste lite 

respekt for minoriteter. Det blir ofte hevdet at 

Norge den gang var et godt eksempel til etterfølgelse. 

Den krigshissing, opprustning som ble 

kombinert med åpenbare brudd på Internasjonal 

lov som faktisk forekom skal vi nok være glade 

at ikke flere tar etter. Det var ikke Norges 

handlinger som hindret krig den gangen. 

Andre verdenskrig sluttet for 60 år siden. 

Det må da være noe å feire? Jo da, men en 

god porsjon sjølkritikk vil ikke skade i denne 

sammenheng heller. Å innføre dødsstraff 

retroaktivt, å massivt gjennomføre omfattende, 

grov og offentlige godkjent mobbing mot 

”tyskertøser” og deres barn er vel ikke like mye 

å feire? Å holde tyst om de grove brudd som vi 

og andre allierte foretok gjennom bombingen 

av tyske byer fulle av sivile er noe vi offentlig 

burde skjemmes over når 60 års jubileet 

gjennomføres. Den offisielle historien er skrevet 

av det sosialdemokratiet som ledet gjenoppbyggingen 

og bærer sterkt preg av dette. 

Jørgen Johansen 

Redaksjon: 

Heidrun Bubik 

Jørgen Johansen (red.) 

Øystein Kleven 

Hanne Schaulund 

Nettguru: Jan Thure Bolstad 

Stor takk til øvrige bidragsytere! 

Materialfrist neste nr. er 10. juni 

www.ikkevold.no

4 Småstoff 

ikkevold 1/2005 

Dømt for sesjonsnekt 

Dommen falt 4. januar. Adrian Bergmann fikk tre 

måneders betinget 

fengsel, med en prøvetid på 2 år. Han anket på stedet. 

Adrian Bergmann har nå altså blitt straffet for å 

følge sin samvittighet. 

I 2005 vil det være 10.700 som avtjener verneplikt, i 

et årskull på omlag 28.000 gutter - 1500 av de 10 700 

satser Forsvaret på at skal være jenter. Dette betyr at 

cirka 70 % slipper unna verneplikten. De slipper på 

grunnlag av såkalte fysiske eller psykiske skavanker 

som for eksempel kne-, ryggsmerter eller hasjrøyking. 

Forsvaret har endret sin praksis kraftig de seneste 

årene, i forbindelse med den norske deltakelsen konflikter 

i utlandet. Vi deltar og deltok i krig både i Irak 

og i Afghanistan, noe som gjør det enklere for mange å 

nekte, da de er mot å "demokratisere" land på denne 

måten. 

Adrians kommentar til dommen: "Jeg kan ikke si det 

samme for samvittighetsfriheten, men kampen har jo 

bare så vidt startet; dommen mot meg falt i dag, og lød, 

som forventet, på nitti dagers betinget fengsel, med en prøvetid 

på to år. Da er det bare å vente på at den på stedet 

innleverte anke kommer opp, og mobilisere sivilarbeidere og 

andre videre, i håp om at flere (og retten) vil forstå at dette 

er større enn meg..." 

Hovedtillitsmann for de sivile vernepliktige 

Den nye EU-konstitution 

I september skal Danmark have en folkeafstemning om 

den ny EU traktat – den slipper i for i Norge – dog konsekvenserne 

slipper i ikke for. I Danmarks anbefalede 

AMK allerede før jul vi at stemme Nej til den kommende 

traktat fordi den indeholdt så megen oprustningsstøtte 

at det var direkte umuligt for os at bakke 

den op. Ved at nærlæse traktaten må vi med sorg konstatere 

at der kun står enkelte uforpligtende ord om 

fredelige konfliktløsninger. 

Mange i Europa og især i EU drømmer om at være 

en stormagt – lad drømmen blive til en humanistisk 

stormagt. Der er nok at gøre på denne front. 1 milliard 

af jordens befolkning kan ikke læse og skrive – endnu 

flere sulter. At sørge for at denne nød afskaffes er det 

stærkeste våben mod terror. I samme EU traktat er der 

tillige alt for få og uforpligtende henvisninger til FN. 

AMK / Peter Henning 

Akjsonsleir på Fauske i sommer 

17-21 juni anordnar Ungdom mot Atomvåpen, Ofog 

för en kärnvapenfri värld och Svenska Fredskommittén 

ett internationellt aktionsläger mot USAs satellitbas i 

Fauske, Nordnorge. Fauskebasen har varit direkt 

inblandad i Falklandskriget, Gulfkriget och i senaste 

Irak-kriget. 1991 överlämnade George Bush personligen 

ett diplom till norska underrättelsetjänsten för deras 

insatts i Gulfkriget, och basen är en viktig del i USA:s 

militarisering av rymden. 

Genom fredlig civil olydnad kan vi stänga Fauskebasen 

och ställa oss i vägen för USA:s militarisering av 

Norge och rymden. På lägret kommer vi att göra civil 

olydnadsaktioner, dela ut flygblad i Fauske och lära oss 

mer om militariseringen av rymden. Du väljer själv vad 

du vill vara med på, det viktiga är att du kommer och 

visar vad du tycker. 

www.ofog.org 

Future Leaders 

Yitzhak Rabin - was, under the British Mandate, the 

leader of the prisoners in Rafah prison camp. 

Yitzhak Shamir - was arrested as a terrorist and exiled 

to a prison camp in Erithrea. 

Menahem Begin - was branded as a terrorist with a 

big prize on his head and blood on his hands, after he 

blew up the King David hotel in Jerusalem with a hundred 

civilian dead. 

All three became later Prime Ministers of Israel and 

were ceremoniously received by Britain, their former 

enemy. 

Among the Palestinian prisoners in Israeli prisons 

are the future leaders of the Palestinian nation. 

Marwan Barghouti is only the most famous of them. 

It is in Israel’s interest to release and allow them to 

take part in the Palestinian elections. 

Only those who are accepted by their people as freedom 

fighters will be able to convince them that peace 

is necessary. 

Annonsetekst brukt av Gush Shalom, Israel 

TURKEY: CO update 

The trial against conscientious objector (CO) Mehmet 

Tarhan, who has been arrested on 8 April 2005 has 

been adjourned to 26 May today. At the end of the 

trial, Sahin Ozbay, who had declared his conscientious 

objection on 4 October 2004, was arrested. It is expected 

that he will be brought to the recruitment office 

and then transferred to "his" military unit, and will follow 

the fate of Mehmet Tarhan. 

The trial against Mehmet Tarhan has been adjourned 

to 26 May, so that the court can hear witness statements 

from 10 soldiers, who witnessed Mehmet 

Tarhan's "insubordination in front of his unit", according 

to Article 88 of the Turkish Military Penal Code 

(TACK). This charge carries a penalty between 3 

months and 5 years imprisonment. 

The trial was attended by a group of Turkish supporters 

and conscientious objectors, and two international 

observers, who formed an international delegation 

organised by War Resisters' International. Tina Kemler 

from Germany and Eldad Zion from Israel reported on 

the arrest of Sahin Ozbay and the adjournment of the 

trial, and are presently discussing further action with 

the Turkish supporters. 

War Resisters' International / Andreas Speck

ikkevold 1/2005 Småstoff 

5 

Sivil ulydighet i Guds navn 

Professor Paul Leer-Salvesen ved Fakultet for humanistiske 

fag deltar med innlegget "Sivil ulydighet i Guds 

navn" under lanseringen av boken Kirkelig Motstand. 

Dokumenter fra den norske kirkekamp under okkupasjonen 

1940–45 med innledninger og kommentarer. 

Det skrevne ord spilte en viktig rolle i den norske 

kirkekamp under okkupasjonen 1940-45. Dette kom til 

uttrykk i et betydelig antall dokumenter fra begge sider 

i konflikten. Ledelsen i Den norske kirke sendte ut et 

hyrdebrev og formulerte en bekjennelse, og offentliggjorde 

en rekke redegjørelser, erklæringer, betenkninger, 

opprop, protester, brev og paroler. Også Nasjonal 

Samling, Vidkun Quisling og det nazistiske kirkedepartementet 

satte ord på sin kirkepolitikk gjennom artikler 

og rundskriv, redegjørelser og brev, opprop og telegrammer. 

Oppland arbeiderblad (www.oa.no) 

USA overhaler "resten af verden" 

Verdens politibetjent bruger nu lige så mange penge på 

våben og militær som alle andre lande tilsammen. 

USA’s forsvarschef, general i luftvåbnet Richard B. 

Meyers siger: 

"USA’s militær kan leve op til sine opgaver under 

Den Nationale Sikkerhedsstrategi, Den Nationale 

Forsvarsstrategi og Den Nationale Militærstrategi, og vi 

vil få succes og sejre i alt, hvad nationen beder os om 

at gøre i henhold til disse strategier. Det er det korte af 

det lange." 

Forsvarschefens selvsikkerhed afspejler den kendsgerning, 

at USA’s militærudgifter nu har nået et niveau, 

der svarer til alle andre landes militærudgifter lagt sammen. 

Det fremgår af rapporten The Defence Industry in 

the 21st Century, netop offentligjort af det anerkendte 

erhvervsrådgivningsfirma PricewaterhouseCoopers. 

www.information.dk 

Dutch court refuses to jail Bush 

A court in The Hague turned down a demand by a 

dozen plaintiffs who wanted to force the Dutch 

government to arrest US President George W. Bush 

when he visits the Netherlands Saturday, the judgement 

made public said. 

Bush will be in the south of the Netherlands this 

weekend to commemorate the 60th anniversary of the 

end of World War II in Europe. 

The plaintiffs, mostly left-wing organisations and 

activists, accused Bush of "numerous grave violations 

of the Geneva Conventions". They also said the president 

is responsible for the deaths of civilians in 

Afghanistan and Iraq and Washington's refusal to 

recognize the International Criminal Court (ICC), the 

world's first permanent war crimes court. 

In the judgement, dated on Tuesday, the court said 

that the case was political and that the demands 

"could have far-reaching consequences for US-Dutch 

relations". 


Fördubblar fredsbevarande styrka 

Den Afrikanska Unionen (AU) gick i veckan med på att 

kraftigt utöka storleken på sin fredsbevarande styrka i 

Darfur, Sudan. Kenya, Nigeria och Rwanda och förbundit 

sig att bidra med trupper som skall vara på plats i 

september. 

Den utökade styrkan kommer att uppgå till fler än 

7.700 man, varav 5.500 soldater, 1.600 civila poliser 

och 700 militära observatörer. AU medger att den 

nuvarande styrkan om 2.300 man är alldeles för liten. 

Den skall redan i maj utökas till 3.320 man. 

AUs talesman säger också att styrkan skulle behöva 

fyrdubblas till 12.300 man för att återställa lugnet i 

Darfur, en analys som stöds av Jan Pronk, FNs särskilde 

utsände i landet. 

Pronk ser framför sig ett fredsavtal mellan rebellerna 

och regeringen tidigt under nästa år och att de 12.000 

soldaterna därefter stannar i landet i fyra år. 


EU-militær får eget hovedkvarter 

Der var stor ballade, da en række EU-lande anført af 

Tyskland og Frankrig midt under opgøret mellem 

Europa og USA om Irak-krigen sidste år bebudede, at 

EU skulle opbygge et eget selvstændigt militært hovedkvarter. 

Nu er hovedkvarteret ved at blive etableret, efter at 

EUs stats- og regeringschefer på deres sidste topmøde i 

december i al stilhed godkendte detaljerne. 

Med hovedkvarter i EUs allerede eksisterende afdeling 

for analyse af krisesituationer, der er beliggende på 

Avenue de Cortenberg i Bruxelles kun et stenkast fra 

EU-Kommissionen, skal der oprettes en »celle« bestående 

af 30 officerer og embedsmænd, som skal koordinere 

EUs militære og civile indsats i krisesituationer. 

Samtidig skal der oprettes et »operationscenter«, som 

skal kunne lede afsendelsen af militære enheder på op 

til 2.000 mand. 

Berlingske Tidende tirsdag 4.1.05 

Motstand mot muren 

Israel bruker provokatører for å få fredelige demonstranter 

til å virke voldelige. 28 April var den en 

demonstrasjon mot muren i nærheten av bosettingen 

Kiryat Seffer. Både palestinske israelske fredsaktivister 

deltok. Soldater utkledd som arabiske demonstranter 

hadde på forhånd blandet seg inn i aksjonen. Disse 

begynte å kaste sten på IDF-soldatene som umiddelbart 

svarte med en svært så voldelige ”opprydding”. Mange 

deltagere forsøkte å stoppe infiltratørene, men de bare 

fortsatte. Iniltratøene arresterte da plutselig de to palestinske 

aksjonistene Riad Mohamad Yassin og Alian 

Ibrahim Ahmad Abu Rachme. Det eneste disse hadde 

gjort var å prøve å hindre den israelske provokasjonen. 

De ble begge kjørt tilpolitistasjonen i Pisgat Ze’ey og 

deretter sendt til fengslet i Ofer. Der ble de kraftig slått 

og er nå tiltalt for å angripe tjenestemenn. Noe som de 

kan få tre års fengsel for. 

Jørgen Johansen

6 Baghdad Burning 


Saved by the carrots... 

These last few days have been explosive- quite literally. 

It started about 4 days ago and it hasn't let 

up since. They say there were around 14 car 

bombs in Baghdad alone a couple of days ago- although 

we only heard 6 from our area. Cars are making 

me very nervous lately. All cars look suspicious- small 

ones and large ones. Old cars and new cars. Cars with 

drivers and cars parked in front of restaurants and 

shops. They all have a sinister look to them these days. 

The worst day for us was the day before yesterday. We 

were sitting in the living room with an aunt and her 

16-year-old son and listening patiently as she scolded 

the household for *still* having our rugs spread. In 

Iraq, people don't keep their carpeting all year round. 

We begin removing the carpeting around April and it 

doesn't come back until around October. We don't 

have wall to wall carpeting here like abroad. Instead, 

we have lovely rugs that we usually spread in the 

middle of the room. The best kinds are made in Iran, 

specifically in Tabriz or Kashan. They are often large, 

heavy and intricately designed. Tabriz and Kashan rugs 

are very expensive and few families actually have them 

any more. Most people who do have Tabriz rugs in 

Baghdad got them through an inheritance. 

We have ordinary Persian rugs (which we suspect aren't 

really Persian at all). They aren't expensive or even particularly 

impressive, but they give the living room that 

Eastern look many Iraqi houses seem to have – no 

matter how Western the furniture is. The patterns and 

colors are repeated all over the rugs in a sort of symmetrical 

fashion. If you really focus on them though, 

you can often see a story being told by the flowers, 

geometrical shapes and sometimes birds or butterflies. 

When we were younger, E. and I would sit and stare at 

them, trying to 'read' the colors and designs – having 

them on the ground is almost like having a woolly 

blog for the floor. 

So my aunt sat there, telling us we should have had 

the rugs cleaned and packed away long ago – like the 

beginning of April. And she was right. The proper 

thing would be to give the rugs a good cleaning and 

roll them up for storage in their corner in the hallway 

upstairs, to stand tall and firm for almost 7 months, 

like sentinels of the second floor. The reason we hadn't 

gotten around to doing this yet was quite simple- the 

water situation in our area didn't allow for washing the 

rugs in April and so we had procrastinated the rug situation, 

until one week became two weeks and two 

weeks melted into three... and now we were in the first 

days of May and the rugs faced us almost disapprovingly 

on the floor. 

Within 20 minutes, the aunt decided she was going to 

stay and help us remove said rugs the next day. We 

would go upstairs to clean the roof of the house very 

thoroughly. We would drag the rugs to the roof the 

next day and one by one, beat them thoroughly to get 

out the excess dust, then wipe down the larger ones 

with my aunts secret rug-cleaning mix and wash the 

smaller ones and set them out to dry on the hot roof. 

Her son couldn't spend the night however, and he 

decided to return home the same day. It was around 

maybe 1 pm when he walked out the door, planning 

to walk the two kilometers home. He listened to my 

aunt as she gave him instructions about heating lunch 

for his father, studying, washing fruit before eating it, 

picking up carrots on the way home, watching out for 

suspicious cars and people and calling as soon as he 

walked through the door so she could relax. He shook 

his head in the affirmative, waved goodbye and walked 

out the gate towards the main street. 

Three minutes later, an explosion rocked the house. 

The windows rattled momentarily and a door slammed 

somewhere upstairs. I was clutching a corner of the

ikkevold 1/2005 Baghdad Burning 

7 

"Riverbend" i Bagdad – 2. mai 2005 

http://riverbendblog.blogspot.com [riverbend@velocall.com] 

living room rug where I had pulled it back to assure 

my aunt that there were no bugs living under it. 

"Car bomb." E. said grimly, running outside to see 

where it had come from. I looked at my aunt apprehensively 

and she sat, pale, her hands shaking as she 

adjusted the head scarf she wore, preparing to go 

outside. 

"F. just went out the door..." she said, breathlessly 

referring to her son. I dropped the handful of carpeting 

and ran outside to follow E. My heart was beating 

wildly as I tried to decide the direction of the 

explosion. I sensed my aunt not far behind me. 

"Do you see him?" She called out weakly. I was in the 

middle of the street by then and some of the neighbors 

were standing around outside. 

"Where did it come from?" I called across the street to 

one of the neighborhood children. 

"The main street." He answered back, pointing in the 

direction my cousin had gone. 

"Did it come from the main street?" My aunt cried out 

from the gate. 

"No." I lied, searching for E. "No- it came from the 

other side." I was trying to decide whether I should go 

ahead and run out to the main street where it seemed 

more and more people were gathering, when I saw E. 

rounding the corner, an arm casually draped around 

my cousin who seemed to be talking excitedly. I turned 

to smile encouragingly at my aunt who was sagging 

with relief at the gate. 

"He's fine." She said. "He's fine." 

"I was near the explosion!" F. said excitedly as he neared 

the house. My aunt grabbed him by the shoulders 

and began inspecting him- his face, his neck, his arms. 

"I'm fine mother..." he shrugged her off as she began a 

long prayer of thanks interspersed with irrational 

scolding about how he should be more careful. 

"Did anyone get hurt?" I asked E., dreading the answer. 

E. nodded and held up three fingers. 

"I think three people were killed and there are some 

waiting for the cars to take them to the hospital." 

Back in the house, E. and I decided he'd go back and 

see if he could help. We gathered up some gauze, 

medical tape, antiseptic and a couple of bottles of cold 

water. I turned back to my cousin after E. had left. 

He was excited and tense, eyes wide with disbelief. 

His voice was shaking slightly as he spoke and his 

lower lip trembled. 

"I was just going to cross the street but I remembered I 

should buy the carrots" He spoke rapidly, "So I stopped 

by that guy who sells vegetables and just as I was 

buying them – a big BOOM and a car exploded and 

the one next to it began to burn... If I hadn't stopped 

for the carrots..." The cousin began waving his arms 

around in the air and I leaned back to avoid one in the 

face. 

My aunt gasped, stopping in the living room, "The 

carrots saved you!" She cried out, holding a hand to 

her heart. My cousin looked at her incredulously and 

the color slowly began to return to his face. "Carrots." 

He murmured, throwing himself down on the sofa and 

grabbing one of the cushions, "Carrots saved me." 

E. came home an hour later, tired and disheveled. Two 

people had died- the third would probably survive 

– but at least a dozen others were wounded. Every time 

I look at my cousin, I wonder – gratefully – how it was 

that we were so lucky.

8 Småstoff 


Min far og Peaceboat 

Peter Henning (AMK Danmark) 

Min far deltog i det store slag i Somme under første 

verdenskrig. Han blev hårdt såret og det var med 

til grundlægge min fars antikrigsholdning. Der var 

mange der havde samme indstilling. Efter krigens slutning 

var han med til at starte en socialistisk ungdomsorganisation 

– til dels i protest mod socialdemokratiets 

valne holdning. FSJ som den kaldtes – havde mange 

medlemmer rundt om i Tyskland. FSJ søgte tidligt kontakt 

med kvækerne og andre kristne pacifister. 

Min far kom fra Nurnberg som jo var en af nazismens 

højborge – her skærpedes kampen mod nazismen 

ret tidligt og familien måtte flygte – via Estland til 

Danmark. Takket være kontakten til kvækerne kom 

min far til den internationale højskole i Helsingør og 

her blev han kort efter ansat som lærer og undgik hermed 

mange af de ydmygelser som andre flygtninge 

blev udsat for. I de år efter verdenskrisen i 1929 var der 

mange arbejdsløse som kom til højskolen – i øvrigt 

med hjælp fra fagforeningerne. 

