Last ned - Unima

nummer 1/4 - 2009 årgang 26 

UNIMA-Internasjonal 80 år 

UNIMA-Norge 35 år 

1

ÅND I HANSKE 

Nr 1/4 2009 Årgang 26 

ISSN 0800-2479 

Årsabbonement kr 250,- 

Løssalgspris kr 70,- 

Bankkonto 1607 55 74294 

Utgitt av UNIMA-Norge - 

Forening for fi gurteater 

Hovinveien 1, 0576 Oslo 

Tlf: 22 67 73 56 

Hjemmeside: www.unima.no 

Epost: post@unima.no 

Redaktør av dette nummer: 

Karen Høie 

Forsidefoto: UPT-Forma 

Layout: Helga Meta Høie 

Trykk: Konsis Grafi sk AS 

Ånd i Hanske trykkes med 

støtte fra Norsk Kulturråd 

UNIMA-Norge - Forening for 

fi gurteater er en interesseorganisasjon 

for mennesker 

som er opptatt av fi gurteater 

over et bredt spekter - 

teaterkunst, billedkunst, 

pedagogikk og terapi. 

Foreningen organiserer både 

profesjonelle og amatører. 

Vår nasjonale organisasjon 

ble stiftet 26. november 

1974 under navnet Norsk 

dukketeaterforening. Ved 

årsmøtet 1997 skiftet 

foreningen navn til UNIMA- 

Norge - Forening for fi gurteater. 

UNIMA-Norge er medlem 

av den verdensomspennende 

organisasjonen Union 

International de la 

Marionette. UNIMA er medlem 

av UNESCO. 

STYRET I UNIMA-NORGE 

Leder: Svein Gundersen 

Nestleder: Einar Dahl 

Styremedlemmer: 

Arvid Ones, Marthe Brandt, 

Svein Engebretsen 

Varamedlemmer: Marianne 

Edvardsen, Nina Engelund 

MEDLEMSKONTINGENT 

Enkeltmedlemmer kr. 300,- 

Grupper kr. 400,- 

Institusjoner: 600,- 

Ønsker du bli medlem av 

UNIMA-Norge, ta kontakt via 

vår hjemmeside. 

Innhold 

Leder: Unima jubilerer 

– av Svein Gundersen......................................... 

UNIMA Internasjonal 80 år 

– av Mona Wiig.................................................... 4 

Norsk dukketeaterforening - UNIMA - 

Forening for figurteater: 

fritt fra hukommelsen 

– av Knut Alfsen................................................... 6 

UNIMA-Norge nå 

– av Svein Gundersen......................................... 

Innsendte ”rapporter” fra 

figurteatergrupper i Norge 

– redigert av Karen Høie 

Abrakadabrateatret............................... 9 

Cirka Teater................................................ 11 

Den blå blomst.......................................... 12 

Dårekisten................................................... 14 

Felice dukketeater.................................... 14 

Figuraturus/Casiokids............................ 14 

Figurfantastene........................................ 14 

Teater Fusentast....................................... 15 

Heartless (Ulvetegn)............................... 19 

Kattas figurteaterensemble................. 20 

Klomadu teater........................................ 21 

Kulturproduksjoner............................... 22 

Lommeteatret............................................. 24 

Marits dukketeater................................. 24 

Skromlehjulet............................................ 25 

Dukketeater i rogaland............. 26 

Mitt møte med teaternorge..... 27 

Teater Fot.................................................... 28 

UPT-Forma................................................... 29 

Åsmund Huser........................................... 31 

Minneord om Gösta Kjellin: 

Giert Werring............................................ 32 

Jaap den Hertog....................................... 32 

Mona Wiig.................................................. 33 

Tatjana Zaitzow....................................... 34 

Bidragsytere i dette nummer.......................... 35 

2 

3 

8

UNIMA JUBILERER 

UNIMA Internasjonal fyller 80 år i år – 

og UNIMA-Norge ”følger etter” med 35. 

Gratulerer! I denne anledning har vi bedt 

Mona Wiig skrive om UNIMAs historie 

internasjonalt, og Knut Alfsen om å gi 

glimt fra UNIMA-Norges historie. 

Vi ønsket med dette nr av Ånd i hanske å 

gi et bilde av forholdene for fi gurteatret 

i Norge anno 2009, for de som arbeider 

innen ”det fri feltet” og for amatørene, og 

inviterte grupper og enkeltpersoner til å 

skrive. Vi har fått svar fra en god del av 

gruppene, i stor grad fra de profesjonelle. 

De blir presentert i alfabetisk rekkefølge. 

Vi tror dette nr av ÅiH vil gi et bilde av 

dagens forhold for fi gurteatret i Norge, selv 

om det ikke på noen måte er et komplett 

bilde. Vi har bl.a ikke kommet inn på 

fi gurteatrets situasjon på institusjonene – 

Oslo Nye, Agder Teater, Hordaland teater, 

Figurteatret i Nordland, Riksteatret, som 

forøvrig står foran en offensiv satsing på 

fi gurteater. 

3 

En salutt fra Abrakadabra Teatret 

Flere tradisjonsrike grupper er ikke omtalt, av ulike grunner: Forrige nummer av Ånd i hanske ga et bilde av 

virksomheten til to høyst oppegående gruppe: Teater Visuell og Musidra. Kjente grupper som Dukkenikkerne, 

Levende dukker, teater Joker, Alter Ego, Boa Scenekunst - såvelsom Annes teater i Frognerparken har ikke 

gitt svar. Det er kanskje et godt tegn, de har antakelig for travelt... Og det er fl ere, grupper som bruker fi gurer 

på en utradisjonell måte, som Katma og Hege Haagenrud produksjoner. MEN, vi vet de er der, og at de 

turnerer tett. 

Figurteatergruppene i Norge arbeider hardt, og mange nye produksjoner ser dagens lys hvert år. Men vi 

registrerer også at dette ofte skjer under tildels vanskelige arbeidsforhold - den kunstneriske trangen og viljen 

må være stor. De fl este gruppene sliter med en lite forutsigbar økonomi og dårlige produksjonsforhold. De 

ønsker seg tilgang til egnede og ikke for dyre produksjonslokaler, gjerne i samspill med andre kolleger. Av 

den grunn har noen grupper tatt et hvileskjær, eller lagt ned virksomheten. men til tross for vanskeligheter: 

nye forestillinger blir til. I det siste har bl.a har Grimfi lm og Artilleriet produsert spennende forestillinger, 

der kunstartene krysses. Det lover godt for fremtiden. 

For alle gjelder det: Vi gleder oss over arbeidet deres! 

Gratulerer med jubileet! 

Svein Gundersen, Leder av UNIMA-Norge

Kjære UNIMA, gratulerer med 80 års 

dagen den 20. mai 2009!!! 

Du er en sprek jubilant som går et 

travelt jubileumsår i møte. 

Meg bekjent er det foreløpig annonsert 

to store anledninger; én i Praha fra 

22.- 25. mai, hvor organisasjonen 

ble grunnlagt, og én i Charleville- 

Mézieres fra den 18. – 27. september, 

i forbindelse med den internasjonale 

fi gurteaterfestivalen; Festival 

Mondial des Theatres de Marionettes 

(Frankrike) www.unima.org 

Min hensikt med disse avsnittene 

er å informere medlemmene og 

andre lesere litt om bakgrunnen for 

dannelsen av UNIMA, og om det 

miljøet som organisasjonen utviklet 

seg i under de første decennier. 

Forankringen var sterk i Mellom- 

Europa og spesielt i Tsjekkia – som 

den gang het Tsjekkoslovakia. 

Som kjent står forkortelsen for Union 

Internationale de la Marionette. 

Som interesseorganisasjon skal 

UNIMA fremme utviklingen av 

dukke-/fi gurteater på alle nivåer, 

kunstnerisk, pedagogisk, terapeutisk 

m.m. Organisasjonen er assosiert 

medlem av UNESCO og bygger 

på FNs universelle deklarasjon om 

Menneskerettighetene av 1948. 

Formalitetene rundt dannelsen av 

UNIMA fant sted i teatret som heter 

The Realm of Puppets -som ligger i 

hjertet av Praha. Dette teatret hadde 

som mål å sette en ny kunstnerisk 

UNIMA 80 ÅR! 

standard for dukketeater – først og 

fremst rettet mot et ungt publikum. 

Teatret ble innviet i 1920 og fram til 

i dag har det blitt spilt dukketeaterf 

orestillinger på denne sjarmerende 

intimscenen. Her vil også 80 års 

jubileet fi nne sted den 23. mai. 

Det er ikke uten grunn at UNIMA 

ble grunnlagt i Praha. To viktige 

arrangement skjedde samtidig i mai 

1929. Det ene var en stor internasjonal 

utstilling av teaterdukker, og det andre 

var det femte møte (Convention) for 

tsjekkiske profesjonelle og amatører. 

Kollegaer fra mange land var invitert. 

Det heter seg at i en vennskapelig 

atmosfære ble ideen om å danne en 

internasjonal organisasjon unnfanget 

og iverksatt. UNIMA startet som en 

liten sirkel av kollegiale venner, men 

den skulle gradvis utvikle seg til en 

stor verdensorganisasjon. Det er all 

grunn til å være stolte over UNIMA, 

som var den første internasjonale 

teaterorganisasjonen i verden. I 2009 er 

65 nasjonale sentra og representanter 

medlemmer av organisasjonen. 

UNIMAs første president 

Professor Jindrich Veselý (1885- 

1939) ble valgt til organisasjonens 

første president. Veselý var både en 

kunnskapsrik og initiativrik mann 

som arbeidet iherdig for utviklingen 

av dukketeatret i sin samtid. Veselý 

var en av grunnleggerne av den 

tsjekkiske forening for dukketeatrets 

venner, stiftet i 1911. Et viktig 

initiativ fra den nystartede foreningen 

var utgivelsen av tidsskriftet Czech 

4 

Puppeteer (Cesky loutkár). Veselý 

var den første redaktøren, og han 

hadde det redaksjonelle ansvaret 

fram til 1939, kun avbrutt av 4 år 

under første verdenskrig. De fl este 

artiklene han skrev handlet om den 

folkelige dukketeatertradisjonen, men 

han var også engasjert i utviklingen 

av det moderne dukketeatret som 

var på fremmarsj. I 1912 organiserte 

han en serieproduksjon av nye typer 

marionetter, og i 1913 fi kk han trykket 

dekorasjoner i samsvar med nye 

sceneuttrykk. Hans allsidighet strakk 

seg også til utgivelsen av skuespill for 

dukketeater, oversettelser av artikler 

m.m. Veselýs navn er knyttet til 

Masaryk Adult Educational Institute 

i Praha, grunnlagt i 1923. (Masaryk 

var landets første president, innsatt 

i 1918). Foruten den rådgivende 

virksomheten som instituttet drev, ble 

det organisert kurs og konferanser og 

fi re nasjonale dukketeaterkongresser 

– fram til 1940. 

En eksplosiv amatørbevegelse 

Prof. Dr. Jan Malík skriver at 

bortsett fra et par dusin omreisende 

tradisjonelle marionetteatre, var 

de første moderne tsjekkiske (og 

slovakiske) dukketeatrene rene 

amatører. De første to decennier av 

1900-tallet var preget av en bølge av 

entusiasme og inspirasjonen, som kom 

fra de profesjonelle dukketeatrene 

som ble dannet i andre europeiske 

byer (München 1905, Baden-Baden 

1911, Salzburg 1913 og Roma 1913). 

I 1912 ble det private tsjekkiske

dukketeatret omdannet til The Artistic 

Puppet Theatre og i 1914 ble The 

Puppet Theatre for Artistic Education 

grunnlagt, begge lokalisert i Praha. 

I den unge repbliken skule det skje 

en nærmest eksplosiv utvikling i 

mellomkrigstiden. Nye grupper 

vokste fram, og spilte forestillinger 

for barn og ungdom i helgene. Bare 

i Praha var det 20 til 25 grupper som 

var aktive. På slutten av 1930-tallet 

var antallet vokst til bortimot 3000, 

og de var synlige nær sagt over alt. 

Etter hvert fant møtepunktene sted på 

skoler, bibliotek og i andre offentlige 

rom. Dukketeatret hadde også erobret 

radioen, fi lmen og grammofonplaten 

– med suksess. Tsjekkoslovakia var 

blitt kjent som; ”The Classical land of 

Puppeteers and Puppets”. 

Profesjonalisering 

I 1917 opptrådte Josef Skupa for første 

gang på Plzen Dukketeater – byen som 

har gitt navn til det kjente ølet. Teatret 

organiserte årlige sommerleirer, hvor 

det ble oppført dukketeaterforestil 

linger. Skupas inntreden på denne 

sommerlige arenaen skulle føre til 

at scenen ble svært populær. Skupa 

arbeidet også ved dukketeatret i 

Plzen, hvor han utvidet repertoaret 

til forestillinger for voksne. Han 

laget kabareter og revyer hvor to 

groteske og komiske marionetter ble 

stjerner: en autoritær og vidløftig far 

som het Speibl, og hans frimodige og 

frittalende sønn som het Hurvínek. 

Skupas to marionetter var et brudd 

med de stereotype marionettfi gurene 

som opptrådte på de tradisjonelle 

dukketeaterscenene. Far og sønn 

som trådmarionetter tok et voksent 

publikum med storm. Da Skupa 

etablerte sitt eget teater i 1930, ble 

teatret oppkalt etter disse to heltene. De 

skulle danne grunnlaget for repertoaret 

i teatret, og det har levd fram til i dag. 

Etter Skupas død i 1957 har yngre 

kunstnere tolket de to fi gurene ut fra 

sin tid og samfunnskontekst. 

Først med etableringen av den 4-årige 

kunstfaglige dukketeaterutdanningen 

i 1952, organisert under 

Teaterfakultetet, begynner den epoken 

i landets kulturhistorie som handler 

om profesjonalisering av dukketeatret. 

Skupa skulle bli utdanningens første 

faglige leder. 

Jeg har nå strukket tid og tema 

vel langt, og vender tilbake til 

mellomkrigstiden, nærmere bestemt 

året 1933 i Ljubljana (Slovenia) hvor 

UNIMA holdt sin kongress. Der 

ble Veselý etterfulgt av Skupa som 

president i organisasjonen, og dette ble 

den siste kongressen før utbruddet av 

2. verdenskrig. Men selv ikke krigen 

kunne stoppe kontakten mellom 

venner og kollegaer. Det ble organisert 

hemmelige møter for å holde moralen 

og relasjonene levende. 

