ICPC-2 - KITHs

Innledning 15
publisert første gang 1975 3 , med 2. utgave i 1979 4 i forbindelse med utgivelsen
av ICD-9. Selv om det i denne utgaven var et kapittel med klassifikasjon av
enkelte udiagnostiserte symptomer, var den fortsatt basert på hovedstrukturen i
ICD og fortsatt inadekvat. Den 3. utgaven fra 1983 inneholdt kriterier for de
fleste begrepene 5 , men selv med denne forbedringen var den fortsatt ikke egnet
for allmennpraksis. Det var behov for en ny klassifikasjon både av pasientens
kontaktårsak, og legens egen vurdering og dokumentasjon av problemet.
På WHO-konferansen om allmennmedisin i Alma Ata 6 i 1978 var det enighet
om at adekvat primærhelsetjeneste var den viktigste forutsetningen for ”helse
for alle i år 2000”. Etter dette var både WHO og Wonca enige om at
utviklingen av et helsevesen med mulighet for vurdering og implementering av
korrekte prioriteringer bare var mulig hvis korrekt informasjon var tilgjengelig
for de aktuelle myndighetene. Dette førte til utviklingen av nye klassifikasjonssystemer.
Senere i 1978 utpekte WHO det som senere ble WHOs arbeidsgruppe for
utviklingen av en internasjonal klassifisering av kontaktårsaker i primærhelsetjenesten.
7 Denne gruppen som særlig bestod av medlemmer av Woncas
klassifikasjonskomité, utviklet en ”kontaktårsak-klassifikasjon” (Reason for
Encounter Classification – RFEC) 7-9 – som senere ble til ICPC.
RFE – kontaktårsak - er etter hvert blitt anerkjent som betegnelse på årsaken til
at en person kommer i kontakt med helsevesenet, og uttrykker det behovet for
helsetjeneste som personen selv oppfatter og presenterer. Dette kan være
symptomer eller plager (hodepine eller frykt for kreft), kjente sykdommer
(influensa eller diabetes), behov for forebyggende tiltak eller diagnostikk
(blodtrykkskontroll eller EKG), ønske om behandling (reseptfornyelse),
prøvesvar, eller administrative behov (helseattest). Disse årsakene er vanligvis
knyttet til et eller flere av de underliggende problemene/diagnosene som legen
formulerer på slutten av konsultasjonen som tilstander som behandles, disse
kan – men må ikke nødvendigvis – være de samme som årsaken til kontakt.
Sykdomsklassifikasjoner er utviklet for å kunne kode helsearbeiderens tolkning
av pasientens helseproblem, i form av en sykdom eller skade. Til forskjell fra
dette fokuserer RFE på pasientens synsvinkel. På denne måten er den
pasientorientert, heller enn sykdoms – eller helsevesenorientert. 7,10,11 Årsaken
til kontakt, eller behovet for helsetjenester som pasienten frembyr må avklares
av legen eller annen helsearbeider før man kan forsøke å tolke og vurdere
pasientens problem i form av en diagnose, eller etablere en behandlingsplan.
Arbeidsgruppen som utviklet RFE-klassifikasjonen testet ulike versjoner i
praktiske feltstudier. Den første studien ble gjort for å vurdere fullstendighet og
reliabilitet av RFEC. Den ble gjennomført i Nederland i 1980. 8 Resultatene fra
denne pilotstudien ble videreført i feasibility-studier i 1983. Dette ble gjort i ni