Mange af de arbejdsløse var sømænd. Hvis man kom 

forbi fx Københavns havn – var havnen fyldt med 

oplagte skibe – der lå der til ingen nytte. Min far prøvede 

så – i samarbejde med sømandseleverne at lave en 

plan om at bruge et af skibene til en sejlende international 

højskole. Ideen blev aldrig til noget. Men nu viser 

det sig at japanerne for 20 år siden har gennemført 

ideen – endda med et stort luxuskrydstogtskib med 

navnet Peaceboat. Det tager på fredstogt 90 dage om 

året med ca 200 deltagere. Man besøger brændpunkter 

Vi tar militærnektersaker 

Arild Humlen, advokat MNA 

Grensen 18 

0159 Oslo 

Telefon: 22 42 01 18 

Rune Berg, advokat MNA 

Kristian Augusts gate 13 

0164 Oslo 

Telefon: 22 11 66 11 

Øyvind Solberg, advokat MNA 

Postboks 8777 Youngstorget 

0028 Oslo 

Telefon: 22 20 54 98 

Kontor: Torgata 33 

Solveig Høgtun advokat MNA 

C. J. Hambros plass 7 

0164 Oslo 

Telefon: 22 20 52 17 

Telefaks: 22 11 03 87 

Bjørn Nærum, advokat MNA 

Postboks 447 

3701 Skien 

Telefon: 35 52 34 63 

Kontor: Telemarksgata 8 

Viktor Westlye, advokat MNA 

Laugmannsgate 4 

Postboks 251 

4002 Stavanger 

Telefon: 51 89 42 60 

Telefaks: 51 89 02 18 

Svein Kornerud, advokat MNA 

Postboks 344 

5804 Bergen 

Telefon: 55 31 42 60 

Telefaks: 55 31 73 84 

Kontor: Nordahl Bruns gate 7, 

rett bak Hotel Norge 

hvor der er konflikter eller optakt til krig. Undervejs 

sætter man sig ind baggrunden for konflikten og forbereder 

aktioner og lignende. Man sætter sig ind i kulturen 

måske økonomien eller den politiske baggrund. 

Man lærer hvordan konflikter kan løses på fredelig vis. 

Man uddanner en slags fredsobservatører. Det koster 

omkring 10,000 dollars at deltage. 

Det er mest unge og ældre der deltager og det kan 

godt give generationproblemer – men som lederen 

siger – disse konflikter kan man også bruge til at lære 

af. Kunne vi ikke organisere et sådant skib i EU ? Netop 

i disse år skal der vedtages en ny EU konstitution. 

Desværre må vi konstatere at den indeholder en masse 

ord om hvordan forskningen til militær og dets udrustning 

skal støttes. At der skal oprettes en stor EU hær. 

En hær som USA tidligere – åbenlyst har protesteret 

imod. Mange i EU går stadig med drømmen om stormagten 

EU. 

I samme konstitution står der ganske få ord om fx 

løsning af konflikter med fredelige midler og slet ikke 

noget om at der skal bevilliges penge til dette fredelige 

fredsarbejde. Med andre ord - EU signalere at man 

næppe vil arbejde intenst for at løse konflikter fredeligt 

uden brug af militær. Kan Europa være det bekendt – et 

Europa med så mange humanistiske traditioner – med 

mennesker som Erasmus af Rotterdam, Emanuel Kant, 

Albert Einstein, Bertha von Suttner, Albert Schweitzer… 

Hvad skal vi – hvad kan vi gøre? 

Kontakt www.peacecounts.org. 

Sakfører A. Folkman 

Postboks 570 

6801 Førde 

Telefon: 57 82 68 55 

Hjallis Bakke, advokat MNA 

Postboks 1015 

9260 Tromsø 

Telefon: 77 68 55 66 

Kontor: Storgata 128 

Håkon Elvenes, advokat MNA 

Postboks 1037 

9008 Tromsø 

Telefon: 77 69 39 10 

Telefaks: 77 69 39 11 

Kontor: Næringslivets Hus, 

Grønnegata 83

ikkevold 1/2005 Farvel til Forsvaret 

9 

Farvel til Forsvaret 

Salg av over 2 millioner kvadratmeter bygningsmasse, forsøk på 

2 milliarder i reduserte driftsutgifter, 5000 færre heltidsansatte militære. 

Likevel skal Norges militære satsning være mer kostbar enn noen gang. 

Hva skjer? 

Tarjei Leer-Salvesen 

Året var 1999. Med unntak av noen ganske få 

dissentere, var det så å si enstemmig flertall på 

Stortinget for å sende norske styrker til krig 

mot Serbia. Norske F-16 skulle på vingene for 

å bombe Serbia og Kosovo i håp om å få slutt på en 

humanitær krise i Kosovo-provinsen. 

Hjemme i Norge raste en debatt om den norske 

krigsinnsatsen. På den italienske flybasen som var bakkestasjon 

for det norske flyvåpenet under krigen, så 

ting litt annerledes ut. De norske flyene var nemlig 

uegnet til å utføre oppdraget. Viljen til krig hos norske 

politikere var langt større enn de norske offiserenes 

evne til krig. Flyene kunne ikke brukes om natten og 

ikke i dårlig vær. Dessuten var de bare utstyrt for lufttil-luft 

kamp, ikke for å bombe befolkningen på bakken. 

For Norge, i Nato-sammenheng, var dette en flause 

av de helt store. De norske pilotene ble satt til å 

patruljere Adriaterhavet i ukene etter at det serbiske 

flyvåpenet var satt på bakken for godt. 

En plan tar form 

Når de kom hjem, må noen ha snakket sammen. 

Flyvåpenet og Forsvarssjefen må ha snakket sammen. 

Forsvarssjefen må ha snakket med sine skiftende ministere, 

totalt fire i årene 1999-2001: Eldbjørg Løwer (V), 

keramikeren som sa hun ikke likte bomber. Dag Jostein 

Fjærevoll (KrF), som mest vil bli husket for postkassen 

sin. Bjørn Tore Godal (Ap), som lot til å lengte etter 

andre oppgaver. Og sist, men slett ikke av minst betydning, 

Kristin Krohn Devold (H) som gikk til oppgaven 

med stor iver og fortsatt utfører den med glød og høyt 

tempo. 

I et dokument som kalles FS-2000, 

kom general og daværende forsvarssjef 

Sigurd Frisvold med tre grunnleggende 

anbefalingene for omstillingen 

av Forsvaret. Han bad om:



En økonomisk drevet reduksjon av Forsvarets volum. 

Les: Dette må ikke tolkes som reduserte budsjetter, men 

snarere som tillatelse til å legge ned og privatisere mye av 

virksomheten for å kunne bruke mer penger på noe annet. 

En sikkerhetspolitisk drevet endring av Forsvarets 

innhold. 

Les: Dette som en konsekvens av den kalde krigens slutt og 

det utvidede Nato med et nytt strategisk konsept, samt 

økende fokus på fiendebilder i den arabiske verden. 

En forbedret evne til raske operative leveranser. 

Les: Det tok altfor lang tid å sette sammen et norsk bidrag 

til Kosovo-krigen. I framtiden er målet at alle norske 

forsvarsgrener skal kunne kalles til innsats hvor som helst i 

verden på svært kort tid. 

Full fart etter 11/9 

År 2000 var et år for sakte men sikkert å forberede en 

gjenopprettelse av Norges tapte ære i Kosovo. Men 

politikerne var fortsatt bundet av forhåndslagte budsjettrammer 

for et tidligere forsvarsforlik, og omstilling 

med mange nedleggelser og tapte arbeidsplasser som 

resultat er ikke veldig populært om man ikke har et 

vinnende argument i den offentlige debatten. Det 

argumentet kom først året etter, nærmere bestemt den 

11. september 2001. 

Bjørn Tore Godal var fortsatt forsvarsminister da terroraksjonen 

i New York fant sted. Ap-regjeringen rakk å 

stille seg bak den USA-ledede koalisjonen som angrep 

Afghanistan mens den ennå satt på overtid og Høyre 

ledet regjeringsforhandlingene på Sem gjestegård i 

Asker. Ikke at det spilte noen rolle. Kristin Krohn 

Devold ville neppe handlet annerledes. 

Med ny minister på plass og 11. september ferskt i 

minne, ble det virkelig fart i omstillingen av Forsvaret. 

Det nye forsvarsministeren flyttet sammen med 

Forsvarssjefen. Ikke privat, altså, men den nye forsvarsledelsen 

og ledelsen i departementet skal ha kontorer 

sammen. En lang ønskeliste ble utarbeidet. Den inneholdt 

slike ting som utstyr for amfibiekrigføring, lang- 

Forsvarssjef Diesen Foto: Mariann Dybdahl / Forsvarets mediesenter 

trekkende krysserraketter, luft-til-bakke bomber på alle 

F-16, offensive kapasiteter i sjøforsvaret, flere spesialsoldater, 

kapasiteter for psykologisk krigføring, flere 

transportfly, kapasiteter for luftbåren tanking for 

kampfly, at Norge skal kjøpe seg inn i amerikansk 

kampflyutvikling ... og en rekke andre relativt dyre 

ønsker. Av de mer spektakulære visjonene er et ønske 

om at Norge skal ha ubemannede dronefly, slike som 

USA har brukt til å skyte ned mistenkte terrorister i 

ørkenen i Yemen, uten fare for egne tap. Skal man få 

råd til noe slikt, må det kuttes. 

Avhending og privatisering 

Forsvarsbygg opprettet et eget eiendomsselskap ved 

navn Skifte Eiendom, og la inn hele tre millioner kvadratmeter 

bygningsmasse i dette selskapet. Alt skulle 

selges. På en finurlig måte organiserer de det slik at salg 

av eiendommer Forsvaret har fått gratis fra norske 

kommuner går inn i dekning av overforbruk på forsvarets 

del av statsbudsjettet, når private aktører får overta 

kystperler og gjøre dem om til leilighetskomplekser, 

hoteller og leirsteder. 

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold likte Frisvolds 

planer. Planene var utarbeidet etter visjonene til en 

viktig mann i norsk militær strategisk tenkning, generalmajor 

Sverre Diesen. Hun besvarte dokumentet FS- 

2000 ved å sende forsvarssjefen sitt rammedokument 

for den neste langtidsperioden i Forsvaret i november 

2001. Det er denne planen som etter en lang prosess 

ble vedtatt uten altfor mye debatt i vår, og som sluttfører 

den dramatiske omstillingsprosessen. 

Denne planen innebærer ikke bare salg av eiendom, 

men også privatisering av deler av Forsvarets drift. Og 

enkelte våpensystemer skal ikke lengre eies offentlig, 

men leases gjennom noe som kalles Offentlig-privat 

samarbeid (OPS). 

Preventiv krigføring 

I rammedokumentet bad ikke ministeren bare om 

utredninger av alle de kostbare ønskene til forsvarssjefen. 

I tillegg skrev hun slike ting som at Forsvaret må 

innrettes slik at det kan gjennomføre militære operasjoner 

i andre land som er av proaktiv og preventivkarakter. 

Dette er formuleringer som går langt utenpå den 

rent fysiske organiseringen av Forsvaret, men berører 

politiske beslutninger som på det tidspunktet ikke var 

fattet. 

Akkurat disse formuleringene ble tatt opp av 

Changemaker, som gjorde det de kalte innføring av 

Bush-doktrinen til et av to hovedangrepspunkter i sin 

kampanje mot Devolds politikk. Den andre hovedsaken 

deres var at de mente den nye langtidsplanen for 

Forsvaret hadde altfor lite fokus på fredsbevarende operasjoner 

i FN-regi. Devolds skrivemåte åpnet for militære 

operasjoner ikke bare med FN, men også rene Natooperasjoner 

og deltagelse i koalisjoner av villige som 

heller ikke Nato nødvendigvis inngår i. 

Planen ble lagt endelig fram og vedtatt våren 2004. 

Changemaker kunne feire en liten seier da 

Stortingsflertallet krevde en eksplisitt formulering mot 

Bush-doktrinens formuleringer om forkjøpskrig i teksten. 

Men ellers fikk Devold det stort sett som hun 

ville.

ikkevold 1/2005 Farvel til Forsvaret 

11 

Ikke forsvar; angrep 

Et praktisk utslag av Devolds nye organisering, er at 

samtlige norske programmer for satelittbasert militær 

havovervåkning avsluttes umiddelbart. Dette har ikke 

fått noe oppmerksomhet i det hele tatt, men viser med 

all tydelighet at nå er defensive forsvarstiltak ikke prioritert. 

Devold synes det holder å kjøpe disse tjenestene 

fra kommersielle tilbydere. Kan hun stole på noe slikt i 

en krisesituasjon? Et annet utslag er at Heimevernet 

bygges kraftig ned og blir enda mer av et militært B-lag 

enn det er i dag. Men én del av Heimevernet får mer 

opplæring og dyrere materiell enn noen gang før. Det 

er HVs splitter nye antiterrorstyrke. 

Utviklingen i Sjøforsvaret kan kort oppsummeres 

slik: Kystfortene legges ned. Ingen tror lengre at Norge 

skal invaderes fra sjøen. Missiltorpedobåtene i Haukklassen 

fases ut. Kystvakten får dårligere kår. I stedet 

satses det enorme summer på krigsskip som kan brukes 

i offensive operasjoner, nærmere bestemt de nye fregattene 

i Fritjof Nansen-klassen, med en prislapp på nærmere 

20 milliarder kroner. Disse har fått et amerikansk 

kommunikasjonssystem og dermed gode muligheter til 

å koordinere sin fremtidige ildgivning med allierte styrker. 

I Luftforsvaret satses det litt på kamphelikoptre, men 

mest på bombefly. Først ble alle F-16 bygget om og 

utstyrt med bakkebomber som en del av arsenalet sitt. 

Og mens pilotutdanningen er endret med et sterkt 

fokus på bakkemål i stedet for patruljering av luftområder, 

diskuterer politikerne innkjøp av en helt ny generasjon 

kampfly. Favoritten er forløpig amerikanske 

Joint Strike Fighter, og prislappen vil fort komme over 

50 milliarder norske kroner. 

Perfekt natur for bombefly 

I Nord-Norge klager kommunepolitikere over at militærbasene 

bygges ned og at det taper gode inntekter fra 

Forsvaret. Men helt uten militært nærvær skal de ikke 

være. Norge har nemlig med sin varierte natur og forholdsvis 

spinkle bosetting gode muligheter til å fungere 

som militært øvelsesområde for allierte land. 

Frisvold / Devold Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvarets mediesenter 

Tidligere forsvarssjef Frisvold Foto: Per Thrana / Forsvarets mediesenter 

Regionfelt Østlandet kan bli etts likt område, men særlig 

Halkavarre i Finnmark er interessant for øving med 

bombefly. 

I en særavtale mellom Norge og Nederland, gis 

nederlandske militære løfte om lov til å øvelsesbombe i 

egnede områder i Norge (i praksis vil dette si 

Halkavarre-feltet) både dagtid og nattestid når som 

helst på året. Dette harmonerer dårlig med reindriftsinteressene 

i området, som for øvrig mener Forsvaret 

benytter deres områder urettmessig. 

Foruten å øve sammen, skal Norge også krige sammen 

med nederlandske soldater. Telemark Bataljon er 

innlemmet i det 1. tysk-nederlandske korps, i tillegg til 

samarbeid man allerede har med de samme soldatene 

gjennom Natos reaksjonsstyrker og et mulig framtidig 

samarbeid gjennom EUs væpnede styrker. 

Nye ansettelsesforhold 

Personellmessig skal Forsvaret også endres totalt. Ikke



bare skal 5000 personer bort i løpet av få år, men alle 

de gjenværende vil få endrede vilkår. 

Offisersorganisasjonene er raskende fordi regjeringen 

med et pennestrøk tok fra dem deres særegne oppsigelsesvern. 

Og i fremtiden skal Forsvaret i mye større grad 

enn før basere seg på vervede mannskaper i stedet for 

ansatte. Opplæringen endres kraftig, og innholdet i 

vernepliktstiden blir mer spesialisert. 

Et sentralt formål med dette er å utdanne et betydelig 

større antall spesialsoldater til bruk utenlands, samtidig 

som man ikke vil sitte med arbeidsgiveransvar for 

store grupper personer med stridserfaring når de blir 

for gamle for slike oppgaver. Et annet grep som ble 

gjort, var å endre beordringsregelverket. Tidligere var 

det slik at dersom en offiser ble beordret til oppdrag i 

utlandet, kunne vedkommende nekte med henvisning 

til familiære forhold eller personlig overbevisning. 

Denne muligheten er nå fjernet, med tilbakevirkende 

kraft også for offiserer som har jobbet i Forsvaret i flere tiår. 

Et interessant trekk ved nedbemanningene som foregår, 

er at Forsvaret i dag har enda færre kvinnelige 

ansette enn for fire år siden. 

Nye doktriner 

Devold måtte gi tapt overfor Stortinget om anledningen 

til å delta i såkalt preventiv krigføring, men satte 

straks i gang Forsvaret med å skrive om selve doktrinene, 

grunnlagsdokumentene for hvordan Norges militære 

makt skal kunne anvendes. De nye doktrinene blir 

langt mer generelle i sin utforming enn de gamle, noe 

som på alle måter gir mer fleksibilitet. Men på noen 

punkter er forsvarssjef Frisvold som i september signerte 

den nye doktrinen for landoperasjoner svært konkret. 

De går blant annet nærmere inn på bruken av 

såkalte psykologiske operasjoner (PSYOPS) og villedning 

som virkemiddel i krigføring. De beskriver hvordan 

både fienden, egne styrker og nøytrale tredjeparter 

kan og bør utsettes for psykologiske operasjoner i en 

krigssituasjon. Disse virkemidlene er svært kontroversielle. 

Farvel til Devold? 

I skrivende stund ser det ut til at Kristin Krohn Devolds 

periode går mot slutten. Men det er bare fordi et annet 

regjeringsalternativ leder på meningsmålingene. 

Tross alle skandalene, blir Devold neppe kastet før peri- 

Norske soldater kroppsvisiterer passasjerer 

på togstasjonen i Mitrovica (Kosovo) 

Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvarets mediesenter 

odens utløp, selv om hun rekker enda en runde eller to 

til i Kontroll- og konstitusjonskomiteen før ferien. Siste 

omgang der skyldes salget av Lista Flystasjon, som 

Riksrevisjonen rettet skarp kritikk mot etter at en kjøpergruppe 

fikk overta hele flyplassen gratis – mot at de 

også godtok å få en kontantsum på 11 millioner kroner 

i hånda. 

Tross alle sine feil, er Devold vinneren av kampen 

om det norske Forsvaret. Javel, hun har ledet norske 

soldater til omstridt krigsinnsats i Afghanistan og Irak 

uten å oppnå verken fred eller demokratisering noen 

av stedene. 

Hun har mistet kontroll over omstillingen av 

Forsvaret. Altfor mange dyre deler av endringsprosessene 

er forsøkt lurt unna med kreativ regnskapsføring 

fra økonomene hennes, og som eneste statlige enhet 

fikk Forsvaret sendt hele 2003-regnskapet sitt i retur av 

Riksrevisjonen ved inngangen til november måned. Nå 

er Riksrevisjonens gjennomgang av regnskapene for 

2004 like om hjørnet. 

Men Devold er seierherren like fullt. Hun har 

gjennomført den mest omfattende reformen av de norske 

væpnede styrkene siden tiden like etter 2. verdenskrig. 

Absolutt alt er nytt: fra datasystemene i administrasjon, 

via logistikkapparatet, ansettelsesforholdene, 

opplæringen, våpensystemene i samtlige våpengrener, 

mange av lokaliseringene for Forsvarets infrastruktur, 

og nå til slutt de grunnleggende doktrinene som styrer 

bruken av norsk våpenmakt. 

Til sist har hun nå ansatt som ny forsvarssjef den 

samme Sverre Diesen som stod for visjonene da det 

nye Forsvaret tok form. Og i forbindelse med Diesens 

inntreden, har nesten hele toppledelsen blitt byttet ut 

med offiserer som står for den samme linjen som ham. 

Kristin Krohn Devolds kan på ingen måte puste lettet 

ut dersom hun forsvinner ut av regjeringskontorene til 

høsten. 

Det er på tide å gjøre seg kjent med det nye 

Forsvaret. Det gamle Forsvaret som fredsbevegelsen 

gikk i krigen mot, er rett og slett borte. 

Og som en siste hilsen fra Devold til en eventuell ny 

regjering: Langtidsplanen for Forsvaret innebærer at 

budsjettene og strukturen ligger fast helt til år 2008. En 

ny forsvarsminister vil i praksis måtte administrere 

Devolds byggverk de tre første årene.

ikkevold 1/2005 Midtøsten 

13 

Palestinas framtid 


For første gang i verdenshistorien har en president 

blitt valgt på et program om bruk av aktiv ikkevold. 

Abu Mazen benyttet hver eneste mulighet 

under valgkampanjen sin 

til å argumentere mot 

bruk av vold i kampen for 

et fritt Palestina. Ifølge 

Abu Mazen har den andre 

intifadaen bare skapt en 

dårligere situasjon for det 

palestinske folk. Bruken 

av selvmordsbombere, bilbomber, 

raketter og andre 

væpna angrep har ikke 

ført fram mot den overlegne 

krigsmaskinen til 

Israel. Nå er spørsmålene 

om han får fremganger i 

sin forhandlingslinje med 

Israel og om han på alvor 

vil gjennomføre ikkevoldelig 

motstand. 