Her avslutter jeg disse avsnittene 

om UNIMA og det miljøet som 

organisasjonen vokste fram i, og som 

bidro til å gjøre den sterk og levedyktig. 

I dag er internasjonale kulturelle bånd 

på tvers av landegrenser viktigere enn 

noen gang. 

Jeg håper at UNIMA hjemme og 

ute, på alle 5 kontinent, får et riktig 

aktivt jubileumsår. Nylig fi kk jeg 

5 

mail med hilsen fra UNIMA Finland 

som meldte om sine store feiringer; 

100 år for fi nsk dukketeater, 25 

år for UNIMA Finland, 80 år for 

verdensorganisasjonen. Under en 

”showcase” ble 12 nye nasjonale 

forestillinger vist, det ble holdt 

seminarer, demonstrasjoner og møter. 

Den 11. februar 2009 feiret fi nnene 

dukketeatrets internasjonale dag 

(egentlig den 21.mars) og presenterte 

den første boken om utviklingen 

av fi nsk dukketeater fram til i dag. 

Samtidig ble det åpnet en utstilling 

av teaterdukker på teatermuseet. 

BRAVO!!! 

Så folkens - pust dypt av det fi nske 

maraton, ta sats og heng på! 

Av Mona Wiig 

Kilder: 

Prof. Dr. Malík, Jan – Prof. Dr. 

Erik Kolár: The Puppet Theatre in 

Czechoslovakia, 

Malík, J.: “From the beginning to 

1945”, Obris, Praha 1970. 

Dubská, Alice: Czech Puppet Theatre 

over the Centuries – An outline of the 

history of Czech puppeteering up to 

1945, The International Institute of 

Puppet Arts, Karlová 12, Praha 1. 

NB! Jeg bruker konsekvent ordet 

dukketeater fordi dette handler om 

en historisk epoke hvor dukketeater 

var det etablerte begrepet. I Tsjekkia 

er fortsatt dukketeater det generelle 

begrep på teaterformen.

Norsk dukketeaterforening 

– UNIMA – Forening for figurteater: 

Fritt etter hukommelsen 

Våren 1977 viste gruppen til Voio 

Stankovski fra Uppsala forestillingen 

Keiserens nattergal som gjestespill på 

Oslo Nye Dukketeatret, som på den 

tiden holdt til på Oslo Bymuseum 

på Frogner. Jeg var 20 år og nettopp 

tatt opp som dukketeater-elev på 

Riksteatret, og Ragnhild Wang, som 

solgte billetter, gjorde det klinkende 

klart at det var obligatorisk for sånne 

som meg å være medlem av Norsk 

Dukketeater forening. 

I de 32 årene som har gått siden den 

dagen, har jeg vært medlem. Jeg har 

vært kasserer, redaktør for ”Ånd i 

hanske”, leder, revisor, internasjonalt 

rådsmedlem, og de siste fi re årene 

har jeg sittet i den internasjonale 

eksekutivkomiteen. Gjennom UNIMA 

har jeg truffet mange av mine nærmeste 

venner og samarbeidspartnere. Jeg 

har lært utrolig mye, og det meste av 

det jeg har fått til som dukkespiller og 

kulturbyråkrat hadde ikke vært mulig 

– hadde det ikke vært for UNIMA. 

Derfor er det rett og slett ikke 

mulig for meg å skrive en saklig 

redegjørelse for foreningens historie. 

Jeg er alt for følelsesmessig involvert. 

Denne artikkelen blir min hyllest til 

jubilanten, hvor jeg deler noe av det 

jeg har opplevd som høydepunktene 

de årene jeg har vært med. 

1979: Den første 

dukketeaterfestivalen 

Åge Kristoffersen som var kultursjef 

i Oppegård kommune, tok kontakt 

med Norsk Dukketeaterforening 

og lurte på om vi ville være med å 

arrangere en dukketeaterfestival på 

Kolbotn. Det ville vi, og festivalen 

ble en stor suksess. Her traff jeg for 

første gang mennesker som var – eller 

skulle komme til å utgjøre stammen 

i det norske dukketeatermiljøet: 

Tatjana Zaitzov, Giert Werring, Kjell 

Matheussen, Elisabeth Grønning, 

Bjørg Mykle, Thorbjørn Thorbjørnsen, 

Randi Nilssen, Marit Hulaas Stubberud 

- for å nevne noen. Festivalen virket 

også sammensveisende på oss som satt 

i styret: Vibeke Helgsesen var lederen 

vår, og ellers besto styret av Ragnhild 

Wang, Per Schjølsvik, Gerd Alfsen 

(som ikke er i slekt med meg), Mona 

Wiig, Kari Fjeld Pettersen og meg 

selv. Det gikk for alvor opp for meg 

at vi var en landsomfattende forening. 

Det ble vist dukketeater fra Østfold, 

Agder, Rogaland, Bergen, Trondheim, 

Nordland og Troms. På årsmøtet 

som ble avviklet under festivalen, sa 

medlemmene fra resten av landet klart 

fra at Norsk Dukketeaterforening ikke 

kunne fortsette å være en Oslo-klubb. 

1981: Katalog over 

dukketeatergrupper 

Det var for å synliggjøre aktiviteten 

i hele landet at vi bestemte oss 

for å lage en katalog over alle 

dukketeatergruppene i Norge. Jeg fi kk 

jobben som redaktør. Det viste seg å 

være en stor jobb. Jeg måtte spore opp 

gruppene, samle inn opplysninger om 

dem, skrive teksten på gammeldags 

skrivemaskin, sette opp layouten 

med saks, limstift og Letraset (et 

hjelpemiddel til å skrive overskrifter 

fra tiden før datateknologien slo 

igjennom). Deretter ble katalogen 

fotokopiert og distribuert. Jeg tror den 

bidro til å synliggjøre en kunstform 

som var lite kjent i Norge. 

1983: Ånd i hanske 

En annen ting som kunne komme 

medlemmene over hele landet til gode, 

var etter min mening om vi kunne utgi 

et medlemsblad. Ragnhild Wang som 

var leder på den tiden, mente det var 

et litt for ambisiøst prosjekt. Likevel 

fi kk jeg gjennomslag i styret, og Ole 

Bruun-Rasmussen og jeg ble bladets 

første redaktører. Ragnhild foreslo 

navnet ”Ånd i hanske” som var et 

artig ordspill for en hånddukkespiller. 

6 

Jeg tror ikke det var noen av oss 

som kunne drømme om at bladet 

skulle komme ut under samme navn 

26 år senere, og være Norges eldste 

teatertidsskrift. Første nummer laget 

vi med skrivemaskin og Letraset, men 

ganske snart tok vi i bruk deler av 

statstilskuddet som foreningen hadde 

fått, og fi kk teksten satt og bildene 

rastrert på et profesjonelt trykkeri. Etter 

et års tid overtok Elisabeth Sievert 

Nilsen, og senere Anne Helgesen 

som redaktører. De fi kk løftet bladet 

fra å være et medlemsblad til å bli et 

fagtidskrift av mer generell interesse. 

1984: Kongress i Dresden 

På begynnelsen av 1980-tallet søkte 

Norsk Dukketeater forening om å få 

status som nasjonalt senter av den 

internasjonale dukketeaterforeningen 

UNIMA (Union International de la 

Marionette). I 1984 ble jeg første 

gang valgt til rådsmedlem, og reiste 

til kongressen i Dresden sammen med 

Mona Wiig. Det var en stor opplevelse 

å treffe så mange kolleger fra hele 

verden, og få se så mange forestillinger 

som på den tiden var banebrytende. 

Her så jeg objektteater for første 

gang, og her møtte jeg berømtheter 

som Sergej Obratzow, Jim Henson, 

Henryk Jurkowski og Michael 

Meschke. Jeg hadde hjertebank da 

jeg første gang tok ordet i plenum og 

leste opp rapporten fra det nyetablerte 

nasjonale senteret: Norge. 

1988: 

Scenekunstmeldingen 

Som leder av Norsk Dukketeater 

forening / UNIMA-Norge, fi kk jeg i 

oppdrag fra Kulturdepartementet å 

skrive et notat om dukketeater som 

kunstform i Norge. Dette notatet skulle 

legges ved scenekunstmeldingen 

som ble lagt fram som en offentlig 

utredning i 1988. Jeg arbeidet mye 

med dette notatet, og tok både styret 

og andre nøkkelpersoner med på

åd. Jeg husker blant annet at jeg 

fi kk mye hjelp av Birgit Strøm 

med å skrive avsnittene om Norges 

dukketeaterhistorie. Det som var 

spesielt gledelig, var at utvalget som 

gjennomførte utredningen tok våre 

synspunkter med i sine betraktninger 

og forslag. Behovet for en 

yrkesutdanning nevnes, og det samme 

gjør forslaget om et produksjonssenter 

for dukketeater. 

1989: Kina-kurset 

Mona Wiig og Ragnhild Wang 

hadde fått kontakt med lederen for 

”Tordensky-teatret” fra Shanghai 

da disse viste et gjestespill på 

Høvikodden kunstsenter. Nå ønsket 

de å arrangere et kurs for de norske 

profesjonelle utøverne i kinesisk 

stangdukketeknikk. De fi kk reisestøtte 

og reiste til Kina for å planlegge. 

Denne gangen var det jeg som fryktet 

at opplegget var litt vel ambisiøst. 

Kunne de norske dukkespillerne sette 

av en hel måned til å gå på kurs? Det 

kunne de – viste det seg! Kurset fi kk 

overveldende oppslutning. Vi sto 

på geledd på Oslo Teatersenter på 

Tøyen og gjorde linjegymnastikk med 

kinesiske stangdukker. Samtidig lærte 

vi mye om kinesisk kultur generelt, og 

vi fi kk et sammensveiset fagmiljø. 

1991: Nordland 

Dukketeaterverksted 

og Norsk Dukketeater 

Akademi 

Vi fulgte opp scenekunstmeldingen 

med å arbeide for både et 

produksjonssenter og et akademi for 

dukketeater. Fredrikstad pekte seg ut 

som en mulig vertsby for akademiet, og 

Stamsund for dukketeaterverkstedet. 

Det var få som trodde det var mulig 

å få offentlig støtte til begge deler, og 

dette skapte mange interne konfl ikter 

i foreningen. Denne gangen endte det 

likevel godt da Norsk Kulturråd i ett 

og samme møte i 1990 bevilget store 

tilskuddsbeløp til både akademiet og 

verkstedet. Det var på den tiden den 

største enkeltbevilgningen Kulturrådet 

noen gang hadde gjort. Dette var 

startsskuddet til en periode hvor 

dukketeaterkunsten virkelig hadde 

vind i seilene. Selv var jeg daglig leder 

for Nordland Dukketeaterverksted i 

den 3-årige prøveperioden, og jeg satt i 

styret for Norsk Dukketeater Akademi 

i Fredrikstad. Det var begivenhetsrike 

år med store seire, og også en del 

nederlag. I dag er verkstedet i 

Stamsund godt etablert under navnet 

Figurteatret i Nordland, Akademiet 

i Fredrikstad lever også videre, men 

fi gurteaterkunsten har ikke lenger en 

like fremtredende plass. 

1992: Eksekutivkomitemøte 

i Stamsund 

UNIMA-Norge søkte, og fi kk 

tilsagn om å arrangere møtet i 

eksekutivkomiteen i Stamsund i april 

1992. Hit kom de fremste tillitsvalgte 

fra hele verden. For å presentere 

norsk dukketeater hadde vi fått laget 

en fotoutstilling med bilder fra mange 

av de norske gruppene. Utstillingen 

ble åpnet av ordføreren i Vestvågøy 

samme kveld som møtet ble satt, og 

senere har den blitt vist blant annet 

på Figurteaterfestivalen i Kristiansad. 

Lofoten viste seg i sin fi neste vårprakt 

og ga alle de prominente gjestene 

”bakoversveis”. Vi var på fi sketur 

utenfor Mortsund, og på busstur 

til Henningsvær. Jeg inviterte hele 

komiteen hjem til meg på skrei-mølje. 

Det ble en festkveld jeg aldri kommer 

til å glemme. 

7 

1995: Teatermarked i 

Sandefjord 

Anne-Lise Jensen som programmerte 

lørdagsbarneteater på Verdenteatret 

i Sandefjord opplevde at det var 

vanskelig å orientere seg i alle de 

ulike forestillingene hun fi kk tilbud 

om. Hun opplevde at det var lite 

sammenheng mellom gruppenes 

skriftlige presentasjonsmateriell og 

forestillingenes faktiske kvalitet. 

Hun kontaktet UNIMA og foreslo 

at vi sammen kunne organisere en 

visningsarena – et teatermarked 

hvor de som ønsket å arrangere 

baneteater kunne treffe utøverne, og 

selv se og vurdere forestillingene. 

Sandefjord kommune kom inn 

som samarbeidspartner, og dette 

var startskuddet til Markedet for 

Scenekunst. Senere kom også 

Danse- og Teatersentrum med 

på arrangørsiden. Selv satt jeg i 

fere år i fagutvalget som valgte 

ut de forestillingene som skulle 

presenteres. 

Det er med andre ord ikke lite UNIMA- 

Norge - Forening for fi gurteater (som 

er foreningens offi sielle navn i dag), 

kan vise til av konkrete resultater fra 

sine første 35 år. Det jeg har beskrevet 

her er som nevnt bare et tilfeldig 

utvalg av hendelser hvor jeg selv har 

stått nær begivenhetenes sentrum. 

Det er en stor gruppe mennesker som 

har vært aktive og som har bidratt 

med sin kreativitet, sin entusiasme 

og sin frivillige arbeidsinnsats. 

Konklusjonen må bli at hvis vi har 

innsatsvilje og ambisjoner, er det 

nesten ingen grenser for hva vi kan få 

til. Jeg har ikke tenkt å slutte å slåss 

for fi gurteaterkunsten med det første. 

Bli med – da vel! 

