ICPC-2 - KITHs

ICPC for registrering av helseproblemer og tiltak 41
Generelle retningslinjer for koding av helseproblemer
Brukerne oppfordres til å registrere hele spekteret av helseproblemer ved hver
konsultasjon: organiske, psykologiske og sosiale helseproblemer, i form av en
omsorgsepisode(r). Registreringen bør gjøres så presist som legen mener er
faglig forsvarlig, forutsatt at inklusjonskriteriene er tilfredsstilt.
I alle datasystemer er det nødvendig å ha klare og spesifikke kriterier for
hvordan helseproblemer eller omsorgsepisoder skal registreres. Dette gjelder
særlig sammenhengen mellom den underliggende sykdommen og dens
manifestasjoner der begge kan være aktuelle rubrikker å velge. Dette illustreres
best ved et eksempel:
En pasient med iskemisk hjertesykdom kan i tillegg ha atrieflimmer og angst
pga. det. Man bør i hovedsak registrere manifestasjoner som krever separate
tiltak som separate omsorgsepisoder. I dette eksemplet bør altså atrieflimmer og
angst begge registreres som egne omsorgsepisoder.
Noen datasystemer forutsetter at alle problemer kodes i komponent 1 eller 7,
andre tillater også koding i de andre komponentene, slik at f.eks. en pasient
som kommer for å få tetanusvaksine uten en aktuell skade, kan kodes som N44.
I ICPC går lokalisering i organsystem foran etiologi, slik at når man koder en
tilstand der årsaken finnes i flere kapitler, brukes det aktuelle organkapitlet.
Kapittel A (generelt) bør bare brukes når lokalisasjonen er ukjent, eller hvis
tilstanden affiserer mer enn to organsystemer. Alle kapitlene har spesifikke
rubrikker basert på organsystem eller organ og for etiologi. Tilstander relatert
til svangerskap og barsel er vanligvis kodet i kapittel W, men tilstander kodes
ikke under kapittel W bare fordi pasienten er gravid; i utgangspunktet brukes
den aktuelle rubrikken i det relevante organkapitlet. Alle sosiale problemer,
enten i form av kontaktårsak eller problem, er listet som første komponent i
kapittel Z.
Regler for inklusjonskriterier (se også kapittel 6)
1. Koding av diagnose bør skje på høyest mulige presisjonsnivå for den
aktuelle konsultasjonen.
2. Inklusjonskriteriene angir minimumskriteriene for koding under den
rubrikken.
3. Se på kriteriene etter at diagnosen er stillet. Kriteriene er ikke ment å være
retningslinjer for diagnostikk, og heller ikke for behandlingsstrategi.
4. Hvis inklusjonskriteriene ikke er oppfylt kan en av de mer generelle
rubrikkene under ”vurder også...” tas i betraktning.
5. For rubrikker uten inklusjonskriterier må kriteriene for nærliggende
rubrikker, samt ev. eksklusjonskriterier vurderes.