Epoken Arafat er over 

Det var et historisk valg i 

Palestina å velge president 

etter Arafat. Hans lederskikkelse 

har dominert 

landet totalt de siste tretti 

år. Ingen annen kunne 

hevde å representere det palestinske folk eller være i 

nærheten av å ha hans status. Nå er han borte og 

andre skal ta over. Hans autoritære lederstil har lenge 

blitt kritisert internt, men ingen har på alvor utfordret 

hans posisjon. Islamske Jihad og Hamas har nektet å 

følge hans linje, men har aldri hatt noen som kunne 

fremstå som en legitim representant for det palestinske 

folk. Det kunne Arafat. Korrupsjonen innom PLO, de 

mange forskjellige Sikkerhetstjenestene som Arafat 

bygde opp og kontrollerte og ansettelsene av slektninger 

og nære venner i fremtredende posisjoner skapte 

mye misnøye. Nå har Abu Mazen lovet å rydde opp. 

Lokalvalgene og Hamas 

Abu Mazen tilhører Arafats generasjon men har tydelig 

brutt mye av det den gamle lederen stod for. Nå skal 

det ryddes opp har han lovet. Dette er ingen lett oppgave 

og de kommende lokale valgene og parlamentsvalget 

i juli vil være avgjørende for hans muligheter til 

å klare av de vanskelige oppgavene han har påtatt seg. 

I lokalvalgene stiller også Hamas opp og det vil bli veldig 

avgjørende for deres posisjon fremover hvor mange 

stemmer de får der. Hamas har som religiøst parti et 

godt rykte i store deler av Vestbanken og på Gaza. 

Deres langvarige innsats med sosialt arbeid har gitt 

dem et godt rykte og de var den eneste opposisjonen 

av betydning under Arafats regime. Mange som lever i 

flyktningleierne har fått 

så vel fysisk som moralsk 

støtte av Hamas gjennom 

mange år. På lokalplanet 

har mange av Hamas 

sine politikere bedre 

rykte enn representantene 

fra Fatah. Blant en 

del yngre menn har også 

Hamas sine selvmordsaksjoner 

vært betydningsfulle 

som symboler på at 

man ikke har gitt opp 

kampen mot okkupasjonen. 

Få har noensinne 

trodd at de skulle kunne 

bekjempe det israelske 

militærapparatet, men 

noen har hatt en viss tro 

på at de kunne gjøre det 

for kostbart for den 

Israelske staten å fortsette 

med bosetningene. 

Hamas vil fortsatt ha en 

viktig plass i palestinsk 

politikk i mange år framover. 

Mye tyder på at de 

er villige til å forhandle og kompromisse dersom det 

kan vises til fremganger i praktisk politikk. 

Parlamentsvalget er viktig 

Den 17. juli er den preliminære datoen for parlamentsvalget. 

Det vil bli helt avgjørende for den videre utvikling 

i Midtøsten. Når det avholdes vil Abu Mazen har 

vært president i nærmere 200 dager og folk vil kunne 

bedømme om han kan levere hva han har lovet eller 

ikke. Dersom han kan vise til fremgang på noen av de 

områder han har lovet å satse så har han rimelig gode 

muligheter til å få sine folk inn i parlamentet. Hvem 

som er ”hans folk” er derimot ikke helt klart. Fatah har 

store indre spenninger mellom den gamle garde og en 

ny generasjon velutdannede, ivrige og sterke politisk 

bevisste mennesker. Under Arafat satt ”Tunis-generasjonens” 

folk på alle sentrale plasser i maktapparatet og 

de har nektet å la yngre slippe til. Fatas ungdomsorganisasjon 

har en pinelig høy gjennomsnittsalder fordi 

det ikke har vært muligheter til å avansere opp i systemet. 

Nå håper man at det skal bli et reelt generasjonsskifte 

i det kommende valget. 

Det er enda usikkert om Hamas vil stille med lister 

til Parlamentsvalget. Mye vil avhenge av hvilke avtaler

14 Midtøsten 


om våpenhvile Abu Mazen og Hamas kommer til å 

kunne inngå, og respektere, i månedene fram til valget. 

Det er ingen tvil om at den palestinske stat vil tjene på 

at Hamas stiller til valg. 

Israels politikk 

I okkupasjonsmakten Israel har statsministeren ikke 

vist tegn til å revidere sin politikk. Sharon benytter 

hver minste anledning til å sette inn sin overlegne 

militærmakt. Det skjer både gjennom å drepe enkeltindivider 

(og de som tilfeldigvis befinner seg i nærheten) 

og massiv gjengjeldelse mot sivile. Siden den andre 

intifadaen startet har Israel tatt livet mer enn fire ganger 

så mange palestinere som antallet Israeler omkommet 

gjennom palestinske angrep. Hans retorikk om å 

ville ha fred motsies daglig gjennom byggingen av 

muren og fortsatt ekspansjon av bosetningene på 

Vestbredden. 

Det er åpenbart at Sharon og IDF (Israeli Defence 

Forces) behøver et visst voldelig motstand fra palestinerne 

for å kunne rettferdiggjøre sin massive voldsbruk 

på okkuperte områder. Det er derfor veldig problematisk 

for IDF at flere og flere soldater og offiserer nå nekter 

å tjenestegjøre på Vestbredden og i Gaza. Bare tanken 

på å nekte militæret var nærmest ikke-eksisterende 

i Israel for ti år siden. Nå er den i økende grad en del 

av den offentlige debatten. 

Ikkevold i Palestina 

Bevisstheten om at det er Israel som tjener på den 

palestinske bruken av vold sprer seg i dag hos den 

palestinske befolkningen. At Abu Mazen fikk 62 prosent 

av stemmene på et valgmanifest dominert av 

Ikkevold er en historisk hendelse, ikke bare i Palestina. 

Dette er unikt uansett hvilket land man studerer. Noe 

av grunnen til dette fokus er at erfaringene fra den 

andre intifaden har vært svært dårligere. Sammenlignet 

med den første intifadaen så er den nåværende en 

katastrofe. Alt har blitt verre. Det første opprøret fra 

1987 til 1993 var preget av massiv bruk av ikkevold. 

Streiker, blokader, demonstrasjoner, boikotter og protester 

var med på å løfte den palestinske sak opp på 

den politiske dagsorden. At kampen også inneholdt 

steinkasting mot okkupantmaktens tanks og soldater 

var mer symbolisk motstand enn faktisk voldsbruk. 

Dessverre var det disse steinkastende ungguttene som 

media fokuserte på og som derfor har festet seg på folk 

netthinne. Men kampen den gang var så mye mer enn det. 

Mange nye initiativ 

Mange initiativ tas i dag for å ta opp igjen tråden fra 

den gangen. Organisasjoner og nettverks dannes for å 

både øke bevisstheten om ikkevoldens muligheter og 

praktisk forberede en slik kamp. Gene Sharps og andres 

bøker om ikkevoldskamp i andre deler av verden oversettes 

til arabisk og studeres av en ny generasjon. De 

som stod bak og var ledere i den første intifaden har 

fått en ny status og benyttes som ressurspersoner i den 

bølge av diskusjon, studier og trening som nå sprer seg 

i Palestina. Hvordan dette vil utvikle seg er vanskelig å 

vite. Men at det er en økende mistro mot voldelig motstand 

er helt sikkert. 

Middle East Nonviolence and Democracy (MEND) 

En av de mest ekspansive organisasjonene er MEND. 

Dette er en organisasjon som nå går inn i sitt åttende 

år. Aktiviteten har økt med alderen og nå har de i tillegg 

til hovedkontoret i Øst-Jerusalem opprettet åtte 

lokalavdelinger på Vestbredden. Under ledelse av Lucy 

Nusseibeh som i sin tid jobbet med Mubarak Awad i 

Palestinian Center for the Study of Non-Violence har 

MEND vokst til å bli en viktig organisasjon for utdanning 

og trening i demokrat og ikkevold. De har utiklet 

gode relasjoner til PA (selvstyremyndighetene) og har 

gode kontakter med mange andre nettverk. 

MEND har satset på en kombinasjon av massekommunikasjon 

og små grupper som arbeider intenst. Som 

eksempler på aktiviteter som når ut til mange kan nevnes 

en veldig populær såpeopera som har gått på radio 

de siste årene. Med humor, politikk brodd og kunnskap 

har de nådd it til et bredt publikum og oppfølginger er 

allerede planlagt. De har også rettet seg mot barn og 

gjort en palestinsk versjon av ”Sesame Street”. Her står 

gjensidig respekt, forståelse og selvbevissthet som sentrale 

budskap til den oppvoksende generasjon. 

Dukkene tar opp aktuelle temaer og forklarer dem på 

en måte som barn forstår. 

MEND har også bygget opp kontorer rundt på de 

fleste større byer på Vestbredden. Disse driver trening i 

ikkevold, studiesirkler i demokrati og integrering av 

lokalbefolkning i arbeidet for fred med fredlige midler. 

Disse sentrene er relativt autonome og utvikler seg i 

forskjellige retninger. Noen vil starte Internettcafe, 

andre bibliotek eller speiderklubber for ungdommer. 

Felles er at virksomheten skall fremme kunnskap om 

ikkevold og demokrati. I tiden som kommer planlegges 

det mer spesifikke utdanningsprosjekter for voksne. 

Sammen med universitet og PA skal det startes utdanning 

av Sikkerhetsstyrkene i menneskerettigheter og 

ikkevold. 

Sammen med mange andre initiativ vil MENDs aktiviteter 

kunne få stor påvirkning på en framtidig palestinsk 

stat. Det er veldig mange høye hindre igjen før 

framtiden kan se lysere ut, men muligheten til en 

annen utvikling er til stede. Da må også omverden 

sette større krav til makteliten i Washington DC og i 

Israel. Om ”løsningen” skal være at Israel forlater den 

lille sandstranda som kalles Gaza og Israel fortsatt skal 

okkupere Vestbredden som et Bantustan med en 

mange meter høy betongmur rundt ett tett nettverk av 

”sikkerhetssoner” mellom israelske bosetninger, så vil 

ikke utviklingen bli fredelig. Frustrasjon, desperasjon 

og håpløshet vil lett kunne utløse en ny voldsbølge fra 

mange aktører i Midtøsten. 

Store deler av det palestinske og det israelske samfunnet 

er kloke mennesker som ikke fortjener en slik 

politikk. 

Intifada, Zionism, imperialism and Palestinian Resistance av Phil 

Marshall. Utgitt av Bookmarks 1989. 

Intifada. The Inside Story of the Palestinian Upraising that 

Changed the Middle East Equation av Ze’ev Schiff og Ehud 

Ya’ari. Utgitt av Touchstone 1989. 

Living the Intifada av Andrew Rigby. Utgitt av Zed Books 1991.

ikkevold 1/2005 Midtøsten 

15 

Israels mange dilemmaer 

Kommentar: Trine Eklund 

Åreise i Palestina er en flott opplevelse. Palestinere er 

vennlige, gjestfrie og blide, med stor integritet og 

stolthet. Derimot er velkomsten en blir møtt med når 

vi lander på Israelsk jord, verken vennlig eller hyggelig. 

Dilemma 1 

Israel vil gjerne ha turister, økonomien er skral og 

arbeidsløsheten stor. Allikevel behandles alle turister 

som kommer til Ben Gurion flyplass som potensielle 

terrorister med passkontroller og forhør. Hvis den unge 

kvinnen i ett av de mange glassburene ikke liker deg 

eller måten du svarer på, blir du forvist til et hjørne 

eller et rom hvor du venter i 4 lange og 4 brede mens 

passet ditt sjekkes. 

Så et nytt forhør av en annen person. De samme 

dumme spørsmålene om igjen og om igjen. Spørsmål 

som ikke har noe med sikkerhet å gjøre. Så tilbake med 

passet – igjen venting – og en tredje person som fortsetter 

på de samme ekstremt tåpelige spørsmålene og 

kommentarene. 

Dilemma 2 

Israel framheves som regionens eneste demokrati. Det 

som imidlertid møter en, er en militærstat hvor tungt 

bevæpnete soldater peker på deg med sine mitraljøser. 

Ikke særlig hyggelig eller turistvennlig. 

Soldatene er der overalt – på gaten, utenfor butikker 

og magasiner, ved inngangen til restauranter. De sjekker 

passet ditt og deg – lar deg gå gjennom detektor for 

å komme inn. Selv føler jeg meg ytterst utrygg med alle 

disse pur unge med ladde geværer og utstyrt som 

månemenn. 

Dilemma 3 

"Sikkerhet" blir brukt som motiv for enhver ekstraordinær 

handling. Som f.eks. alle kontrollpostene og 

checkpointene. 

Det vrimler av soldater som alle har sin mening om 

hva begrepet "kontroll" innebærer. Dermed er du helt 

prisgitt den soldaten som stopper deg. Noen enser deg 

ikke, andre smiler og prater, titter på passet og slipper 

deg gjennom Atter andre lager oppstyr, ringer hit og 

dit, ber om ekstra papirer som han gjerne holder opp 

ned og leser og leser. Atter andre spør hvordan du har 

sluppet gjennom tidligere sperringer: "Slapp dere 

gjennom checkpoint"? "Nei – vi fløy over", svarer vi. 

Ett sted vil de slippe oss turister gjennom, men ikke 

sjåføren som de påstår er israeler, (Sivile israelere har 

ikke tillatelse til å reise inn i okkuperte byer – "av sikkerhetsmessige 

årsaker"). Vår sjåfør er palestiner og bor 

i Jerusalem. Bor han i Jerusalem, må han være israeler! 

Vi får kjøre med eskorte til neste kontrollpost – hvor 

overordnete ikke vet hva han skal gjøre. To timer tar 

det å få klarert oss via IDF (Israeli Defence Force), til 

tross for at de forlengst hadde klarert oss. 

Vi prater med soldatene i mellomtiden, og de lar oss 

forstå at de er grundig lei hele skuespillet. De har ikke 

personlig i mot palestinere – vil helst kaste geværet og 

bli med oss… 

Dilemma 4 

Israel vil gjerne opptre som demokratisk stat, men bryter 

internasjonal lov og rett. For eksempel med fengsling 

uten grunn: En ungdom deltar i en martyr og 

venns begravelse. Arresteres og får 8 års fengsel; En 24 

åring jobber i Jerusalem, men bor i Betlehem (15 min. 

m/buss); har gal farge på ID kortet sitt når han blir 

kontrollert på gaten – sitter 6 måneder i fengsel. 

Familier får huset revet av de underligste årsaker. 

Alle hus hvor en Kamikaze har bodd er hittil blitt revet 

uten nåde. Men også andre hus rives uten spesiell 

grunn. Det er nok at du har motsatt deg soldaters 

ordre, at du bor nær et settlement at ungene dine har 

kastet stein ol. Bulldozerene kommer - du får 15 min. 

på deg til å forlate huset – og huset rives i løpet av 

minutter. Bygger du opp igjen huset ditt, river soldatene 

huset på nytt og i tillegg får du skyhøy bot. 

En familiefar ble fengslet på mistanke. Retten fant 

ham uskyldig, men huset hans var i mellomtiden 

revet. Ingen unnskyldning, ingen erstatning. 

Eksemplene er mange. Spørsmålet er om denne type 

atferd fra israelsk side er forenlig med begrepet demokrati. 

Dilemma 5 

De såkalte settlements – bygget på okkupert land og 

hvor settlerne trakasserer lokalbefolkningen på det 

groveste – uten at rettstaten Israel griper inn. Jfr. de 

mange rapportene om vold, trakassering, utestenging 

fra egne jordbruksmarker, skyting mot lokalbefolkningen 

og skremselsterror mot skolebarn som CPT-Hebron 

(Christian Peacemakers Team) rapporterer om. 

Det er israelske sivile borgere som forulemper, sågar 

myrder, uten at det får rettslig forfølgelse. 

Dilemma 6 

Israel overtok 56 % av Palestina gjennom FN-avtale i 

1948. Under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte de i tillegg 

22 %, slik at det nåværende Palestina – som Israel 

fortsatt holder okkupert, består av 22 % av det opprinnelige 

Palestina. Dette tviholder palestinerene på 

som sitt land og sin stat. Israel ønsker også dette området, 

og gjør alt de kan for å få palestinere til å gi opp 

og flytte ut. 

Dilemma 7 

Hva skjer med den israelske befolkningen den dagen 

de åpner øynene, og ser hva de har vært med på i alle 

disse årene? Den israelske befolkningen er i ferd med å 

måtte ta inn over seg alle overgrepene, fordi også flere 

og flere israelere begynner å si ifra.

16 1905 


Hogg hodet av alle sve 

Anne Helene H. Mork 

1905 gikk en riksdagsrepresentant på 

talerstolen i den svenske Riksdagens 

27.juni 

andrekammer. Temaet hans var unionsbruddet 

– og en norsk lesebok. 

P.P. Waldenström mente at nordmennene hele tiden 

hadde hatt som mål å komme seg ut av unionen med 

Sverige. Derfor hadde de i årevis brukt en lesebok for 

folkeskolen hvor det ble fortalt om en gutt som ville 

“hugge hovedet af alle svensker” når han en gang ble 

soldat. 

Og Waldenström uttrykte stor respekt for lesebokas 

påvirkningskraft: “Det som går inn i barnet, det slår mer 

og mer rot, og det blir vanskelig å få ut av den eldre 

mannen; det bærer frukt og forplanter seg fra generasjon 

till generasjon.” 

Nordahl Rolfsen som krigshisser? 

Nordahl Rolfsens Lesebok for folkeskolen ble lest av de 

aller fleste norske skolebarn på dette tidspunktet. 

Stykket det var snakk om, var historien om “Knud 

Pladsen”. Dette var Rolfsens relativt kreative omskriving 

av den finske forfatteren Zacharias Topelius’ fortelling 

om “Pikku Matti”. 

Ifølge Rolfsens versjon i leseboka fra 1892 er Knud 

en liten, fattig, foreldreløs gutt som bor hos sine besteforeldre. 

Farfaren er gammel og blind, og han var soldat 

i krigen mot svenskene i 1808. En dag kommer 

kronprinsen til bygda, og Knud skal få låne farfarens 

gamle uniformsbukser. Han blir veldig begeistret da 

han ser farfarens sabel, og sier at når han blir stor og 

får lov til å slåss, skal han “hugge hovedet af alle svenskerne”. 

Lesebok med unionen som noe forutbestemt 

I 1892, samme år som Rolfsens lesebok ble 

utgitt, kom den 9. reviderte utgaven av 

Läsebok för folkskolan ut i Sverige. Boka 

hadde nærmest monopolstilling som lesebok 

i den svenske folkeskolen. 

Läsebok för folkskolan inneholder et stykke 

skrevet av historikeren Hans Forssell. Her 

fremstilles unionen mellom Norge og 

Sverige som en naturlig og forutbestemt 

enhet. Forssell slår fast at “Naturen selv har 

sammenføyd Sveriges land med Norges, 

hvorved meningen synes å ha vært at deres 

folk skulle holde sammen med hverandre”. 

Han forteller om mange hundre år da 

svensker og nordmenn, som burde vært 

venner, skadet hverandre. Men da Sverige 

mistet alle de erobrede områdene på andre 

siden av Østersjøen, “ble det for vårt land 

åpnet en vakrere framtid og en sikrere vinning, 

da det i stedet for herredømmet over 

områdene bortenfor Østersjøen inngikk en 

broderlig forening med nabolandet bortenfor 

fjellene”. 

Det må poengteres at Forssells stykke var 

med i førsteutgaven av Läsebok för folkskolan 

fra 1868. I den perioden var forholdet 

mellom Norge og Sverige relativt harmonisk. 

De idylliserende uttalelsene om unionen 

var imidlertid beholdt også i 1892utgaven. 

Da farfaren svarer: “Neimænd skal du ei”, sier Knud 

at da skal han hogge hodet av alle “ulvene og høgene og 

neslerne og alle, som gjør farfar og farmor vondt”. Han 

skal også hogge hodet av alle som kaller ham jente. 

Prinsen kommer faktisk hjem til Knud og spør gutten 

om han vet at han skal bli soldat når han blir stor. 

Knud, som har glemt farfarens ord, svarer at da skal 

han hogge hodet av alle svenskene. Prinsen sier så: 

“Det var de gamle soldaterne det, som hug hovedet af 

svenskerne; de nye gjør ikke dét.” Knud lurer på hvem 

han da skal hogge hodet av, og prinsen svarer: “Den 

tid, den sorg.” 

I Topelius’ originale historie nevnes ingen konkret 

fiende. Der sier Pikku at han skal hogge hodet av alle 

sammen når han blir stor. Farfaren svarer at det kommer 

jo an på hvem han vil sloss mot. Rolfsen ble ofte 

kritisert for å forandre på andres tekster før han tok 

dem med i leseboka. Han begrunnet selv dette med at 

han ønsket å gjøre stoffet språklig og innholdsmessig 

mer tilgjengelig for barna. 