Av Knut Alfsen

I anledning jubileet gir vi et kort riss 

over saker styret i UNIMA-Norge har 

arbeidet med i det nye årtusenet. Det er 

ikke til å legge skjul på at nedleggelsen 

av fi gurteaterutdanningen i Fredriksad 

var en skikkelig nedtur. Dette 

vanskeliggjorde foreningens arbeid i 

lang tid, samtidig som saken har tatt 

tid og krefter. 

I perioden undertegnede har 

ledet styret, har vi arbeidet med 

gamle merkesaker for foreningen: 

synliggjøring av de norske 

fi gurteatergruppenes arbeid, og 

utdanningsspørsmålet. Når det gjelder 

arbeidet med disse sakene, noen 

viktige begivenheter: 

November 2004: UNIMA-Norges 

30års jubileumsfestival går av 

stabelen, i samarbeid med Høgskolen 

i Oslo (HiO). 

Jubileumsarrangement på Det åpne 

teater. 

2005-07: Arbeid med å etablere en 

biennale for norske fi gurteatergrupper. 

Festivalen ”Fri Figur” arrangeres 

for første gang på Trikkestallen 

på Torshov i okober 2007. 

UNIMA-Norge er arrangør, sammen 

med Oslo Nye og Bydel Sagene. 

Birgit Strøm-prisen etableres. 

Oktober 2008: Festivalen ”Fri 

Figur” arrangeres for andre gang 

UNIMA-Norge nå 

på Trikkestallen på Torshov. 

Arrangør er også denne gang 

UNIMA-Norge, i samarbeid med 

Oslo Nye og Bydel Sagene. (Neste 

festival blir besluttet lagt til 2010, så 

festivalen kan alternerere med Den 

internasjonale fi gurteaterfestivalen i 

Kristiansand.) 

Fagplan for et ett-årig studium i 

fi gurteater godkjennes ved HiO, 

avdeling for estetiske fag. Studiet 

lyses ut – i første omgang som et 

betalingsstudie. Studiet får ikke nok 

søkere, oppstart av studiet utsettes. 

2009: Samme studietilbud lyses igjen 

ut ved HiO, med eventuell studiestart 

høsten 2009. 

Andre viktige saker 

for foreningen i denne 

perioden: 

- Holde kontakt med medlemmene, 

UNIMA internasjonalt og 

forskjellige kulturmyndigheter. 

- Etablere ny sekretærfunksjon 

og kontorfellesskap med Oslo 

Teatersenter på Trafo. Ordningen 

fungerer godt, og gjør at UNIMA 

er tilgjengelig på telefon hver dag i 

kontortiden. 

- Få i gang nettsiden vår. Denne 

drives nå av Tone Minerva Grenness 

fra kontoret på Trafo, og nyheter 

legges ut fortløpende. Vi håper siden 

blir et komunikasjonsforum som 

kan fungere for våre medlemmer. 

8 

- I forbindelse med nettsiden arbeider 

vi for å gjøre UNIMAs boksamling 

tilgjengelig over nettet. 

- Sende innspill til politikere om 

fi gurteatergruppenes situasjon. Vi 

har bl.a sendt uttalelser til høringer 

om Scenekunstmeldingen og 

Skolesekken. 

- Arbeid for å sikre Festivalen ”Fri 

Figur” økonomisk og kunstnerisk. 

- Lete etter ny redaktør til Ånd i 

hanske. Karen Høie har tatt på seg 

arbeidet mens vi leter etter den rette 

personen. Designer har jobbet for å 

få lay-outen i tidsskriftet konsekvent 

og ryddig. 

Ønskemål for fremtiden. 

Vi ønsker oss nye medlemmer 

inn i styret. Folk som brenner for 

fi gurteaterkunsten, som kan fortsette 

arbeidet som er gjort, og gi nye 

impulser og innfallsvinkler. Folk som 

kan møte fremtiden. 

Vi ønsker oss krevende og levende 

medlemmer – som bl.a bruker 

nettsiden fl ittig, ikke bare for å legge 

ut informasjon, men for å diskutere 

og utveklse erfaringer, og sette 

viktige kunstneriske og fagpolitiske 

problemstillinger på dagsorden. Vi 

har fremdeles en jobb å gjøre for å 

få fi gurteatret inn blant ”de store” på 

kunstarenaen. 

Av Svein Gundersen

Abrakadabra Teatret består av 

ekteparet Annemor og Trond Magnum, 

og holder til i Trysil. Gjennom årene 

har gruppen spilt 2327 forestillinger, 

og gledet over 440 000 små og store 

tilskuere. De fl este i Norge, men også 

Sverige, Føræyene, Åland, Chile og 

India har fått besøk. 

Fra nasjonale støtteordninger har 

Abrakadabrateatret fått minimalt med 

støtte. Desto viktigere er støtten de 

får fra Hedmark fylke, Skolesekken 

i Hedmark og Trysil kommune. For 

gruppen har ikke tenkt å gi seg. 

Abrakadabra Teatret 

www.abrakadabrateatret.no 

Den som ler sist... Abrakadabra Teatret i samarbeid med Turnékompaniet. 

Fra venstre: Trond Magnum, Annemor Magnum, Anders Kippersund og Jonas Kippersund 

Abrakadabra Teatret hadde 30årsjubileum 

som fri gruppe i 2008, 

og feiret jubileet med 3 nye og 

helt forskjellige forestillinger: en 

vandreforestilling, en fi gurteaterfores 

tilling, og en forestilling hvor fi lm og 

teater blandes: 

Gudslånet 

var en vandreforestilling om 

skogfi nnenes innvandring til Vestre 

Trysil. Forestillingen var et samarbeid 

mellom elever, ansatte og foreldre 

ved Vestre Trysil skole, Søre Osen 

historielag og lokalbefolkningen i 

9 

Søre Osen. Innslag fra forestillingen 

ble vist i NRK, Østnytt. Manus og 

regi for forestillingen var ved Trond 

Magnum, som også medvirket som 

skuespiller. 

Den 21.september ble 250 

publikummere sendt ut i grupper i 

området rundt skolen – ved sørenden 

av Osensjøen. De fi kk oppleve en 

historie-og opplevelsestime på 90 

minutter, med tablåer/stasjoner 

fra livet i Finland på 1500-tallet, 

overfarten til Sverige og tiden der, 

ankomsten til Søre Osen rundt 1680 

og fram til vår tid. 

Mor og far til Nils. 

Fra Nils Holgersons forunderlige reise.

DEN SOM LER SIST … 

Brødrene Tobben, Truls, Trygve og 

moren Alfhild opplever landlivets 

gleder og utfordringer. Men de har en 

drøm om å komme seg ut i verden. De 

vil gjerne bli til noe, og kanskje erobre 

sin store kjærlighet. Tobben går ut og 

inn av scene og fi lm, han kan være 

både her og der, og det blir det mye 

moro av. Teatret har denne gangen 

samarbeidet med Anders og Jonas 

Kippersund fra Turnékompaniet, 

og en ung fotograf fra Søre Osen, 

Jens Petter Larsen. Anders og Jonas 

opptrer på fi lmen, Annemor og Trond 

Magnum på scenen. 

NILS HOLGERSSONS 

FORUNDERLIGE REISE 

er en fi gurteaterforestilling, der Trond 

Magnum opptrer som forestillingens 

forteller. Underveis får han besøk av 

Nils Holgersson, Morten Gås, Akka 

fra Kebnekaise, reven og andre fi gurer. 

Lukene på raritetsskapet han har med 

seg åpnes en etter en, og vi kommer 

inn i stuen på gården, i fjøset – eller ser 

opp på ørnereiret. Trond Magnum har 

arbeidet frem forestillingen sammen 

med regissøren, Svein Gundersen. 

10 

Trond Magnum i Nils Holgersons forunderlige reise.

Cirka Teater ble stiftet i 1984 av Anne 

Marit Sæther og Gilles Berger. Med 

bakgrunn fra mime og kunstskoler 

i Frankrike etablerte de et to-manns 

teaterkompani med lokaler på 

Dora i Trondheim. Cirka Teater har 

alltid engasjert medarbeidere til de 

forskjellige prosjektene. Gjennom 25 

år teller antallet prosjektmedarbeidere 

omtrent 200. 

I 1996 fi kk økonomien et løft gjennom 

prosjektet ”Poste Restante” som ble 

laget til Trondheims 100-års jubileum. 

Cirka Teater ansatte da Jorunn Dugstad 

som fast produsent og daglig leder. I 

2001 gikk bedriften over til å bli et AS 

med tre ansatte medarbeidere. 

CIRKA TEATER 1984 – 2009 

www.cirkateater.no 

Etter et omfattende lobby- og 

informasjonsarbeid ble vi i 

desember 2002 tildelt driftsstøtte 

over statsbudsjettet, og Trondheim 

kommune fulgte opp med et tilskudd 

til drift. Driftstøtten danner basis for 

virksomheten, og dekker generelt 

utgifter til lokaler og produsent. 

For Cirka Teater har det vært 

avgjørende å ha produksjonslokaler 

med verksted for trearbeid, sveising 

og maling. Øvrig økonomi dekkes 

gjennom gjeldende støtteordninger fra 

stat, kommune, fylke og fond, samt 

inntekter fra ulike oppdrag. 

Cirka Teater har de siste årene hatt 

en omsetning på gjennomsnittlig 2,5 

mill. Vi gjennomfører da mellom 8-10 

prosjekter pr. år. 

Hovedprosjekt i 2009 er forestillingen 

”Verkstøy”, musikkteater i samarbeid 

med Olavsfestdagene og Luftforsvarets 

musikkorps. Forestillingen skal ha 

urpremiere under Olavsfestdagene 1. 

august i år. Vi har også forestillingene 

Opus 1 (mime/musikk/fi gur) og 

Løvebrøl (fi gurteater) på repertoaret. 

Vi er dessuten i gang med å utvikle 

et interaktivt teaterprosjekt med 

fi gur og skygge for barn. Det skal 

etter planen produseres ferdig i 

løpet av 2009. I tillegg til dette 

har vi en del kursvirksomhet og 

eksterne oppdrag på årsplanen. 

11 Fra “Løvebrøl” av Cirka Teater

Tilstandsrapport for 

figurteatergruppa 

Den Blå Blomst 

”Den Blå Blomst” holder til på 

Karmøy og består pt av Kirsten Jæger 

Steffensen, Unni Haavik og Liv 

Staupe. Alle har vært med i gruppa i en 

årrekke, Kirsten Jæger Steffensen i alle 

30 årene gruppa har eksistert. Gruppa 

ble grunnlagt i 1979 etter et Bjørg 

Mykle-kurs i lokalmiljøet, og har fra 

dengang kontinuerlig produsert og spilt 

fi gurteater. Navnet ”Den Blå Blomst” 

ble valgt som en gest til Novalis, 

opphavsmannen til uttrykket ”poesiens 

blå blomst”, som sa: ”Dukketeater er 

den ypperste form for teater”. ”Den blå 

blomst” er også et bilde på den skjulte 

skatten i tyske eventyr, kanskje var det 

der Novalis hentet bildet. 

”Den blå blomst” har totalt 16 

produksjoner bak seg, og er nå i gang 

med nr. 17. For tiden er ”Prinsessen 

på erten” og ”Den lille piken med 

svovelstikkene” på plakaten, sistnevnte 

har vært etterspurt hver eneste 

julesesong i snart 17 år. ”Prinsessen 

på erten” er et tilbud i ”Kulturskrinet”, 

den lokale varianten av Den Kulturelle 

Skolesekken. Forestillingen spilles på 

de kommunale kulturhusene for alle 

2. klassingene i Karmøy kommune. 

I og med at tilbakemeldingene på 

forestillingen er gode og det kommer 

nye 2.klassinger hvert år, har ”Den blå 

blomst” hatt dette oppdraget i fl ere år. 

Gruppa har også spilt forestillingen 

for DKS i Haugesund, og ellers på 

forespørsel rundt i Rogaland fylke. 

”Den blå blomst” har svært gode 

verksteds- og øvingslokaler i 

Karmøy kulturhus på Åkrehamn. 

Der har de overtatt bomberommet 

til Sivilforsvaret. Det er etterhvert 

blitt lokaler med sjel, med verksteder, 

øvingsrom, kjøkken, lager, gang og 

to toaletter. Karmøy kommune tilbyr 

lokalene gratis, gruppa kan være der 

når og så mye de vil. 

”Den blå blomst” lager alt selv 

– fi gurer, rekvisitter, kulisser, 

sceneløsninger, setter lys og ordner 

12 

Dukker fra “Prinsessen på erten” 

av Den Blå Blomst

med lyd m.m. I mange år har gruppa 

hatt fast ”huskomponist”, som har 

spesialskrevet musikk, laget lydeffekter 

osv. til gruppas forestilinger, men 

enkelte ganger velger gruppa å bruke 

ferdiginnspilt musikk. Manus er 

oftest dramatiseringer av eventyr eller 

barnebøker, men gruppa har også 

brukt ferdige manus, eller fått skrevet 

nytt av profesjonelle forfattere. 

Stort sett instruerer gruppas 

medlemmer hverandre, men det har 

hendt at de har leid inn ressurspersoner 

for å få gode innspill mot slutten av 

prøvetiden, bl.a. fra Ragnhild Wang 

og Karel Hlavaty. Etter eget ønske 

var Ole Bruun-Rasmussen en gang 

hos gruppa over fl ere uker. Det ga 

resultater. 

”Den blå blomst” er den eneste 

fi gurteatergruppa i Nord-Rogaland, 

“Prinsessen på erten” av Den Blå Blomst 

og har lenge vært den eneste i hele 

Rogaland, så gruppa har stort sett fått 

råde markedet alene alle disse årene. 

Bortsett fra gratis husleie mottar ”Den 

blå blomst” ingen fast støtte. Gruppa 

har søkt og fått produksjons- eller 

reisestøtte fra kommunen ved fl ere 

anledninger, stipend til prosjekter 

fra fylkeskommunen, og to ganger 

støtte fra Scenetekstfondet. ”Den 

blå blomst” er blitt tildelt Karmøy 

kommunes kulturpris. 