Historien endrer seg 

Historien om “Knud Pladsen” gjennomgikk flere 

endringer i ulike opplag av Rolfsens lesebok. I 1892utgaven 

sies det om farfaren: “Men engang havde han 

været soldat og en spræk kar; han havde været med i krigen 

og set godt, naar han skjød paa svensken. For det var i 

1808, han var med.” 

I et opplag fra 1903 er teksten: “Men en gang havde 

han været soldat og en spræk kar; han havde været med i 

krigen, og set godt havde han da, naar han brugte børsen. 

Det var i 1808 han var med.” I dette opplaget sier ikke 

Anne Helene H. Mork er historiestudent og 

har skrevet en hovedoppgave om synet på 

unionen i norske og svenske skolebøker. 

Levende Historie 

Prosjekt 1905

ikkevold 1/2005 1905 

17 

nskene! 

farfaren bare “Neimænd, skal du ei” når Knud snakker 

om å hogge hodet av alle svenskene, men han legger 

til: “Vi ligger ikke i krig med svensken nu, skal du vide. Vi 

gaar sammen med dem nu.” 

Fiendtlige lesebøker 

I 1902 hadde riksdagsmann Waldenström tatt opp 

Knuds halshoggingsplaner under årsmøtet til foreningen 

Brödrafolkens Väl. Responsen svarte ikke til forventningene. 

En svensk lærer bagatelliserte saken ved å 

påpeke at det også i svenske lærebøker fantes ufordelaktige 

utsagn om nordmennene. 

Den 20. november 1905 sto artikkelen Svensk-fientligheten 

i den norska folkskolans läsebok i Stockholms 

Dagblad. Artikkelen var signert A.G.N. Redaksjonen 

innleder med å si at artikkelen gir uttrykk for oppfatninger 

og stemninger som “tydelig har bidratt til sommerens 

hendelser”. 

A.G.N. støtter Waldenströms syn på leseboka, og sier 

at han ikke kan se noen annen grunn til at svenskene er 

blitt blandet inn i fortellingen, enn forfatterens svenskehat. 

Han påpeker at hvis svenskene absolutt skulle 

tas med, hadde det vært en utmerket mulighet til å 

skrive om union og broderfolk, men det er ikke nevnt. 

Videre skriver han: ”Hos den nasjon som framfor alle 

andre vil framstå som et fredsfolk(!), innpoder man alt hos 

de små barna tanker om voldsgjerninger mot broderfolket! 

Mye av det som har skjedd i Norge, blir på denne måten 

forståelig.” A.G.N. siterer også forordet til leseboka, der 

det står at boka uten patriotisk skryt og uten fortrengelse 

av sannheten på noe punkt skal oppdra norske 

borgere. Ifølge A.G.N. er resultatet av denne “oppdragelsen” 

hendelsene i 1905. 

Sårede følelser og brustne hjerter 

Få år etter unionsoppløsningen ga den 

svenske historikeren Carl Gustaf Grimberg 

ut flere lærebøker for folkeskolen. Bøkene 

uttrykker tydelig bitterhet over det som 

skjedde i 1905. I en utgave fra 1910 legger 

Grimberg all skyld for konflikten på nordmennene. 

Han skriver at nordmennene 

glemte at foreningen ga deres land trygghet, 

og at de var blinde for alt annet enn 

“... å bli selvstendige”. 

Han fortsetter med å fortelle at mens 

nordmennene i hemmelighet forberedte 

seg på å bryte ut av unionen, “lot 

Stortinget bygge grensefestninger mot 

‘broderlandet’”. Stortingets vedtak av 

7. juni 1905 om å oppløse unionen, kaller 

Grimberg en “revolusjon”, og han legger til 

at det svenske folket var blitt grundig lei av 

det evinnerlige unionsgnålet. Riktignok 

hadde svenskene innsett at en union som 

måtte opprettholdes med tvang, ikke var 

mye verdt, men de kunne likevel ikke finne 

seg i at nordmennene alene skulle omgjøre 

en gjensidig avtale. 

Bitterheten over den norske handlemåten 

kommer også til uttrykk i Grimbergs beskrivelse 

av Oskar 2. Han skriver at når det 

oppsto politiske tvister, prøvde kongen å 

megle. ”Men politikken følger sine egne 

veier og spør ikke om sårede følelser og 

brustne hjerter. Det fikk den gamle gode 

kongen bittert erfare som det norske fol- 

Du skal verge ditt land! 

Nordahl Rolfsen var venstremann og uttrykte andre 

steder i leseboka skepsis mot unionen. Det er heller 

ingen tvil om at hans versjon av historien om “Pikku 

Matti” ikke var et bidrag til forsoning mellom folkene. 

Det er nok likevel en forenkling å si som A.G.N. at 

omskrivingen av Topelius’ fortelling kun er motivert av 

“forfatterens svenskehat”. Rolfsen hadde også syn for 

samarbeid på tvers av grensen, og under det nordiske 

skolemøtet i 1905 var han en av talerne. Antakelig var 

omskrivingen delvis motivert ut fra et pedagogisk 

ønske om å gjøre teksten mer tilgjengelig og aktuell for 

elevene ved å bruke en krig og en gammel fiende de 

kjente til. 

Det kan likevel virke som om Rolfsen tok kritikken 

til etterretning. I den reviderte utgaven av leseboka 

som kom i 1907, er stykket igjen endret. Den nye teksten 

ligger mye nærmere Topelius’ fortelling enn tidligere 

versjoner, og den svenske fienden er nå helt fjernet 

fra fortellingen. 

I motsetning til tidligere opplag, da det sto at Knuds 

farfar kjempet i krigen i 1808, spesifiseres det ikke i 

utgaven fra 1907 hvilken krig det var snakk om, eller 

hvem fienden var. Knuds utsagn om at han skal “hugge 

hovedet af alle svenskerne”, er byttet ut med utsagnet 

“Jeg skal hugge hodet av alle sammen”. 

I tidligere opplag hadde prinsen sagt at det var de 

gamle soldatene som hogg hodet av svenskene, og på 

Knuds spørsmål om hvem han da skal hogge hodet av, 

hadde prinsen som nevnt sagt: ”Den tid, den sorg.” 

Disse setningene er i 1907-utgaven byttet ut med 

ordene: “Du skal verge ditt land, skal du.” 

kets regent. Han, som hadde valgt 

‘Brødrefolkenes vel’ som valgspråk, han ble 

belønnet med at sviket rev fra ham den ene 

av hans kongekroner. Det var den takken 

en nedbrutt olding fikk for edelmodighet 

og megling. En følsom dikternatur dømt til 

stadig å bli møtt av den harde, kalde praktiske 

politikken med alle dens krokveier og 

all dens list – derav det vemodige i Oskar 

2.s skjebne.”

18 1905 


1905 på samisk jord 

Den norsk-svenske separasjonen i 1905 førte ikke til lettere vilkår for 

samene. Norge fortsatte fornorskningen, og i Sverige dreide politikken seg 

i mer sosialdarwinistisk retning. Hva skjedde blant samene? 

John Gustavsen 

Historikere jeg har spurt om følgende av unionsoppløsningen 

ved 1905, svarer enten med at de 

intet vet eller med vage antydninger. Dette er 

derfor et noe hasardiøst forsøk på å si noe om vilkårene 

for samene. Lappekodisillen av 1751 som ga 

samene rett til å krysse grensene mellom landene med 

sine reinflokker, stod ved lag. Men reinbeiteforhandlingene 

mellom de to land "fikk en uheldig effekt for 

reindriftssamene" (Knut Einar Eriksen og Einar Niemi: 

Den finske fare. Universitetsforlaget 1981:93). 

Fornorskningspolitikken hadde skutt fart ved sekelskiftet. 

I april 1898 kom et regelverk for skolen, ofte 

benevnt "skoleloven", som fastslo at samiske barn skulle 

undervises på norsk. Unntak: kristendomskunnskap. 

I 1902 kom så Jordsalgsloven som førte til at verken 

kvener (finske innvandrere) eller samer kunne odle 

jord med mindre de behersket norsk. 

Fornorskningspolitikken tvang også samer til å ta norske 

familienavn. Merkelige navn dukket opp: Tolk, 

Soldat, Oksehode… samer brukte kanskje ironien som 

våpen? 

Unionsoppløsningen medførte ikke bedre tider for 

samene. I Sverige utviklet det seg, med kirkens velsignelse, 

et romantisk rasesyn på samene. Filosofien "lapp 

skall vara lapp" gikk ut på at samene kunne drive på 

med sine rein, straks noen ville skaffe seg utdanning, 

ble de helst avvist. Det var greit med samer i fjellverden, 

ellers ikke. 

Fornorskning 

I Norge manglet det ikke på negative omtaler av 

samene. Etnografen Yngvar Nielsen hadde i 1900 

besøkt Ofoten. Han slo fast at: 

"Civilisasjonen er ubarmhjertig. Med sin damp og elektrisiyttet 

slaar den de svagere racer til jorden uden hensyn. Vi 

kan ikke altid forstaa hvorledes dette gaar for sig og hvorfor 

det maa saa være. Men det er nu engang saa." 

Den norske stat åpnet med sin fornorskningspolitikk 

døren for de mest effektive i faget. Skoledirektør Bernt 

Thomassen i Finnmark var langt på veg arkitekt for det 

nye norske byggverket. Her må en også huske at 

Forsvarsdepertementet støttet varmt opp om fornorskningen. 

Årsaken? Såvel kvener som samer ble ansett 

som lite lojale overfor den norske stat. Underforstått, 

de kunne være russiske femtekolonnister! Den eneste 

måten å stoppe dem på, var gjennom sivilisering eller 

som Thomassen sa det, "Gjennom fornorskningen fører 

veien til utvikling og fremgang også for dem." 

De tale- og skriveføre samene godtok slett ikke politikken 

fra norske styresmakter. Thomassen ble kalt 

Bobrikoff, til minne om tsarens lakei som hadde fått i 

oppgave å russifisere Finland. 

Lærer Isak Saba (1875-1921) fra Nesseby var en av 

aktivistene som stod opp mot fornorskningspolitikken. 

Thomassen hadde f.eks. nektet ham embete i sin hjembygd. 

Men Saba ga seg ikke, og da han gikk inn i det 

nystiftede Arbeiderpartiet, ble han til og med valgt inn 

på Stortinget i 1906 for Øst-Finnmark. Dette året forfattet 

han også en hymne, Sami soga lavlla, trykket i bladet 

Sagai Muittalægje, med lærer Anders Larsen som 

redaktør. I dag er dette samenes nasjonalsang. 

Saba og Larsen hadde gått på Seminaret (lærerskolen) 

i Tromsø sammen, og hadde bestemt seg til å slåss 

mot fornorskningen. Da Saba kom på Stortinget, foreslo 

han raskt opprettelsen av et professorat i samisk 

språk ved Universitetet i Oslo. Han ble kraftig motarbeidet 

av partikollegaen Alfred Eriksen (1863-1934) fra 

Troms. Eriksen var prest på Karlsøy, stifter og den første 

redaktøren av Nordlys i 1902, under mottoet "en ærlig 

talsmann for smaafolkets sak". Eriksen fant ikke "...at 

den befolkning, som det her er tale om og den nationalitet, 

som det her er et spørsmaal om, indtar en saa 

betydelig plads i vor historie, at det kan være rimelig at 

ha et professorat for det." 

Reinbeiter 

Reinbeiteforhandlingene startet samme år som unionsoppløsningen, 

og illustrerte de problem som samene 

ble påført. Den svenske regjeringen ville la samene 

beholde samme rettigheter som før 1905. Norske myndigheter 

ønsket derimot klart å innskrenke rettighetene 

eller avskaffe de totalt. Etter lange forhandlinger 

mellom de to stater, 1913-1919, kom med så til en 

konvensjon som førte til at reindriften måtte vike for 

"høyere samfunnsinteresser". 

Svenske samer hadde hatt sommerbeiter på norsk 

side, men nå ble store områder avgitt til norske jordbruksinteresser. 

Indre Troms ble raskt kolonisert av innflyttere 

fra Østerdalen. For mange samer var dette dramatiske 

inngrep som førte til at de måtte redusere sine 

reinhjorder kraftig. Norske ministre, f.eks. utenriksminister 

Nils Ihlen, avviste at samene var urbefolkning. 

Han krevde sensur av uheldige artikler om samer og 

reinbeite i pressen. I 1909 fastslo han at en hadde vært

ikkevold 1/2005 1905 

19 

vitne til en historisk dom, "den melig at hvor to kulturer, 

en høiere og en lavere, støder sammen, vil den 

siste efterhaanden maatte vige." 

Samene ble stående temmelig alene mot fornorskningen. 

Men det fantes unntak. Norsk Kirkeblad forstod 

etter hvert at behandlingen av samene var ødeleggende, 

og i en redaksjonell artikkel fra 1918 ble den 

norske minoritetspolitikken karakterisert som minst 

like ille sok den prøyssiske overfor dansker og polakker. 

Motstand 

Den samiske motstandskampen hadde våknet før unionsoppløsningen 

var et faktum. Rettighetsinngrepene 

hadde pågått lenge. De svenske samene var de første 

som organiserte seg, i Lapparnas Centralförbund av 

1904. Aksjonistene kom fra Vilhelmina-traktene. Per 

Otnes forklarer i sin bok Den samiske nasjon (Pax forlag 

1970) motstanden med at jordbrukskoloniseringen 

var kommet lengst på svensk side. Svenske samer var 

dessuten kommet lengre i utdanning. 

Sekretæren Torkel Tomasson var justudent på denne 

tiden, og ble senere utdannet jurist. Men den sterke 

stemmen var uten tvil Elsa Laula (Renberg), f. 1877. 

Hun hadde realskole fra Örebro, og utdannet seg 

senere både til lærer og jordmor. Hun hadde forfattet 

ett brev til Kungen, og senere nok et brev sammen 

med Tomasson. Her stilte de krav om likestilling med 

svenske innbyggere og enda til representasjon i andrekammeret 

i Riksdagen. Elsa Laula var utvilosmt påvirket 

av Lars Levi Læstadius, ikke så meget religiøst, men 

mer sosialt, i kamp mot alkoholmisbruket og samisk 

selvbevissthet. 

Aktivistene i sentralforbundet fikk spalteplass og 

støtte i Aftonbladet. Det var her hun fikk tilnavnet 

"lappambassadrisen" og ble kalt "sändebud från ett helt 

folk". Elsa Laula hadde ordet i sin makt, var sterk i agitasjonen 

og uredd overfor myndighetene. Et lite skrift 

fra 1904 med den dramatiske tittelen Inför lif eller död? 

med undertittel Sanningsord i de lapska förhållandena 

understreket betydningen av full samisk eiendomsrett 

av landet ovenfor "odlingsgränsen". Hennes standpunkt 

var klart, svenske jordbruksareal overfor denne 

grensen skulle ekspropieres til fordel for samisk jordbruk, 

eventuelt i kombinasjon med reindrift. Svarene 

på kravene var ikke nådige mot "lappflickan Elsa 

Laula". Hun ble sågar utsatt for fysiske overgrep. En 

Laula-motstander hevdet at samisk overtakelse av 

svensk nybrottsland ville "förvandla 2/3 av jordbruket 

till ruiner och ödemark på några få år - under hvilken 

tid de forna ägarna skulle ha hunnit odla upp nye vildmarker 

i Amerika..." 

Umebladet kjørte i perioden 12.-30. desember 1904 

en serie med angrep mot sentralforbundet og ikke 

minst Elsa Laula. Hun hadde svart på utfallet overfor 

med å spørre: "Är den svenske befolkningen genom 

födseln danad til jordbruk?" 

Sitausjonen for sentralforbundet ble etter hvert vanskelig. 

Enkelte samer syntes nok Elsa Laula gikk for 

langt. Angrepene var så hatske at Otnes sammenligner 

de med det landsvikerne i Norge ble utsatt for i 1945. 

For å sikre samene et pustehull for sine meninger, 

fikk Torkel Tomasson gitt ut Lapparnes Egen tidning. Her 

finner vi blant annet et dikt, Lappska ungdomsmarschen, 

som bl.a. inneholdt følgende: 

Vi gå fram för vårt folk och för vårt fädernsland, 

Till att lösa dess garn og förtryckets tunga band, 

Till att tända dess ljus, att se sanningen klar 

Och til att värna dess lif mot både fogde och barbar. 

Denna jord den är vår, där andra breda sig förnöjdt 

Denna jord som vi röjdt, och som vi byggt som vi plöjdt, 

Fram til strid för vår rätt, så sannt vi kallas lappska män 

Ha de röfvat vårt land, vi eröfra det igjen! 

Kampkrafta gikk etter hvert ut av mange av de oppvåknede 

samene. Elsa Laula giftet seg i 1908 med reindriftssamen 

Tomas P. Renberg. Han holdt for det meste 

til på norsk side. De to slo seg ned i Vefsn-området. 

Elsa Laula Renberg fortsatte organisasjonsarbeidet på 

norsk side. Hun reiste nordover på agitasjonsreise sammen 

med en Edvard Masoni som til og med hadde 

vært misjonær i Kina! Myndighetene var nå alarmert 

av denne "svenske voldgiftsagent". 

Den samiske avisen Waren Sardne ("Fjellets røst") ble 

nå samenes talerør på norsk side. Redaktøren Daniel 

Mortenson fra Røros hadde som mål å drive folkeopplysning 

og formidle "litt av hvert fra fjeldet". 

Avisa kom ut fra 1909 til 1913, på slutten som et 

sosialistisk agitasjonsorgan. 

Elsa Laula Renberg ga aldri etter for hat og hets. Det 

var da også hun som var hovedtaler på det store samelandsmøtet 

i Trondheim i 1917. Unionen var for lengs 

historie, men hadde samene dermed fått det bedre? 

Elsa Laula Renberg får ordet: 

"Denne nation som ikke forsøker et følge med i utviklingen, 

gaar tilgrunde. Og det er nu engang slik at smaa nationer 

som vor ofte staar tilbake for de andre store nationer. Selv 

har vi den største del av skylden for at vor nation ikke er 

kommet længere enn den er. Vi har ikke staat sammen, vi 

har aldrig forstaat att handle sammen som et folk. I dag 

forsøker vi for første gang att binde de norske og svenske 

lapper sammen." 

Unionsoppløsningen hadde ikke gjort det enklere å 

hevde en samisk nasjonal bevissthet. Mobiliseringen 

fra samisk hold i retning av en egen nasjonalisme, var 

både et svar på statsnasjonalismen og resultat av at 

noen samer hadde skaffet seg utdannelse. Mens skriving 

lenge ble sett på som latmannsarbeid i samiske 

kretser, forstod man nå at en skrivende hånd kan nå 

langt. 

Den kampen som ble ført med Elsa Laula Renberg 

– hun døde av tuberkulose på Brønnøy sykehjem 

22. juli 1931 – i spissen, er ikke over selv i 2005. 

Rabalderet om Finnmarksloven viser at samenes rett til 

land og vann sitter langt inne. Men det fins fortsatt en 

union, den som krysser grensene mellom fire land, 

Den samiske union.

20 1905 


God modell? 

Historien om Norges måte å frigjøre seg på. 

Kommentar: Jørgen Johansen 

Unionsoppløsningen i 1905 blir av mange i 

Norge fremstilt som et godt eksempel på hvordan 

konflikter skal handteres. Utenriksminister 

Jan Petersen sa i sitt åpningsinnlegg på konferansen 

”Fred og forsoning: 1905 og 100 år etter” i Stockholm 

den 13. april i år: ”Et eksempel til etterfølgelse – viljen 

til fred, til konsultasjoner, viljen til forhandlinger.” I 

det følgende skal vi ta fram noen av de handlinger som 

ble gjennomført av sentrale aktører i de konfliktfylte 

årene fra slutten av attenhundretallet og frem til 1905. 

De er nok langt fra ”eksempel til etterfølgelse” alle 

sammen. 

Fra dansk til svensk union 

Den union som ble opprettet 1814 var et resultat av en 

prosess der norske interesser ikke ble rådført. Avtalen 

som ble skrevet under i Kiel det året var mellom de 

danske og svenske kongehusene. Det resulterte i norsk 

opprør mot svenskene. Det viktigste resultatet av det 

opprøret er den grunnlov som ble vedtatt på Eidsvoll 

17. mai samme år. Sverige gikk til militært angrep og 

tvang Norge til å gå med på en ny union. Norge fikk 

utstrakt indre selvstyre, men delte konge og felles utenrikspolitikk. 

Nasjonalistene dominerer 

På slutten av 1800-tallet økte konfliktnivået i unionen. 

Nasjonalister på begge sider satte i gang kampanjer for 

å fremme sin politikk. Partiet Venstre i Norge kjørte 

hardt på at Norge skulle få sin egen selvstendige utenrikspolitikk. 

Norske nasjonalister hadde bakgrunn i en 

liberal og venstreorientert politikk. I Sverige var det 

høyrekreftene som stod for det meste av nasjonalismen. 

Werner von Heidenstam og andre krevde at man 

skulle ta i bruk makt for å tvinge nordmennene til å 

føye seg. På norsk side var det Fritjof Nansen som ledet 

an debatten og hevet stemmen for ”nasjonal ære” og 

behovet av å handle. 

Opprustning og fredsbevegelse 

Den frihandelsavtale som hadde funnets i unionen ble 

opphevet av den svenske riksdagen i 1895.. I årene 

frem mot 1905 gjennomførte Norge den mest omfattende 

militære opprustning noen gang. Marinen ble 

forsterket med panserskipene "Eidsvoll" og "Norge". 

Hæren ble utrustet med armegeværet Kragh - 

Jørgensen. Grensefestninger ble modernisert, nye fort 

ble tatt i bruk og hetsen i mediene var hard på begge 

sider. Også Sverige gjennomførte en omfattende 

modernisering og opprustning. Unntakene i denne 

konflikten var blant annet den svenske kvinnelige 

fredsbevegelsen. Boka ”För Freden och Rösträtten” av 

Inger Hammar gir et godt innblikk i arbeidet til Sverige 

Kvinneliga Fredsforening og de andre som jobbet mot 

krigshetserne. 

Kampen om utenrikspolitikken 

Dette med egne norske konsulat ble det vanskeligste 

spørsmålet i denne konflikten. Forhandlingene gikk 

dårlig og partene var steile. Tidlig i mai 1905 bestemte 

Stortinget seg for å avslutte forhandlingene og ensidig 

gå til handling. De vedtok en lov om eget konsulatvesen 

og var fullt klar over at kong Oscar II aldri ville 

sanksjonere den. Noen dager senere ble det da også full 

konflikt og det norske Stortinget gikk nå til det skritt å 

ensidig oppløse unionen. Dette var helt klart i strid 

med Internasjonal Lov og praksis for hvordan slike 

konflikter skulle håndteres. Mange svensker anså det 

for å være en revolusjonær handling og det var nok 

den korrekte beskrivningen. Kanskje betegnelsen ”kollektiv 

sivil ulydighet” av det norske Stortinget er en 

passende beskrivelse. Begge parter forsøkte å få Europas 

stormakter på sin side og eventuelt delta i en krig. Men 

viljen var laber rundt om i Europa og ingen gav løfter 

om å stille med tropper dersom det kom til væpnet 

konflikt. 

Mennene stemmer JA 

En spesial komité i den svenske riksdagen krevde at det 

skulle gjennomføres en folkeavstemming for at unionen 

skulle oppløses. Det var aldri noen tvil om resultatet. 

Men om folk var misfornøyd med senere norske 

folkeavstemminger om en annen union, EU, så var den 

i 1905 et skrekkeksempel på manglende balanse, 

ytringsfrihet, ressursfordeling og saklig tone. Av de 

368392 menn som deltok (kvinner hadde enda ikke 

stemmerett) så var det bare 184 som våget å stemme 

imot. På toppen av det hele skal 13 av nei-stemmene 

skyldes at en gruppe samer misforsto spørsmålsstillingen 

da de avga stemme i Alta. De mente å stemme nei 

til union men på grunn av språkproblemer stemte de 

feil. 

Union som skjellsord 

De som var mot unionsoppløsningen ble ikke pent 

behandlet! Den ene personen i Halden som stemte 

imot fikk etter sigende huset sitt steinet og ble tvungen 

å flytte fra byen. Når Nei til EU i Halden gjorde plakater 

i 1994 så stod det på en av dem: ”I 1905 stemte EN 

person ja til Union. Denne gang skal det ikke bli

ikkevold 1/2005 1905 

21 

noen”. Ordet ”Union” har for lang framtid en negativ 

klang i norske ører. Union og føderasjon er ofte det 

som Norge argumenterer for når andre folk ønsker seg 

frihet. 

Kvinner tar sin rett 

Kvinnene fikk ikke være med på folkeavstemmingen 

fordi de hadde enda ikke kjempet seg til denne demokratiske 

rettigheten. Da ble det arrangert en egen 

underskriftskampanje som over 250 000 kvinner deltok 

i. Det viste seg å bli en viktig handling også for å få 

innført stemmerett for kvinner i Norge. Dette var ingenting 

som det norske Stortinget stod bak. Her var det 

selvstendige kvinner som tok seg til rette! 

Taktiske monarkister 

Norge som selvstendig stat var nå en realitet, men det 

var ikke avklart hvilken styreform landet skulle ha. I en 

ny folkeavstemming i november samme år ble det 

avgitt 259563 stemmer for monarki og 69264 stemmer 

for republikk. Så norske menn ville ha en konge. De 

fleste av taktiske grunner. Europa var fortsatt preget av 

monarkier og den ferske staten vil nok bli bedre mottatt 

om de innrettet seg etter hvordan ”de andre” 

hadde organisert styret av staten. Revolusjonen i 

Russland samme år skremte nok også mange til å satse 

på kongedømme. 

Antallet stater øker 

Dette er altså i korthet det som i dagene feires som det 

”gode eksemplet”. Hvor god modell er dette for et folk 

som ønsker seg full frihet og egen stat. Verden har i 

dag rundt 200 stater og minst 2000 nasjoner som 

ønsker seg egen stat. Noen inkluderer væpnet kamp i 

sin streben etter frihet andre sitter ved forhandlingsbordet. 

De fleste har ikke engang kommet til forhandlingsbordet 

enda. Men vi vet at antallet stater er i kraftig 

økning. Det er en firedobling bare siden 1945. Så 

mange av de interne konfliktene vi finner i verdens 

stater i dag vil sannsynligvis ende med at det gamle 

territoriet splittes og nye stater oppstår. Dette er alltid 

vanskelige prosesser og ofte voldelige. Men unntakene 

finnes og store deler av Sovjet ble frie stater i 1991 

uten at krig ble benyttet. Tsjekkoslovakia delte seg 

noen år senere og i dag sitter Færøyingene i 

København og forhandler om sin frihet fra Danmark. 

Godt eksempel? 

Er Norges måte å frigjøre seg på et godt eksempel. Skal 

kurdere, befolkningen i Ache, Kosovoalbaner, folket i 

Nord Irland, Færøyingene, Tutsier, tibetanere og de 

som bor i Nagaland ruste opp, true med krig, unilateralt 

utrope selvstendighet og glemme Internasjonal 

Lov? Hva skulle det nåværende norske Stortinget si og 

gjøre dersom Sametinget la opp til en prosess for selvstendighet 

som kopierte Norges handlingsmønster fra 

1890 til 1905? Når Norge sender forhandlere til konfliktområder 

verden rundt er det da ”1905-modellen” 

som er mallen? Ønsker seg Solheim i Sri Lanka at LTTE 

ruster opp militært og ensidig utroper egen stat? Nei 

slik er det selvsagt ikke. 

Hvorfor ikke krig? 

At det ikke ble åpen krig i 1905 var selvsagt bra. 

Spørsmålet om hvorfor det ikke ble løsnet skudd fra de 

oppmarsjerte hærene er et komplekst spørsmål. 

Debatten går fortsatt i fagmiljøene om hav som var de 

viktigste faktorene for at krig ble unngått. Noen hevder 

at det var den norske opprustningen som gjorde at 

svenskene ikke våget seg på et angrep. Stadig færre tror 

dette var en viktig faktor. At sønnen til Oscar II var en 

ivrig tilhenger av en fredelig unionsoppløsning var sikkert 

viktig for å overbevise den gamle, syke og trøtte 

kongen til å akseptere det Stortinget gjorde. At samene 

og andre nordiske etniske minoriteter ikke skapte problemer 

var avgjort en faktor. Arbeiderbevegelsen var på 

denne tiden antimilitarister og det var ikke sikkert at 

de ville la seg utkommandere for å skyte sine brødre på 

den andre siden av kjølen. Den svenske fredsbevegelsen 

skal ikke undervurderes i denne sammenheng. 

Og at forhandlingsviljen i Karlstad var nok stor på 

begge sider var helt nødvendig for at ikke de mobiliserte 

troppene skulle gis ordre om angrep. 

Norsk modell? 

Foruten resultatet så er det nok ikke så mye Norge har 

å være stolt av i denne konflikten. Det meste av det de 

foretok seg var offensive, aggressive og ulovlige tiltak. 

Den norske opprustningen fra 1980 og fremover var 

ingen fredelig politikk. Og selv de store satsningen på 

militær makt var ikke nok. Det er i dag stor enighet 

blant fagfolk at Norge ikke kunne være sikker på en 

militær seier. Å gå med på folkeavstemming var ikke 

noe stort offer da man visste hvordan stemningen var. 

Resultatet ble jo også så enormt at man kan sammenligne 

det med de fiktive valgene som fortsatt holdes av 

menn i mange arabiske land. At Stortinget bevisst og 

åpnet brøt Folkeretten er vel heller ikke noe eksempel 

som man har pratet høyt om i 17. mai talene. De sterkeste 

fredsaktørene i unionen var på svensk side av 

grensen. Det var Sverige som ”lot Norge få sin frihet” 

på tross av et stridslystent Storting som brukte klart 

ulovlige midler. 

Behov for litt ydmykhet 

Det er med andre ord stort behov for litt nyansering av 

det som skjedde i 1905. At i typisk norsk stil å fremheve 

hvor fantastiske vi er passer altså heller ikke i denne 

sammenhengen. Norske skolebøker var svært så krigerske 

i tiden fram til 1905 som en annen artikkel i dette 

nummeret viser. Dagens lærebøker og medier fremstiller 

Norge som verdensmester i det meste. Det er vi ikke 

og mange av de skrøner som fremstilles om norsk 

utenrikspolitikk er like gale i dag som de var den gang. 

Kritisk sinnelag, refleksjon og grundige sakkunnskap er 

gode egenskaper om man skal være sannferdig i sin 

fremstilling av historie og samtid.

22 Tysklandsbrigaden 


Okkupasjon for fred 

Norske soldater sendes i dag ut for å "opprette og ivareta" fred under 

stadig fjernere himmelstrøk. Det er vår plikt som en "fredsnasjon", skal vi 

tro regjeringen. I februar 1947 reiste den første norske kontingent soldater 

ut, for å ivareta freden i det sønderbombete Tyskland. Men det er kondomdebatten 

folk husker. 

Morten Rønning 

Allerede mens krigen raste i Europa fikk Norge en 

forespørsel fra britene om vi ville stille med en 

kontingent soldater til en styrke i et framtidig 

okkupert Tyskland. 

Da tyskerne endelig kapitulerte den 8. mai 1945 var 

det klart for en oppdeling av landet i fire soner; sovjetiske 

styrker i øst, og hhv. franske, britiske og amerikanske 

styrker i hver sin sektor i vest. 

Den norske brigaden, som bestod av i alt 4200 

mann. tjenestegjorde først i Harz-området, senere i 

Scleswig-Holstein.Til sammen tjenestegjorde 59.000 

norske soldater, til dels unge vernepliktige, i okkupasjonsstyrken. 

I ettertid er kondom-debatten kanskje det vi husker 

best; dvs.striden om hvorvidt kondomer skulle være til 

salgs på messa. Over 400.000 underskrifter mot denne 

usedeligheten medførte at kondomsalget ble lagt ned, 

og soldatene måtte oppsøke helsetjenesten i stedet, 

hvor kondomer ble utdelt gratis. 

Oppbyggelig lektyre 

Med seg i bagasjen hadde soldatene, ved siden av dårlige 

soveposer, Sten-guns eller beslaglagte Mausere, lange 

underbukser og et bilde av kjæresten, en kjekk liten 

håndbok med tittelen Til Tyskland for freden, utgitt av 

Forsvarets undervisnings- og velferdskontor. Boken 

skulle gi de unge soldatene moralsk bagasje for å utføre 

sitt oppdrag. I tillegg til kapitler om hva krigen kostet 

Norge, nazismens bakgrunn i tysk historie og det folkerettslige 

perspektiv ved okkupasjonen, følger også to 

kapitler om hhv. moral og sunn sans og hygiene og 

idrett. 

Billeddelen skal illustrere nazismen i all sin grufullhet, 

kombinert med tragiske enkeltskjebner. 

Billeddelen starter for øvrig med et bilde av norske 

jenter på vei til Tyskland etter kapitulasjonen, med 

sine barn som har tyske fedre. "Her er et avskrekkende 

eksempel på hva de tyske okkupasjonsstyrkene kunne 

påføre befolkningen av ulykker. De norske kvinnene 

har innlatt seg med fienden… Tanken på framtiden, på 

hjem og fedreland må gå foran tanken på en selv i øyeblikket. 

Virkelig styrke viser seg i likevekt og måtehold." 

Sigrid Undset bidrar til den oppbyggelige dagsorden 

ved et kapittel om verdien av den norske kulturen, 

"hadde tyskerne vunnet krigen, så hadde de kommet til 

å gå løs på denne oppgaven, å utrydde vår særegne 

norske kultur, så grundig de evnet." Hun påpeker at 

Danmark-Norge var det første land til å oppheve negerslaveriet 

i sine kolonier, i 1792, og kaller dette et utslag 

av den nordiske ånd. Via Leiv Eirikssons storhet, ikke 

fordi han "fant" Vinland, men fordi han reddet skipbrudne, 

faller hun til sist ned på, mange år før Gro 

Harlem Brundtland, at det er typisk norsk å være god. 

Noen er likere… 

Boken sier ingenting om det folkerettslige grunnlaget 

for okkupasjonen; det taes kan hende for gitt i situasjonen 

at "alle" forstår. Folkeretten slik vi kjenner den i 

dag er utviklet under FN, som ble dannet i 1948. I dag 

kreves et vedtak fra FNs sikkerhetsråd for å kunne kalle 

en militær operasjon og/eller okkupasjon, for folkerettslig. 

Høyesteretttsdommer E. F. Eckhoff foreleser 

derimot om folkerettens krav til okkupanten, overfor 

de norske soldatene. 

Interessant i denne sammenheng er sammenligningen 

han gjør mellom den tyske okkupasjonen av Norge, 

og den allierte okkupasjonen av Tyskland. Eckhoff 

poengterer at norske myndigheter, ved konge og regjering 

aldri kapitulerte overfor den tyske krigsmakt. Slik 

sett var den tyske okkupasjonsmakt bundet av 4. 

Haagkonvensjon av 1907 om Landkrigens lover og sedvaner. 

I tillegg til okkupantens ansvar for befolkningens 

ve og vel, stadfestes det i paragraf 43 at landets 

gjeldende lover skal gjelde, og okkupanten plikter å 

respektere landets forfatning og rettsorden, hvis ikke 

militære hensyn tvinger dem til å sette disse til side. 

Når Eckhoff siden kommer til den omvendte okkupasjon, 

norske styrker i Tyskland, blir tonen en annen. 

Det understrekes at ved kapitulasjonsoverenskomsten 

av 8. mai 1945, undertegnet av den tyske overkommando, 

erkjente denne at nederlaget var fullstendig og 

kapitulasjonen skjedde betingelsesløst. Overkommandoen 

var videre villig til å motta de vilkår som 

seierherrene måtte pålegge. Altså gjelder ikke 

Haagkonvensjonen her. 

5. juni kom de første foreløpige vilkår fra de allierte 

seierherrene, undertegnet av Eisenhower, Sjukov,

ikkevold 1/2005 Tysklandsbrigaden 

23 

Montgomery og Lattre de Tassigny. Ifølge denne fantes 

det ikke lenger noen tysk regjeringsmakt og den øverste 

myndighet i landet tillå de allierte styrkene, berettighet 

til å ta alle nødvendige skritt for å opprettholde 

fred og sikkerhet. 

Nå var altså hensynet til landets forfatning og sedvaner 

satt til side, med begrunnelse i den betingelsesløse 

kapitulasjon. Den respektive militære sjef var deretter 

den øverste myndighet i den enkelte militære sektor. 

I tillegg ble det opprettet et kontrollråd som hadde 

den øverste lovgivende og administrative myndighet i 

det okkuperte Tyskland. Målet var klart: det tyske militærvesenet 

skulle 

knuses, alle våpen 

skulle leveres inn, 

alle nazistiske organisasjoner 

skulle oppløses 

og enhver rest 

av det nazistiske lovverket 

skulle fjernes. 

Aktive nazister ble 

fjernet fra alle offentlige 

og alle viktige 

private stillinger. Den 

samme taktikk synes 

det for øvrig som 

USA nå betaler prisen 

for i Irak, etter å ha 

rensket systemet for 

enhver Baat-tilhenger. 

Videre ble domstolene 

gjenopprettet 

etter før-krigsmodell, 

hvor lovens bokstav 

skulle tolkes bokstavelig. 

Fire unntak ble 

krevet: straffbare 

handlinger mot de 

allierte, forsøk på å gjenopprette nazistiske organisasjoner, 

straffbare handlinger utført av allierte, og andre 

saker som den allierte overkommando ikke ønsker 

prøvd for en tysk domstol. 

En hel tjuepakning! 

Min avdøde far tjenestegjorde i styrken i 1947-48, 

altså før delingen av landet i 1949. Han snakket aldri 

stort om tjenesten, og jeg spurte heller ikke noe videre. 

Jeg sitter allikevel tilbake med det inntrykk at de 

utbombete byene og den utbredte fattigdommen, og 

hva den gjør med mennesket, hadde satt sine spor. 

For vi vet at krig, og den fattigdommen, fornedrelsen 

og fortvilelsen som følger et militært nederlag, 

setter mennesket i en situasjon hvor de billedlig sett vil 

selge sin egen mor. For å overleve. 

For 25 år siden jobbet jeg med en annen deltaker i 

okkupasjonsstyrken. Han hadde vært blant de siste 

norske soldatene i krigen, i 1952. Jeg fortalte at faren 

min hadde tjenestegjort i 47-48. – Heldiggris! Det var 

den gangen jentene bare kosta to sigaretter; i 52 kosta 

de minst en tjuepakning, uttrykte han. 

Den norske London-regjeringen hadde innført forbud 

mot ekteskap mellom norske og tyske statsborgere; 

denne paragrafen ble blant annet benyttet mot de 

såkalte "tyskertøsene" under rettsoppgjøret. I 1950 ble 

denne paragrafen hevet. Hvorfor? Fordi norske soldater 

i Tysklandsbrigaden ønsket å bringe hjem sine tyske 

kjærester. 

Et godt forbilde 

Det er forsvarsminister Jens Chr. Hauges oppgave å forklare 

den unge soldaten hvorfor de blir sendt av gårde, 

og det blir aldri lagt skjul på at dette handler om en 

okkupasjon av Tyskland. Ministeren legger heller ikke 

skjul på en viss ergrelse over at den tyske flid og dyktighet 

etter nederlaget i 1918 ble overlatt til seg selv, og 

slik i løpet av 20 år 

igjen hadde bygget 

opp en aggressiv 

krigsmakt. Denne 

gang, lover Hauge, 

skal vi en gang for 

alle styre den tyske 

nasjon i riktig retning. 

Hovedmålet er 

å sikre at folkestyret 

avløser diktaturet. 

Målet er ikke å 

holde nede, men å 

hjelpe til å reise 

opp, skriver Hauge 

nesten prosaisk. 

Norske myndigheter 

forpliktet seg i 

første omgang til en 

to-årig deltakelse, 

med start fra februar 

1947. Hauge understreker 

kostnadene 

ved en slik operasjon, 

og likeledes de 

alliertes enorme 

utgifter ved å holde det tyske samfunn, og det tyske 

folk, i live. Men Norge kan ikke ta del i mellomfolkelig 

arbeid for å fremme fred og trygghet med rettigheter 

– men uten plikter. 

Og det er ikke bare det blotte nærvær av fremmede 

soldater og deres våpen som skal få tyskerne på rett 

spor. Det er, etter det vi hører, mye nazister i det 

området som troppene ligger i. Dere vil støte på tysk 

hovmod og tysk kryperi og smiger. Ingen av delene må 

påvirke styrkenes opptreden. Vårt mål skal være, at når 

de norske styrkene trekker seg ut av sitt område, skal 

det være den alminnelige oppfatning blant den tyske 

befolkning at de har vært besatt av staute, rettferdige, 

faste og korrekte mannskaper. De må si seg selv at det 

må være noe ved det samfunn og den samfunnsform 

som nordmennene har levd i. 

Et godt forbilde, altså. Og jeg siterer cand. Med. 

Birger Tvedt som sender disse ordene med de norske 

styrkene: Veneriske sykdommer pådrar en seg i de 

fleste tilfeller ved samleie, og er som regel selvforskyldt. 

(…) Det er en skam for mannskapene å pådra seg slike 

sykdommer. I kampen mot de kjønnslige utskeielser er 

de beste midler: avhold fra beruselse, allsidig idrettsliv, 

regelmessig arbeid og fornuftig anlagt fritidsbeskjeftigelse. 

Hovedporten til leiren i Northeim. (Inngang til den Norske Brigade i Northeim)

24 Okinawa 


Nei til ny militærbase 

Lokalbefolkning sultrestreiket mot ny militærbase på Okinawa 

David Allen og Chimyomi Sumida 

En 64 år gammel kvinne startet i begynnelsen 

av november en sultestreik mot 

en planlagt militær flyplass for den amerikanske 

marinen nordvest på øya Okinawa. 