Gruppa regner seg som en 

amatørteatergruppe, da medlemmene 

har det (riktignok omfattende!) 

arbeidet i ”Den blå blomst” som hobby 

ved siden av annet arbeid. Alle gruppas 

inntekter går til materialer, verktøy, 

utstyr, honorar til andre medhjelpere, 

aktuell litteratur, og studieturer og 

aktuelle kurs i inn og utland. Det 

er imidlertid lenge siden de deltok 

13 

med egne forestillinger på nasjonale 

festivaler. Gruppa holder også kurs 

på forespørsel, og har arrangert kurs 

med Tatjana Zaitzow, gruppas store 

forbilde i fi gurteaterverdenen. 

Medlemmene i ”Den blå blomst” 

ønsker å holde på så lenge helsa 

holder, men begynner så smått å innse 

at dette ikke kan vare evig. De ønsker 

unge og engasjerte fi gurteaterildsjeler 

til å drive ”Den Blå Blomst” videre. 

Kirsten Jæger Steffensen sier: ”De 

vokser vel ikke på trær. Mye slit og 

lite status er ikke akkurat de beste 

lokkemidlene, selv om vi synes det har 

vært kjempegøy gjennom alle disse 

årene, og aldri ville ha vært arbeidet 

med fi gurteater foruten!” Og så siterer 

hun Goethe: 

”Si ikke noe stygt om Dukketeateret, 

og føl ingen Anger over at De har vist 

det Kjærlighet og Omtanke.”

Dårekisten teater 

www.darekisten-teater.no 

Som følge av store utfordringer, som i utgangspunktet ligger 

utenfor teaterarbeidet, men som krever både tid og krefter, har 

Dårekisten Teater ikke hatt nye produksjoner de seneste år. 

Virksomheten fortsetter imidlertid, gruppa har 5 

ulike forestillinger på repertoaret, men antall fremføringer er 

noe redusert. Dårekisten spiller nå ca 30 - 50 forestillinger 

i året. Oppdragsgiverne er i all hovedsak kommunene, Den 

kulturelle skolesekken og Folkeakademiene. 

14 

Kjell Matheussen i “Lille Blå og spilledåsen” 

Teater Felice 

Teater Felice melder ved dukkemaker Marhe Brandt at de ”for tiden er nede”. Teater Felice gjorde sin siste 

forestilling med ”Snill” i 2006, og har ikke produsert noe etter det. Grunnen er at det bare er to i gruppa som har 

tid og ork til å fortsette å drive arbeidet. 

Marthe Brandt sier: ”Teater Felice har for så vidt vært ganske heldige, i og med at gruppa har fått en del støtte 

både fra Oslo og Bergen kommune, men det blir for vanskelig å drive allikevel. Vi får aldri støtte fra de større 

fondene, og synes også det er vanskelig å forstå hvordan man kommer inn i Skolesekken. Så vi har vel erfart at 

hele systemet er for tungrodd, og at det er vanskelig å få støtte til fi gurteaterprosjekter.” 

Gruppa har ikke gitt opp, hver for seg og sammen går Teater Felices medlemmer rundt med ideer og ønsker om å 

lage forestillinger igjen, eller også å få holde kurs innen Skolesekken. Det har de gjort før, og med stort hell. 

Figuraturus/Casiokids www.casiokids.com 

Figuraturus ved Aslak Helgesen holder til i Bergen. Figuraturus opptrer stort sett sammen med bandet Casiokids, 

og lager sceneshow med animasjon og skyggespill i samspill med musikken deres. Når de spiller i barnehager, 

får barna være med å danse og lage skygger underveis i forløpet. 

Derfra meldes en god nyhet: Figuraturus/Casiokids har nettopp har startet arbeidet med en ny produksjon som 

de har fått støtte til fra Kulturrådet. 

Figurfantastene 

www.scenerommet.no 

Figurfantastene ble startet 1995 av 

Jon Miehle, som også leder gruppa. 

Figurfantastene arbeider med å utvikle 

og formidle moderne fi gurteater, og 

produserer selv musikk, dukker og 

scenografi til forestillingene sine. 

Gruppa er mye ute på turne, og spiller 

ca. hundre forestillinger i året. Stort 

sett i Skolesekken, men rundt 30 av 

forestillingene er åpne forestillinger på 

teatre og kulturhus, samt på festivaler. 

Figurfantastene mottar støtte fra mange 

forskjellige steder: Norsk Kulturråd, 

ABM utvikling, Norsk forskningsråd, 

Buskerud Fylkeskommune, fra 

kommunen med fl ere – men ønsker seg 

mer forutsigbarhet i støtteordningene, 

samt raskere behandlingstid. 

Teateret har egne lokaler i 

“Scenerommet” på Vestfossen 

kunstlaboratorium. 

Scenerommet 

Scenerommet er et sted for produksjon 

og visning av moderne scenekunst, 

og legger vekt på nyskaping og 

eksperimentelle utrykk. 

Mangelen på egnede produksjonslokaler 

for frie scenekunstnere er 

merkbar. Scenerommet ønsker å gi 

et tilbud i denne sammenhengen, og 

dermed legge grunnlaget for et vitalt 

og produktivt scenekunstmiljø i 

regionen. 

Scenerommet ønsker å gi rom for 

mange faggrupper. Scenografer, 

billedkunstnere, musikere, 

lysdesignere og andre skal fi nne gode 

arbeidsforhold der. Har kan man 

prøve, arrangere workshop’s, kurs, 

utstillinger, festivaler, happenings. 

Scenerommet håper også å etablere 

et produksjonsmiljø for TV og fi lm. 

Scenerommet har 400 m2 til rådighet: 

en sal på 250 m2 med lysrigg og PAlydanlegg, 

velutstyrte verksteder, et 

bredt utvalg av digitale verktøy og er 

en del av Arena Vestfossen - 4000 m2 

kunst og design.

Fra “Titranic” 

Tilstanden til Teater Fusentast 

Trondheim våren 09 

www.fusentast.no 

Teater Fusentast er en turnerernde 

teatergruppe, med base i Trondheim. 

Vi lager hovedsaklig, men ikke 

utelukkende, fi gurteater, spiller på 

festivaler og turneer i Norge og 

utlandet. Fusentast drives av Jaap den 

Hertog og Coby Omvlee, nederlendere 

og bosatt i Trondheim siden 1980. 

Flere andre skuespillere deltar i de 

ulike produksjonene, som ofte holdes 

på teatrets repertoar i lang tid. 

Akkurat nå: 

De fl este mandager og fredager 

denne våren spiller vi “Sand mellom 

tærne”, historien om Jaap den Hertogs 

bestemor og familie forøvrig, for 

Trondheims 7. klassinger. - Med 

avstikkere til Pordenone i Italia med 

“Koseputa i Paris” på italiensk, og 

til Vinterlysfestivalen i Mo i Rana 

med “Titranic” og “Katitzi” – og 

“Tornerose sett gjennom froskens 

øyne” på Møre. Pluss pluss. Det blir 

muligens et samarbeid med et teater 

på Kypros, vi har fl ere baller i lufta 

når det gjelder framtidige turneer, er 

i gang med forberedelsen av 2010satsingen 

“Den store fi nalen”. Og så 

krever billedkunstdelen i Fusentast 

stadig mer tid, og større plass. 

Det er godt å komme til 

Trondheimsskolene. Det kjennes som 

luksus å spille i egen by, og å sove i 

egen seng. På de fl este skolene er man 

forberedt på vårt komme. Vi ringer 

i forveien for å sjekke detaljene. 

Stykket går tydelig hjem hos barna, 

vi får masse gode tilbakemeldinger. 

Det hender at noen tøffer seg litt i 

begynnelsen, det er artig å se hvordan 

15 

elevene skifter fra tilbakelent posisjon 

til albuene på knærne. 

Så, når det går så bra, hvorfor er 

det da en alltid husker de negative 

opplevelsene best? Masochisme? 

Kanskje. Men ikke minst fordi en kan 

bli så totalt forfjamset. Eksempel? 

Vi var allerede småirritert. 

Kontaktpersonen som hadde tatt over 

for den egentlige kontaktlæreren var 

uerfaren. Festsalen skolen hadde 

valgt som spillested, viste seg å 

være for lav under taket. Vi prøvde 

å legge godviljen til, men det var rett 

og slett umulig å spille der. Etter litt 

om og men måtte vi fl ytte alt opp til 

gymsalen. 

Heisen trengte man nøkler til på alle

etasjene, for skolen var redd for at 

barna skulle misbruke den. Det var 

ikke enkelt å få tak i nøkkel. Skolen 

var en merkelig blanding av ekstrem 

kontroll, og en total mangel på samme. 

To gutter og to jenter hjalp med bæring 

og rigging, de mest uselvstendige 

barna vi til da hadde vært bort i, men 

de var søte, og det gikk seg til. Vi rakk 

akkurat å gjøre oss ferdig. 

Ved innslipp av publikum, overhørte 

skuespiller Jaap en lærer spørre en 

kollega om hun kunne ta seg av klassen 

hans under forestillingen, slik at han 

kunne gjøre noe effektivt imens. Midt 

under forestillingen reiser noen seg. 

Først tror vi det er en lærer, hun bare 

marsjerer ut. Like etter reiser enda to 

jenter seg. “Hva skal dere?” spør 

Jaap. “Vi har korøving,” sier jentene. 

“Nei,” sier Jaap “nå er dere faktisk 

her, og det er meningen at dere skal se 

hele forestillingen.” “Bare gå, dere,” 

overprøver læreren som hadde tatt 

over klassen for sin effektive kollega. 

Etter forestillingen snakker Jaap med 

læreren. “Når du vet at elever skal noe 

annet, da er det kanskje bedre at de 

ikke kommer på forestilling i det hele 

tatt.” “Å, men jeg visste ikke at de 

skulle noe annet,” sa læreren. “Ikke?” 

sa Jaap. “Men hvorfor i all verden sa 

du da at de bare kunne gå?” 

Like etter tok jeg dette opp med 

kontaktpersonen. “Når noen bare 

spaserer ut, er det meget forstyrrende. 

Ikke bare for oss, også for 

publikum.” Og hvem står plutselig 

ved siden av meg? Den effektive 

læreren! Han beklager seg over at de 

to jentene hadde vært lei seg. 

Da sier Jaap. “Du har ikke noe du 

skulle ha sagt, du var ikke tilstede en 

gang.” Læreren insisterer at jo, det 

har han, for det er hans elever. Og 

visst har han rett til å uttale seg! “Det 

har du ikke! Du parkerte dem bare 

hos oss. Du var ikke der. Vi kan ikke 

tvinge deg inn i forestillingen, men 

16 

da bør du i hvert fall holde munn om 

ting du ikke vet noe om. Jentene var 

lei seg på samme måte som når far 

sier det ene og mor det motsatte. De 

visste ikke hvem de skulle høre på. 

Kollegaen din som sa at de kunne gå, 

skulle ikke ha blandet seg inn. De var 

på forestilling! Du forsvinner vel ikke 

midt under forestilling når du er på 

Trøndelag Teater, gjør du vel?” 

”Nei, men her er dere på skolen. Her 

er det annerledes.” “Faktisk ikke. 

Jo, vi er deres gjester, men under 

forestillingen er publikum våre 

gjester. Og her vil vi gjerne gjøre alt 

for at forestillingen blir så bra som 

mulig, og da skal den ikke forstyrres 

unødig.” 

Temperaturen øker. En taler ikke 

ustraffet en effektiv lærer midt 

imot. Kontaktpersonen truer nå med at 

hun skal hente rektor. Og forsvinner, 

men kommer slukøret tilbake uten 

rektor. Hun prøver seg på “dere må 

Jaap den Hertog i “Sand mellom tærne”

skjønne at dette er en åpen skole, 

her er vi vant til å gå litt til og fra.” 

“Men ikke under vår forestilling,” 

sier vi. “Og vi sier dette også på 

vegne av kollegene våre som dere får 

på besøk en neste gang.” Da synes 

den effektive læreren at vi burde ha 

opplyst alle lærere på forhånd om at 

når vi spiller, skal elevene overvære 

hele stykket. For det hadde vi ikke 

gjort, så alt var vår feil. 

Før vi dro stakk Jaap innom rektoren 

og sa: “Beklager at jeg ble noe usaklig, 

jeg skulle ikke ha eksplodert på denne 

måten. Rektor tok det med stor ro. 

“Mwåh,” sa rektor, “njåh,” og trakk 

på skuldrene. 

Det er også godt å komme til Mo i 

Rana, til Vinterlysfestivalen. Vi var 

der i fjor, vi er der i år og vi skal dit i 

2010. Til Mo i Rana drar en ikke for 

byarkitekturens skyld. Men folk der er 

veldig hyggelige. Å komme til et sted 

som Nordland teater, der man er vant 

til å turnere, er fantastisk. Ingenting 

er et problem, alt kan løses. Gjensidig 

respekt. Teater Fusentasts Karl Markus 

(Kalle) tar seg av festingen, mens Jaap 

og jeg legger oss rimelig tidlig. Så den 

sosiale delen er på denne måten også 

ivaretatt. Vi prøver å få med oss fl est 

mulig av de andre, som oftest uhyre 

interessante, forestillingene. Og ikke 

minst konsertene. Snadder! 

Når vi ikke hanskes med effektive 

lærere eller koser oss på Mo, prøver 

vi, sammen med vår nabo Teater 

Visuell og klesdesigneren Randi 

Bakken, å beholde våre arbeidsrom 

ved Bispehaugen skole i Trondheim. 

Å forholde seg til Trondheims 

kommunale byråkrati er sannelig 

en overraskelsenes løype. De siste 

ti årene har vi leiet rom i de gamle 

paviljongene ved Bispehaugen Skole. 

Stemningsfulle gamle klasserom i 

første etasjen. Øvre etasjen blir brukt av 

natteravnene og styret til et idrettslag. 

På onsdager er det ofte klubb for 

skolebarn oppe. Da danses det disko 

og lukter det popcorn eller pizza for 

alle pengene. Våre rom brukes som 

lager, verksted og prøvesal. Sentral 

beliggenhet. God kontakt med skolen. 

Aldri noe problem å låne noen barn i 

riktig alder som prøvepublikum, eller 

i researchfasen til en ny produksjon. 

For to år siden bestemte kommunen 

seg for å selge bygningene. 

Trondheim Eiendom trengte penger. 