Yoko Yamaguchi fra byen Ginowan har 

siden april i fjor deltatt i en sit-in-aksjon i 

havna i Kenoko, hvor den nye basen skal 

bygges. Før jul bestemte hun seg for å trappe 

opp aksjonene, nå rettet mot Okinawa-kontoret 

til de japanske utbyggerne. 

Den 29. november satte hun seg ned utenfor 

kontoret som har ansvar for utbygging av 

forsvarsanlegg i Japan, nær havna i Aja, og lovet ikke å 

innta føde inntil myndighetene i Tokyo stopper de miljøundersøkelsene 

som foregår utenfor kysten, i forkant 

av utbyggingen. 

Med dette tok motstandernes kamp mot prosjektet, 

som skal erstatte flyplassen ved Futenman, en ny vending. 

Futenma-basen ligger midt i hjertet av byen 

Ginowan. 

– Vi har alle kjempet desperat mot de boreprøvene 

som gjennomføres ute i havet, uttalte Yamaguchi til 

Ett års blokade av basen 

Armene hans er solbrent, hans skjegg 

er grånende; Sakae Toyama er klar for 

en ny konfrontasjon i hans virke for å 

hindre US Marines å bygge en base på 

korallrevene. 

Toyama, sammen med andre aktivister og 

fiskere, feiret tirsdag 19. april ett-års sitin, 

fra soloppgang til solnedgang, på stranda 

og på offshore installasjoner ved landsbyen 

Henoko på øya Okinawa, Japan. 

Greenpeace støtter kampen for å bevare 

disse klare, smaragdgrønne farvannene i 

utkanten av Stillehavet. Farvannet er livsviktig 

for sjøpattedyret dugong, også kjent 

under navnet sjøku. 

"Vi vil stoppe denne utbyggingen, 

samme hva. Vi vil aldri la dem bygge en 

Yoko Yamaguchi (64) 

base her” sier Toyama. Han kikker forsiktig 

ut over de fire riggene som er utplassert for 

å ta prøver av havbunnen. 

”Riggarbeiderne er i ferd med å bli 

utmattet, noe må skje i løpet av de neste 

tre månedene”, tror Toyama. Han forventer 

at japanske myndigheter snart vil forsøke å 

fjerne demonstrantene. 

USAs marine planlegger å bygge en 2,5 

kilometer lang flystripe på tørrlagte områder 

nær fiskerlandsbyen, ironisk nok i et 

forsøk på å møte Okinawa-befolkningens 

ønsker om å flytte styrkene ut fra den tett 

befolkede byen Ginowan. 

Okinawa huser i alt 65 prosent av i alt 

40.500 amerikanske soldater i Japan, og 

lokalbefolkningen har gjentatte ganger 

krevd at antallet reduseres, til tross for at 

japanere også andre steder motsetter seg 

Stars and Stripes Pacific edition i begynnelsen 

av desember, men at de så langt ikke hadde lyktes 

med å stoppe boringen. 

– Vår kamp mot de mektige nasjonale myndighetene 

er tross alt som maurens kamp mot elefanten. 

Vi er alle utslitt etter å ha aksjonert dag 

etter dag, så jeg tenkte nøye igjennom hva 

annet jeg kunne gjøre. Da bestemte jeg meg for 

å innlede en sultestreik, sa Yamaguchi. 

– Det er viktig for oss at flest mulig får kjennskap 

til hva det er som foregår i havet utenfor 

Henoko, påpekte hun. 

Japanske myndigheter inngikk i 1996 en avtale med 

USA om å stenge Futenma-basen, som altså ligger i 

tettbebygd strøk, dersom en alternativ plassering 

kunne framskaffes. Valget falt på dels drenerte områder, 

dels rev utenfor kysten av Henoko. Ved å anlegge 

veiforbindelse til marinebasen Schwab vil flybasen også 

kunne benyttes av sivile fly. 

Japansk miljølovgivning pålegger utbygger å 

gjennomføre undersøkelser av havbunnen før en 

utbygging kan finne sted. Sit-in-aksjonene i Henoko 

troppeutplasseringer. 

Japanske myndigheter ble i 1996 enige 

med de amerikanske styrkene om å flytte 

Futenma-basen fra Ginowan til Henoko. Til 

tross for protestene hevder amerikanerne å 

være lydhøre overfor den lokale opinionen, 

og vil anlegge basen et annet sted, dersom 

myndighetene i Tokyo ber dem om det 

Men de dusinvis kvinner og menn, 

mange av dem eldre, som har slått seg til i 

solsteiken, vil ikke vente på at regjeringen 

skal stanse arbeidet med basen. ”Marine 

områder er ikke reservert for Marinen. Redd 

Dugong”, lyder et banner spent opp på en 

av riggene. ”Ingen krig. Ingen base”, lyder 

en annen. 

”Du spør om dette er tøft? Da skulle du 

sett oss i kanoene våre i september, da vi 

blokkerte prøvetaking av havbunnen”, forteller 

en eldre kvinne på riggen. ”Da jeg ble 

med tenkte jeg det ville vare noen måneder. 

Nå har det gått ett år og jeg har måttet ta

ikkevold 1/2005 Okinawa 

25 

resulterte i flere måneders utsettelse av disse undersøkelsene. 

Undersøkelsene medfører at det må settes opp 

rundt 30 plattformer til havs, som skal brukes i arbeidet. 

Flere av disse er på plass. Motstanderne, en blanding 

av lokalbefolkning, miljøaktivister og motstandere 

av den nye basen har omringet plattformene med små 

båter og forsøkt å ta seg om bord. Etter en rekke tilfeller 

av knuffing og dytting mellom aktivistene og arbeiderne, 

måtte Kystvakten oppfordre begge parter om å 

avstå fra vold. De opplyste samtidig at de så langt ikke 

har planer om gripe inn mot noen av partene. 

Yamaguchi på sin side grunngav sitt valg av den 

japanske utbygger som sitt mål for sultestreiken: – Det 

er her den virkelige forbryteren finnes. Jeg blir sittende 

her så lenge jeg orker, sa hun. 

Noen dager senere fikk hun følge av Hiroo 

Naganuma, en buddhistmunk. Også andre av aksjonistene 

har fulgt Yamaguchi. 

Ifølge 70 år gamle Etsumi Tairabori var aksjonen en 

fin avveksling fra aksjonene til havs. – 

Konfrontasjonen med arbeiderne der ute kan være 

skremmende, med det stopper ikke meg. Jeg føler nesten 

at jeg har satt livet til, men jeg gir meg ikke. Hvis 

jeg ikke kan hindre dem i å bygge en ny militærbase, 

hva er da meningen med livet, undret 

Etsumi Taurabori. 

opp lån og 

arbeide om natten for å 

fortsette protestene på dagtid”, forteller 

hun 

Toyama studerer havet gjennom en kikkert 

og holder kontakten med sine meddemonstranter 

på riggene ved hjelp av walkietalkie, 

for å se til at myndighetenes patruljebåter 

ikke kommer for nærme. ”Vi ønsker 

ikke å være delaktige i drap på uskyldige 

mennesker, ved at Japan tillater amerikanske 

baser for soldater som sendes til Irak”, 

sier Toyama. 

Okinawa ble okkupert av USA etter blodige 

kamper i 1945 og gitt tilbake så sent 

som i 1972. Det skapte harme hos mange 

på øya å være base for amerikanske styrker 

som ble sendt til Korea og Vietnam. 

Lokalt offentlig ansatte opplever det som 

vanskelig når det japansk-amerikanske sam- 

arbeidet bringer dem i konflikt med 

deres egne medborgere. ”Vi er harme fordi 

tidligere statsministere ikke forsøkte å redusere 

det amerikanske nærværet i Okinawa, 

men overlot hele konflikten til oss”, uttaler 

en talsperson hos de lokale myndighetene i 

Naha. 

”Det ideelle vil være å redusere det militære 

nærværet på Okinawa til null, men 

som lokale myndigheter kan vi ikke stoppe 

arbeidet på Henoko, fordi det finnes en 

japansk-amerikansk avtale”, sier han. 

En meningsmåling gjennomført i august, 

viste at 80 prosent av innbyggerne på 

Okinawa var i mot å flytte Futenma-basen 

til Henoko. 

Også fiskere i området har blitt med i 

protestene, i frykt for å miste levebrødet. 

De har hjulpet til med å frakte demonstranter 

mellom land og riggene, og har holdt 

vakt på havet, i fall myndighetene vil forsøke 

å fjerne demonstrantene. 

I begynnelsen av februar reiste en delegasjon av politikere 

fra Okinawa til Washington for å forsøke å påvirke 

USA’s myndigheter. Kravet var både å legge planen om 

en ny base utenfor Henoko på is, og samtidig legge ned 

den eksisterende basen i Futenma. 

– Mottakelsen var langt varmere enn vi hadde ventet, 

uttalte medlem av den japanske nasjonalforsamlingen, 

Mitsuko Tomon til Stars And Stripes i etter kant. Hun 

pekte spesilet på støtte blant representanter ved Center 

for Strategic and International Studies. 

Medvirkende har også en helikopterulykke i august i 

fjor vært, da et militærhelikopter fra Futanma-basen 

styrtet i en bygning ved Okinawas Internasjonale 

Universitet, i basens nabolag. I kravet om å legge ned 

eksisterende base og å skrinlegge den planlagte basen, 

ligger også et krav om at USA kutter kraftig i antall soldater 

forlagt på Okinawa. Antallet er i dag 17.000 soldater. 

Også miljøbevegelsen protesterer den nye basen, 

da den vil true sjeldent liv i korallrevene utenfor 

Henoko. 

Basert på artikler i Stars and Stripes, Pacific Edition. 

Oversatt av Morten Rønning. 

”Jeg har deltatt her i fire måneder nå, og 

det nærmer seg en grense hvor jeg ikke 

lenger klarer å få endene til å møtes”, sier 

Yoshikatsu Yamashiro, en fisker på 61, brun 

og kraftig bygd. ”Men det er flott å se at 

de yngre blir med i aksjonene”, sier han. 

Blant demonstrantene er også 23 år 

gamle Ruka Nishihara, som aldri har vært i 

full jobb. Han ble med i september sammen 

med sin mor, de kommer fra Kangawa-regionen 

øst i landet, hvor USA både har marinebaser 

og flybaser. ”Jeg kom fordi jeg 

lærte om sjøkua. Jeg lever av småjobber 

innimellom demonstrasjonene”, forteller 

han. 

Protestene mot det amerikanske militære 

nærværet på Okinawa flammet opp i 1995 

da en 12 år gammel jente ble utsatt for en 

gjengvoldtekt av tre amerikanske soldater. 

Protestene blusset opp igjen i fjor, da et 

helikopter fra Futenma-basen styrtet i en 

universitetsbygning i nærheten.

26 Tsjetsjenia 


Tsjetsjenia – et sensitivt 

Sakte snur opposisjonen seg mot krigen i Tsjetsjenia. 

Fred Weir, korrespondent for The Christian Science Monitor 

Hver tirsdag kveld stiller Lena Batenkova og en 

håndfull andre uredde sjeler opp i Pusjkin-parken 

i Moskva, rett ved Kreml, for å protestere 

mot krigen i Tsjetsjenia. 

To ganger har hun blitt arrestert og gjentakne ganger 

har hun blitt hånet for sin manglende patriotisme, 

men Batenkova føler hun gjør det eneste rette, for å 

holde liv i den offentlige debatten omkring krigen. 

– Vi vil fortsette så lenge det er nødvendig, inntil 

krigen i Tsjetsjenia har funnet en fredlig løsning. Vi 

prøver å snakke med flest mulig om krigen, sier 

Batenkova. 

For de fleste som følger med i russiske medier, de 

fleste særs lojale overfor Kreml, må Batenkovas gruppe 

framstå som en liten, don-quijotisk minoritet. 

Uavhengige meningsmålinger viser allikevel at 60 prosent 

av Russlands befolkning støtter kravet om at 

Kreml må gjennomføre forhandlinger med de tsjetsjenske 

opprørerne. En økende andel av befolkningen tviler 

på mulighetene for en militær løsning i den fem år 

lange krigen. 

Til tross for at vedvarende diskusjoner om denne 

Russlands største politiske verkebyll har tatt urovekkende 

vendinger de siste årene, er det ikke sikkert at 

denne politikken har støtte blant flertallet av befolkningen, 

ifølge ekspertene. 

– Der det fortsatt finnes muligheter for en offentlig 

debatt går denne for fullt, sier Alexei Simonov, leder 

for Glasnost Defense Foundation, en uavhengig vaktbikkje 

for landets medier. 

– Problemet er at selve temaet Tsjetsjenia har blitt 

skjøvet ut av det offentlige rom. Hele klimaet i 

Russland er i ferd med å ta et alvorlig skritt bakover, 

sier han. 

Mer enn 100.000 mennesker, de fleste sivile, er 

drept siden den første krigen i Tsjetsjenia startet for ti 

år siden. I løpet av den andre krigen har separatistene 

tydd til ubarmhjertig terrorhandlinger, slik vi så det i 

september ved skole #1 i Beslan. Samtidig hevder menneskerettighetsgrupper 

at de russiske styrkene og deres 

tsjetsjenske allierte har leiet inn dødsskvadroner og tidligere 

politiske fanger. 

Russiske mainstream-medier hevder at situasjonen i 

Tsjetsjenia normaliseres og at det ikke finnes alternativer 

til den pågående militære operasjonen. 

Terroranslagene mot Russland omtales som handlinger 

utført av internasjonale terrorister, uten noen direkte 

sammenheng med konflikten i Tsjetsjenia. For øvrig 

det samme syn president Putin er talsmann for. 

– Tsjetsjenia oppfattes som et for sensitivt tema for 

presidenten og mediene unngår derfor i stor grad 

enhver kritisk debatt om dette, sier Yury Goland, en 

ekspert ved Independent Institute of International 

Economic and Political Studies. 

– Det handler stort sett om selvsensur, sier han. 

Han understreker at til tross for at Kremls makt over 

mediene er høyst reell, er hovedproblemet at det russiske 

samfunnet har ignorert krigen i Tsjetsjenia. – Jeg 

anser at det er en enighet i samfunnet om at vi ikke 

kan gå i forhandlinger med de tsjetsjenske separatistene, 

i frykt for å utløse en domino-effekt som vil spre 

seg til resten av Russland. Oppgitt støtter folk syns-

ikkevold 1/2005 Tsjetsjenia 

27 

tema Tegnet 

av Ramzan 

Khamzatov (11) 

punktet om at en militær løsning er eneste vei å gå, og 

de vil helst slippe å høre noe mer om det, sier Goland. 

Dette til tross vokser protestene og kan ende med å 

endre opinionen i landet. De siste månedene har en 

stadig strøm av besøkende oppsøkt en utstilling av bilder, 

blodige klær og andre gjenstander knyttet til 

ofrene for det siste ti-årets ”krig og terrorisme” i 

Tsjetsjenia, ved Moskvas Andrei Sakharov Museum and 

Community Center. 

– Vi ønsket å få folk til å stille seg spørsmålet: Hva 

kjemper vi for?, sier direktør for museet, Yury 

Samodourov. 

– Hvis en krig ikke har en tydelig og forståelig hensikt, 

da er det heller ikke mulig å vinne denne krigen. 

Vi har hatt besøk av kadetter, soldater, politikere og 

mange andre. Jeg håper det kan ha en innvirkning, sier 

Samodourov. 

En av Russlands største aktivistgrupperinger, 

Soldatmødrene, gikk i november over til å bli et politisk 

parti, for i større grad å kunne fokusere på verneplikten 

og krigen i Tsjetsjenia. – Vi trenger en flom av 

korrekt informasjon (om krigen i Tsjetsjenia). Spørsmål 

må bli stilt til myndighetene gjennom de riktige kanalene 

og i en korrekt form. Siden vi ikke lenger har 

noen som kan gjøre denne jobben for oss, bestemte vi 

oss for å gjøre den selv, sier Valentina Melnikova, talsperson 

for United Peoples’ Party of Soldier Mothers. 

Partimedlemmer har fått krass kritikk fra Kreml 

etter at det ble klart at de ville møte Akhmed Sakajev, 

et utsending fra opprørslederen Aslan Maskhadov. 

Soldatmødrene ønsker å føre samtaler om hvordan krigen 

kan stanses, men Russlands utenriksminister, 

Sergej Lavrov hevder de ”utelukkende vil medvirke til 

en berettigelse for de som oppfordrer til og utfører terrorhandlinger”, 

ifølge nyhetsbyrået AP. 

Ledelsen for det liberale Yabloko-partiet, som er ekskludert 

fra nasjonalforsamlingen Dumaen, sympatiserer 

med Valentina Melnikovas frustrasjon over krigen. 

– Det politiske spillerommet er snevret inn, mediene 

utsettes for sensur og krigen i Tsjetsjenia er et forbudt 

tema, sier Sergei Mitrokhin, partiets viseformann. 

Dette til tross, sist høst deltok 2.000 mennesker i en 

demonstrasjon i Moskva på femårsdagen for krigen. Et 

lite antall, tatt i betraktning at det bor 10 millioner 

mennesker i byen, men et tegn på at opinionen begynner 

å røre på seg, ifølge arrangørene. 

– Russland har ikke utviklet noe sivilt samfunn og 

folk flest er ikke rede til å demonstrere i åpenhet, sier 

Lev Ponomaryov, leder for koalisjonen Human Rights 

Movement. – Men meningsmålinger viser at krigen i 

Tsjetsjenia uroer folk og at de ikke tror på noen militær 

løsning, Samfunnet sender signaler til myndighetene, 

selv om disse så langt foretrekker ikke å høre, sier 

Ponomaryov.

28 Aktivist 


Aktiv lykke 

Schweik Action Wollongong 

Har du hørt om aktivisten 

som var så fuld af en følelse 

af sjov og ballade at alle 

elskede at være i nærheden af 

hende, og som, med sin latter og 

skøre opførsel, kunne overvende 

kritikere? Ja, det har du formentlig 

ikke. Der er ikke så mange sådanne. 

Aktivister har ry for at være en 

dyster forsamling. De snakker altid 

om hvor forfærdelige ting er i verden, 

og belære folk om hvad som 

trænger til at blive gjort. Nogle aktivister 

er forfærdelig seriøse, med en 

missionsk nidkærhed som kan fjerne 

smilet fra ansigtet til hvem som 

helst. Hvem vil være i nærheden af 

folk som drives af følelser af vrede, 

skyld og generel pessimisme over 

jordens skæbne? 

Måske er der en anden model: 

Aktivister som integrerer lykke i 

deres metoder og mål. 

Til at begynde med: Aktivister 

kan selv være lykkelige. Det kan tiltrække 

flere deltagere til gruppeaktioner. 

Det er mere morsomt at være 

i nærheden af lykkelige mennesker 

og de ser ud til at holde deres 

energiniveau højt. 

Ideen med aktivisme er at skabe 

en bedre verden – en verden hvor 

folk vil være lykkeligere. Når det er 

muligt så giver det mening at indarbejde 

målet i metoderne. Det betyder 

at være lykkelig nu, i stedet for 

at udskyde det til ”efter revolutionen”. 

Nogle fakta om lykke 

Overraskende nok, aktivister har ikke skrevet eller 

snakket meget om lykke. Det gælder også psykologer, 

som tilbringer det meste af deres tid med at prøve at 

gøre ulykkelige mennesker – som de med depression – 

en lille smule mindre ulykkelige. Men i de seneste år 

har der været en voldsom stigning i interessen for positiv 

psykologi: At gøre almindelige mennesker mere lykkelige. 

Martin Seligmans bog Authentic Happiness er et 

godt udtryk for dette nyere arbejde. Her er nogle vigtige 

pointer. 

Tro det eller ej, det ser ud til at 

omstændighederne ikke har meget indflydelse 

på lykke. Penge har kun lidt effekt 

(med mindre du lever i fattigdom) – 

noget som de fleste kommentatorer anerkender. 

Det samme gælder alder, helbred, 

uddannelse, etnicitet og klima. 

Vi er hurtige til at tilpasse os nye 

omstændigheder og gentilpasse vores forventninger. 

Efter en lønforhøjelse eller at 

være flyttet til et nyt stort hus, er lykke 

niveauet snart det samme som tidligere. 

På samme måde vender folk også hurtigt 

tilbage til det samme niveau af lykke efter 

at have været ude for en invaliderende 

ulykke. 

Ifølge forskning er folk ikke klar over 

hvad som gør dem lykkelige. For eksempel 

tror vi fejlagtigt at penge vil gøre os 

lykkeligere. Og vi gør ikke en stor indsats 

for at søge nye venner, noget som vil 

gøre os lykkeligere. 

Saligman deler lykke i to typer: 

Fornøjelse, som fra at spise en is, og tilfredsstillelse, 

som hvad du føler efter at 

have hjulpet nogen. Tilfredsstillelse er en 

mere pålidelig vej til lykke. 