Hushaiene trengte hus de kunne 

gjøre om til urbane (små og rådyre) 

leiligheter. For å få med seg skolen, 

lovet de den nye rektoren penger 

til oppussing av utearealet. Planene 

førte til store protester fra beboerne i 

området. Nabolaget var allerede preget 

av intens hyblifi sering,. Studenter 

festet natten lang gjennom hele 

uka. Barnefamilier rømte til byens 

barnevennlige utkantstrøk. Antall 

skolebarn i strøket gikk drastisk ned. 

Vi vil jo gjerne beholde verkstedene. 

I tillegg drømmer vi også om å få 

skape et kultursenteret for barn, 

både i vår og de tre andre gamle 

bygningene. Nabolaget og vi slo oss 

sammen. Trondheim kommune tapte 

slaget. Den nye rektoren, som til å 

begynne med var mest interessert i 

ekstramidlene til fornyelse av 

skolegården, skjønte etterhvert at 

dette ville være som å pisse i buksa 

for å holde varmen. Kommunen trakk 

planene, og vi var berget. Trodde vi. 

Høsten 08 inviterte rektor til møte. 

Kommunen ville ha oss ut på grunn 

av en brannrapport. Egentlig allerede 

i går, for de gamle bygningene var 

uforsvarlig brannfarlige, men vi fi kk 

da til nøds sitte til jul. Det viste seg 

også at Trondheim Eiendom var 

sint på skolen, fordi den tidligere 

rektoren hadde skrevet kontrakt 

med oss mens skolen ikke eide 

bygningen. Det var det Trondheim 

Eiendom som gjorde. Skolen hadde 

gjennom årene nytt godt av litt ekstra 

penger. Kommunen var svært irritert. 

Teater Visuell, Teater Fusentast 

og klesdesigner Randi Bakken 

inviterte Trondheim Eiendoms 

kundebehandler på besøk, og 

viste ham bygningens fortreffelige 

brannvarslere, brannveggen og 

brannslukningsapparater, samt det 

17 

ferske elektriske anlegget. “Det 

visste jeg ikke noe om,” sa kundebehandleren. 

Brannrapportkomiteen 

hadde nemlig ikke vært på befaring i 

vår bygning en gang, men tatt det på 

intuisjon. Vi ba ham om å formidle 

denne hans nye viten videre oppover 

i systemet. Det lovet han. “Dessuten,” 

sa vi “er det at vi jobber her den 

beste garantien for at bygningen ikke 

brenner ned. Tomme mørke bygg 

tiltrekker skumle pyromaner og den 

slags!” 

Ingenting skjedde. Til like før jul. 

Epost fra rektor: Ut alle sammen! 

Per 1. januar. Der røyk juleferien. Vi 

skaffet tomme esker og begynte å 

pakke. 

Vi ringte også Brannvesenets Nestsjef 

og ba om råd. Han skulle se på 

brannrapporten. Neste dag ringer han 

tilbake: Han så ikke noen grunn til at 

vi ikke kunne jobbe i bygningen. Om 

vi fi kk lov å sitere ham på det? Klart 

vi fi kk lov. 

Vi ringte rektor. Rektor henviste 

til Ansvarlig Kommunal Vedlikeholdsplanlegger 

i eiendomsavdelingen, 

som ikke ble blid da han hørte at 

Brannvesenet ikke hadde problemer 

med vår tilstedeværelse. “Du og jeg 

kommer nok til å snakke sammen 

fl ere ganger,” sa jeg muntert. Nei, 

det skulle han ha seg frabedt. Det 

var ikke riktig tjenestevei! Vi måtte 

snakke med rektor. Da glemte jeg at 

en fanger fl ere fl uer med honning enn 

med eddik, og mente det heller ikke 

virket som riktig tjenestevei å ikke si 

sannheten. “Men alt skyldtes sikkert 

en misforståelse,” sa jeg. Da det ble 

litt stille. Mumle mumle, jo det kunne 

det kanskje være, og så henviste 

Velikeholdsplanleggeren til en herre 

i Miljøavdelingen i Trondheim 

kommune. Han sa: “Nei, vi har ikke 

noe imot at Dere er i bygningen. Vårt 

mandat er bare å fi nne ut om den 

egner seg til undervisningsformål.” 

Om vi kunne sitere ham på det? Klart 

vi kunne. 

Tilbake til rektor. Han syntes dette 

var interessante nye opplysninger.

Vi fl yttet foreløpig ikke ut, og jobbet 

videre, bl. a. med gjenopptagelsen for 

Vinterlysfestivalen av “Katitzi”. 

Og “Titranic” måtte øves tilbake til 

norsk etter den italienske versjonen 

på Festival Segni d’Infanzia i 

Mantova. Pluss spilleman- og 

fredagene. Alt dette mens Jaap jobbet 

tre dager per uke på legekontoret sitt. 

Trenger jeg nevne administrative 

oppgaver, søknader og ymse møter? 

Rundt 1.mars kom den offi sielle 

oppsigelsen per brev. Rektor hadde fått 

streng beskjed fra Kundebehandleren 

om at han måtte se å få oss vekk. 

Takk for hyggelig og inspirerende 

samarbeid gjennom årene, men: Ut 

alle sammen! Per 1.april. 

Da tok Annika Udo i Teater Visuell 

kontakt med Adresseavisen. 

Journalisten grov og spurte. Imens 

hadde Nestbrannsjef tydelig fått på 

pukkelen av Vedlikeholdsplanlegger. 

Så han kunne ikke si noe mer. Men 

i kommunen snudde saker og ting, 

muligens pga truende presseoppslag. 

Vedlikeholdsplanlegger sa 

plutselig til journalisten at hvis 

teatergruppene selv ville betale for en 

brannsikkerhetskontroll, og resultatet 

ble positivt, da kunne vi vel fortsette 

å leie der. Men kommunen ville selv 

ikke bruke penger på befaring. 

Altså, først vil de hive oss ut pga 

en fi ktiv brannrapport, for så å 

kreve at vi skulle få bygningen 

brannsjekket. “Fint,” sa vi, “det 

gjør vi, men kan vi få det skriftlig?” 

Jo, det skal vi få. Men ny kontrakt 

måtte vi skrive med Kommunen! Og 

Ikke Med Skolen!! Finalen i samtalen 

var gledelig overraskende: Hvis 

det skulle vise seg at bygget måtte 

oppgraderes ift brannsikkerhet, kunne 

gruppene i hvert fall få fratrekk i leie, 

for å kompensere utlegg. 

18 

Coby Omvlee i “Sand mellom tærne” 

Så der står vi i dag. Alle de julepakkede 

eskene er pent stablet opp i hyllene 

igjen. Vi gidder ikke å pakke dem ut 

med det første. Foreløpig er vi berget. 

Og vi fortsetter å drømme om vårt 

framtidige barnekulturverksted. Vi 

fortsetter å spille, søke om penger, 

produsere, prøve, lage dukker, pusse 

opp, male. 

Til vi en eller annen gang i framtida 

pensjonerer oss. Og vet dere hva? 

Da vil mange av våre gode venner 

også snart bli pensjonister. Og tenk, 

kanskje det da ikke koster så mye å 

produsere, når alle har basisinntekt 

fra før. Kanskje man til og med kan 

slippe å skrive søknader. 

What a shiny future it would be! 

av Coby Omvlee

Gruppa, som drives av Lars Wingård 

og Ilsa Tähinen, har ikke helt bestemt 

seg for navn ennå. Gruppa heter av og 

til Heartless Production, andre ganger 

Ulvetegn teater. Uansett lager gruppa 

fi gurteater. Lars og Ilsa har begge 

utdanning fra dukketeaterakademiet i 

Turku, og de er aktive både i Finland 

og i Norge. 

Gruppa er i en overgangsfase. Lars og 

Ilsa har jobbet mye som utøvere, men 

vil nå fokusere mer på å produsere 

selv. Med dukken som utgangspunkt 

plasserer Heartless sine forestillinger i 

Heartless Production 

– eller Ulvetegn teater 

møtet mellom animasjon, dans, fysisk 

teater og billedkunst. Iisa Tähtinen 

hadde premiere på sin nye solo “Ut av 

egget” i oktober. Lars sin solo ”Doktor 

Heartless” er helt ny. 

Begge har mye kontakt med kolleger 

i Finland, pga et stort, lavbudsjettatelier 

der seks forskjellige 

dukketeaterkunstnere jobber på hvert 

sitt prosjekt i et stort rom. Mange 

fl ere er tilknyttet, gjennom å delta i 

medlemmenes prosjekter. Kontakten 

med norske kolleger har vært mer 

sporadisk, det blir mest gjennom 

19 

jobbing i andres prosjekter. 

Lars mener fi gurteatermiljøet i Turku 

er: ”Up and coming!” 

Om Oslo sier han: ”Der er det vel intet 

nytt under solen..?” 

Heartless får av og til prosjektstøtte 

fra forskjellige fond. Gruppa har det 

tøft økonomisk, men vil ikke fortelle 

noen lidelseshistorier. Lars sier hipp 

hurra for det norske støttesystemet, og 

opplever det som mer frigruppevennlig 

enn systemene i for ekesmpel Danmark 

og Finland. 

Lars Wingaard i “Astronomens tvilling”. 

Animasjoner av Aslak Helgesen

Kattas 

figurteaterensemble 

www.kattas.no 

Kattas fi gurteaterensemble melder at 

de er begravet i det spennede arbeidet 

med “Grå Gubber i alle kanaler”. 

Grå Gubber er felles referanse- og 

arbeidsgrunnlag i Kattas ensemble. 

De har skapt faste karakterer, etter 

modell av tradisjonelt fi gurteater, og 

utforsker fi gurenes potensiale innen 

ulike kunstformer. 

Grå Gubber spiller Hamlet 

– teater med en klassisk tekst. 

Premiere på Papirhuset Teater 26. 

juni 2009. 

Grå Gubber går til kunsten 

– to polske billedkunstnere bruker 

gubbekonseptet. Utstillingen 

åpner 27. juni i Haugar Vestfold 

Kunstmuseum. 

20 

En grå gubbe 

Grå Gubber velger bok 

– månedlig bokarrangement på 

Tønsberg Bibliotek. Et Litteraturformidlingsprosjekt 

som startet 28. 

januar. 

www.grågubber.no 

- et selvstendig kunstnerisk produkt, 

det fungerer som kontaktpunkt 

mellom de ulike delprosjektene, og 

disse genererer innhold til nettstedet. 

Stedet er også ”fjernsynskanal” med 

fi lmer om gubbene. Nettstedet åpner 

15. mai, og skal leve ut 2009.

Klomadu teater har base på Hamar, 

faste medlemmer er Nina Engelund og 

Karen Høie. Gruppen ble startet i 1982, 

og hadde sin første produksjon på veien 

året etter. Nina Engelund har vært 

med fra starten, Karen Høie fra 1990. 

Forestillinger for barn og ungdom har 

vært gruppens hovedfokus. Gruppen 

laget sin siste produksjon i 2003. 

I forestillingene til Klomadu teater 

ser man ofte en blanding av fl ere 

teaterformer, i et sterkt visuelt 

formspråk. Dette er et fremtredende 

Nina Engelund og Karen Høie i “Kan den fl y?” 

KLOMADU TEATER 

www.klomadu.no 

trekk ved forestillinger som 

”Sampo Lappelill”, ”Skårungen” 

og ”Koffertene”, der skuespilleri 

og fortelling blandes med fi gur- og 

maskespill. 

Klomadu teater har gjestespilt på 

utallige skoler og bibliotek. Først da 

Skolesekken ble en realitet, begynte 

skuespillerne å sove på hotell under 

turneene. Før det sov de i gymsaler, 

eller på scenen i kulturhuset der de 

skulle spille dagen etter (!). 

21 

Klomadu teater mottok tidligere 

driftsstøtte fra staten, ikke en stor 

støtte, men denne støtten utgjorde 

en stor forskjell. Da driftsstøtten for 

gruppene gikk over til prosjektstøtte, 

ble det merkbart tyngre å drive arbeidet. 

Søknadsbunkene og usikkerheten 

vokste. Den økonomiske usikkerheten 

gjelder både i produksjonsperioen 

– og etter premiere usikkerhet mht om 

den ferdige forestillingen blir tatt ut til 

Skolesekkordningen. For kommer du 

ikke med i Skolesekken, er det nå svært 

vanskelig å selge forestillinger. Sånn 

sett har ordningen både en positiv og en 

negativ side for gruppene: ordningen 

kan fungere som yrkesforbud. Et 

annet problem er tidsaspektet. Fra du 

produserer en forestilling til den ev. 

kommer på turne, kan det gå både 1 og 

2 år, og mere til. 

Pga uforutsigbar og utilstrekkelig 

økonomi holder Klomadu teater pt 

lav profi l, og medlemmene har for 

en periode tatt annet teaterrelatert, 

lønnet arbeid. Klomadu teater ønsker 

imidlertid å kunne fortsette sitt arbeid, 

og har lagret utallige ideer og skisser 

til fremtidige prosjekter på harddisken. 

”Klassikere” som ”Sampo Lappelill” 

og ”Koffertene” kan femdeles bestilles 

for turné. 

Sampo og ulven. Fra “Sampo lappelill”.

Fra venstre: Martine Lund Hoel, Karen Høie 

og Nils Jørgen Nygaard i “Svanene over Irland” 

Kulturproduksjoner 

www.kulturprod.no 

ble startet i 2000, og har base på Hamar. Gruppen 

drives av Svein Gundersen og Karen Høie, de 

knytter andre kunstnere til seg etter behov. I 

gruppens forestillinger inngår oftest spill med 

fi gurer som et vesentlig element. Forestillinger for 

barn og unge har vært gruppens satsingsområde. 

Kulturproduksjoner har imidlertid laget 

teaterforestillinger i mange format og 

sammenhenger – fra monologer til store utendørs 

oppsettinger med fl ere hundre medvirkende, 

forestillinger som har turnert over store deler av 

landet, eller som er skapt for et spesifi kt sted. 

Svein:”Før vi går i gang med en produksjon, 

har vi søkt fl ere instanser om støtte, slik at vi 

har et økonomisk grunnlag for produksjonen og 

vet at vi ikke kommer i for stor gjeld (det har vi 

opplevd, og det var ikke moro, med etterslep over 

fl ere år). Vi vet aldri når det daler ned en pott fra 

et av de aktuelle fondene vi har søkt om støtte 

fra. Sikkert er det at vi da blir glade – og at vi 

da har skrevet mange søknader, og ventet lenge 

på å kunne gå i gang. Pga den store økonomiske 

usikkerheten innen feltet, betyr det desto mer 

at Hedmark fylke backer arbeidet vårt, og ofte 

har gitt støtte til forestillingene våre. Vi savner 

sårt et produksjonssenter, slik at prøveperiodene 

våre kan få kontinuitet, og dessuten en mer 

forutsigbar (og bedre!) økonomi – med de 

22 

Musiker Martine Lund Hoel i 

“Svanene over Irland”

mulighetene det ville gi til fornyelse, 

samarbeid med andre kunstnere, og 

på tvers av kunstfeltene.” 

Fra 2004 har Kulturproduksjoner laget 

en konsertteater-trilogi sammen med 

musiker og komponist Martine Lund 

Hoel: ”Fela som sang”, ”Inn i Peer 

Gynts rike” og ”Svanene over Irland”. 

(Etter gammel teatertradisjon står så 

en satire for døren!). Konsertteatertrilogien 

står ennå på spilleplanen. I 

2008 produserte Kulturproduksjoner 

en ny turnéforestilling, ”Wergeland 

for de minste”. 

Kulturproduksjoner tar også oppdrag 

for andre. I fjor var gruppen engasjert 

i fl ere store teaterprosjekt, bl.a for 

Maridalsspillet. I år tar vi fatt på 

arbeidet med Skansespillet på Blaker. 

Kulturproduksjoner arbeider med 

følgende prosjekter i 2009: 

“Middelalderhistorier”, fortellinger 

og ballader. Premiere under 

Middelalderfestivalen i Oslo. 

”Sommernatt på Skansen”, et 

vandrespill, laget på oppdrag for 

Skansespillet på Blaker Skanse. 

“Det utroligste er helt sant”, 

fortellinger om og av H.C.Andersen. 

23 

Martine Lund Hoel og Karen Høie 

i samspill i Fela som sang” 

“Henrik møter Henrik”, en monolog. 

Gruppens medlemmer har de siste 

årene brukt mye tid på arbeid for 

UNIMA-Norge, ikke minst på ”Fri 

Figur” og “Ånd i hanske”. 

Mye tid har også gått til å forberede 

et studie i Figurteater ved Høgskolen 

i Oslo. Svein er førsteamanuensis i 

drama/teater ved avdeling for estetiske 

fag der. Han har initiert utdanningen 

og utarbeidet fagplanen, og håper det 

melder seg nok studenter til studiet, så 

det kan bli studiestart til høsten.

Lommeteateret 

Lommeteateret drives av Wenche Girlando. Gruppa har ligget 

litt i dvale på grunn av en skade som forårsaket lammelse i høyre 

armen hennes for 9 år siden, men nå er arbeidet i gang igjen: 

Lommeteatret har akkurat avsluttet et års engasjement på Ullevål 

og Rikshospitalet for kreftsyke barn. I den sammenhengen er det 

foreløpig gamle, men vellykkede forestillinger som er tatt opp 

igjen. 

Lommeteatret har i 4 år hatt ansvaret for en juleteaterproduksjon 

for barn, og med barn: Et vandreteater utendørs i november/ 

desember i Sandefjord. I vandreforestillingen treffer du 

Fjøsnissen og alle dyrene hans, og han får besøk fra forskjellige 

fi gurer underveis. 

Marits Dukketeater 

24 

Marits Dukketeater er en tradisjonsrik 

produksjonsenhet, og drives av dukkemaker og 

dukkespiller Marit Hulaas Stubberud. Marit startet 

sin dukkespillerkarriere på Oslo Nye Dukketeatret, 

men har arbeidet som solospiller i mange år. Hun 

melder at hun står midt oppi det kaoset det er å 

begynne på ny forestilling. Foreløpig vil hun ikke 

si mer om den! 

Marits Dukketeater spiller ikke mange 

forestillinger denne sesongen. ”Slik er det når 

man ikke har en forestilling i Skolesekken. Da er 

det vanskelig å få mange forestillinger i bibliotek 

og barnehage.” 

Forestillingen “DUKKETANGO” er imidlertid 

vist for Østfold-Skolesekken i 2007 og 2008, og 

den skal vises igjen i 2010. Denne forestillingen 

har vært en gledelig suksess for mellomtrinnet. 

På spørsmål om hun får støtte til arbeidet sitt, 

svarer Marit: ”Vet ikke om jeg gidder å søke om 

støtte til ny forestilling fra Kulturrådet. Det tar 

så mye tid, og det blir bare avslag gang på gang. 

Vi får se. – Men, jeg klorer meg fast. Det er like 

moro å vise forestillinger nå, som da jeg begynte 

for 40 år siden.”

Skromlehjulet Figurteater 

www.skromlehjulet.no 

Skromlehjulet holder til i Stavanger. Gruppa ble startet i 

1996, etter initiativ fra Kjersti Iversen, og har i gjennomsnitt 

produsert en ny forestilling i året. Kjersti er administrativ 

leder, dukkemaker, utøver og dukkespiller i gruppa. Med 

seg i Skromlehjulet har hun Kjell Helgeland og Roque 

Jiménez Palacios. Kjell har vært med i Skromlehjulet fra 

starten i 1996. Han er utdannet ved Statens Kunstakademi 

og jobber som scenograf, fi gur og maskemaker, men også 

med lydredigering og script, og som instruktør. Roque er 

nytt medlem i Skromlehjulet fra 2007, og er utdannet ved 

Universitetet i Granada. Han arbeider med dukkemaking 

og animasjon, og har tilført gruppa nye teknikker og 

uttrykk. 

I 2008 hadde Skromlehjulet premiere på forestillingen 

”Baron Lasaron”. Forestillingen ble spilt på Stavanger 

kulturhus, og var senere på turne i Rogaland. I juni var 

det premiere på ”Naked in public”, med kjempestore 

gatedukker. Skromlehjulet hadde gateshow på Barnas 

dag i Sandnes, var med på gateteaterfestival, og spilte 

”Loppeshow” på Porsgrunn Internasjonale teaterfestival. 

Gruppa holdt kurs i dukkelaging for barnehageansatte, og 

spilte ”Mannen som ønsket seg et eple ” på juleverksteder 

på bydelshusene i Stavanger. Skromlehjulet startet 

sesongen 2009 med to visninger på Haugesund teater i 

februar, og holder på å utarbeide en ny forestilling for barn . 

25 

Foto fra “Baron Lasaron”

Skromlehjulet dukketeater har 

eksistert siden 1996 . Vi holder til i 

Stavanger og turnerer for det meste 

rundt i Rogaland, i regi av Biblioteker, 

Kulturhus, Skolesekken og andre 

institusjoner. Skromlehjulet har også 

deltatt på internasjonale festivaler i 

Norge, Polen, Russland og Danmark, 

og skal i år delta på den internasjonale 

Puppet Art Festival i Praha. Å få 

mulighet til å spille på internasjonale 

festivaler gir stor inspirasjon til vårt 

eget arbeid, ikke minst fordi vi ser at 

Norge har lite miljø, og liten tradisjon 

for denne kunstarten. I vårt distrikt er 

det få aktive dukketeatre å oppspore, 

og hva som er årsaken til det er ikke 

godt å si. Hvis man tenker på å leve 

av dette er en avgjørendede grunn 

nok den økonomiske, i tillegg at 

tradisjonen for dukketeater som sagt 

ikke er særlig stor. 

Å drive et friteater er aldri lett, og man 

må nok ha en god prosjon idealisme 

og dristig mot for å tørre å satse i 

bransjen. Nå er det slik at heller ikke 

vi greier å tjene nok til å leve av dette, 

så en liten ekstrajobb her og der har 

vært nødvendig i alle de 12 årene 

vi har vært i drift. Skromlehjulet 

får vanligvis et lite tilskudd til 

Dukketeater i Rogaland 

produksjoner av Stavanger kommune, 

ellers kan det dukke opp noen 

sponsormidler fra oljeselskap, om vi 

treffer pengesekken til rett tid. Vår 

siste forestilling, “Baron Lasaron”, 

fi kk også produksjonsstøtte fra FFUK 

(Fond For Utøvende Kunstnere). 

At man er fl ink med søknader er 

nødvendig, vi skulle alle hatt en 

god kombinasjon av både praktiske, 

byråkratiske og kunstneriske 

ferdigheter. Produksjonstiden vår kan 

bli veldig lang, alt for lang, ofte pga 

av manglende midler og permanente 

øvingslokaler, og det at vi må lage det 

meste av forestillingen selv. 

Når vi opptrer, ser vi at publikum, 

både store og små, lar seg begeistre, 

og de synes dukketeater er en 

spennende kunstform. Vi har som 

målsetning å lage et kunstnerisk 

tilbud til hele familien, forestillinger 

som kan presenteres som åpne 

forestillinger, men også være et tilbud 

til DKS (Den kulturelle skolesekken) 

etc …Skolesekken er jo som kjent en 

diskusjon i seg selv, om hvor vidt de 

der fokuserer på det pedagogiske eller 

kunstneriske tilbudet til barna (?). 

Vi har også vært en del av Skolesekken, 

og opplever kjempegod respons fra 

26 

både elever og lærere. Ofte vil lærerne 

ha en workshop i etterkant. Men å få 

ta del i Skolesekkens pengesekk er 

ikke noen selvfølge. Vi opplever vel 

at Skolesekken for det meste kjører 

på opplegg der forestillingene bygges 

på velkjente forventninger om teater. 

Selv tenker vi at vi har en utfordring i 

å lære opp publikum til å se annerledes 

teater. Et teater som appellerer til 

sansene, hvor det å være tilskuer er å 

ta del i verdifulle opplevelser. Og som 

sagt, ut fra vår erfaring er det ingen 

tvil om at denne teaterformen er svært 

fengende for både gamle og unge. Det 

er vel det som gjør at Skromlehjulet 

fremdeles holder på. 

Når vi opplever å ha lykkes med 

publikum, selv om produksjonstiden 

nesten har knekket oss, og økonomien 

er lik null, er det til syvende og sist 

likevel verdt slitet (for oss). For 

å holde det gående må man ha en 

lidenskap for dukketeateret – og 

dessuten en god prosjon selvironi og 

humor. Vi har ikke tenkt å gi oss med 

det første. 

Av Kjersti Iversen

MITT MØTE MED TEATER I NORGE 

Jeg kom til Stavanger for mer enn 

halvannet år siden. Mitt motiv for 

å komme til Norge var ikke akkurat 

å oppsøke klimaet, men heller av 

sentimentale årsaker, og for å få 

nye erfaringer. Jeg kom hit i glede, 

men også i spenning mht hva som 

ventet meg i dette landet. Jeg fant 

meg raskt en jobb, og tok kontakt 

med Skromlehjulet fi gurteater i 

håp om å kunne fortsette på den 

reisen jeg startet for mange år siden 

som universitetsstudent i Granada i 

Spania. 

Den første perioden med 

Skromlehjulet baserte seg på 

sporadiske møter, der vi diskuterte 

ulike metoder og teknikker innen 

fi gurteater/dukketeater. I begynnelsen 

var dette utfordrende, da vi på hver 

vår kant og over mange år hadde 

utviklet ulike ideer og oppfatninger. 

Synet på kunst er individuelt, og ikke 

lett å sette i system, noe som gjør det 

enda mer utfordrende når det kommer 

til å bedømme hva som er ”det rette” 

i et stykke kunst. Dette gjelder særlig 

når man jobber i en gruppe, og man 

må kjempe for å komme til enighet. 

På den andre siden klarte jeg ikke legge 

fra meg tanken på om stilen jeg hadde 

vent meg til å jobbe med i Spania hadde 

samme mulighetene her. Det vil si, jeg 

spurte meg hva publikum her forventet 

å se i et fi gurteaterstykke, hva slags 

humor har nordmenn, og om teater 

i Norge er forbeholdt institusjonene 

og teatergruppene, eller om teatret er 

levende og synlig i gatene og åpent 

for allmenheten. Jeg har ennå ikke 

funnet svar på disse spørsmålene, 

men kanskje ser jeg ting litt klarere 

nå. Jeg ser at det er visse forskjeller 

mellom Norge og Spania, forskjeller 

som kan forklares med tradisjoner og 

moter, og andre ulikheter som henger 

sammen kultur og økonomi. Men 

jeg har vært her for liten tid til å ha 

opplevd og sett nok til å gjøre en mer 

grundig analyse av tingenes tilstand. 

Når sant skal sies, savner jeg 

muligheten til å se mer teater, enten 

det er dukketeater eller teater med 

skuespillere. Mitt inntrykk er at det 

ikke er et stort teatermiljø i denne 

delen av Norge, noe jeg tror har å 

gjøre med innbyggertallet. Dette 

viser seg også i at det er et lite antall 

dukketeaterkunstnere her, og mindre 

interesse for denne typen kunst. Her 

er minoritetene virkelig minoriteter, 

dette kommer i tillegg til problemene 

dukketeatret allerede har ved å bli sett 

som ”det lille teatret”, en mindreverdig 

kunstform, og forbeholdt barn. Jeg 

sier ikke at dette ikke er tilfellet i 

Spania. Men der er minoritetene mye 

større, noe som gjør at det fi nnes 

fl ere grupper, og et større publikum. 

Konsekvensene av dette er at det blir 

større konkurranse, og mer utfordrende 

27 

å opptre som profesjonell gruppe. I 

tillegg fi nnes det få, eller ingen, midler 

å be om fra myndighetene om støtte 

til teatergruppene. Dette kunne jeg 

gått mer inn på, men jeg skal ikke gi 

meg ut på det i denne sammenhengen. 

Mine år som student i Granada var 

fulle av bøker og bibliotek, av venner 

og venninner som studerte, og andre 

som ikke studerte, men som på en 

eller annen måte dedikerte sin tid til å 

skape og kreere sin egen kunstneriske 

verden. Universitetet tilbød kurs 

i teater og fi gurteater, der både 

studenter og ikke-studenter kunne 

delta. Barer og kafeer arrangerte små 

teaterfestivaler, og generelt levde man 

i store deler av byen i et kulturelt 

miljø. Men jeg ser at det er vanskelig 

å overføre dette fra en by med mer 

enn 300 tusen innbyggere, og sine 

særpreg, til Stavanger med mange 

færre beboere, en by som også har 

sine særpreg. Det ville vært nødvendig 

med mange detaljer for å presentere 

en grundigere refl eksjon rundt dette. 