Den spændende del af historien om 

lykke er, at det er muligt at øge vores gennemsnitlige 

niveau af lykke ved at forandre 

vores tankegang og adfærd, for 

eksempel når vi bekæmper vores egne 

negative overbevisninger, fremmer taknemmelighed 

og udøver vores styrker og 

fortrin. 

Så hvad han siger er at lykke kan 

læres. Ikke underligt at nogle folk samles 

i latterklubber for at hjælpe processen på 

vej. 

Selvom Seligman ikke taler om sociale aktioner, er 

det let at lave en forbindelse mellem lykke og at inspirere 

folk til at være socialt aktive. 

Implikationer for sociale aktioner 

Sociale aktioner har meget at bidrage med når det gælder 

at fremme lykke. Når positive forandringer er opnået 

skaber sociale aktioner en følelse af tilfredsstillelse. 

At deltage i sociale aktioner kan give en følelse af magt 

– både individuel og kollektiv empowerment – og dette 

kan øge lykke.

ikkevold 1/2005 Aktivist 

29 

Et fokus på lykke har radikale implikationer. Hele 

det økonomiske system er baseret på den falske antagelse 

at stadig øgende velstand vil gøre folk lykkeligere. 

Hvis økonomien i stedet var baseret på at fremme ting 

der faktisk gør folk lykkeligere, så ville der være mere 

opmærksomhed helliget opbygning af fællesskab, 

afskaffelse af fattigdom, reducere materialisme, gøre 

arbejdet mere tilfredsstillende og hjælpe folk med at 

finde mening i deres liv. Det er ganske undergravende 

at gøre folk mere klar over hvad som faktisk gør dem 

lykkelige! 

Et fokus på lykke har også implikationer for aktivisternes 

praksis. I stedet for at være en pligt bliver aktivisme 

en glæde i sig selv, noget som folk gerne vil gøre. 

Dette ville reducere udbrændthed og desillusionering. 

Så er der de almindelige problemer som skyldes 

interne konflikter. Humor kan være et potent middel 

til at hjælpe med sådanne problemer. 

Humor kan også være effektivt i direkte aktioner. 

Norske fredsaktivister som ville skabe opmærksomhed 

om den vanskelige stilling for totalnægtere som var i 

fængsel for at nægte værnepligt, inklusiv civiltjeneste. 

Aktivisterne brød ind i fængslet hvor totalnægterne sad 

og krævede selv at blive fængslet. Denne aktion skabte 

underholdning rundt om i landet, og satte totalnægterne 

på dagsordenen og ledte til en ny lov. 

Ved at fokusere på lykke – her og nu, ikke i en fjern 

fremtid – kan vi som aktivister blive mere positive, 

mindre tilbøjelige til at reagerer på andres dagsorden 

og mere opfindsomme. Humor og absurditet kan hjælpe 

med at gennembryde begrebsmæssige barrierer og 

forandre aktivisternes metoder fra de trætte gamle til 

indtagende nye metoder. 

For at udvide et berømt citat fra Gramsci: 

”Pessimism of the intellect, optimism of the will….and 

have a good time”. 

Referancer 

Jörgen Johansen, “Humor as a political force, or how to open 

the eyes of ordinary people in social democratic countries, ” 

Philosophy and Social Action, Vol. 17, No. 3-4, July-December 

1991, pp. 23-29, available at 

www.uow.edu.au/arts/sts/bmartin/pubs/91psa_Johansen.rtf 

Robert E Lane, The Loss of Happiness in Market Democracies 

(New Haven, CT: Yale University Press, 2000). 

Martin Seligman, Authentic Happiness (New York: Free Press, 

2002). 

Selvtest for aktivister 

1. Hvor mange aktivist vittigheder og morsomme 

slogans kender du? (Eksempel: ”Landrettigheder for 

homoseksuelle hvaler”) 

2. I din gruppe, taler I om lykke – nogensinde? 

3. Hvilke aktiviteter i din gruppe giver dig mest 

tilfredsstillelse? 

4. Hvornår var den sidste gang din gruppe brugte tid 

på at udtrykke taknemmelighed overfor hinanden? 

5. Nævn tre gange hvor alle lo til de græd. 

6. Fejre I regelmæssigt de gode ting i verden? 

Schweik Action Wollongong er et kollektiv som fremmer 

opmærksomhed om ikkevoldelige alternativer til undertrykkende 

systemer. Gruppen er opkaldt efter den fiktive hovedperson 

Schweik (eller Svejk), en soldat som anrettede frygtelig 

skade for den østrigske hær under 1. verdenskrig ved at 

lade som om han var ekstremt dum. Læs romanen af 

Jaroslav Hasek, The Good Soldier Svejk and His Fortunes in 

the World War (Penguin, 1974). 

Medlemmer involveret i lykkeprojektet var Sharon 

Callaghan, Karen Kennedy, Brian Martin, Lee-Anne 

Organ and Yasmin Rittau. 

Kontakt: sharmary@1earth.net; bmartin@uow.edu.au 

Denne version 9 April 2005. Tegninger fra Australian 

Society, December 1984. 

Oversat af Majken Jul Sørensen

30 Forsoning 


Kan imperier forsones? 

Det amerikanske imperiet skremmer mange verden over med sine 

militære og økonomiske maktmidler, sin imperialistiske politikk 

og sin manglende evne til å forstå andres behov og ønsker. 


Framtidens mulighet til fredsbygging må starte med 

et oppgjør med oss selv. Etter perioder med mye 

vold, undertrykkelse og overgrep kommer det alltid 

andre tider. Mange europeiske land har en imperialistisk 

fortid med imperiebygging verden over. 

Historiene om dette er fortsatt ikke skrevet de undertryktes 

perspektiv, men små dråper begynner å vise seg 

fra det hav av blod som vi europeere har ansvar for. 

Sannheten er for smertefull for oss europeere. Det globale 

imperium som USA utgjør i våre tider er verken 

bedre eller verre enn forne tiders imperier. Ondskapen 

og den doble retorikken har kun litt nye former på 

overflaten. Vår tids teknologiske "fremskritt" har muligens 

gjort det litt lettere å drepe folk i tusenvis uten at 

man hver gang selv blir rød til albuene i blod, men 

konsekvensene for de som blir angrepet er stort sett de 

samme. Ytterst få har blitt stilt til rette for disse forbrytelsene. 

En historiker med håp om forskningsmidler og 

karriere begynner ikke å grave i fortiders massegraver. 

Uten en bevissthet om vår historie er det lett å få 

støtte for å fortsette i samme spor. Et folk som ikke 

kjenner sin annet enn sin stolte historie oppfører seg 

som et flokkdyr og lar seg ledes uten bevissthet om verken 

retning eller konsekvenser. Det er aldri vanskelig å 

dra frem de gode hendelsene i vår historie. De løftes 

frem i 17-maitaler, til hundreårsjubileum og ved 

enhver festlig anledning. Det er de mørke, de skammelige, 

de fortiede deler av vår historie som vi må bli 

bevisst for å hindre grusomheter i fremtiden. 

Norsk historie 

La meg kort minne om tvangssteriliseringene, den total 

utrydding av den samiske religion, forakten og den 

brutale handtering av "tyskertøser", behandlingen av 

Roma-folket, Lundkommisjonens avsløringer av den 

illegale politiske overvåkning, hvordan de helt uskyldige 

barn til "tyskertøser" ble behandlet eller de mange 

løgner om norsk innblanding i en offensiv amerikansk 

atomvåpenstrategi. Listen kan gjøres plagsomt lang… 

Midtøsten 

I resten av verden er ofrene for norsk politikk ofte mer 

klar over våre prestasjoner enn hva norske studenter er. 

Oslo-prosessen dominerte det politiske arbeidet i flere 

år. I dag er begrepet Oslo synonymt med skjellsord på 

gatene i Nablus, Gaza, Jenin og Hebron. Ofrene for den 

vold som i dag herjer i området har mange gode argumenter 

for å legge skyld på Norge. De er selvsagt også 

klar over at det var Norge som leverte tungtvann til 

Israels atomvåpenprogram. Palestinerne la også godt 

merke til at Norge forsøkte å hindre Domstolen i Haag 

å behandle den illegale muren som Israel bygger på 

okkupert område. 

Irak 

Norge ledet FNs sanksjonskomité for Irak. Den tolvårige 

boikotten av dette land har kostet minst 1,5 millioner 

sivile livet. Dette er flere enn alle dødsofre for 

masseødeleggelsesvåpen så langt i vår historie, inkludert 

bombene over Nagasaki og Hiroshima. Det er ti 

ganger dødsofrene for tsunamien i Sydøst-Asia i desember 

2004. De som ble rammet av boikotten var de svakeste 

i samfunnet. De syke, nyfødte og unge dør i store 

mengder når man utsetter et land for økonomisk boikott 

etter å ha bombet i stykker det meste av infrastrukturen. 

Det er ikke lederne som lider av slike dødelige 

handlinger. 

Misjoneringen 

Norske misjonærer har ikke så mye bedre "record" enn 

andre som har herjet med bibelen som øks. Hvilken 

rett har vi til å ta bibelsitatet så bokstavlig at vi faktisk 

forsøker "å gjøre alle folkeslag til hans disipler"? Det vi 

får vite om konsekvensene i våre utdanningsinstitusjoner 

er opprettelsen av skoler, sykestuer og barnehjem. 

Hvorfor er det så rungende tyst om de mange konflikter 

som har fulgt i sporene av denne misjoneringen? 

De ødelagte lokalsamfunnene, handelens dødelige konsekvenser, 

sykdommene misjonærene førte med seg og 

de utryddede "hedenske" religioner har skapt en nesten 

umulig situasjon mange steder. 

Nils Waltersen Aasen 

Hvorfor lærer alle norske skoleelever om Roald 

Amundsen og hans skiturer og Nansen-passet, men 

ikke om Nils Waltersen Aasen? Han var mannen som 

var først med funksjonsdugelige håndgranater og landminer. 

Småbrukersønnen fra Rissa i Trøndelag fikk en 

avgjørende betydning for så vel Europas koloniale kriger 

som muligheten til å drepe millioner av fiender i 

første verdenskrig. Han ble rikelig beæret med æresbevisninger 

og medaljer, blant annet av den franske armé 

for sin innsats i dødens tjeneste. Men i Norge er han 

strøket i alle skolebøker og oppslagverk. Er det selvsensur 

for å unngå "ubehagligheter" i karrieren eller er det 

en nasjonalistisk ånd som svever over skribentene?

ikkevold 1/2005 Forsoning 

31 

Tystheten om vår fortid 

Som en del av "det europeiske imperium" er vi like 

tyste om vår fortid som alle andre også har vært og 

fortsatt er. Landssvikeroppgjøret føyer seg inn i denne 

tradisjon av manglende selvinnsikt. Det var kun "de 

andre" som ble dratt inn for retten, ikke "de gode nordmenn" 

som stod på rett side. Slik var det også i domstolene 

i Nürnberg og Tokyo. De som stod ansvarlig for 

å ha slaktet millioner av uskyldige sivile med så vel 

atombomber som vanlige høyeksplosiver ble hyllet 

som helter istedenfor å stilles til ansvar for massive 

brudd på Folkeretten. 

Unntaket i Sør-Afrika 

Da Apartheid ble avsluttet i Syd-Afrika skjedde det noe 

nytt. Under ledelse av biskop Tutu og president 

Mandela ble det opp rettet en sannhets- og forsoningskomité. 

Denne bygde på det motsatte prinsipp om 

man sammenligner med en domstol. I en domstol er 

den drivende kraften å straffe de som har begått urett. 

Hevnen dominerer. I retorikken kalles det gjerne å 

skape rettferdighet. Den kommisjon som ble satt opp i 

Sør-Afrika søkte sannheten i stedet for rettferdigheten. 

Utgangspunktet var at mange av ofrene og ofrenes 

slektninger var mer opptatt av å få vite sannheten om 

hva som skjedde enn å straffe de som hadde begått 

handlingene. De ville vite "hva som hadde skjedd med 

min datter?", "hvem drepte min far?", "hvem voldtok 

min mor?", "hvor forsvant våre barn?". Slike spørsmål 

var viktigere enn å se utøverne straffes. For å forsøke å 

avdekke så mye som mulig av hav som faktisk skjedde 

så ble det skapt incitament for å få de mistenkte til å 

fortelle så mye som mulig av hva de hadde vært vitne 

til eller deltatt i. Mens man i en rettssak ikke har noen 

som helst grunn til å fortelle mer enn det som kan 

bevises at du har gjort så sa den sørafrikanske kommisjonen 

at man fikk amnesti dersom "hele sannheten 

ble fortalt". Ikke bare det som du eventuelt var misstenkt 

for, men også alt annet som var relevant. 

Dersom det kom frem senere at noe var holdt tilbake 

så var det fengselsstraff som ventet de skyldige. Også 

voldelige handlinger fra ANCs tilhengere gransket. 

Ikke alle var fornøyde med kommisjonen, mange vil 

fortsatt ha de skyldige straffet. Mange mener nok at 

den er det beste oppgjør med voldelig historie som verden 

noen gang har sett, men ikke perfekt. 

Kan andre følge samme vei? 

Er det tenkbart at slike prinsipper kan benyttes i andre 

land? Noen direkte kopi er sikkert ikke mulig, men 

muligens kan noen av de samme prinsippene benyttes. 

Det er for tiden flere som forsøker. Fremtiden vil vise 

om de lykkes. Når sannheten er på plass kan det så tenkes 

og handles i retning av forsoning. Ingen forsoning 

er nok mulig uten at man vet hva som har foregått. 

Hva med Tyskland? 

Det finnes faktisk et eksempel til som bør studeres for å 

studere muligheter til forsoning. Og det er Tyskland. I 

1943 hadde Tyskland okkupert atten land. Femti år 

senere hadde de ganske gode relasjoner med alle atten. 

Detter er en relativt kort periode for ett så voldelig 

imperium. Nazi-Tyskland hadde oppført seg som 

Europeer bruker å gjøre; de hadde slaktet ned millioner 

av folk de ikke likte. De har en voldelig historie som 

kan måle seg med et hvilket som helst annet europeisk 

imperium. Hva var det som skjedde? 

Tilstå 

"Sannheten" om hva som skjedde under naziregimet er 

godt kjent. Ned til den mest brutale detalj så vet nesten 

alle hva som foregikk. Skolebøkene, museene og 

oppslagverkene skjuler ikke på noen måte brutaliteten i 

det som foregikk. Alt er så vel kjent at tre generasjoner 

senere lider fortsatt mange tyskere av skyld. Kort sagt 

tyskerne har tilstått alt! Dette er unikt og har ingen 

parallell i verdenshistorien. 

Hold tyst 

I de første femti årene etter terrorregimet var det ingen 

tysk stemme på den internasjonale arena. Ingen tyskere 

forsøkte å unnskylde seg, fortelle at ikke alle tyskere 

var like onde, klage på vestalliansens terror mot 

tysk sivilbefolkning eller vise frem den motstand som 

faktisk fantes mot Hitler i Tyskland. Nei de holdt tyst i 

femti år! I de senere år har det begynt å høres tyskere 

som vil nyansere bildet vi har av dem (og oss selv) og 

det er nok bra at den debatten nå kommer både i 

Tyskland og resten av verden. 

Betal og hjelp til 

Det tredje vi kan konstantere er at Tyskland benyttet 

sin industrielle vekst og sterke valuta i etterkrigstiden 

til å betale mange av ofrene og dere pårørende mange 

fete tyske mark i kompensasjon. Og generasjoner av 

tyske ungdommer har reist rundt og jobbet gratis i et 

år eller tre i mange av de land som var okkuperte av 

naziregimet. Denne innstillingen til å hjelpe til har sikkert 

vært viktig for å få til den forsoning som faktisk 

har foregått. 

Kombinasjonen av å tilstå, holde tyst i femti år og 

kompensere noe for de skader som er påført har til 

sammen gjort av dette forhatte folk på merkelig kort 

tid har forsonet seg med ofrene for sin tidligere politikk. 

Ingen andre har vært i nærheten av å oppnå noen 

lignende. Japan har for eksempel fortsatt ikke engang 

tilstått hav de gjorde mor koreaner og kineser under 

andre verdenskrig. Og det har som sagt ikke 

Storbritannia, USA eller Norge heller gjort. 

USA og fremtiden 

Kan noen av disse lærdommene benyttes for at dagens 

overgripere skal kunne følge samme spor? Kan vi forventes 

oss at etter det amerikanske imperiets fall det 

kommer en lignende prosess? I Europa er det kun 

Tyskland som har gjort det. Og hvem er i så fall aktørene? 

Kan man tenke seg statlige aktører eller deler av 

det sivile samfunnet? Kan media eller religiøse samfunn 

spille noen rolle i dette? Kan slike prosesser påbegynnes 

mens imperiet fortsatt herjer med andre folk 

eller er det avhengig av et totalt nederlag? Behøver 

man folk som Desmund Tuto og Willy Brandt? 

Spørsmålene er mange og de fleste er i dag ubesvarte. 

Behovet for å studere de vellykkede eksemplene er 

stort.

32 Bok 


Fra flyktningleirene 

Med Elias Khourys Solens port foreligger en 

stor roman om Palestina. 

Heidrun Bubik 

Elias Khoury (født 1948 i Beirut) regnes som en av 

Libanons viktigste forfattere. Han står bak en 

rekke romaner og teaterstykker samt at han virker 

som kritiker og journalist. Erfaringen av den libanesiske 

borgerkrigen og den kompliserte situasjonen i 

Midtøsten gjennomsyrer hele hans verk. 

Konsekvensene til Seksdagerskrigen – som Khoury ble 

vitne til som ung mann – har påvirket hans store 

moralske og politiske engasjement for det palestinske 

folket. 

I romanen Solens Port tar han oss med til de palestinske 

flyktningleirene i Libanon. Handlingen griper helt 

tilbake til 1940-årene, da staten Israel ble grunnlagt, på 

palestinsk jord. De opprinnelige beboerne ble fordrevet 

og slik oppsto et av verdens store flyktningproblemer. 

Boken omhandler krigene og forfølgelsene palestinerne 

ble utsatt for, deres tap av hjem og røtter, samt den stadige 

fremmedgjøringen de opplever. 

Hovedstedet for handlingen er Galilea-sykehuset 

som ligger i den nesten forlatte leiren Shatila i Beirut 

på slutten av det 20 århundre. Sykehuset er uten midler 

og trues av nedleggelse. I dette sykehuset møter vi 

Khalil, en "lege" ved som egentlig ikke er lege, men 

bare arbeider som en etter et kortvarig kurs i medisin i 

Kina. Gjennom flere måneder pleier han sin mange år 

eldre venn Yunis Ibrahim som ligger i koma etter et 

slag. Like håpløs og bisarr som situasjonen rundt ham, 

er også prosjektet han har gitt seg i kast med – Khalil 

vil ikke innse at det ikke finnes håp for Yunis, og holder 

ham kunstig i live ved hjelp av primitivt utstyr. 

Med Khalils iherdige forsøk på å holde vennen i live 

skapes et bilde på flyktningens desperate situasjon, 

hans mangel på holdepunkter og tilhørighet. Hver dag 

tilbringer Khalil flere timer hos sin døende venn og 

snakker til ham om minner fra deres liv – men får aldri 

svar. 

Gjennom Khalis monologer rulles ulike historier 

opp. Khalils bestemor måtte flykte med sine barn fra 

hus og hjem. I leiren mistet hun sin sønn, Khalis far, 

som ble skudd under et brutalt overgrep. Moren, som 

ikke taklet hendelsene, forlot familien, da Khalil fortsatt 

var liten. Han vokste opp hos bestemoren som stadig 

lengtet tilbake til Galilea. Også Yunis historie er 

Elias Khoury: 

Solens port 

oversatt av Anne Aabakken 

roman, 731 sider, 

Aschehoug 2004 

sentralt. Bab-el-Shams, solens port, er navn på den 

enkle stengrotten hvor Yunis sporadisk treffer sin kone 

Nahila. Hun er blitt tilbake i sin gamle landsby, og 

ettersom Yunis er en ettersøkt motstandskjemper kan 

de ikke møtes offentlig. De er henvist til korte kjærlighetsmøter 

i skjul. Offisielt er Nahila enke og når hun 

stadig får flere barn, blir hun utsatt for grove ydmykelser 

fra israelerne. 

Vi møter mange traumatiserte skikkelser preget av 

ydmykelser, hån og trakassering. De personlige historiene 

tydeliggjør hvordan politiske maktspill og overgrep 

spiller inn på den enkeltes liv og påvirker atferd og 

handlingsmønstre. Tekstens appell utgjøres imidlertid 

ikke bare av de mange skildringene av utrolige eller 

oppsiktsvekkende enkeltskjebner. Boken engasjerer ikke 

minst gjennom de mange spørsmålene som stilles i 

teksten. På ulike måter problematiserer Khoury omverdenens 

og spesielt Vestens blikk på mennesker som har 

blitt ofre for slike utenkelige lidelser som palestinerne. 