Min opplevelse av teater i Norge 

er likevel tilfredsstillende, men jeg 

tror det er langt igjen før en her kan 

oppleve å leve i et miljø fylt av dukker 

og teater. 

Av Roque Jiménez Palacio 

(oversatt av Elin Refsnes)

Fra “De Røde Skoene” 

Teater Fot ble etablert i 2004, og har 

gjennomført noen få prosjekter uten 

nevneverdig økonomisk støtte, før 

gruppa produserte De Røde Skoene i 

2008. Alle prosjektene har involvert 

bruk av dukker (Lille Vind), fi gurer 

(Lille Pille og Lille Fille) eller objekter 

(De Tolv Villender). 

Lise Hovik er daglig og kunstnerisk 

leder for teater Fot, og arbeider ellers 

med et PhD-prosjekt ved NTNU om 

teater for de aller minste, med fokus 

på det kunstneriske møtet mellom 

barna og kunsten i barneteatret. 

Noen av de viktigste spørsmålene 

prosjektet arbeider med er: Hvordan 

kan barneteater for de minste gi rom 

for og inspirasjon til medvirkning fra 

barnas side? Hvordan ivareta både 

Teater Fot 

www.teaterfot.no 

barna og kunsten innenfor rammen av 

en teatral hendelse? 

I De Røde Skoene brukes sko både 

som fi gurer, rekvisitter, lyd-, lys- 

og rominstallasjoner, dansesko og 

leketøy. Forestillingen ble produsert 

i leide lokaler på Kristiansten 

Festning i Trondheim, og involverte 

5 profesjonelle kunstnere: regissør, 

dansere, skuespillere og musiker. 

De Røde Skoene ble innkjøpt av 

Trondheim Kommune i et forsøk på 

å tilby en Kulturell Barnehagesekk 

til byens minste – noe som ble 

med forsøket i 2008, men som det 

fortsatt er et ønske om å realisere 

fra kommunens side. Teater Fot har 

turnert med De Røde Skoene til ulike 

28 

barneteaterfestivaler, og spilte bl. 

annet på Fri Figur i 2008. I 2009 er 

forestillingen bl. a. invitert til DNS i 

Bergen, og til Figurteaterfestivalen i 

Kristiansand. 

Alle utøverne er frilansere, og spiller 

i Teater Fot ved siden av mange andre 

jobber. Teater Fots virksomhet er 

prosjektbasert, og helt avhengig av 

støtteordninger. Vi har heller ikke 

noe fast arbeidssted, og savner sårt et 

produksjonssted/ressurssenter el.l. for 

barneteater i Trondheim.

UPT- Forma (Litauen/Norge) 

www.upt-forma.org 

UPT-Forma (Unconventional Puppet Theatre 

– Forma) er en fri fi gurteatergruppe som 

består av tre personer: Valdas Volbekas, 

Arnas Palubinskis og daglig leder og regissør, 

Viktorija Rudyte. Alle er fra Litauen. 

UPT-Forma ble startet i januar 2003 under 

Viktorijas studietid ved Klaipeda Universitet, hvor 

hun tok en 5 års fi gurteater- og arrangement/regiutdanning 

under ledelse av fi gurteaterregissør 

Jurate Januskeviciute. Den gangen studerte 

Valdas og Arnas ved kunst- og designakademiet 

i Siauliai. 

I 2004 fl yttet Viktorija til Norge for 

å ta en mastergrad i teatervitenskap 

ved Universitet i Bergen. Hun er 

blitt boende der, og jobber med 

UPT-Forma fra Bergen. Arnas 

og Valdas bor i Litauen, men ved 

behov kommer de til Bergen, eller 

sender arbeidet sitt over internett. 

Per i dag er UPT - Forma registrert 

som et enkeltpersonforetak som 

lager fi gurteaterproduksjoner, 

arrangement/regi og scenografi til 

andres forestillinger, og tilbyr kurs/ 

seminarer innenfor fi gurteater. 

Viktorija spiller også selv i 

fi gurteaterforestillinger. 

Foto fra “Spektaklio Nuotraukos” 

29

“Det klebrige huset” 

av UPT-Forma 

30

Det er Ragnhilds skyld! - Ragnhild Wang 

”Unge Husers Dukketeater” 

http://home.no.net/uhuser 

Tilfeldighetsvesenets reguleringskart 

lot våre veier krysses, og en dag i 1974 

var jeg på prøve i grava på Oslo Nye, 

dukketeatret, på Frogner Hovedgård 

(vegg i vegg med Herregårdskroa). 

Jeg fi kk jobb som dukkespiller og kom 

inn i en ny verden! Et utrolig miljø. 

Jeg ble kastet inn i dukkemakerkunsthåndtverket. 

Noe av det første jeg 

måtte gjøre var å hjelpe Kjersti 

Germeten og Beate Audum med å 

lage innmat/skjelett til stangdukker. 

Stesøstrene til Askepott strevde til å 

begynne med med en stri sykdom i 

alle ledd, og de hadde dårlig motorikk. 

De måtte tilbake til skaperen, men 

etterhvert kunne de la seg føre. 

Rekvisitter skulle lages, og Lars 

Rambøl måtte ha hjelp til å få dekken 

på plass. Jeg gikk i lære og jeg skulle 

spille fi re-fem roller i “Askepott og 

Lillemus Mei”. Kari Sundby satte opp. 

Det var en utrolig tid. Jeg var der i fi re 

år. Sammen med et utrolig ensemble. 

Kan konglomerat være et godt ord? 

For den banden som holdt på der og 

lo og grein og strevde og festa og 

lagde gode og dårlige forestillinger, 

de ville og ville det beste. Fire fi ne 

år. Med lunsjer på Herregårdskroa, 

og under dobbelprøver hadde vi av 

og til middag på Nobel kro. Og jeg 

opplevde min første pizza. Fra Peppes 

på Frogner plass. 

Jeg takket pent for meg i -78 og fristet 

tilværelsen som frilans. 

I -79 takket Beate Audum nei til å ta 

rollen som Tøfl us i NRKs julekalender. 

Hun anbefalte meg, jeg var inne til 

prøve, og etter å ha overbevist Grete 

Høien og Tove Lønn Arnesen med 

et dukkenys var prøven over, og jeg 

fi kk jobben. Det førte til at jeg tjente 

penger og fi kk råd til å starte mitt eget 

omreisende dukketeater: Unge Husers 

Dukketeater. 

Min første produksjon var 

“Kålruletten”, en veldig omarbeidet/ 

tilrettelagt barnebok, med 

egenproduserte dukker. Da begynte 

omstreiferlivet. 

Jeg hadde allerede hatt en 

sommersesong som tømmerfl øyer på 

Glomma, og det ble etterhvert en fi n 

kombinasjon. Elva om sommeren og 

landeveien ellers i året. Det ble fl ere 

barneTV-produksjoner, så jeg hadde 

et fi nt vekselbruk. Det var ikke alltid 

like lett å få jobber, men da dukket 

det opp noen små vikariater som 

vaktmester på aldershjem, og det var 

småjobber innen HVPU. Frilansere 

får allsidig erfaring. 

Folk har slått seg ned på mange fi ne 

steder i kongeriket vårt. Og over alt 

skal de ha dukketeater. Det har ført 

meg landet rundt på langs og på tvers. 

I nesten tredve år har Unge Husers 

Dukketeater reist i alle fylker untatt 

Finnmark. Der var jeg så heldig å få 

reise med Riksteatret. Og jeg mønstret 

på tre tokt med bokbåten Epos, hvor 

vi seilte Mørekysten. 

Det ble etterhvert tretten-fjorten 

egenproduserte forestillinger. Noen 

gode og noen ikke fullt så gode. 

Det ble også fl ere TV-dukker, men 

så ble det brått motbakke. NRK 

ville plutselig ikke bruke dukker, og 

etterhvert kom det nye producere til, 

31 

som selvfølgelig gjorde ting på sin 

måte, og den måten var uten meg. 

Den kulturelle Skolesekken var heller 

ikke gunstig for frifanter som fi kk det 

til å gå rundt uten støtte. Ettersom 

regionteatrene fi kk fatt i alle pengene, 

kunne de sende produksjoner til folket 

så og si vederlagsfritt. Forestillinger 

som hadde fått støtte måtte jo spilles. 

Svanesangen ble sunget med “Abukir 

og Abusir”. UHD-produksjon etter 

et eventyr fra 1001 natt. Jeg var så 

heldig å ha fått med meg Javid Afsari 

Rad på Santour og Oud og Tombaq. 

Musikken kom fra Persia, dukkene og 

dramatiseringen og dukkespilleren fra 

Sørum. Einar Dahl hadde scenografi en 

og satte det hele opp. Det gikk ned. 

Det kan godt hende det kunne blitt 

bra, men både tida og pengene rant ut, 

så vi måtte begynn å spille. På video’n 

er det litt kjedelig. 

Jeg tok fram et par gamle produksjoner 

og spilte noen forestillinger, men 

markedet var borte. 

Nå jobber jeg i barnehage, det er 

heldigvis noen som kan bruke meg, 

og jeg gjør noen fortellerforestillinger/ 

eventyrstunder. Og en kompis og jeg, 

Fet og Sørum spellsaulag, reiser rundt 

med viser. 

Sånn går no dagan. 

Foto fra “Veslefrikk med fela”

Gösta Kjellin - min lærer, instruktør, 

dramatiker og en noe distansert venn 

Skisse fra én av Tatjana Zaitzows arbeidsbøker. 

Fra Nordiska Teaterkommiteens seminarer for 

profesjonelle dukketeaterarbeidere i Wasa, 1984. 

Vårt første møte var i 1984 i forbindelse 

med et videreutdanningsforløp for 

nordiske dukkespillere, som han var en 

av initiativtakerne til. Som kursleder 

i dramaturgi viste han bare en fl ik av 

sin enorme kunnskap i litteratur og 

dramatikk. Jeg, som autodidakt, fi kk et 

enormt faglig løft. 

I 1987 hentet han meg til Helsingborgs 

Stadsteater hvor han satte opp sin 

egen “Saga’n om den lilla fl ickan som 

hade en kanin til pappa” . Det var 

under prøvene her det utspant seg en 

gjentagende komisk hendelse. Gösta 

hadde mye av Woody Allen og Jaques 

Tati’s Monsieur Hulot i seg. Når 

han som instruktør ble ivrig, skjedde 

følgende: Gösta’s pekefi ngre hadde 

på selvfølgelig vis funnet noen borete 

hull i scenegulvet å stikke seg ned i når 

prøvene gikk sin gang. Men, plutselig 

blir Gösta engasjert, og vil storme frem 

på scenen. Det er ikke vanskelig å 

forestille seg resultatet med pekefi ngre 

fast i hull. Og alle som kjente Gösta vil 

Man dør ei midt i femte akt 

En dramatikervenn som er bosatt i 

Finland, ringte meg nylig. Gösta var 

funnet livløs i sin leilighet 11/2/09. 

Han var visst født i 1936, Gösta 

Kjellin. I allefall ifølge internettet. 72 

år gammel var professoren i nordiske 

språk ved Universitetet i Helsingfors, 

dramatiker og fi gurteaterkunstner 

og -entusiast, bare kommet i sitt livs 

femte akt. Akten som skal klinge 

som et septimakkord i en melodi: den 

uferdige klangen som fører frem til 

den forløsende sluttakkord. 

Da jeg fi kk en klump i halsen av 

beskjeden, skjønte jeg hva han har 

betydd for dukketeateret og, ikke 

minst, for min utvikling i faget. 

Det var vel i 1984 eller 1985 at vi 

først møttes. Enten i Charleville eller 

i Vasa, eller muligens i Espoo - jeg 

husker ikke. Hans tørre væremåte 

stod i sterk kontrast til all den gløden, 

den oppriktige interessen, lekenheten 

og elegansen som han senere har vist 

meg i forbindelse med Peer Gynt, 

og ved de kontaktene vi, ikke så 

ofte, har hatt i årene etterpå. Oftest 

i Charleville, eller på Ibsenfestival, 

eller i Kristiansand på festival. 

Da jeg ringte ham i 1991, i håpet om 

at han ville bearbeide Peer Gynt til en 

times røff hanskedukketeater, tente 

han umiddelbart på ideen: at han ikke 

selv hadde funnet på likheten mellom 

Peer og Kasperfi guren! 

Han humret da han satte noen få 

betingelser: vi måtte være tro mot 

32 

forstå at dette hendte mer enn en gang. 

Siden hadde jeg den store glede å 

produsere hans ’Fantasidykkeren’ i 

Stamsund i 1991, med vår felles venn 

Ole Bruun-Rasmussen som instruktør. 

I 1992 ble hans dramatisering av 

Gabriel Scott’s Kilden en virkelig 

suksess under Agder Teater’s første 

Internasjonale Figurteaterfestival. Året 

etter dramatiserte han også Det Gylne 

Evangelium av samme forfatter for 

Agder Teater. 

I årene som fulgte møttes vi mer 

sporadisk i Avignon på festival og 

andre steder, men like fullt hjertelig og 

ikke minst engasert. 

Gösta Kjellin vil leve videre i i kraft av 

den han var, og hva han gjorde. 

Giert Werring 

Ibsens historie og “knittelvers”, 

som han kalte originalens knoterim, 

og at mor Åse måtte være død, og 

prøveligger sin kiste når Peer kommer 

for å ta avskjed. Slik kunne vi få bruk 

for den klassiske scenen hvor Kasper 

forsøker å presse det store farlige 

dyret ned i sin lille kiste. 

Det var såvisst en umulig oppgave 

å omdikte Peer Gynt til bruk i min 

Ronzebons, min gatedukketeaterscene. 

Han må ha slitt forferdelig med 

oppgaven, men han klarte bragden 

ved å gjemme seg i sin leilighet i fl ere 

uker, uten kontakt med omverdenen. 

Og til min store glede var han meget 

fornøyd med resultatet da han endelig 

fi kk se oppsettingen fl ere år senere. 

Hver gang jeg sendte ham hans

oyalties, ble han overlykkelig over at 

forestillingen fremdeles var i live. 