En gruppe franske skuespillere besøker leiren. De arbeider 

med et skuespill som omhandler den store massakren 

i 1982. Etter mordet på statsminister Bashir 

Gemayel trengte libanesisk milits seg inn og slaktet 

brutalt ned flere hundre mennesker. Når en av de franske 

skuespillerne ikke klarer å møte et av ofrene for 

massakren, stiller Khalil seg følgende spørsmål: ”Er det 

slik det har blitt? De er redde for offeret! I stedet for å 

behandle pasienten, er de redd ham, og når de ser, lukker 

de øynene." 

Khoury videreutvikler klassisk arabisk fortellertradisjon 

til en særegen montasjestil der fortellingens kronologi 

og tid oppløses. Hendelsene fortelles fra ulike 

perspektiver og synsvinkler. Ved å presentere leseren 

for en vev av ulike flyktningers livshistorier, bidrar 

boken til viktig innsikt i den politiske, historiske og 

sosiale konteksten omkring Palestinaspørsmålet.

ikkevold 1/2005 Bok 

33 

Bokanmeldelse 


Inger Hammar har i denne boken løftet fram kvinnenes 

rolle i unionsoppløsningen. At det skulle ta 

hundre år før noen svensk forsker studerte dette perspektivet 

kan synes merkelig. Hammars egen forklaring 

er at unionsoppløsningen kom som den siste fase av 

den svenske "stormaktstiden". Hun hevder at det var en 

periode av "nederlagshistorie" som svenske historikere 

var inne i. De hadde tapt på så mange fronter og riket 

ble desimert både befolkningsmessig og geografisk. 

Mens Norge begynte å skrive om seieren og frigjøringen 

var det motsatte forholdet i Sverige. Mange av de 

kvinner som hevet sin røst i den vanskelige prosess 

Sverige gikk i gjennom var for å la "broderfolket" få sin 

frihet. De stod således ikke på den svenske nasjonalismens 

side og ble mer eller mindre betraktet som landsforrædere. 

Slike fikk selvsagt ikke noen fremtredende 

plass i historiebøkene. 

Ellen Key var en av de sterkeste tilhengerne av å la 

Norge få sin frihet. I1897 skrev hun et åpent brev i forfatterforeningens 

publikasjon Vintergatan der hun argumenterte 

mot den farlige nasjonalistiske patriotisme 

som Verner von Heidenstam og andre fremførte i svenske 

dagsaviser. Key skrev: "Sverige åt svenskarna har 

varit den lösen, som enat militarismen, obskurantismen, 

protektionismen och den uppspirande antisemitismen." 

Det var feltropet om "Sveriges Ære" som hadde 

fremtvunget "de far4ligste situasjoner" ifølge Key. 

Heidenstam var en av de mest kjente svensker på denne 

tid og brukte sterke ord for å forsvare nasjonalstatens 

ære og helhet i sine mange avisartikler og politimikker 

med Key og de få andre som våget å opponere seg. 

Ved juletid 1897 publiserte avisen Vårt Land en politisk 

analyse av den politiske situasjonen som hadde 

oppstått når høyrekreftene led nederlag ved 

Storingsvalget samme år. Under overskriften "Krig eller 

fred med Norge" hevdet avisen at det var mange i 

Europa som forventet seg Sverige skulle hindre en norsk 

løsrivelse med militære midler. 

Ellen Keys svar på disse krigstrusler ble tanken om at 

unionen skulle erstattes av et "ömsesidigt starkt fredsoch 

forsoningsforbund". Mange konservative presseorgan 

anklaget Key for å støtte den livsfarlige norske sjåvinismen. 

En av de få sterke stemmer som støttet Key i denne 

situasjonen var Ann Margret Holmgren. Hun hadde 

lenge vært nær venn med Karoline og Bjørnstjerne 

Bjørnson. Mange kvinner fra de øvre sosiale lag tok sterke 

avstand fra Key og hennes søstre. I Aftonbladet presenterte 

280 prominente kvinner en protest mot det 

Key sa i en tale til Ibsen ved Fredrika-Bremer-forbundets 

syttiårsfeiring. Talen førte til en splittelse i den svenske 

kvinnebevegelsen. Ellen Key og de som stod på hennes 

side ble utsatt for ondsinnede rykter som det var vanskelig 

å forsvare seg mot. Mye kom til å fokusere på 

Inger Hammar: 

För freden och rösträtten. 

Kvinnorna och den svensknorska 

unionens sista dagar. 

Nordic Academic Press, 2004. 

ISBN 91-89116-72-0 

begrepet patriotisme. Keys svar var et hefte som fikk tittelen 

Svensk eller Storsvensk patriotisme. Her forsøkte 

hun å nyansere begrepet patriotisme og føre debatten 

videre på et noe høyere nivå enn den personlige skittkastingen 

som hadde preget både ryktene og deler av 

presseoppslagene. 

Den liberale svenske kvinnebevegelsen ble splittet i 

en radikal og en konservativ gren gjennom debatten 

om hvordan man skulle forholde seg til den norsk-svenske 

unionen. 

Emilia Broomé som i mange år hadde vært aktiv i 

Svenske Freds- och Skiljedomsföreningen følte behov 

for å danne en ny fredsforening. Hun tok initiativ til 

Sveriges kvinneliga fredsforening som skulle arbeide for 

fredsbevarende innsatser og militær nedrustning. I ett 

opprop skriver hun: 

"Med sin medfödda afsky för våldsdåd, sin naturlige medkänsla 

för allt som lider, är också kvinnan framför mannen 

skickad att väcka, vårda och värna fredstanken hos folken". 

Inspirert av Bertha von Suttner og hennes bok Ned 

med våpnene ble den nye fredsforeningen en ny kraft i 

svensk debatt. I årene frem til 1905 var kvinnene med 

på å forme den offentlige debatten som aldri før. 

Avisredaktører tok stilling for eller mot unionsoppløsning 

og for eller mot bruk av militærmakt for å hindre 

Norges frigjørelse. 

Sveriges kvinneliga fredsforening argumenterte sterkt 

mot de som ville se en militær løsning på konflikten 

mellom Norge og Sverige. De preget avisdebatter, holdt 

offentlige møter og utgav tekster. Uten deres arbeid 

hadde opinionsbildet vært helt annerledes. 

Opinionsarbeidets betydning er vanskelig å bedømme, 

og Inger Hammar gjør ikke noe forsøk i sin bok på 

å anslå den betydning disse kvinner hadde. Hun dokumenterer 

bedre enn noen tidligere det arbeid som ble 

utført av kvinnene i den svenske fredsbevegelsen og 

hun gjør det godt. Denne bok er en viktig puslebrikke 

for å bedre forstå det komplekse spillet som lå bak de 

historiske hendelsene i 1905. Boken tar også for seg 

stemmerettsspørsmålet om hvordan det henger sammen 

med unionsoppløsningen. Den bør leses av norsk 

fredsbevegelse og det bør skrives en tilsvarende bok om 

de norske kvinners aktiviteter for hundre år siden.

34 War Resisters' International 


Spørsmål og svar 

Fra en internasjonal konsultasjon 

for kvinner om ikkevoldstrening i 

kjønnsperspektiv. 

(Omtalt i ikkevold 3/04) 

Ellen Elster 

Mai Jan fra Burma vokste opp med 

en far som var gueriljaleder for 

en av de mange etniske gruppene 

i Burma. Hun lærte tidlig å elske sitt 

eget folk og hate de andre. Da hun seinere 

kom med i studentenes ikkevoldsbevegelse, 

ble hun frosset ut av sitt eget 

samfunn og fortalt av sine egne at hun 

var å anse som foreldreløs. 

Julienne fra Rwanda havnet i flyktningeleir sammen 

med de tre barna sine under krigen mot Burundi. 

Mannen hennes forsvant. Der møtte hun svært mange 

traumatiserte kvinner fra flere etniske grupper og oppdaget 

at overgrepene ikke kom fra en gruppe, men at 

kvinner uansett etnisk opprinnelse i stor grad ble 

ofrene. Mannen hennes som var høytstående offiser i 

den rwandiske hæren, dukket opp igjen for å hente 

familien sin. Julienne begynte å stille spørsmål. Hun 

forlangte å få vite hva han egentlig drev med. Han 

svarte aldri på spørsmålet, i stedet skilte de lag. 

Gladys fra Sierra Leone mistet en av sine nære venner 

under temlig vanskelige forhold idet hun skulle 

reise til Chiang Mai, og under oppholdet fikk hun melding 

om at en nær venninne og medaktivist var blitt 

voldtatt og drept. ”For meg er begrepet kjønn ikke noe 

abstrakt, det er en del av hva jeg har gått igjennom 

som barn og som voksen. Kampen for frigjøring, er 

mitt livs kamp,” sa hun. 

Dette er bare tre historier blant de omkring 40 kvinnene 

som deltok på en internasjonal konsultasjon for 

kvinner om ikkevoldstrening, Asking the Right 

Question, som fant sted 3. – 8. oktober i Chiang Mai, 

Thailand. Mange av kvinnnene, som primært kom fra 

Afrika og Asia, og noen få fra Europa og Nord-Amerika, 

hadde erfaringer fra svært traumatiske opplevelser eller 

arbeidet med kvinner med slike opplevelser. Dessverre 

savnet vi kvinner fra Midt-Østen og Sør-Amerika, sjøl 

om en var fra Peru og som nå bodde og arbeidet i 

Nederland. 

Alle kvinnene var erfarne trenere innenfor ulike sektorer 

som helse, undervisning, konfliktløsing, arbeid 

med flyktninger, landsbyutvikling osv. Denne type 

arbeid i disse regionene er nært knyttet til hvordan 

storsamfunnet virker inn på lokalsamfunnet og den 

enketle kvinne og mann. Fredsperspektivet er en integrert 

del av dette. Dette perskpektivet kan illustreres 

med den kenyanske miljøaktivister Wangari Maathai 

fikk Nobels fredspris. Vi fikk meldingen den siste dagen 

og den ble hilst med glede. Det opplevdes som noe 

stort at en afrikansk kvinne skulle få denne prisen, og 

at det forbindelsen mellom miljø, fattigdom, undertrykkelse 

og menneskerettigheter, og en erkjennelse av 

at kampen for et fredelig samfunn ikke kan nås, uten å 

gjøre noe med alle disse forholdene. 

Formålet med konsultasjonen var å utforske ikkevolds- 

og kjønnsperspektivet i en treningssammenheng. 

Kjønnsperspektiv har vært på utviklingsagendaen 

det siste tiåret og nå mer nylig blitt sentralt i arbeidet 

for konfliktforebygging og konfliktløsing. 

Ikkevoldstrening er essensiell del av dette. Kjønnsperspektivet 

har ikke så langt blitt sett på systematisk 

som en del av ikkevoldstrening. Konsultasjonen tok 

sikte på å gjøre noe med dette. 

Konsultasjonen ble en berikelse for oss alle. Praktiske 

øvelser, metodiske tilnærminger og tenkningen bak tilnærmingene 

ble utvekslet i de 5 dagene vi var sammen. 

Den siste dagen konsentrerte vi oss om det videre 

arbeidet – hva må utvikles og hvem kan bidra med 

hva. Gruppa som sto bak organiseringen av konsultasjonen, 

de to internasjonale fredsorganisasjonene, War 

Resisters’ International (WRI) ved Women’s Working 

Group og International Fellowship of Reconciliation 

(IFOR) ved Women’s Peacemakers Programme, har en 

jobb å gjøre i tida framover. Skriftlig og visuell rapport, 

sistnevnte som video, manual for ikkevoldstrening i 

kjønns- og kulturelt perspektiv og basert på det innsamlede 

materialet fra konsultasjonen, samt å utmeisle 

hvordan arbeidet videre bør skje basert på den siste 

dagens innspill, skal utarbeides. 

Vi mener at dette arbeidet kan ha betydning for 

kvinner som står i konfliktsituasjonen og som jobber 

lokalt, med empowerment blant kvinner, men også 

som et bidrag i implementeringen av den historiske 

resolusjonen i FNs Sikkerhetsråd nr 1325 om Kvinner, 

Fred og Sikkerhet, og som ble enstemmig vedtatt i 

2000. Den bekrefter kvinners viktige rolle i konfliktforebygging, 

konfliktløsning og fredsbygging. Den 

stresser viktigheten av kvinnenes likeverdige og fulle 

deltakelse for å opprettholde og fremme fred og sikkerhet.

Folkereisning Mot Krig 

Folkereisning mot krig (FMK) er den norske avdelingen 

av War Resisters' International, et nettverk av 

samarbeidende fredsorganisasjoner. 

FMK har et ikkevoldelig og pasifistisk grunnsyn. 

Organisasjonen forfekter ikke noen bestemt 

politisk idé, men søker å forene ulike ideologiske 

holdninger i en felles kamp for fred og 

rettferdighet. 

Fredsskattkampanjen 

Mange ikkevoldstilhengere blir provosert av at de 

gjennom skatt og avgifter til staten blir tvunget til 

å finansiere militæret. Siden statens støtte til fredsarbeid 

i tillegg er mikroskopisk i forhold til militærutgiftene, 

har FMK en "Fredskattkampanje" for de 

som vil rette opp statens feilprioriteringer og bidra 

med penger til fredsarbeidet. Sett dine skattepenger 

inn på konto 7874 0537503, og merk innbetalingen 

"fredsskatt". 

FMK-butikken 51 

Balkan: 

01 Svein Mønnesland: Før Jugoslavia og etter. Innb. 340,- 

02 Åsne Seierstad: Med ryggen mot verden. Hft. 98,- 

03 Philip Hammond og Edward S. Herman: 

Under evne. Media og Kosovo-konflikten. Hft. 258,- 

04 Bato Tomasevic: Ufred. En slektshistorie fra Balkan. Innb. 398,- 

05 Dubravka Ugresic: Museum for betingelsesløs overgivelse. Innb. 329,- 

Irak: 

06 Milan Rai: Krigsmål Irak. Ti motforestillinger. Innb. 298,- 

07 Norman Mailer: Hvorfor er vi i krig? Innb. 168,- 

08 William Rivers Pitt og Scott Ritter: Krigen mot Irak. Hva Bush ikke vil vi 

skal vite. Innb. 168,- 

09 Åsne Seierstad: Hundre og én dag. Innb. 349,- 

10 Sigrun Slapgard: Krig og løgn. Innb. 299,- 

11 Henrik Thune: Krigsdansen. Historien om Saddams fall. Innb. 298,- 

Diverse: 

12 Elisabeth Eide og Rune Ottosen (red.): Krigens retorikk. Medier, myter og 

konflikter etter 11. september. Innb. 298,- 

13 Gunnar Garbo: Også krig er terror. Et kritisk oppgjør med Det Nye NATO, 

maktpolitikken til USA og Norges egen rolle som medløper. Hft. 150,- 

14 Sven Lindquist: Du er død. Bombenes århundre. Innb. 248,- 

15 Lasse Midttun: Veien til Vestfronten. Essays fra en reise. Innb. 280,- 

16 Göran Rosenberg: Det tapte landet. Israel – en personlig historie. Hft. 170,- 

17 Noam Chomsky: Makt og terror. Hft. 198,- 

18 John Pilger: Verdens nye herskere. Hft. 98,- 

19 Jens Bjørneboe: Vi som elsket Amerika. Hft. 98,- 

20 Imre Kertesz: Kaddisj for et ikke født barn Hft. 98,- 

21 Imre Kertesz: Uten skjebne Hft. 98,- 

22 Knut Kjelstadli (red.): Norsk innvandringshistorie 1-3. Innb. 1.180,- 

31 Erik Holien: Død og pine - Dødsstraffens historie i Vesten Innb. 298,- 

Du kan melde 

deg inn: 

Første års medlemskap 

koster kun 100 kroner. 

Medlemmer mottar 

også Ikkevold minst 4 ganger i året. Ordinært 

medlemssakp koster kr 300,- pr. år. 

Studenter/trygdede slipper med kr 200,- 

Abonnement på Ikkevold (uten medlemsskap) 

koster kr 185 pr. år. 

Folkereisning mot krig 


0204 Oslo 

Besøksadresse: Bjørn Farmannsgate 14 A, Oslo 


Tlf. 88 00 11 33 

www.ikkevold.no 

Bank: 7874 0537503 

FMK Landsmøte: 18. juni kl. 11.00, Bjørn Farmannsgt. 14 A. Alle medlemmer er velkommen. 

Button: Hvit due på blå bunn. Kr 10,- 

52 Button: Give peace a chance. Kr 10,- 

53 Brukket gevær i tinn. Kr 30,- 

Pasifisme: 

23 Shelley Anderson and Janet Larmore (ed.): Nonviolent struggle and 

social defence. Hft. 50,- 

24 Tormod Bakke og Tom Nilsen (red.): Ikkevold – teori og praksis. Hft. 100,- 

25 Birgit Brock-Utne: Opplæring til fred. Et feministisk perspektiv. Hft. 100,- 

26 Albert Einstein og Sigmund Freud: Hvorfor krig? En brevveksling. Hft. 98,- 

27 Johan Galtung og Arne Næss: Gandhis politiske etikk. Hft. 238,- 

28 Johan Galtung: USAs utenrikspolitikk. En fortsettelse av teologi med 

andre midler. Hft. 128,- 

29 Johan Galtung: Både og. En innføring i konfliktarbeid. Innb. 299,- 

30 Jørgen Johansen og Åsne Berre Persen: Den nødvendige ulydigheten. Hft. 200,- 

32 Jørgen Johansen: Sosialt forsvar. Hft. 200,- 

Frakt kommer i tillegg. 

Send referansenummer (til høyre) og navn/adresse til butikk@ikkevold.no 

eller: Yggdrasil antikvariat og spesialbokhandel, Boks 88, 3101 Tønsberg 

Bestillingen kan forhåndsbetales til konto: 7874 05 37503 

Skriv i så fall "forhåndsbetalt" på bestillingen.

På den annen side 

Av og til, men antagelig alt for sjelden, kommer døden nær oss, også i det virkelige 

livet. Jeg snakker ikke om de av oss som finner en kan hende sær type ro i å lese 

dødsannonsene i Aftenposten. 

For en dag er han borte. Ikke akkurat som om en vegg som har falt ut, men 

allikevel; et tomrom. Noe jeg har tatt for gitt. Som det grånende busskuret hvor 

jeg pleide å møte han. De første tre gangene forsøkte jeg å hilse. Og forsto at det 

var liksom ikke sånn han ville ha det. 

Respekterte det. De sa han bodde innpå heia, alene og antagelig ensom. Han så 

ikke sånn ut. Han bare stod der, ventet på bussen som oss andre og gikk på når den 

endelig kom. Gikk av på holdeplassen i kommunesentrumet og forsvant rundt et 

hjørne. Aldri mer. 

Første gang jeg står på bussholdeplassen etter at nyheten har nådd meg, tenker jeg 

på døden. Lurer på hvordan den er. Fravær? Eller kan hende det motsatte. Og hva er 

det? Fullstendig og absolutt tilstedeværelse? Luft? 

Jeg tenker på alt jeg vil savne. Høstvinder i furuene. Scarlett Rivieras fiolin på 

Desire. Avisoppslag om hvordan den nigerianske "mafiaen" lokker millioner ut 

av grådige nordmenn, med lovnader om en pen del av landets statsfinanser. 

Lyden av isbiter, frosset av ekte norsk springvann, klirrende mot glasset, duvende 

i irsk whisky. 

Jeg tenker at hvis det mot formodning skulle stå en større makt bak alt dette, 

så burde livet etter døden være hakket bedre enn det vi bedriver her nede for 

øyeblikket. Sultende asylsøkere i Oslos gater, ungdomsskoleelever som tar sine 

egne liv, Karita Bekkemellom Orheim, Viggo Johansen og harry-handel i 

nabolandet. En god del hakk bedre. 

Jeg har forsøkt; jeg har lukket øynene, jeg har drukket meg full, jeg har hyperventilert. 

Men jeg har ikke lyktes i å se for meg at jeg vil møte igjen Kristin Krohn 

Devold, på den andre siden. Eller Marit Nybakk. Eller Sigvart Dagsland. 

Eller Dagfinn Høybråten. 

Snarere tvert i mot. Snarere dype Chesterfieldstoler. Lave whiskyglass. Avdempet, 

nærmest slepende Dixielandjazz. Håndrullete sigaretter. Dagens Financial Times. 

Dørklokke uten ringesignal. Fattern. Stumme radioer. Og han. 

Mannen fra bussholdeplassen, han fra heia. Han jeg nå vet jeg aldri vil møte 

igjen i busskuret. Men: i den dype stolen på den andre siden av det lave bordet. 

Av og til synlig gjennom sigarettrøyken. Og dempet Dixieland. 

Morten Rønning 

B-Blad 

Returadresse: 


0204 Oslo

fra en litt annen vinkel. Side 16-21 - Ikkevold

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?