Vi har fortsatt forestillingen på 

repertoaret, og spiller nesten årlig 

enkelte forestillinger, til stor glede for 

oss selv og tilskuerne. Latexdukkene 

Det var trist å motta meldingen om at 

Gösta Kjellin er død. Han etterlater seg 

mange spor og minner. Først og fremst 

var han en refl ektert og skrivende 

person. Som dramatiker skrev han 

mest for barn, hans penn var både 

følsom og humoristisk. Han hadde 

også et nært forhold til dukketeatret. 

Som teaterkritiker anmeldte han 

oppsetninger ved nordiske scener, 

men også ved europeiske teatre, først 

og fremst tyske og franske. Det var 

litteraturvitenskap som lå til grunn 

for hans mangesidige virke, og i dette 

faget underviste han ved universitetet 

i Helsingfors. Fra 1976-80 var Gösta 

Kjellin dramaturg ved Marionetteatern 

i Stockholm. 

Første gang jeg møtte Gösta var 

høsten 1982, da var han nyvalgt 

generalsekretær i Nordisk Teaterkomité 

(NTK). Under Göstas ledelse, 

skulle NTK initiere og organisere 

videreutdanning for profesjonelle 

nordiske dukketeaterkunstnere. Det 

har gått 27 år siden den gang, men 

tiden jeg hadde glede av å samarbeide 

med ham står levende for meg - selv 

i dag. 

Göstas innsikt i fagfeltet var stort, 

og han hadde en klar oppfatning 

av hvordan han ville organisere 

dukketeaterseminarene, de skulle 

begynne med helheten og formulere 

er etterhvert blitt morkne. Men spillet, 

og spesielt teksten, er like levende og 

sprelsk og ibsensk som ved premieren 

i 1992. 

Jeg er fortsatt like takknemlig 

som i 1991 for at Gösta ville gjøre 

bearbeidelsen. 

Til minne om Gösta Kjellin 

grunnproblemene, fortsette med 

intensivstudium med vekt på mange 

spesialområder, og avslutte med en ny 

syntese hvor regiaspektet sto i sentrum. 

Seminarene skulle strekke seg over 

tre år, deltakerne møttes under en 

ukes intensivkurs, og hvert av de tre 

kursene ble organisert i forskjellige 

nordiske land. De lange intervallene 

mellom kursene skulle brukes til 

selvstudier, refl eksjon og ikke minst 

eget skapende arbeid. Jeg var medlem 

av arbeidsgruppen for utdanningen, 

den besto av representanter fra hvert 

av de nordiske landene. 

60 utøvere fra hele Norden 

gjennomførte dukketeaterseminarene. 

De tre intensive ukene med 

undervisning var møtepunkter med 

faglige utfordringer av stor betydning. 

Ikke minst på det personlige plan ble 

denne mangslungne yrkesgruppen 

ristet sammen. Frustrasjoner hørte 

også med, ikke uvanlig når mange 

individualister møtes og brynes, men 

den positive motivasjonen og viljen til 

å strekke seg var overordnet. 

Göstas tid som generalsekretær 

skulle beklageligvis ta en brå slutt, 

men han klarte å samle det nordiske 

dukketeatermiljøet under en fane: krav 

om profesjonsutdanning i dukketeater! 

Dukketeaterseminarene som fant sted 

i Vasa, Skælskør og Stockholm skulle 

33 

Når han har betydd så mye for meg, 

kan jeg bare gjette hvordan Johanna 

Enckel, hans livsledsager, vil savne 

han. 

Hvor i all verden skal jeg nå sende 

forestillingens royalties? 

Jaap den Hertog, Teater Fusentast 

samle det spredte nordiske fagmiljøet 

og knytte solide kollegiale bånd. Han 

fi kk stafettpinnen fra Marionetteatern, 

og andre skulle videreføre den. 

Ringvirkningene av seminarene var 

merkbare både på 1980 og 1990tallet. 

Det er nok en side ved Göstas faglige 

virke jeg gjerne vil trekke fram. Han 

var fødselshjelper da jeg startet eget 

dukketeater i 1984. Navnet på gruppen 

var Christiania Teater, og han skrev 

det første stykket som hadde tittelen: 

Hans Christian og hans Christiania. 

Vi hadde mange samtaler omkring 

det å arbeide i fri teatergruppe. Det 

var pedagogen i ham som virket; 

han var refl ektert, kunnskapsrik og 

oppmuntrende. Jeg lyttet og realiserte 

drømmen. 

Når jeg nå ser tilbake, vet jeg at Gösta 

inspirerte mange, først og fremst 

gjennom den store kunnskap og innsikt 

han hadde innen et bredt teaterfelt. 

Nordisk og norsk dukketeater har 

mye å takke Gösta for, han støttet og 

stimulerte dette fagmiljøet, på mange 

nivåer, gjennom store deler av sitt 

voksne liv. Gösta vil bli savnet, men 

han vil også bli husket for alt han 

gjorde og alt han sto for. 

I takknemlighet, Mona Wiig

Stockholm, september 1978: 

Marionetteaterns lokaler i Fredsgatan 

bærer preg av forberedelser til den 

kommende dukketeaterproduksjonen: 

”Sagan om Havet” av Gösta Kjellin, 

fritt etter Homers Odysseen. Michael 

Meschke har regien, Lena Rosander 

scenografi . Jeg var tilstede ved første 

leseprøve, som stipendiat og helt 

fersk i fi gurteaterfaget, og ble slått 

av den poetiske og stemningsfulle 

atmosfæren. 

Historien handler om Odyssevs 

opplevelser og eventyr på vei hjem til 

Itaka over det enorme blå havet, som 

”har eksistert alltid, alltid, lenge før 

du og jeg fantes, og som høres ut som 

duren fra en motorvei, nei forresten, 

heller som lyden fra en kjempestor 

konkylie som også er kommet fra 

havet. Havet er blått, fi olett, turkis 

og det er så stort og så sterkt at det 

kan løfte og senke et helt skip. Og 

her fi nnes havspøkelser, sjøuhyrer, 

havhekser og sirener, så vi må være 

veldig forsiktige”. Telemakos, 

Odyssevs sønn, går og lengter etter sin 

pappa: ”Tenk om han aldri kommer 

tilbake, tenk om han fi nner en annen 

øy hvor han heller vil bli?” 

Dette var mitt aller første møte med 

Göstas tankefulle verden. 

Gösta Kjellin 

Samtidig så jeg forestillingen 

”Vinterdiktarna”, et dikt av Göran 

Palm, regissert og dramatisert for to 

fi gurer av Gösta Kjellin. To kvinner 

fører hver sin legemstore mannlige 

fi gur som står og forteller dikt i snøen, 

på mannfolks vis. Kvinnenes nærvær 

er hele tiden synlig, men distraherer 

ikke spillets gang, de lar fi gurene 

dominere. Helt til kvinnene føler seg 

personlig berørt over ”guttepratet” og 

tar avstand fra dem ved simpelthen å 

slenge fra seg dukkearmer og hoder, 

og går sin vei under høylytte protester. 

Figurene blir stående igjen, urørlige 

og livløse i sin forlatthet. Men så 

skjer det underlige, fi gurenes sjel 

er så tydelig presentert av dyktige 

fi gurførere at vi sitter igjen med 

inntrykket av at fi gurene er mere 

levende enn noengang, selv om 

kvinnene har forlatt dem. Dette er god 

fi gurteaterkunst! 

Andre møte: ”Wasa-sommar” 1982, 

her presenteres fi gur/skuespillerforestillingen 

om den lille piken som 

hadde en kanin til pappa, ”Kaninpappaen”. 

En nydelig forestilling 

om rørende omsorg, bekymring og 

kjærlighet mellom far og datter. Hvem 

var dette mennesket som skrev slike 

eksistensielle vakre historier om 

34 

barna sine? Jo, det var Gösta Kjellin, 

dramatiker og dramaturg, en fredelig 

mann som jeg etterhvert skulle være så 

heldig å lære å kjenne på et personlig 

plan. Hans tekster og tanker rørte meg 

helt nederst i hjerteroten. 

Senere i fi gurteaterlivets turneer og 

festivaler spredd utover i Europa, 

skulle jeg møte Gösta og hans 

nydelige Johanna Enckell, som 

også var dramatiker, fl ere ganger, 

bl.a. over middagsbord i Paris 

og Wasa, og ikke minst der de 

begge var verdifullt tilstede, under 

”Nordiska Teaterkommitténs 

Dockteaterseminarie” for 

profesjonelle fi gurteaterarbeidere fra 

hele Norden, som ble lagt til Finland, 

Sverige og Danmark i løpet av en 

toårsperiode på 80-tallet. Seminarene 

skulle etterhvert danne grunnlaget 

for den norske fi gurteaterutdannelsen 

som senere ble opprettet i Norge på 

90-tallet, og ikke minst for en stor 

sterk fellesskapsfølelse mellom alle 

dukketeaterelskere i de nordiske 

landene. 

Takk for hva du lærte meg om mot og 

sårbarhet i fi gurteaterfaget, Gösta! 

Fred over ditt minne. 

Tatjana Zaitzow 

Petrusjka Teater

Bidragsytere i dette nummer 

Ånd i hanske takker gruppene for innsendt informasjon. 

Tekstene er forkortet og redigert av Karen Høie. 

KNUT ALFSEN 

Utdannet dukkespiller fra Riksteatrets elevskole 

1977-1980. Stifter Levende Dukker sammen 

med Agnes Schou 1987. Leder av Norsk 

Dukketeaterforening UNIMA 1986 - 1994. 

Daglig leder Nordland 

Dukketeaterverksted 1991-1994. 

Kulturhusleder Nøtterøy Kulturhus 1994-1999 

Mastergrad teatervitenskap 2005. 

Prosjktleder Teaterbyen Ålesund 1006-d.d. 

GIERT WERRING 

Utdannet førskolelærer, ansatt ved Agder teater 

som fi gurteaterkonsulent og dukkespiller. 

Kunstnerisk leder for Den Internasjonale 

Figurteaterfestivalen ved Agder Teater. 

Har drevet dukketeatret Baldrian og Musa i 35 år. 

JAAP den HERTOG 

Utdannet lege. Dukkemaker, 

dukkespiller og skuespiller siden 1984. 

Stifter og daglig leder av Teater Fusentast. 

Medlem av Norsk Skuespillerforbund og 

Legeforeningen. 

COBY OMVLEE 

Dramatiker, instruktør, pedagog, 

arbeider også med scenografi og dukkelaging. 

Skuespiller siden 1974. 

Medl. Norsk Skuespillerforbund 

og Norske Dramatikeres Forbund. 

Med i Teater Fusentast fra 1994. 

SVEIN GUNDERSEN 

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, 

avdeling for estetiske fag. 

Dramatiker, regissør, scenograf, skuespiller, 

teatersnekrer. 

Medlem av Norske Dramatikeres Forbund. 

Driver Kulturproduksjoner. 

Pt leder av UNIMA-Norge. 

MONA WIIG 

Tidl. regissør og scenograf for dukke-/fi gurteater. Initiativtaker til 

etabl. av Riksteatrets dukketeater, daglig leder av gruppen, og av 3-årig 

elevskole for dukkespillere i regi av Riksteatret 1975-83. Fom. 1984- 

90 kunstnerisk leder for Christiania Teater. 1991-96 rektor for Norsk 

Dukketeaterakademi, 1996-98 fagl. leder for Akademi for fi gurteater. 

Teaterviter og PhD-kandidat (UiO), skriver om utdanning i fi gurteater. 

35 

KAREN HØIE 

Skuespiller, medlem av 

Norsk Skuespillerforbund. 

Med i Klomadu teater, og 

i Kulturproduksjoner. 

Tilkjent førstelektorkompetanse 

i drama/teater på bakgrunn 

av kunstnerisk virksomhet. 

KJERSTI IVERSEN 

Har tatt privatundervisning i fysisk teater 

og dukketeater, med instruktører fra 

inn og utlandet. Dukkemaker, utøver, 

dukkespiller. Kursleder i dukkemaking/ 

dukkespill. Initiativtager og administrativ 

leder av Skromlehjulet. 

Roque Jiménez Palacios 

Utdannet ved Universitetet i Granada. Har 

erfaring fra fl erfoldige spanske fi gurteatre. 

Kursleder, dukkemaker, animatør. 

Nå med i Skromlehjulet. 

ÅSMUND HUSER 

Dukkespiller ved Oslo Nye i 4 år, mye 

brukt i barne-TV: Tøfl us, spøkelse i UHU. 

Har vært på veien med Unge Husers 

Dukketeater i over 21 år. 

TATJANA ZAITZOW 

Er utdannet arkitekt, og arbeider 

som skuespiller, dukkemaker og 

fi gurteaterskaper. 

Kunstnerisk leder for Petrusjka Teater i 

alle år siden starten i 1978. Spiller ikke 

lenger forestillinger, men produserer stadig 

fi gurer for Petrusjka eller andre teatre. 

Medlem Norske Scenografer

Bli medlem av 

UNIMA! 

UNIMA er en internasjonal 

organisasjon for alle med 

interesse for fi gurteaterkunsten. 

I formålsparagrafen til UNIMA 

står det: ”organisasjonen har 

som formål, å bruke denne 

kunstformen til å fremme fred 

og gjensidig forståelse mellom 

folk, på tvers av rasemessige, 

politiske, religiøse og kulturelle 

grenser”. 

Du blir del av et internasjonalt 

nettverk med fi gurteaterkunsten 

som interessefelt. Inkludert 

i medlemsavgiften er 

abbonement på tidskriftet Ånd 

i Hanske, med 4 nummer i året. 

Det får du tilsendt i posten. 

Abbonér på 

Ånd i Hanske! 

UNIMA Norges tidsskrift Ånd 

i Hanske utgis med 4 nr i året. 

Tidsskriftet inneholder artikler 

om fi gurteaterkunsten generelt, 

bokanmeldelser, nytt fra 

fi gurteatergruppene i Norge, 

og andre innspill. 

Abbonement kr. 250 pr år. 

Se mer på www.unima.no 

Om de nordiske fi gurteatertidsskriftene: 

www.unima.nu 

36 

B - blad 

Returadresse: 

UNIMA Norge / Forening for Figurteater 

Hovinveien 1, 0675 Oslo, Norway 

Hurra for deg som fyller ditt år, 

ja deg vil vi gratulere!

Last ned - Unima

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?